Selvmord blant menn - årsaker?

[lada1]

Er det noen som har meninger om hvorfor det er såpass mange unge menn som begår selvmord?

Jeg hørte litt på kommentarer på TV om dette. En typisk beskrivelse er individualistisk. En kommentator sa at "menn må bli flinkere til å søke hjelp". Og en bør legge merke til om en kamerat endrer seg.

OK, men hjelper det å si at menn må hjelpe seg selv og bli flinkere? Jeg finner at slik argumentasjon og kommentering bare er en slags overflatisk masturbasjon eller selv-massasje. Kan mange selvmord delvis forklares ut fra at (spesielt) mange gutter/menn er blitt blitt mer marginale i samfunnet? En fremtid som ensomme tapere - med alt som det innebærer?

Endret 8. desember 2020 av lada1

[Milhouse85]

Svaret er urovekkende enkelt. 

Det er flest menn i verden som sitter i fengsel, som råkjører, som er rike, som er ledere osv. Fordi menn generelt sett tar mer risiko, er mer handlingsrettet og målbevisste. Vi har en større gjennomføringsevne enn damer. Å ta sitt eget liv er en tornado av følelser og emosjonelt kaos blandet med all verdens grunner, sykdom og problemer. Menn har lettere for å fortrenge dette, og heller jobbe mer målrettet mot en løsning - og har man først bestemt seg, så vil menn rent kognitivt være bedre rustet til å gjennomføre en slik handling. 

Det er gjerne lettere for kvinner å snakke om følelser - da det emosjonelle betyr mye for identiteten til ei kvinne, særlig i en morsrolle. Det er ikke like stor kultur for menn å jabbe ut om store følelser. Jeg er selv en mann på 35 - og jeg tror mye handler om at man ikke vet hvordan man skal respondere på "noen som sliter", i verste fall trekker man seg unna og risikerer å miste venner pga dette. Jeg tror også at denne frisonen av kompiser som ikke kjenner til og vet om hva slags utfordringer du har kan være en positiv ting å ha for menn. At det å dra på hyttetur med kompiser, uten at man prater om det man sliter med. Er en "frisone" som kan virke terapeutisk for menn. Men igjen; dette er nok individuelt. Og jeg føler det er i endring. At ungdom i dag er flinkere til å snakke sammen - fordi kjønnsrollene stadig viskes mer og mer ut. En mann født på 60-70 tallet er nok mye mer lukket enn de som ble født på 80-90-tallet. 

Som liten, hvis jeg gråt eller lignende. Fikk jeg et klask på trynet av min far med klar beskjed "store gutter gråter ikke". Jeg ble lært opp til å holde kjeft, fortrenge og ikke snakke om følelser. Hvis jeg antydede noe som helst - ble jeg latterliggjort og ansett for å være svak. Jeg tror ikke dagens foreldre gjør dette med sine barn.

Jeg tror også at siden vi er et såpass rikt land, så isolerer vi oss mer. Vi er mer selvstendige og trenger ikke like mye støtte for å klare oss med de mest elementære i livet som husrom, mat og varme. I andre land er i du avhengig av et større samhold - som gjør at andre ser deg mye mer. Du blir nærmest tvunget til å delta i det sosiale, og det er vanskeligere å gjemme seg. Her i Norge er det urovekkende enkelt å forsvinne. Ensomhet er et stort problem. At man selv skal ta initiativ til hjelp er mye vanskeligere og en mye større byrde enn at andre tar ansvar - uten at du en gang vil det selv. Jeg tror også at rikdommen vi har gjør fallhøyden, forventingene og den sosiale fasaden desto vanskeligere å håndtere, særlig for dagens unge. Da det ofte er like viktig som hvem man er som person. Dette er også hovedgrunnen til at jeg mistrives i Norge. Stigmatiseringen basert på hvordan du går kledd, type mobil du har, fasaden og livsstilen som er basert på materielle ting som bare gir en kunstig fasade din personlighet. 

[bo1e]

Gutter som sliter er tapere som må ta seg sammen og tilpasse seg samfunnet, og de som forsøker å sette fokus på gutters problemer blir ikke tatt på alvor, for å si det pent. Jenter som sliter er offer for feil og urettferdighet og samfunnet må tilpasses og det må forskes på og politikere må tildele penger og være dypt bekymret på tv. Kjør debatt.

[lada1]

Kanskje er dette relevant for mange gutter: 

Drømmer om å gjøre noe stort kan gjøre en til løvetann-barn - altså bidra til at en blir mindre sårbar enn ellers.  Jeg tror at mange gutter trenger en "greie" eller et prosjekt i livet. Slikt ga i hvert fall meg psykologisk "flyt": https://snl.no/flyt_-_psykologi . Uten dette så er jeg ikke sikker på om jeg hadde overlevd ungdomstida.

I møtet med samfunnet kan en få ødelagt ens psykologiske flyt. Enkelte psykopater som kan ha makt over en (f.eks. i arbeidslivet eller kanskje i NAV) kan forstå at dette er viktig for en - og prøver å ødelegge det. 

Om drømmer og "livs-prosjekt" er viktig for jenter - det aner jeg ikke 🙂

Å snakke om følelser og søke hjelp ville aldri ha funket for meg... Slikt ville eventuelt bare ha ført meg lenger ned i myra.

 

 

Endret 10. desember 2020 av lada1

[Thorny]

On 12/8/2020 at 5:41 AM, lada1 said:

Jeg hørte litt på kommentarer på TV om dette. En typisk beskrivelse er individualistisk. En kommentator sa at "menn må bli flinkere til å søke hjelp". Og en bør legge merke til om en kamerat endrer seg.

OK, men hjelper det å si at menn må hjelpe seg selv og bli flinkere? 

Hadde det gjeldt kvinner mistenker jeg at man hadde kalt dette for "victim blaming". Men det er tydeligvis ålreit når det gjelder menn. Og der ligger jo mye av problemer. Forslaget til løsning her "menn må bare" er nettopp del av problemet.

[Dubious]

Det er månedslange kø-lister på psykologer, og menn er stort sett ikke like tålmodig som kvinner

Min Onkel tok nylig sitt eget liv fordi det tok så lang tid å få hjelp 

[Milhouse85]

Dubious skrev (1 time siden):

Det er månedslange kø-lister på psykologer, og menn er stort sett ikke like tålmodig som kvinner

Min Onkel tok nylig sitt eget liv fordi det tok så lang tid å få hjelp 

Jeg jobbet i psykiatrien fra 2010 til 2016. Under et fagkurs fikk vi noen dystre tall - hver tredje dag, tok en pasient livet sitt på institusjon i Norge. Et ekstremt stort problem, som fremdeles er veldig stort. Er mangel på faglærte innenfor psykiatrien. Veldig mange pasienter blir ikke møtt og sett med verdighet, istedenfor er det "billigere" og medisinere de tungt og sette en selvmordsvakt på post. Dette er ofte en ufaglært med en rød knapp i lomma de kan trykke på dersom noe skjer. De har ofte svært begrenset kunnskap om hvordan man skal tilnærme seg - ofte fordi sykdomsbildet i mange tilfeller er veldig kompleks. Det er ikke lett å forholde seg til dem som er bipolar, har borderline, er diagnoser med schizofreni og andre personligforstyrrelser. Kombinert med depresjon, angstanfall og i mange tilfeller psykose... krever dette profesjonell fagutdannet personal.

Min erfaring er at de ufaglærte også ikke ser alvorligheten av dette i like stor grad. En som er suicidal skal ha tilsyn minst hvert 30 minutt, og helst hvert 15 minutt. Også på nettene. Men jeg har selv opplevd at dette blir ofte "slurvet" vekk med en stor andel ufaglærte på jobb, som kanskje syns det er kjekkere å sitte å se film på kontoret når de har nattevakt. 

Et annet eksempel er ressurser. Kommunen ønsker å spare penger. Husker spesielt godt en nattevakt, der jeg følte noe var galt. En/ei pasient hadde trukket seg mer og mer bort fra personalet, og var unnvikende i kroppsspråket. Noe jeg tolker som faresignaler. Jeg hørte med andre kolleger, og fikk overraskende beskjed om at jeg skulle på "hvilende natt". Det betyr at jeg kun får betalt 20 minutter pr 60 minutt, fordi jeg sover på jobb. Jeg holdt meg våken, og satt i døråpningen til denne pasienten. Hopper over noen detaljer, men jeg kan i korte trekk nevne at sengetøyet var gjennomvåt av en væske som lett tar fyr, kombinert med mye piller og blod. Bare flaks førte til at vedkommende overlevde. Denne pasienten var ikke til behandling hos oss, men ventet på plass en annen plass (som hadde kompetanse på det feltet han/hun trengte). Dette skjedde 3 måneder i "ventekø" hos han/hun. Slike eksempler er det mange på.

Annenhver person som tar livet sitt står i kø for å få hjelp.
På behandlingsstedet er det et selvmord hver tredje dag. 

Jeg måtte hele tiden være mentalt forberedt på å se dette selv, når jeg kom på dagvakt og skulle vekke beboere/pasienter.

Problemet er tung byråkrati. Det er så utrolig mye papirarbeid, rapporter, møter og fjas - samt begrensninger på hva vi som behandlere kan gjøre med pasienten. Vi skal følge diverse retningslinjer og blablabla. Psykiatrien har dessuten lav status blant helsearbeidere. 

- Lønna må opp! Dette er det eneste effektive virkemiddelet vi har for å få flere folk til psykiatrien. 

Dessverre er ventelisten for å få hjelp størst i de største byene. Om man virkelig er desperat etter hjelp, kan det lønne seg å flytte til en mindre kommune. Det er trist at det skal være så store forskjeller i Norge. Det er også stor forskjell på hjelpetilbudet utfra økonomien til hver enkelt kommune. Hadde den kommunale sektoren hatt mer fokus på forebyggende tiltak på "bakkeplan", ville det lettet det store trykket på den statlige polikliniske delen av psykiatrien som tilhører sykehuset. Et lavterskel "Ambulerende team" man kan ringe til for å få besøk når man har behov, kan være veldig forebyggende. Jo lengre man venter med å få hjelp, jo større plass tar sykdommen - og jo vanskeligere blir det å komme ut av det. Samtidig så vil man føle en trang til å distansere seg og ikke ta imot hjelp. En vond spiral som bare gjør vondt verre i alle ledd. 

[lada1]

Men mange tar sitt liv sånn helt (uventet) ut av det blå? OK, i ettertid spekuleres det om at en burde oppdage tegn - men tilsvarende tegn kunne en vel oppdage for mange som lever lange lykkelige liv (bare en ser godt nok etter)?  

Og er det ikke uansett litt sent når en først havner på psykiatri? Det som kan gjøres noe med er vel helst livet *før* psykiatrien? Og da tenker jeg ikke spesielt på ensomhet og slikt. Noen møter en "vegg" eller kommer i en tilstand som de ikke kommer ut av. Ofte jobb-relatert for menn/guter?  Jeg husker en kollega som ikke fikk en jobb som han søkte på - og hoppet ut av vinduet i 12-te etasje. Da virker man ganske så avhengig av andre sine beslutninger og mangler sin egen "flyt-sone". Jeg husker en annen som havnet i klammeri på jobben og havnet på psykiatri - men han overlevde.

For å illustrere: ingen vil vel finne på å vurdere selvmords-raten i Japan som et kapasitet-problem innen psykiatrien. Det er vel mye mer en "system-svikt" innen det økonomiske systemet? 

Endret 10. desember 2020 av lada1

[Taurean]

Det er ikke vanskelig å forestille seg. Jeg har vært igjennom lignende ting selv.

1) Stigmatisering fra staten og mediene. I barneskolen lærer vi at vi skal tilpasse oss regler og "normer". Hva er normer? For meg, er det det vi alle mates med i mediene. Det perfeksjonistiske, overfladiske, urealistiske. Hele tiden mates psyken vår med dette på en massepsykologisk basis. Dette er veldig hardt og vanskelig å slåss mot alene.

2) Mobbing, og manglende oppfølging til det i skolen. Jeg ble mye mobbet, og det var ingen lederskap i skolen å snakke med. Ingenting. Det er ikke til å legge skjul på at det er som å drepe noen innvendig. Å slå og bruke vold er en ting, det er negativ energi. Man lurer på hvorfor. Men når noen sier dritt, sprer dritt, det er noe annet. Det er også vold. Dette må reguleres sterkere ved lov. Hvorfor gjøres ikke det? Jeg har svaret: Fordi det spiller ingen rolle for staten hva slags folk det er, så lenge de klarer å stå i jobb, tjene penger og betale skatt. Dét er alt som betyr noe for staten. Første jobben jeg hadde, var det en fyr som var omtrent den totale psykopat. Gjorde ikke annet enn å rakke ned på meg og være jævlig -hele- tiden. Han var kjent i bygda der, jeg jobba der kun lørdager. Var helt spinnvill propell idiot. Hadde rett vært rett, så hadde han vært på vernet avdeling i dag, med piller og psykolog hver eneste dag. Men han hadde dame og fikk barn tidlig. Sånn går samfunnet rundt. Psykopatene vinner, de med empati, genuinitet og godhet faller bakerst, som bringer meg til poeng 3:

3) Norges stat tar styreform fra USA, som er et fritt marked-basert samfunn. "Den sterkestes rett". Dette kan man motvirke ved å stemme Rødt. Der er det jo helt ekstremt. Der fostres jo barn til å bli psykoater.

4) Eneste måten å motvirke selvmord på, er å jobbe med seg selv og bli en emosjonelt sterk og reflektert person. Det er mye man må gjennomgå. Å skrive og lese er nøkkelen. Skrive ned tanker, få det ned på papir. Bekrefte for seg selv hva som bor i en. Å diskutere med andre på nett er bra også. Tørre å få meningene sine ut. Slåss for seg selv.

5) Det er ikke dumt å søke hjelp fra staten (fastlege og nav), men min erfaring er at det er veldig overfladisk. Det har vært program på NRK hvor unge pasienter fortalte om det selv, at de trengte emosjonell støtte, men følte ikke at de fikk det. Så der er jeg enig med deg i at det er overfladisk. Og min erfaring også. De mener det kanskje godt og er genuine, men de er -IKKE- der for å gi deg emosjonell støtte. De er bare der for å forske på deg, som en laboratoriemus. Som går tilbake til punkt 2: Penger. De skal forske på en sånn måte at det hjelper med å tilrettelegge for at fremtidige generasjoner skal styres mot å stå i inntektsgivende arbeid. Dét er hovedmålet. Ikke å faktisk hjelpe folk med problemene sine, få utløp for frustrasjon, jobbe konstruktivt med psyken. Det er min erfaring også. Jeg har vært i behandling hos 3-4 forskjellige terapeuter og psykologer. Hver gang jeg har prøvd å komme innpå ting som har vært vanskelig, som jeg har følt jeg har trengt å snakke om, så har jeg følt at det har blitt dreid bort til overfladisk pjatt og avdreininger. Har prøvd å holde tråden og rasjonalisere med dem, men det blir pratet bort, og fokus blir avdreid. Dét er noe som har plaga meg en del. Så da har jeg bare innsett at staten ikke er det for å hjelpe folk ... det er kun PENGER alt dreier seg om. Det gjenspeiles i arbeidslivets ekstreme skjevfordeling av etikk og moral: En sjakkspiller kan tjene millioner på millioner, mens en stakkars yrkesarbeider tjener 300 000 i året før skatt, og har en mye, mye mer ansvarsfull, vanskelig og krevende jobb enn en sjakkspiller. Så har man bloggere, "gamere", og noen som lager en musikklåt. Det er det totale kaos, og det er uetisk. Dette er så klart ting som barn og ungdom plukker opp. De er ikke dumme - jeg tror på at ingen er dumme.

6) Så man er egentlig overlatt 100% til seg selv her i verden. Etter min mening, er det ikke det minste rart at mange unge menn tar selvmord. Det er ikke noe rart i det hele tatt, når det finnes så lite genuin hjelp i systemet. Staten bevilger ikke penger til forebygging av mobbing, i hvert fall veldig lite. Det er ikke nok, for mobbing pågår jo i stor skala, også i arbeidslivet.

Konklusjonen er at vi har ikke kommet langt nok som samfunn. Og i og med at vi Norge skal liksom være ett av verdens beste land å bo i, men likevel er så langt bakpå når det kommer til psykisk helse, så ser det dessverre svært mørkt ut for fremtiden også.

[DjSlayer]

Svaret er ikke enkelt, jeg kan komme med en tese som jeg har tenkt en del på. Dette er i forhold til hva som er sosial kondisjonering og hva som er hardkoblet inn i hjernen våres fra fødselen av, noe vi vet veldig lite om egentlig. Det er ikke vansklig å tro at hardkoblet oppførsel er lettere å påvirke via sosial kondisjonering og dermed får en forsterket effekt.

Hvorfor denne innledning spør du, vi mennesker har instinkter som vi ikke kan overskrive uansett hvor mye vi prøver, for skulle vi avvike fra disse instinktene så vil det få seriøse konsekvenser. For menn så er forsørgerrollen og forsvarsrollen slike instinkter som vi ikke kan overse og dette behovet kan bare oppfylles med en livspartner og barn, uten disse faktorene i livet sitt så vil man føle seg tom, deprimert og verdiløs, noe som kan utløse selvmord. Disse instiktene starter i pubertiteten. I dag så er det så mye fokus på at jenter skal ha seg utdannelse og en karriære slik at de ikke har tid til å slå seg ned for å stifte en familie.

Disclaimer: dette er bare en tese fra min side, jeg aner ikke hvor mye sannhet det ligger i dette.

[koots]

Dubious skrev (På 9.12.2020 den 6.45):

Det er månedslange kø-lister på psykologer, og menn er stort sett ikke like tålmodig som kvinner

Min Onkel tok nylig sitt eget liv fordi det tok så lang tid å få hjelp 

Som etterlatt ved selvmord så kan jeg si at tiltakene for å ta vare på etterlatte er mange og umiddelbare, og det ga meg totalt avsmak for alle tiltak jeg ble tilbudt som etterlatt. Mye fordi jeg da har opplevd hvor lang ventetid og mye hinder det er for å få hjelp når man sliter psykisk.

Jeg er ikke den eneste i familien som sitter med samme inntrykk, tenk om de hadde vært like på å forhindre selvmord som å hjelpe etterlatte ved selvmord

[unicorndeath]

Det er for mye fokus på kvinners lykke, menn skal bare dra seg opp av gjørma av seg selv, etter brudd så sitter gjerne menn tilbake med skjegget i postkassa, ribbet for penger, barn og ære, en kvinne kan alltid sette seg ned å gråte og noen kommer til for å støtte, en mann kan ikke tillate seg selv å sutre slik kvinner kan, isåfall så vil han bli ansett som svak av menn og bitter av kvinner.

Endret 17. desember 2020 av unicorndeath

[Thorny]

9 hours ago, unicorndeath said:

Det er for mye fokus på kvinners lykke

 

Kvinner skal selvfølgelig få fokusere på egen lykke, men det er vanskelig å være uenig i at menn per i dag får utdelt de dårligste kortene i nærmest enhver sosial og samfunnsmessig sammenheng. Selv det å jobbe mer eller velge sektorer og jobber som lønner seg mer, skal ikke menn ha lov til...

[Corp Por]

Jeg tror det er så enkelt som at menn ikke får hjelp like lett som en kvinne. Både folk og etater rusher til for å støtte en kvinne mens menn må ta seg sammen.

En "sterk" mann går ikke hjelp og en "svak" mann får ikke respekt.

[unicorndeath]

Thorny skrev (9 timer siden):

 

Kvinner skal selvfølgelig få fokusere på egen lykke, men det er vanskelig å være uenig i at menn per i dag får utdelt de dårligste kortene i nærmest enhver sosial og samfunnsmessig sammenheng. Selv det å jobbe mer eller velge sektorer og jobber som lønner seg mer, skal ikke menn ha lov til...

Det ble litt feil formulert den setningen, jeg tror med lykke så mener jeg at det ligger større press på en mann for å prestere i dagens samfunn enn for kvinner, kjønnsbalansen har i stor grad gått i disfavør for menn på mange områder, gutta sliter, men det er jentene som blir heiet fram.

Endret 18. desember 2020 av unicorndeath

[unicorndeath]

En annen kanskje kontroversiell tanke 

Jeg ser det nærmest er blitt trendy for jenter å gå til psykolog, noen ser på det som coaching, det er i mine øyne helt feil og gjør beslag på verdifulle ressurser som kunne gjort det enklere for andre mer trengende grupper å fått seg en fast psykolog.

 

Kjønn eller ikke, det er totalt galskap at det er 6 måneders ventetid for å få en psykologtime, det tyder jo på at man må begynne å prioritere det mest akutte.

Endret 17. desember 2020 av unicorndeath

[Thorny]

Med tanke på at menn også har lavest lykke og tilfredshet og begår tre fjerdedeler av alle selvmord og mesteparten av voldskriminaliteten osv. bør man vel også prioritere menn.

[unicorndeath]

Lurer på hvordan kjønnsandelen er i behandlende psykiatri, noen som vet ?

[Thorny]

Det er litt høna og egget også. Mange menn VIL antagelig ikke gå til psykolog. Og det er gjerne de som ikke vil som trenger det mest. Der kan man selvfølgelig si at menn må ta ansvar selv også, eller, oss menn i mellom må oppfordre hverandre til at det faktisk er ok. Men å si at menn må ta seg sammen osv. hjelper ikke spesielt mye, det er en type victim blaming samfunnet tydeligvis har null problemer med å kjøre mot menn. Samtidig er det nok mange kvinner som går til psykolog som neppe trenger det. Samlivsbrudd kan selvfølgelig være veldig, veldig hardt. Men det er ikke noe de fleste trenger psykolog for. Alikevel er det en trend blant kvinner på instagram osv. Ifølge en side jeg fant går omtrent dobbelt så mange kvinner som menn til psykolog. Og rundt 75-80% av de som tar livet av seg for eksempel er da menn. De fleste voldsforbrytere også. Det hadde nok vært mye å hente samfunnsmessig på å prioritere menn sterkere og oppfordre kvinner til å snakke med venner og bekjente, noe de allerede er flinke til.

[unicorndeath]

Jeg har inntrykk at mange jenter sliter med flink pike syndrom, lav selvtillit, at de setter for hardt press på seg til å være perfekt og komplekser til egen kropp, det er jo selvsagt også problemer som må taes på alvor, men de har jo som du sier mye oftere større nettverk enn menn, noen ganger kan en prat med en god venn være mye bedre enn en time hos psykolog, siden menn har en høyere selvmordsandel enn kvinner så bør de få som makter å be om hjelp bli prioritert i kø systemet, da hjelper det ikke at jenter med vage lidelser opptar plasser.

Endret 18. desember 2020 av unicorndeath