Plutselige følelse av irritasjon og at alt er bortkastet (demotivasjon)

[Urealistisk]

Har det absolutt ikke slik hele tiden, men denne følelsen kommer omtrent hver dag. Bare plutselig. Det starter med at hodet blir tomt, så er det som om alt mistet mening. Så finner jeg noe igjen, kognitiv terapi der jeg velger hva jeg vil tenke. Det er menneskelig å ikke være på topp hele tiden. Men likevel, blir det til at jeg begynner å analysere og prøver å finne noe å glede meg over eller drive med. Men så blir det meningsløst. Depressive tanker rett og slett. Om jeg vasker hjemme, rydder, hva som helst så tenker jeg at jeg er død om 80 år likevel, hvorfor skal det brukes så mye ressurser på meg og oss som lever nå? Men hvorfor skal vi ta så hensyn til miljøet? Tar miljøet hensyn til oss? Kanskje mye er bare hjernevask? Bortkastet å høre på altså. Selv om gjenbruk ble min lidenskap allerede for fler år siden. 
Hvorfor alt dette? Men jeg vil jo ha livet og, for det er jo fint. Men så er det liksom en stemme der som sier at jeg må bli noe, ta livet på alvor... så tenker jeg gjennom hva jeg bør og vil, men så kommer tomheten over det igjen. «Du er død om 80 år, mulig før, så hvorfor alt dette?» 

Hvordan handskes med slike tanker?

[OrangeGiraffe]

Det er for mye å ta tak i over en internettoppkobling, og gjennom et forum. Når ting har gått for langt kommer jeg alltid til å anbefale ansikt til ansikt kommunikasjon, og da med et menneske man selv stoler på.

Husk dette: Hvem som helst, kan ytre hva som helst på internett, og forsøke å få det til å virke som sannhet. Saken er også den at det er langt enklere, desverre.

Det er alt hva jeg kommer til å ytre.

[Baranladion]

Man må jo ihvertfall på en måte innse at sånn er det, sånn rent teoretisk, så er jo alt man gjør irrelevant, siden man dør til slutt allikevel. 
Feks, kan du spise biff eller en pose frosne erter. Noe smaker bedre enn det andre, men så fort det er fortært, så er det faktisk likegyldig hva du spiste, annet enn minnene du sitter igjen med. Det å glede seg til, og nyte biffen er jo en positiv ting, men rett etterpå, så spiller det ikke lenger noen rolle. 

Ganske depressivt og mørkt, men samtidig, så lenge du er klar over dette, så kan man jo finne mening ved å gjøre gøyale ting allikevel, det gir deg en forventing, underholdning når det skjer, og minner etterpå som du kan bruke for å gjenskape det du nettopp opplevde. 

Jeg tenker det er bedre å prøve å gjøre morsomme ting, og ha ett godt liv, siden du nå engang er her, kontra det å dyrke det negative, selvom begge deler er irrelevant og historie den dagen du legge deg i penalet for godt

[Urealistisk]

OrangeGiraffe skrev (4 minutter siden):

Det er for mye å ta tak i over en internettoppkobling, og gjennom et forum. Når ting har gått for langt kommer jeg alltid til å anbefale ansikt til ansikt kommunikasjon, og da med et menneske man selv stoler på.

Husk dette: Hvem som helst, kan ytre hva som helst på internett, og forsøke å få det til å virke som sannhet. Saken er også den at det er langt enklere, desverre.

Det er alt hva jeg kommer til å ytre.

Jeg har psykolog og lege, men er ikke med dem hver dag. 
Det er triggere i mine hverdager som også påvirker humøret. 
Og så er det den generelle biten, hvor fornøyd du er med deg selv. 
Jeg vet jo det. Men jeg kan ikke snakke mer med moren min ting fordi hun blir utmattet. 
Hvordan er det meningen at vi skal føle oss? Kanskje jeg har for høye krav eller kanskje tilstanden min er verre enn jeg tror. Legen sa at min depresjon er svak moderat. Men det er bare så vondt når dette her skjer.. den plutselige følelsen av at alt er slutt. Ikke noe å se frem til, ikke noen mening med noe. Alt er bare ting vi fordriver tiden med i håp om at noe har en mening. Men så skal vi bare fungere og dø.

[Urealistisk]

Det andre er at jeg vet jeg hadde følt meg glad dersom jeg bare kunne gå tilbake til det siste jeg holdt på med, uten at det skal være så ekstremt pirkete krav på hvordan man er. Saken min er at alle tror jeg er så oppegående, men så viser det seg at jeg ikke hadde så mange venner som en trodde først, ikke så høy utdannelse, ikke var så utadvendt som man kan tro og det er da de glir unna. Ingen som er slemme altså, men alt bare svinner hen..

Så faller også mange muligheter vekk, og du sitter igjen i selskap med deg selv og er bare sint på deg selv. Dette er egentlig veldig små ting, men likevel kan de sabotere hele livet. 

Det er flaut å være på min alder, bodd så mange forskjellige steder og hatt forskjellige jobber både i Norge og utlandet, men likevel en mobiltelefon som er stille som om den skulle vært lydløs. Det er faktisk bare de gamle bekjente fra hjemstedet som stort sett svarer på snapene og tar kontakt. Deprimerende. Jeg fant ikke dem jeg ville... og jeg er sint på måten hjernen min fungerer. Det er umulig å nyte det meste nå.. går jeg en tur hjelper det på, men føler at alle som ser meg tenker at jeg er en taper. En lite ambisiøs person som bare er hjemme hele tiden. 
 

[Taurean]

Du er nødt til å prøve å finne hobbyer og interesser som naturlig fører til interaksjon med andre mennesker. Det er fint å være sterk aleine, og noen takler dét bedre enn andre, men vi mennesker er sosiale vesener. Og vi trenger utfordringer. Mangel på dette over tid fører hos de aller fleste til apati og depresjon i større eller mindre grad.

Har du noen lidenskaper, interesser eller hobbyer du kunne tenke deg å utforske? Få tankene ned på papir. Begynn å bli din egen psykolog og støttespiller.

[Urealistisk]

Taurean skrev (1 time siden):

Du er nødt til å prøve å finne hobbyer og interesser som naturlig fører til interaksjon med andre mennesker. Det er fint å være sterk aleine, og noen takler dét bedre enn andre, men vi mennesker er sosiale vesener. Og vi trenger utfordringer. Mangel på dette over tid fører hos de aller fleste til apati og depresjon i større eller mindre grad.

Har du noen lidenskaper, interesser eller hobbyer du kunne tenke deg å utforske? Få tankene ned på papir. Begynn å bli din egen psykolog og støttespiller.

Takk, men dessverre har jeg mangel på interesser. Spekteret er snevert. Jeg gjør det jeg kan for å redusere forbruk. Jeg ser litt på Netflix men det startet fordi jeg ville teste ut å se om jeg kunne finne en serie interessant selv om det ikke fristet så mye, utvide spekteret litt. Det gikk, men en serie varer ikke evig og har lært at alt som har med TV er litt fyfy. 
 

Jeg vasker og jeg jobber frivillig. 
 

Du nevner dette med interaksjon med andre mennesker. Jo, jeg fant der jeg trives, men av en eller annen merkelig grunn så var det som om jeg var uvelkommen. Ikke av en spesifikk person. Men på en måte av alt. Det er slik hele livet mitt har vært. Jeg aner bare ikke hva det kommer av. Men jeg har alltid en følelse av å være mislikt. Og så er det ikke noe med at når du først er alene og har lite nettverk er det ganske kjørt og du må overlate til flaksen? Folk har på en måte sine barndomsvenner, jeg hadde ingen. Så møter man nye på veien og det som skjer her er at de jeg møtte hadde enda bedre kjemi med mange andre så jeg endte i bekjentboksen og ble glemt etter at vi ikke lenger er i samme miljø.

Jeg kan være sosial når jeg er i et miljø der de andre ligner meg litt. Men her jeg er nå, og veldig mange andre steder så er folk dessverre veldig uinteressante. Jeg gleder meg til å treffes, når vi er sammen gleder jeg meg på å hjem. Slik skal det da ikke være. Men alene over tid er som du sier, veldig angsttriggende.

[TemporalFracture]

Har noen av de samme tankene selv, uten at jeg nødvendigvis blir deprimert, får angst, eller er sint på meg selv. Etter man er død, hvor mange generasjoner tar det før man er glemt fullstendig? Selv om man var en legende som blir husket i tusener av år, er det noen garanti for at man blir husket etter en million år? Og hvor troverdig er minnet av den du var uansett? Så snart man er død så blir man visket fullstendig ut av all eksistens, som om man aldri var tilstede til å begynne med.

Men jeg er bare en ape på en tilfeldig planet i et lite solsystem som befinner seg i et univers som ekspanderer seg stadig raskere. Hva er et menneske uten evig liv? Vi er bare mark som hensynsløst blir tilintetgjort for en fremtidig generasjon som kanskje oppnår udødelighet gjennom noe teknologisk vidunder. Men vil man overleve universets eventuelle ende selv om man er udødelig?

Eneste jeg vet er at jeg er umettelig opptatt av å leve. Uansett om det er på en såkalt "bortkastet" måte hvor jeg ikke oppnår mitt sanne potensial eller ei. Så lenge jeg eksisterer så er det alt som betyr noe, og jeg vil fortsette med det og klore meg fast så lenge jeg orker til jeg har opplevd alt jeg kan av menneskelig eksistens før min slutt. Angst, sinne, depresjon, isolasjon, anger, osv, disse er opplevelser i seg selv som også gir eksistens mening. Er ikke et liv uten anger noe å angre på? Er det ikke greit å ha mangler, eller være ordinær? Akseptere følelser av tomhet og lite motivasjon?

Så lenge jeg har eksistens så har jeg mening. All personlig mening med livet (hedonistisk, stoisk, osv som man selv tilknytter mening) avhenger av at jeg faktisk eksisterer, og derfor er også den faktiske meningen med livet eksistens i seg selv. Så jeg gir det en tanke en gang iblant, men så må jeg handle inn litt dagligvarer og greier. Fortsette.

Ventet ikke å skrive såpass.

[Taurean]

Urealistisk skrev (14 minutter siden):

Takk, men dessverre har jeg mangel på interesser. Spekteret er snevert. Jeg gjør det jeg kan for å redusere forbruk. Jeg ser litt på Netflix men det startet fordi jeg ville teste ut å se om jeg kunne finne en serie interessant selv om det ikke fristet så mye, utvide spekteret litt. Det gikk, men en serie varer ikke evig og har lært at alt som har med TV er litt fyfy. 
 

Jeg vasker og jeg jobber frivillig. 
 

Du nevner dette med interaksjon med andre mennesker. Jo, jeg fant der jeg trives, men av en eller annen merkelig grunn så var det som om jeg var uvelkommen. Ikke av en spesifikk person. Men på en måte av alt. Det er slik hele livet mitt har vært. Jeg aner bare ikke hva det kommer av. Men jeg har alltid en følelse av å være mislikt. Og så er det ikke noe med at når du først er alene og har lite nettverk er det ganske kjørt og du må overlate til flaksen? Folk har på en måte sine barndomsvenner, jeg hadde ingen. Så møter man nye på veien og det som skjer her er at de jeg møtte hadde enda bedre kjemi med mange andre så jeg endte i bekjentboksen og ble glemt etter at vi ikke lenger er i samme miljø.

Jeg kan være sosial når jeg er i et miljø der de andre ligner meg litt. Men her jeg er nå, og veldig mange andre steder så er folk dessverre veldig uinteressante. Jeg gleder meg til å treffes, når vi er sammen gleder jeg meg på å hjem. Slik skal det da ikke være. Men alene over tid er som du sier, veldig angsttriggende.

Jeg er enig i at tv ofte kan være kjedelige greier. Men det er noen show jeg synes er mer interessante enn andre. Ett av hovedproblemene for meg er slitsom redigering og filming. Men hvis man klarer å se forbi det, så er det noen jeg anbefaler:

- Kitchen nightmares UK (ikke US-versjonene, altfor slitsomme og såpe-aktige).
- Hell's kitchen-sesongene. Ser man forbi Gordon Ramsay's plaging og mobbing av andre, og hører på det han sier, så har han mye nyttig og interessant å komme med.
- Serier om universet. The universe, og How the universe works, er program som har mye morsomt og interessant.
- Columbo.
- Poirot.
- King of the hill. Amerikansk tegnefilm for alle aldre lagd av Mike Judge, som har lagd Beavis and Butthead, som jeg også anbefaler (hopp over musikkvideoene ^^).
- Sopranos er bra hvis man har litt interesse for psykologi, og klarer å se forbi volden og det der.
- Hvis du har interesse for virkelighetsbasert kriminologi, så er Masterminds en kanadisk serie som er veldig interessant.

Det var bare noen forslag.

Å bruke google er også fint. Hvis du har en serie, film, eller noe annet du synes er interessant, så kan det være verdt å google "movies similar to --", for eksempel, hvis du søker filmer som er lik den du liker. Du tar poenget.

Og ja. Du er ærlig som nevner dette med manglende vennskap i oppvekst. Jeg skjønner hva du mener. Jeg tror på at disse tingene kun er treningssak. Men det er et større perspektiv. Vi lever i en tid der aktiviteter og opplevd felles tvang til å samles er noe som er på vei ut, og dette med skjermtid og internett er mer utbredt. Det fører til at det er lettere å isolere seg og bruke mye tid foran skjermen. Samtidig har man stigmatisering fra massemedier. At vi liksom skal ha dårlig samvittighet for å ikke bidra og være aktive.

Du har jo noen aktiviteter? Jobbe frivillig og vaske er jo bra det! Du er jo i gang med noe.

Det finnes jo hundrevis av ting man kan finne på, og grupper man kan utforske. Noen forslag, noen jeg også drev med en liten stund:

- Bueskyting.
- Kampsport (Karate). Har lyst til å begynne med boksing, judo eller bryting.
- Svømming, være i badehaller og badeland. I badstua er det ofte mye prat.
- Språkkurs.
- Kurs i regi av NAV. De har ofte grupper og tilbud.

Poenget mitt er at, jo mer man involverer seg i, jo større er sjansen for at man knytter seg til andre og møter andre med samme lidenskap. Å skape bånd med andre, det kan ta tid. Det er ikke så enkelt for alle som man skulle tro. Folk trenger tid til å finne ut hvor andre "står" .. du er ikke alene om å føle det som du gjør. Det krever jobb, innsats og tid. Men da får man også betalt i form av livserfaring og kanskje nye nære bekjentskaper.

Én siste interesse jeg har er astrologi. Etter jeg har studert mitt eget stjernetegn, og stjernekart, så har det for min del forklart veldig mye av hva som har skjedd i livet mitt og hvorfor. Da spesielt i forhold til andre mennnesker og nære relasjoner.

[Urealistisk]

Taurean skrev (1 time siden):

.

Poenget mitt er at, jo mer man involverer seg i, jo større er sjansen for at man knytter seg til andre og møter andre med samme lidenskap. Å skape bånd med andre, det kan ta tid. Det er ikke så enkelt for alle som man skulle tro. Folk trenger tid til å finne ut hvor andre "står" .. du er ikke alene om å føle det som du gjør. Det krever jobb, innsats og tid. Men da får man også betalt i form av livserfaring og kanskje nye nære bekjentskaper.

Én siste interesse jeg har er astrologi. Etter jeg har studert mitt eget stjernetegn, og stjernekart, så har det for min del forklart veldig mye av hva som har skjedd i livet mitt og hvorfor. Da spesielt i forhold til andre mennnesker og nære relasjoner.

Ja jeg vet det tar tid, men det tar faktisk enda mer krefter å pleie disse forholdene. Folk er ute av livet ditt om du ikke gir jevnlig bekreftelse. Men er dette bare opp til meg? De vennene jeg har her og nå, geografisk nærme, har det alltid vært jeg som har tatt initiativ med. De svarer på snap, men når det gjelder å møtes og finne på noe sammen er det alltid jeg. Den ene har nettopp fått kjæreste så forståelig at det ble litt stille. Den andre er kanskje ikke helt riktig for meg. Vi deler ingen særlig interesse. Er liksom bare noen jeg møter for å ha en venn, blir nok litt feil mot vedkommende. 
 

Så nei, jeg er tømt for ideer. Men det er fordi jeg alltid havner på bar bakke og må finne en ny retning i livet. Så er det kanskje ikke lenger igjen noe jeg liker og der er jeg nå. Folk liker å snakke om «hva skal du da?» «hva jobber du med?» osv, så blir jeg litt «jobber frivillig noen timer i uken» «vet ikke hva jeg skal studere» «får se hva jeg finner på» ikke rart folk kutter ut. Ikke fordi de vil være slemme, men fordi jeg blir kjedelig/lite givende. Er liksom tilbake til det der jeg var som tenåring. Hun med den tauseste mobilen av alle. Til tross for å ha reist mest og vært mest søkende. Begynner å bli vanskelig å legge planer. For det meste ser ut til å foregå for meg selv. Reising, kafe, bilturer, gåturer... alt gjør jeg alene. 

[Urealistisk]

TemporalFracture skrev (5 timer siden):

Har noen av de samme tankene selv, uten at jeg nødvendigvis blir deprimert, får angst, eller er sint på meg selv. Etter man er død, hvor mange generasjoner tar det før man er glemt fullstendig? Selv om man var en legende som blir husket i tusener av år, er det noen garanti for at man blir husket etter en million år? Og hvor troverdig er minnet av den du var uansett? Så snart man er død så blir man visket fullstendig ut av all eksistens, som om man aldri var tilstede til å begynne med.

Men jeg er bare en ape på en tilfeldig planet i et lite solsystem som befinner seg i et univers som ekspanderer seg stadig raskere. Hva er et menneske uten evig liv? Vi er bare mark som hensynsløst blir tilintetgjort for en fremtidig generasjon som kanskje oppnår udødelighet gjennom noe teknologisk vidunder. Men vil man overleve universets eventuelle ende selv om man er udødelig?

Eneste jeg vet er at jeg er umettelig opptatt av å leve. Uansett om det er på en såkalt "bortkastet" måte hvor jeg ikke oppnår mitt sanne potensial eller ei. Så lenge jeg eksisterer så er det alt som betyr noe, og jeg vil fortsette med det og klore meg fast så lenge jeg orker til jeg har opplevd alt jeg kan av menneskelig eksistens før min slutt. Angst, sinne, depresjon, isolasjon, anger, osv, disse er opplevelser i seg selv som også gir eksistens mening. Er ikke et liv uten anger noe å angre på? Er det ikke greit å ha mangler, eller være ordinær? Akseptere følelser av tomhet og lite motivasjon?

Så lenge jeg har eksistens så har jeg mening. All personlig mening med livet (hedonistisk, stoisk, osv som man selv tilknytter mening) avhenger av at jeg faktisk eksisterer, og derfor er også den faktiske meningen med livet eksistens i seg selv. Så jeg gir det en tanke en gang iblant, men så må jeg handle inn litt dagligvarer og greier. Fortsette.

Ventet ikke å skrive såpass.

Denne her så jeg ikke før nå. Nå vet jeg faktisk ikke om det ville føltes særlig bedre å vite at man skal leve evig. Nesten verre enn at vi skal dø det. 

[Urealistisk]

Men jeg opplever fremdeles mye av det samme som da jeg var barn og ungdom. Nemlig at jeg blir valgt bort. Men nå av andre grunner, for jeg kjenner ofte ikke folk som jeg møter nytt. Og interessen er ofte kjempe stor, men den blir helt borte etter hvert. Og nå har jeg opplevd det så ofte at jeg virkelig føler det må feile meg noe. Jeg får bare ikke til denne flyten. I stedet går jeg rundt og føler mange krefter er bortkastet fordi jeg er ikke noen som egentlig har noe å gjøre der. Er mer eller mindre statist i eget liv. Altså, ALT er vanskelig. 

Jeg er sint på meg selv for at jeg har empati og sympati, at jeg tar til meg kritikk. Jeg beundrer psykopater fordi de durer frem, mens de svake havner i psykistrien. Jeg tilhører jo sistnevmte. Klarer ikke komme meg frem noe sted, jeg klarer meg der det er lav konkurranse. Men det begynner å bli jævla kjedelig. Så hver kveld er jeg sint på meg selv pga ass burger diagnosen. Jepp, jeg kaller det "rumpe berger" som broren min sa en gang. Er veldig frisk ellers, så lurer på om ass.burger er noe jeg fikk for å ikke bli for bra. I tillegg ble diagnosen så rosemalt, vi hadde spesielle evner og bla bla... men jeg innser at dette var en forsvarsmekanisme. 

Og så er jeg sint på meg for at jeg er for taltenløs til å klare noe særlig.. 

[Taurean]

Ja .. skjønner godt hva du mener. Og jeg har det litt på samme måte selv.

Har også en lignende diagnose. Jeg har slått meg til ro med at det kun er noe for staten å merke en med så de skal basere en støtteordning på noe. Det er ikke noe en trenger å fortelle andre. Andre har ingen rett eller krav til å vite noe om dette. Jeg personlig liker bare å være åpen, jeg er en åpen person. Så hvis folk vil være dømmende på dette området, så har jeg heller ingen grunn til å ha så mye omgang med dem. For jeg liker åpensinnede personer. Det gjør meg veldig sårbar og lett å mobbe. Men jeg nekter å bli en psykopat som bruker andres svakheter mot dem. Jeg er en som heller hjelper andre med deres svakheter og fremhever deres styrker. Så får andre feie for sin egen dør.

Man skal også huske på at -alle-, absolutt alle, har en eller annen diagnose, hvis man graver lenge nok. Grunnen til at noen får det tilknyttet er som skrevet over, fordi man skal ha noe å basere en støtteordning på. Så det er egentlig ikke noe å henge seg opp i. Bare fortsette å leve livet som vanlig. Ikke la det definere en. Det er kun den legen og de som jobber i staten som trenger å definere en på det området.

Du er bare nødt til å prøve å finne krefter av og til, til å prøve å finne noe nye interesser og jobbe med det.

Livet er som det er for alle. Mye av problemet er at vi ikke lærer noe om livets realiteter i skolen. Derfor blir mange lidende. Vi lærer ikke om indre verdier. Vi lærer egentlig ingenting om verdier, empati, psykologi, økonomi eller noe viktig. Så da blir det bare de overfladiske verdiene som ofte bestemmer. Og mye tilfeldigheter. Jeg mener det er uetisk at det er sånn .. men jeg har slått meg til ro med at det nå engang er sånn. Og jeg prøver så godt jeg kan å tenke perspektiv. Jeg trivialiserer ikke hverken din, min eller andres situasjon i samfunnet vi lever i. Men det er greit å huske på at veeeldig mange i verden ikke har det så godt som vi har det. Veldig mange som sliter med så mye greier .. vold, ran, kriminalitet, rusproblemer og enda verre ting. Folk som kun opplever urettferdighet hele tiden. Vi har det faktisk ganske bra.

Men likevel, jeg forstår hva du mener. Har også følt det på samme måten en del. At jeg blir valgt bort ..også av egen familie. Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er negativ hele tiden, som mange her på forumet mener. Jeg prøver bare å analysere og finne ut av situasjonen for å håndtere den best mulig, som jo er det mest intelligente å gjøre. Noe jeg ser du også prøver å gjøre.

Men da har jeg også kommet frem til at jeg kan ikke forandre på andre mennesker. Jeg vil heller ikke gjøre det, og har egentlig aldri prøvd på å gjøre det. Jeg kan bare gjøre noe med mitt liv. Og det er hva jeg velger å fokusere på.

Selv om livet kan føles fjernt av og til, så er det ingenting som hindrer en i å gjøre forandringer. Man har mye muligheter foran seg. Alt man trenger er å ta del i dem.

Mye handler jo om det psykososiale også .. miljøet man er født inn i. Om visse muligheter ligger til rette. Økonomi spiller jo en rolle. Hvis penger aldri er et problem, så er det mye lettere å delta og prøve seg i aktiviteter.

Så man må bare aldri slutte å prøve. Hvis man er livstrøtt, så er sunne livsrutiner noe jeg alltid føler løfter meg opp igjen. Lage seg næringsrik og god mat, vaske og rydde, god hygiene. Da kommer det perioder man får overskudd. Hvis jeg ikke er flink i matveien, så blir jeg i dårligere humør og får mindre overskudd på alle måter.

Det er så komplisert, og så mye som spiller inn. Å bli sin egen psykolog, å skrive ned livstanker og reflektere, mener jeg er veldig sunt. Få tankene ned på papir, uansett hvor sliten og lei man er. Det hjelper. Da blir man en emosjonelt sterk person.

[Urealistisk]

Men greia er at jeg blir liksom ikke kvitte»plassen». Jeg er født som valgt bort, så kom livet dit at jeg følte det var over...altså jeg begynte å mestre ting. Men så tok problemet meg igjen, og jeg er valgt bort rekordmye. Jeg er ikke sint på de som velger bort, jeg er sint på meg selv fordi jeg er for talentløs. Jeg kan møte verdens største interesse. Men så er eksistensen min også helt glemt etter en stund mens andre lever videre sammen. 
Dette er også en grunn til at jeg ikke tør satse på kjærligheten. Er vi flere damer om en mann blir garantert jeg den bortvalgte. Ikke at jeg er i slike drama altså, men jeg har en jeg beundrer, men det har jeg gjort siden 2016. Han var interessert. Jeg var avvisende fordi jeg var redd at det samme ville skje der som alle andre steder, at han er interessert men så begynner han avvise ikke sant.. 

[Sjørøver]

Urealistisk skrev (19 timer siden):

Saken min er at alle tror jeg er så oppegående, men så viser det seg at jeg ikke hadde så mange venner som en trodde først, ikke så høy utdannelse, ikke var så utadvendt som man kan tro og det er da de glir unna. Ingen som er slemme altså, men alt bare svinner hen.

Det kan se ut som du har litt urealistisk høye krav til deg selv? 

 

Kan du fortelle litt om disse jobbene du har hatt? Hvilket yrke har du? 

[Urealistisk]

Heiti skrev (11 minutter siden):

Det kan se ut som du har litt urealistisk høye krav til deg selv? 

 

Kan du fortelle litt om disse jobbene du har hatt? Hvilket yrke har du? 

Nei vil ikke. Ikke at det er såååå spesielt altså, men vil holde meg litt anonym. Plutselig kan noen klare å sette sammen innleggene mine og skjønne hvem jeg er, hvis du skjønner.

Hvordan da det være urealistisk dersom andre klarte det? Men dette er slike som er mer vanlige og har følt seg ønsket hele livet. Jeg har alltid vært slik avvist person, men så har jeg en diagnose som har gjort det sosiale utfordrende. 

Men skulle ikke forundre meg om du får rett. At jeg har urealistiske krav til meg selv.. for de som gir svarene en ikke vil har jo alltid rett -_-   Jeg lurer bare på hvordan det føles å være ønsket men så ender du plutselig på samme plassen igjen, den plassen der du er litt nedprioritert.. når dette skjer hele livet og du blir 30 og det fremdeles skjer så kanskje det begynner å gå innover en eller? Jeg er ikke sint på de som «gjør» det. De vet ikke hva jeg føler. Men så er jeg idiot nok til å ta til meg kritikk og da. Dum og dårlig hjerne

[Sjørøver]

Urealistisk skrev (3 minutter siden):

Nei vil ikke. Ikke at det er såååå spesielt altså, men vil holde meg litt anonym. Plutselig kan noen klare å sette sammen innleggene mine og skjønne hvem jeg er, hvis du skjønner.

Hvordan da det være urealistisk dersom andre klarte det? Men dette er slike som er mer vanlige og har følt seg ønsket hele livet. Jeg har alltid vært slik avvist person, men så har jeg en diagnose som har gjort det sosiale utfordrende. 

Men skulle ikke forundre meg om du får rett. At jeg har urealistiske krav til meg selv.. for de som gir svarene en ikke vil har jo alltid rett -_-   Jeg lurer bare på hvordan det føles å være ønsket men så ender du plutselig på samme plassen igjen, den plassen der du er litt nedprioritert.. når dette skjer hele livet og du blir 30 og det fremdeles skjer så kanskje det begynner å gå innover en eller? Jeg er ikke sint på de som «gjør» det. De vet ikke hva jeg føler. Men så er jeg idiot nok til å ta til meg kritikk og da. Dum og dårlig hjerne

Jeg sitter med mye av de samme tankene selv. 

 

Har to fagbrev og en god utdannelse. Samboer, hund og hus. Føler a likevell at jeg ikke strekker til,og burde gjort ting bedre. 

 

Men når jeg går disse som jeg føler har mer suksess en meg litt i sømmene, har de somregel like mange feil og mangler som meg. En får sjeldent hele bildet fra utsiden. 

 

Hvordan måler du din suksess, hva vil du oppnå? 

 

Og angående ensomheten, så tror jeg det er noe du må leve med en så lenge. Jeg har opplevd det samme. Har du kjæreste? 

[Urealistisk]

Heiti skrev (1 minutt siden):

Jeg sitter med mye av de samme tankene selv. 

 

Har to fagbrev og en god utdannelse. Samboer, hund og hus. Føler a likevell at jeg ikke strekker til,og burde gjort ting bedre. 

 

Men når jeg går disse som jeg føler har mer suksess en meg litt i sømmene, har de somregel like mange feil og mangler som meg. En får sjeldent hele bildet fra utsiden. 

 

Hvordan måler du din suksess, hva vil du oppnå? 

 

Og angående ensomheten, så tror jeg det er noe du må leve med en så lenge. Jeg har opplevd det samme. Har du kjæreste? 

Min suksess måles vel med inntekt, arbeidserfaring, hva jeg har mestret. En jobb man kan stå opp til å glede seg eller bare føle man har noe å fylle dagen med. Eller gjør noe nyttig.

Har ikke kjæreste, men det er bl.a pga at jeg føler meg for lav status for alle menn jeg liker. Jeg er faktisk veldig sikker på at det er mulig å kanskje date han, men det er garantert en annen kvinne som er mer suksessfull og har flere venner som han er mer interessert i. Så går jeg der teit og tror vi har blitt noe. Men plutselig blir det slengt i trynet at det var ei annen han ville ha.. det er det som skjer  jeg er bare ikke en vagt person! Jeg har like forvirra planer som da jeg var 15. Men har gjort mye i livet og sett en fremtid. Nå gjør jeg det ikke lenger. Tiden er vel inne for å innse at man er født med den statusen man er født med. Jeg fikk ensomhetskortet osv. Og så er jeg for talentløs til å kaste det fra meg

[Baranladion]

Jeg tror det er ganske mange mennesker som er, kall det ensomme. Dersom man er i 30årene, og ikke har etablert seg med feks kone og barn, så blir man fort sittende mye inne, uten å ha så mye å finne på, spesielt i disse corona tider. 

Men, jeg tror dette er helt vanlig. altså, andre mennesker, er ikke til enhver tid ute og finner på ting med venner osv, mange sitter nok endel inne og styrer med sitt, men de er kanskje flinkere til å finne gleden i det, enn det du er. 

Å begynne å få nye venner i voksen alder, det er ikke så veldig lett, jeg kan ikke annet enn å anbefale å prøve noen nye ting, slik at man får innpass i nye miljøer. Prøv å se etter ting du tenker er morsomt eller kunne vært interresant å lære mer om. Bli med i et kor? Bli med i ett korps? Begynn med fotografering, og søk etter grupper som driver med dette? Den beste måten å få nye venner på, er å finne noen som har felles interesser som seg selv, da har man noe å prate om, og noe å drive med sammen om. 

 

 

[Urealistisk]

Baranladion skrev (1 time siden):

Jeg tror det er ganske mange mennesker som er, kall det ensomme. Dersom man er i 30årene, og ikke har etablert seg med feks kone og barn, så blir man fort sittende mye inne, uten å ha så mye å finne på, spesielt i disse corona tider. 

Men, jeg tror dette er helt vanlig. altså, andre mennesker, er ikke til enhver tid ute og finner på ting med venner osv, mange sitter nok endel inne og styrer med sitt, men de er kanskje flinkere til å finne gleden i det, enn det du er. 

Å begynne å få nye venner i voksen alder, det er ikke så veldig lett, jeg kan ikke annet enn å anbefale å prøve noen nye ting, slik at man får innpass i nye miljøer. Prøv å se etter ting du tenker er morsomt eller kunne vært interresant å lære mer om. Bli med i et kor? Bli med i ett korps? Begynn med fotografering, og søk etter grupper som driver med dette? Den beste måten å få nye venner på, er å finne noen som har felles interesser som seg selv, da har man noe å prate om, og noe å drive med sammen om. 

 

 

Jeg vet hva jeg vil med livet. Jeg har prøvd mye forskjellig. Jeg har ikke bare gått en vei hele livet. Jeg har hatt jobber, også som jeg mistrivdes i. Holdt ut, for jeg så arbeidserfaring som viktig, i tillegg inntekt. 
 

Så holdt jeg på å bli psykisk syk av jobben og miljøet. Så jeg ville flytte. Aner ikke hva jeg holdt på med men jeg flyttet bare for å flytte. Kjente tilfeldigvis en som hadde et fint sted jeg kunne bo for å nesten ikke betale noe. Spennende med miljøskifte tenkte jeg. Fikk avslag på alle jobbene, men fikk jobb til slutt. Det samme som jeg hadde hatt før. Slet meg gjennom noen år til og lurte på når livet startet. 
 

Så flyttet jeg igjen pga sterk mistrivsel. I tillegg ble jeg utrygg pga rotet meg bort i litt feil «venner». Dette har var farligere folk enn jeg trodde. Nokk om det. Jeg kjente en annen som hadde en leilighet som skulle leies ut. I en av Norges større byer. Jeg flyttet, men beholdt jobben intil videre. Pendlet mye, ble lei av jobben og ledelsen. De truet med å ikke betale meg en ukes arbeid fordi han som var ansvarlig for det ikke hadde ført timene mine! Jeg truet med å henge dem ut, og si til kollegaene at forrige arbeidsgiver betalte lønn. Da fikk jeg pengene mine. Sa opp likevel, uten ny jobb å gå til. Men så ringte en, han ville ansette meg. Hadde ikke erfaring med dette før men jeg fikk jobben. Viste ikke helt hva jeg gikk til og trivdes ikke første tiden. Men jeg tenkte at en må gi ting en sjanse den første tiden. Trivsel kom etter hvert, selv om jeg i perioder følte meg ensom, engstelig og håpløs. Så fant jeg ut hva jeg virkelig ville. Veldig bra forutsetninger. Endelig hadde jeg bra forutsetninger! Men så kom det. Smell etter smell. Det var «noe galt» med meg. Erter hvert blir jeg veldig sint, og konfronterer de jeg føler går bak ryggen min. Ikke at jeg tror de bokstavelig talt gikk bak, men jeg fikk alltid høre noe fra noen andre enn den jeg hadde vært med. Det betyr at folk snakker... og jeg har tenkt «det er lov å konfrontere dirkete»!!! Men det er folk for feige til. 
Og så konfronterer jeg vedkommende, men da blir det brukt mot meg at jeg er aggressiv som kommer direkte på denne måten. Jeg kjeftet og smelte ikke. Det var ikke en alvorlig ting liksom, men dette er hverdagen min blandt folk. Jeg aner fred og ingen fare. Så får jeg høre noe fra en tredje part om noe jeg enten har gjort, sagt eller noe jeg ikke har gjort eller er. Så blir jeg irritert over at jeg ikke får høre det der og da. 
Jeg blir jo veldig lei meg. Når jeg selv sitter igjen fornøyd med dagene sammen med folk jeg følte tilhørighet med, men så får jeg alltid høre igjen via tredjepart at det er noe som har vært negativt eller ikke til forventningene. Så ender jeg der at ingen lenger svarer på meldinger. Plutselig ringer noen eller jeg får melding, og jeg får inntrykk at vi har et godt forhold. Men så er de borte igjen og jeg føler meg så lite respektert. I går ble jeg sint igjen. Sendte en melding til ene personen, og sa at jeg kanskje tar feil; men at jeg har fått inntrykk av at jeg er en person de kan kontakte og ignorere som de vil, fordi jeg er så lett tilgjengelig. Dette står som «lest» men ikke besvart. Jeg forventer ikke svar heller. Men det klaustrofobiske er jo at jeg kanskje ikke har en dårlig oppførsel akkurat, men at jeg rett og slett bare har den forbannelsen over meg at jeg ikke kan bli likt. Jeg er født for å være ensom.. men jeg klarer ikke godta det