Ikke glad i søsteren min, og jeg sørger over det

[Gjest aa247...cf0]

Kan noen hjelpe meg å akseptere meg? Går til psykolog jevnlig, og vedkommende sier at jeg må slitte å klandre meg selv for at jeg er slik. Da får jeg det bedre med en gang. Men til saken.

Jeg er aldri glad for å se henne. Hun har delt hjem, så veksler mellom far og mor. Når hun er hos far flere dager i strekk savner jeg henne aldri. Og når hun først kommer så banner jeg inni meg 😕 

Kan nevne at hun roter en del. Hun lager seg alltid mat, men plukker ikke opp noen ting. Ingenting blir satt tilbake heller.  Vanskelig å få henne til å rydde etter seg, og så snakker hun veldig mye. 
 

Men hva tenker dere om dette? Jeg skulle gjerne vært glad i mine egne søsken slik som folk flest men jeg klarer bare ikke å få den følelsen.. 

Anonymous poster hash: aa247...cf0

[Gjest ae1f9...434]

Dette er jo helt normalt, spesielt som barn og tenåring. Går du virkelig til psykolog for dette? 

Anonymous poster hash: ae1f9...434

[Gjest aa247...cf0]

Gjest ae1f9...434 skrev (12 minutter siden):

Dette er jo helt normalt, spesielt som barn og tenåring. Går du virkelig til psykolog for dette? 

Anonymous poster hash: ae1f9...434

Jeg er i slutten av 20-årene. Det er vel ikke normalt å aldri savne søskenene sine eller? 

Anonymous poster hash: aa247...cf0

[Taurean]

Det er en del av et større bilde.

Hvordan er det med foreldrene deres, og oppveksten dere har hatt. Har det vært stabilt og strukturert? Har dere alle et nettverk utenfor familien? Har det vært mye krangling og friksjoner?

Hvis foreldrene har vært flinke med å skape samhold, så er det jo litt sånn at man prøver å gjøre det beste for familien og ikke tenker så mye mer over det.

Jeg personlig synes at familie er en mer sånn plikt- og tillitsgreie. Man gjør ting i det lengste, så lenge det ikke er uholdbart.

Men jeg mener også at hvis det -blir- uholdbart, så må en ikke være redd for å sette grenser. For det blir bare verre hvis man ikke sier noe.

Sånn som i din situasjon, så ville jeg kun godtatt det en svært sjelden gang, hvis det ble så mye rot. Jeg ville ikke hatt noe mot å prate om ting, det er ikke dumt å kommunisere. Spørs litt hva det prates om, selvsagt. Og hvordan, ikke minst. Så lenge man kan bli enige og ha en halvveis konstruktiv dialog, så er jo dét det beste. Men om det bare blir luft- og tomprat hele tiden, så kan jo det bli slitsomt. Det ville jeg ikke orket for mye av heller. Men ville godtatt det i en viss grad, om ikke bare for å ha en familiær psykososial kontakt. Bare å gidde å tåle hverandre er jo også positivt, så lenge alt ikke bryter sammen i krangling og konstante uenigheter og urealistiske krav.

Jeg ville også tålt roting og sånne ting litt bedre om jeg fikk lov til å komme på besøk en gang innimellom også, og bli varta opp og slippe å ta oppvasken. Livets 50/50 regel.

Så jo mer du klarer å si fra, sette grenser og kreve at ho rydder litt, jo bedre vil du få det. Investere krefter i det. Du gjør sikkert det allerede, men kanskje på en mer passiv måte (lar ho komme på besøk osv). Ikke vær redd for å si fra .. kanskje foreldra deres ikke har lært dere å gjøre det på en konstruktive måte.

En intelligent familie (igjen, etter min mening), samarbeider om det meste men gir hverandre uendelig med tid og rom. Egentlig er jo alle i slekt, men det er litt annerledes med de en har vokst opp med. Det betyr mye for psyken vår at det fungerer bra, det er omtrent umulig å jobbe eller tenke seg bort fra. Så å investere litt tid og krefter i det, er ikke dumt. Men man skal ikke la alt bare gå heller.

Endret 2. desember 2020 av Taurean

[Taurean]

Gjest ae1f9...434 skrev (7 timer siden):

Dette er jo helt normalt, spesielt som barn og tenåring. Går du virkelig til psykolog for dette? 

Anonymous poster hash: ae1f9...434

Det kan være mer slitsomt og friksjonsfylt enn det ser ut som. Hvis han er en fyr som ikke har så lett for å si fra, og ho er en person som bare utnytter det hele tida, så kan det være ekstremt slitsomt å leve med.

[Gjest 4d95c...e3b]

Slutten av tyveårene og bor fortsatt hjemme? Flytt ut og løs problemet.

Anonymous poster hash: 4d95c...e3b

[Gjest ae1f9...434]

Gjest aa247...cf0 skrev (20 timer siden):

Jeg er i slutten av 20-årene. Det er vel ikke normalt å aldri savne søskenene sine eller? 

Anonymous poster hash: aa247...cf0

Ville vært mer bekymret over at en bor hjemme når man er i slutten av 20-årene. 

Det høres ikke unormalt ut. Det er ikke alle som har et godt forhold til sine søsken, noen søsken hater jo hverandre over alt på jord. Det unormale ville vært om du var forelsket i søsteren din.... 

Anonymous poster hash: ae1f9...434

[Corp Por]

Som han over sier; ikke alle har et godt forhold med sine søsken. Jeg og min bror hadde et konfliktfylt forhold igjennom hele oppveksten med mye vold og har et distansert forhold den dag idag. 

Folk er forskjellige. Ikke gå rundt å tro på Facebookversjonene av hvordan andre har det.