Favoritt filmmusikk og soundtracks

[Frank.N.Steen]

Tenkte å starte opp ei egen tråd til hyllest for filmmusikken, og der en kan diskutere, poste, dele og komme med egne tips/anbefalinger av sine favoritt komponister og soundtracks, eller bare om musikk og låter som ble benyttet i filmens verden.

Her er det jo litt av hvert å velge blant, og selv er jeg nok svakest for film soundtracks der ble til på 70 og 80-tallet, og særlig da fra skrekk, action og sci-fi filmens verden, og hvor man ofte favoriserer de mer minimalistiske, kjølige og pulserende synth-scorene til komponister og artister som John Carpenter, Alan Howarth, Tangerine Dream, Vangelis, Brad Fiedel, Howard Shore osv, fremfor de mer klassiske orkestrale soundtrackene.

Skal forsøke å fylle på med favoritter fremover, men tiden den strekker ikke til her og nå. Men håper jo at man ikke er alene om å sette pris på god og heftig filmmusikk, og valgte å starte tråden i filmforumet, fremfor musikk, og håper det går greit.

Uansett, ei av disse perfekte og utrolig gufne synth-scora fra tidlig 80-tallet, der har gått igjen utallige ganger denne høsten, og selv om filmen antageligvis aldri vil bli like elsket som resten av filmserien, er mye av grunnen til at den tredje Halloween filmen står igjen som den store favoritten, nettopp takket være dets urovekkende og creepy stemning, som jo herrene Carpenter og Howarth sørget for å sette, allerede fra første sekund av, med lyden av de iskalde og kalkulerende maskinene fra helvete:

 Til dens langt mer pulserende og heftige motpart som avsluttet det hele:

Ikke vanskelig å høre at Brad Fiedel og flere andre 80-talls komponister hentet mang en ide om å gjøre lignende dommedags soundtrack, med tung bruk av synther, og fungerte jo utmerket i The Terminator (1984), et par år senere.

[Frank.N.Steen]

Mer åttitals horror-synth, og hvor samtlige prog-rock musikere fra 70-tallet virket å bytte ut hektiske og enorme musikkturneer og dobbelt-trippel album, da til å lage ganske så stilige, stemningsfulle og minimalistiske film soundtracks i Hollywood, og hvor navn som Patrick Moraz, Rick Wakeman og Keith Emerson, samt tyske Tangerine Dream, raskt ble populære gjengangere i skrekk, sci-fi og thriller genren på den tiden.

Mulig de hadde noe litt ekstra "europeisk" over lydbildet sitt, enn hva de godt kjente/benyttede amerikanske komponistene leverte, selv om jo da John Carpenter og Alan Howarth, samt legenden Ennio Morricone også hadde bidratt med iskalde og meget gufne soundtracks i samme periode. 

Patrick Moraz - End Titles - The Stepfather (1987) 

Var jo innom denne velspilte sen åttitalls thriller-slasheren via Oktober skrekkfilm utfordringen, og der særlig nyter godt av det fine og stemningsfulle soundtracket til Moraz, og der utover i handlingen får man gradvis flere smakebiter på hva man til slutt ender opp med, da gjennom den fine end titles, som har ofte vært nokså knotete å finne igjen på nettet, og ser at noen har postet et cover fra oppfølgeren (ikke sett) men er altså originalen der innehar dette lille, men fine og fengende themet. 

I likhet med mange av de andre favorittene av synth-scores, er det både oppløftende, melodiøst og noe sorgfullt/ensomt over lydbildet. 

Tangerine Dream - Mae's Theme from Near Dark (1987)

Nok et veldig fredfullt og romantisk theme, der er fra den sterke vampyr-thrilleren Near Dark, som jo nyter ekstra godt av denne type elektronisk musikk, satt til den øde og ensomme natten. Behagelig musikk, der er av typen man gjerne skulle delt i hop med ei jente man er glad i, og ligget på toppen av et biltak, midt på sommernatten, og kikket opp på stjernehimmelen.

Brain Damage - End Titles (1988)

Et av mine all time favoritt themes/end titles, og igjen fra tampen av åttitallet, der filmen/musikken har et veldig drømmeaktig preg over seg, og spesielt dette lille themet bare kom ut av ingen steder, første gangen man hørte det, men ble jo kjapt opphengt i hvor fredfullt, men også trist det hørtes ut. Dessverre har jeg ingen peiling på hvem komponisten er, men fortjener å nevnes likevel.

Uansett, utrolig imponerende kreativitet og mengde av minneverdige (både små og store) skrekkfilm themes og melodier, som ble til i den perioden, mens utover 90-tallet og siden, kan jeg knapt komme på eller huske noen der har hengt igjen særlig lenge i øregangene. Men 70 og 80-tallet var helt råe, og mulig komponistene hadde litt mer "frihet" å arbeide ut i fra, eller at studioene heller hyret inn litt mer "billig" arbeidskraft, enn store og kjente komponister, der ofte resirkulerer sine egne verk, igjen og igjen, til alt blir hørendes veldig likt ut.

 

Endret 30. november 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Brad Fiedel - Just Before Dawn (1981)

Joda, Fiedel var tidlig ute, med dystre og gufne synth-scores, og et som kanskje har "forsvunnet" litt bort, av hans senere og mer kjente verker, er jo det creepy og meget effektive fra slasher filmen Just Before Dawn. En film jeg dessverre aldri helt har fått taket på, selv om man digget stemningen, så følte jeg nok at noe "manglet", men musikken og naturen er helt klart mye av grunnen til at man har beholdt den i samlingen, og der spesielt Fiedels bidrag, tidlig ut setter standarden for en av de bedre backwood-slasherne fra den tiden.

Rick Wakeman  - The Fire - The Burning (1981)

Men heftig minimalistisk synth-skrekk fra prog legenden Wakeman, og helt klart ei viktig del i å gjøre The Burning om til en av de soleklart beste og mest minneverdige slasherne fra 80-tallet.

Jay Chattaway - Inner Voices - Maniac (1980)

Chattaway og regissør William Lustig gjorde mye solid arbeid i hop på 80 og tidlig 90-tallet (Maniac Cop, Vigilante etc) men få har vært like effektive og gufne, som det kjølige og ekle soundet, der går utmerket med Joe Spinells sinnssvake karakter Frank Zito, og hans rablinger med seg selv, og ekle pusting og pesing, og nei. Lyden av galskap og perfekt benyttet i Lustigs kult-klassiker Maniac, der står igjen som en av de beste skrekkfilmene fra 80-tallet.

 

Endret 30. november 2020 av Frank.N.Steen

["""]

Faen, mange å velge mellom. Slenger ut noen få favoritter:

 

Goblin (sånn ca. alt av Goblin er helt beyond bra, og de leverer virkelig varene live også. 

Fabio Frizzi

Riziero Ortolani

Stelvio Cipriani

Chuck Cirino

 

Sinoia Caves

 

 

 

 

Jeg kunne egentlig fortsatt i en evighet bare med horror soundtracks, for det finnes så latterlig mye bra horrorfilmscores. Jeg kunne også holdt på en evighet utelukkende med spaghetti western- eller poliziotteschi-soundtracks. Finnes alt for mye fett å velge i.

[Frank.N.Steen]

Goblin er definitivt høyt oppe, og hvor spesielt samarbeidene med Argento er det stor klasse over, og må vel stå igjen som noe av de mer kreative og produktive som ble til mellom regissør/filmskaper og komponist/artist, på 70 og 80-tallet.  

Generelt skuffer italienerne meg ytterst sjeldent, da med tanke på å levere heftig, melodisk og stemningsfulle skrekkfilm soundtracks, og der Tenebre bidraget ditt, er jo et godt eksempel på den slags. Funky og vilt, men helt ulikt det meste man har vært borti, vel kunne nesten minnet litt om en gotisk utgave av senere Daft Punk.

Angående funky Goblin themes, henger temaet fra den ganske så groteske Buio Omega (1979) godt igjen i øregangene. Digger den lille jamen midtveis, rå og tjukk bass og deilig og pulserende synther.  

Cannibal Holocaust, tross av å være en meget vond og ond film, (en av få man ikke har sett på veldig lenge, mest grunnet et par scener der involverer dyr), og ja, får den ekle følelsen i magen, bare av å tenke på det. Likevel, musikken, tross alt det fæle som finner sted, må være noe av det flotteste jeg har hørt fra italiensk skrekkfilmer. En grei motpart, om en kan si det slik til handlingen. 

Chopping Mall themet er også av typen cheesy og sjarmerende, der setter stemningen for resten av filmen, tidlig ut, i introen, og hinter vel greit om at denne filmen ikke tar seg selv for "seriøst", og at en kan være klar for mye moro utover de neste drøye 80 minuttene.

""" skrev (11 timer siden):

det finnes så latterlig mye bra horrorfilmscores.

Ingen tvil om at det er mye gull å lete frem her, og selv om en del av filmene ikke nødvendigvis er helt "fantastiske", har jeg hatt stor glede av nettopp filmmusikken, der løfte ratingen opp, flere hakk, og i enkelte tilfeller er mye av grunnen til at man har opparbeidet seg såpass mange italienske 70 og 80-talls skrekktitler i heimen. 

Endret 2. desember 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Tror jeg tar ei liten "pause" fra skrekkfilm, da innser at man ville aldri blitt "ferdig" å poste Youtube linker/videoer og kjekt med litt variasjon, men kanskje ikke noe big surprise, så holder jeg meg stort sett til 70-80 tallet, men hvor man nå fokuserer litt mer på sanger, skrevet enten i forbindelse med filmene de dukket opp i, eller som ble plukket ut til å piffe opp soundtracket.

Action og eventyr genren, spesielt på åttitallet, var jo dominert av heftige, brautende og oppløftende power pop/rock ballader, der særlig Sylvester Stallone filmene var umulige å komme utenom på det området.

Artisten Robert Tepper er jo nærmest umulig å ikke forbinde med 80-talls action, og bidro med å levere to av de tøffeste sangene, til to av Stallones beste filmer, med låtene No Easy Way Out og Angel of the City, i Rocky IV (1985) og Cobra (1986):

Klart, hans argeste rival ville jo ikke være noe nådigere, og Arnold sine filmer var jo også spekket med tøffe og fengende feel-good pop-rock låter, og blant de mange, så har John Parrs - Restless Heart, alltid vært ei stor favoritt, og passet utmerket til å avsluttene sci-fi-action filmen The Running Man (1987):

Nei, tror jeg må sett å kjørt i gang et større 80-talls action film maraton, om ikke lenge. Bunkre opp et lite lager med drikke, snacks, snop og pizzaer, og bare gro meg fast i sofaen og nyte godfilmen i vei.

[:utakt]

Er vel bare å innse at 80-tallet er uslåelig på soundtracks. 

 

[Frank.N.Steen]

:utakt skrev (22 minutter siden):

Er vel bare å innse at 80-tallet er uslåelig på soundtracks. 

Ja, ikke bare innen film, men tv-formatet ble etter hvert big business for talentfulle karer som Jan Hammer, der endte vel opp med å bli en popstjerne for ei tid, da med flere bidrag til Miami Vice, og hvor samtlige av CD soundtrackene (tror det ble utgitt 3-4 volumer) solgte i millioner av eksemplarer, og ikke ofte at slikt skjedde, verken før eller siden.  

Tøffe bidrag du postet ovenfor, men hva eller hvordan blir det med den nye Top Gun filmen? Ikke vært så veldig oppdatert der, men regner med at det blir som de fleste kommende storfilmer, store utsettelser fremover. 

Angående åttitalls soundtracks, så kunne selv de mindre imponerende b-filmene, ofte stille opp med solid musikk, og kanskje mye av grunnen til at man har et noe mer positivt forhold til en så stor del av dem, der den ganske så tåpelige rølpe/teen-sex komedien Cave Girl (1985), er vel i grunn lite å juble over, men der huskes først og fremst for vakre Cynthia Thompson (der til min triste overraskelse døde i 2009) og musikken til amerikanske SSQ/Stacy Q, som igjen sørget for å dekke over filmens svakheter (et nært ikke eksisterende "plot") over til å bli, tja, godkjent trashy b-film cheese.

 

[Frank.N.Steen]

Alltids moro med catchy og tøffe/cheesy filmlåter/musikk, der plutselig dukker opp, når man minst venter det. Hadde nylig ei slik opplevelse, når man så den slettes ikke gærne Hard Rock Zombies (1985), der føles ut som en slags Miami Connection innen de utallige horror/metal/rocke skrekkfilmene på 80-tallet, men den lyktes langt bedre, enn så mange andre, fordi den først og fremst var artig, sprø og underholdende. Men musikken, den var nok det som gjorde best inntrykk på meg:

 

 

[Frank.N.Steen]

Kult-klassikeren The Hitcher (1986), har visstnok på ny, blitt ryktet å få ei Blu-ray utgave, da via britiske Second Sight, og den har vel faktisk allerede fått ei tysk Blu-ray versjon, tidligere i år/fjor, men det lille man har lest/hørt, har virket alt annet enn tilfredsstillende, og gidder ikke trippel-dippe, dersom lyd og bilde kvaliteten, er bare så som så, i forskjell fra 2002-03 DVDen, jeg har flere utgaver av, fra før. 

Men av de mange filmene, som jeg mener burde virkelig ha blitt utgitt, for lengst på Blu-ray, så er vel The Hitcher i hop med True Lies (1994), av de mer notoriske, og smått utrolig at det nærmer seg to tiår, siden DVDene kom ut, og så har det vært fint lite å juble over.

Men, nok om det. Musikken i filmen, av Mark Isham, innehar et vakkert men likevel ensomt og hjemsøkende lydbilde hengende over seg, der særlig går utmerket i hop, da med hvordan den stakkars Thomas C. Howell får kjørt seg, både fysisk og psykisk, i det han får med den sadistiske Rutger Hauers karakter, John Ryder i hælene på den øde landeveien i ørkenen. 

Hovedtemaet som går igjen, er tross av alt det fæle og urovekkende, et utrolig drømmeaktig, behagelig men også da på ei forløsende måte, levert, og er helt klart et av Ishams flotteste stunder. Ser alltid slutt teksten, hele veien ut, uansett hvor mange ganger jeg har sett/hørt den, og er ikke mange filmer jeg gjør det med. 

Har gått noen runder, om det å overta kontrollen over treningsstudioets musikkanlegg/spilleliste, bare for en dag. Og vil tro jeg ikke er alene om det. For den musikken som spilles, er virkelig grunn nok til å kjøre hardt og korte økter, og så komme seg til helvete ut derfra, vel når det er åpent igjen da. Tviler på at det blir særlig til forandring/bedring med tanke på musikken, men om jeg bare for en kort stund, hadde greid å overta styringa, og fått spilt litt real og motiverende treningsmusikk, ikke noe av den generiske og dølle hyperaktiv elektro-dill-dall skiten, så ville valget vært lett som en plett:

Jeg kan ikke tenke meg noe mer tøft, drivende og motiverende, da til å yte litt ekstra, enn det å høre det mektige åpningsdrønnet (selvfølgelig med Makos legendariske introduksjon) av Basil Poledouris og Conan the Barbarian, Anvil of Crom:

Og avslutta det hele, med Battle of the Mounds: