Hva tenker du om folk som tigger på Finn og sosiale medier?

[ITtraktor]

Kris85 skrev (17 timer siden):

Jeg har sett en tydelig trend de siste årene. Det har blitt mer akseptert å tigge på sosiale medier. Nå har også Finn.no åpnet opp for dette, gjennom en egen tag under "Ønsker julehjelp" - jeg søkte kjapt på "ønsker hjelp" og fikk 297 treff. (Ikke alle er relevante). I tillegg har jeg til stadighet sett innlegg på diverse grupper på Fjesboka. Historien er ofte det samme. Det er ei alenemor med barn som trenger alt fra penger til mat, klær, møbler og julegaver for å nevne noe. Det er til og med dem som poster bilde av ungene sine i tigger-innlegget. 

Tiggerbrevene på Finn er tydeligvis populære. Jeg så en annonse som har ligget ute en ukes tid. "150 personer har lagret som favoritt". 

Har lest en del av disse tiggerbrevene. Malen er den samme:
- Først, den klassiske ydmyke "uff så flaut / beklager at jeg er til" (jamfør norsk jantelov) 
- Så sympatierklæring. Barn, aleneforsørger, koronatider, livskriser og alt mulig rart.
- Så ønskeliste. "Dette trenger vi / ønsker vi".
- Alt skal selvfølgelig skje helt anonymt.

Samtidig har vi verdens beste velferdsløsninger med et hav av ytelser tilpasset enhver livssituasjon. Trenger du hjelp, får du hjelp - enkelt og greit. Så har vi den mye omtalte fattigdomsgrensa som egentlig heter "vedvarende lavinntekt" - en internasjonal mal som sier at dersom du har under 60% av medianinntekten (et snitt) på landsbasis over flere år, er du under den såkalte fattigdomsgrensa. I Norge er medianinntekten 514  020 kr,- i året - altså 42  835 kr,- pr mnd. Fattigdomsgrensen på Norge ligger altså på 314 520 kr,- i året.

Tar man utgangspunkt i SIFO sitt referansebudsjett, og velger da en voksen og et barn, får vi opp dette:



Fattigdomsgrensen for en person er altså 314 500 kr,- i året. Selv om du er helt alene om å forsørge et barn, er det estimert et forventet forbruk på et helt vanlig budsjett - med et fornuftig forbruk - er på 177 000 i året. Litt over halvparten av årsinntekten til en "fattig". Eksklusivt inntektsskatt og boutgifter. 

Helt ærlig, når jeg ser på mine bekjente - og forbruket til folk flest. Fatter jeg ikke å begriper at det er mulig å være "fattig" i Norge. Det er så ufattelig mange ytelser og støtteordninger man kan få. At jeg klarer ikke å få det til å stemme. 

Derfor blir jeg en smule provosert når jeg ser tiggerbrev på Finn og gjennom sosiale medier. Fordi jeg tror rett å slett ikke på dem. Jeg tenker at dårlig økonomisk styring kan være en stor årsak. Eller at enkelte tillater seg å utnytte naive og dumsnille nordmenn. 

Til slutt:
Personlig har jeg de tre siste årene hatt 227 000 kr brutto i året. Ca 14 500 netto utbetalt pr mnd. Bortsett fra at jeg måtte ofre bilen, det hadde jeg rett å slett ikke råd til. Føler jeg meg ikke nødvendigvis så fattig. Sammenlikner jeg meg med andre, så tja, kanskje - men jeg kan jo gjøre akkurat det jeg vil. Jeg drikker øl, reiser til syden, jeg kjøpte meg en 55 tommer tv i fjor. Alt jeg har lyst til får jeg gjennomført bare jeg tar litt smarte valg i hverdagen. Men når jeg ser på forbruksmønsteret til andre som klager over dårlig økonomi (venner, kjente, familie) blir jeg nesten kvalm.

Har velferdssystemet gjort oss så vulgært bortskjemte på forbrukersiden at vi har urealistiske høye forventinger til hva som er akseptabelt?

Er det greit å tigge dersom man føler seg utenfor denne boblen av rikdom?

Er jeg helt på bærtur som tenker slikt?

 

Selv med alle verdens støtteordninger er det fortsatt fult mulig å trå feil og trenge litt ekstra hjelp. Eller rett og slett falle mellom to stoler i velferdssystemet. Det finnes for eks. dyre behandlinger og medisiner som staten ikke dekker. Eller noe så enkelt som at man er student og har blitt permittert fra deltidsjobben. Da får man ikke dagpenger, og studielånet er ikke all verden å leve av. Du av alle, med både gjeldsordning og uføretrygd, burde ha forståelse for dette. Jeg blir svært provosert over at du nok en gang er ute og dømmer andre. Fei for egen dør først og slutt å sparke nedover. Det er nesten så man begynner å lure på om disse innleggene er noe du skriver for å føle deg bedre med deg selv. 

Endret 29. november 2020 av ITtraktor

[Poutine Gravy]

Kris85 skrev (17 timer siden):

Tar man utgangspunkt i SIFO sitt referansebudsjett, og velger da en voksen og et barn, får vi opp dette:




Er det greit å tigge dersom man føler seg utenfor denne boblen av rikdom?

Er jeg helt på bærtur som tenker slikt?

 

Jeg synes ikke du er på bærtur. Det din mening og du har all rett til å ha den egen mening. 

 

Hvis folk ønsker å tigge så værsågod. Folk eier ikke skam lenger. Tigger med ene hånden og røyker sigaretter til 100kr pakken i den andre (eller holder en iPhone til 10k fullpakket med skadelig programvare som Facebook,  Instagram,  twitter og tik tok).

 

Sjekket sifo kalkulatoren selv.

Nesten 29k i måneden for oss. To voksne med to barn I barnehage. Vi overfører totalt 28k hver måned til felles regningskonto og har til overs hver eneste måned. 

Horribelt hvor mye penger de mener som skal brukes i en familie. Ikke rart mange er under fattigdomsgrensen. 

 

 

[Milhouse85]

ITtraktor skrev (2 timer siden):

Selv med alle verdens støtteordninger er det fortsatt fult mulig å trå feil og trenge litt ekstra hjelp. Eller rett og slett falle mellom to stoler i velferdssystemet. Det finnes for eks. dyre behandlinger og medisiner som staten ikke dekker. Eller noe så enkelt som at man er student og har blitt permittert fra deltidsjobben. Da får man ikke dagpenger, og studielånet er ikke all verden å leve av. Du av alle, med både gjeldsordning og uføretrygd, burde ha forståelse for dette. Jeg blir svært provosert over at du nok en gang er ute og dømmer andre. Fei for egen dør først og slutt å sparke nedover. Det er nesten så man begynner å lure på om disse innleggene er noe du skriver for å føle deg bedre med deg selv. 

Jeg sparker ikke nedover. Jeg spør om det er greit å tigge med de gode velferdsordninger vi har i Norge. Det er nettopp derfor jeg lar meg provosere over tiggerbrev på Finn og i sosiale medier. At staten og samfunnet stempler meg som fattig - uten at jeg føler meg fattig. Det kunne aldri falt meg inn å skrive et tiggerbrev selv om jeg sannsynligvis er "kvalifisert". I innlegget mitt spør jeg også om jeg er på bærtur med holdningene jeg har. Altså; jeg konstaterer ikke at jeg har rett. Joda, mange kan nok falle mellom to stoler. Dette skjedde meg i 2008. Da fikk jeg et sosiallån av NAV, noe du kan få innvilget av særskilte skjønnsmessige årsaker dersom du skulle falle mellom to stoler i systemet.

30. mars 2020 ble reglene endret, slik at man får penger om man er permittert fra en deltidsjobb selv om man er student. 

Alle mennesker dømmer hverandre, det er slik vi fungerer. Enten vi innrømmer det eller ikke. Men jeg er uenig i at jeg sparker nedover. Jeg er tilbøyelig til å innrømme at mine holdninger kan være feil - noe jeg også har blitt korrigert på tidligere i tråden. Og det er nettopp derfor jeg åpner opp for slike diskusjoner, for å åpne opp for andre sine synspunkter som kan utfordre mine egne holdninger. Det er vel også selve essensen med debattinnlegg. Å få argumenter og synspunkter som slår tilbake. Derfor syns jeg innlegg som blir personlige er ganske usmakelig. Men det er min mening.  
 

DiskusDød skrev (1 time siden):

Sjekket sifo kalkulatoren selv.

Nesten 29k i måneden for oss. To voksne med to barn I barnehage. Vi overfører totalt 28k hver måned til felles regningskonto og har til overs hver eneste måned. 

Horribelt hvor mye penger de mener som skal brukes i en familie. Ikke rart mange er under fattigdomsgrensen. 

Jeg syns selve begrepet fattigdomsgrensen er misvisende. Når jeg hører ordet fattig tenker jeg på noen i skitne, hullete klær, uflidd og skral. Men i dag virker det som hvilken utgave iPhone du har avgjør om du er fattig eller ikke. Fattigdomsgrensen ligger på iPhone 6.

Satt litt på spissen vel å merke. "Lavinntekt" hadde vært et mer passende begrep. Jeg har ei eks-kjæreste fra Ukraina - der kan vi snakke om fattigdom. Særlig blant eldre pensjonister - men også barnefamilier i etableringsfasen. Hu hadde noen naboer som ikke hadde varmtvann. Jeg ble fortalt at de varmet opp vann på komfyren og helte i en badestamp så ungene fikk vasket seg. Etterpå brukte de det samme vannet til å vaske klær med. Dette var et par med to barn som bodde på 30 kvm. 

Kanskje dette også er litt av grunnen til at jeg blir provosert av tiggerbrev på Finn. Fordi jeg har et helt annet forhold til det å være fattig etter å ha tilbragt så mye tid i øst-europa. Men å sammenlikne Norge med Ukraina blir også feil på alle måter. 

Men jeg tenker..... Folk flest aner ikke hvor godt vi faktisk har det her hjemme i Norge! 

Endret 29. november 2020 av Kris85

[Theo343]

Jeg er enig i at tiggingen vi har sett i sosialt media siste årene er noe som får meg til å vri meg litt. Som en som vokste opp med en ufør alenemor som gikk på sosialen hvor vi var heldige om vi fikk kjøpte et par nye billige vintersko per år så blir jeg litt provosert. Pålegg var luksus hos oss og vi kunne velge om vi ville ha noen nye vinterplagg eller sommerplagg det året, ofte måtte jeg og min bror velge hvem av oss som skulle få nye vintersko og slippe å fryse på bena den vinteren. Min mor unnet seg ingen luksus og har måttet vendt på krona helt til jeg ble voksen og kunne hjelpe henne ut av det verste. Jeg bidro også med inntekt fra jeg var 10-11 år gammel for så vi kunne ha litt ekstra god mat i helgen eller hjelpe lillebror med lommepenger til skoleaktiviteter.

Når jeg ser mange av disse i dag som tigger på finn og i sosiale media så er de ofte innenfor en helt annen gruppe:

• Ofte velkledde. De har råd til makeup, frisørtimer og fine nok klær (på dressmann, h&m type butikklær)
• De har ofte en dyr telefon i hånda, noe mange med økonomisk sans ikke tar seg råd til selv om de har råd til det.
• De avslører ofte at de bor i leiligheter som har en standard jeg aldri så maken til i min oppvekst eller før jeg nærmet meg 40. (prissjikt).
• De tigger om penger til tulleting som mobiltelefon, nettbrett (ofte iphone og ipdads), laptoper, PCer og spillkonsoller.
• Og de skyver i tillegg barna sine foran seg i denne merkverdige tiggingen "Så jeg kan gi barna mine en fin jul i år".
• Noen forkler tiggingen som "penger til julemat", men dette får man på sosialen.
• Folk jeg selv har kjent som ikke tar vare på det de har. Hjalp en mor med 2 barn på 8 og 10 med 2 sykler og 6 måneder senere var de nedrusta etter å ha stått ute i all slags vær. Jeg fant de også ofte henslengt på bakken her og der.

Jeg tipper mange av de som tigger er type luksusfelle mennesker som aldri har tatt seg orket å forstå noe så grunnleggende som

• Jeg kan ikke bruke penger jeg ikke har
• Forbruksgjeld må jeg holde meg unna med mindre vi sulter eller fryser og sosialen ikke kan hjelpe. Selv da bør vi vurdere å fryse og gå sultne.
• Vi må effektivisere matbudsjettet så langt det går. Mat på restauranter, Kafé, konditori, kantiner, automater og bensinstasjon er ikke noe for oss dessverre. Kanskje ved noen spesielle anledninger i året. Det er ei heller ikke skam med matpakke bare fordi man har ferie.
• Hva har vi som vi som koster penger, men egentlig ikke trenger som vi enten kan selge eller unngå å bruke penger på igjen (abbonement/tjenester).
• Kjøper jeg ting på tilbud som jeg ikke trenger?
• Sløser jeg penger når jeg går til tannlege eller frisør og den type tjenester. Hva med å gå til lærlinger som har halv pris.
• Er det unødvendig dyrt å bo der jeg bor, bør jeg nøye meg med mindre?
• Har jeg en bil jeg absolutt ikke har råd til å eie? (jeg og min mor hadde aldri råd til det, selv var jeg 30 når første bil ble kjøpt med sambo og vi bodde billig).
• Er den såkalte billige sydenferien virkelig nødvendig? kan vi gjøre noe annet for halvparten av pengene vil vil bruke i løpet av oppholdet?
• Har jeg satt meg ned og gått igjennom absolutt alt jeg kan for å spare penger så vi har det vi trenger av mat og klær? For meg var ferie å enten utforske nærområdet eller ta med fiskestanga og gå noen mil eller bli med bestefar på en gammel nedslitt hytte. Vi tok buss og pakket i sekk.
• Trenger jeg ski og sykkel og hvordan kan jeg evt. få det til å fungere økonomisk? Må det virkelig være nytt? Jeg og min bror arvet av og til ting fra slekt. Det kunne være klær, konfirmasjonsdress, sykkel eller ski.
• Tar ikke vare på tingene sine. Når vi var heldige og fikk tak i, for oss, dyrbare ting tok vi veldig godt vare på de. Ble fotballen stjålet eller ødelagt var den sommeren kjipere.
• Å pusse opp med mindre det er kritisk vedlikehold bør aldri eller sjelden stå på aggendaen når man må snu på krona. Likevel ser jeg at noen av disse følger siste farge og tekstiltrender etc.

De som virkelig trenger hjelp gjør allerede disse tingene og mye mer uten å likevel få det til å gå opp. De fleste av dem har en stolthet som gjør at de ikke tigger på Finn for noe så skammelig som en dyr dings. For disse sitter også sosialen langt inne men de har ikke noe valg. Jeg gikk ofte til sosialen for min mor fordi hun skammet seg, de på sosialkontoret kjente meg og vet for at jeg kom for å hente månedens lapp til mat og den slags.

Når det er sagt finnes det definitivt de i Norge som sliter mer enn det mange i Norge tror er "de fattige" og definitivt mer enn disse som står frem i media men det er ofte noe man skyver  under teppet.
 

 

 

Endret 29. november 2020 av Theo343

[unicorndeath]

Tror definasjonen på hva man kaller fattig har forandret seg med tiden, med dagens standard så ville nok de fleste av oss som var ung på 60-70-80 tallet vært fattig, da jeg vokste opp kunne man ikke bare gå i kjøleskapet å ta for seg det man ville av mat, norgesferie var standarden og det var bare rikfolk som sendte barna sine til syden, hadde man lyst til å ha en hobby så måtte man spare målrettet for å få tak i utstyret man trengte til det, merkeklær kunne man bare glemme å be om hjemme, hadde man datamaskinen eller kabel tv hjemme så var man automatisk litt kul siden det var så få som hadde det, jeg tror ikke dagens generasjons skjønner hvor lett de har kommet til det, husker Nrk hadde reportasje fra en klimademonstrasjon utenfor stortinget, en av disse ungdommene sa at vi måtte gjøre noe for miljøet fordi de som har kommet før oss har tatt så godt for seg, hahaha virkelig ? disse bortskjemte snørrungene vet ikke hva de prater om.

Endret 29. november 2020 av unicorndeath

[Theo343]

Fullstendig enig unicorn og dette minner meg om en hendelse i frognerparken i oslo for et par år siden.

En flokk med barneskolebarn (alder 10-12) gikk tur med lærerne sine i frognerparken i Oslo. De stoppet meg og spurte "er du fattig?"
Dette hvistnok fordi jeg hadde på meg en 3-4 år gammel jakke og noen år gamle gode ecco sko. Jeg måtte bare le av det men jeg har sjelden sett voksne lærere rødme så hardt.

Det satt litt i perspektiv hvor store forskjeller vi også begynner å få i landet vårt nå.

Endret 29. november 2020 av Theo343

[Milhouse85]

At barn vokser opp i rikdom er det ingen tvil om. Og at tidene forandrer seg. Jeg tenker en fin målestokk der er konfirmantene. Jeg fikk 6700 kr,- totalt fra alle når jeg var konfirmant i 1998. I dag er beløpene flere titalls tusen, og det er ikke uvanlig at man får over 50 000. 

Når jeg var ung på 90-taller var det kun lov med en skive salami på kneipen. 😜 Husker far kontrollerte brødskivene mine med argusøyne. Sånn var det nok for veldig mange. Min nevø på 12 år spurte meg om for noen år siden. "Onkel, hvorfor har du bare sånne gamle ting" sa han. 😆 Samme guttunge trengte et nytt pc-bord. Husker jeg ordna et flott hjørnebord til han i heltre og monterte på soverommet der han bodde som en overraskelse. Han reagerte med vantro og sjokk. Det var selvfølgelig HELT feil, og heltre er helt ut. Her skulle det være glossy hvitt. Treverk var "billig" mente han. At en 10-åring (på den tiden var han 10), kan tenke slik - husker jeg måtte beherske meg. Noe jeg sjelden trenger. Det er tydeligvis ingen lett oppgave foreldre har i dag, med de forventninger dagens unge stiller til sine forsørgere. 

[Theo343]

11 minutes ago, Kris85 said:

At barn vokser opp i rikdom er det ingen tvil om. Og at tidene forandrer seg. Jeg tenker en fin målestokk der er konfirmantene. Jeg fikk 6700 kr,- totalt fra alle når jeg var konfirmant i 1998. I dag er beløpene flere titalls tusen, og det er ikke uvanlig at man får over 50 000. 

Når jeg var ung på 90-taller var det kun lov med en skive salami på kneipen. 😜 Husker far kontrollerte brødskivene mine med argusøyne. Sånn var det nok for veldig mange. Min nevø på 12 år spurte meg om for noen år siden. "Onkel, hvorfor har du bare sånne gamle ting" sa han. 😆 Samme guttunge trengte et nytt pc-bord. Husker jeg ordna et flott hjørnebord til han i heltre og monterte på soverommet der han bodde som en overraskelse. Han reagerte med vantro og sjokk. Det var selvfølgelig HELT feil, og heltre er helt ut. Her skulle det være glossy hvitt. Treverk var "billig" mente han. At en 10-åring (på den tiden var han 10), kan tenke slik - husker jeg måtte beherske meg. Noe jeg sjelden trenger. Det er tydeligvis ingen lett oppgave foreldre har i dag, med de forventninger dagens unge stiller til sine forsørgere. 

Haha, kjenner igjen dette

Til min konfirmasjon måtte jeg arve en forferdelig dress og fikk en "scuffed" hårklipp med dertil forferdelige konfirmasjonsbilder. Gaven ble at hele slekten gikk sammen og ordnet et lokale med bord og mat samt rosa sanger. Det var gave nok. Sørget for at min bror fikk en ordentlig konfirmasjonsdress når jeg kom hjem fra utenlandstjeneste.

[Reg2000]

4 minutes ago, Kris85 said:

Det er tydeligvis ingen lett oppgave foreldre har i dag, med de forventninger dagens unge stiller til sine forsørgere. 

Det handler i stor grad om hvordan barna oppdras. En av grunnene til at mange unge sliter psykisk er at de ikke lærer seg å takle motgang. Foreldrene kjøper akkurat det barna vil ha og foreldrene fjerner enhver hindring i veien for dem. Grensesetting er fraværende i mange hjem. Alle mennesker vil oppleve motgang før eller siden, og man må faktisk klare å takle det. Hvis man ikke har møtt de små utfordringene på veien har man ikke redskapene for å takle livet når den større smellen en gang kommer. 

[Theo343]

5 minutes ago, Reg2000 said:

Det handler i stor grad om hvordan barna oppdras. En av grunnene til at mange unge sliter psykisk er at de ikke lærer seg å takle motgang. Foreldrene kjøper akkurat det barna vil ha og foreldrene fjerner enhver hindring i veien for dem. Grensesetting er fraværende i mange hjem. Alle mennesker vil oppleve motgang før eller siden, og man må faktisk klare å takle det. Hvis man ikke har møtt de små utfordringene på veien har man ikke redskapene for å takle livet når den større smellen en gang kommer. 

Dette er på sett og vis riktig men alle som opplevde mye motgang hadde ikke alltid foreldre som kunne hjelpe dem å takle det. Man måtte på noen vis blir raskere voksen og  takle det på sitt vis og lære gjennom å være i det. Men selvsagt er det en røffere overgang om man alltid har fått vilja si og det  man pekte på. Men å skylde på oppveksten blir også litt for enkelt når man er et voksent individ. Om ikke annet bedre sent enn aldri å lære seg hva å ta ansvar betyr.

Endret 29. november 2020 av Theo343

[Milhouse85]

Theo343 skrev (8 minutter siden):

Dette er på sett og vis riktig men alle som opplevde mye motgang hadde ikke alltid foreldre som kunne hjelpe dem å takle det. Man måtte på noen vis blir raskere voksen og  takle det på sitt vis og lære gjennom å være i det. Men selvsagt er det en røffere overgang om man alltid har fått vilja si og det  man pekte på.

En mellomting er sunt. Nå har ikke jeg barn, men hadde mitt barn blitt mobbet (hypotetisk sett) - og spurt meg om hjelp, så er det vel naturlig at foreldre hadde ringt foreldrene til mobberen. Tatt kontakt med lærer. Sosiallærer... you name it. Pedagogisk riktig og korrekt. Jeg hadde valgt en litt mer alternativ metode. Hvordan setter du en mobber på plass? Jo, ved å vise at du ikke er til å kødde med. Slår han deg? Slå tilbake! For faen....! ^^ 

Ja, jeg vet dette ikke er riktig av meg. Men jeg tror det er mye lærdom her allikevel. Mestring over å ha løst et problem på egen hånd, får han problemer... så tja, får han stå inne for det. Ta konsekvensen. Men da får man noe enda viktigere, og det er respekt på skolegården. Jeg snakker av egne erfaringer. Den dagen jeg lærte som 13 åring at det eneste jeg trengte å gjøre når folk mobbet var å gi dem en på tryne. Ja, den dagen ble alt mye bedre. Utrolig nok. Men dessverre måtte jeg finne ut av dette på egen hånd. 

Det virker som alt skal være så rosa og sukkersøtt i dag.

Endret 29. november 2020 av Kris85

[Theo343]

22 minutes ago, Kris85 said:

En mellomting er sunt. Nå har ikke jeg barn, men hadde mitt barn blitt mobbet (hypotetisk sett) - og spurt meg om hjelp, så er det vel naturlig at foreldre hadde ringt foreldrene til mobberen. Tatt kontakt med lærer. Sosiallærer... you name it. Pedagogisk riktig og korrekt. Jeg hadde valgt en litt mer alternativ metode. Hvordan setter du en mobber på plass? Jo, ved å vise at du ikke er til å kødde med. Slår han deg? Slå tilbake! For faen....! ^^ 

Ja, jeg vet dette ikke er riktig av meg. Men jeg tror det er mye lærdom her allikevel. Mestring over å ha løst et problem på egen hånd, får han problemer... så tja, får han stå inne for det. Ta konsekvensen. Men da får man noe enda viktigere, og det er respekt på skolegården. Jeg snakker av egne erfaringer. Den dagen jeg lærte som 13 åring at det eneste jeg trengte å gjøre når folk mobbet var å gi dem en på tryne. Ja, den dagen ble alt mye bedre. Utrolig nok. Men dessverre måtte jeg finne ut av dette på egen hånd. 

Det virker som alt skal være så rosa og sukkersøtt i dag.

Ikke uenig  Men ikke alle har foreldre som kan gi barna den nødvendige støtte og barn i frykt for å gjøre ting verre kan la vær å fortelle og tenke at "dette må jeg fikse selv".

Jeg slo selv ned en slask på 2m og 110kg 2 ganger i skolegården på ungdomsskolen. Ene gangen gjennom en glassdør (armert glass) i oppgangen og ned trappa og andre gangen gjennom en hekk. For min del sørget det for at jeg fikk med lapp hjem fra rektor og lav ordenskarakter. Dette ble kun sett på som underholdning av mange og endte med at flere forsøkte å lure meg inn i denne type konflikter, noe jeg selvagt ikke gjorde.

Det jeg lærte er at vold ikke alltid løser et problem selv om det føltes godt å stoppe et rasshøl et par ganger.

Endret 29. november 2020 av Theo343

[Milhouse85]

Theo343 skrev (1 minutt siden):

Ikke uenig  Men ikke alle har foreldre som kan gi barna den nødvendige støtte og barn i frykt for å gjøre ting verre kan la vær å fortelle og tenke at "dette må jeg fikse selv".

Jeg slo selv ned en slask på 2m og 110kg 2 ganger i skolegården på ungdomsskolen. Ene gangen gjennom en glassdør (armert glass) i oppgangen og ned trappa og andre gangen gjennom en hekk. For min del sørget det for at jeg fikk med lapp hjem fra rektor og lav ordenskarakter.

Der er vi inne på noe jeg har tenkt litt på. Vi som er voksne kan ikke slå hverandre ned sånn helt uten videre. Vi har en rettsikkerhet som beskytter oss mot den type handlinger. Men denne rettsikkerheten finnes ikke for barn. Som du skrev, slasken på 2 meter. Jeg betviler ikke at han fortjente det. Men kan kan ikke akkurat anmelde deg, og kreve erstatning. Verken fornærmede eller "tiltalte" har så mye de kunne sagt. Så barn slipper unna med veeeeeldig mye. Noen vet å utnytte det. 

Jeg dasket til en nabogutt i undergangen ved Rimi-butikken. Vedkommende hadde drevet å spyttet på meg i flere uker på skoleveien, kastet stein og oppført seg som en dass. Så jeg fikk nok. Det endte med at faren kom kjørene i full fart og stoppet meg før jeg rakk å komme hjem. Han gikk ut av bilen og stilte seg 1 cm fra meg, og nistirret meg inn i øynene. Jeg viste at han ikke kunne røre meg. Så jeg bare sto der som en statue. Og joda, han satte seg pent tilbake i bilen sin etter å fått markert seg litt. Ingen ting mer skjedde. 

Nå er vi litt off-topic. 
Det er en klisje å si det, men ting var bedre før i tia. Selv med en skive salami på brødskiva. 😆

[Theo343]

Har aldri vært tilhenger av vold og det finnes heldigvis smartere måter å løse ting på. I vår ungdom var det vanlig at man lærte ungdom eks. via kampsport aktivitet å ikke ty til vold og de få gangene det skjedde var et unntak.

Endret 29. november 2020 av Theo343

[Milhouse85]

Theo343 skrev (1 minutt siden):

Har aldri vært tilhenger av vold og det finnes heldigvis smartere måter å løse ting på. I vår ungdom var det vanlig at man lærte ungdom eks. via kampsport aktivitet å ikke ty til vold og de få gangene det skjedde var et unntak.

Ja, innlegget mitt kunne kanskje tolkes til det motsatte. Vold bør være absolutt siste mulighet. Bakgrunnen for min historie var gjentakene mobbing i en årrekke. Havnet faktisk på legevakten noen ganger. Med et par slike hendelser (fra min side), lot folk meg være i fred. Men det er absolutt ikke den smarteste måten å løse ting på.

I dag tror jeg ikke slike ting er så utbredt som på 90-tallet. At folk sloss på skolegården etter skoletid skjedde nesten daglig. Det var vel på mange måter en måte å "finne sin plass i gjengen" på. En form for maktdemonstrasjon. 

[Theo343]

6 minutes ago, Kris85 said:

Ja, innlegget mitt kunne kanskje tolkes til det motsatte. Vold bør være absolutt siste mulighet. Bakgrunnen for min historie var gjentakene mobbing i en årrekke. Havnet faktisk på legevakten noen ganger. Med et par slike hendelser (fra min side), lot folk meg være i fred. Men det er absolutt ikke den smarteste måten å løse ting på.

I dag tror jeg ikke slike ting er så utbredt som på 90-tallet. At folk sloss på skolegården etter skoletid skjedde nesten daglig. Det var vel på mange måter en måte å "finne sin plass i gjengen" på. En form for maktdemonstrasjon. 

Man kan lure på hvor lærere og foreldre som faktisk er klar over ting er i en slik situasjon.

[Subara]

Man blir vel på en måte ikke noe annet enn resultatet av den tiden man vokser opp i. Pga rentefesten og velstandsøkningen i Norge de siste årene har mange barn blitt bortskjemte. Det er de voksne, forbildene som må skjerpe seg.

En hendelse som viser litt av tiden vi lever i. En jente som kom i fra hva man kan kalle et fattig hjem - foreldrene visste de hadde mindre penger å rutte med enn andre, men opplevde seg ikke som fattige - var på 17-mai feiringen på skolen. Dagen ble ødelagt for jenta fordi hun fikk kommentarer fra venninnene fordi hun brukte den samme kjolen på 17. mai som året før. Barn er redde for å skille seg ut og foreldrene ønsker at de skal trives og få venner, så det ble ny kjole de påfølgende årene. Hva man gjorde i ferien er også et vanlig tema i timen, og det er mer stas med Syden enn å besøke bestemor.

For de fleste som blir nødt til å oppsøke NAV, tror jeg at veien dit er ganske lang. Man drar ikke dit for å trekke kortet akkurat. Det består nok først og fremst av en lang rekke med ydmykelser og selvbebreidelser over egen mislykkethet/ulykksalighet. Redsel for ikke å få betalt regningene sine og venting på penger som ikke kommer.

Den blå regjeringen har bla. strammet inn slik at dagpengeperioden er kortet ned med ett år og de har fjernet feriepengene for de arbeidsledige, slik at barna ikke har noe særlig å snakke om etter ferien. Alle barn har rett på ferie i Norge. Men jeg håper vi kommer dit at bestemor eller hytta faktisk er like stas som hotell i Syden og andre pengesluk, hvis man egentlig ikke har råd til det.

Dagpenger og uføretrygd er beregnet utifra tidligere inntekt, så de som har hatt høye lønninger får det ikke så verst. Men høytlønte som har klart seg bra i livet, havner sjeldnere på NAV.

Sosialklientene er helt på bånn i betydningen ofre. Forskning dokumenterer hvordan sosialhjelpen går i arv med tilhørende kronisk fattigdom. Om de ligger ut noen annonser på finn.no. med ønske om å gi barna noe av det samme som andre barn har, er det helt forståelig.

[:utakt]

Jeg gjør samme feilen hvert år og leser mange av disse annonsene. Nå sist en fra en flyktning, kone, to barn, arbeidsledig, søker jobber men ikke fått noe napp. Når du ikke har råd til å gi ungene dine nødvendig utstyr til å ha det fint i barnehagen, eller leker til dem, da skjønner jeg livet er kjipt. 

Hvis annonsen er sann, da. Det vet man jo ikke. 

Jeg har enda til gode å svare på en sånn, jeg stoler ikke på folk. Men gir til innsamlinger i nærmiljøet, Frelsesarmeen og den typen ting. Håper disse folkene som legger ut annonser, der det er reelt, vet om slike tilbud. 

[Milhouse85]

:utakt skrev (På 30.11.2020 den 10.51):

Jeg gjør samme feilen hvert år og leser mange av disse annonsene. Nå sist en fra en flyktning, kone, to barn, arbeidsledig, søker jobber men ikke fått noe napp. Når du ikke har råd til å gi ungene dine nødvendig utstyr til å ha det fint i barnehagen, eller leker til dem, da skjønner jeg livet er kjipt. 

Hvis annonsen er sann, da. Det vet man jo ikke. 

Jeg har enda til gode å svare på en sånn, jeg stoler ikke på folk. Men gir til innsamlinger i nærmiljøet, Frelsesarmeen og den typen ting. Håper disse folkene som legger ut annonser, der det er reelt, vet om slike tilbud. 

Det gjør du rett i. Terskelen for å møte opp på Frelsesarmeen er veldig stor, men dersom behovet er ekstremt akutt - så gjør man det. Hvem som helst kan lage en annonse på Finn helt anonymt, da synker troverdigheten. Jeg leser annonsene fordi jeg er mer fascinert over denne moderne formen for tigging. Og de fleste bruker samme "mal" virker det som. 

Jeg kom over en annonse på Finn. "Økonomisk hjelp til vanskeligstilte gis bort" sto det. Jeg ble litt nysgjerrig og tok kontakt for å høre hva dette var. Personen hevdet å ha mottatt 400 meldinger på en dag. Men han hadde store problemer med å filtrere bort de som virkelig trengte hjelp, og de som bare "trakk et lodd". Han påsto å ha hjulpet 25 stykker. Mange sluttet å skrive med ham umiddelbart etter pengene kom, ei dame hadde til og med sagt "haha, du er så dum som gir bort penger på denne måten" - og en annen hadde angivelig vært frekk mot ham i ettertid. Merk at dette er tredjehånds info. Jeg fikk inntrykk av at personen som ga bort penger gjorde det i håp om å få seg noen nye venner. Uansett - 400 sa "ja takk" på noen få timer. Det syns jeg er utrolig hvis det stemmer. 

Det er kanskje et paradoks at jeg som åpnet denne tråden også er i kategorien "vanskeligstilt" - jeg skriver det i hermetegn, fordi det er kun på papiret jeg er det. Jeg har ikke så store krav i hverdagen, og får gjort alt jeg vil. Men av og til skjer noe uforutsett - slik som et dyrt tannlegebesøk eller en begravelse jeg i hu og hast må reise til (dyrt å reise), da har jeg besøkt "Hjerte for Sandnes" og fått poser med mat. Dette er overskuddsmat fra produsentene som uansett skulle blitt kastet. (http://www.hjerteforsandnes.no/). Så ingen lider et økonomisk tap av at jeg kommer. Tvert i mot så er det ganske miljøvennlig siden maten uansett var på vei til søpla. 

Vi er ca 300 registrerte medlemmer/støttemottakere i byen. De deler ut mat en gang i uken (de har eget tiltak for rusmisbrukere) - og jeg tror 95% av de som kommer er innvandrere. Det jeg syns er litt spesielt, er at mange har bil - og i køen røykes det tett - mildt sagt. Men jeg tror nok mange av disse også sender penger ut av landet, til familie i sine tilhørende land. Så tar man gjerne i mot gratis mat som gir dem mulighet til å hjelpe enda flere familiemedlemmer.

Det er faktisk litt irriterende at jeg er i kategorien "fattig" når jeg på ingen måte føler meg fattig. Som alle andre kan jeg være litt uforsvarlig med lommeboka noen ganger. Typisk at jeg kjøper meg to øl på Coop Extra når jeg egentlig skulle spart de pengene til tannlege. Men jevnt over har jeg god økonomistyring.  

Dersom de som føler seg "fattige" hadde fått tilbud om gjennomgang av sin private økonomi. Litt av type det Luksusfellen gjør ved å hente ut kontoutskrifter og sjekke hvor pengene går. Så tror jeg mange kunne fått et mye bedre liv av det. Jeg er overbevist om at ved å gjøre små tiltak i hverdagen. Endre på abonnementstjenester, forsikringer, bank og lignende. Så kunne mange fått det mye bedre. Jeg har gjort dette for et par venner og kjente. Og det er rart hvor lite kontroll de fleste har. Må innrømme at det er litt morsomt å late som man er Luksusfelle-Hallgeir for en dag. 😜

[:utakt]

https://www.finn.no/200893349

Den var fin. Lov å prøve seg?