Angst i forbindelse med skole/studier, dårlige fremtidsplaner

[Gjest 6a1db...3f0]

Jeg er en kvinne som sliter med tilbakevendende depresjon og har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg fungerer godt i den grad at jeg har jobb og omtrent ingen sykefravær som følge av psykisk sykdom de siste 5 årene. Har blitt noen dager, men det er lite og lenge siden nå. 

Prøver for harde livet å fikse meg en utdannelse, men det er vanskelig. Jeg sliter veldig med skole. Problemet er å møte opp og være der blant folk jeg ikke kjenner. Jeg har ingen interesse av å bli kjent med andre og jeg tør ikke ta initiativ om vi får beskjed om å samarbeide i grupper. Jeg mangler kun to fag for å komme i mål, og har betalt i dyre dommer for kurs som jeg dessverre ikke klarer møte opp på. Jeg går hele tiden og tenker at jeg klarer ikke få utdannelse uansett, at når jeg skal begynne på høyskole så vil jeg ikke klare å møte opp der og der vil det bli krevd MYE mer av meg enn det blir på disse kursene og eksamen. Jeg føler meg for dum og evneveik til å kunne klare å ta en utdannelse, og når jeg prøver å lese og gjøre skolearbeid så er det en stemme i hodet som konstant sier at "du forstår ikke det her, du fikser ikke dette, du kan ikke levere inn det du har skrevet for læreren kommer til å tro du er idiot, du kan ingenting og du lærer ingenting" og jeg har konsentrasjonsvansker (men hvem har vel ikke det). I personlighetsforstyrrelsen min er det jo fletta inn en del sosial angst og jeg føler at alle ser på meg i klasserommet og tenker stygge ting om meg. Jeg blir satt ut bare noen ser på meg, dette gjelder også læreren, om jeg får noe som helst oppmerksomhet koker det i hodet mitt. Nå er det slik at jeg det siste halvåret har slitt en del på jobb også, jeg går med tanker om at jeg er udugelig i jobben min og at alle vil jeg skal slutte, og jeg syns det er vanskelig å møte opp hver dag på jobb, men jeg gjør det likevel. Jeg går alltid hjem med en følelse av at alle snakker om hvor dårlig jeg er. Jeg prøver så godt jeg kan og har ikke mottatt noe kritikk men hva om noen har prøvd å gi meg kritikk uten at jeg har skjønt det? Nå er jo jeg dronninga av overanalysering og overtenking, mildt sagt, så ville vært rart om det gikk meg hus forbi, men kanskje jeg bare har blitt for dum. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har gått i terapi i mange år men falt ut av systemet når psykologen min måtte flytte og jeg ikke fikk ny. Jeg har gått ifra å være en omsorgsfull og snill person til å bli veldig inneslutta, bitter og sint på livet. Mister meg selv mer og mer for hver dag som går, noen dager finner jeg tilbake til drivkraften min og motivasjonen min for å leve, men det varer ikke lenge. Jeg har tenkt at kanskje jeg igjen må vente med å utdanne meg, men jeg blir snart 26 år og tiden begynner å gå ut, jeg vil jo gjerne være utdannet før jeg er 30 år. Jeg tror det blir vanskeligere med årene å ta utdanning uansett, og om jeg bare blir sykere så vil det ikke gagne meg å vente. 

Noen som har vært i samme situasjon? Hvordan håndterer dere det? 

Anonymous poster hash: 6a1db...3f0

[Taurean]

Vi mennesker er belønningsorientert. Hva er ambisjonen din med studiene? Hvis du visste det lå 100 millioner og ventet om du bestod eksamen, ville du klart å konsentrere deg da?

Men utover penger; Har du noen genuin interesse for det du studerer? For dét er ofte det som kommer når folk faktisk har blitt økonomisk uavhengige. Da bestemmer man seg for hva man skal gjøre med resten av livet.

Så, hvor er motivasjonen og ambisjonen din?

Jeg skal være enig i en ting, at vi som mennesker på skolen ofte blir indoktrinert til å ikke tenke på penger og belønning. Vi skal bare sitte og være tankeløse droner, bare prosessére fagstoff. Dette er drepen for sjela, og jeg tror du og jeg og veldig mange andre får diagnoser basert på dette.

En annen ting som er paradoksalt, er at en psykolog eller helsefagarbeider må være god i algebra og brøk for å jobbe med mennesker. Det er jo galskap. Mang en god empat har blitt stengt ned og ødelagt i skolevesenet på bakgrunn av dette. Hvis en dømmer en fisk etter sin evne til å klatre trær, så vil den føle seg dum hele livet. Men det samme kan en si om en apekatt; De kan ikke svømme. Skolevesenet er dessverre utdatert, og staten har ingen interesse av å oppdatere det, for ting går liksom rundt uansett. Til tross for masse utfall, uføretrygd og til og med selvmord.

Man må bare se forbi en del ting man ikke forstår. Fordi mye er et spill for at staten skal opprettholde en form for autoritet over folk. Ingen -vil- få diagnosestempler. Det har med stigmatisering å gjøre. Ingen vil stikke seg ut. Men igjen, man må bare komme seg forbi det. For hvis en lar seg henge for mye opp i det, så kan det hende man aldri kommer ut. Jeg sier ikke at diagnostikk og psykologi i den grad ikke har -noe- for seg, men jeg tror skolevesenets manglende nyskapning har sin rolle i mange falske offerroller i samfunnet.

Kutt igjennom: 1) Hva ville du gjort om du var økonomisk uavhengig og kunne gjøre hva du ville? Både i dag, om 1 år, 10 år og 30 år? 2) Hva har du genuine interesser for i livet, og tror du kunne ytt med i lange tidsperioder uten å bli uinteressert? Dette kan jo være flere ting også, men ett sted må man begynne. Du er kanskje allerede på vei, men har blitt lei?

Endret 16. november 2020 av Taurean

[Borealis]

Gjest 6a1db...3f0 skrev (33 minutter siden):

Jeg er en kvinne som sliter med tilbakevendende depresjon og har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg fungerer godt i den grad at jeg har jobb og omtrent ingen sykefravær som følge av psykisk sykdom de siste 5 årene. Har blitt noen dager, men det er lite og lenge siden nå. 

Dette er beundringsverdig! Du har kommet langt på vei bare ved å klare dette.

Jeg er på mange måter ganske lik deg og har til dels kommet kortere på veien (knapt hatt jobb). Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre med livet, men kan dele litt om hvordan jeg forsøker å angripe situasjonen min:

Usikkerheten omkring egne evner ift. studier og i livet generelt kjenner jeg meg godt igjen i og der tror jeg ikke det er mye annen medisin enn å komme seg ut og erfare annerledes. Det er med hjernen som med resten av kroppen, den blir sterkere med trening. Det er hvertfall noe jeg prøver å minne meg selv om hver eneste dag. Man kan aldri lære seg alt, men man kan alltids lære mer. Studielivet kan være overveldende, men om man gir det et forsøk så vil du erfare at du lærer noe, selv om det ikke nødvendigvis blir toppkarakter umiddelbart. Fokuser på prosessen fremfor resultatet, så blir det litt mer håndgripelig.

Har du forsøkt meditasjon? Jeg har forsøkt det en del og erfaringen er at det kan være mye hjelp i det. Kan være mye hjelp i å lære å kjenne når tankesurret melder seg og være det bevisst som akkurat det, og IKKE la det definere situasjonen du er i. Det er tross alt bare en inngrodd forsvarsmekanisme som slett ikke trenger å stemme overens med virkeligheten. Ved å akseptere den siden av meg selv så har det blitt litt lettere å gjennomføre vanskelige ting for meg. Det er bare tankemønstre vi ikke kan noe for som tidligere kanskje var funksjonelle, men som i de fleste situasjoner blir irasjonelle og tildels selvoppfyllende.

Håper du finner din vei!

[Urealistisk]

Orket ikke lese hele innlegget ditt Ts. Men jeg kjenner meg helt igjen. Jeg er 29, og har Dystymi. Det er moderat tilbakevennende depresjon. Har slitt sosialt hele livet, selv om har hatt noe venner. Jeg har fått meg jobber uten hjelp fra nav. Jeg fullførte videregående selv om jeg satt oppe om nettene fordi jeg ville ha gode karakterer. Jeg var mye sliten. Skole fra jeg kom hjem. Var jo på fest og sosial, men noen ganger måtte jeg takke nei fordi jeg måtte sitte hjemme og lese. 
Fikk 1 6’er på vitnemålet da, men uflaksen var også på min side. Jeg kom opp i matteeksamen, mitt verste fag. En jævla sopp fant ut at teori skulle inn i kroppsøving også. Denne skulle telle en del, så læreren ville sette 5 på meg, men fikk 4 da jeg ikke gjorde det så bra på den idiotiske skriftlige prøven!! 
Angst ødela også en del. Jævla muntlig eksamen, fikk hjernteppe. Strøk i matte og måtte ta opp igjen. Skaffet meg lærer privat og hadde matte i helgene. Jobbet ved siden av og det var 7-12 timers vakter ofte. Vanligst var 10. Så var det hjem om kvelden, spise litt og så matte til man la seg. Stod med en ussel 2’er til tross for hardt arbeid. 
Så har jeg hatt jobber. Så satset jeg på det jeg virkelig følte var riktig og så gikk det såklart ikke like bra som jeg håpet. Så er det tilbake til det kjedelige vanlige og jeg lirer på hva jeg egentlig skal med livet. Føler ikke jeg stiller noe bra i arbeidslivet selv om jeg har erfaring. Er alltids noen som har mer eller kjenner sjefen osv. Jeg har ikke verdens største nettverk akkurat. 

Som noen skriver så er vi mennesker belønningsorientert. Når man er deprimert så er ingenting belønnende nok. Det er det som er skummelt med depresjonen. Den tar all livsgnist. Du løper rundt for å slippe å være alene med den. Går tur, går rundt og ser på ting, ser på mobilen, ting i butikken, trener, og går mer tur bare for å distrahere meg vekk. Men så må du jo hjem og legge deg og slik..så er du der alene igjen. 
 

Ma blir «ond» av depresjon og. Isåfall jeg. Det går så lang tid alt føler jeg. Samfunnet er ikke tilpasset sånne som meg. Jeg har ressurser, men samfunnet er tilpasset akademiske rumpesittere! 
 

Jeg heller skjønner ikke hva jeg skal satse på. Det som for meg er enklest å få er de dårligst betalte. Skal man ha noe godt betalt må en ta en laaangt studie og ofre bosted og tid. 😕 så blir du eldre da... så er det snart ikke vits da de yngre utdannet seg før deg og står foran i køen pga mer erfaring. 

[Corp Por]

Hva studerer du? Hva er alternativene? Skole er veldig ødeleggende for mange av oss. Det eneste offentlig skole har gjort for meg er å lære meg til å være veldig negativ ovenfor meg selv og mine evner. Akedemiske studier har igjennom årene lurt meg til å tro at jeg er dum. Selv om jeg senere gjør det veldig bra i arbeidslivet så merker jeg at jeg sliter med en voldsom prestasjonsangst som antagelig stammer fra mange år med indoktrinering fra et udugelig offentlig skolesystem.

Når jeg begynte på fagskole fikk jeg virkelig kjenne på følelsen av at jeg var god. Noen av oss fungerer veldig dårlig i teoretisk akademia da vi er langt mer praktisk anlagt. På fagskolen jobber vi med konkrete og håndfaste oppdrag på samme måte som vi gjør i arbeidslivet. Er det mulig for deg å studere i den retningen?

Jeg er selvdisiplinert og løsningsorientert så jeg studerte via nettstudier. Det var også en veldig god måte for meg å arbeide på. Jeg så på mine medstudenter at dette var veldig utfordrende for de flestes men for meg var det ypperlig. Kanskje det er bedre for deg?

[Urealistisk]

Corp Por skrev (2 timer siden):

Hva studerer du? Hva er alternativene? Skole er veldig ødeleggende for mange av oss. Det eneste offentlig skole har gjort for meg er å lære meg til å være veldig negativ ovenfor meg selv og mine evner. Akedemiske studier har igjennom årene lurt meg til å tro at jeg er dum. Selv om jeg senere gjør det veldig bra i arbeidslivet så merker jeg at jeg sliter med en voldsom prestasjonsangst som antagelig stammer fra mange år med indoktrinering fra et udugelig offentlig skolesystem.

 

Skolen er nødvendig, den gjør at vi er flinkere enn de i mange andre land til så mye. Men jeg skjønner hva du mener. Måten skolen er på er ekstremt ødeleggende. Men det vil alltid være en «normal» som alle må rette seg etter. ALLE må vel egentlig lære seg å gjøre kjedelige ting og å rette seg/ta hensyn. 
 

Skolen har vært i forandring i mange år. Da bestemor var i live snakket vi jo om den tiden. Noe helt annet enn hva jeg kjente på. Det var andre verdier. Nå er det annerledes igjen fra da jeg gikk på skolen. 
Men er fremdeles mye mobbing, problemer.. så da kan vi lure på om vi egentlig hadde hatt det best i skogen hvor vi drepte for å overleve. Jaktet, spiste, sov, jaktet, spiste, sov. Selv om jeg ikke har lyst å ha det slik.For slik vi lever blir tydeligvis ikke bra uansett.