Ingen motivasjon for noen ting. Hvordan komme ut av dette?

[Urealistisk]

Det skal ingenting til før stemninga mellom meg og mamma blir dårlig heller. Jeg har mistet helt motivasjonen for alt jeg vil. Og jeg blir lett sint. Er hos de nå. Humøret mitt var bra og god stemning. Kaffe og frokost. Mer kaffe før trening. Men så begynner søsteren min å mase, tar ikke nei for et nei. Jeg blir mer og mer irritert. Dette skjer fordi hun er blitt vant med at hun får det som vil bare hun maser nok. Så blir mamma irritert på meg fordi jeg blir så irritert. 
 

Så spør hun om jeg har fra utleieren jeg var på visning hos. Så sier jeg at jeg ikke har, men at jeg ikke stresser. Jeg vet ikke hva jeg vil likevel. Jeg blir trist, fordi jeg flytter bare, ingen studier, ingen jobb eller nettverk. Så blir det jo diskusjoner om det å begynne et sted, om det er andre steder jeg ser for meg osv. Så blir jeg nedfor bare på tanken, fordi jeg føler aspergersen er mye av årsaken til at det har gått denne veien. Så går mamma inn på det at livet har utfordringer og at en av og til må innse at det ikke blir som man ønsker. «Av og til?!» det er slik hele tiden. Jeg har ikke hatt vansker med å gå nye veier. Jeg har alltid møtt det nye med motivasjon, men etter hvert føler man kanskje at en burde finne hovedveien sin. Så finner du den, men så kommer aspergeren og ødelegger det. Så man liksom bare tilbake og eksistere. Så starter slavefølelsen. Jobbe og slite med null motivasjon for at samfunnet skal gå. Alt annet er bonus. Dette var alt liksom.. og jeg også skulle dit, selv om jeg trodde jeg kunne klare å stå imot.  Jævla demotiverende.

Og så blir det til at jeg sier at skal jeg bare godta at aspergeren ødela alt? Og så blir hun enda mer frustrert over at jeg ikke kan bli mer realistisk, finne litt ro. Så sier jeg at jeg er lei av den vanlige tankemåten til folk. Vi skal alltid være så bekymret. Jeg irriterer meg over at alt skal være vanskelig. Bare å få en vanlig jobb er vanskelig. All motivasjon forsvinner og jeg forstår veldig godt bitre eldre mennesker nå. De fleste av oss inkludert meg selv husker sure/bitre eldre mennesker, som vi syntes virket så kjipe. Men jeg er allerede der. Livet var oppskrytt. Når vi er barn tror vi at vi skal bli noe stort. Jeg ble mobbet og kom til og med over artikler i blader om at mange som blir mobbet blir stjerner i voksen alder. Den tiden var det mye fokus på at mobbeoffere er de som virkelig blir noe. Så trodde jeg dette og (som barn,tenåring). Så gikk årene og jeg fullførte vgs, jobbet uten at jeg tenke så over det. Så la alt seg til rette. Jeg flyttet uten å ha ny jobb å gå til, men fikk det ganske fort. Jeg følte at det var motivasjonen og/eller livsplanene som tilrettela alt. Så satset jeg etter hvert på det jeg ville. Men det gikk ikke så bra. Så jeg stod på i flere år, men nederlagene ble flere, depressive peridoer lenger. Men det føltes så riktig at jeg visste hva jeg ville. Men nå.... er det kanskje på tide å innse at det er over. Allerede. Så jeg går rundt forvirriet. Føler plutselig jeg bare er en av mange. Totalt ubetydelig. 
Mener ikke jeg skal ha en spesiell betydning for alt og alle, men at man har det for sine nærmeste og de man blir kjent med. 
Jeg føler ikke jeg har fylt opp til kravene jeg hadde til meg selv. Gleden til alt er så halv. Og så ser jeg at mamma blir dratt i trynet hver gang jeg nevner hva jeg vil. 
 

Jeg er skapt for å reise. Jeg blir nesten syk av å være samme sted over tid. Men jeg liker ikke å reise for morro skyld. Det er som å belaste miljøet unødvendig. Kanskje tvangstanke, for flyene går selv om jeg ikke kjøper billett. 
 

Men jeg føler meg stengt inne inne i meg selv. Mange folk rundt meg, jeg kan ha lyst til å si noe, men jeg kommer liksom ikke ut.

[Urealistisk]

Jeg glemte hva jeg egentlig skulle skrive! 
 

Jeg bare irriterer meg over at vi er så begrenset. Vi stoppes av økonomi, papiret, karakterer på skole. Hele jævla greia er bare rangering! Lærere som gir oss karakterer ut fra hvordan de liker oss! Ei med Asperger er kanskje ikke den heldigste der..? Så de er med å stoppe meg fra hva jeg vil. Jeg kunne fagene mine og, men jeg hadde så angst for å snakke foran mennesker!! 
 

Nå begrenses jeg av at andre får jobbene. Finnes mange jobber jeg kan gjøre, men det er for mange om dem. 
 

Men får jeg noe også, så analyserer jeg hvorfor de velger meg... 

[Urealistisk]

Ser det har blitt litt slutt på svarene her. Jeg skriver likevel. Vi er narkomane, bare at det er ikke stoff vi sprøyter eller spiser. Det er dopamin, i form av å kjøpe nytt, se på Internett. Folk stresser rundt. Hver jul klages det over stresset med gavene. Jeg fatter ikke at det er noe å stresse med. Bare fordi det har blitt en norm at folk skal ha gaver, skal naturen få svi. «De har alt, men vi må nesten kjøpe en gave likevel så de ikke blir fornærmet». Julen er ikke kos lenger. Det er butikk. 
 

Jeg høres nok ut som jeg er skikkelig ekstrem på dette. Kanskje jeg er det. Hvordan VET vi at naturen får svi, eller er det mye propaganda? Synd om jeg ofrer så mye om det er slik, da. Men jeg blir stresset av å ha mye likevel, for det blir bare mer å flytte med seg, eller samle opp. Kan selges eller god bort, men er ikke alltid folk vil ha ting heller. Så da blir det kastet til slutt da. 
 

men hva skal vi om vi ikke lenger skal kunne kjøpe ting? Hva skal være våres motivasjon? 

Begynne å leve som i steinalderen? Nei takk. Noen ganger kjennes det bortkastet at jeg lar være å kjøpe osv, men jeg føler vi trenger selvdisiplin og. 

[unicorndeath]

Da får du bare slutte å handle ting om det er så ille, shopping er terapi for mange, det er det som gjør at mange av oss holder ut med dritt, det er gulrota som henger i det fjerne, tar man bort dette så tar man også bort mye av motivasjonen for å prestere, vi skal alle ned i bakken til slutt, men man kan ha det mye moro inntil den tiden kommer, hva man vil ha ut av livet er opp til hver enkelt, noen søker det åndelige og andre søker lindring i materielle ting, du høres litt for opphengt i dette temaet, gå til psykolog eller prat med en god venn.

[Urealistisk]

unicorndeath skrev (19 minutter siden):

Da får du bare slutte å handle ting om det er så ille, shopping er terapi for mange, det er det som gjør at mange av oss holder ut med dritt, det er gulrota som henger i det fjerne, tar man bort dette så tar man også bort mye av motivasjonen for å prestere, vi skal alle ned i bakken til slutt, men man kan ha det mye moro inntil den tiden kommer, hva man vil ha ut av livet er opp til hver enkelt, noen søker det åndelige og andre søker lindring i materielle ting, du høres litt for opphengt i dette temaet, gå til psykolog eller prat med en god venn.

Jeg skal til psykolog. Jeg har samtalepartner. Ja vi skal ned i bakken, det er litt demotiverende på samme tid befriende. Demotiverende å bruke ressurser fordi jeg er død en gang, men ingen andre er noe bedre der heller. hvem skal jeg ta så hensyn til liksom? Befriende fordi det gjelder alle... 

[Atib Azzad]

Jeg tror ikke du er for opphengt i temaet, hva er mer nyttig og meningsfylt enn å engasjere seg for livsgrunnlaget for mennesker (og dyr) på planeten?
Dersom du føler at livet mangler noe nå, tror jeg ikke det blir noen langvarig bedring ved å delta i den store konsumentdansen.

Om du faktisk er oppriktig engasjert i klima og miljøvern, er det en hel verden av aktiviteter innen det, dersom du bare bruker det som et påskudd for å være indignert over tingenes tilstand, bør du finne ut av det så fort som mulig.

Som Kris85 pekte på, du skriver godt, også er du nokså ung?
Kanskje det er mulig å ta kontakt med Putsj, magasinet til Natur & Ungdom, og forhørt deg om å skrive en serie hvor du utforsker ulike tilnærminger for å begrense eget utslipp?
Bare et forslag helt ut av det blå.