Ingen motivasjon for noen ting. Hvordan komme ut av dette?

[Urealistisk]

Ting som har gitt meg noe, gjør det så absolutt ikke lenger. Det er grusomt! Kjennes som en sykdom i hjernen, uten at jeg kjenner en bevisst smerte. Jeg føler snev av glede når jeg ser noe fint. Jeg kan gå på butikker og bare se, fantaserer om hvordan jeg kunne redet inn leiligheter. Men kjøper ikke noe. Ser med sorg på forbruket vårt. Kanskje vi er ment å leve mer som forfedrene våre. Bruke tid på å få tak i mat, forsørge barn, bare overleve. Nå er mobilen en kroppsdel, vi har kontakt over hele kloden, og gleden er liksom å kjøpe mye materialistiske ting. 
Det er synsing fra min side.

Hva er beste medisin med å få tilbake motivasjonen? Jeg har virkelig ikke lyst til noen ting. 

[Atib Azzad]

Hva med å la tankene bli til handlinger?
Se på eget forbruk, og bidag til utslipp, er det noe du kan kontrollere, endre?
Om man går grundig til verks, vil man finne at det er mye man kan gjøre, og at dette igjen tar opp en del tid, gir deg meningsfulle oppgaver, og kanskje mestringsfølelse.
Selv om det høre slitt fjernt ut, er det frihet å finne i å fks. sy sin egen jakke, lage jord av kompost, eller dyrke poteter.

[Urealistisk]

Atib Azzad skrev (7 minutter siden):

Hva med å la tankene bli til handlinger?
Se på eget forbruk, og bidag til utslipp, er det noe du kan kontrollere, endre?
Om man går grundig til verks, vil man finne at det er mye man kan gjøre, og at dette igjen tar opp en del tid, gir deg meningsfulle oppgaver, og kanskje mestringsfølelse.
Selv om det høre slitt fjernt ut, er det frihet å finne i å fks. sy sin egen jakke, lage jord av kompost, eller dyrke poteter.

Takk, men gjør allerede dette. Jeg bruker bare kollektivtrafikk. Kjører bare hvis jeg MÅ. Forbruket mitt er det ikke noe problem med. Men jeg har tenkt over at om alle ble som meg hadde alle butikker blitt stengt, arbeidsplasser gått tapt. 
 

 

[J!nx]

https://en.wikipedia.org/wiki/Weltschmerz

Det kan hjelpe å bytte fokus, eller begynne på reisen mot å bytte fokus.

Selv går jeg lange turer i naturen, for å 'tenke meg ferdig' hvis det er noe som plager meg - deretter blir jeg unormalt klar over alle lukter, lyder og bilder jeg blir presentert. Bare det å kjenne bark eller gress mot huden kan bli som en fest av glede når hodet er ferdig 'tømt' på denne måten.

[Atib Azzad]

Men man hadde kanskje samtidig sluppet problematikken med global oppvarming?

Jeg mente forøvrig ikke å antyde at det var noe feil med forbruket ditt, bare peke på at du kanskje finner mening om forfølger tankene dine til handling.
Du sier du allerede gjør dette, men det er jo et uendelig hav av ulike tilnærminger.

[Milhouse85]

Jeg er helt lik som deg. 

Føler jeg har vokst vekk fra den materialistiske kulturelle livsstilen vi er lært opp til å dyrke. Penger, vekst, materielle goder og sosial fasade kopiert fra popkulturelle fenomener og forbilder media har lært opp oss til å like, for så kopiere. I korte trekk. Livene våre leves gjennom sosiale medier. Selv kutte jeg ut mobilen, 95% av nettverket mitt forsvant. Men jeg trives best alene uansett, så det var ikke så stor kostnad å betale. Bortsett fra at samme folk nekter å hilse på meg på gata lengre, de tror jeg "slettet dem" fordi jeg ikke likte dem eller noe i den duren antar jeg. 

Uansett; min løsning ble å heller fokusere på meg. Bli kjent med meg selv på nytt. Presse meg selv, utfordre meg selv på helt nye nivåer jeg ikke har kjent på før. Mitt beste råd er å få litt avstand fra kapitalismen. Pakk sekken, kom deg på en topptur - sett deg ned, se ut over landskapet og nyt alenetiden. La tankene fly. Du vil merke at du begynner å planlegge, legge til rette og få ny inspirasjon på turene. 

Personlig måtte jeg ofte gjøre dette i flere uker om gangen. Først etter ca 10 dager alene på tur følte jeg tankene kom tilbake. En tur jeg kan anbefale er Camino de Santiago, en 800 km gåtur (veldig godt tilrettelagt) fra Frankrike til Santiago i Spania (du trenger ikke være kristen for å gå turen). Pilgrimsleden i Norge fra Oslo til Trondheim er ikke like bra, jeg gikk den i sommer. Dårlig tilrettelagt. Men du finner slike turer i hele europa. 

Bare ikke ta det som en depresjon. Prøv å unngå å grav deg dypere ned. Det er helt vanlig å bli nedstemt litt av og til. Juletida som kommer er verst for oss som har begynt å få et annet perspektiv på livet enn kun materielle goder og populisme. 

Jeg får nesten lyst til å gratulere; du har kommet deg "et nivå opp" - det sier litt om din intellektualitet. 

 

[ScandiFlick]

Noen virkelig gode poeng du har har! 

Enig enig og enig. 

Mitt tips er hjelp andre, hjelp andre som trenger deg.! Gi av deg selv på det medmenskelige plan, jobb frivillig eller noe lignende. Du skal se at du kjenner sann glede av det! Bedre enn å kjøpe alt driten som kapitalismen hjernevasket deg til å tro gjør livet bedre! 

 

Men jeg er faktisk glad det er flere og flere som kjenner på dette! Jeg tror ikke det er usunt i det heletatt, du reflekterer nå faktisk over noe som er veldig, veldig viktig i livet dit. Altfor mange går rundt i verden med fasader og materialistiske behov og ønsker uten å reflektere over det. Jo flere som våkner desto bedre blir samfunnet! 

 

Gratulerer, du har nå din livs mulighet til å gjøre noe meningsfullt med livet dit, grip muligheten! 

[Urealistisk]

Kris85 skrev (7 minutter siden):

Jeg er helt lik som deg. 

Føler jeg har vokst vekk fra den materialistiske kulturelle livsstilen vi er lært opp til å dyrke. Penger, vekst, materielle goder og sosial fasade kopiert fra popkulturelle fenomener og forbilder media har lært opp oss til å like, for så kopiere. I korte trekk. Livene våre leves gjennom sosiale medier. Selv kutte jeg ut mobilen, 95% av nettverket mitt forsvant. Men jeg trives best alene uansett, så det var ikke så stor kostnad å betale. Bortsett fra at samme folk nekter å hilse på meg på gata lengre, de tror jeg "slettet dem" fordi jeg ikke likte dem eller noe i den duren antar jeg. 

Uansett; min løsning ble å heller fokusere på meg. Bli kjent med meg selv på nytt. Presse meg selv, utfordre meg selv på helt nye nivåer jeg ikke har kjent på før. Mitt beste råd er å få litt avstand fra kapitalismen. Pakk sekken, kom deg på en topptur - sett deg ned, se ut over landskapet og nyt alenetiden. La tankene fly. Du vil merke at du begynner å planlegge, legge til rette og få ny inspirasjon på turene. 

Personlig måtte jeg ofte gjøre dette i flere uker om gangen. Først etter ca 10 dager alene på tur følte jeg tankene kom tilbake. En tur jeg kan anbefale er Camino de Santiago, en 800 km gåtur (veldig godt tilrettelagt) fra Frankrike til Santiago i Spania (du trenger ikke være kristen for å gå turen). Pilgrimsleden i Norge fra Oslo til Trondheim er ikke like bra, jeg gikk den i sommer. Dårlig tilrettelagt. Men du finner slike turer i hele europa. 

Bare ikke ta det som en depresjon. Prøv å unngå å grav deg dypere ned. Det er helt vanlig å bli nedstemt litt av og til. Juletida som kommer er verst for oss som har begynt å få et annet perspektiv på livet enn kun materielle goder og populisme. 

Jeg får nesten lyst til å gratulere; du har kommet deg "et nivå opp" - det sier litt om din intellektualitet. 

 

Takk for svar, men jeg deler ikke så mye deg ser jeg. Men det er greit. Jeg liker ikke fjellturer feks. Det er prøvd, tro meg. 
Jeg liker å se på alle disse materialistiske tingene, og fantaserer om hvordan dette kunne sett ut hjemme eller i en ny leilighet. Men jeg kjøper ikke, jeg vet det blir bare fyll i hjemmet til slutt. Men noen må jo handle, ellers går butikkene konk og da må de som jobber der finne på noe annet. 
 

Men all denne greia i butikkene, det fører til at ting må fraktes. Noen må ta jobben å frakte. Mye kommer også fra utlandet. Husker hvor stas det var med butikker da jeg var barn-ung voksen selv, men det virker mer og mer meningsløst. Jeg vil på en måte ha, men biologien har talet... jeg er eldre selv om jeg ikke SER det. Hvis det har med det å gjøre da. Kjenner jo godt voksne som kan gå litt amok.

Butikker var jo stas før. Men våre foreldre og vi som unge har kjøpt og kjøpt, samlet opp. Nå blir hjem så fulle at folk trenger egne kjellere og boder til å lagre ting. 
Merket dette veldig da jeg begynte å flytte veldig mye. Jo mer du har, jo tyngre, jo mer frem og tilbake. 
 

Men jeg synes på samme tid det er forbanna kjedelig å ha det slik man alltid har hatt det. Mens andre fornyer seg så er du liksom fremdeles den samme.. kjipt der og. Og har egentlig miljøet tatt hensyn til meg? Er nesten så det hele føles bortkastet også, for tar ikke jeg det så tar noen andre

[Urealistisk]

ScandiFlick skrev (7 minutter siden):

Noen virkelig gode poeng du har har! 

Enig enig og enig. 

Mitt tips er hjelp andre, hjelp andre som trenger deg.! Gi av deg selv på det medmenskelige plan, jobb frivillig eller noe lignende. Du skal se at du kjenner sann glede av det! Bedre enn å kjøpe alt driten som kapitalismen hjernevasket deg til å tro gjør livet bedre! 

 

Men jeg er faktisk glad det er flere og flere som kjenner på dette! Jeg tror ikke det er usunt i det heletatt, du reflekterer nå faktisk over noe som er veldig, veldig viktig i livet dit. Altfor mange går rundt i verden med fasader og materialistiske behov og ønsker uten å reflektere over det. Jo flere som våkner desto bedre blir samfunnet! 

 

Gratulerer, du har nå din livs mulighet til å gjøre noe meningsfullt med livet dit, grip muligheten! 

Saken er at det jeg vil kolliderer med moralen i meg. Jeg vil reise, leve litt av å ta bilder gjennom Instagram hvor jeg poster opplevelser, men dette vet jeg nok ikke er så realistisk. Noe innen reise, men det er vel ikke så realistisk med det første? Jeg hater å være samme sted over tid. Jeg ble født til å reise. Det var tydeligvis pappa og. 
 

Hvor høytidelig skal jeg egentlig ta dette med miljø? Er litt kjedelig om alt bare har blitt er hysteri. Hva har kloden gjort for meg? Er jeg skyldig å ofte alt jeg vil? Leve kjipt og kjedelig fordi kloden snart ikke takler menneskers aktivitet? 
 

Jeg blir nedstemt av å se folk, jeg fatter ikke hva de er så lykkelige for. For å ha shoppet? Kjøpt den nye iPhone...altså, den mobilen er en glede et par mnd, så har du den og så angrer man det året en nyere kommer. Når ting blir populært stiger også prisen, det er ikke nødvendigvis kvaliteten. 
Folk lar seg lure. Sikkert jeg og. 

[Milhouse85]

Høres ut som du er deprimert allikevel. Ta en prat med fastlegen din. Her er det mye som skurrer.

[Urealistisk]

Atib Azzad skrev (49 minutter siden):

Hva med å la tankene bli til handlinger?
Se på eget forbruk, og bidag til utslipp, er det noe du kan kontrollere, endre?
Om man går grundig til verks, vil man finne at det er mye man kan gjøre, og at dette igjen tar opp en del tid, gir deg meningsfulle oppgaver, og kanskje mestringsfølelse.
Selv om det høre slitt fjernt ut, er det frihet å finne i å fks. sy sin egen jakke, lage jord av kompost, eller dyrke poteter.

Det er vel egentlig ingenting som heter handlinger her. For jeg lar være, dager det på en måte ikke en handling. Jeg vil vel heller reise til utlandet og få meg en vennegjeng  men temmelig urealistisk på mange måter, da jeg alltid ender med å ikke se vitsen i det jeg skal.. 

[Urealistisk]

Kris85 skrev (Akkurat nå):

Høres ut som du er deprimert allikevel. Ta en prat med fastlegen din. Her er det mye som skurrer.

Ja, men fysisk energi er på topp. Ikke all depresjon kan kureres. Antidepressiva funket ikke, og jeg har ikke troa. Legen sa det og, ikke min type depresjon. Jeg har depresjon pga jeg har kjempet mye, hatt en bremsekloss foran meg hele tiden, som jeg bare har dyttet i vei likevel. Jeg har nok også noe som heter Anedonhi, eller noe slik.. man trenger litt uvanlige ting eller ekstreme ting for å føle at det er vits med tilværelsen. 
 

Det er også hjernevaska folk som er grunnen til at det blir klasseskille. Fordi alle tror at høy utdannelse, jo mer jo bedre, eie leilighet fra du er 25, så skal man helst ha en som ser ut som fra en IKEA katalog. Det nyeste er dyrest såklart, hvis beliggenheten er attraktiv. Det vi mener er finest, har mest attraktiv beliggenhet, hva vi velge å utdanne oss som, er grunnen til at folk løper som tullinger mot dette målet. Konkurransen blir derfor slik at det må regnes ut fra noen poeng fra videregående, andre kan starte private steder så folk betaler tullete sumer!! Det er helt utrolig hva slags sumer som er på ting som er attraktivt. Er en ting ikke lenger attraktiv eller får konkurrent, settes pris ned. Vi jobber og sliter, for å få noen jævla tall på konto. Jeg irriterer meg over at jeg ikke er smart nok til å finne en omvei. Har nevnt det og jeg har sett folk nevne det, man møtes da med kommentarer som «ja, du er jo selvfølgelig utenfor statistikken» «the special snowflake» «jobb du som oss andre må».Det er nok mange som tenker slik som meg og, men ingen sier det høyt. Men jeg er ikke satt sammen for å passe inn i dette firkantede systemet. Da irriterer det meg at jeg ikke finner andre veier, jeg må følge samme reglene som de andre. 

[ScandiFlick]

Urealistisk skrev (12 minutter siden):

Saken er at det jeg vil kolliderer med moralen i meg. Jeg vil reise, leve litt av å ta bilder gjennom Instagram hvor jeg poster opplevelser, men dette vet jeg nok ikke er så realistisk. Noe innen reise, men det er vel ikke så realistisk med det første? Jeg hater å være samme sted over tid. Jeg ble født til å reise. Det var tydeligvis pappa og. 
 

Hvor høytidelig skal jeg egentlig ta dette med miljø? Er litt kjedelig om alt bare har blitt er hysteri. Hva har kloden gjort for meg? Er jeg skyldig å ofte alt jeg vil? Leve kjipt og kjedelig fordi kloden snart ikke takler menneskers aktivitet? 
 

Jeg blir nedstemt av å se folk, jeg fatter ikke hva de er så lykkelige for. For å ha shoppet? Kjøpt den nye iPhone...altså, den mobilen er en glede et par mnd, så har du den og så angrer man det året en nyere kommer. Når ting blir populært stiger også prisen, det er ikke nødvendigvis kvaliteten. 
Folk lar seg lure. Sikkert jeg og. 

Jeg selger leiligheten når ungene flytter ut:b seilbåt er rimelig miljøvennlig! 

Hvor ser du denne lykken og gleden hos mennesker? På insta eller face? Det er små utklipp av de beste stundene til mennesker som representerer 99.99% av tiden, vis det i det heletatt er ekte og ikke fake! 

Sannheten er at livet er brutalt for oss alle, forskjellen er hvordan vi løser det. 

Sett deg noen langsiktige og kortsiktige mål! Belønn deg selv når du har fortjent det, men bare når.

For å ta meg selv, levde av lykke, jaktet lykke, penger, karriere, damer, biler, party, ting og tang, dop, fyll, festing, osv... Et jævla mareritt.. 

Du gjennomgår en slags "livskrise", det er normalt og sunt! Du setter spørsmål ved dine valg og verdier! Dette er bra, du er helt nede på dine kjerneverdier og endrer de, du er ikke helt fornøyd med dette og endrer utgangspunktet dit.. Det kan bare gå en vei fremmover! Livet kommer til å bli mye bedre om en stund bare du gjør en innsats for det, og bare du kan definere hva! 

[unicorndeath]

Samstemmer med han over her, det høres ut som du er i en overgangsfase, og så tror jeg du er deprimert, måten du framlegger ting på tyder på det, du vil ha råd, men velger ofte å ikke høre på dem, det blir veldig sort/hvitt, enten/eller.

Problemet til folk som er deprimert er at de ofte kan bli veldig sneversynt, noen ganger kan de enkleste rådene være de beste, du har sikkert hørt det før, få nok søvn, bruk kroppen, prat med en fortrolig venn/familiemedlem om hva du har på hjertet, mange ganger kan man ha viklet seg inn i ett dårlig tankemønster uten at man er klar over det selv

[Urealistisk]

ScandiFlick skrev (5 timer siden):

Jeg selger leiligheten når ungene flytter ut:b seilbåt er rimelig miljøvennlig! 

Hvor ser du denne lykken og gleden hos mennesker? På insta eller face? Det er små utklipp av de beste stundene til mennesker som representerer 99.99% av tiden, vis det i det heletatt er ekte og ikke fake! 

Sannheten er at livet er brutalt for oss alle, forskjellen er hvordan vi løser det. 

Sett deg noen langsiktige og kortsiktige mål! Belønn deg selv når du har fortjent det, men bare når.

For å ta meg selv, levde av lykke, jaktet lykke, penger, karriere, damer, biler, party, ting og tang, dop, fyll, festing, osv... Et jævla mareritt.. 

Du gjennomgår en slags "livskrise", det er normalt og sunt! Du setter spørsmål ved dine valg og verdier! Dette er bra, du er helt nede på dine kjerneverdier og endrer de, du er ikke helt fornøyd med dette og endrer utgangspunktet dit.. Det kan bare gå en vei fremmover! Livet kommer til å bli mye bedre om en stund bare du gjør en innsats for det, og bare du kan definere hva! 

Du skriver at jeg gjennomgår en livskrise. Jeg har nok gjennomgått ganske mange da, og det er vel ikke bra?! Jeg tror absolutt man skal føle mer glede og motivasjon enn det jeg har gjort gjennom livet. Jeg er diagnostisert med Dystymi. 
Det betyr altså at ens normale tilstand er gretten/nedstemt. Ingenting er stimulerende nok. Ting kan friste ja, men det føles bortkastet likevel. Det er en mild depresjon, så man står opp, fungerer og kan være i jobb. Men den varer «evig». Du kan jo Google det. Men jeg kjenner meg irriterende igjen i alt. Man får korte glade perioder, kan være glad 1-2 uker i strekk, men dette er sjelden og så går det tilbake til det kjipe igjen der alt blir grått og dette varer da gjerne flere mnd. Det er frustrerende å være blandt folk og ikke skjønne hva som er så interessant/gøy. 
 

Og nei jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Vi driver å pusser opp hos mamma. Maler gulv og vegg, så det blir mer ryddige farger her. I stedet for den grusomme varme trefargen som har vært all sin tid. Jeg er ekstremt fargefølsom. Og jeg holder rent. Jeg løper og trener styrke. 
Men når det konmer til hva jeg vil, vet jeg ikke hva jeg skal. Hva er vitsen å flytte når jeg ikke har noen jobb? Men det er enten her jeg er nå, eller et annet tilfeldig sted. 
 

Tenker det er lettere å få jobb hvis jeg bor et sted. Eller det stemmer kanskje ikke? Nå er det korona, enda vanskeligere? Når slipper det opp? Jeg føler også at jeg ikke har kontroll over livet selv. Jeg har egne valg, men det kjennes som vi har fått noen veier som er mer åpne enn andre. Og går vi en som kanskje frister mest men ikke er like åpen så vil den straffe seg i form av at du aldri kommer ordentlig i gang med livet og at du får dårlig økonomi. Saken min er at jeg føler kun de kjedelige veiene er åpne. Så verdiløst at jeg like gjerne kan dø. Jeg føler det er aspergersen som ødela mye, for veiene var åpne, men aspergersen gjør meg litt blind på enkelte ting. De jeg ble kjent med på den veien jeg virkelig følte var riktig, fortsetter det livet. Jeg er heller på nav (aap) og planlegger et liv jeg føler er veldig tilfeldig...

[Milhouse85]

Urealistisk skrev (9 timer siden):

Ja, men fysisk energi er på topp. Ikke all depresjon kan kureres. Antidepressiva funket ikke, og jeg har ikke troa. Legen sa det og, ikke min type depresjon. Jeg har depresjon pga jeg har kjempet mye, hatt en bremsekloss foran meg hele tiden, som jeg bare har dyttet i vei likevel. Jeg har nok også noe som heter Anedonhi, eller noe slik.. man trenger litt uvanlige ting eller ekstreme ting for å føle at det er vits med tilværelsen. 
 

Det er også hjernevaska folk som er grunnen til at det blir klasseskille. Fordi alle tror at høy utdannelse, jo mer jo bedre, eie leilighet fra du er 25, så skal man helst ha en som ser ut som fra en IKEA katalog. Det nyeste er dyrest såklart, hvis beliggenheten er attraktiv. Det vi mener er finest, har mest attraktiv beliggenhet, hva vi velge å utdanne oss som, er grunnen til at folk løper som tullinger mot dette målet. Konkurransen blir derfor slik at det må regnes ut fra noen poeng fra videregående, andre kan starte private steder så folk betaler tullete sumer!! Det er helt utrolig hva slags sumer som er på ting som er attraktivt. Er en ting ikke lenger attraktiv eller får konkurrent, settes pris ned. Vi jobber og sliter, for å få noen jævla tall på konto. Jeg irriterer meg over at jeg ikke er smart nok til å finne en omvei. Har nevnt det og jeg har sett folk nevne det, man møtes da med kommentarer som «ja, du er jo selvfølgelig utenfor statistikken» «the special snowflake» «jobb du som oss andre må».Det er nok mange som tenker slik som meg og, men ingen sier det høyt. Men jeg er ikke satt sammen for å passe inn i dette firkantede systemet. Da irriterer det meg at jeg ikke finner andre veier, jeg må følge samme reglene som de andre. 

Jeg har jobbet i psykiatrien i mange år, så ulike depresjonstilstander kjenner jeg godt til. En depresjon er i motsetning til det mange tror, en ganske vanlig tilstand mange har periodevis i livet. Typisk ved akutt endret livssituasjon som tap av nær relasjon, at du har mistet noe som betyr mye for deg eller fått livssituasjonen endret på ulike vis. Typiske eksempler her er økonomisk, helserelatert, jobb eller nettverk og ymse. Det er først når disse følelsene tar overhånd at det utvikler seg til en sykdom. Man lager et skille her ved å si at man er "trist, nedstemt, ligger nede" osv. Depresjonsutrykket er et sterkere uttrykk og assisteres med sykdom. Akkurat som angst, som også er en helt annen tilstand som er en viktig del av vårt grunnleggende instinkter.

Ved å ta antidepressiva og lignende, aksepterer man ofte tilstanden (eller sykdommen). Slike medisiner kan være et viktig hjelpemiddel for mange. Men hvis man leser litt statistikk skjønner man fort at her blir mange overdiagnosert. Man går ofte til legen i håp om at "de skal gjøre noe". Da føles det bittelitt tilfredsstillende å komme ut med et eller annet i hånda. Dessverre. 

Dette er (stort sett) mine meninger. Men det høres ut som du har en type mild klinisk depresjon. Alvorlig depresjon, da slutter du å vaske deg, holde orden og sliter med å stå opp og gjøre helt hverdagslige ting som å ta oppvasken gjøre matinnkjøp, lage mat osv.

Du skrev tidligere "jeg er ikke som deg" - selv om jeg mente "jeg er som deg". Feil av meg å komme med en så bastant påstand over noen få setninger. Men jeg føler meg veldig truffet av det du skriver. Men vi er nok ganske ulike på noen sider av det. 

Jeg har møtt komisk mye motstand i livet. Nesten så hele verden går meg i mot på alle områder. Uansett; jeg har kommet meg gjennom det. Men ettervirkningen er at jeg har blitt ganske flat følelsesmessig. Jeg føler omtrent ingenting. Da må jeg ty til ekstreme virkemidler - noe jeg også har gjort - dessverre. Dette har også gjort at jeg sliter med relasjoner, særlig med damer. Men det er en helt annen historie. Når jeg hører på folk prate, og hva som er viktig for folk - hvordan folk "bygger sin person" med materielle ting, en fasade og "dette er meg" (noe de selv tror). Blir det bare et falskt, kunstig og merkelig bilde. Så ser jeg veldig mye usikkerhet "på gata". Nå formulerer jeg meg litt dårlig.... det er tross alt 5 på morgenen, og jeg burde funnet senga for lenge siden. 

Men poenget mitt er at jeg føler verden er en boble der jeg stå utenfor og myser inn med kritiske øyne. Siden jeg er "fritatt" for emosjonelt tankeskjør og unødvendige bekymringer i hverdagen så er det enormt mye som skal fylle det tomrommet. Da blir jeg veldig detaljfokusert på små ting som irriterer meg i hverdagen. F.eks. at nesten ingen i Norge bruker handlenett men kjøper de jævla plastposene og ødelegger planeten vår med dem. Eller når de kjører til miljøstasjonen for å levere glass så står bilen på tomgang (!) mens de bruker tre minutter på å tømme to bæreposer med vinflasker. Jeg ser ned på 99% av befolkningen, hele tiden, alltid. Jeg finner hele tiden feil. Så går jeg rundt i min egen lille boble og blir bare enda mer nedstemt. 

Men for å få den spenningen jeg tror alle mennesker trenger. Har jeg altså valgt naturen, lange turer og små ekspedisjoner. Jeg solgte også alt og flyttet til et nytt land. Jeg har reise til de mest avsidesliggende stedene i verden for spenningens skyld, ofte med nokså tom lommebok. Bodd på sofaen hos lokale og bare loffet rundt uten mål og mening. Med et ønske om å skikkelig havne utenfor ved at en gjeng skal rane meg, eller noe lignende. Bare fordi jeg ønsker litt spenning. Bdsm fungerte også bra greit. 

Men så var det å finne motivasjon og faktisk gjennomføre da. Det er kanskje den vanskeligste delen. Jeg kjøper gjerne en helt tilfeldig flybillett og reise til en eller annen sær plass. Så har jeg absolutt ikke lyst å reise, jeg står å banner til meg selv på vei ut døra.... og forarger meg over at jeg hadde tenkt å reise 4 uker til Kirgisistan (som et eksempel). Men når jeg først er på tur, kjenner jeg at jeg lever. Men dette er så langt unna charterferie du kommer og de færreste syns nok slike turer er kjekke. 

Ekstremsport, fallskjermhopping, bdsm, rafting, klatring ... mye fysisk her. Om man er litt lat. Nah, jeg aner ikke. 

God natt.
 

[Gjest db719...477]

You are a slave, Neo.
Live everyone else you were born into bondage.

Anonymous poster hash: db719...477

[Gjest a3a0f...b06]

41 minutes ago, Kris85 said:

Ved å ta antidepressiva og lignende, aksepterer man ofte tilstanden (eller sykdommen). Slike medisiner kan være et viktig hjelpemiddel for mange. Men hvis man leser litt statistikk skjønner man fort at her blir mange overdiagnosert. Man går ofte til legen i håp om at "de skal gjøre noe". Da føles det bittelitt tilfredsstillende å komme ut med et eller annet i hånda. Dessverre. 

Dette er (stort sett) mine meninger. Men det høres ut som du har en type mild klinisk depresjon. Alvorlig depresjon, da slutter du å vaske deg, holde orden og sliter med å stå opp og gjøre helt hverdagslige ting som å ta oppvasken gjøre matinnkjøp, lage mat osv.
 

Det er ikke min erfaring i hvert fall, etter 1 års mas om hinting til medisiner av psykiater har jeg nå gått med på å prøve, har ikke merket noe som helst effekt utenom at munnen min er knusk tørr. Det var overhodet ikke tilfredstillende å komme ut med medisiner, om noe føltes det som ett nederlag. 

 

Andre avsnittet ditt kjenner jeg meg halveis igjen i, generelt drittlei livet og hverdagslige ting, det er kjedelig og slik har det vært siden jeg ble født. 

Anonymous poster hash: a3a0f...b06

[Theo343]

Ellers er det rimelig normalt for de fleste som har vært på "kjøret" med utdannelse, karriere, barn, "hus, stasjonsvogn og hund" løpet å treffe denne greia rundt 30-40 årene.

Man har gjort det samfunnet har lært deg siden skolegang at er viktig for så å finne liten mening og faktisk glede i det. Er man heldig har man fortsatt helsa i behold.

Noen er fornøyd med å fortsette kjøret, andre stopper og vil ha noe mer meningsfult ut av livet. Uansett er dette noe som forteller deg at dette "kjøret" kanskje ikke er for deg.

Det er ingen automatikk i at dette er depresiv episode, jeg ville ikke begynt med medikamenter for å undertrykke dette. Forsøk først å bli bedre kjent med deg selv og se om det er noe i dette utover sykdomsbeskrivelse.

Veldig mange tar seg aldri tid til å finne ut hva de faktisk vil bruke livet på, de kjører bare på med hva alle andre forteller dem vil være "riktig", "smart" og kreves for å "lykkes".

Endret 15. november 2020 av Theo343

[Urealistisk]

Har lest alle svarene her. Dette med at vi blir hjernevasket av samfunnet, er både bra og ikke bra. Vi trenger et system. Se for dere et samfunn uten regler og normer. Jeg er glad det ikke er sånn. Men på samme tid føles det for firkantet. Jeg vet ikke om Norge er litt mer firkantet enn mange andre når det kommer til å gjøre som man vil, mtp å bare starte med noe uten å gå mange år på skole og få papirer.. jeg har inntrykk av at i mange andre land så kan mna bare åpne en kafe, begynne med en hobby og kanskje få det som en jobb. Mens i Norge må du ha papirer på at du har tatt eksamen, og er snittet høyt så ødelegges mulighetrne dine også av at du slet for mange år tilbake. Mine videregående karakterer er middelmådige. Jeg har prøvd å ta opp igjen, flere ganger men det blir så dyre affærer. Så, fortiden kan stå i veien veldig. Jeg ble mobbet den tiden, var så deprimert at jeg ikke kom ut sengen...men da var jeg 16, har aldri mer vært slik. Hadde grusomt kosthold og da. Bare sukker, energidrikker og ingen vitaminer og sunn næring. Brus i stedet for vann. 

Men i det store og hele så sitter jeg her og bare føler tilværelsen er meningsløs. Det skal noe så enkelt til som å finne noe å distrahere seg med, men noen ganger blir ikke dette heller meningfult nok etter hvert. Man kan forandre mål og behov med alderen. 

Var i Oslo nå ikke så lenge siden. Var ikke noe stas å være der lenger. Bare folk som løper hit og dit. Er jo like repetetivt der som andre steder. Selvfølgelig mer folk å treffe, har ei venninne som er innom der en del da hun pendler, men så blir jeg ikke så lett interessert i folk heller da. Så da er det like langt. Gå i asfalten der med masse folk løpende rundt deg som skriker etter meningen med tilværelsen. 

Likte plutselig mye bedre bygda jeg er fra. Ikke bedre på den måte, men der er det frihet til å gå ut og bevege seg dit man vil, frisk luft, ikke ørten ting og fristelser å velge i. Passe på tingene sine hele tiden, i tilfelle stjeling. Men jeg har absokutt ikke noe sted jeg hører til..