Ser ingen vits i å ta opp plass i verden. Deprimert

[Gjest 0e7b0...806]

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg tar opp plass på dps, nav og der jeg bosetter meg. Føler jeg tar fra noen andre mulighetene. Men hvem tar hensyn? Det er alltid noen som tar, noen som blir dyttet unna. 

Anonymous poster hash: 0e7b0...806

[Malvado]

Tenker man sånn så ødelegger man for muligheten man selv har til å bidra.
Jeg kjenner mange som på grunn av skade eller andre underliggende årsaker ikke kan arbeide ( jeg lever selv med en alvorlig hjernesvulst ) og de har selv valgt å hjelpe til når de har overskudd til det på mange forskjellige måter :

*Noen bidrar til organisasjoner som er kristelige og som mottar gjenbruksmaterialer.
*Noen hjelper den eldre naboen med bæring av varer til / fra butikken.
*Noen gjør noe for borettslaget de bor i.
*Noen rydder opp i mark og natur.

Det er viktig at man prøver å se på ting fra andre vinkler, som regel kan vi gi tilbake på flere forskjellige måter...

[Urealistisk]

Malvado skrev (16 minutter siden):

Tenker man sånn så ødelegger man for muligheten man selv har til å bidra.
Jeg kjenner mange som på grunn av skade eller andre underliggende årsaker ikke kan arbeide ( jeg lever selv med en alvorlig hjernesvulst ) og de har selv valgt å hjelpe til når de har overskudd til det på mange forskjellige måter :

*Noen bidrar til organisasjoner som er kristelige og som mottar gjenbruksmaterialer.
*Noen hjelper den eldre naboen med bæring av varer til / fra butikken.
*Noen gjør noe for borettslaget de bor i.
*Noen rydder opp i mark og natur.

Det er viktig at man prøver å se på ting fra andre vinkler, som regel kan vi gi tilbake på flere forskjellige måter...

Jeg opplever at folk ofte takker nei til hjelp. Ikke så lenge siden jeg så ei eldre dame i nabolaget (hun er bekjent), som drasset på en tung søppelpose. Hun slet, og jeg tilba meg, men nei, det var ikke så langt og dette skulle hun klare. Jeg ville ikke presse. Kanskje var hun redd for å være til bry, men de trenger mestringen og jeg vil ikke stå der som ei ung "stakkars gamle dame trenger hjelp". 

Nå er det ikke så ofte folk trenger føler jeg heller. Det er somregel de nærmeste som tar det.

Jeg er opptatt av gjenbruk. Så der gjør jeg det jeg kan. 

[Taurean]

Det er en del av en depresjon, og du må jobbe deg ut av det. Jobb med din egen situasjon .. skriv ned tanker, få kartlagt livet ditt, og finn ut av hva som motiverer deg og gjør deg lidenskapelig. Livet har tusenvis av muligheter ... de bare venter på at du skal utforske dem. Dps, nav og slike ting er sikkerhetsnett. I mange andre land har de ikke sånt. Da er det rett på gata og sulte og tørste ihjel, bli slått ned av andre uteliggere, og enda verre, voldtatt, ofte. Så blir man forlatt i en grøft et sted og glemt for alltid.

Det er viktig å prøve å bruke tiden på å finne noe som gjør en happy. Og som kanskje involverer andre mennesker, bli en del av et fellesskap. Da er hobbyer og interesser en fin ting. Vi er heldige som bor i et trygt og rikt land som norge. Det er ikke så mange tiår siden vi var i langt dårligere forfatning med tanke på jobb og muligheter.

Mye i livet handler om fokus. Og dette er noe jeg mener vi burde lære i skolen, men det er visst ikke så viktig. Derfor havner mye av det ansvaret dessverre på foreldre, men foreldre har også vært unge en gang, og deres foreldre igjen, og dette er ting som går i arv. Altså det å motivere og inspirere. Mange foreldre føler press, og det kan være vanskelig å vite hvordan man skal motivere barna. De kan være redde for å si noe feil. Det handler om lederskap. Dette er en ferdighet man kan lære seg. Å starte med det grunnleggende kan være greit: Renslighet, ryddighet, gode matvaner, holde et trivelig og ryddig hjem. Utover det, kan sunn helse være et tema. Når man bryr seg om seg selv, så kommer helse naturlig. Da vet man at depresjonen begynner å slippe tak.

Vi burde lære om lederskap og økonomi i skolen. De har visst fått inn et fag som heter livsmestring, men jeg vet ikke hva det innebærer. Leste noe om "power posing", som omhandlet jobbintervju, men det virket som noe stort tull. Men, jeg vet jo ikke alt i verden heller.

Så, altså selvledelse og lederskap er noe en bør prøve å legge litt energi i. Man må glemme alt som mediene prøver å prente inn i hodet på oss, for mediemaskinen er kun der for å skape stigmatisering og kjøpepress. For meg er det den store djevelen. Det skaper urealistiske forventinger hos barn og ungdom. Vi burde også lære om dét i skolen, men det er visst heller ikke viktig. Det er interessant å reflektere over at utdannelsessystemet har retninger for medie- og reklame. Så det er faktisk en legitim doktrinestrategi staten bruker for å skape "handlemønstre". Det er ikke bare noe tull jeg finner på.

Derfor er det så viktig å bruke litt energi på å ikke la seg påvirke av reklame og stigmatisering. Og også ikke bry seg om mennesker som lever fullt etter de prinsippene. Men heller finne ut av hvem en selv er, genuint og personlig. Igjen; Hobbyer og interesser. Det er ofte ut av slike ting man finner ut hva en vil jobbe med.

Å spørre seg hva en ville gjort om en vant 100 millioner i vikinglotto er også en fin måte å avdekke drømmer og ambisjoner på. Både samme dagen man vant, om 2 år, og om 10-30 år, altså resten av livet. For jeg mener nemlig det er slik at de mulighetene man ønsker seg hvis man var rik, de er faktisk tilgjengelige selv om man ikke eier all verden. Jeg mener at mange ville utdannet seg i nye retninger, fordi man "følte" at det nå var tilgjengelig. Jeg har kommet frem til i mine år med personlig filosofering at veldig mye kommer ned til psykologi og økonomi. Så å lese og prøve å forstå de to temaene hjelper med å åpne opp for indre drømmer og ambisjoner.

Når man fokuserer på disse tingene over lang tid, så vil man bygge opp indre styrke, som virker som et veldig sterkt forsvar mot depresjon. For meg, er det den eneste trygge og solide måten å gjøre det på. Da kan man tåle veldig mye. Og i tillegg blir man flink til å hjelpe andre som sliter.

Å ha mennesker rundt en, å være en del av et nettverk er en annen måte å gjøre det. Det er noe som skjer naturlig, igjen ut fra hobbyer og interesser.

Du tar ikke opp plass. Hvis vi skal følge den logikken, så tar -alle- mennesker opp plass. Og der er jeg ikke enig. Jeg har sett på en del programmer om universet og verdensrommet. Der ble det en gang sagt at mennesket er universets måte å prøve å forstå seg selv på. Jeg ser på mennesket som et mirakel, et underverk. Ikke for å skryte heller, men jeg personlig vil heller fokusere og fremheve mine positive egenskaper fremfor å fokusere for mye på de negative. Jeg er klar over mine negative egenskaper, og prøver å jobbe med dem. Men jeg er ingen kriminell, jeg raner ikke folk, slår ikke folk ned, mobber ikke folk. Så jeg har egentlig veldig lite å ha dårlig samvittighet for. Og jeg mistenker at du også har lite å ha dårlig samvittighet for. Du har bare ikke følt deg motivert eller fått støtte i livet ditt.

Og jeg kan være enig i at livet kan være hardt. Det har det vært for meg også .. ellers hadde jeg antageligvis ikke sitti her og skrivd. Men det er artig å reflektere over at til tross for alle feilene jeg har gjort, og alle oddsene jeg har hatt mot meg, så sitter jeg her og gjør noe konstruktivt på en lørdagskveld .. og ikke noe destruktivt. Uten alkohol eller rusmidler også.

Få tankene dine ned på papir og begynn å utvikle deg selv på den måten, med refleksjon og filosoféring. Så kommer handling når tiden er inne for det