Vondt å leve. Trenger råd/erfaringer. Må ha et sted å lufte tankene

[Urealistisk]

Jeg er en kvinne i slutten av 20- årene og har dystymi. Jeg føler på en konstant demotivasjon. Det er veldig vondt. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg eksisterer og blir en utgift for staten. Jeg har hatt flere jobber før, men da jeg valgte hovedkarrieren så gikk det ikke så bra som jeg håpet og jeg ble mer og mer deprimert igjen. Jeg føler alle har planer hele tiden. Folk skal starte på et studie, kjøpe seg leilighet, flytte... jeg skal liksom ingenting. 

Jeg bor hos foreldrene mine. Har bodd for meg selv flere ganger, men flyttet til foreldrene da jeg ble kraftig deprimert etter nederlagene.leiligheten jeg leide ble også solgt.. men jeg får ikke selvtillit av å bo med foreldre og jeg er dritt lei. Føler meg som et barn. Og så føler jeg samme gamle rollene går igjen. De som var normale på skolen eier hus, bil, har utd og familie. Jeg bor hos foreldrene...

Så nå får jeg aap, fordi jeg fikk diagnoser, jeg har fått dårlig oppfølging i skolen mtp jeg har Adhd, passiv uoppmerksom. Kanskje jeg kan på skolebenken igjen og bytte ut noen fag. 

Hvor i Norge er det muligheter? Oslo er det i norge jeg har mest tilknytning til etter hjemstedet mitt. Er ensomt her også, ser liksom bare folk som flyr hit og dit. Men hva er alternativet? Jeg føler meg så tilfeldig plassert. Er masse steder i norge jeg ikke trives. 

Jeg unner folk å ha det bra altså, men jeg synes det er så urettferdig at både de som var med å mobbet meg på skolen har funnet sin tilhørighet. Det er sårt å se andre som kanskje var i min situasjon, flytte og treffe en kjæreste og så får de et nytt fint liv der de flytter. Mens jeg også har opplevd å flytte, forelsket meg osv, men hatt så forbanna lav selvfølelse at jeg ike turte. Og det gnager enda. Kanskje hadde vi vært sammen om jeg turte å vise det. Kanskje ikke.... men jeg føler meg så tilfeldig 😕 hvorfor skal en arbeidsgiver ansette meg? Hvor skal jeg treffe noen jeg føler ting klaffer med? Savner det å stå opp og glede meg til ting. Nå går jeg bare rundt og distraherer meg for å slippe å ha tankene. 

Folk tar heller ikke kontakt lenger. Bare mamma. Jeg fordtår jo det. Ingen har ansvar for meg, men jeg er vel bare ikke så interessant lenger der jeg går arbeidsledig uten planer for livet. Man ser det på hele livet mitt. Ikke bare er mobilen min stille. Jeg får nesten ikke lenger likes på bildene. 

[Taurean]

Først av alt kan jeg skrive at jeg har og har hatt det likt, på mange måter. Fremdeles i dag (35 år).

Jeg velger å svare helhetlig.. mye av det du opplever og går igjennom, tror jeg ganske mange også går igjennom. Det er et tabubelagt tema.

Og jeg er enig i det du skriver om mobbere og psyokpater som finner veien, får jobb og barn, og fører de onde verdiene videre. Jeg mener det henger sammen med samfunnsmodellen staten velger å støtte. Altså fritt marked. Alle er fritt vilt, og konflikter skal helst bæres på individets skuldre. Ingen skal helst dømmes for noe. Og så lenge man har jobb og tjener penger, så er man unnskyldt veldig store personlige mangler.

Måten jeg håndterer dette på, er å ta kontroll og bestemme over mitt eget liv. Jeg bestemmer min skjebne, ingen andre. Nå mener jeg selvsagt ikke kriminalitet. Men et fredelig liv hvor jeg bestemmer reglene i mitt liv, og ikke psykopater som skal styre meg dit de vil, uten å få noe positivt tilbake.

Og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for å gjøre det, for det er ikke jeg som skal ha dårlig samvittighet. Jeg har prøvd hardt og lenge, men det har liksom ikke løsnet, på måten du også beskriver. Jeg tror mange har det sånn. De prøver, men de blir ikke sett. Ofte kan økonomi styre ting, nedskjæringer. Men det psykososiale spiller også en stor rolle, mener jeg. Både i hjemmet, skolen, arbeidsplassen, autoritære roller (nav, staten).

Derfor er logikken min: Hvis du har vært uheldig i livet, ikke vær redd for å begynne å ta egne valg. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for det. Andre har vært heldige; Nå er det på tide at du skaper din egen flaks.

Jeg mener at å søke om uføretrygd er det beste når du har havnet i en sånn situasjon. Da har du et livsvarig livsgrunnlag som ingen kan ta fra deg. Samtidig kan du jobbe hvis du finner noe du kan takle. Du kan fremdeles få barn og familie.

Det eneste man må bruke litt energi på da, er å gardere seg mot sosial stigmatisering. Man må bare ikke høre på negative folk, for de vet ikke hva de snakker om. Det er folk som aldri har møtt noen særlige vegger i livet, så de har ingen forutsetning for å forstå. Så man kan bare synes synd på dem og håpe de skjerper seg. Bare fordi man har en jobb, betyr ikke det faktisk at man kan dømme, stigmatisere og mobbe andre ihjel. Altså drepe folk innenfra. Det burde vært ulovlig.

Angående miljø og andre mennesker, så er det viktig å prøve å finne ut av noen hobbyer og interesser. Hva liker en å drive med, og hva kan en tenke seg å begynne å ta en del av? Personlig har jeg svømming og badeland som en interesse. Bra for psyken, kroppen og sjela, og man kan møte interesante folk å prate med. En periode drev jeg med bueskyting. Gåturer gjør jeg av og til rundt byen. Internett synes jeg er en fin ting, man kan finne interessante og intelligente diskusjoner, men man må gardere seg mot psykopater der også. Man må bare aldri slutte å tørre å være åpen og genuin. Å være åpen og genuin gjør en sårbar, men man lærer seg å takle det etter hvert.

Prøv å være tålmodig. Hvis du bestemmer deg for å prøve å få uføretrygd, så vil du få en sikker inntektskilde som gjør at du kan vurdere å flytte ut igjen og få ditt eget sted å bo. Jeg mener at å bo hjemme, spare penger og kjøpe sitt eget, ikke er noen dårlig løsning, men det må alle vurdere selv. Jeg mener også at foreldre bør prøve å hjelpe barna, men det er ikke alltid så lett. Foreldre bør også prøve å inkludere barna litt i økonomien hjemme for å styrke samholdet. Men igjen, det kan være litt vanskelig.

Så lenge du bor hjemme og det går halvveis greit, så er du egentlig heldig. Mange er ikke så heldige. Du skriver du føler deg som et barn, men du vet; Det er mange andre som oppfører seg MER som et barn. Du er en voksen, som opprettholder deg selv, og du bestemmer over egne valg. Du velger å bo hos foreldrene fordi det er trygt, og du sparer penger. Det er egentlig ganske intelligent.

Hvis du tenker på å prøve å utdanne deg og/eller jobbe igjen, så er karrieresenter noe å tenke på, og vikarbyråer kan ha enkle inngangsporter til jobber som ikke krever så mye utdanning. Jeg var heldig der.

Samfunnet vi lever i er så mangenyansert, særlig når vi vokser opp. Vi kastes inn i en skole med alle slags personligheter. Og måten vi påvirkes av mediene, og mangelen på lærdom om livsvisdom og emosjonell intelligens i skolen, gjør at mange henfaller til enkle og noen ganger barbariske taktikker for å måle suksess. Det er sånn det er .. men når man er voksen, så er det ingen som stopper en fra å begynne å bestemme selv. Da er man fri fra slike prinsipper. Dét er en positiv tanke.

Håper dette hjelper litt.. jeg svarer igjen hvis du vil det.

[Urealistisk]

Taurean skrev (6 timer siden):

Først av alt kan jeg skrive at jeg har og har hatt det likt, på mange måter. Fremdeles i dag (35 år).

Jeg velger å svare helhetlig.. mye av det du opplever og går igjennom, tror jeg ganske mange også går igjennom. Det er et tabubelagt tema.

Og jeg er enig i det du skriver om mobbere og psyokpater som finner veien, får jobb og barn, og fører de onde verdiene videre. Jeg mener det henger sammen med samfunnsmodellen staten velger å støtte. Altså fritt marked. Alle er fritt vilt, og konflikter skal helst bæres på individets skuldre. Ingen skal helst dømmes for noe. Og så lenge man har jobb og tjener penger, så er man unnskyldt veldig store personlige mangler.

Måten jeg håndterer dette på, er å ta kontroll og bestemme over mitt eget liv. Jeg bestemmer min skjebne, ingen andre. Nå mener jeg selvsagt ikke kriminalitet. Men et fredelig liv hvor jeg bestemmer reglene i mitt liv, og ikke psykopater som skal styre meg dit de vil, uten å få noe positivt tilbake.

Og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for å gjøre det, for det er ikke jeg som skal ha dårlig samvittighet. Jeg har prøvd hardt og lenge, men det har liksom ikke løsnet, på måten du også beskriver. Jeg tror mange har det sånn. De prøver, men de blir ikke sett. Ofte kan økonomi styre ting, nedskjæringer. Men det psykososiale spiller også en stor rolle, mener jeg. Både i hjemmet, skolen, arbeidsplassen, autoritære roller (nav, staten).

Derfor er logikken min: Hvis du har vært uheldig i livet, ikke vær redd for å begynne å ta egne valg. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for det. Andre har vært heldige; Nå er det på tide at du skaper din egen flaks.

Jeg mener at å søke om uføretrygd er det beste når du har havnet i en sånn situasjon. Da har du et livsvarig livsgrunnlag som ingen kan ta fra deg. Samtidig kan du jobbe hvis du finner noe du kan takle. Du kan fremdeles få barn og familie.

Det eneste man må bruke litt energi på da, er å gardere seg mot sosial stigmatisering. Man må bare ikke høre på negative folk, for de vet ikke hva de snakker om. Det er folk som aldri har møtt noen særlige vegger i livet, så de har ingen forutsetning for å forstå. Så man kan bare synes synd på dem og håpe de skjerper seg. Bare fordi man har en jobb, betyr ikke det faktisk at man kan dømme, stigmatisere og mobbe andre ihjel. Altså drepe folk innenfra. Det burde vært ulovlig.

Angående miljø og andre mennesker, så er det viktig å prøve å finne ut av noen hobbyer og interesser. Hva liker en å drive med, og hva kan en tenke seg å begynne å ta en del av? Personlig har jeg svømming og badeland som en interesse. Bra for psyken, kroppen og sjela, og man kan møte interesante folk å prate med. En periode drev jeg med bueskyting. Gåturer gjør jeg av og til rundt byen. Internett synes jeg er en fin ting, man kan finne interessante og intelligente diskusjoner, men man må gardere seg mot psykopater der også. Man må bare aldri slutte å tørre å være åpen og genuin. Å være åpen og genuin gjør en sårbar, men man lærer seg å takle det etter hvert.

Prøv å være tålmodig. Hvis du bestemmer deg for å prøve å få uføretrygd, så vil du få en sikker inntektskilde som gjør at du kan vurdere å flytte ut igjen og få ditt eget sted å bo. Jeg mener at å bo hjemme, spare penger og kjøpe sitt eget, ikke er noen dårlig løsning, men det må alle vurdere selv. Jeg mener også at foreldre bør prøve å hjelpe barna, men det er ikke alltid så lett. Foreldre bør også prøve å inkludere barna litt i økonomien hjemme for å styrke samholdet. Men igjen, det kan være litt vanskelig.

Så lenge du bor hjemme og det går halvveis greit, så er du egentlig heldig. Mange er ikke så heldige. Du skriver du føler deg som et barn, men du vet; Det er mange andre som oppfører seg MER som et barn. Du er en voksen, som opprettholder deg selv, og du bestemmer over egne valg. Du velger å bo hos foreldrene fordi det er trygt, og du sparer penger. Det er egentlig ganske intelligent.

Hvis du tenker på å prøve å utdanne deg og/eller jobbe igjen, så er karrieresenter noe å tenke på, og vikarbyråer kan ha enkle inngangsporter til jobber som ikke krever så mye utdanning. Jeg var heldig der.

Samfunnet vi lever i er så mangenyansert, særlig når vi vokser opp. Vi kastes inn i en skole med alle slags personligheter. Og måten vi påvirkes av mediene, og mangelen på lærdom om livsvisdom og emosjonell intelligens i skolen, gjør at mange henfaller til enkle og noen ganger barbariske taktikker for å måle suksess. Det er sånn det er .. men når man er voksen, så er det ingen som stopper en fra å begynne å bestemme selv. Da er man fri fra slike prinsipper. Dét er en positiv tanke.

Håper dette hjelper litt.. jeg svarer igjen hvis du vil det.

Jeg er sint på meg selv fordi jeg var en av fe forsiktige. Skulle ønske jeg var psykopat selv. Er ikke noe kjedeligere enn mennesker som lar seg irettesette. Irriterer meg over at jeg er født som jeg er. 
 

Jeg trives ikke hjemme hos mamma. Det er grusomt øde. Er lei av å gå oppå henne hele tiden. Føler ikke jeg utvikler meg heller. 
 

Men forbanna ensom om jeg skal flytte også. Jeg er ikke i noe miljø. Lenger. 
 

Mamma har aldri vært i den posisjonen at hun kan hjelpe meg så mye. Hun hjelper meg på den måten at jeg bor gratis. Jeg betaler gjerne egen mat. Men hun er ikke den som har kunnet bidra med leilighet, studier. Vi har heller aldri reist særlig. Sverigeturer da hun hadde mann. Jeg fikk ikke noe hjelp ang skole. Fra hverken lærere eller mamma. Hun har aldri hatt peiling på noe som helst. Bare jobben sin. Sa alltid at jeg måtte spørre lærere, rådgivere. Hun er og har alltid vært spørrende. Spør alltid bekjente om ditt og datt. Jeg er ganske lik. Lurer på om vi har ME i hodet. Blir liksom slitne og sporer helt av. Er redd dette er arvelig, for jeg er også slik som må ha andres mening/bekreftelse på ting.

Hva mener du med at jeg styrer livet mitt selv? Jeg synes ikke det. Vi begrenses av økonomi, hva vi har av utdannelse, hvem som er vennene våre, underbevisstheten og diagnoser/sykdommer. Jeg har depresjon. Asperger og. Føler jeg klarer meg mindre og mindre i voksenlivet. 
 

Jeg har et bilde i hodet mitt av hvordan ting blir. Men så møter jeg noe helt annet. Jeg finner meg ikke tilrette på en måte. Jeg har det med å savne det som var. Saken er at de fra fortiden holder kontakten, jeg blir glemt. Noen unfollower på insta. 

Jeg fungerer dårligere sosialt nå enn før. Jeg klarer ikke følge med lenge om gangen. Jeg tror det irriterer enkelte. Jeg irriterer meg selv når jeg føler den andre ikke følger med. 
Jeg irriterer meg over babling lettere enn før. Og jeg irriterer meg over alle teite oppmerksomhetssyke kvinnene. Falsk utseende fra topp til tå. Jeg skjønner at drittsekkmenn har det gøy. De skravler noe helt grusomt. 

Så, ensom alene, ensom blandt folk. 
 

Jeg vet ikke hva jeg skal bli. Jeg orker ikke tanken på skole, men føler det er det eneste akseptable. 
 

Jeg har absolutt ingenting på plass. Jeg har feilet hardt i alt jeg har gjort. Og jeg irriterer vettet av meg over at andre står i veien for meg. Og det at jeg har noen diagnoser...statisk sett blir vi utenfor. Noen få klarer å få karrierer og går veier som ikke trenger skole. Men irriterende nok havnet jeg under denne vanlige kjedelige statistikken. Asperger og depresjon er ikke styrker, men utfordringer som bare blir verre. 
 

du skriver ar det burde være forbudt å mobbe. Det er nok ikke altid man vet at man mobber. Men mange vet det jo. Det som irriterer meg er at jeg tok det til meg. Jeg fortjener straffen når jeg er for svak. 
 

Jeg har faktisk ingen drøm lenger. Ting som tidligere var drømmer er nå urealistisk. 

[Gjest e86cf...b5b]

Er i lignende situasjon, sendte deg en en pm med noen råd.

Anonymous poster hash: e86cf...b5b

[Taurean]

Okay. Først og fremst: Vær glad du ikke var som mobberne. De har gitt -helt- opp her i livet, det kan være medfødt, men det kan også være tillært eller valgt. De har gitt opp å finne ekte glede og lever kun etter de aller mest kortvarige gledene. De evner ikke å ha følelsesmessig dybde. Bare at du svarer så gjennomført og lidenskapelig som du gjør her, viser meg at du fremdeles har masse lidenskap og vilje igjen i livet.

Du styrer livet ditt i den grad at du ikke har henfalt til alkohol- og rusmisbruk, annen misbruk; gambling- og gjeldproblemer, seksuelt misbruk (prostitusjon), selvskading. I hvert fall ikke i den grad du har fortalt om. Du har en grad av selvopprettholdelse som du skal være stolt av. Mange misunner deg det. Du skjønner det at bare å leve et stabilt og vanlig liv, er en ekstremt stor styrke. Veldig mange sliter med veldig mye. Jeg prøver ikke å trivialisere problemene du beskriver, jeg prøver bare å belyse at ting er ikke så grått som du føler det. Jeg har vært igjennom akkurat det du beskriver, i hvert fall temmelig likt, på mange måter. Og har det på noen måter sånn enda.

Jeg lærte meg tidlig at for å motvirke depresjon, så er man bare nødt til å bli litt desperat. Jeg har valgt noen ganger i livet, når ting blir for mørkt, å bare ta et desperat hopp inn i noe ukjent. Og da ikke noe ukjent som et nytt rusmiddel, eller et nytt kriminelt miljø eller noe sånt, men en ny hobby. Jeg prøver å tenke; "Hva er det jeg interesserte meg for i ungdommen?" "Hva gjør meg lidenskapelig interessert?" "Hva får meg til å ville interessere meg?"

Ut av dette har det kommet en del interesser og hobbyer jeg virkelig liker å lese om, studere om, og følge opp. Nå er jeg uføretrygdet, etter å ha prøvd meg i en god del forskjellige arbeidsforhold. Så jeg kan styre ting litt som jeg vil, dog jeg har visse planer om å prøve å jobbe litt igjen, så velger jeg nå å bare fokusere på å bygge indre styrke.

Vedhogging er noe jeg fant ut at jeg hadde interesse for. Så derfor la jeg ut en interessemelding i en lokal gruppe på facebook, hvor jeg spurte om jeg kunne komme og hogge nedfalne vedstokker eller små trær som skulle fjernes. Eier beholdt veden. Jeg skulle kun gjøre dette på frivillig basis. Fikk faktisk svar av en veldig trivelig eldre person, som jeg fikk lov til å komme og jobbe noen timer akkurat når jeg ville på dagen. Jeg kjøpte meg den billigste øksa jeg fant og gjorde det til en vane. Holdt på med dette gjennom hele sommeren. Det føltes som at jeg for første gang i livet fant en lidenskap som var delvis sosial, positiv, egenrådig (ikke styrt av samfunnet eller autoriteter), sunn for helsa. Jeg har prøvd visse ting før, men det har vært litt annerledes.

Det er flere ting jeg kunne tenke meg å prøve; Kampsport, båtbygging/båtinteresse, klatring/fjellklatring (litt ambisiøst), og noen andre småting. Matlaging er noe jeg har interesse for, å lage god og sunn mat av billige produkter. Det er en essensiell livsferdighet verdt å lese litt om og ha litt interesse for.

Astrologi, og da den delen med mennesker og stjernetegnet deres, er noe som har satt seg hos meg. Jeg har for min del funnet ut at det stemmer ekstremt godt. Og jeg ser likehtstegn hos alle jeg møter i alle typer forhold. Jeg lar det ikke bestemme og styre mine relasjoner, men jeg synes det er veldig rart og spennende at det stemmer så godt. Jeg føler at energiene tegnene har mellom seg, særlig da elementene, påvirker hverandre, særlig over tid. Det har det gjort i hjemmet vårt også. Nå er jeg så heldig å ha en bekjent som er i samme tegn som meg, og vi er ganske like på alle måter. Dét har definitivt reddet livet mitt. Så å lese litt om astrologi, og kanskje kartlegge livet litt på den måten, kan være en morsom og spennende hobby. Jeg føler i hvert fall at den hobbyen passer meg veldig bra.

Psykologi er noe jeg også har lidenskap for, og da i den hensikt for å hjelpe andre best mulig.

Det er rart med det. I oppveksten hadde jeg det også litt som deg .. det var en del mobbing. I hjemmet var det en del bråk og kaos, det var lite samhold. Ene forelderen min slet en del psykisk, den andre var veldig opptatt av å jobbe og tjene penger (all respekt for det). Så vi var overlatt til oss selv mye, og det var lite emosjonell og moralsk støtte. Når vi gjorde noe bra, fikk vi aldri høre det.

Sånn var det første arbeidsforholdet mitt også. Det var mye mobbing, og fikk kjeft for den minste lille ting, men fikk aldri høre det når det gikk bra.

Dette er ting som former et menneske og synet ut i verden. Det har det kanskje også gjort med deg?

Men jeg har alltid innerst inne hatt en vilje om å aldri miste hodet mitt. Jeg skal alltid reservere et håp og en drøm om å ivareta meg selv, finne min plass, og leve et godt liv. Jeg skal spise god mat, sove og leve i reint tøy, leve ryddig og skikkelig. Og økonomien skal være temmelig ryddig. Dét har jeg i medium til god grad klart, og det er jeg stolt av. Mange som har hatt det som deg og meg, har gitt opp i mye større grad. Nå måler jeg meg ikke etter andres nederlag, jeg prøver bare å skape litt perspektiv i situasjonen, og rose oss litt.

Alkohol har jeg også drukket en del av. Altfor mye. Nå kom jeg til et punkt for ca 2.5 måneder siden at jeg fikk nok, og har klart å holde meg unna siden da. Og det vil jeg fortsette med. Det var egentlig en liv-og-død-avgjørelse. Hvis jeg hadde fortsatt, så tror jeg at jeg ikke hadde klart å stoppe igjen. Så jeg anbefaler veldig sterkt å holde seg langt unna. Men alle takler alkohol og rus annerledes, og alle har sin livsvei, så dette blir bare min observasjon og advarsel. Hva du gjør er opp til deg.

Tilbake til tema: Når man ikke får ros, støtte, veiledning og driv av andre, så er man rett og slett nødt til å gjøre det selv. Det kalles selvledelse. Du må bli en leder for ditt liv.

Så grav opp de gamle drømmene! Begynn å skrive! Du har et talent for det, dét har du allerede vist i tråden her. Du skriver tydelig, klart og grundig.

Jeg skriver veldig mye selv. Har sikkert hundrevis, om ikke tusenvis, av notisblokk-ark på pc, og ark liggende i boden, med tekst som jeg har skrevet helt ut av det blå. Bare for å få tanker ned på papir. Det hjelper på psyken. Og ut av all denne teksten og skrivinga, så vil du finne ut at du begynner å reflektére og få perspektiv. Du vil finne nye sider av deg selv. Dét kalles personlig utvikling og er en direkte konsekvens av selvledelse.

Hvis jeg skal se på tv og internett, så prøver jeg å dreie det mot ting som har en viss intellektuell verdi. Jeg ser aldri på, eller prøver å aldri se på, show som er fullstendig hjernedøde og som bare suger energi. For hvis man prøver å inspirere seg selv, så øker nemlig sjansen for at man tenner en gnist, og da kan ting plutselig skje veldig fort. Hvis man aldri prøver å inspirere seg selv, så vil det aldri skje.

Når det kommer til diagnose, så har jeg også fått uføretrygd basert på en lignende diagnose. Men jeg erkjenner ikke den som en del av min identitet. Det er kun samfunnets måte å sette en merkelapp på meg på. Det er ikke noe jeg går rundt og forteller hvem som helst, det er kun et verktøy for å beskrive en liten del av min personlighet. Så ikke heng deg for mye opp i diagnoser og slike ting. Du har mange gode kvaliteter og et godt hjerte, og dét er verdt mer enn å være "suksessfull" (målt i samfunnets målestokk), og være en psykopat som har gjort seg suksessfull på hundrevis av knuste skjebner. Nå sier jeg ikke at alle som er "suksessfulle" er sånn. Igjen, bare prøver å vise perspektiv.

Ingenting er noen gang tapt, og så lenge man prøver å finne driv, fokusere energi i nye retninger, og prøve igjen og igjen, så øker prosentsjansen for at man finner ting man søker. Hvis man gir opp, så minsker den prosentsjansen.

[Luske_Ludvig]

Så gøy å lese her på diskusjon med folk som har så mye selvinnsikt og deler og prøver å hjelpe. 

Til trådstarter, så er jo pandemitiden vi lever på nå ekstra tung å bære sosialt sett, og da kan en like på et bilde være det som skal til for å få et smil i hverdagen. 

Som jeg har sagt tidligere her, så er vi skrudd sammen forskjellig, og jeg finner støtte i kirken og føler meg selv oppløftet av å være der. Men jeg innser at sånn som kirken har blitt, og alle utskudd med sekter og sterke meninger rundt om, så er det jammen ikke lett. Jeg har vært innom litt forskjellig, men fant ro etter å ha vært med i Frelsesarmeen og nå Metodistkirken. 

Kirkens budskap om at alle er verdt mye og elsket, går litt på kryss med utviklingsteorien og den sterkestes rett til å overleve. Lever man seg inn i det siste, så kan man jo tolke det som at dersom man er i andre enden av skalaen, så er man ikke noe, og det er en farlig vei å gå, alle tenker sånne tanker periodevis gjennom livet. 

Sett bort fra pandemi-greiene vi er inne i nå, så ville jeg tenkt gjennom ting man liker å gjøre. Dersom man ikke liker å gjøre noe, så lag en liste med det man liker minst. og så begynner man i motsatt ende med det man liker nest- minst. 

Oppsøk relevante grupper. Jeg fant ut at jeg digger seiling og er helt hektet på det nå. Seiling koster svært lite å være med på. Sosiale aktiviteter kan være dør inn i jobbmarkedet også. 

Lykke til!

 

 

 

[Borealis]

Takk for et viktig trådtema og mange gode råd. Dere er beundringsverdige mennesker. Det mener jeg virkelig.

Jeg er på mange måter i en veldig lik situasjon som trådstarter, men jeg er «bare» tidlig i 20-årene. Jeg hadde ikke noen god oppvekst og slet med mange psykiske plager av ulik art. Første gang jeg var i kontakt med spesialisthelsetjenesten var i 10-årsalderen og jeg har vært i behandling/til oppfølging med ujevne mellomrom frem til i dag.

Jeg har alltid følt meg utenfor og strevde voldsomt sosialt i ungdomsårene. Det endte med at jeg droppet ut av videregående og isolerte meg. Og da mener jeg mange år uten kontakt med andre enn mine nærmeste. De «vennene» jeg hadde ønsker jeg ikke å ha noe særlig kontakt med og jeg ser dem en gang i året kanskje. Jeg har etterhvert fullført videregåendeutdanning takket være foreldre som har «dratt» meg gjennom fag som privatist. Uten dem hadde jeg ikke hatt vitnemål. Etter flere år hvor jeg gav absolutt f har jeg nå innsett at jeg må gjøre noe for å snu på ting. Mitt følelsesliv har vært helt fraværende i mange år, noe som helt sikkert gjorde at jeg ikke lot meg affisere av forsøk på drahjelp utenfra. For mitt problem er i all hovedsak at jeg aldri føler meg tilpass med andre mennesker (opplever sterkt ubehag som en konsekvens av opplevd avvisning) samtidig som andre/et miljø føles som den eneste redningen. Jeg har ikke tatt godt hånd om min hjernehelse (ref. «ruset» hjernecellene i hjel med tanketomt innhold på internett i årevis non stop + år med sterk angst og depresjon) og er ofte redd skaden er ugjenopprettelig. Jeg sliter med å tenke sammenhengende tanker. Jeg har også kjent mye skam ift. det med å oppta en plass/være til bry, men har etterhvert lært meg å akseptere min forhistorie og at det er veldig mye jeg ikke rådde over som førte meg dit jeg er i dag. Det viktige er ikke hva du oppnår/har oppnådd, men heller hva du har måttet gå gjennom for å komme dit du er. Du TS har virkelig kjempet hardt og skal være stolt av deg selv!

Jeg kjenner i perioder en gnist til å gjøre frivillig arbeid/komme meg ut og lære noe nyttig. Men jeg sliter så fælt med mitt vesen at slike situasjoner/miljøer jeg oppsøker ofte raskt blir uutholdelige og kveler all drivkraft. Samtidig er det uholdbart å sture hjemme i lange tider da det uungåelig bringer meg tilbake i gamle mønstre. Jeg blir bare så matt og utslitt når jeg kommer ut blant folk og får de dårlige opplevelsene, selv om ideen i gode stunder er tiltalende. Noen råd?

[Urealistisk]

Borealis skrev (14 minutter siden):

Takk for et viktig trådtema og mange gode råd. Dere er beundringsverdige mennesker. Det mener jeg virkelig.

Jeg er på mange måter i en veldig lik situasjon som trådstarter, men jeg er «bare» tidlig i 20-årene. Jeg hadde ikke noen god oppvekst og slet med mange psykiske plager av ulik art. Første gang jeg var i kontakt med spesialisthelsetjenesten var i 10-årsalderen og jeg har vært i behandling/til oppfølging med ujevne mellomrom frem til i dag.

Jeg har alltid følt meg utenfor og strevde voldsomt sosialt i ungdomsårene. Det endte med at jeg droppet ut av videregående og isolerte meg. Og da mener jeg mange år uten kontakt med andre enn mine nærmeste. De «vennene» jeg hadde ønsker jeg ikke å ha noe særlig kontakt med og jeg ser dem en gang i året kanskje. Jeg har etterhvert fullført videregåendeutdanning takket være foreldre som har «dratt» meg gjennom fag som privatist. Uten dem hadde jeg ikke hatt vitnemål. Etter flere år hvor jeg gav absolutt f har jeg nå innsett at jeg må gjøre noe for å snu på ting. Mitt følelsesliv har vært helt fraværende i mange år, noe som helt sikkert gjorde at jeg ikke lot meg affisere av forsøk på drahjelp utenfra. For mitt problem er i all hovedsak at jeg aldri føler meg tilpass med andre mennesker (opplever sterkt ubehag som en konsekvens av opplevd avvisning) samtidig som andre/et miljø føles som den eneste redningen. Jeg har ikke tatt godt hånd om min hjernehelse (ref. «ruset» hjernecellene i hjel med tanketomt innhold på internett i årevis non stop + år med sterk angst og depresjon) og er ofte redd skaden er ugjenopprettelig. Jeg sliter med å tenke sammenhengende tanker. Jeg har også kjent mye skam ift. det med å oppta en plass/være til bry, men har etterhvert lært meg å akseptere min forhistorie og at det er veldig mye jeg ikke rådde over som førte meg dit jeg er i dag. Det viktige er ikke hva du oppnår/har oppnådd, men heller hva du har måttet gå gjennom for å komme dit du er. Du TS har virkelig kjempet hardt og skal være stolt av deg selv!

Jeg kjenner i perioder en gnist til å gjøre frivillig arbeid/komme meg ut og lære noe nyttig. Men jeg sliter så fælt med mitt vesen at slike situasjoner/miljøer jeg oppsøker ofte raskt blir uutholdelige og kveler all drivkraft. Samtidig er det uholdbart å sture hjemme i lange tider da det uungåelig bringer meg tilbake i gamle mønstre. Jeg blir bare så matt og utslitt når jeg kommer ut blant folk og får de dårlige opplevelsene, selv om ideen i gode stunder er tiltalende. Noen råd?

Ts her. Jeg vet ikke om jeg har noen råd. Du må gjerne lage egen tråd for nå kommer vi til å få miksa svar. Hvilke råd jeg kan gi kommer an på alle de forutsetningene du har. Økonomsike, utseendemessige, interesse, taltent osv.. men jeg ser deg jo ikke så.

Jeg også føler for å drive med noe frivillig. Jeg gjør det faktisk. Stiller opp på jobb hos noen bekjente så de skal slippe å betale ansatte. De er rammer av korona. Veldig dårlig råd. Jeg er kanskje 2 timer pr dag. Men jeg vet ikke om jeg orker noe frivillig av hva som helst... folk er så utakknemmelige. De utnytter deg alt de kan så lenge du er gratis kraft. I tillegg orker jeg liksom ikke gjøre ting som jeg må gjøre fordi andre er uansvarlige. Kaster søppel feks. Det er noe vi egentlig ikke skal måtte gjøre. Folk er faen meg oppegående nok til å kaste det i søppeldunken. Alt slik blir liksom bare didsfordriv for å distrahere seg. 

Og så føler jeg at aspergersen har tatt fra meg alt, så er liksom ingenting som lenger er noe "verdt". Det ødela kjærlighetslivet mitt, vennskapene. Når man er ung har man håp, men når begynner å bli temmelig voksen og fremdeles har de samme problemene så begynner du å føler deg som en på aldershjemmet. Sitter og venter på døden, bare at jeg er for ung til å være klar for det enda. 

Nå har jeg dystymi da. Mild depresjon, så man fungerer gjerne. Men det kan bli begrenset, man sliter ofte med å holde vennskap, presterer dårligere i jobb og skole, irritabel hele tiden, og gledesfølelsen kan vare max 2 uker. Men da må det ofte til noe "stort", fått napp på en jobb, ny forelskesle eller noe. Og i tillegg et sykelig behov for annerkjennelse. Selvfølelsen til de med min diagnose er så lav at man liksom alltid trenger å få annerkjent at man er ønsket. Da er det vanskelig å ta kontakt også, for blir jeg avvist så blir det grusomt..