Må målet mitt være å komme ut i lønnet arbeid?

[Minimi86]

Bakgrunnsinfo:

Jeg er en kvinne på 34 år.

Jeg er 100% uføretrygdet pga paranoid schizofreni. Dette betyr (i mitt tilfelle) essensielt sett at jeg takler stress svært dårlig og kan i verste fall bli psykotisk av store (eller til tider svært små) påkjenninger.

Jeg var i mange år stabil nok til å ha en fast jobb. Periodevis hadde jeg 80% stilling, periodevis bare 40%. Periodevis var jeg 100% sykemeldt pga schizofrenien.

Nå er jeg altså så dårlig igjen at jeg har blitt uføretrygdet.

 

Min sønn på 14 (som jeg har hatt aleneomsorg for, fra han ble født frem til nå) har måttet flytte til sin far fordi jeg ikke lenger klarer å følge opp skolearbeid og dagligdagse gjøremål siden all energi går med til å holde sykdommen i sjakk. Han er hos meg stort sett hver helg hvor vi bare koser oss.

 

Jeg er i terapi hver uke og følges godt opp av helsevesenet.

 

Så til problemstillingen:

Jeg opplever at «alle» rundt meg forventer at mitt mål skal være å komme meg ut i jobb igjen. Det at jeg er uføretrygdet pga en svært alvorlig diagnose har liksom ingen ting å si. Målet mitt «MÅ» være å bli så frisk igjen at jeg kan jobbe. Punktum.

Mulig det er noe jeg bare føler på. Mulig det er en reel forventning. Ærlig talt er målet mitt (hvis jeg får velge selv) å bli stabil nok over lang tid til å kunne være ordentlig tilstede for sønnen min fremfor bare «kul tante» som jeg opplever at jeg egentlig er nå.

 

Derfor er mitt spørsmål til dere: Må mitt ultimate mål være å komme ut i lønnet arbeid? Er min prioritering feil? Kom gjerne med begrunnelse for synspunktet. 😊

[Kajac]

Fra et samfunnsmessig perspektiv er det klart at flest mulig bør være i jobb og bidra til fellesskapet igjennom å betale skatt. Samtidig er det helt rett at noen er for syke til det, og da skal deler av disse skattepengene som blir innbetalt brukes til å hjelpe disse personene. Så jeg vil si at det er riktig at den høyeste forventningen er at man skal bli frisk, og deretter komme ut i full jobb. Og er man ikke frisk nok til å jobbe, så har man et sikkerhetsnett i form av uføretrygd 

[KalleKanin]

Minimi86 skrev (10 minutter siden):

Bakgrunnsinfo:

Jeg er en kvinne på 34 år.

Jeg er 100% uføretrygdet pga paranoid schizofreni. Dette betyr (i mitt tilfelle) essensielt sett at jeg takler stress svært dårlig og kan i verste fall bli psykotisk av store (eller til tider svært små) påkjenninger.

Jeg var i mange år stabil nok til å ha en fast jobb. Periodevis hadde jeg 80% stilling, periodevis bare 40%. Periodevis var jeg 100% sykemeldt pga schizofrenien.

Nå er jeg altså så dårlig igjen at jeg har blitt uføretrygdet.

 

Min sønn på 14 (som jeg har hatt aleneomsorg for, fra han ble født frem til nå) har måttet flytte til sin far fordi jeg ikke lenger klarer å følge opp skolearbeid og dagligdagse gjøremål siden all energi går med til å holde sykdommen i sjakk. Han er hos meg stort sett hver helg hvor vi bare koser oss.

 

Jeg er i terapi hver uke og følges godt opp av helsevesenet.

 

Så til problemstillingen:

Jeg opplever at «alle» rundt meg forventer at mitt mål skal være å komme meg ut i jobb igjen. Det at jeg er uføretrygdet pga en svært alvorlig diagnose har liksom ingen ting å si. Målet mitt «MÅ» være å bli så frisk igjen at jeg kan jobbe. Punktum.

Mulig det er noe jeg bare føler på. Mulig det er en reel forventning. Ærlig talt er målet mitt (hvis jeg får velge selv) å bli stabil nok over lang tid til å kunne være ordentlig tilstede for sønnen min fremfor bare «kul tante» som jeg opplever at jeg egentlig er nå.

 

Derfor er mitt spørsmål til dere: Må mitt ultimate mål være å komme ut i lønnet arbeid? Er min prioritering feil? Kom gjerne med begrunnelse for synspunktet. 😊

Trist å høre at du sliter mer enn tidligere.
Kanskje du burde snu litt på det, og tenke at det hadde vært deilig om du kunne være så frisk at du kunne jobbet?
Dvs ikke først og fremst tenkt at målet er å komme i jobb, men målet evt. er å bli bedre?

Jeg mener at alle som kan skal bidra til samfunnet, dvs jobbe det de klarer. Men det viktige er "hva de klarer".
Man skal være forsiktig sånn at jobb ikke blir oppfattet som en slags straff, et press. Dette tenker jeg kan slå uheldig ut, særlig for personer som prøver å bli friske og som bør fokusere på dette. 
Det er lett å koble disse to, og det kan godt hende jeg har gjort det samme. Samtidig har jeg vært borti folk som ønsker å komme tilbake til jobb, og som man nesten må tvinge til å ta det rolig. Folk er forskjellige, men det viktigste tenker jeg er å tilpasse hva hver enkelt kan bidra med til hvilken helse de har, og ikke motsatt.
 

Gitt at du har blitt uføretrygdet, betyr det vel at man i utgangspunktet tenker at du ikke kan jobbe mer?
I så fall ville jeg prøvd å ikke tenke på det, men først og fremst fokusert på deg selv og prøvd å tenke på hvordan livet ditt skal bli best mulig.
Om du så om noen/mange år frem i tid ville kunne klare å jobbe, får vi andre i samfunnet heller se på dette som en bonus. 

Hva tenker du selv om utsiktene og din egen helse fremover?

Endret 9. november 2020 av KalleKanin

[Pliscin]

Det er først og fremst målet til staten å få deg ut i arbeid igjen. De vil ha en ressurs og en skattebetaler til, og en mindre å betale trygd til. Objektivt sett og satt på spissen. Mange i samfunnet mener også det, og det følger et visst stigma knyttet til det å være ufør, men det er mest i kretsene til de som er i et arbeidsmiljø. Når det er sagt, så har du en diagnose, og en tilstand som gjør at du ikke kan jobbe 100%. Dette er noe alle forstår, og du trenger ikke ha dårlig samvittighet for det, og ikke noe du kan noe for. Stigma er mest knyttet til de som ikke vil jobbe, men kan.

Hva som er målet ditt, er opp til deg å bestemme. Føl på hva du vil. Det kan være at din plass er å være forsørger akkurat nå, og da må du fokusere på det. Det kan være at du vil jobbe mer med tiden, enten for det økonomiske eller sosiale. Det er ingen fasit, og du må gjøre det som føles og synes mest fornuftig. Ta i mot råd fra de rundt deg også, de kan også sette ting i perspektiv, og hjelpe med å forstå dine behov.

[The Avatar]

Eg tenker umiddelbart at det er ganske tafatt å ikkje skulle ha eit mål om å bli frisk nok til å kome tilbake til dagleglivet.

Så er det sjølvsagt mange små og store hindringar for å kome dit, det er ikkje sikkert det ein gong er realistisk å tenke at du skal kunne komme tilbake til den helsen du ein gong hadde.
Då kan det være heilt greit å styre målsettinga til eit meir realistisk mål, det målet kan f.eks. være å innsjå at du ikkje vil klare å kome deg ut i arbeid igjen, men at du kanskje klarer å bli frisk nok til å kunne være fulltidsmor.

Det beste for både samfunnet og deg vil nok være å kunne jobbe litt, reint psykisk er det viktig å kunne kjenne på at du klarer å bidra.
Det treng ikkje nødvendigvis være å ha ein lønna jobb heller, også det å drive frivillig arbeid vil nok i stor grad hjelpe på sjølvbildet.

 

Mange måler nok folk bevisst eller ubevisst på kor kva dei jobber med, så at mange er blinde for din usynlege sjukdom og derfor tillegg deg negative eigenskapar ettersom du lever på trygd sjølv om du framstår som fysisk frisk stemmer nok i større eller mindre grad.

 

Eg tenker at du er på rett veg med å i fyrste omgang ha mål om å kunne være tilstades for sonen din.
Eg tenker likevel at du bør kunne tørre å sette det ultimate målet ditt litt høgare enn å kome deg gjennom dagen, men det er som sagt ikkje sikkert at du har helse til å kunne tørre å håpe på å bli 100% igjen, og då er det greit å flytte lista litt lengre ned til eit nivå som du kan greie om du klarer å strekke deg litt ekstra.

[Taurean]

Helt enig med deg, og dét er hva jeg mener er ett av de største problemene i samfunnet vårt: Hvis man ikke bidrar, så er man en lat, udugelig latsabb som bare snylter på alle andre. Et annet stort probleme mener jeg er at: Så lenge man gjør noe, så er det bra nok, samme hva det er. Det virker for meg som at selv kriminelle som lever av å rane eldre får mer respekt enn en uføretrygdet som har prøvd litt her i livet.

Dette mener jeg er noe vi burde lære om helt fra barneskolen av: Å reflektére rundt livsfunksjoner og skjebner, og ikke dømme før man vet HELE bildet.

Det burde dessuten vært mye mer straffbart å drive med sladder og baktalelse for å svekke og diskreditere andre menneskers rykte. Både på nett og i virkeligheten.

Det største problemet i vår tid er sosial stigmatisering.

Du må bare aldri slutte å slåss for ryktet ditt, og -ikke- hør på folk som er fordømmende. Måten jeg har lært meg å takle det på, er at sånne folk aldri har møtt særlig mange vegger i livet og de har ingen evne eller mulighet til å forstå. Så derfor må man bare synes synd på dem og ikke høre på dem. La de gå sin vei og være fri, så kan jeg gå min vei og være fri. Sånn må det bare bli, for jeg skal ikke dømme meg selv for å ha møtt noen vegger i livet. Jeg har aldri vært kriminell eller gjort noe ulovlig, så jeg nekter å føle meg som en.

[unicorndeath]

Du skal høre på hva du selv synes er best for din situasjon og hva som bringer stabilitet inn i ditt liv, mange blåser ut de merkeligste ting uten å vite det minste om hva det vil si å leve med en slik diagnose, ikke hør på dem, de vet ikke hva de prater om.

Endret 10. november 2020 av unicorndeath

[mr.wolf]

Fokuser på en ting om gangen. I første omgang må jo all energi brukes på å bli bedre eller helt frisk. Skulle du bli helt frisk så kan du begynne å tenke videre. Det å bite over alt på en gang vil ikke være sunt og kanskje gjøre deg sykere til og med. Vet akkurat hvordan det er. Jeg har slitt med rus og psykiske problemer i mange år. Ble sykemeldt for over 9 år siden og ikke kommet ut i jobb siden. Det eneste jeg ble spurt om da jeg ble oppringt av familie var om jeg hadde kommet ut i jobb igjen. Ikke hvordan jeg egentlig hadde det. De har gitt seg nå men holdt på sånn i mange år. Det førte bare til at jeg følte et stort press og ikke fikk konsentrert meg om helsen min. Jeg ga til slutt opp å bry meg om hva andre mente. Jeg har det noe bedre i dag med uføretrygd. Den har ikke gjort meg frisk men det er mindre press og mer energi til å bruke på det som er viktig når man har det sånn.