Gratis mat

[LMH1]

KalleKanin skrev (1 time siden):

Hele poenget er at alle skal bidra i samfunnet etter sin evne: "Gjør din plikt, krev din rett". Dvs man skal FØRST gjøre sin (arbeider-)plikt før man kan kreve det som er sin rett. 

Nå i Norge er det visse forskjeller, men selv de "fattige" i Norge har det mye bedre enn i de fleste andre land, pga at vi har et velfungerende sosialdemokrati!

Enormt psykologisk press? Fordi folk må bidra i samfunnet? Hjelpes....

Men generieltsett er jo verden urettferdig for noe er ikke likestiling er untrykkelse av f.eks damer som tjener mindre en menn.

Er også lite med likestilling i arbeidlivet generielt.Noen får gode andre kan drømme om som firmabil og mobiler\pc dekket arbeidgiver, mens andre må betale selv. Så fult fungere eller rettferdig er ikke livet.

[knutinh]

LMH1 skrev (12 minutter siden):

Men generieltsett er jo verden urettferdig for noe er ikke likestiling er untrykkelse av f.eks damer som tjener mindre en menn.

Er også lite med likestilling i arbeidlivet generielt.Noen får gode andre kan drømme om som firmabil og mobiler\pc dekket arbeidgiver, mens andre må betale selv. Så fult fungere eller rettferdig er ikke livet.

At noen får mindre lønn eller færre goder for å gjøre en annen jobb er klart. Det er ikke opplagt at vi ønsker å endre det?

Lønn er ikke basert på rettferdighet men (i stor grad) tilbud og etterspørsel. For meg virker det hårreisende at en som sparker en ball kan tjene en million om dagen mens en som pleier syke eldre får langt mindre.

-k

[Sharpings]

Greia er vel at noen mennesker har kommet litt skjevt ut i livet, pga diverse årsaker som sykdom, dårlige foreldre, misbruk, ulykker som har gjort sitt og kanskje mentale lidelser. Ikke alle de har samme ressurser når det gjelder å kreve sin rett og heller ikke når det gjelder å gjøre sin plikt. Har man møtt veldig mye motgang gjennom hele livet og ikke fått særlig god hjelp til å takle det, så kan det være veldig overveldende å slåss mot et veldig krevende system for å få sin rett.

Tror dessverre mange faller imellom 2 stoler og forsvinner litt i systemet. Blir oversett og ikke har krefter eller ressurser til å kjempe. For dem er det vanskeligere enn for mange av oss andre.

 

[lada1]

2 hours ago, KalleKanin said:

Hele poenget er at alle skal bidra i samfunnet etter sin evne: "Gjør din plikt, krev din rett". Dvs man skal FØRST gjøre sin (arbeider-)plikt før man kan kreve det som er sin rett. 
 

For meg (og sikkert mange andre) er arbeid ikke en plikt og et offer - det er privilegium. En gave. Noen ganger kan det være en ufortjent gave - et resultat av flaks (eller f.eks. korrupsjon) som gjør at en kommer i køen forran andre.

Endret 9. november 2020 av lada1

[KalleKanin]

LMH1 skrev (1 time siden):

Men generieltsett er jo verden urettferdig for noe er ikke likestiling er untrykkelse av f.eks damer som tjener mindre en menn.

Er også lite med likestilling i arbeidlivet generielt.Noen får gode andre kan drømme om som firmabil og mobiler\pc dekket arbeidgiver, mens andre må betale selv. Så fult fungere eller rettferdig er ikke livet.

Men hva er "urettferdig"?
Ja, det finnes nok fortsatt noe ren urettferdighet, men i Norge er denne særdeles liten, og forskjeller skyldes i stor grad egne valg og ikke reell urettferdighet.

F.eks. velger kvinner bevisst visse typer utdannelse, velger tryggere jobber, velger å bruke mer fritid på andre ting enn jobb etc. Dette forklarer det aller meste av lønnsgapene mellom kjønnene.

At noen får forskjellige goder i jobben? Er dette urettferdighet? Mange av disse godene er fremforhandlet fremfor bedre lønn, bedre arbeidstid etc. Og synes du at du tjener for lite i nåværende jobb? Søk en annen jobb, ta mer utdannelser e.l.

De største urettferdighetene finner man etter min påstand i det offentlige.
Det er der det er størst misforhold mellom lønn og hva den enkelte faktisk fortjener av lønn. 
I det private er det nok mange som tjener mye, men dette skyldes også i større grad at de fortjener dette ved at de bringer inntekter til firmaet. Det finnes helt sikkert skjevheter her også, men igjen: Da er det bare å slutte og begynne et annet sted.

Noen forskjeller må vi ha for at folk skal gidde å ta lange utdannelser, jobbe lange dager eller lignende. 

Arv kan være litt urettferdig, men samtidig har vi i Norge en veldig god sosial mobilitet, hvor utdannelse er hovednøkkelen for dette.
Arv kan derfor kun i liten grad forklare evt. ulikheter.
Særlig innvandrere har skjønt dette:
https://forskning.no/innvandring-partner-skole-og-utdanning/barn-av-innvandrere-tar-mye-mer-utdanning-og-tjener-langt-bedre-enn-sine-foreldre/391033

[KalleKanin]

lada1 skrev (1 minutt siden):

For meg (og sikkert mange andre) er arbeid ikke en plikt og et offer - det er privilegium. En gave. Noen ganger en ufortjent gave - et resultat av flaks,

Mange ser på jobb som et offer, og kun noe de gjør for å tjene penger. 
Liker man jobben sin er dette supert. Flere burde prøve å etterstrebe å få seg en jobb de kan trives med.
Samtidig tror jeg ikke det finnes nok ulike jobber så alle klarer å finne en slik jobb. Da er det å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.

Og at det finnes innslag av flaks på individnivå er nok helt sikkert. Dette tror jeg er vanskelig å unngå. Men på generelt nivå har nok flaks og tilfeldigheter mindre å si tross alt.

Men en god del jobbansettelser skyldes nok kontakter, vennskap etc. Dette er selvsagt uheldig.
Men lite tyder på at dette skjer noe mindre i det offentlige enn i det private, jeg vil tro heller det motsatte.
I det private er det til syvende og sist inntjening og suksess for bedriften som er det viktigste. Bedrifter som i for stor grad saster på bekjentskap fremfor dyktighet vil på sikt bli forbikjørt av konkurrentene sine. Private bedrifter er avhengige av å få gode personer for å overleve. I det offentlige vil det bare skure og gå uansett....

[KalleKanin]

Sharpings skrev (53 minutter siden):

Greia er vel at noen mennesker har kommet litt skjevt ut i livet, pga diverse årsaker som sykdom, dårlige foreldre, misbruk, ulykker som har gjort sitt og kanskje mentale lidelser. Ikke alle de har samme ressurser når det gjelder å kreve sin rett og heller ikke når det gjelder å gjøre sin plikt. Har man møtt veldig mye motgang gjennom hele livet og ikke fått særlig god hjelp til å takle det, så kan det være veldig overveldende å slåss mot et veldig krevende system for å få sin rett.

Tror dessverre mange faller imellom 2 stoler og forsvinner litt i systemet. Blir oversett og ikke har krefter eller ressurser til å kjempe. For dem er det vanskeligere enn for mange av oss andre.

 

De personene som har kommet skjevt ut skal man ta vare på.
Særlig når det er uforskyldt. 
Samtidig er det vi andre som jobber som skal sørge for de pengene som må til for å kunne ta vare på disse. Og blir det for få av oss, eller vi ikke bidrar nok, betyr det også mindre penger til de som av ulike årsaker ikke kan jobbe selv.

Det finnes helt klart urettferdighet på individnivå, men på generelt nivå er det lite av dette i Norge.
Når det store ramaskriket er at folk ikke får velge så dyre briller de vil til barna på statens regning, skjønner man at vi har det ganske godt her i Norge. Kanskje rammer den nye brilleordningen noen ytterst få spesialtilfeller, men disse kan ofte søke andre støtteordninger.

Ingen politikk er 100% rettferdig, men målet må være å gjøre det best mulig for flest mulig, og ikke nødvendigvis likest mulig for alle.

Gratis mat til alle vil være en enorm sløsing med ressurser for noe som er et ikke-problem i Norge. 
Tilsvarende gratis leilighet til alle. Det finnes sosialhjelp for de som trenger mat, og det finnes kommunale boliger rundt omkring for de som virkelig trenger det. Kanskje er nåløyet for kommunale boliger trangt, men det bør det være. De fleste bør klare å skaffe seg sin egen bolig. 

Alle frie gratisordninger blir misbrukt, og gratis mat til alle ville nok ført til mer matsvinn totalt sett, med mindre man innfører en eller annen form for rasjonering. 

[Taurean]

KalleKanin skrev (4 timer siden):

Det er da ingen som må slåss for mat, bolig etc i Norge?
De aller fleste jobber og kan kjøpe seg det de trenger gjennom lønn. Ellers er man student og må kanskje jobbe litt ved siden av studiet. Eller så får man trygd eller sosial hjelp hvis man av ulike årsaker ikke kan jobbe. Hvis du mener at det å søke sosialtrygd etc er å "slåss"..?

Hele poenget er at alle skal bidra i samfunnet etter sin evne: "Gjør din plikt, krev din rett". Dvs man skal FØRST gjøre sin (arbeider-)plikt før man kan kreve det som er sin rett. 

De aller fleste skal jobbe for å tjene penger til det de trenger. Dette ville gjelde uansett hvilket styresett man velger. Også i kommunistiske land skal folk jobbe.
Utfordringen er at hvis man deler ut alt grunnleggende er det mange som ikke vil gidde å bidra, dvs gjøre sin plikt. Hvis de får det de trenger uansett, hvorfor jobbe og bidra da?
Folk flest velger den enkleste veien.

Det er dette som er den store feilen til sosialistiske (les kommunistiske) systemer. Det er ytterst få som gidder å bidra noe ut over akkurat det de klarer å slippe unna med. Da blir den felles velferdskaken vi alle i Norge er med på å lage veldig liten, og alle ville fått det mye dårligere.

Nå i Norge er det visse forskjeller, men selv de "fattige" i Norge har det mye bedre enn i de fleste andre land, pga at vi har et velfungerende sosialdemokrati!

Enormt psykologisk press? Fordi folk må bidra i samfunnet? Hjelpes....

Det er veldig mange som må slåss for bolig og mat i norge Har du prøvd å søke sosialstønad før? Har du prøvd å søke hundrevis av jobber og aldri få napp? Har du møtt noen vegger i livet ditt før? Og jeg mener virkelige vegger, ikke bare å bytte fra én eneste arbeidsplass til en annen i livet, men å bli kasta hit og dit og aldri få fotfeste noe sted.

Å slåss kan være så mangt for så mange. Mange kan ha en jobb de virkelig hater, med et giftig miljø, og de kan være på vippen av å ta selvmord fordi alt føles meningsløst. Hvis vi da hadde hatt borgerlønn, kunne den personen slutta i jobben og søkt seg mot andre, mer meningsfylte jobber og mer positive miljøer uten å bekymre seg for å måtte rive seg opp med røttene og eventuelt miljø de måtte ha utenom jobb.

Hvis du mener at det er poenget med fritt marked, så stemmer kanskje det. Men alle vet at det ikke er så lett i praksis. Å "gjøre sin plikt", i de ordene ligger det så utrolig mye. Å "gjøre sin plikt" kan innebære å føle seg totalt innestengt fordi man jobber for en psykopatisk sjef. Da blir å "kreve sin rett" plutselig ganske irrelevant.

Dessuten er det veldig mange mennesker som er tillitsfulle. De fleste mennesker er tillitsfulle og vil gjerne ha respekt og stole på systemet. Men nettopp dette med å "kreve sin rett", mener jeg faller på egen urimelighet. Nettopp fordi at mange mennesker vil ha et enkelt og forutsigbart liv. Folk flest vil ikke bruke halve livet sitt på å finne ut hva de har krav på, fordi de vil ikke fremstå som grådige eller egoistiske. (Merk: De fleste)

Derfor mener jeg det er stikk motsatt. Hvis man gir folk det grunnleggende, så skifter man det psykologiske naturlige fokuset ett hakk fremover; Fra grådighet og "ta rotta på andre for å komme først i køen"-mentalitet, til altruisme, interesse, lidenskap, samhold, arbeidsglede og slike verdier, som jobb jo egentlig er ment til å være. Man skal jobbe fordi man faktisk har en viss interesse for det man gjør, på ett eller annet nivå. Det er mange som jobber med noe som nesten ingen andre vil, bare fordi ut av altruisme, uselviskhet og empati av andre. Det kan gi en stor mening å jobbe med noe som nesten ingen andre vil. Og det gir respekt for veldig mange.

Den enkleste veien, men hva er den enkleste veien? Dette endrer seg for folk flest. Forestill deg om du var født økonomisk uavhengig. Ville du brukt livet på å drive dank? Eller ville du prøvd å finne en eller annen måte å være nyttig på og gjøre noe bra for menneskeheten? Man kan spørre lottomollionærer .. mange sier kanskje de ville sluttet eller kuttet ned jobben. Og dette avhenger jo av hvorvidt de har hatt en meningsfylt eller givende jobb, om de ville "aldri jobbet en dag til" eller ikke. Det henger jo sammen med personlige stressfaktorer også. Men! De fleste ville nok etter en stund med slaraffenliv kommet frem til at nei, nå får jeg lyst til å føle meg nyttig igjen. Da ville veldig mange kanskje tatt en ny utdannelse og/eller jobba med noe de selv opplevde som mer meningsfylt.

Dette er bare psykologi, filosofi og sunn fornuft.

Verden kunne gått så mye bedre og enklere hvis alle fikk gjøre mer som de ville. Det vil ta tid. Folk må få lov til å bygge tillit til systemet. Men etter en periode med omstilling, så vil veldig mange flere bidra til samfunnet, fordi de føler de gjør det på -deres- premisser, og ikke på andres. Det er her hele kjernen ligger.

Man skal yte 100% på egne premisser. Da blir kjerneverdiene sterke. Ingen skal tvinges til å jobbe, da får man bare lyst til å la være. Og så, når dette får innarbeidet seg over lang tid, så utvikles det en kultur av giverglede, arbeidsglede, altruisme og uselviskhet. Da har vi oppnådd et mer intelligent samfunn.

Men dét vil aldri skje så lenge vi stemmer blått og får sånne som trump som skal bestemme. Da vil vi bare gå mot despotisme, politistat, diktatur, detaljstyring og ja, kollektivt selvmord.

Fritt marked og konkurranse skal ha sin plass, men det krever veldig lite konkurranse for å komme opp med løsninger. Det krever ikke så mange for å styre ting, det kreves bare høy intelligens.

Jeg er enig i demokrati. Men man skal huske på at økonomisk styreform og sosial styreform er to forskjellige ting. Vi i norge har demokrati som sosial styreform, og fritt marked som økonomisk styreform, som vi har tatt fra usa. Jeg mener at demokrati og planøkonomi aldri har vært prøvd ut før. Alle andre land som har prøvd ut dette har vært politistater eller diktatur med høy korrupsjon.

Igjen, du vet ikke hva "må bidra i samfunnet" betyr for andre. Du kan ha hatt en veldig lett vei, med tanke på emosjonell og moralsk støtte, trygge oppvekstrammer, støttende miljø på jobb, og så veldig mange andre ting. For veldig mange andre, kan dette være stikk motsatt. Og da blir "å bidra" helt noe annet. Det er ikke så lett å bidra når man ikke har noe overskudd, fordi man sliter med en million andre ting i det private livet. Og samtidig kommer til et giftig miljø på en arbeidsplass, fordi alle bare er ute etter å bry seg om sin egen karriere.

Stem Rødt, og få samla folket. Vi må tenke mer kollektivt.

Endret 9. november 2020 av Taurean

[NoTrace]

Det er veldig lett å si at de rike bør skattelegges hardere, og at de som har minst bør få mer. Dette er veldig fint på papiret, men hva skjer dersom det gjennomføres? Tror du ikke de som rammes hardest vil flytte formuer, bedrifter o.l. ut av landet, og således føre til mindre inntekter til staten? Vi kan ikke separere oss for mye fra resten av verden, når vi allerede er blandt landene med høyest beskatning over hele fjøla.

Fra de rikes perspektiv bidrar jo de allerede ganske kraftig til velferdssystemet vi har i dag. Jeg, som en vanlig arbeidstaker, betaler for at mange, også funksjonsfriske, mennesker kan gå hjemme og kose seg på min skattepenger. Er det rettferdig at jeg, som bidrar mye gjennom inntektsgivende arbeid, skal bidra enda mer til å betale gildet for de som ikke genererer noen inntekt?

Jeg er selvfølgelig ikke imot at de som trenger det har de støtteordningene som finnes, men det fremstår veldig rart at folk som får servert penger til mat og bolig uten å bidra med en eneste krone til velferdsstaten skal hyle og skrike for at de ikke har råd til ditt og datt. Det skal ikke være lukrativt å være arbeidsledig. Det er rettferdig at de som bidrar mest, sitter igjen med mest.

Endret 9. november 2020 av NoTrace

[KalleKanin]

Taurean skrev (5 minutter siden):

Det er veldig mange som må slåss for bolig og mat i norge Har du prøvd å søke sosialstønad før? Har du prøvd å søke hundrevis av jobber og aldri få napp? Har du møtt noen vegger i livet ditt før? Og jeg mener virkelige vegger, ikke bare å bytte fra én eneste arbeidsplass til en annen i livet, men å bli kasta hit og dit og aldri få fotfeste noe sted.

Å slåss kan være så mangt for så mange. Mange kan ha en jobb de virkelig hater, med et giftig miljø, og de kan være på vippen av å ta selvmord fordi alt føles meningsløst. Hvis vi da hadde hatt borgerlønn, kunne den personen slutta i jobben og søkt seg mot andre, mer meningsfylte jobber og mer positive miljøer uten å bekymre seg for å måtte rive seg opp med røttene og eventuelt miljø de måtte ha utenom jobb.

Hvis du mener at det er poenget med fritt marked, så stemmer kanskje det. Men alle vet at det ikke er så lett i praksis. Å "gjøre sin plikt", i de ordene ligger det så utrolig mye. Å "gjøre sin plikt" kan innebære å føle seg totalt innestengt fordi man jobber for en psykopatisk sjef. Da blir å "kreve sin rett" plutselig ganske irrelevant.

Dessuten er det veldig mange mennesker som er tillitsfulle. De fleste mennesker er tillitsfulle og vil gjerne ha respekt og stole på systemet. Men nettopp dette med å "kreve sin rett", mener jeg faller på egen urimelighet. Nettopp fordi at mange mennesker vil ha et enkelt og forutsigbart liv. Folk flest vil ikke bruke halve livet sitt på å finne ut hva de har krav på, fordi de vil ikke fremstå som grådige eller egoistiske. (Merk: De fleste)

Derfor mener jeg det er stikk motsatt. Hvis man gir folk det grunnleggende, så skifter man det psykologiske naturlige fokuset ett hakk fremover; Fra grådighet og "ta rotta på andre for å komme først i køen"-mentalitet, til altruisme, interesse, lidenskap, samhold, arbeidsglede og slike verdier, som jobb jo egentlig er ment til å være. Man skal jobbe fordi man faktisk har en viss interesse for det man gjør, på ett eller annet nivå. Det er mange som jobber med noe som nesten ingen andre vil, bare fordi ut av altruisme, uselviskhet og empati av andre. Det kan gi en stor mening å jobbe med noe som nesten ingen andre vil. Og det gir respekt for veldig mange.

Den enkleste veien, men hva er den enkleste veien? Dette endrer seg for folk flest. Forestill deg om du var født økonomisk uavhengig. Ville du brukt livet på å drive dank? Eller ville du prøvd å finne en eller annen måte å være nyttig på og gjøre noe bra for menneskeheten? Man kan spørre lottomollionærer .. mange sier kanskje de ville sluttet eller kuttet ned jobben. Og dette avhenger jo av hvorvidt de har hatt en meningsfylt eller givende jobb, om de ville "aldri jobbet en dag til" eller ikke. Det henger jo sammen med personlige stressfaktorer også. Men! De fleste ville nok etter en stund med slaraffenliv kommet frem til at nei, nå får jeg lyst til å føle meg nyttig igjen. Da ville veldig mange kanskje tatt en ny utdannelse og/eller jobba med noe de selv opplevde som mer meningsfylt.

Dette er bare psykologi, filosofi og sunn fornuft.

Verden kunne gått så mye bedre og enklere hvis alle fikk gjøre mer som de ville. Det vil ta tid. Folk må få lov til å bygge tillit til systemet. Men etter en periode med omstilling, så vil veldig mange flere bidra til samfunnet, fordi de føler de gjør det på -deres- premisser, og ikke på andres. Det er her hele kjernen ligger.

Man skal yte 100% på egne premisser. Da blir kjerneverdiene sterke. Ingen skal tvinges til å jobbe, da får man bare lyst til å la være. Og så, når dette får innarbeidet seg over lang tid, så utvikles det en kultur av giverglede, arbeidsglede, altruisme og uselviskhet. Da har vi oppnådd et mer intelligent samfunn.

Men dét vil aldri skje så lenge vi stemmer blått og får sånne som trump som skal bestemme. Da vil vi bare gå mot despotisme, politistat, diktatur, detaljstyring og ja, kollektivt selvmord.

Fritt marked og konkurranse skal ha sin plass, men det krever veldig lite konkurranse for å komme opp med løsninger. Det krever ikke så mange for å styre ting, det kreves bare høy intelligens.

Jeg er enig i demokrati. Men man skal huske på at økonomisk styreform og sosial styreform er to forskjellige ting. Vi i norge har demokrati som sosial styreform, og fritt marked som økonomisk styreform, som vi har tatt fra usa. Jeg mener at demokrati og planøkonomi aldri har vært prøvd ut før. Alle andre land som har prøvd ut dette har vært politistater eller diktatur med høy korrupsjon.

Igjen, du vet ikke hva "må bidra i samfunnet" betyr for andre. Du kan ha hatt en veldig lett vei, med tanke på emosjonell og moralsk støtte, trygge oppvekstrammer, støttende miljø på jobb, og så veldig mange andre ting. For veldig mange andre, kan dette være stikk motsatt. Og da blir "å bidra" helt noe annet. Det er ikke så lett å bidra når man ikke har noe overskudd, fordi man sliter med en million andre ting i det private livet. Og samtidig kommer til et giftig miljø på en arbeidsplass, fordi alle bare er ute etter å bry seg om sin egen karriere.

Stem Rødt, og få samla folket. Vi må tenke mer kollektivt.

Den vanlige unskyldningen om at "ingen har egentlig prøvd ordentlig kommunisme/sosialisme".
Kan det tenkes  at grunnen til at det ender i diktatur og kaos er at det ikke fungerer i praksis, og for å sørge for å opprettholde systemet er man nødt til å bruke tvang?

Sovjet prøvde jo å lage et kommunistisk idealsamfunn. Dette raknet.
Albania har også prøvd, dette fungerte heller ikke så bra.
Nord-korea tviholder på sitt mislykkede forsøk.
Venezuela kolapset vel før det kom skikkelig i gang etc.
osv.

Man kan si mye om kapitalistiske styresett, men stort sett er de mye mer vellykkede enn forsøkene på det motsatte.
Jeg sier ikke at alle har det perfekt, og at mange også kan slite i Norge, men dette er ytterst få personer og de store massene har det veldig bra.

Å ville ofre alt det gode vi andre har, mot at noen KANSKJE kommer til å få det marginalt bedre, er i beste fall egositsk.
(I tillegg til at de fleste forsøk som sagt har endt i elendighet).

Hvis alle skal yte 100% på egne premisser, hvor mye tror du VIRKELIG folk vil faktisk yte? Det er jo ganske mange som kun eller i veldig stor grad bare ser på jobb som en inntektskilde. Hadde det eksistert masse nyttige andre jobber som hadde vært like gode for samfunnet, hvorfor bytter ikke folk til disse jobbene allerede nå?

De færreste ville nok drevet dank, men de færreste ville heller ikke hatt supernyttige jobber. Vi vil i uoverskuelig fremtid ha behov for sykepleiere, vaskepersonale, butikkmedarbeidere, osv, osv. Hvor mange ville frivillig tatt slike jobber hvis de kunne tjene nesten det samme på å bare gjøre ting de har lyst til? 

Den andelen som hadde bidratt mer ville vært mye mindre enn alle de som da hadde bidratt mindre. Samfunnet hadde gått massivt i minus ift nyttig arbeidskraft. 

Ja, noen personer sliter, men livet ER ikke noen dans på roser, selv ikke for de som tilsynelatende har det bra. 
Noen sliter mer enn andre, og vi skal selvsagt prøve å gjøre hverdagen best mulig for disse. 
Men det du skisserer vil samtidig gjøre hverdagen merkbart dårligere for de aller fleste. 
Jobber du for en psykopatisk sjef ville jeg ha sluttet og funnet meg noe annet å gjøre.

Men gjerne kom med årsaker til hva som vil gjøre at "din" versjon av kommunisme/sosialisme ikke vil kollapse slik alle andre forsøk. 

[KalleKanin]

NoTrace skrev (2 minutter siden):

Det er veldig lett å si at de rike bør skattelegges hardere, og at de som har minst bør få mer. Dette er veldig fint på papiret, men hva skjer dersom det gjennomføres? Tror du ikke de som rammes hardest vil flytte formuer, bedrifter o.l. ut av landet, og således føre til mindre inntekter til staten? Vi kan ikke separere oss for mye fra resten av verden, når vi allerede er blandt landene med høyest beskatning over hele fjøla.

Fra de rikes perspektiv bidrar jo de allerede ganske kraftig til velferdssystemet vi har i dag. Jeg, som en vanlig arbeidstaker, betaler for at mange, også funksjonsfriske, mennesker kan gå hjemme og kose seg på min skattepenger. Er det rettferdig at jeg, som bidrar mye gjennom inntektsgivende arbeid, skal bidra enda mer til å betale gildet for de som ikke genererer noen inntekt?

Jeg er selvfølgelig ikke imot at de som trenger det har de støtteordningene som finnes, men det fremstår veldig rart at folk som får servert penger til mat og bolig uten å bidra med en eneste krone til velferdsstaten skal hyle og skrike for at de ikke har råd til ditt og datt. Det skal ikke være lukrativt å være arbeidsledig. Det er rettferdig at de som bidrar mest, sitter igjen med mest.

Enig!
Det er mulig man kunne hentet inn NOE mer i toppen, men utfordringen er at "de rike" og de med middels til høy inntekt allerede betaler mesteparten av skattene:



Dette er grunnen til at skatteletter stort sett går til de samme personene. De i nedre del av skalaen betaler rett og slett veldig lite i skatt fra før. Derfor vil skatteletter gi disse veldig lite ekstra.

Pusher man skatteregningen for mye til høyre er det ikke sikkert folk stikker av fra landet, men det som helt sikkert vil skje er at færre vil gidde å bidra like mye. Hvorfor ta en lang og komplisert utdannelse hvis du sitter igjen med mindre enn han som leker seg gjennom skolen?

De som rent faktisk ikke klarer å skaffe seg mat og/eller bolig får i dag stort sett den hjelpen de trenger allerede.
Og det kan helt sikkert finnes forbedringer i systemet vi har i dag, men derfra å gå til at nå skal alle få bidra det de har lyst til? Da vil du se en massiv kollaps i høyre side av grafen, noe som også vil bety at de på venstre side vil få MYE mindre å rutte med.

Det blir som den historien med de 10 vennene på restauranten som de fleste sikkert har hørt før.

De som faktisk trenger gratis mat skal få det, men de aller, aller fleste kan skaffe seg sin egen mat selv.

[knutinh]

NoTrace skrev (13 minutter siden):

...Jeg, som en vanlig arbeidstaker, betaler for at mange, også funksjonsfriske, mennesker kan gå hjemme og kose seg på min skattepenger. Er det rettferdig at jeg, som bidrar mye gjennom inntektsgivende arbeid, skal bidra enda mer til å betale gildet for de som ikke genererer noen inntekt?...

Jeg betaler også skatt.

Jeg oppfattet innlegget som en tankespinn rundt hva det er sosial-demokratiet skal garantere for oss, og hva det ikke skal beskjeftige seg med. Hva gjør at helse-stell og utdanning er gratis, mens tann-helse og mat ikke er det?

Det kan være interessant å tenke på selv om man ikke har lyst til å gå all-in for sosialisme.

-k

[NoTrace]

7 minutes ago, knutinh said:

Jeg betaler også skatt.

Jeg oppfattet innlegget som en tankespinn rundt hva det er sosial-demokratiet skal garantere for oss, og hva det ikke skal beskjeftige seg med. Hva gjør at helse-stell og utdanning er gratis, mens tann-helse og mat ikke er det?

Det kan være interessant å tenke på selv om man ikke har lyst til å gå all-in for sosialisme.

-k

Jeg er enig i at det er et interessant tema og tankespinn, og beklager at jeg svarte litt off topic. Mitt tilsvar var mer rettet til de i denne tråden som mener at det "bare er til å skattelegge de rike mer".

Edit:
For øvrig tenker jeg at ordningen man har i dag er den som vil fungere for flest. Å få gratis mat, i direkte betydning, betyr at man fjerner folks frihet til å velge hva de vil spise. Det er et mer kommunistisk tankesett slik jeg ser det, enn sosialistisk (som er mer for frihet).

Tannhelse er gjerne noe jeg er mer enig i at kunne vært innlemmet i tilsvarende velferdssystem som øvrig helse, men det fordrer jo igjen at noen må ta regninga. Det er ikke bare å "sette det på staten".

Endret 9. november 2020 av NoTrace

[LMH1]

NoTrace skrev (16 minutter siden):

Tannhelse er gjerne noe jeg er mer enig i at kunne vært innlemmet i tilsvarende velferdssystem som øvrig helse, men det fordrer jo igjen at noen må ta regninga. Det er ikke bare å "sette det på staten".

Det er det også, men det må være grunn til man skal få dekket utgiftene, f.eks man tjener dårlig og utgiftene er nødvendig ikke kun for morroskyld. Man får dekke noe til regulerring og større kroner etc. Men alikevel kan tannlege besøket bli veldig dyrt, koster fort 1100 kr for enkelt undersøkelse og rens.

Sitat

Fra de rikes perspektiv bidrar jo de allerede ganske kraftig til velferdssystemet vi har i dag. Jeg, som en vanlig arbeidstaker, betaler for at mange, også funksjonsfriske, mennesker kan gå hjemme og kose seg på min skattepenger. Er det rettferdig at jeg, som bidrar mye gjennom inntektsgivende arbeid, skal bidra enda mer til å betale gildet for de som ikke genererer noen inntekt?

Ja desverre er det slik de som tjener mest som må bidra mest. Hvis de som ikke gjorde noe hjemme måtte betale mere skatt er vel teknisk mulig men ville nok ikke fungert på den måten.

Endret 9. november 2020 av LMH1

[Taurean]

KalleKanin skrev (1 time siden):

Den vanlige unskyldningen om at "ingen har egentlig prøvd ordentlig kommunisme/sosialisme".
Kan det tenkes  at grunnen til at det ender i diktatur og kaos er at det ikke fungerer i praksis, og for å sørge for å opprettholde systemet er man nødt til å bruke tvang?

Sovjet prøvde jo å lage et kommunistisk idealsamfunn. Dette raknet.
Albania har også prøvd, dette fungerte heller ikke så bra.
Nord-korea tviholder på sitt mislykkede forsøk.
Venezuela kolapset vel før det kom skikkelig i gang etc.
osv.

Man kan si mye om kapitalistiske styresett, men stort sett er de mye mer vellykkede enn forsøkene på det motsatte.
Jeg sier ikke at alle har det perfekt, og at mange også kan slite i Norge, men dette er ytterst få personer og de store massene har det veldig bra.

Å ville ofre alt det gode vi andre har, mot at noen KANSKJE kommer til å få det marginalt bedre, er i beste fall egositsk.
(I tillegg til at de fleste forsøk som sagt har endt i elendighet).

Hvis alle skal yte 100% på egne premisser, hvor mye tror du VIRKELIG folk vil faktisk yte? Det er jo ganske mange som kun eller i veldig stor grad bare ser på jobb som en inntektskilde. Hadde det eksistert masse nyttige andre jobber som hadde vært like gode for samfunnet, hvorfor bytter ikke folk til disse jobbene allerede nå?

De færreste ville nok drevet dank, men de færreste ville heller ikke hatt supernyttige jobber. Vi vil i uoverskuelig fremtid ha behov for sykepleiere, vaskepersonale, butikkmedarbeidere, osv, osv. Hvor mange ville frivillig tatt slike jobber hvis de kunne tjene nesten det samme på å bare gjøre ting de har lyst til? 

Den andelen som hadde bidratt mer ville vært mye mindre enn alle de som da hadde bidratt mindre. Samfunnet hadde gått massivt i minus ift nyttig arbeidskraft. 

Ja, noen personer sliter, men livet ER ikke noen dans på roser, selv ikke for de som tilsynelatende har det bra. 
Noen sliter mer enn andre, og vi skal selvsagt prøve å gjøre hverdagen best mulig for disse. 
Men det du skisserer vil samtidig gjøre hverdagen merkbart dårligere for de aller fleste. 
Jobber du for en psykopatisk sjef ville jeg ha sluttet og funnet meg noe annet å gjøre.

Men gjerne kom med årsaker til hva som vil gjøre at "din" versjon av kommunisme/sosialisme ikke vil kollapse slik alle andre forsøk. 

Det er ingen unnskyldning, det er et faktum.

Det skal selvfølgelig være politi og rettssystem. Hvem har innbilt deg at dét skal forsvinne?

Jeg forklarte tydelig at norge ikke er som andre fattige østblokkland med høy korrupsjon.

Ytterst få, du mener flere hundre tusen?

"Alt det gode", du mener de hundrevis av skrot-artiklene du har stående i garasjen, som kommer til å ende opp i naturen før eller siden? Vi må begynne å vurdére hva som virkelig er verdt noe her i livet, for å finne ut hva som er "alt det gode". Det er egoistisk å ikke reflektére over disse tingene, og nettopp derfor må det inn som fag i skolen, under hovedfaget Psykologi. Økonomi bør også bli fag.

Jeg beskrev nettopp dette for deg også i posten min, i detalj. Prøv å gidd å lese grundig og ta poengene.

Hva er en "supernyttig" jobb? Jeg tror -flere- ville ta de jobbene, fremfor sånn som det er i dag, hvor det bare er å starte en blogg og tjene millioner. Eller bli kjendis.

Jeg tror flere ville bidratt, og det ville igjen vært sunt. Vi ville fått mindre behov for å gjøre så mye, fordi presset ville blitt fordélt på flere, sånn som det burde være. I stedet for at noen få skal jobbe seg ihjel, bli utbrent og ende på uføretrygd.

Dans på roser ... det -kan- bli en dans på roser, bare alle samarbeider. Men når vi skal settes opp mot hverandre fra dag 1, da blir det ingen overraskelse at det blir vanskelig. Blått = Splitt og hersk, Rødt = Samarbeid.

Det er lett nok å si at det er å slutte for en psykopatisk sjef, men når du har psykopater rundt deg i familien også, som lesser problemene sine på deg og forteller deg at du bare må tåle å høre det fra sjefen, da er det ikke så lett. Når man i tillegg har en tillitsfull personlighet, så blir det vanskelig. Livet er lett når man har det lett. Folk er forskjellige. Men med borgerlønn, så kunne sånne mennesker, som er født inn i vanskelige psykososiale forhold, mye lettere bryte ut og prøve seg i jobber andre steder, flytte for seg selv, styre sitt eget liv. Sånn som det er i dag, så tvinges man nærmest til å leve med de man blir kastet inn til. Uansett hvor ille det er. Frigjør folket!

Du virker generelt som en person som har hatt det veldig lett her i livet. Prøv å sett deg inn i andres situasjon og se litt dypere på ting, før du kommer opp med en mening rundt politikk. Du må tenke på -alle-, ikke bare de som har det lett. De som har det bra, de klarer seg uansett.

Og prøv å ikke hopp over 70% av alle poengene jeg kommer med, det er slitsomt å drive å gjenta seg selv.

[KalleKanin]

Taurean skrev (2 timer siden):

Det er ingen unnskyldning, det er et faktum.

Eh nei? 
Flere av disse startet vel som et ønske om å etablere et sosialistisk samfunn?
Men uavhengig av dette, hvordan tror du dette skulle fungert i praksis? Hvordan skal du tvinge folk til å ville gjøre dette frivillig?
Alle disse landene prøver i det minste å gjennomføre deler av dette. Hva konkret er det som gjør at man ikke får massiv korrupsjon, tvan og undertrykkelse? 
Jeg husker også hvordan det var i de gamle østeuropeiske landenen, og dette var definintivt ikke noen dans på roser. 
Det florerte av svarte markeder og folk hadde det kanskje ganske likt, men i snikk veldig dårlig...
 

Taurean skrev (2 timer siden):

Det skal selvfølgelig være politi og rettssystem. Hvem har innbilt deg at dét skal forsvinne?

Har jeg sagt noe om dette? Selvsagt skal vi ha politi og rettsvesen uansett hva slags styreform vi har. Til og med liberalistene vil jo ha dette. 

 

Taurean skrev (2 timer siden):

Ytterst få, du mener flere hundre tusen?

Det er IKKE flere hundre tusen som ikke har råd til mat. Det er kanskje så mange som kan kalles "fattige", men for det første blir dette merkelig gitt at man definerer fattige som en prosent av gjennomsnittet. Da vil man nesten uansett få en del fattige. I tillegg er det ytterst få av disse "fattige" som mangler mat, klær eller husrom. De sliter kanskje med å få endene til å møtes, men de aller fleste klarer det. Jeg kjenner flere som nok er definert i denne kategorien, og alle har leilighet, mat og klær, og kanskje til og med en litt sliten bil.
 

Taurean skrev (2 timer siden):

"Alt det gode", du mener de hundrevis av skrot-artiklene du har stående i garasjen, som kommer til å ende opp i naturen før eller siden? Vi må begynne å vurdére hva som virkelig er verdt noe her i livet, for å finne ut hva som er "alt det gode". Det er egoistisk å ikke reflektére over disse tingene, og nettopp derfor må det inn som fag i skolen, under hovedfaget Psykologi. Økonomi bør også bli fag.

Jeg beskrev nettopp dette for deg også i posten min, i detalj. Prøv å gidd å lese grundig og ta poengene.

At mange kanskje har litt mer enn de strengt tatt behøver, er dette noe galt. Jeg ønsker at folk skal ha det best mulig, ikke leve på et absolutt minimum. Ellers har jeg ikke noen garasje, og prøver å være flink til å selge unna det jeg ikke bruker. 
Enig i at økonomi bør komme sterkere inn i skolen, men ikke for at folk skal slutte å unne seg litt kos, men heller at man skal lære seg å ikke lever over evne.
Ellers prøvde jeg å svare litt mer generelt, da teksten var lang, og synes heller ikke du forklarte dette så tydelig.
 

Taurean skrev (2 timer siden):

Hva er en "supernyttig" jobb? Jeg tror -flere- ville ta de jobbene, fremfor sånn som det er i dag, hvor det bare er å starte en blogg og tjene millioner. Eller bli kjendis.

Jeg tror flere ville bidratt, og det ville igjen vært sunt. Vi ville fått mindre behov for å gjøre så mye, fordi presset ville blitt fordélt på flere, sånn som det burde være. I stedet for at noen få skal jobbe seg ihjel, bli utbrent og ende på uføretrygd.

Dans på roser ... det -kan- bli en dans på roser, bare alle samarbeider. Men når vi skal settes opp mot hverandre fra dag 1, da blir det ingen overraskelse at det blir vanskelig. Blått = Splitt og hersk, Rødt = Samarbeid.

Og så til kjernen:
Du TROR mange ville bidratt mer. Ja, kanskje noen ville bidratt mer, men igjen, jeg argumenterer med at de aller fleste ville bidratt mindre slik at summen blir negativ. Det er ikke så mange som i dag står utenfor arbeidslivet og har SÅ mye ekstra arbeidskapasitet.
Kanskje man kunne gjort ting mer effektivt, men da er medisinen heller motsatt, dvs mindre offentlig styring slik at markedet hadde kuttet ut overflødigheter. 

Gjerne kom med noen regneeskempler på hvordan dette skulle gått opp. 

Taurean skrev (2 timer siden):

Det er lett nok å si at det er å slutte for en psykopatisk sjef, men når du har psykopater rundt deg i familien også, som lesser problemene sine på deg og forteller deg at du bare må tåle å høre det fra sjefen, da er det ikke så lett. Når man i tillegg har en tillitsfull personlighet, så blir det vanskelig. Livet er lett når man har det lett. Folk er forskjellige. Men med borgerlønn, så kunne sånne mennesker, som er født inn i vanskelige psykososiale forhold, mye lettere bryte ut og prøve seg i jobber andre steder, flytte for seg selv, styre sitt eget liv. Sånn som det er i dag, så tvinges man nærmest til å leve med de man blir kastet inn til. Uansett hvor ille det er. Frigjør folket!

Du virker generelt som en person som har hatt det veldig lett her i livet. Prøv å sett deg inn i andres situasjon og se litt dypere på ting, før du kommer opp med en mening rundt politikk. Du må tenke på -alle-, ikke bare de som har det lett. De som har det bra, de klarer seg uansett.

Og prøv å ikke hopp over 70% av alle poengene jeg kommer med, det er slitsomt å drive å gjenta seg selv.

Dette virker veldig navlebeskuende. Fordi du ikke klarer å bryte ut av hvordan du har det, ønsker du å endre et samfunn som de aller, aller fleste er veldig fornøyde med? Dette virker ganske egoistisk.

Igjen: Det er ingen som tvinger deg inn i dette, og kan ikke se at dette blir noe anderledes ved om du skulle få en borgerlønn. Det er ingen som lenker deg fast til din nåværende jobb. Du står også i dag helt fritt til å bytte... Hva ville vært så anderledes?
Det er nok ytterst få som opplever det slik du gjør det. (Skulle nesten tro du jobbet i det gamle østeuropa...)

Jeg har kanskje ikke hatt de aller største utfordringene i livet, men har ikke hatt det bare lett. Og ikke minst, så har jeg ikke gravd meg ned og skylder på andre, og vil at alle andre skal forandre seg. Jeg tar tak i ting selv.

Og hvis du ikke klarer dette selv, ville jeg anbefalle at du søker proffesjonell hjelp...
(Og jeg prøver å svare, men i et så langt innlegg kan man ikke svare på alt ned til minste detalj....)

PS:

Og gjerne prøv å svare på noen av MINE spørsmål...

PPS: 
Og de som har ulike utviklingshemminger og sykdomer som medfører kostnader, ville sannsynligvis fått det mye dårligere med borgerlønn, hvis dette betyr at man må redusere mange andre ytelser (Noe man må hvis dette i det hele tatt skal være i nærheten av å gå i hop). 

Endret 9. november 2020 av KalleKanin
La til PS og PPS + noe skrivefeil

[lada1]

9 hours ago, KalleKanin said:

 

PPS: 
Og de som har ulike utviklingshemminger og sykdomer som medfører kostnader, ville sannsynligvis fått det mye dårligere med borgerlønn, hvis dette betyr at man må redusere mange andre ytelser (Noe man må hvis dette i det hele tatt skal være i nærheten av å gå i hop). 

Dersom borgerlønn medfører redusert omsorg for utviklings-hemmede - så betyr borgerlønn redusert omsorg for dem?  Selvsagt! Dette uttrykket har jo ingen mening. Det tilsvarer et utsagn om at "dersom månen er en gul ost - så er månen en gul ost". Dette kalles en "tautologi" (eller her "sirkelslutning") som alltid er sann: https://no.wikipedia.org/wiki/Tautologi_(logikk) . Slikt brukes gjerne innen politisk retorikk 🙂

Imidlertid, de aktuelle forslagene om nedre inntekts-gulv ("borgerlønn") inkluderer ikke å avskaffe NAV 100 prosent. Imidlertid, det vil redusere behovet for NAV og en intensjon er større valgfrihet. 

En kan kanskje også argumentere med at borgerlønn vil gi *mer* omsorg for utviklings-hemmede: et varmere samfunn med mer tid til meningsfullhet der en altså ikke sloss så mye i og for idiot-jobbing. Kanskje også mer familie i nærheten. "Arbeidslinja" betyr jo at de uten diagnose raskt må flytte etter jobb og en kan ikke stole på at en har stabilt bosted. Det at slekt/familie må være soldater for tulle-jobbing, kan utviklings-hemmede lett tape på ved å miste sosialt nettverk og kontakt med slekta. Ensomhet, ingen invitasjon til jul etc...  De kan lett bli stående alene i verden. Flokkdyr har ikke godt av det. 

Mer generelt: "Arbeidslinja", som betyr mye konkurranse og sosial usikkerhet, medfører også gjerne at en liksom skal være vellykket i arbeidslivet. Det fører til økt sannsynlighet for ensomhet og f.eks. ødeleggelse av kontakt innen slakta. Hos min mors generasjons hadde de ikke slikt jag etter "status" - og slekta hadde god sosial kontakt som en ikke ser hos etterkommerne. 

Endret 10. november 2020 av lada1

[Thorny]

22 hours ago, KalleKanin said:

Mat er veldig billig i Norge.

Norge har den dyreste maten i verden.

Som sagt. At maten er relativt billig sett oppimot inntekt er til liten glede for sårbare og fattige som bruker nesten 100% av sin disponible inntekt på mat.

[knutinh]

Thorny skrev (58 minutter siden):

Norge har den dyreste maten i verden.

Ja, Norge har svært dyr mat.

Sitat

Som sagt. At maten er relativt billig sett oppimot inntekt er til liten glede for sårbare og fattige som bruker nesten 100% av sin disponible inntekt på mat.

Hvem er disse som du snakker om? Anbefalt sats for sosialstøtte for enslige er 6250,- pr mnd. Det skal dekke «mat, klær, kommunikasjon, husholdningsartikler og hygiene, fritid og sosiale behov.» (bostøtte er separat). Det gir litt over 200,- per dag. Som ikke er veldig mye å leve på. Men hvor mye penger må man bruke på mat?

1/4 kneippbrød: 2,50

1/4 melk: 4,25

75g makrell i tomat: 3,80

100g pære: 2,50

3 kopper kaffe: 3,00

Middag:

150g fersk seifilet: 21,00

100g gulrot: 1,80

100g potet: 1,45

diverse (olje, mel, krydder) 2,00

som skulle bli 42,30. Ca 20% av disponible midler for den dagen. Fersk fisk er sunt og godt, men trekker opp prisen. Hvis man spiser kålrot-stappe eller nudler noen dager så kan man nesten halvere dags-budsjettet.

Jeg har gått ut fra priser jeg fant på nett, hvis man går etter billig-kjeder, går for tilbud og kjøper varer som går ut på dato så kan man redusere betydelig (jeg kjøper gladelig rødt kjøtt, ost, hermetikk og tørr-varer som går ut på dato. Aldri fisk, hvitt kjøtt eller fersk melk).

Jeg har levd som student og har erfaring med det å måtte leve nøkternt. Jeg har aldri opplevd å være fattig som voksen eller med barn, men kan tenke meg til at det er vesensforskjellig. Som 25-åring er det helt greit å si at man ikke kan gå på kino fordi studie-lånet er oppbrukt. Med et barn må det være fælt å si at hun ikke kan gjøre det samme som andre barn fordi kontoen er tom.

Jeg er ikke overbevist om at matpriser er den største utfordringen for fattige i Norge. I alle fall ikke hvis man lever nøkternt og har tilgang på offentlig støtte. Hvis pengene ikke strekker til så ville selvsagt billigere mat ha hjulpet, men det ville også reduksjon i alle andre priser ha gjort.

Jeg kjenner ikke mange genuint fattige. Men jeg kjenner mange som klager på at alt er så dyrt og lønna ikke strekker til. Felles for mange av disse er at de røyker, drikker alkohol, kjøper ferdig-mat eller take-away, og på andre måter sløser med penger. Det betyr ikke at _alle_ med dårlig råd eller som klager sløser, men jeg tror at det er utbredt.

www.dinside.no/okonomi/satser-for-sosial-stonad-gar-opp/72796463

-k

Endret 10. november 2020 av knutinh

[KalleKanin]

lada1 skrev (3 timer siden):

Dersom borgerlønn medfører redusert omsorg for utviklings-hemmede - så betyr borgerlønn redusert omsorg for dem?  Selvsagt! Dette uttrykket har jo ingen mening. Det tilsvarer et utsagn om at "dersom månen er en gul ost - så er månen en gul ost". Dette kalles en "tautologi" (eller her "sirkelslutning") som alltid er sann: https://no.wikipedia.org/wiki/Tautologi_(logikk) . Slikt brukes gjerne innen politisk retorikk 🙂

Imidlertid, de aktuelle forslagene om nedre inntekts-gulv ("borgerlønn") inkluderer ikke å avskaffe NAV 100 prosent. Imidlertid, det vil redusere behovet for NAV og en intensjon er større valgfrihet. 

En kan kanskje også argumentere med at borgerlønn vil gi *mer* omsorg for utviklings-hemmede: et varmere samfunn med mer tid til meningsfullhet der en altså ikke sloss så mye i og for idiot-jobbing. Kanskje også mer familie i nærheten. "Arbeidslinja" betyr jo at de uten diagnose raskt må flytte etter jobb og en kan ikke stole på at en har stabilt bosted. Det at slekt/familie må være soldater for tulle-jobbing, kan utviklings-hemmede lett tape på ved å miste sosialt nettverk og kontakt med slekta. Ensomhet, ingen invitasjon til jul etc...  De kan lett bli stående alene i verden. Flokkdyr har ikke godt av det. 

Mer generelt: "Arbeidslinja", som betyr mye konkurranse og sosial usikkerhet, medfører også gjerne at en liksom skal være vellykket i arbeidslivet. Det fører til økt sannsynlighet for ensomhet og f.eks. ødeleggelse av kontakt innen slakta. Hos min mors generasjons hadde de ikke slikt jag etter "status" - og slekta hadde god sosial kontakt som en ikke ser hos etterkommerne. 

Hæ? Dette var i hvert fall ikke logisk...
Hele poenget er: Hvordan skal dette finansieres. Hvis man fortsatt må beholde NAV og mange av de eksisterende støtteordningene, hvor skal man ta pengene fra. Borgerlønn er en ekstremt dyr ordning, særlig i et land som Norge hvor vi allerede har gode velferdsordninger.
Noen betrakninger rundt dette:
https://www.idunn.no/nft/2020/02-03/heller_velferdsstat_enn_borgerloenn

Ift mange utviklingshemmede og andre med ulike sykdommer er det mye mer enn bare omsorg som må til. Det er mange store utgifter til medisiner, pedagogisk personell, tilpasset utstyr, transportløsninger etc Dette koster mye penger. I Norge får de fleste dekket mye av disse utgiftene dette fordi vi har en god velferdsstat. 

Kom med reelle eksempler og tall på hvordan dette skal gå i hop. Ja, det er flere positive ting med borgerlønn, men alle reelle eksempler jeg har sett viser at dette er en utopi som ikke er bærekraftig. 
Se over, eller for en litt dypere gjennomgang:
https://www.civita.no/assets/2018/01/Civitanotat_38_2017.pdf