Tror du på emosjoner?

[Hardrocktarzan]

Emosjoner er et kallenavn for følelser som ikke skyldes stimuli av berøringsanser. Sult, sorg, frykt, anger, lettelse og liknende er såkalte emosjoner og utrykk for emosjoner brukes ofte i dagligtalen blandt mennesker omkring her i verden uten at det er bevist at emosjoner finnes. Om gråt skyldes at et menneske føler seg lei for noe eller om det bare er et emosjonsløst instinkt kan ikke bevises. Og om andre såkalte følelsesladde handlinger faktisk er drevet av emosjoner eller emosjønsløse impulser vet vi ikke.

Alle handlinger som antas å gjøres av emosjonelle årsaker kan faktisk enklere forklares med at det er emosjonsløse impulser som ligger bak som følge av arv og miljø. Occams razor tilsier at emosjoner er et unødvendig steg i forklaringsmodellen på atferd når de samme impulsene kan sendes uten at det trenger å ligge emosjon bak dem. 

Tror noen her på emosjoner og har dere noen gang hatt en? Om noen kommer med personlige anekdoter om at de har hatt emosjoner så prøv gjerne å kom med bevis. 

[Stu1]

Først og fremst; Dette var veldig psykopat av deg, men uansett;

Disse emosjonene du prater om er vell alle fremkalt av hormoner. Skyt meg om jeg tar feil, men er ikke det allerede bevist at hormoner er det som vekker følelser i kroppen? Jeg vet hvertfall at sinne og sult er fremkalt av hormoner. For å kunne fastsette dette må jo noen ha gjort en overvåkning av regionene i hjernen og påvist reaksjoner av hormoner?

Og hva med sentralstimulerende stoff? Hvorfor blir folk avhengig av kokain, om kokain ikke klarer å fremkalle de hormonene som gir deg lykke?

Her har du en vitenskapelig artikkel angående Ghrelin, hormonet som fremkaller sult i kroppen din.

Er dette bevis nok?

Det er også verdt å nevne at dette Occams razor du nevner er en filosofisk teori fra 1200 tallet. Dette var omtrent da vikingene dro til england og fikk seg koner. Også lenge før vitenskapen om psykologi ble oppdaget.

 

Edit: Dopamin er også et hormon som fremkaller lykke, lettelse osv. Dette kan du få av nesten alt, som f.eks å drikke vann når du er tørst, ta deg en kveld med høyra mens du ser på opphissende videoer på internett, eller av å oppnå en god karakter i et fag du har arbeidet lenge med.

Endret 9. november 2020 av Stu1

[J!nx]

Uten at jeg er noen ekspert stiller jeg meg spørsmålet; er det dopaminet som fremkaller lykken, eller er det (vår forståelse av) lykken som utløser dopaminet?

 

edit: altså er dopaminet en trigger, eller er det en belønning? Vår forståelse (av oss selv og omverdenen) synes i alle fall stå ganske sentralt i de mange spørsmålene omkring emosjoner/følelser.

Endret 9. november 2020 av J!nx

[Stu1]

7 minutes ago, J!nx said:

Uten at jeg er noen ekspert stiller jeg meg spørsmålet; er det dopaminet som fremkaller lykken, eller er det (vår forståelse av) lykken som utløser dopaminet?

Riktig, det er ofte vår forventning til lykke som utløser selve dopaminet. Uansett grunner dette i en tidligere opplevd lykke ved samme hendelse. Her kan du f.eks se på undersøkelser om fastfood og dopamin, som påviste at dopaminnivået er det høyeste i det du har kjøpt og betalt maten, og den daler ned igjen mens du venter, og så spiser. Dette er fordi du har forventninger til samme glede som du tidligere har oppnåd.

Edit: Om det er det sentralstimulerende stoffet kokain du tenker på, så er det faktisk slik at man må trene dopaminreceptorer til å ta imot kokain og produsere dopamin deretter. Men dette gjelder ikke for f.eks amfetamin, som tilfører ekstreme mengder dopamin uten å ha blitt "trent opp"

Endret 9. november 2020 av Stu1

[J!nx]

2 minutes ago, Stu1 said:

Riktig, det er ofte vår forventning til lykke som utløser selve dopaminet. Uansett grunner dette i en tidligere opplevd lykke ved samme hendelse. Her kan du f.eks se på undersøkelser om fastfood og dopamin, som påviste at dopaminnivået er det høyeste i det du har kjøpt og betalt maten, og den daler ned igjen mens du venter, og så spiser. Dette er fordi du har forventninger til samme glede som du tidligere har oppnåd.

 

Samtidig kan man si at den lykken er subjektivt oppfattet og forankret i personlige verdier - dvs at en person som verdsetter sunn mat og en sunn livstil med mye trening og god mosjon da kanskje ville få en motsatt følelsesmessig effekt av samme (fastfood) opplevelse.

[Stu1]

1 minute ago, J!nx said:

Samtidig kan man si at den lykken er subjektivt oppfattet og forankret i personlige verdier - dvs at en person som verdsetter sunn mat og en sunn livstil med mye trening og god mosjon da kanskje ville få en motsatt følelsesmessig effekt av samme (fastfood) opplevelse.

Ja, jeg vil tro at personen som verdsetter sunn mat og en sunn livstil med mye trening og god mosjon får dopaminet sitt fra nettopp dette, og at det muligens dekker hans behov for dopamin. Men samme person vil uansett få dopamin av næringstoffer (dette er altså uavhengig av fastfood, da dopamin ikke er formet rundt fastfood, men fastfood er formet rundt dopamin) som spesielt fett (både mettet og umettet) som er svært energirik (derfor utløser spesielt fett denne lykken).

Det du er inne på nå er at personen kan føle seg dårlig for dette i ettertid. Dette oppstår av noe som heter kognitiv dissonans, når du gjør noe du selv ikke identifiserer med. En person som vektlegger en sunn livsstil og har dette som en del av sin identitet, vil stille spørsmål til sin egen identitet skulle han begynt å spise fastfood jevnlig. Personen vil gjerne tenke noe ala; Hvorfor velger jeg nå å spise dette? Dette er motstridende med mine verdier og min livsstil. Dermed oppstår det en uenighet i hjernen hans om hvorfor han gjorde dette. Har han en god grunn, f.eks at han hadde en "cheat day" eller at noen holdt en pistol til ryggen hans under hele prosessen, ville det vært lett å rettferdiggjøre, i sitt eget hode, hvorfor han gjorde dette. Om han derimot uten noen spesiell grunn begynner slik, vil han etter hvert stille kritiske spørsmål til seg selv.

[J!nx]

Jeg er ikke like skråsikker som deg på at det er hormoner alene som styrer og fremkaller alle våre følelser - jeg tenker denne personen vil få en skikkelig uggen følelse av å gå inn på den fastfood resturanten for så å snu i døra og få sin dopamin belønning (lykke følelse) av å spise en sunn lunsj og ta seg en joggetur.

edit: jeg tenker nok det at hormoner har sitt å si, men heller mer i den retning at de kan fremkalle, dempe eller forsterke våre følelser enn at de slavisk styrer våre følelser.

Endret 9. november 2020 av J!nx

[Stu1]

21 minutes ago, J!nx said:

Jeg er ikke like skråsikker som deg på at det er hormoner alene som styrer og fremkaller alle våre følelser - jeg tenker denne personen vil få en skikkelig uggen følelse av å gå inn på den fastfood resturanten for så å snu i døra og få sin dopamin belønning (lykke følelse) av å spise en sunn lunsj og ta seg en joggetur.

edit: jeg tenker nok det at hormoner har sitt å si, men heller mer i den retning at de kan fremkalle, dempe eller forsterke våre følelser enn at de slavisk styrer våre følelser.

Hva tilsier at han vil få en uggen følelse? Jeg er selv svært interessert i trening og ernæring, men jeg kan fortsatt finne på å spise på mcdonalds en gang i blant. Jeg får ikke gåsehud i det jeg går inn døra for å si det slik  

Men når du tror eller mener dette, vil jeg tro eller mene at det er den kognitive dissonansen som påvirker deg til å ta valg du selv ønsker å stå for. Jeg mener at dette er det som styrer deg fra å gjør ting du ikke burde, og at hormoner styrer deg til å gjøre disse tingene. Du kan være svært disiplinert og aldri lytte til hormonene dine og heller være bevist på alle valg du tar, men da er det den logiske delen av hodet ditt som står for de valgene. Hadde man aldri lyttet til egen fornuft, eller om man rett og slett ikke har noen, tror jeg man vil, som du sier, slavisk følge sine egne lyster, som oppstår fra hormoner. 

[J!nx]

"Hva tilsier at han vil få en uggen følelse?"

Fordi det å gå inn og spise der representerer en åpenbar konflikt med denne personens verdier.

"Jeg er selv svært interessert i trening og ernæring, men jeg kan fortsatt finne på å spise på mcdonalds en gang i blant. Jeg får ikke gåsehud i det jeg går inn døra for å si det slik "

Og slik er det nok også med personen i mitt eksempel, han må ikke alltid få en negativ reaksjon, men han kan godt tenkes å få det.

"...sine egne lyster, som oppstår fra hormoner."

Igjen vil jeg påstå at det er nettopp verdsetting som i stor grad styrer våre lyster - riktignok ikke alene, men altså da ikke kun styrt av hormoner.

 

Man kan stille seg spørsmålet: "Er det hormoner som gjør oss kåte og dermed får oss til å søke en kjæreste, eller er det vår verdsetting av intimitet, aksept, felleskap, reproduksjon, osv"?

Jeg tror det er en god blanding av begge disse, men hvem som kom først av høna og egget kan vi nok diskutere til vi blir blå, så da er det natta for min del.

[The Avatar]

Eg klarer ikkje heilt å få tak i kva som er forskjellen.

Om ein person gråter fordi vedkommande er lei seg og blir emosjonelt styrt til å gråte.
Eller om ein person gråter når ein er trist fordi vi er genetisk programert til det, utgjer det ein forskjell som er relevant?
Sluttresultatet er uansett lik.

Om emosjoner er resultatet av hormoner eller om hormoner skaper emosjoner, trur eg blir ein diskusjon om høna og egget.
Altså ikkje berre ein diskusjon om kva som kjem fyrst, men ein diskusjon om kva som starter prosessen. Det er godt truleg at enkelte situasjonar gjer at kroppen produserer meir av eit hormon, som utløyser ein svak emosjon, som igjen fører til at kroppen produserer meir hormon, som igjen styrker emosjonen, osv, osv.

[Stu1]

12 hours ago, J!nx said:

"Hva tilsier at han vil få en uggen følelse?"

Fordi det å gå inn og spise der representerer en åpenbar konflikt med denne personens verdier.

Nøyaktig hva jeg mente. Dette kalles kognitiv dissonans. Dette har ikke noe med hormonene å gjøre.

12 hours ago, J!nx said:

Man kan stille seg spørsmålet: "Er det hormoner som gjør oss kåte og dermed får oss til å søke en kjæreste, eller er det vår verdsetting av intimitet, aksept, felleskap, reproduksjon, osv"?

Ja, jeg mener vi instinktivt ser etter å spre arvestoffet vårt, og at all konkurranse til slutt vil grunne i nettopp dette. Men man har også behov som individ, som ønsker å oppnå aksept og fellesskap. Dette inngår i den (litt utdaterte men fortsatt ikke heilt feil) maslows behovspyramide. Men når det kommer til det, er det hormoner som øker blodtilførselen til penis og gir deg en trang til å reprodusere.

 

Bare meg som savner oppfølging av OP om hans originale innlegg?