Radioaktivt avfall kan lagres i borehull

[inside_864319]

Radioaktivt avfall kan lagres i borehull

[MrAHB]

Jeg vet minimalt om borehull av denne dybden, og ikke så mye om generell geologi forøvrig heller.

Men det jeg tenker er at mange borer etter vann 100-150meter ned, og der er det friskt vann som mange foretrekker. Om man putter høyradioaktivt avfall på 1000 meter, er vil det da komme vann opp/ned til 100 meter? Vil hele hullet være fullt av vann så snart man ikke pumper noe ut derfra? Er det helt tørt nedi der?

En annen ting:

En rekke radioaktive reaksjoner gir overskudd av H2, og inne i jordens indre skjer det litt av hvert som jeg har forstått at selv ikke forskere er helt sikker på. Fra verdens dypeste borehull rett øst for Kirkenes kommer det store mengder H2 opp fra hullet. -Nå er riktignok hullet ved Kirkenes 14km, men hvordan er det ved 2-3km? Er det gasser som siger inn der også? Noen her inne som vet?

 

[The Very End]

Out of sight - out of mind... Hvertfall for en periode. Uten å være spydig, hører til stadighet at folk på dette forumet snakker om at avfall ikke produseres av atomanlegg lengre, så hvordan har dette seg til? Igjen, er ikke meningen å spre kvalme men all den tid folk her snakker om at problemet er løst, hvorfor hevder denne og andre artikler at den eneste løsningen er noe så primitivt som å grave det ned?

[FB.093090871808135]

Hva om man etter 30 år oppdager lekkasjer eller finner ut om at dette ikke var så lurt likevel. Er det da mulig å ta opp dette avfallet som man har senket ned i borehullene?

[Proton1]

Deponering av radioaktivt avfall fra verdens kjernekraftverk er ikke et teknisk problem, det er politisk. Løsningen som våre beslutningsdyktige naboer i Finland har valgt, er ganske sikkert den beste - i alle fall er den god nok. Det eneste fornuftige i denne saken er for oss å komme til enighet med Orano, Olkiluoto eller Studsvik om å deponere det høyradioaktive avfallet, dvs. brukt brensel og de mest radioaktive komponentene fra reaktorens innmat, hos dem, og så deponere resten i fjellhaller i vårt eget land. Vi har eldgamle og stabile fjellformasjoner, og vi kan sprenge tuneller. Vår mengde høyradioaktivt avfall på 20-50 tonn, utgjør en bagatellmessig mengde av de 250,000 tonn som finnes i verden. Å gjøre vårt avfall til noe "spesielt", og bruke milliarder på "en norsk løsning", virker amatørmessig og representerer sløsing med offentlige midler. Det virker også kunnskapsløst og skremmende når det refereres til eksperter som foreslår bruk av tjære og epoksy som tetning rundt avfallet all den tid radioaktiv stråling vil dekomponere organiske molekyler til sine bestanddeler ganske så fort. Et 60 cm borehull på 1000 meter har et volum på 280 kbm, og kan holde kanskje 500 tonn avfall. 50000 tonn avfall vil kreve 100 brønner. Om artikkelen over representerer kompetansen til de som skal håndtere dette problemet, har vil alle grunn til å være vettskremte. Ta det fra en siv. ing. som har arbeidet med kjernekraft og reaktorbrensel i mange år.

[del_diablo]

Det farligste er ikke lekkaskje.
Det farligste er at man etter 20-30 år har kommet langt nok til at man kan bruke atomavfallet som brensel, men man kan ikke fordi det er deponert for godt. 

[Proton1]

del diablo:

Det farligste er ikke lekkaskje.

Det farligste er at man etter 20-30 år har kommet langt nok til at man kan bruke atomavfallet som brensel, men man kan ikke fordi det er deponert for godt.

Proton svar:

Lekkasje er desidert det farligste. Det virker langt sikrere å deponere høyradioaktivt avfall i en sprengt tunell som er sikret på innsiden, hvor formasjonen er godt kjent, og hvor avfallet er skikkelig kapslet før det deponeres i individuelle hulrom som fylles med leire som tetter for alltid, enn å slippe det ned i et trangt borehull.

I kjernen i en reaktor i drift dannes det kontinuerlig hundrevis av fisjonsprodukter og noen aktiveringsprodukter, hvorav de aller fleste er radioaktive isotoper med kort halveringstid. Bare ufisjonert U235 og aktiveringsproduktet Pu 239 er brukbare som brensel (kan også brukes til bomber). De er begge radioaktive med lang halveringstid - Pu 239 halveres på 24000 år. Derfor er det fornuftig å reprosessere brukt brensel, og gjenvinne U235 og Pu239 til brensel, mens resten som er ubrukelig (noe benyttes som medisinske og tekniske isotoper), deponeres permanent. Så vidt jeg vet er det bare franskmennene som reprosesserer brukt brensel og gjenvinner det som er nyttig, alle andre graver ned alt.

[OPLQC90R]

Hvis lagring under havet begynner å lekke, kan det bli farlig å spise fisk.