Jobb eller ufør

[Ufør eller jobb]

Jeg lurer på hva som er normalt når det gjelder hverdag og jobb: Er det flere som dusjer såvidt en gang i uka? Jeg er sliten og klarer det såvidt. Av og til enda sjeldnere. Føler at i forhold til jobb så er det ikke OK å komme med uvasket hår etc.. Føler meg dårlig når jeg kommer ustelt. I tillegg klarer jeg ikke familielivet når jeg jobber da jeg blir helt utslitt. Videre er jeg til tider så utslitt at jeg ikke ørner å snakke i tlf, ta tlf., fordype meg i andres problemer selv om jeg får vondt av dem og vil gjerne hjelpe. Men klarer ikke det. Jeg får til tider veldig stor smerte i meg som slår meg helt ut. Jeg jobber kun deltid men er gang på gang sykemeldt og prøver stadig å skjerme meg. Bør jeg kanskje gå for full uføretrygd? 

[Taurean]

Hadde det på samme måte da jeg var i arbeidslivet. For min del hang det sammen med vanskelig oppvekst, vanskelig første møte med arbeidslivet (altfor streng sjef), vanskelig familieliv og generelt bare problemer i livet.

Hvordan er det med det psykososiale i livet ditt? Har du positive folk rundt deg? Snakker foreldre og slektninger dine til deg kun om egne problemer, eller får du respekt og en støttende klapp på skulderen av og til? Hvordan er familiedynamikken? Har du hobbyer og bekjente som gir støttende psykisk tilstedeværelse, eller har du igjen folk som kun lesser deg med problemer?

Hvordan er det med miljøet på jobben? Er det inspirerende og føler du at du er i eierskap over egen jobb, eller blir du konstant flyttet hit og dit, aldri får noen konstruktiv tilbakemelding? Er det mobbing og baksnakking, eller positivt og "vanlig"/nøytralt miljø? Hvordan er arbeids"flyten", jobber du i et vanlig tempo hele dagen og over mange uker, eller kan det plutselig komme dager hvor alt er bare kaos og du må jobbe overtid, som skaper brudd i hverdagsrytmen og som dermed krever ekstra mentale krefter som du kanskje ikke har klart å forberede?

Sånn som du skriver nå, så virker det definitivt som at du er på god vei til å havne som ufør. Det virker som depresjon. Men sånn som det er i dag, så får man ikke uføretrygd basert på generelle og "generiske" eller "brede" diagnoser. Du er nødt til å få en mer fundamental og spesifikk diagnose via spesialister. Veien til dét kan være obskur, langvarig og uvanlig. Merk: Kan være.

Men et godt sted å begynne er fastlegen. Vær 100% ærlig og si det som det er.

Som ufør kan du jo jobbe også, men så mye som du har overskudd og ressurser til.

Mange snakker om selvrespekt når det kommer til jobb, og jeg er ikke uenig i det at jobb kan gi selvrespekt og selvtillit, men det er mer til jobb en bare jobb. Jobb henger sammen med psyken i hele livet ellers. Og det er ikke alltid miljøet rundt en setter pris på at en går på jobb fra dag til dag, for mange er dette noe som bare forventes, og man får aldri høre noe positivt. Ikke på jobben heller. Så da blir liksom selvrespekten og alt dette minimert. Og veldig mange forstår ikke dette før det har blitt et problem for dem selv. Altfor mange tenker at "hvis det er så lett for meg, så er det ikke noe verre for alle andre". Vi mennesker er fundamentalt egoistiske og har ofte problemer med å forstå andres lidelser. Så ikke ha dårlig samvittighet for å utforske hvilke muligheter du har i livet. Det er urettferdig at du skal kanskje dø av livsstilssykdommer og aldri få levd et positivt liv, bare fordi du ikke møter forståelse.

Endret 5. november 2020 av Taurean

[Ufør eller jobb]

Takk for ditt svar! Det er nok lite om ingen rundt meg. Jeg er ikke flink på å holde kontant med folk. Jeg har tendens alltid liksom å hjelpe og tiltrekker vel ikke de riktige menneskene. Det er også vanskelig oppvekst her med omsorgssvikt og traumer over år. Har også et barn med diagnose som ikke er lett og som også virker avstøtende på andre. Har vært i 2 perioder på Aap. Hadde lyst til å jobbe i alle fall deltid men er helt utslitt igjen. 

[Taurean]

Ufør eller jobb skrev (På 23.10.2020 den 20.52):

Takk for ditt svar! Det er nok lite om ingen rundt meg. Jeg er ikke flink på å holde kontant med folk. Jeg har tendens alltid liksom å hjelpe og tiltrekker vel ikke de riktige menneskene. Det er også vanskelig oppvekst her med omsorgssvikt og traumer over år. Har også et barn med diagnose som ikke er lett og som også virker avstøtende på andre. Har vært i 2 perioder på Aap. Hadde lyst til å jobbe i alle fall deltid men er helt utslitt igjen. 

Da har vi nok funnet grunnen til at ting kanskje er som det er. Og nøkkelen ut er å ta kontakt med offentlige instanser og ta imot all hjelp du kan få. Å fortsette å prøve å bygge nettverk. Det finnes kanskje foreninger for andre som har barn med diagnoser, det kan være nettverk som er der hvor man kan hente støtte. Psykolog og miljøer innen det så du kan få prata om ting som har skjedd, selv om det virker som at du er disiplinert og emosjonelt sterk, så er vanligvis slike ting med på å gjøre en bare sterkere. Bare å føle at man har noe eller noen å gå til for å prate om ting som er vanskelig, er en positiv ting for de fleste.

Det er ingenting av dette som er din skyld. Du har bare vært litt uheldig med tanke på livets tilfeldigheter. Det er jo en del ting som skal klaffe, både med vennskap, familie, forhold og Men det er viktig å prøve å ha perspektiv .. det har hjulpet for meg. Å tenke at det kunne jo vært mye verre. Man kunne ha blitt rusavhengig, vært en voldelig kriminell, eller andre leie skjebner. Ikke ment for å trivialisere, men for å innsé at du har ting å leve for og derfor er det verdt å ta grep og prøve å jobbe seg gjennom det.

[Dubious]

Ufør er og bør være siste utvei, og med mindre du har ett fysisk handikapp så vil det ta år og dag før du blir ufør

NAV vil prøve deg i alle slags jobber og prosjekter
Legen vil prøve deg på alt av "lykkepiller"