Hvordan takle livet som nylig singel?

[Gjest 8d1de...706]

I går tok forholdet mitt med dama slutt. 

Hun har oppført seg litt merkelig den siste tida, ihvertfall den siste måneden. Så det kom ikke som lyn fra klar himmel, akkurat. Men det er trist, og føles jævlig rart. For bare et par mnd siden snakket vi om å kjøpe både hus og hytte. Jeg trodde virkelig at vi skulle ha en lang framtid sammen. Hun brukte hele tiden å si at hun kom til å elske meg til jeg gikk lei av henne. At jeg betydde alt for henne. Men saken er den at hun har slitt psykisk veldig lenge, faktisk lenge før jeg traff henne. Hun har hatt endel problemer i barndommen, hun har ingen kontakt med faren sin blant annet. Og i sitt forrige forhold var hun sammen med en destruktiv person, som ødela henne totalt. Han knuste både laptop, ødela verandadøra og kastet telefonen hennes i bakken. Han brøyt henne ned psykisk, rett og slett. Psyken hennes går i bølgedaler, hun har gode perioder og dårlige. I tillegg sliter hun med søvnproblemer, vi har faktisk ikke kunnet sove sammen regelmessig de siste 8-9 mnd. Sex har det vært veldig lite av, pga hun er trøtt og sliten hele tiden, både fysisk og psykisk. Hun har også blitt sur på meg ofte over ingenting, noe hun får utrolig dårlig samvittighet over. Hun er deprimert og sliter med angst. Hun har stått i kø for å snakke med psykolog siden januar/februar. Jeg synes veldig synd i henne, og håper hun får time snart og blir bedre. 

Alt dette gjorde at hun i går fortalte meg at hun ikke klarte mer. Hun sa hun er nødt til å fokusere kun på seg selv, om hun noen gang skal bli frisk. Jeg har egentlig forståelse for det, men hadde jo håpet at vi skulle kunne komme oss gjennom dette sammen, og at jeg kanskje kunne fungere som støtte. Alle disse problemene vi har hatt har fått meg også til å revurdere forholdet et par ganger, men det har blitt med tanken. Jeg har kanskje vært blind og benektet det, og tviholdt på et ønske om at det skulle fungere og bli bedre. Men herregud så rart det føles, nå som det er slutt. Hun var liksom det trygge i hverdagen min.

Jeg får litt angst av tanken på å skulle være alene. Jeg trives ikke så godt i mitt eget selskap. Når jeg traff henne hadde jeg vært singel i 4 år, og jeg husker godt perioder med depresjon og nedstemthet. Jeg er 34 år, og de fleste vennene mine har stiftet familie. Jeg skjemmes liksom litt, og føler meg som en taper ved tanken på å være singel. Dette høres kanskje barnslig ut, men det er nå en gang sånn det er. Jeg trives best i et forhold. Jeg liker å ha folk rundt meg. Jeg er selvfølgelig trist, men jeg er ikke sønderknust. Vi hadde vært sammen i litt over ett år, bodde ikke sammen, og som nevnt har vi ikke sovet ilag på veldig lang tid. Dette gjør det kanskje lettere å takle. Men jeg er redd for hvordan det blir å være alene.. En del av meg har lyst å installere Tinder og prøve å treffe noen med en gang, men det er vel kanskje ikke så sunt. 

Hvordan skal jeg takle hverdagen bedre? Jeg har bestemt meg for å begynne å trene igjen, det savner jeg. Men når jeg kommer hjem til leiligheten og sitter der alene med tankene og savnet etter nærhet, hva gjør jeg da? Jeg trenger å få høre noen positive sider ved det å være nysingel. 

Takk for at du leste.

Anonymous poster hash: 8d1de...706

[Taurean]

Man blir vant til alt. Men det hjelper å være litt kreativ i det å bli "vant" til ting. Få litt interesser for ting. Det kan virke som du har litt lav selvtillit. Boligen må ivaretas, mat må lages, klær må vaskes. Du kommer ikke til å kjede deg.

Å ha litt perspektiv i livet er heller ikke dumt. Jeg hørte noe ganske vist en gang i en video jeg fikk av en psykolog .. han sa at svært ofte er det ikke pengeproblemer eller praktiske problemer folk sliter med. Ofte er det et visjons-problem. Altså at man har ikke vært kreativ nok eller rett og slett -prøvd- å være litt kreativ og finne nye løsninger for seg selv. Dette kan også knyttes til selvledelse, å inspirere seg selv. Det krever ikke så mye, men litt av og til. Spørre seg selv; Hva kunne jeg tenke meg å prøve ut? Kan være hva som helst; Hobbyer, medlemsskap i grupper i samfunnet, svømming, klatring, kampsport, språkkurs, det finnes masse ting man kan delta i.

Da blir det litt lettere å reise hjem også, når man liksom fungerer på flere måter enn bare å være hjemme.

Og igjen, angående perspektiv, så kan man tenke litt på hvor heldig man er som bor i norge. Trygt og fritt. Ikke mist synes av det som er viktig. Og hvis du klarer å ivareta troen på verdien av deg selv, så blir det lettere å finne et nytt forhold også. Hvis du stenger deg ned fullstendig og mister grepet om deg selv, så får du ikke særlig lyst til å finne noen andre igjen. Det blir i hvert fall ikke lettere å tiltrekke seg noen da.

Det er mange i dag også som -velger- å være singel, for de liker friheten det gir. Personlig er jeg en blandet miks, jeg liker virkelig friheten, men hvis man finner den virkelige sjelefrenden, så får man det beste av begge verdener. Men det var det å finne den personen da, det er ikke alltid så lett. Det er jo andre ting som skal stemme også; Familie og sånne ting. Du har ikke skrevet noe om dét, men hvis du ikke har familieproblemer, så er du veldig heldig der også. Sparer mye stress der.

Vær takknemlig for det du har Så blir det så mye lettere å være positiv til nye forhold ettersom tiden går.

[Gjest 8d1de...706]

TS her. Takk for et godt svar. 

Du skriver mye fornuftige ting, jeg skal prøve å være takknemlig for det jeg har.

Jeg har en god familie som jeg kan snakke med og som støtter meg veldig, bare 15 minutters biltur unna. Så det er jeg veldig glad for. 

Jeg får vel prøve å finne meg noen nye hobbyer, der kan man vel kanskje treffe noen også. 

Jeg har ikke verdens beste selvtillit nei, jeg vet ikke helt hvorfor. Får jobbe litt med det. 

Anonymous poster hash: 8d1de...706

[nacario]

Leste bare starten, fikk med meg at hu gikk fra å elske deg og at hun sleit psykisk, kanskje gi det litt tid og så innser hun bommerten og kommer tilbake 🙂 

[Gjest f7737...108]

nacario skrev (På 9.10.2020 den 7.41):

Leste bare starten, fikk med meg at hu gikk fra å elske deg og at hun sleit psykisk, kanskje gi det litt tid og så innser hun bommerten og kommer tilbake 🙂 

Det kommer hun mest sannsynligvis ikke til å gjøre.

 

Gjest 8d1de...706 skrev (På 9.10.2020 den 1.46):

I går tok forholdet mitt med dama slutt. 

Hun har oppført seg litt merkelig den siste tida, ihvertfall den siste måneden. Så det kom ikke som lyn fra klar himmel, akkurat. Men det er trist, og føles jævlig rart. For bare et par mnd siden snakket vi om å kjøpe både hus og hytte. Jeg trodde virkelig at vi skulle ha en lang framtid sammen. Hun brukte hele tiden å si at hun kom til å elske meg til jeg gikk lei av henne. At jeg betydde alt for henne. Men saken er den at hun har slitt psykisk veldig lenge, faktisk lenge før jeg traff henne. Hun har hatt endel problemer i barndommen, hun har ingen kontakt med faren sin blant annet. Og i sitt forrige forhold var hun sammen med en destruktiv person, som ødela henne totalt. Han knuste både laptop, ødela verandadøra og kastet telefonen hennes i bakken. Han brøyt henne ned psykisk, rett og slett. Psyken hennes går i bølgedaler, hun har gode perioder og dårlige. I tillegg sliter hun med søvnproblemer, vi har faktisk ikke kunnet sove sammen regelmessig de siste 8-9 mnd. Sex har det vært veldig lite av, pga hun er trøtt og sliten hele tiden, både fysisk og psykisk. Hun har også blitt sur på meg ofte over ingenting, noe hun får utrolig dårlig samvittighet over. Hun er deprimert og sliter med angst. Hun har stått i kø for å snakke med psykolog siden januar/februar. Jeg synes veldig synd i henne, og håper hun får time snart og blir bedre. 

Alt dette gjorde at hun i går fortalte meg at hun ikke klarte mer. Hun sa hun er nødt til å fokusere kun på seg selv, om hun noen gang skal bli frisk. Jeg har egentlig forståelse for det, men hadde jo håpet at vi skulle kunne komme oss gjennom dette sammen, og at jeg kanskje kunne fungere som støtte. Alle disse problemene vi har hatt har fått meg også til å revurdere forholdet et par ganger, men det har blitt med tanken. Jeg har kanskje vært blind og benektet det, og tviholdt på et ønske om at det skulle fungere og bli bedre. Men herregud så rart det føles, nå som det er slutt. Hun var liksom det trygge i hverdagen min.

Jeg får litt angst av tanken på å skulle være alene. Jeg trives ikke så godt i mitt eget selskap. Når jeg traff henne hadde jeg vært singel i 4 år, og jeg husker godt perioder med depresjon og nedstemthet. Jeg er 34 år, og de fleste vennene mine har stiftet familie. Jeg skjemmes liksom litt, og føler meg som en taper ved tanken på å være singel. Dette høres kanskje barnslig ut, men det er nå en gang sånn det er. Jeg trives best i et forhold. Jeg liker å ha folk rundt meg. Jeg er selvfølgelig trist, men jeg er ikke sønderknust. Vi hadde vært sammen i litt over ett år, bodde ikke sammen, og som nevnt har vi ikke sovet ilag på veldig lang tid. Dette gjør det kanskje lettere å takle. Men jeg er redd for hvordan det blir å være alene.. En del av meg har lyst å installere Tinder og prøve å treffe noen med en gang, men det er vel kanskje ikke så sunt. 

Hvordan skal jeg takle hverdagen bedre? Jeg har bestemt meg for å begynne å trene igjen, det savner jeg. Men når jeg kommer hjem til leiligheten og sitter der alene med tankene og savnet etter nærhet, hva gjør jeg da? Jeg trenger å få høre noen positive sider ved det å være nysingel. 

Takk for at du leste.

Anonymous poster hash: 8d1de...706

Hun har dumpet deg, og lenger ned i innlegget står det at dere ikke har sovet sammen på lenge og har lite sex... Fra en annen kvinne som sliter psykisk til en mann som ble dumpet av en som sliter psykisk: hun har aldri elsket deg og mest sannsynligvis brukt deg hele tiden, den oppførselen du beskriver over her er typisk for en kvinne som misliker en fyr og synes han heller er «plagsom» og feil for henne, og hun ønsker å bli kvitt han, men er sint på seg selv fordi hun ikke tør å dumpe han uten å føle seg enda verre psykisk enn hun gjør fra før. Har selv rotet meg borti relasjoner med menn jeg aldri ville ha og de tok for mye styring og man ikke takler å avvise noen. Å slite psykisk er ingen stopper for å ha lyst på kjæresten sin, ikke over en lengre periode. Men at man ikke orker sex hver gang. Sliter man psykisk så søker man trøst og trygghet og kjærlighet hos den man ser opp til og har følelser for, og ikke klikker, ikke utestenger, ikke ignorerer og ikke tar humørsvingningene utpå hele tiden. Husker i slutten av ene forholdet til en eks av meg, jeg var ikke tiltrukket lenger og ville ut, var avvisende, ville ikke ha sex eller sove sammen nesten og var mye i dårlig humør, fikk han til å dumpe meg. Kvinnfolk er umettelige på mennene de elsker og vil ha.

synes du bare skal gå videre og glemme henne, flørt med andre damer og ta vare på deg selv og driv med hobbyer og ting du vil og liker. Å ta seg en lang kjøretur og reise hjelper veldig på tunge tanker og kjærlighetssorg. Er selv en forholdstype, men har ikke funnet noen enda og prøver å legge bort de vonde tankene rundt det og gjøre ting jeg liker.

Anonymous poster hash: f7737...108

[Baranladion]

Jeg ville brukt en del tid nå, på å bare venne seg til det å være singel. Finn i tillegg noen hobbyer hvis ikke du har, og heng litt med venner og slikt i helgene. Et godt tips er å feks planlegge å dra ut med en kompis eller noe, tidlig i  uka, så har du noe å se frem til. 

Faren ved å stresse med tinder og finne en ny med en gang, er at du biir veldig oppslukt av det, og får du ikke noen treff eller dates, så er det fort gjort å bli enda mer deppa og stressa. Erfaringsmessig, er det mye lettere å finne en god dame du liker, når du ikke er veldig oppslukt av å måtte møte en, noe man veldig ofte kan bli når man sitter og er redd for å være alene. 
Tinder kan booste selvtilitten din, og det er jo morsomt å flørte med folk, men det er også ganske deprimerende hvis man ikke får særlig med matcher, og ingen respons. 

Prøv å bruke minst mulig tid på eksen også, tving deg selv til å ikke gå inn på profilene hennes på diverse sosiale medier osv. 

 

[Theo343]

Uansett hva du gjør pass på at du ikke blir en person hun bruker i de usikre øyeblikkene hun kanskje vil få fremover. Det er lett å gå i fella med "ja hun vil ha meg tilbake" så går det 3-4 uker så forsvinner hun igjen. Og det kan skje flere ganger.

[Gjest f0cec...6e9]

Gjest 8d1de...706 skrev (På 9.10.2020 den 1.46):

I går tok forholdet mitt med dama slutt. 

Hun har oppført seg litt merkelig den siste tida, ihvertfall den siste måneden. Så det kom ikke som lyn fra klar himmel, akkurat. Men det er trist, og føles jævlig rart. For bare et par mnd siden snakket vi om å kjøpe både hus og hytte. Jeg trodde virkelig at vi skulle ha en lang framtid sammen. Hun brukte hele tiden å si at hun kom til å elske meg til jeg gikk lei av henne. At jeg betydde alt for henne. Men saken er den at hun har slitt psykisk veldig lenge, faktisk lenge før jeg traff henne. Hun har hatt endel problemer i barndommen, hun har ingen kontakt med faren sin blant annet. Og i sitt forrige forhold var hun sammen med en destruktiv person, som ødela henne totalt. Han knuste både laptop, ødela verandadøra og kastet telefonen hennes i bakken. Han brøyt henne ned psykisk, rett og slett. Psyken hennes går i bølgedaler, hun har gode perioder og dårlige. I tillegg sliter hun med søvnproblemer, vi har faktisk ikke kunnet sove sammen regelmessig de siste 8-9 mnd. Sex har det vært veldig lite av, pga hun er trøtt og sliten hele tiden, både fysisk og psykisk. Hun har også blitt sur på meg ofte over ingenting, noe hun får utrolig dårlig samvittighet over. Hun er deprimert og sliter med angst. Hun har stått i kø for å snakke med psykolog siden januar/februar. Jeg synes veldig synd i henne, og håper hun får time snart og blir bedre. 

Alt dette gjorde at hun i går fortalte meg at hun ikke klarte mer. Hun sa hun er nødt til å fokusere kun på seg selv, om hun noen gang skal bli frisk. Jeg har egentlig forståelse for det, men hadde jo håpet at vi skulle kunne komme oss gjennom dette sammen, og at jeg kanskje kunne fungere som støtte. Alle disse problemene vi har hatt har fått meg også til å revurdere forholdet et par ganger, men det har blitt med tanken. Jeg har kanskje vært blind og benektet det, og tviholdt på et ønske om at det skulle fungere og bli bedre. Men herregud så rart det føles, nå som det er slutt. Hun var liksom det trygge i hverdagen min.

Jeg får litt angst av tanken på å skulle være alene. Jeg trives ikke så godt i mitt eget selskap. Når jeg traff henne hadde jeg vært singel i 4 år, og jeg husker godt perioder med depresjon og nedstemthet. Jeg er 34 år, og de fleste vennene mine har stiftet familie. Jeg skjemmes liksom litt, og føler meg som en taper ved tanken på å være singel. Dette høres kanskje barnslig ut, men det er nå en gang sånn det er. Jeg trives best i et forhold. Jeg liker å ha folk rundt meg. Jeg er selvfølgelig trist, men jeg er ikke sønderknust. Vi hadde vært sammen i litt over ett år, bodde ikke sammen, og som nevnt har vi ikke sovet ilag på veldig lang tid. Dette gjør det kanskje lettere å takle. Men jeg er redd for hvordan det blir å være alene.. En del av meg har lyst å installere Tinder og prøve å treffe noen med en gang, men det er vel kanskje ikke så sunt. 

Hvordan skal jeg takle hverdagen bedre? Jeg har bestemt meg for å begynne å trene igjen, det savner jeg. Men når jeg kommer hjem til leiligheten og sitter der alene med tankene og savnet etter nærhet, hva gjør jeg da? Jeg trenger å få høre noen positive sider ved det å være nysingel. 

Takk for at du leste.

Anonymous poster hash: 8d1de...706

Du må gjøre noe med disse avhengighetsproblemene dine.
At du i en alder av 34 legger alt i hendene på en usikker kvinne (eller et fremtidig kvinnfolk som magisk skal komme å fixe alt) er beklagelig.

Til syvende og sist er alt opp til deg selv! 

Det kommer ikke til å ramle noe berte ned fra himmelen og redde deg fra deg selv.

 

Du må være selvstendig og ikke avhengig av andre i livet.
Det er desverre mange som lever på denne Disney-illusjonen hele livet.

Anonymous poster hash: f0cec...6e9