Sliter psykisk, trenger noen ledetråder.

[Tsukeo]

Hei!

Jeg flyttet nylig (under 2mnd) for å studere, men grunnet verre psykisk helse, utbrenthet og mye ensomhet, kommer jeg til å flytte hjem igjen. Har mye angst, så ofte vanskelig å klare å tenke klart, så trenger litt hjelp for å vite hvordan jeg skal gå fram videre. Er forøvrig 24 år og mann. 

 

For det første mistenker jeg at jeg er blitt koronasyk, så skal få tatt en test og få det unnagjort før jeg flyr hjem eller drar til legen/psykolog fysisk. Men når vet jeg eventuelt at jeg er frisk igjen? Vil helst unngå å smitte andre, og vil HVERTFALL ikke smitte familien min eller vennene mine.

Lurer også på om psykisk helse er grunnlag nok til å "glemme" dette semesteret ift. Lånekassen, har hørt at noen har fått slettet lån og sånn gjennom sykdom, men vet ikke hvor "alvorlig" det må være.

Skal få ordnet med psykolog + lege her jeg bor nå for å fikset meg psykolog til jeg kommer hjem igjen slik at jeg får hjelp + eventuell tilpasset arbeid hjemme. Er det noe spesielt jeg burde tenke på? Psykologen jeg går til nå anbefalte meg gruppe terapi, har noen erfaringer med dette?

Har ikke jobb, hvordan får jeg ellers penger mens jeg leter etter jobb? Har hørt andre fått hjelp fra NAV, men vet ikke her heller hva kriterier er for det.

 

Beklager hvis dette ble veldig "all over the place", er veldig engstelig for øyeblikket så klarer ikke å tenke helt klart. Spør gjerne om noe er uforståelig.

[Taurean]

Det som er viktig nå, er å prøve å komme frem til noen langvarige løsninger for deg selv. Virker som du har bestemt deg da, for å flytte hjem og fortsette derfra. Det er ingen dårlig økonomisk løsning. Har du jobb, eller har du hatt jobb før? Er det noen mulighet for å få deg jobb der du bor? Vikarbyrå kan være et fint sted å begynne.

Når det kommer til lånekassen og studiestøtte, så har jeg ikke vært igjennom det, så vet ikke helt. Ring dem og spør? Du har jo såvidt vi leser her ingen diagnose, og jeg regner med at du må få fastslått en diagnose før det blir noen løsning på studielånet. Dette kan også ta lang tid. Men da kan det utløse rettighet til uføretrygd og sånne ting også da. Husk at du også kan studere og jobbe som ufør.

Hvordan går det med studiene? Hva studerer du til?

Angående korona, så har jeg ikke lest noe tydelig svar om hvor lang tid det tar å få svar. Ring fastlegekontoret ditt mandag morgen og spør. Du kan kanskje ringe legevakten og spørre, tar bare 20 sekunders samtale.

Har ingen erfaring med gruppeterapi. Jeg ville tatt imot det om jeg var deg. Du -må- ikke dele for mye om deg selv, men du kan finne støtte i å ha et sted å møte opp og få prata om ting, annet enn familien.

Hvordan er det med familiedynamikken? Blir du behandla med respekt og romslighet, eller får du bare kjeft og hakking?

Du er nå heldig som har et hjem å flytte til da, prøv å fokusér på det som er positivt. Og ikke vær redd for å ta imot hjelp. Samfunnets hjelpeinstanser er der for at du skal lene deg på det. Men så klart, aldri slutt å prøv å tenk på aktiviteter, jobb eller studier du kan ha interesse for, dét er jo personlig utvikling og det tar aldri slutt .. selv den siste dagen før man dør.

[Tsukeo]

Jeg hadde en jobb før jeg dro, men den ble besatt like etter jeg dro så vidt jeg vet. Sannsynligvis kan jeg kanskje få en liten tilkallingsstilling der. Har personlig dårlig erfaring med vikarbyrå, siden det introduserte utrolig mye usikkerhet i livet mitt: fikk langvarig jobb én gang, ellers levde jeg på usikkerheten om jeg hadde jobb en dag eller ikke. Ble ringt om morgenen, gjerne bare noen timer før jeg skulle på jobb, og dette ble dessverre for mye for meg. Har også innsett at arbeid med omsorg for andre mennesker også blir for mye for meg, så det vil jeg helst unngå.

Har tidligere blitt diagnosert med generalisert angstlidelse, selv om jeg ikke finner noe dokumentasjon på dette. Studerer for øyeblikket til 3D animasjon, men innså ganske fort at perfeksjonistiske tendenser gjorde at det ble utrolig vanskelig å jobbe: blant annet følelser om å ikke klare å jobbe fordi jeg ikke ser vitsen, at andre ikke bryr seg om det jeg lager og mye annet. Kan ikke forklare bedre enn at jeg ikke klarer å arbeide med det. Bare å prøve å begynne å arbeide med det er ett enormt stressmoment.

Derfor jeg også tenkte at gruppeterapi kunne være positivt: at jeg får delt tanker i ett positivt miljø uten at noen dømmer meg, og at jeg kanskje også kan få flere bekjente gjennom det.

Familiedynamikken er heldigvis veldig bra. Jeg har fått mye støtte for å flytte hjemover, og at jeg skal gjøre det som føles rett for meg. Boplassen er mitt gamle barndomshjem, så akkurat der føler jeg mye sikkerhet. Hjemme har jeg også mange venner, og har til og med noen venner i gåavstand av hvor jeg skal flytte, så det er positivt.

 

Det som plager meg aller mest nå, er følelser om verdiløshet, at jeg er feig og dum siden jeg forlater studiene mine så tidlig. Har som sagt fått mye støtte, men det er liksom en del av meg som ikke vil godta det. Videre sliter jeg spesielt med tanker om usikkerhet, kan personlig aldri huske noen særlige punkter i livet mitt hvor jeg har følt noe særlig sikkerhet i hverdagen, så er overbevist over at noe går skeis i løpet av prosessen av å komme seg hjem: enten at jeg får korona, og har det utrolig lenge og ikke kommer hjem til etter nyttår, eller at plutselig så mister jeg all støtten jeg har fått (lege, psykolog, familie).

Jeg vet det ikke er slutten for meg i forhold til studier og/eller jobb sånn rent logisk, men det er en del av meg som også forteller meg at jeg kommer til å bo med familien min for resten av livet og at ingenting noen gang forandrer seg, og den tanken skremmer meg.

[Femtekolonne]

Korona-test er en rask affære når du får time. Folk har hauset den opp til å være fæl, men jeg som er ganske pysete og dertil svett når jeg møtte opp, tok den på strak arm. Tok testen kl 10 en torsdag og fikk svar fredag ettermiddag. Angst skulle vel være ganske kjent mark for psykologer så det er vel gode muligheter for å få hjelp til å leve med den? 

Endret 3. oktober 2020 av Femtekolonne
Skrivefeil

[Tsukeo]

Er ikke spesielt redd for selve testen, bare at om jeg er syk at jeg skal være syk veldig lenge og ikke kunne dra hjem.

[Femtekolonne]

Det er den frykten som ikke er bra for deg. Du hauser deg selv opp for noe du ikke kan gjøre noe med, annet enn å ta testen for å utelukke. Det å ta en masse sorger og bekymringer på forskudd sender deg bare inn i en ond spiral. 

[Tsukeo]

Ja, jeg er klar over det, men det er jo en del av grunnen for at jeg trenger psykisk hjelp. For øyeblikket klarer jeg dessverre ikke å bare skyve bort det som fører meg i en ond spiral. Kan klare det midligertidig, men det kommer tilbake fordi jeg har ikke de "mentale" verktøyene for å hjelpe meg å bare la være.
Sannsynlig noe jeg gjør for å føle meg "tryggere", fordi da vet jeg liksom hva som sannsynligvis skjer med meg framover.

[Radford]

Din situasjon slik du fremstiller den her minner meg veldig om min egen da jeg var på din alder. Jeg er i dag i tredveårene og det gikk bra med meg,  men jeg slet også med vonde tanker etter at jeg også hoppet av studiene mine pga. mye av det samme som deg.

Du har allerede tatt et meget viktig steg; du har fortalt noen om hvordan du har det og hva du føler. Det er bra!

Jeg vet at det kan virke flåsete av meg å si dette, men tro meg, det kommer til å ordne seg. Spesielt med tanke på at du er klar over farene og at du har gjort deg en del tanker rundt veien videre. 

Jeg skal ikke leke for mye hobbypsykolog her, men jeg kan gi deg litt innsikt i hvordan jeg kom meg ut av min følelse av verdiløshet; jeg kom meg i arbeid kort tid etter jeg hoppet av studiene og bestemte meg raskt for å ha fullt fokus på å gjøre jobben min så godt som mulig (uten å la det gå utover egen helse, selvsagt), uavhengig av hvilken jobb jeg hadde. Dette ga meg etterhvert ikke bare selvrespekten tilbake, men har også gitt meg en solid karriere selv uten fullførte studier.

Det skal sies at dette var til tider vanskelig... veldig vanskelig. Men jeg ga ikke opp, og det er det viktigste. 

Bare husk å ta vare på deg selv først og fremst, men mitt råd til deg er å få fokus på små ting som du kan fullføre som etterhvert kan bli til større ting og med litt tid vil du nok få tilbake selvtilliten din. Ikke glem at det er veldig enkelt å tenke at ens verdi er ensbetydene med hvor "nyttig" man er i samfunnet, prøv å ikke tenke slik.

Jeg gikk ikke til psykolog, men det burde jeg hatt.

Din vei er selvsagt din egen, men vit at du ikke er alene.

 

 

Endret 3. oktober 2020 av Radford
Formatering.

[Taurean]

Tsukeo skrev (3 timer siden):

Jeg hadde en jobb før jeg dro, men den ble besatt like etter jeg dro så vidt jeg vet. Sannsynligvis kan jeg kanskje få en liten tilkallingsstilling der. Har personlig dårlig erfaring med vikarbyrå, siden det introduserte utrolig mye usikkerhet i livet mitt: fikk langvarig jobb én gang, ellers levde jeg på usikkerheten om jeg hadde jobb en dag eller ikke. Ble ringt om morgenen, gjerne bare noen timer før jeg skulle på jobb, og dette ble dessverre for mye for meg. Har også innsett at arbeid med omsorg for andre mennesker også blir for mye for meg, så det vil jeg helst unngå.

Har tidligere blitt diagnosert med generalisert angstlidelse, selv om jeg ikke finner noe dokumentasjon på dette. Studerer for øyeblikket til 3D animasjon, men innså ganske fort at perfeksjonistiske tendenser gjorde at det ble utrolig vanskelig å jobbe: blant annet følelser om å ikke klare å jobbe fordi jeg ikke ser vitsen, at andre ikke bryr seg om det jeg lager og mye annet. Kan ikke forklare bedre enn at jeg ikke klarer å arbeide med det. Bare å prøve å begynne å arbeide med det er ett enormt stressmoment.

Derfor jeg også tenkte at gruppeterapi kunne være positivt: at jeg får delt tanker i ett positivt miljø uten at noen dømmer meg, og at jeg kanskje også kan få flere bekjente gjennom det.

Familiedynamikken er heldigvis veldig bra. Jeg har fått mye støtte for å flytte hjemover, og at jeg skal gjøre det som føles rett for meg. Boplassen er mitt gamle barndomshjem, så akkurat der føler jeg mye sikkerhet. Hjemme har jeg også mange venner, og har til og med noen venner i gåavstand av hvor jeg skal flytte, så det er positivt.

 

Det som plager meg aller mest nå, er følelser om verdiløshet, at jeg er feig og dum siden jeg forlater studiene mine så tidlig. Har som sagt fått mye støtte, men det er liksom en del av meg som ikke vil godta det. Videre sliter jeg spesielt med tanker om usikkerhet, kan personlig aldri huske noen særlige punkter i livet mitt hvor jeg har følt noe særlig sikkerhet i hverdagen, så er overbevist over at noe går skeis i løpet av prosessen av å komme seg hjem: enten at jeg får korona, og har det utrolig lenge og ikke kommer hjem til etter nyttår, eller at plutselig så mister jeg all støtten jeg har fått (lege, psykolog, familie).

Jeg vet det ikke er slutten for meg i forhold til studier og/eller jobb sånn rent logisk, men det er en del av meg som også forteller meg at jeg kommer til å bo med familien min for resten av livet og at ingenting noen gang forandrer seg, og den tanken skremmer meg.

Ja, når det blir -så- usikkert, det tror jeg ikke jeg hadde takla heller. Men jeg fikk to langvarige jobber gjennom vikarbyrå, så klart etter lange prøveperioder gjennom vikarbyrået først .. spørs kanskje litt hva som er ledig og litt flaks med tanke på miljø og hvordan man takler jobben. Lager, truck og logistikk var det jeg gikk for.

Det er sånn livet er .. man prøver, og finner ut av hva man takler og ikke takler. Du har prøvd hardt, så ingen kan ta fra deg det.

Du er ikke feig eller dum. Da hadde du kanskje vært en kriminell voldtektsforbryter. DA er man på det nivået. Du er "bare" (ment positivt) en som prøver å finne ut av livet. Det som er viktig er at du prøver å fortsette den prosessen. Fortsett å kartlegge jobbmarkedet av og til, se hva som er ledig, og prøve litt forskjellige ting.

Det er viktig at du ikke saboterer for deg selv. Selvsabotasje er noe man må passe seg for. Husk at livet ikke er en konkurranse om å komme først i mål. Det handler om å finne ut hva man vil, finne en balanse av aktiviteter og jobb som man trives med. Du er heldig og har en positiv familie .. du slipper den byrden med familieproblemer.

Uansett, hvis det skulle bli som du skriver til sist, så er det ingen dårlig skjebne. Men det er jo ingen som sier at det MÅ bli sånn ... husk også på at ett år er veldig langt. Og 10 år er en livstid i seg selv. Så lenge du prøver litt av og til på å søke utover, prøve deg i noe nytt, søke aktiviteter og prøve, så er sannsynligheten veldig stor over tid for at du -vil- finne en mer selvstendig tilværelse og mestre aktiviteter, som vil gi økt følelse av selvverd og identitet.

Dette er ting som er konstant prosess og som krever litt fokus av og til. Å ha litt perspektiv over livet er heller ikke dumt ... jeg fokuserr også på det å være takknemlig; Vær glad for at man ikke var uheldig og ble født inn i en dysfunksjonell familie, alkohl, rus, vold, eller i land hvor mulighetene vi har er omtrent umulig å få til. Vi i norge har det bedre enn omtrent de fleste på hele jordkloden. Da blir ofte eksistensielle problemer som vi skriver om her mer aktuelle .. men det betyr også at man har nesten uendelige sjanser og muligheter til å utvikle seg.

Og ja, ikke vær redd for å ta imot hjelp heller. Det er bedre enn å være usikker resten av livet.

[Tsukeo]

Tusen takk for motivasjonen, og de fine ordene. Sov bort nesten hele dagen, så var kanskje litt treg med å svare enkelte.
Prøver å ta imot hjelp, vet bare jeg synes det er vanskelig å forstå meg for at jeg er "verdt det". Personlig mener jeg alle mennesker har en verdi, men klarer bare ikke strekke det til meg selv, men jeg jobber med det!

Tror også en av hovedproblemene jeg sliter med er å forstå at selv om andre rundt i verden kanskje har det verre, er dette mitt liv og jeg må innse at jeg relativt sett ikke har det så bra.
Håpet er at jeg en dag ikke er livredd for konfrontasjoner eller å starte samtaler. Har jo kommet en lang vei på det sosiale hvertfall: for bare noen år siden kunne jeg nesten ikke snakke med andre i det hele tatt, nå er det bare det å starte samtaler (ene og alene for å snakke med noen) som er utrolig vanskelig.

Ser jo også at jeg heldigvis er mer likt enn jeg tror, har alltid vært redd for å snakke med venner om problemer jeg har, men har bare fått støtte de gangene jeg har gjort det, og personlig føler jeg meg nærmere dem enn før - og det er bare bra.
 

[Taurean]

Du er kanskje litt som meg, at ting må ha en mening når det kommer til å starte samtaler. At ting må være meningsbasert. Jeg kan også ha problemer med meningstomme sosiale settinger. Det viste seg i ungdomsskolen, i prosjektfremføringer jeg ikke hadde interesse eller lidenskap for, var jeg nervøs og fraværende. Men i prosjekter jeg hadde det, var jeg en av klassens beste. Men det virker som at mye av verden i dag dreier seg om å prøve å tvinge folk til å tåle meningsløshet. Så det gjelder å komme seg inn på en vei der man driver med aktiviteter som føles meningsfylt, så kommer det sosiale av seg selv. Jeg er en tilhenger av at ting skal skje mest mulig naturlig, og ikke prøve å gjøre alt til en sykdom.

Begynn å skrive liste over interesser og hobbyer, og start der. 

Endret 4. oktober 2020 av Taurean

[J-nome]

21 hours ago, Tsukeo said:

Hei!

Jeg flyttet nylig (under 2mnd) for å studere, men grunnet verre psykisk helse, utbrenthet og mye ensomhet, kommer jeg til å flytte hjem igjen. Har mye angst, så ofte vanskelig å klare å tenke klart, så trenger litt hjelp for å vite hvordan jeg skal gå fram videre. Er forøvrig 24 år og mann. 

 

For det første mistenker jeg at jeg er blitt koronasyk, så skal få tatt en test og få det unnagjort før jeg flyr hjem eller drar til legen/psykolog fysisk. Men når vet jeg eventuelt at jeg er frisk igjen? Vil helst unngå å smitte andre, og vil HVERTFALL ikke smitte familien min eller vennene mine.

Lurer også på om psykisk helse er grunnlag nok til å "glemme" dette semesteret ift. Lånekassen, har hørt at noen har fått slettet lån og sånn gjennom sykdom, men vet ikke hvor "alvorlig" det må være.

Skal få ordnet med psykolog + lege her jeg bor nå for å fikset meg psykolog til jeg kommer hjem igjen slik at jeg får hjelp + eventuell tilpasset arbeid hjemme. Er det noe spesielt jeg burde tenke på? Psykologen jeg går til nå anbefalte meg gruppe terapi, har noen erfaringer med dette?

Har ikke jobb, hvordan får jeg ellers penger mens jeg leter etter jobb? Har hørt andre fått hjelp fra NAV, men vet ikke her heller hva kriterier er for det.

 

Beklager hvis dette ble veldig "all over the place", er veldig engstelig for øyeblikket så klarer ikke å tenke helt klart. Spør gjerne om noe er uforståelig.

Iht. Lånekaasen så må du være sykemeldt i minst 3 måneder. Psykiske plager kan være nok til å bli sykemeldt, men du må via en lege.
Da de ikke skal sykemelde tilbake i tid er det viktig å få gjort dette før heller enn senere. Ingen garanti for at du får det såklart så sterkt vurder å stans lånet ditt. 
https://www.lanekassen.no/nn-NO/tilbakebetaling/sletting-av-renter-og-gjeld/sletting-av-renter-rentefritak/sykdom/

Vedrørende støtte og NAV så står det mye om kriteriene er på NAV.no
https://www.nav.no/sosialhjelp/

Mange kontorer har egne ungdomsveiledere. Du anbefales å ta kontakt med ditt lokale NAV kontor når du har flyttet hjem for å avklare dine muligheter og da helst få et møte med dem. 

[Femtekolonne]

Du har tydeligvis verdi siden familie ønsker deg velkommen hjem igjen og du får hjelp av helsevesenet. Flytt hjem og ta i mot den hjelpen du kan få mens du fokuserer på å hjelpe deg selv. Sov, spis og få mosjon i frisk luft. Få deg rutiner som du endrer litt på innimellom for å venne deg til forandring. Og ikke fokuser på nederlag. Livet er en serie med nederlag for mange av oss, men man går videre med fokus på høydepunktene. Det er ikke noe alternativ å gi opp.