Vet ikke hva jeg skal gjøre. Tungt deprimert

[Gjest 4b655...f05]

Hei og hå.

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte eller hvor, men jeg vil gjerne dele mine tanker og opplevelser for og forhåpentligvis få en pekepinne eller noe tips og råd for hva jeg skal gjøre med livet mitt.

 

For en halvannen måned siden så møtte jeg veggen/bakken/bunnen psykisk, da jeg gikk over en lengre periode med masse tanker på hvor mye jeg angrer meg på hvem jeg har vært, alle broene jeg har brent og dårlige valgene jeg har tatt.

Folk jeg har såret/skuffet, ting jeg ikke har gjort eller turt og gjort.. alt det negativet kom ramlende ned på meg som et lastebillass flere dager på rad, imens jeg var på jobb i 3 uker. ( 3 hardeste ukene mine hittil i livet) da jeg er helt ny i jobben vil jeg jo gjerne lære mye nytt, og bidra så godt jeg kan. Men dagene gikk med på og irritere meg, bekymre meg og i tillegg skulle jeg jobbe med masse nye ting og ha fokus på jobben. Dette førte ting stress, angst og en dyp depresjon.. 

dagene på jobb gikk utrolig tregt og var både fysisk og psykisk tunge. Har ikke snakket med noen av mine kolleger om dette, da jeg tror det ikke blir tatt så godt i mot med tanke på jobben vi gjør. ( har heller aldri pratet med noen om problemene mine da jeg er alt for stolt) Da jobben krever å ha tunga i munnen og hodet med seg, noe som jeg ikke har for tiden. 

Så jeg fortsatte og late som alt var greit og la meg tidlig med vonde tanker og masse uro i kroppen og hodet. 

3 neste ukene hjemme på fri så brukte jeg mye av tiden på og ligge inne med depresjon og negative tanker om meg selv og fortiden, and the list goes on... 

Gruet meg veldig til og dra tilbake på jobb da jeg ikke visste om hodet kom til og bli bedre til neste tur. Vil ikke noe annet enn og jobbe med dette, men jeg dro ut på jobb igjen, og fant ut etter en ukes tid at hodet ikke har blitt bedre, jeg er veldig deprimert for tiden og trodde at dette kunne hjelpe meg på beina igjen, men det går ikke da jeg fortsetter og tenke negativt pga dårlig fokus, sliter med og ha oppmerksomhet og lære ting. Har også mistet interessen for mine hobbyer og alt jeg likte og gjøre, som og være med venner gå tur, sykle, trene osv..

 

 

Det må nevnes at jeg har hatt en svingende og ustabil oppvekst med lese og skrivevansker, masse flytting, mye sinne og trøbbel i familien, har slitt mye med og passe inn i vennegjenger, blitt utsatt for en rekke psykisk tunge hendelser osv. 

 

Møtte for noen måneder siden ei skikkelig bra dame som jeg driver og dater, og har åpnet meg opp for henne om alt av mine tanker og problemer. Men jeg føler ikke jeg får til å gi henne det livet hun ønsker med meg da jeg innser hvor mye psykisk jeg sliter.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre for og få det bra med meg selv..

-jeg vil forandre meg, men føler ikke jeg får det til

-skal jeg sykmelde meg fra jobb og bli innlagt for behandling?

-skal jeg fortsette på jobb og håpe at det går over? 

-skal jeg finne meg en lettere jobb med mindre betalt og mindre utfordringer?

-har vært inne på tanken på selvmord, men det er bare tanker i mine dypeste tyngste øyeblikk. Fordi jeg vet vil være i live, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få til og leve et liv der jeg er glad og fornøyd.

 

Uansett hvilke valg jeg tar så tenker jeg på det negative.. vil folk se på meg annerledes om jeg slutter, jeg kommer til og bli missfornøyd med og gå masse ned i lønn, blir jeg dømt om jeg legger meg inn til behandling osv osv..

 

Jeg er helt rådvill, og vet ikke hva jeg skal gjøre.. 

 

Jeg vil gjerne få noen gode råd og pekepinner, siden jeg for tiden ikke har peiling på hva jeg skal og burde gjøre.

 

Takk på forhand!

 

Mvh gutt 26.

 

Anonymous poster hash: 4b655...f05

[trn100]

Jeg skal ikke en gang prøve å fortelle deg hva du skal gjøre for det vet jeg oppriktig talt ikke, men jeg kan fortelle deg litt om hva du IKKE bør gjøre, for det er den erfaringen jeg har å dele.

Jeg er mer en dobbelt så gammel som deg, men sitter allikevel her og kjenner igjen det du beskriver. Jobben jeg har hatt i 35 år ble plutselig borte for 2 år siden, og jeg har nok etter det blitt både enda eldre og kanskje enda mer bitter.

Jeg skulle mange ganger ønske jeg var 26 igjen og kunne gjøre rett for alt som ble feil. Bare det å ha noe å se fremover mot, og utnytte alle muligheter man har i ung alder, fremfor å ende opp som en gammel grinebiter. Du må se det også, fremover. Ikke kast bort tiden og livet ditt!

Jeg har alltid trodd jeg kunne fikse alt selv, og det var også på mange måter forventet av meg. Nå er jeg som sagt mer enn dobbelt så gammel som deg og har omsider, alt for sent, funnet ut at sånn er det ikke. Jeg har vært så heldig at jeg etter alle disse tankene har funnet en jeg føler jeg kan snakke med, og det vil jeg anbefale deg at du også gjør.

Det finnes garantert gratis lavterskeltilbud også der hvor du bor, noen som venter på at du skal ta kontakt.

Du har allerede tatt det første skrittet ved å legge ut dette. Håper inderlig du også tar det neste og finner en du våger å snakke helt åpent med. For 20 år siden var det aldri i mine tanker, men du verden så godt det er, selv om du i utgangspunktet synes det virker helt håpløst.

Ønsker deg all verdens lykke til, og ta tak i det før det er for sent og få snudd dette før det er for sent!

"Hvis du ængster
tiden bort,
gør du livet
tomt og kort."

Piet Hein

[nacario]

Du trenger å få orden på tankene og følelsene dine, og slik i den grad du beskriver det er det nok best at du søker hjelp fra psykolog/terapeut som kan bistå i å strukturere/bearbeide topplokket. Det skal nok ordne seg skal du se, hvis en ser litt objektivt på det har du nå tatt første steg, det å innse at du trenger hjelp, i tillegg har du mange beskyttende faktorer som jobb og mulig kjæreste som du vil sette mer pris på når du får komt igang. Men ta kontakt med fastlegen og få en henvisning. Alternativt blir du henvist til et DPS.

Dette går bra!