Min bipolar kone tok ut skilsmisse.

[Gjest 277be...398]

Det er ikke første gangen min kone tok ut skilsmisse da hun var i den maniske fasen. Dette skjedde høsten 2013. Etter at skilsmissen ble et faktum, ble hun seg selv og angret, vi kom sammen og giftet oss på nytt. Siden det har det fungert bra. Nå nylig har det skjedd igjen, den 27 august. Jeg har merket at hun har vært følelsesmessig fjern ovenfor meg og manisk  de siste ukene. Torsdag den 27 august hadde hun skrevet er brev om at hun har dratt sin vei og erklært skilsmisse. Hun våget ikke å prate med meg under 4 øyne på grunn av at hun innbiller at jeg er den verste psykopaten som i skulle banke henne, i verste fall drepe henne. Det var mye stygt som sto i brevet hun skrev og alle anklagelsene mot meg. At jeg skal være en voldelig og total hensynsløs drittsekk stemmer overhodet ikke. Hun skrev at hun er livredd å bo med meg. Min voksne sønn synes det er helt horribelt, han gir meg full støtte i saken. Jeg snakket med en venninne av min kone, hun ble faktisk skremt over hvor manisk og giret hun var da hun fikk besøk av min kone, hun fortalte meg at hun overhodet ikke var til å kjenne igjen. Nå er jeg temmelig langt nede og veldig trøtt og sliten etter dette som har skjedd igjen.

Anonymous poster hash: 277be...398

[Gjest 1c968...942]

Det jeg skriver vil nok ikke hjelpe noe, men hva tenker du selv? Vil du føle deg mer "Fri" om skilsmissen går igjennom, slik at du slipper dette "rotete" fremover? 

Høres veldig tungvint ut om du må leve slik fremover hvor du blir anklaget for det ene eller det andre, dersom det ikke ligger noe i det.

 

Anonymous poster hash: 1c968...942

[Gjest 277be...398]

Gjest 1c968...942 skrev (25 minutter siden):

Det jeg skriver vil nok ikke hjelpe noe, men hva tenker du selv? Vil du føle deg mer "Fri" om skilsmissen går igjennom, slik at du slipper dette "rotete" fremover? 

Høres veldig tungvint ut om du må leve slik fremover hvor du blir anklaget for det ene eller det andre, dersom det ikke ligger noe i det.

 

Anonymous poster hash: 1c968...942

Det er jeg trådstarter som svarer. Jeg og kona mi har opplevd mye fint gjennom årene. Når hun er seg selv, er hun verdens snilleste og forståelsesfulle person å leve med.

Anonymous poster hash: 277be...398

[Taurean]

Leit å lese da. Det eneste støttende jeg kan komme med, selv om det kan virke litt.. hardt, er; Har du virkelig tatt innover deg hvordan det kan være å leve et liv med noen som har en sånn personlighet? Kanskje du har undervurdert det litt? Hvor stor ansér du sjansen for at ho skal komme til seg selv igjen? Og hvis ho kommer til seg selv igjen, så ville jeg, hvis jeg var deg, tatt ho med gått til en psykolog så dere får dokumentert forholdet dere har. Sånn at hvis ho skulle skrive sånne brev, og sende til feil person, så får ikke du en kamp for livet for å bevise at du ikke er en psykopat.

Jeg ville uansett til mandag tatt kontakt med en psykolog eller kanskje fastlegen for å få situasjonen dokumentert, sånn at du får noen profesjonelle med på laget. På laget ikke bare for deg selvsagt, men for begge.

Psykologisk overgrep på den måten er like ille eller verre som fysisk overgrep.

Jeg skriver selvsagt dette i den troen at du skriver sannheten.

[nacario]

Trist lesning, og du virker som en 'keeper'. Kan relatere til en kollega som er bipolar, hvor jeg også har litt relasjon til hennes ektefelle. En del av det du beskriver går igjen hos dem, at hun ikke har innsikt og kan behandle mannen hennes uverdig ved å ikke se den stabiliserende støtten han er, sist DPS innleggelse innledet hun også et forhold med en annen pasient (humørsvigninger, mani). 

Jeg tenker at sålenge det ikke skjer en klar drastisk strukturert plan som kan endre deres hverdag så må du nesten velge om du skal fortsette å stå i dette eller bryte kontakt, særlig hvis man ikke får gjort noe med innsikten eller støtteapparatet rundt. Kjenn på din egen magefølelse, og aksepter at uansett valg er det rett, men vil også innebære tøffe følelser. 

Endret 30. august 2020 av nacario

[Gjest 277be...398]

Taurean skrev (8 timer siden):

Leit å lese da. Det eneste støttende jeg kan komme med, selv om det kan virke litt.. hardt, er; Har du virkelig tatt innover deg hvordan det kan være å leve et liv med noen som har en sånn personlighet? Kanskje du har undervurdert det litt? Hvor stor ansér du sjansen for at ho skal komme til seg selv igjen? Og hvis ho kommer til seg selv igjen, så ville jeg, hvis jeg var deg, tatt ho med gått til en psykolog så dere får dokumentert forholdet dere har. Sånn at hvis ho skulle skrive sånne brev, og sende til feil person, så får ikke du en kamp for livet for å bevise at du ikke er en psykopat.

Jeg ville uansett til mandag tatt kontakt med en psykolog eller kanskje fastlegen for å få situasjonen dokumentert, sånn at du får noen profesjonelle med på laget. På laget ikke bare for deg selvsagt, men for begge.

Psykologisk overgrep på den måten er like ille eller verre som fysisk overgrep.

Jeg skriver selvsagt dette i den troen at du skriver sannheten.

Trådstarter her: Min kone har allerede diagnosen bipolar, hun er for lengst utredet

Anonymous poster hash: 277be...398

[Taurean]

Gjest 277be...398 skrev (53 minutter siden):

Trådstarter her: Min kone har allerede diagnosen bipolar, hun er for lengst utredet

Anonymous poster hash: 277be...398

Ok. Så det er ingen problemer med at ho kan begynne å anmelde deg for de tingene som ho skrev i brevet eller forteller andre.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan skrive enn at du må bare reflektére over om du har vurdert dette godt nok. Det kan hende dette kan skje flere ganger, så da må du være mentalt forberedt, finne opp noen systemer, noe som dere avtaler er greit å gjøre når ho får slike utbrudd, eller hva det riktige navnet er.

Men hvis ho virkelig -er- seriøs da, og virkelig vil skilles, at dette ikke er en del av den andre personligheten som kommer frem, ja da er det vel lite å gjøre. Du må fokusere på deg og ditt og holde deg stabil. Det virker som det er litt tidlig for deg å ta noen valg enda. Bare fortsette som du gjør og vente å se om ho gir mer positive svar. Dere har jo såvidt jeg forstår vært igjennom det her før. Så da kan det kanskje være en tanke å spørre ho om dette ikke er et utbrudd ho kanskje ikke helt mener genuint? Da må du stålsette deg for at dette kan skje flere ganger, hvis dere blir sammen igjen. Ellers ville jeg bedt om et klart og tydelig svar, for eksempel innen 1 uke, og da må du forholde deg til det svaret som et endelig svar, om det blir ja eller nei.

Leit at du må gå gjennom det. Men hvis dere finner ut av det, så har dere noe veldig spesielt da.

[panzerwolf]

Gjest 277be...398 skrev (1 time siden):

Trådstarter her: Min kone har allerede diagnosen bipolar, hun er for lengst utredet

Anonymous poster hash: 277be...398

Er hun i noe slags behandling da? Kan jo hende at tilstanden har forverret seg. 

Husk å tenke på deg selv oppe i dette. Om dette løses opp i nå, så vil enhver slik hendelse fort bidra til at du frykter det vil skje igjen. 

[Elefantfot]

Gjest 277be...398 skrev (På 29.8.2020 den 22.54):

Det er ikke første gangen min kone tok ut skilsmisse da hun var i den maniske fasen. Dette skjedde høsten 2013. Etter at skilsmissen ble et faktum, ble hun seg selv og angret, vi kom sammen og giftet oss på nytt. Siden det har det fungert bra. Nå nylig har det skjedd igjen, den 27 august. Jeg har merket at hun har vært følelsesmessig fjern ovenfor meg og manisk  de siste ukene. Torsdag den 27 august hadde hun skrevet er brev om at hun har dratt sin vei og erklært skilsmisse. Hun våget ikke å prate med meg under 4 øyne på grunn av at hun innbiller at jeg er den verste psykopaten som i skulle banke henne, i verste fall drepe henne. Det var mye stygt som sto i brevet hun skrev og alle anklagelsene mot meg. At jeg skal være en voldelig og total hensynsløs drittsekk stemmer overhodet ikke. Hun skrev at hun er livredd å bo med meg. Min voksne sønn synes det er helt horribelt, han gir meg full støtte i saken. Jeg snakket med en venninne av min kone, hun ble faktisk skremt over hvor manisk og giret hun var da hun fikk besøk av min kone, hun fortalte meg at hun overhodet ikke var til å kjenne igjen. Nå er jeg temmelig langt nede og veldig trøtt og sliten etter dette som har skjedd igjen.

Anonymous poster hash: 277be...398

Hei TS,

Det er veldig leit å lese om situasjonen din. Og jeg forstår håpløsheten og fortvilelsen du kjenner på..

Min kone (nydiagnostisert med CPTSD og en 8-10 år gammel bipolar lidelse) gjorde det slutt med meg og søkte om separasjon tidligere i sommer. Hvorvidt det er/var en (hypo)manisk periode/episode hun gikk inn i da, er vanskelig å si - jeg har ikke visst om BPL-diagnosen før etter bruddet, og jeg tror at i vårt tilfelle så handler det om at min kone ikke vedkjenner seg den diagnosen, at hun rett og slett fornekter den. I så måte har det aldri vært «nødvendig» for meg å være obs på eventuelle svingninger, da jeg ikke har visst om at det har foreligget en BPL-diagnose, og som du beskriver din egen kone; hun er verdens snilleste, mest omsorgsfulle og kjærlige menneske - den beste jeg vet om - når ting «er greit» (les: stabilt, i balanse, ikke for mye stress eller belastninger rundt henne).

Jeg vet ikke om det er så mye jeg kan si eller gjøre for deg, annet enn å fortelle deg at jeg tror jeg forstår mye av fortvilelsen, frustrasjonen og håpløsheten du føler på. Jeg har også opplevd (via informasjon fra felles venner) at hun har en oppfatning av meg som en person med «skummel oppførsel», til den grad at hun ikke ønsket/ønsker at jeg skal vite hvor hun har flyttet til. Uten at jeg aner hvor de tankene/følelsene hennes kommer fra. Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og jeg opplever selv at det er fryktelig sårende, skuffende og sjokkerende (du kjenner meg jo bedre enn som så??), samtidig som jeg har tatt meg i å tvile på meg selv på grunn av dette; kanskje har jeg sagt/skrevet noe som virker skummelt/truende, kanskje har jeg vært for streng/tydelig i noen av mine meninger om praktisk fordeling av ting, kanskje er det faktisk «creepy» og ikke innafor at jeg opprettholder relasjonen jeg har fått til noen av hennes venner i løpet av tiden vår sammen, kanskje er jeg litt skummel da, kanskje...osv. 
Det var en vond og tung erkjennelse overfor meg selv, da jeg innså at utsagnet hennes hadde fått meg til å tvile på meg selv - jeg som vanligvis er så trygg og står så støtt i meg selv som person. Jeg håper at du «vet bedre» enn som så, og at du klarer å unngå den karamellen - det var ikke noen kul følelse å skulle håndtere midt oppi alt annet.

Hva tenker du at du vil gjøre videre? Hva er dine tanker om hva som føles rett og riktig for deg fremover? Jeg får selv høre mye av «men tenk på hvordan livet vil kunne bli sammen med henne, så ustabilt, opp og ned, krevende og belastende - det er jo ikke noe som bare går over, det vil jo potensielt være sånn for alltid - er dét et liv du ønsker for deg selv?». Og jeg forstår de tankene, de innspillene. De er i aller høyeste grad legitime og berettiget, og noe som man må/bør ta til etterretning - enten man vil eller ei. Men så kommer man jo ikke utenom følelsene. Kjærligheten. Ekteskapet man inngikk. Løftene man gav. Hverdagene (som det jo er flest av). Planene og drømmene. Jeg elsker henne - sykdom, diagnoser, symptomer eller ei - jeg elsker henne, i gode og onde dager. 
Hvor går grensene? Hvor går MIN tålegrense? Vil min egen psyke og helse orke det? Selv om jeg og mitt bevisste sinn ønsker min kone tilbake, mer enn noe annet - vil det være nok, at man vil, at man elsker, at man kjemper og ofrer? Eller vil man risikere selvoppofrelse på et tidspunkt? Jeg vet ikke. Vet du? 
Jeg vet bare hva jeg, mitt bevisste JEG, ønsker og føler. Og savner. Men hvor realistisk det er i det livslange løp...det aner jeg ikke. 

Hvor mye har du igjen å gi? Hvor mye mer orker du? Hvor mye mer ØNSKER du? Hvordan har DU det, sånn egentlig? Psykisk, fysisk, energi og overskudd - helsemessig generelt? Lever du, eller eksisterer du? Og er(/var) du lykkelig?

Jeg tenker på og føler med deg.

Hjertesukk fra meg