Hvordan akseptere at man er en taper her i livet og gå videre?

[Gjest dfaf7...97e]

Jeg har opprettet tråd her inne før, men finner den ikke igjen. Uansett så sliter jeg veldig mye med dårlig selvbilde. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og et av mine største trekk er ekstremt selvhat. Dette går både på personlighet og utseende, men spesielt utseende. Jeg må også presisere at det er en grunn til at jeg føler disse følelsene for meg selv. Jeg ER virkelig stygg, fra topp til tå. Personligheten min er ikkeeksisterende. Jeg er en "nobody", enkelt og greit, jeg har selvinnsikt. 26 år gammel kvinne.

I det daglige fungerer jeg til en hvis grad. I perioder er jeg så langt nede at jeg ikke klarer annet enn å ligge i senga. Jeg er ikke så mye borte fra jobb, men sykefraværet for hvert år stiger med et par dager hvert år. Er deprimert "ved siden av". Har gått til psykolog i mange år, har nå ikke vært i terapi på ca. ett år. Jeg vet ikke om det er noe poeng i å få psykolog igjen. 

Pga de negative tankene jeg har om meg selv så sliter jeg med å ta vare på meg selv. Jeg klarer ikke få meg venner, for jeg tror ingen vil være med meg. Jeg er veldig ensom, og kunne tenke meg kjæreste, men jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen skulle ønske å være sammen med meg. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå det. Jeg dagdrømmer ekstremt mye, og jeg dagdrømmer helt tiden om at jeg er en annen person med et annet utseende. Og jeg har det så fint! Kjæreste, venner, utdanning, jeg tør å gjøre alt jeg har lyst til, jeg er selvsikker, bein i nesa, livet fungerer. Denne dagdrømmingen kan bli litt overveldende i blant, ofte er hverdagen så jævlig at det jeg gjør er å legge meg i senga og bare drømme meg bort. Jeg har regelmessige "knekker" der jeg er veeeldig langt nede ettersom jeg gang på gang innser at drømmene mine er uoppnåelige. Dagdrømmingen er et fluktverktøy men det trykker meg også ned ettersom jeg så klart innser at denne drømmingen er "bortkastet tid". 

Jeg prøver nå å ta utdanning men det er uhyre vanskelig. Det sosiale er blytungt, jeg får panikk inni meg hver gang noen ser på meg eller prater til meg og jeg må holde øyekontakt. Om noen ser mer enn to ganger på meg tenker jeg at de tenker jeg er forkastelig, stygg, at de lurer på hvorfor jeg orker å sminke meg eller kle meg og hvorfor jeg i det hele tatt eksisterer/er til stede. Om noen i rommet ler eller flirer innser jeg at det muligens er av meg. I jobben min fungerer jeg greit, jeg fungerer i det sosiale med mine kolleger sånn sett men ofte tenker jeg negativt om meg selv og mine prestasjoner og overanalyserer når jeg er ferdig på jobb. Dette varierer mye, akkurat nå er jeg inne i en dårlig periode der jobb er tilnærmet uutholdelig. Jeg føler jeg burde slutte i jobben pga ingen vil ha meg der og at jeg ikke er egnet. 

Nå tenker jeg at kanskje jeg bare burde prøve å akseptere min livssituasjon. Som sagt er jeg jo kvinne, og som ikke attraktiv kvinne er livet vanskelig. Gutta gir meg ikke oppmerksomhet, jeg er den som blir tatt til takke med, jeg må finne meg i at en eventuell type er sammen med andre kvinner og ikke minst har et stort behov for å se på andre kvinner fordi jeg ikke "veier opp". Dette er sårt, vondt og ydmykende og jeg har de siste to årene ikke involvert meg mer med menn. Jeg får gjentatte ganger bekreftet at jeg er ikke pen nok. Jeg er overbevist om at ting hadde vært enklere om jeg passet inn i dagens skjønnhetsideal. Jeg kan operere meg til dette idealet, men jeg er redd det ikke vil hjelpe og at jeg da kaster bort mye penger. Siden jeg ikke er pen eller attraktiv må jeg uansett kompensere med en god personlighet, men jeg har dessverre ingen god personlighet. Jeg er ikke morsom og jeg er ikke smart, jeg er faktisk veldig uintelligent og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å ro i land en bachelor. Det er vanskelig å fokusere på det positive når der ikke er noe. 

Men ja, tilbake til dette med aksept. Hvordan? Er det noen der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver, og som i stedet for å gå i terapi for å bli "frisk" og få et annet syn på seg selv, rett og slett bare har akseptert skjebnen? Vil jeg få mer ro og fred i sinnet mitt, om jeg klarer å slå meg til ro med at sånn er livet, det blir ikke bedre, det blir egentlig bare verre, men sånn er det? Har lest litt om nihilisme og åpnet øynene for det. Jeg føler innerst inne at jeg er frisk, og at jeg bare har et veldig realistisk syn på meg selv og livet. Hvordan fikse dette med ensomhet? Hvordan slutter jeg å være ensom når jeg ikke kan involvere mennesker i livet mitt? Husdyr er uaktuelt på et par år, dessverre. Jeg tror en hund eller katt kunne hjulpet meg mye. Jeg syns livet er veldig, veldig smertefullt å leve og jeg vil ha det bedre. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Å finne verdighet og mening med livet er vanskelig, er derfor jeg har åpna øynene for nihilisme. I dag har ting vært ekstra vanskelig fordi jeg har vært på skole (må ta opp mange fag for å kunne studere på høyskole og universitet) og der var en mann som så flere ganger på meg med vemmelse i blikket og i tillegg var der en jentegjeng som lo mye og jeg var sikker på at det var av meg. Det var himla ekkelt og jeg prøvde så godt jeg kunne å overse det, og det gikk faktisk greit men knekken kom nå etterpå. Som mange andre går jeg med en maske når jeg er i offentlighet, og noen ganger gjør det vondt når det brister. Jeg håper noen her inne har egne erfaringer å dele.. Jeg vet at der ikke finnes noen magiske ord, men jeg tror kanskje jeg må gå en annen vei enn jeg har gjort tidligere. Som tidligere sagt har jeg gått mye i terapi og teorien er på en måte banka inn i skallen, men det har jo ikke fungert... Grunnen til at jeg oppretter tråden er pga jeg trenger å tenke annerledes så fort som mulig før jeg dropper ut av skole for sikkert tiende gang. Det er så krevende å sitte i klasserom og det er så ekkelt å vite at ingen vil ha meg der eller ikke liker meg, at læreren syns jeg er dum osv. Det er så jævlig at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare klare å fullføre dette og begynne på utdanningen min. Men jeg tror ikke jeg kommer til å klare det.  

Anonymous poster hash: dfaf7...97e

[OddZen]

Kjære vakre og verdifulle menneske ❤️ Du må ihvertfall vite at det er ihvertfall en som elsker deg akkurat slik du er, hvordan du ser ut, dine handliger og uavhengig av dine gode eller mindre gode egenskaper!

Og han elsker deg ikke mindre enn alle de andre du fantaserer om å være.

Du må slutte å sammenligne deg med andre, for vi er alle like mye verdt, uansett hvordan du vrir og vender på det! 

Det du føler, føler du nok mye på grunn av at samfunnet vi lever i, er gjennomsyret med en tanke om at et menneskets verdi er basert på våre egenskaper, utseende, og hva vi bidrar med. Legger vi vår verdi i hva samfunnet til enhver tid ser på som idealet, finner vi mange grusomme mennesker opp igjennom historien, og vi er ikke så mye bedre i dagens samfunn heller.

Vi fødes inn i verden som utrolig flotte originaler, men de fleste av oss, dør som dårlige kopier.

Fordi vi blir påvirket fra vi kommer ut av våre mødre, og får innprentet at du må se slik ut, du må være flink på skolen, du må prestere i ditt og datt, være artig og sosial. 

Men det er nettopp da vi mister oss selv!

Du sier at du sitter å dagdrømmer deg bort og skulle ønske du var en annen, men fakta er at det beste vi kan gjøre her i livet, er å være oss selv.

Du bruker så mye tid på å prøve, eller tenke på at du skulle vært en annen enn den du er, at du faktisk ikke ser deg selv og det fantastiske mennesket du er skapt til å være! Du bruker hjernekapasiteten når du er på skolen, på jobb, på bussen, i senga på å å tenke på hvordan det er å være en annen... Våkn opp og se at du er et unikt og fantastisk menneske akkurat som du er. Og du er like mye verdt å elske som alle andre mennesker på vår jord! 

Og det er akkurat det Gud vil ha, han vil ha deg, akkurat slik du er. 

Jeg anbefaler deg å la din SKAPER sette verdien på deg, og ikke noen enkeltpersoner i samfunnet som higer etter å bli likt for å få selvbekreftelse.

Gå til han som har skapt det fantastiske universet med milliarder av stjerner, og millioner av levende skapninger, og som til sist, kronet verket med MENNESKET. Ja han kronet det med DEG!

Legg deg i senga i kveld og prøv å kjenn litt på det, og jeg ber og håper at du kanskje du kanskje slipper taket på drømmene om å være en annen, og at du får hvile fra den strevsomme tilværelsen, det er å bli en kopi...

Endret 6. september 2020 av OddZen

[Taurean]

Det positive er at alt bare er psykologi. Det betyr at slike tanker og følelser oppstår fordi man lar andre fortelle en hva en skal tenke. Dét er noe en kan snu rundt om så fort man ønsker. Det er -DU- som skal bestemme hva du skal tenke om deg selv. Har hatt en del sånne tanker selv. Men jeg har lært meg til å tenke at det 1) Ikke alltid er sannheten, og 2) Folk som tenker sånn, er oftest selvhatende mennesker selv, og om de ikke er det, så er sjansen også der for at de er psykopater. Og jeg kommer aldri til å la psykopater bestemme hva jeg skal tenke og føle over meg selv. Dét behøver ikke du gjøre heller.

En annen ting jeg har lært meg å gjøre, er å i det minste gjøre det jeg kan .. å gå i klær jeg føler meg komfortabel i, som passer meg. Da -føler- jeg meg i hvert fall komfortabel blandt andre. Personlig hygiene også, dusje daglig eller etter behov, (som mann) klippe skjegg og hår, sørge for å i det minste prøve å bry seg litt om seg selv. Ikke fordi jeg skal imponere andre, men fordi jeg føler meg bedre selv.

Jeg vet nok det er mer vanskelig for damer. Men dét er fordi medier og tv bruker milliarder på milliarder på å stigmatisere rundt dette. Det er ikke noe man må behøve å bry seg om.

Det er jenter og damer jeg har møtt, som du beskriver som deg selv, som har varm personlighet, som jeg føler meg mye mer tiltrukket av, enn de som er født med mer estetisk .. heldig utseende, som er selvgode og har psykopatiske trekk.

På mange måter er jeg glad for at jeg er den jeg er. Jeg vet i hvert fall at jeg ikke lever med fordømmelse basert på feil verdier. For meg er det kun godhet, vennlighet, genuinitet, ærlighet, tillit og de verdiene som teller. Jo mer av dét jeg ser i en annen kvinne, jo mer tiltrukket blir jeg. Da spiller utseendet mye mindre rolle. Da betyr det mest det jeg nevnte om personlig pleie, bare i det minste om jeg ser at personen bryr seg litt om seg selv, så er det nok for meg.

Nøkkelordet her er å bry seg om seg selv. Du må aldri slutte å gjøre det. For man kan aldri stole på at andre skal bry seg om en. Noen har det lettere enn andre her i verden, dét er det ingen tvil om. Men man har fremdeles alle muligheter for å få et godt liv og finne noen å leve et godt liv sammen med, uansett hvilke .. hindringer man føler man er født med. Alt er bare stigmatisering og psykologi. Ingenting er noen gang umulig. Man må bare velge å tro på det, og vie litt energi til det. Det har vært perioder i livet jeg har gitt opp mer enn andre, ikke brydd meg særlig mye om personlig pleie osv. Og da har jeg i hvert fall visst at jeg ikke ville få mye oppmerksomhet. Men i perioder jeg har giddi å bry meg om meg selv, så har jeg fått mer oppmerksomhet, hvis det er dét jeg har søkt. Til og med et par dater har jeg hatt. Men da har det vært andre utfordringer som har spilt en rolle igjen. Det er mye som skal stemme når det kommer til dette med andre mennesker.

Men ja, jeg håper jeg klarer å motivere deg litt, til å ikke tenke for mye på dette med utseendet, og heller fortsette å fokusere på de verdiene jeg nevnte om godhet, genuinitet og det der. Da blir livet bedre å leve. Og man kommer lettere overens med andre.

Vil også nevne at alle mennesker har et verdisystem, og et "dømme"-system. Man bør innsé dette, og bruke det til sin fordel. Altså dømme andre på hvor snille og slemme de er, på nivå av empati og integritet... ikke hvordan de ser ut. Det er bare synd når folk har så lav selvinnsikt. Men det er ikke deres feil, for vi lærer sørgelig lite om dette i skolen, ingenting faktisk. Staten betaler mediene milliarder for å styre hva og hvordan vi skal tenke om hverandre. Dette må man lære seg å ikke ta hensyn til..

[InnoPerp]

Hei og takk for et velskrevet og brutalt tankevekkende innlegg som får meg til å tro at du er mye smartere enn du selv innser. Den innsiktendu viser, evnen til refleksjon og ikke minst det å kunne ordlegge deg som du gjør rundt et vanskelig tema er en prestasjon i seg selv. Og dette fordriver du tiden med når du ikke jobber - samtidig som du har det jævlig og er på vei å akseptere at livet er meningsløst. Folk går rett i veggen av ting som tidsklemmer, avdrag på lånet og hjemmekontor, og du har evne til å være oppegående samtidig som du sliter med mærke tanker og ikke finner en plass i tilværelsen. Det krever utrolig mye av et menneske og det kan du gi deg selv litt cred for . Er helt greit å gi seg selv litt cred iblandt. 

Kjenner meg igjen i flere deler av det du skriver, har vært i samme mørke dalgang og var på nippet til å låse døra og slå av lyset for godt. Jeg kom på andre tanker, gikk deretter inn for å gjøre det beste jeg kunne med kortene jeg hadde på hånd og oppdaget gradvis at det jeg kanskje så på som mine minst dårlige sider var velkomment og satt pris på av andre. Det var llitt uvant i begynnelsen, men jeg begynte med småting som å f eks spørre de i kassen i butikker jeg handlet hvordan dagen eller helgen hadde vært. Før du vet ordet av det så slår du av en prat med dem hver gang du er innom, f eks hvordan det gikk med hunden til Elin etter operasjonen hun fortalte om sist gang. Det å be noen fortelle om seg selv og deretter faktisk lytte til hva personen sier er en bortimot garantert måte å bli godt likt. Bra måte å få venner på også egentlig, plutselig har man noe til felles med noen og en anledning til å gjøre det sammen

At folk ser rart på deg og at noen tilsynelatende ler av ellerr håner deg når du kommer gående er hjernespøkelser (med mindre du har store utfordringer med den personlige hygienen, de kan spille inn). Når du gjør deg så usynlig og grå som mulig for andre, så reagerer hjernen som om det skulle være fare på ferde når du møter blikket til noen og blir sett. For min del, så fikk jeg en forferdelig redsel for å bli avslørt - uten å egentlig komme frem til hva som da skulle avsløres.

Du har igrunn litt å se frem til, følelsen etter du har mestra en sosial situasjon der du i tillegg var en aktiv part er nesten berusende, plutselig så er du på hils med flere i lokalmiljøet  og ikke helt alene lengre. Når det er deg mot verden, så blir det litt lettere når man treffer kjente på veien.

Jeg fikk vondt av å lese hva du har opplevd i forhold. Fortvilelsen og sorgen over å ikke kunne leve opp til forventningene eller være god nok for personen man setter høyest er grusom, men du klarer å være reflektert rundt det også. De tingene du selv synes er negative, vil andre finne positive. Etter å ha lest innlegget ditt får jeg et attraktivt intrykk av deg og din personlighet, du viirker f eks veldig obs på andre mennesker rundt deg og deres velbefinnende og en sånn man kan snakke med om virkelig vanskelige eller dype spørsmål og bli tatt på alvor. Du er ganske streng i bedømningen av eget utseende, så med forbehold om at du ikke har vært i en slåmaskinulykke eller lignende som barn, tror jeg at du er for hard i bedømningen. 
Utseendet påvirkes jo av personligheten bakom, og skjønnhet er veldig subjektivt. Du kan risikere å treffe noen neste uke som faller mer og mer for deg hver gang dere møtes, og for ham kan du bli den vakreste personen i verden fordi i den skjønnheten finnes mye mer enn bare et ansikt, personligheten blir bare bedre jo lengre tiden går.

Spora litt av for en stund siden i svaret her tror jeg. Om du har en dårlig dag eller trenger å lufte vettet til en utenforstående stiller jeg opp. Ønsker deg alt godt

Avslutter med et cheesy sitat fra en NAV-ansatt jobbkonsulent; Smil til verden og verden smiler til deg

PS Helt på tampen: Har du vurdert å jobbe noe sted i utlandet en periode f.eks?

[Morromann]

En ting kan være å sette spørsmålstegn med "hva er en taper"? Det er tross alt subjektivt og "bestemt" av samfunnsnormer eller rådende oppfatninger ute blant folk. Og selv det kan det være delte oppfatninger om. 

[Gjest]

Jeg har i perioder oppført meg som en «taper», det har alle gjort, i større og mindre grad (og ikke la noen lure deg til å tro noe annet). Men det betyr ikke at en er en taper. 

Uansett, det virker som om du har dårlig selvfølelse, kanskje er du deprimert (det kan i alle fall virke litt slik). Men, jo bedre selvfølelse en har, jo lettere er det (som et fritt menneske) å ta vare på seg selv, hvis det er det en ønsker. Tar en bedre vare på seg selv så blir en gjerne mere attraktiv for andre. Personlig driter jeg i det iblant (jeg klarer iblant å absolutt ikke ta vare på meg selv, når alt kommer til alt), men jeg er kjent for å gi fullstendig faen - og jeg kan si deg en ting, det er veldig avslappende i alle fall (så lenge det varer), å gi fullstendig faen, det har blitt ganske bra humor utav det også.

Vedrørende det at du har hatt negativ erfaring med typer - velkommen til livet. Prøv å naviger deg vekk i fra drittsekker, slik at du ikke ender opp med å tro at alle er det. Min egen erfaring? Jeg hevdet meg selv, og det føltes egentlig veldig greit. Han endte nesten opp på psykiatrisk. Etter det jeg gjorde var han egentlig helt grei, men da slo jeg opp. Hvorfor gjorde jeg dette og hva er poenget? Jeg har opparbeidet meg nulltoleranse for at noen kan tråkke meg ned, da gjør jeg motstand, og dem som prøver seg kan ofte forvente seg noe enda verre tilbake (en eller annen gang i livet), men jeg unngår å være kriminell da.

Endret 27. august 2020 av Gjest

[trn100]

Jeg er heldigvis såpass gammel at jeg ikke lenger trenger å bry meg om hva andre mener, men gjør det selvsagt allikevel.

Jeg skal ikke forsøke å analysere det du skriver alt for grundig. Det har du sikkert flinkere folk som gjør allerede. Men et par ting vil jeg allikevel si:

Jeg misunner ikke dagens unge mennesker! Det er for meg nesten helt ubegripelig hvilke krav som nå stilles og som jeg for min del i alle fall delvis var forskånet for. Selvsagt fantes det mobbing og vanskelige tider for oss også, men vi hadde heldigvis ikke det presset på oss som spesielt det nå er med "sosiale media".

Etter en lengre periode med dårlig selvfølelse og ikke minst selvtillit i min ungdom tippet det over for meg og jeg tok tak i det. Hva det førte til skal jeg ikke gå inn på, men etter det følte jeg at jeg fikk igjen både selvrespekt og andres respekt, og med ett var det liksom enklere. Følte jeg meg litt ovenpå og klarte faktisk å se at ingen andre var bedre enn meg tross alt!

Selvfølelse og selvtillit er imidlertid noe man må opparbeide seg selv. Det kommer ikke av seg selv...

Synes du skal lese litt her omkring dette.

Det å kunne skrive et slikt innlegg gjør deg faktisk attraktiv i seg selv!

Før du vet ordet av det kan det være for sent, så ikke bruk tiden din på å bekymre deg over hva andre mener om deg. Forsøk å se deg fra utsiden og hvor unik og fantastisk du egentlig er! 

Lykke til! ?

[trn100]

Og siden jeg gjerne sier ting med musikk! ?
 

 

[nacario]

Dessverre har du en tilstand som gjør at ditt selvbilde påvirkes. Har faktisk en venn med lik diagnose og for ham hjalp det med gruppeterapi hvor man får se andres perspektiv og komme fram til felles mestringsteknikker gjennom felleskapet, samt gjøre sunne vanlige kjekke aktiviteter med andre, så ja et vennskap eller to kommer man langt med.

 

Første steget er å akseptere seg selv, og ingen er en taper, dette er bare noe du har valgt å kalle deg basert på normer og at vi alle har et behov for å sammenligne seg med andre. Alle kan være og er en vinner. Du defineres av hva du gjør og hvordan du behandler andre. Det finnes mange pene damer som er uattraktive da de kan ha en "uspiselig" atferd. Forhåpentligvis kan en terapi/oppfølging gjøre deg mer trygg på deg selv og hjelpe deg selv få mer kontroll i livet, dersom du ikke klarer det selv. Prøv å oppsøk fora der folk søker venner/likesinnede da ensomhet i seg selv er noe alle kan slite med og kan gjøre en mer syk (som vel kan være like sterk årsak til selvbildet ditt)

 

 

Endret 26. august 2020 av nacario

[ex-jordbærplukker]

1. Man må først slutte å tenke negativ om seg selv fordi hvis man tenker negativ og behandler seg selv dårlig, tenker at man er stygg, uegnet til hva som helst så vil andre også tenke og behandle deg slik. Hvis man tenker positiv om seg selv så vil de rundt deg også tenke positiv.

2. Ikke bry deg hva andre synes om deg, samfunnet, skole og sosial medier gjør at man føler seg som en taper hvis man feiler noe. Mens i virkeligheten så blir man smartere ved å lære sine egne og andres feil.

3. Penger og god økonomi kurerer depresjon og for å oppnå toppen og bli suksessful i livet så må man først vite hvor bunnen er. Du er ikke alene om dette i samfunnet, kanskje Robert kan gi deg motivasjon, han har sovet på gata, hadde 0 venner, stygg utseende, gikk konkurs og hadde -800.000 usd i minus. 

 

 

Endret 26. august 2020 av ex-jordbærplukkeren

[aomt]

Virker som du har akseptert deg selv for den du er. Spm er kva du ønskjer å gjøre med det?

- Du kan fortsette å tenke på det heile tia (slik som du gjør nå) og være meir og meir deprimert.

- Du kan slutte å bry deg så mye om det. Du er stygg (i følge deg sjøl). So what? Det hindrer ikkje deg frå å nyte snowboarding, fjelltur, bowling, god mat, osv, osv. 

- Du kan gjøre noe med det, begynne å trene mye (anbefaler å starte med trener), ha skikkelig bra kosthold å få deilig kropp. Så tar du eit par plastiske operasjoner. Så er du plutselig rå-deilig. Kunstig? Tja... 99% av jenter sminker seg, bruker push-up, farger håret, osv. Kor går grensa?

- Du kan også jobbe med personlegheita. Finst mange bøker. Utvikle både sosiale egenskaper og kunnskap ellers.

 

Så ja, det er opp til deg kva du ønskjer å gjøre ut ta det. Syns synd på deg selv er nok det enklaste. 

[Gjest]

ex-jordbærplukkeren skrev (4 timer siden):

1. Man må først slutte å tenke negativ om seg selv fordi hvis man tenker negativ og behandler seg selv dårlig, tenker at man er stygg, uegnet til hva som helst så vil andre også tenke og behandle deg slik. Hvis man tenker positiv om seg selv så vil de rundt deg også tenke positiv.

3. Penger og god økonomi kurerer depresjon og for å oppnå toppen og bli suksessful i livet så må man først vite hvor bunnen er. Du er ikke alene om dette i samfunnet, kanskje Robert kan gi deg motivasjon, han har sovet på gata, hadde 0 venner, stygg utseende, gikk konkurs og hadde -800.000 usd i minus. 

 

1. En kan faktisk ikke vite hva folk egentlig tenker. 
3. Her synes jeg at du klarer å avspore litt (hun er en student, ikke en uteligger). Og penger og god økonomi kurerer ikke nødvendigvis depresjon, det kan være med på å forebygge og behandle depresjon til en viss grad på et generelt nivå.
Definisjonen på å nå toppen og det å være suksessfull i livet varierer veldig fra person til person (det å nå toppen og det å være suksessfull handler for noen om noe helt annet enn å bli rik), noen klarer å se igjennom illusjonene, jaget og spillet i samfunnet og skape seg sin egen lykke (ofte ser jeg dette hos mange som er over gjennomsnittet intelligent som ikke er så opptatt av utdannelse eller status), så lenge en ligger over en økonomisk minimumsgrense så kan noen fint være mye mer lykkelig enn noen som er rik.
 

aomt skrev (4 timer siden):

Virker som du har akseptert deg selv for den du er. Spm er kva du ønskjer å gjøre med det?

- Du kan fortsette å tenke på det heile tia (slik som du gjør nå) og være meir og meir deprimert.

- Du kan slutte å bry deg så mye om det. Du er stygg (i følge deg sjøl). So what? Det hindrer ikkje deg frå å nyte snowboarding, fjelltur, bowling, god mat, osv, osv. 

- Du kan gjøre noe med det, begynne å trene mye (anbefaler å starte med trener), ha skikkelig bra kosthold å få deilig kropp. Så tar du eit par plastiske operasjoner. Så er du plutselig rå-deilig. Kunstig? Tja... 99% av jenter sminker seg, bruker push-up, farger håret, osv. Kor går grensa?

- Du kan også jobbe med personlegheita. Finst mange bøker. Utvikle både sosiale egenskaper og kunnskap ellers.

 

Så ja, det er opp til deg kva du ønskjer å gjøre ut ta det. Syns synd på deg selv er nok det enklaste. 

Akseptert seg selv? Hun har langt i fra akseptert seg selv, hva i all verden er det du snakker om?

Vi vet ikke hvordan ts egentlig ser ut en gang. Vi vet så og si ingenting om henne. Så prøv å unngå å oppfordre en usikker person som du ikke har sett en gang til å ta plastiske operasjoner er du snill. Det kan nesten virke som om ts har dysmorfobiske tendenser i tillegg, og da kan plastiske operasjoner bare gjøre vondt verre.

Kanskje du burde lese noen gode bøker/fagbøker om emnet selv? 

Er noe enig med deg når det gjelder sunt kosthold, sunt aktivitetsnivå og stadig øke kunnskapsnivået sitt. Men i mange tilfeller burde en gjøre det for seg selv, og ikke for å få en sexy kropp for å tilfredsstille andre eller for å få visse sosiale ferdigheter eller kunnskaper bare for å tilfredsstille alle andre mener jeg.
- Mange med AvPD er nettopp veldig fiksert på å være perfekt ovenfor andre, kle seg helt riktig, prøve å alltid si de riktige tingene, gjøre alt for å være så høflig som mulig, bøye seg for andre, gjøre mer enn en burde for andre og det hele for å ikke bli dømt eller for å bli likt. Og noen ganger så kan det være positivt å ikke bli likt.

 

 

Endret 26. august 2020 av Gjest

[nonlocality]

Hadde man levd i jungelen eller ørkenen så hadde jeg vært enig i at penger er ikke viktig men siden man lever i et samfunn hvor alt er bundet til penger så å si at penger er ikke viktig er overfladisk.

Fattige mennesker er mest egoistiske spesielt folk som tenker penger er ikek viktig, fordi de har ingenting å tilby samfunnet i vanskelige tider. Det er alltid de rike som har middler som kan donere ved katastrofer osv. Med god økonomi som er oversnittet så kan man bare leve for seg selv som er også egoistisk. Fordi med masse penger kan man hjelpe andre mennesker som er i nød, som feks donere anskitsmasker i koronapandemien, gi mat til fattige, bygge sykehus, skoler i fattig land osv.

Lykkelig eller ulykkelig er bundet til økonomi og verdier om man liker det eller ikke. Long story short bli rik, skap egne verdier  med egne hender, bruk penger til å hjelpe andre mennesker. Lev livet og bli glad.

 

[Gjest]

nonlocality skrev (46 minutter siden):

Hadde man levd i jungelen eller ørkenen så hadde jeg vært enig i at penger er ikke viktig men siden man lever i et samfunn hvor alt er bundet til penger så å si at penger er ikke viktig er overfladisk.

Fattige mennesker er mest egoistiske spesielt folk som tenker penger er ikek viktig, fordi de har ingenting å tilby samfunnet i vanskelige tider. Det er alltid de rike som har middler som kan donere ved katastrofer osv. Med god økonomi som er oversnittet så kan man bare leve for seg selv som er også egoistisk. Fordi med masse penger kan man hjelpe andre mennesker som er i nød, som feks donere anskitsmasker i koronapandemien, gi mat til fattige, bygge sykehus, skoler i fattig land osv.

Lykkelig eller ulykkelig er bundet til økonomi og verdier om man liker det eller ikke. Long story short bli rik, skap egne verdier  med egne hender, bruk penger til å hjelpe andre mennesker. Lev livet og bli glad.

 

Ingen her har vel skrevet at penger ikke er viktig når en lever i et samfunn.

Bare fordi at en ikke har noe å tilby betyr ikke at en er egoistisk. Det kan heller ofte bety at en er hjelpesløs.

Det er de rike som kan donere mye ja. Og det er de rike som kan bruke penger på å ødelegge kloden.

«med god økonomi som er over snittet så kan en bare leve for seg selv som også er egoistisk»

Hvordan klarer du i det hele tatt å komme fram til denne konklusjonen? Det finnes mange måter å bruke penger på som er til hjelp for andre dersom en ligger litt over snittet.

Du viser en ganske smal forståelse av økonomi og samfunn generelt, så jeg vet ikke hvor mye vits det er i å skrive videre, men: Alle kan ikke ha masse penger, på samme måte som at alle kan ikke ha toppstilling i et stort selskap (hvor en kan tjene masse penger), «vi trenger rørleggere også» eller sykepleiere som må jobbe mange timer i døgnet for å hjelpe andre akkurat nå. Håper dette var forståelig nok.

Endret 26. august 2020 av Gjest

[nonlocality]

Med nok penger så kan man skape rørlegger akademi og skape så mange rørlegger som man vil bror. Alt handler om å bruke penger riktig, og fornuftig. I dette samfunnet så er cash = king enten man liker det eller ikke

[aomt]

Appelsinselger skrev (2 timer siden):

Akseptert seg selv? Hun har langt i fra akseptert seg selv, hva i all verden er det du snakker om?

Vi vet ikke hvordan ts egentlig ser ut en gang. Vi vet så og si ingenting om henne. Så prøv å unngå å oppfordre en usikker person som du ikke har sett en gang til å ta plastiske operasjoner er du snill. Det kan nesten virke som om ts har dysmorfobiske tendenser i tillegg, og da kan plastiske operasjoner bare gjøre vondt verre.

Kanskje du burde lese noen gode bøker/fagbøker om emnet selv? 

Er noe enig med deg når det gjelder sunt kosthold, sunt aktivitetsnivå og stadig øke kunnskapsnivået sitt. Men i mange tilfeller burde en gjøre det for seg selv, og ikke for å få en sexy kropp for å tilfredsstille andre eller for å få visse sosiale ferdigheter eller kunnskaper bare for å tilfredsstille alle andre mener jeg.
- Mange med AvPD er nettopp veldig fiksert på å være perfekt ovenfor andre, kle seg helt riktig, prøve å alltid si de riktige tingene, gjøre alt for å være så høflig som mulig, bøye seg for andre, gjøre mer enn en burde for andre og det hele for å ikke bli dømt eller for å bli likt. Og noen ganger så kan det være positivt å ikke bli likt.

Flott. Du skriver eg bør ikkje anbefale noe, da vi veit så lite om TS, så setter du selv diagnoser basert på eit post frå TS? 

La meg gjette, du er ferdig med 1/2 året ta studie som har litt med emnet å gjøre, men du trur veit alt bedre enn alle andre her i verden. På tia å komme ned på jorda?

TS går både til psykolog og spør på offentlig forum. Eg kommer med ulike tips og forslag. TS kan selv bestemme kvem hun vil høre på. Det er ingenting galt å være sexy/kle seg pent for å tilfredstille andre. Det gjør vel alle? DU går med kosekle/pysj hjemme, mens du pynter deg til Uni/jobb. Du går ikkje i sexy kjoler hjemme. DU tar på deg sminke før du går ut, ikkje når du kjem hjem. Så ja, å være fint for andre ER normalt. De som påstår noe annet kjem med ønskjetenking om drømmeverda.

[Gjest]

aomt skrev (På 27.8.2020 den 0.55):

1. Flott. Du skriver eg bør ikkje anbefale noe, da vi veit så lite om TS, så setter du selv diagnoser basert på eit post frå TS? 

2. La meg gjette, du er ferdig med 1/2 året ta studie som har litt med emnet å gjøre, men du trur veit alt bedre enn alle andre her i verden. På tia å komme ned på jorda?

3. TS går både til psykolog og spør på offentlig forum. Eg kommer med ulike tips og forslag. TS kan selv bestemme kvem hun vil høre på. Det er ingenting galt å være sexy/kle seg pent for å tilfredstille andre. Det gjør vel alle? DU går med kosekle/pysj hjemme, mens du pynter deg til Uni/jobb. Du går ikkje i sexy kjoler hjemme. DU tar på deg sminke før du går ut, ikkje når du kjem hjem. Så ja, å være fint for andre ER normalt. De som påstår noe annet kjem med ønskjetenking om drømmeverda.

1. Ehh? Svært så negativ du skulle være da. Jeg har ikke satt en diagnose og jeg har ikke skrevet at du ikke bør anbefale noe (men mtp. responsen din nå så begynner jeg snart å lure). AvPD er allerede satt av psykiatrien. Formidlet bare at jeg oppfanget, i tillegg, dysmorfobiske tendenser (det er ikke en diagnose) hos ts (som heller ikke er så sjeldent blant dem med AvPD og depresjon), som videre kan føre til forverring av psykisk tilstand dersom en tar plastisk kirurgi - en kan ha mye høyere risiko for å aldri bli fornøyd og bare fortsette helt til at det oppstår alvorlige fysiologiske og psykologiske konsekvenser. Jeg forholder meg også til føre-var-prinsippet når jeg gir medisinske råd.

2. Tenkte at du skulle komme med en slik uttalelse. Jeg bruker vanligvis ikke å bare gjette, og jeg har kommet et lengre stykke enn det du tror med det å faktisk ikke bare gjette. Om du f.eks er interessert i eller studerer innen vitenskapelige fag så anbefaler jeg deg å ikke bare gjette - noe annet blir for useriøst og destruktivt. 

Om det er på tide å komme ned på jorda? Er kjent for å ha hodet opp i skyene og bena godt plantet på jorda, men jeg kan forstå at det kan virke forvirrende for deg. Jeg er også godt kjent med dunning-kruger-effekten hvis det var det du lurte på?

3. Jeg er klar over at dette er et offentlig diskusjonsforum. Er du selv klar over det? Eller er du for opptatt av å bli krenket av at jeg kritiserte rådene dine på et offentlig diskusjonsforum?

Selvfølgelig kan hun bestemme hvem hun vil høre på, men jeg kan anbefale henne å ikke høre så mye på deg (og jeg har forklart hvorfor), spes. når det gjelder plastisk kirurgi, så får hun velge selv om hun vil høre på den anbefalingen eller ikke. 

Alle? Nei, jeg tror ikke at _alle_ kler seg for å tilfredsstille andre. Det finnes jo mange mennesker på kloden.

Det kan være galt å føle at en må kle seg «sexy» bare for å tilfredsstille andre, og føle at en må gjøre det for å ikke bli dømt. Videre, så kjente jeg til noen med AvPD som f.eks fint kunne finne på å kle seg slik moren ville at hun skulle kle seg (selv i voksen alder), og hun ingorerte hvordan hun selv ville kle seg.

Spør du om hvordan jeg kler meg? Det varierer. Men for å svare på spørsmålene dine: Jeg «pynter» meg ikke alltid til jobb, og jeg kan gå med sexy kjoler hjemme. Jeg kan fint ta på meg sminke hjemme (fordi jeg bare får lyst til det), men ikke gidde å føle på klisset når jeg er ute med venner og dermed vaske det av før jeg går ut. 

nonlocality skrev (På 27.8.2020 den 0.51):

Med nok penger så kan man skape rørlegger akademi og skape så mange rørlegger som man vil bror. Alt handler om å bruke penger riktig, og fornuftig. I dette samfunnet så er cash = king enten man liker det eller ikke

Du, jeg er klar over at en kan skape det. Men det har ikke noe med poenget mitt å gjøre.

Alt handler ikke om penger, men veldig mye handler om å bruke penger «riktig» og fornuftig.
Personlig så ville jeg heller hatt mye mere kunnskap enn å ha overflod med penger.
Jeg er ikke broren din. Jeg er en kvinne, og jeg er heller ikke søsteren din.

Vi er veldig off topic nå synes jeg.

Endret 28. august 2020 av Gjest

[Jellyfish]

Hei! Jeg skriver dette veldig kort da jeg ikke har så god tid, men jeg håper det er til nytte likevel. Jeg er en kvinne på 25 år som har sliti veldig mye med de samme følelsene, så jeg kan relatere til innlegget ditt.

Ditt første steg er å starte terapi igjen. Hva slags type terapi har du vært på? Det finnes veldig mange ulike former av terapi. Var det terapi hvor du fikk oppgaver som du måtte fullføre for hver time, typ "slå an en samtale med noen neste gang du er på butikken", eller gikk det mest ut på å bare prate? Jeg pleide å tenke at terapi aldri var for meg, men det er fordi jeg var på feil type terapi for mine problemer. Jeg går nå gjennom kognitiv terapi og det er mye bedre for mine behov.

Det ekstreme selvhatet du føler er ikke normalt. Du beskriver deg selv som et monster som alle "naturligvis" må hate å være rundt fordi du er så stygg. Det er helt naturlig å ha dager hvor man ikke føler seg på sitt beste, men ditt selvhat ødelegger for deg og livet du vil leve. Når startet selvhatet? Var du veldig ung, eller har det blitt gradvis verre med årene? Om det startet da du var veldig ung, så er ikke dette et selvhat som du føler fordi du er stygg, men fordi noen har fått deg til å føle dette hatet.

Maladaptive daydreaming er det du beskriver med de konstante dagdrømmene dine. Det er en type dissosiasjon, og jeg vet selv hvor oppslukende det kan være. Jeg elsker fortsatt å dagdrømme (må sette av minst en halvtime hver dag til dette), men jeg har det mye mer under kontroll nå. Det er helt jævlig å oppdage at flere timer har gått og alt man har gjort er å drømme seg bort fordi man ikke liker livet sitt. Dette er noe du bør snakke om i terapi også.

Du bør sette deg ned og tenke på oppveksten din, spesielt om disse følelsene har fulgt deg i flere år. Var den kaotisk? Hvordan var foreldrene dine? Skjedde det noe som får deg til å  tenke "oi, det var ikke helt greit"? Det kan være et fjern minne som du helst ikke vil huske.

Jeg har hatt veldig mange av de samme følelsene som deg og jeg har blitt diagnotisert med kompleks PTSD. Her er et lite sammendrag om hva kompleks PTSD er: "Kompleks PTSD er spesielt uttalt for mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn, og brukes om personer som i tillegg til andre kriterier for PTSD har utviklet et negativt selvkonsept, som har store problemer med humørregulering, og som i tillegg har vedvarende vanskeligheter med å opprettholde relasjoner og nærhet til andre (https://www.ptsdnor.no/ptsd-vold-og-overgrep/)." Jeg nevner ikke dette for å diagnotisere deg, men det er verdt å tenke på. Om du vil vite mer om det, så er det bare å sende en melding.

 

[Gjest dfaf7...97e]

Jellyfish skrev (På 3.9.2020 den 17.04):

Hei! Jeg skriver dette veldig kort da jeg ikke har så god tid, men jeg håper det er til nytte likevel. Jeg er en kvinne på 25 år som har sliti veldig mye med de samme følelsene, så jeg kan relatere til innlegget ditt.

Ditt første steg er å starte terapi igjen. Hva slags type terapi har du vært på? Det finnes veldig mange ulike former av terapi. Var det terapi hvor du fikk oppgaver som du måtte fullføre for hver time, typ "slå an en samtale med noen neste gang du er på butikken", eller gikk det mest ut på å bare prate? Jeg pleide å tenke at terapi aldri var for meg, men det er fordi jeg var på feil type terapi for mine problemer. Jeg går nå gjennom kognitiv terapi og det er mye bedre for mine behov.

Det ekstreme selvhatet du føler er ikke normalt. Du beskriver deg selv som et monster som alle "naturligvis" må hate å være rundt fordi du er så stygg. Det er helt naturlig å ha dager hvor man ikke føler seg på sitt beste, men ditt selvhat ødelegger for deg og livet du vil leve. Når startet selvhatet? Var du veldig ung, eller har det blitt gradvis verre med årene? Om det startet da du var veldig ung, så er ikke dette et selvhat som du føler fordi du er stygg, men fordi noen har fått deg til å føle dette hatet.

Maladaptive daydreaming er det du beskriver med de konstante dagdrømmene dine. Det er en type dissosiasjon, og jeg vet selv hvor oppslukende det kan være. Jeg elsker fortsatt å dagdrømme (må sette av minst en halvtime hver dag til dette), men jeg har det mye mer under kontroll nå. Det er helt jævlig å oppdage at flere timer har gått og alt man har gjort er å drømme seg bort fordi man ikke liker livet sitt. Dette er noe du bør snakke om i terapi også.

Du bør sette deg ned og tenke på oppveksten din, spesielt om disse følelsene har fulgt deg i flere år. Var den kaotisk? Hvordan var foreldrene dine? Skjedde det noe som får deg til å  tenke "oi, det var ikke helt greit"? Det kan være et fjern minne som du helst ikke vil huske.

Jeg har hatt veldig mange av de samme følelsene som deg og jeg har blitt diagnotisert med kompleks PTSD. Her er et lite sammendrag om hva kompleks PTSD er: "Kompleks PTSD er spesielt uttalt for mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn, og brukes om personer som i tillegg til andre kriterier for PTSD har utviklet et negativt selvkonsept, som har store problemer med humørregulering, og som i tillegg har vedvarende vanskeligheter med å opprettholde relasjoner og nærhet til andre (https://www.ptsdnor.no/ptsd-vold-og-overgrep/)." Jeg nevner ikke dette for å diagnotisere deg, men det er verdt å tenke på. Om du vil vite mer om det, så er det bare å sende en melding.

 

Hei! Trist at du kan relatere til innholdet i innlegget mitt, men jeg er samtidig glad for at du tok deg tid til å svare. Nå har jeg gått i ganske mange år til psykolog det har vell vært vanlig kognitiv samtaleterapi. Bli kjent med egne følelser, hvordan følelser påvirker kropp og handling og alt det der. Jeg fikk sjeldent hjemmelekser. Jeg tror at jeg i mange tilfeller ikke var motivert til å gjøre noe med egen helse. Jeg lærte mye teori, men utøvde lite i praksis. Jeg forsøkte også kunstterapi i en lengre periode uten at det ga meg noe. Jeg var så fokusert på at jeg var dårlig til å male og tegne, at jeg egentlig ikke klarte gjøre noe. 

Jeg er fortsatt ikke motivert til å jobbe med meg selv. Jeg har gitt meg selv opp. Jeg er for stygg, for udugelig, og det blir ikke noe utav meg uansett. Mine gode år er forbi og jeg vil for alltid være mislykket. En mann vil ikke røre meg fordi jeg er så stygg og ekkel, og jeg har en forferdelig personlighet. Det jeg ofte dagdrømmer om er å være i et forhold og ha en mann som er glad i meg. Dette kan henge sammen med at jeg i oppveksten hadde en pappa som var svært fraværende og som jeg ofte følte at ikke var glad i meg. Han viste aldri at han var glad i meg. Jeg føler fortsatt i dag at pappa skjemmes over meg, vi har fått et bedre forhold de siste par årene, men jeg får likevel inntrykk av at han skulle ønske jeg ikke var til og at jeg heller var en gutt, han er veldig glad i brødrene mine. Det har plaget meg ganske mye. Jeg har også alltid vært ganske glad i menn, glad i gutter når jeg var liten, foretrakk alltid å være rundt gutter. Jeg var ingen "løs tøs" i ungdomsårene, jeg hadde en kjæreste i en god del år, men jeg foretrakk alltid å snakke med menn, jeg likte ikke at andre jenter trøsta meg men å få en god klem av en mann føltes mye tryggere. Nå har jeg vært uten en mann i livet en stund og det er sårt og et savn. Det er en trygg havn på en måte. Og ja jeg vet dette kan ha mye å gjøre med min relasjon til min far. 

Har ikke opplevd traumer som jeg vet om. Ble mobbet og sånt men anser ikke det som noe traumatisk, og mobbingen var i grunnen ikke så ille heller. Jeg har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse med tilbakevendende depresjon i bunnen. Litt angst oppå der igjen, men det går greit for tiden. Er inne i en fase der jeg egentlig gir faen, jeg er jo tross alt ingen, der er ingen som er glad i meg og alle hater meg innerst inne men jeg må bare leve med det. Med andre ord så aksepterer jeg at jeg er en taper og "en ingen" og bare rir på det. 

Jeg er så jævla drittlei. Lei av å våkne hver bidige morgen og være skuffet over at jeg faktisk våkna. Det skjer hver dag og har gjort det i mange år, helt siden jeg var liten. Jeg grua meg alltid til at en ny dag skulle starte, og jeg gjør det fortsatt. Hver dag er tom og meningsløs og jeg prøver hver kveld å tenke at dagen etter skal bli en ny dag og jeg skal gjøre en forskjell, men jeg orker ikke, klarer ikke, vil ikke, for det er meningsløst uansett. Når jeg ser mitt eget ansikt i speilet blir jeg fysisk kvalm og jeg kjenner stråling gjennom ansiktet og halsen og ned mot brystet, en intens følelse av skam. Og så begynner jeg så klart å gråte fordi det her er bare helt jævlig. Jeg vil rømme fra meg selv men jeg kan jo ikke det. Jeg vil ikke leve i denne kroppen. Og noen dager tenker jeg at dette kan bli bedre, men så innser jeg at helvete faen, se på meg da. Det er ikke mulig. Alle som noen gang har sagt til meg at jeg er pen har løyet til meg, de har sagt det fordi de syns synd i meg som er så stygg. Alle komplimentene jeg har fått fra menn har vært fordi de har lyst på fitte, og jeg tenker at herregud hvordan kan de ha lyst på meg, men det er ikke meg de har lyst på, de har bare prøvd seg på flere kvinner og ikke hatt sjanse og tenkt at ok nå må vi senke standarden litt (mye), og prøvd seg på meg. De har sikkert følt på kraftig fysisk avsky men er man kåt så er man kåt, er det ikke slik? 

Nei, faen heller. Hadde bare hjertet stoppa. 

Anonymous poster hash: dfaf7...97e

[PgUp]

Prøvd tinder? Hva som er stygt eller ikke er subjektivt. Og du har jo hatt kjæreste før så du vet jo at det går an. Jeg nekter å tro at du ser så ille ut som du tror. Med såpass mange folk der ute er det noen for alle, men man må stå på litt for å få det til. er bare å kaste seg ut i det.