Er på vei til å miste min bestekompis i gjennom 10 år pga. stoff

[m20k]

Person A = Min bestevenn
Person B = Vår felles venn

Har kjent min aller nærmeste venn i rundt 10 år. For et par år siden begynte han å prøve stoff. Jeg tenkte ikke noe særlig over det den gangen. Jeg tenkte at han bare var nysgjerrig, og at dette ikke kom til å vare lenge.

Så ble han kjent med flere og flere personer i det miljøet, som han da begynte å henge med. Han sier at han trenger stoff, fordi han da føler seg fri. Og at han ikke er seg selv når han ikke driver med det. Han ser ikke på det som et problem. 

Han avlyser ofte avtaler med meg og person B pga. dette. Sånn som i dag skulle mine to kompiser henge sammen. Fikk en fortvilet melding etterpå av person B om at Person A nok en gang hadde avlyst, og at han hørte folk i bakgrunnen (regner med at han er med folk og ruser seg). Person B fikk en telefon noen timer etter at de egentlig skulle møtes. Kanskje avlyse i litt bedre tid før man skal møtes? 

Nå skal han flytte over en time unna der hvor vi bor, fordi "han trenger et annet sted å bo". Han skal flytte til en som han har kjent i litt over en uke, så vi skjønner tegninga.

Det er sårt å knapt kjenne igjen min bestekompis som jeg har kjent i ca. 10 år. Og nå skal han flytte, uten en plan, sammen med en han knapt kjenner.

Vi er fortvilet. Hva skal vi gjøre?

 

[Gavekort]

Har rusproblemene blitt diskutert mellom dere tre?

[m20k]

Gavekort skrev (6 minutter siden):

Har rusproblemene blitt diskutert mellom dere tre?

Ja, men han er veldig sta. Og vil ikke slutte selv, fordi han har rett til å bestemme over eget liv.

Er jo egentlig enig med han, men det hadde vært mye lettere å takle dette om han ikke avbrøt avtaler med oss for å være andre som ruser seg. 

[Isbilen]

Vanskelig å si hva, om noe, du skal gjøre for å stoppe dette, men det som er sikkert er at dette ikke er din skyld, og at du må ta vare på deg selv også. Selvfølgelig topp om du klarer å hjelpe ham, men ikke strekk deg for langt.Tror ikke man kan tvinge eller lokke noen til å bli ferdig med sånne ting, de må finne ut av det selv. På pluss-siden høres denne flytteplanen ut som en megadårlig ide, så kanskje han går på smellen han trenger for å bli mottakelig.

 

 

 

 

[Skandinav]

m20k skrev (2 timer siden):

Vi er fortvilet. Hva skal vi gjøre?

Det er ikke vanskelig å forstå fortvilelsen. Det er helt naturlig.
Som et siste forsøk, en siste gang, ville jeg formulere min fortvilelse og bekymring på en slik måte at vedkommende faktisk forstår ditt budskap. Du risikerer å gjøre deg svært upopulær, men det er det verdt dersom det får vedkommende et skritt i retningen om egen erkjennelse av at han har et rusproblem.

Hvis ikke dette virker, ville jeg ha trukket meg unna for å unngå å bli med i dragsuget av alt som følger et rusmisbruk. Pårørende og venner kan fort bli "medavhengige".

Trenger du noen å snakke med, kan du ringe rustelefonen.no

[Gavekort]

Beste løsningen jeg kan tenke meg, uten at jeg er en ekspert på emnet, er å ha ei åpen dør og mobilisere venner og familie.

Det er viktig for rusavhengige å ha folk rundt som bryr seg, men så skjønner jeg også at det kan være veldig slitsomt å være med i dragsuget, som fint beskrevet i innlegget over. Hans valg er tross alt ikke ditt problem, men om han skal komme på rett kjør så må det være noen der.

Endret 20. august 2020 av Gavekort

[Psykake]

Rusmisbruk er ikke "sykdommen". Rusmisbruk er et symptom. 

Det er åpenbart at din venn er i en situasjon hvor rusmisbruk har negativ påvirkning på livet hans siden det påvirker vennskap, og jeg vil anta også familiære forhold? 

Jeg ville ha forsøkt å virkelig spørre hvorfor han ruser seg. Spør oppriktig som en støttende venn. Ikke godta "fordi han føler seg fri" som forklaring. Det er for vagt. Hvorfor føler han seg fri? Hva er det han føler han må ha rus for å unnslippe? Grunnen kan naturligvis være alt mellom himmel og jord, men sjansen er stor for at det er noe dyptliggende og vanskelig. Vanskelig nok til at man velger rus istedet for å snakke om det. Vanskelig nok til at det kanskje blir en umulig oppgave for deg som venn å forholde deg til det.

Til syvende og sist kan du ikke tvinge han til å snakke om det og det da heller ikke din oppgave å få han rusfri. Det er det kun han som kan avgjøre, men jeg har stor tro på at det å ha en venn som spør oppriktig, ærlig og på en støttende måte, kan være en god start for litt selvinnsikt over egen situasjon. 

 

Men husk. Du er en venn. Ikke en psykolog. 

 

 

Endret 20. august 2020 av Psykake

[Taurean]

Får ikke gjort en dritt med det.

Vi lærer ingenting om psykologi og selvopprettholdelse i skolen. Han har kanskje hatt en vanskelig oppvekst og ikke blitt hørt over tid. Ingen respekt, ingen positivitet. Kanskje økonomisk tranghet. Det er sjelden én enkel grunn. Dere har prøvd deres beste, men noen ganger er det ikke nok. Dere har også deres liv å leve.

Det beste dere kan gjøre er å si at døra alltid er åpen, men så klart er ikke rusbruken velkommen i deres hjem eller sosiale krets. Bare aldri miste tilliten. For han kan finne et klart øyeblikk hvor han har fått nok og klar til å ta et valg. Og hvis dere da har klart å opprettholde et godt nok tillitsnivå, kan det hende han når ut til dere og spør om å komme tilbake og ha kontakt.

[AnnonymG]

Skjønner godt du er fortvilet TS. Dette er utrolig vanskelig.

Når han selv er så overbevist om at dette er det rette for ham, så blir det utfordrende. Man kan alltids prøve å få han til fastlege og få en vurdering slik at han kan få den hjelpen den trenger. Både for rusavhengigheten men også for de underliggende utfordringene han helt åpenbart har. Når du må ruse deg for å føle seg "normal", så har han enten en underliggende uttalt angst/depresjon eller noe annet som plager han.

Men TS, det er ikke ditt ansvar. Håpløsheten og fortvilelsen er vanskelig å bære, men det er ikke ditt ansvar allikevel. Og hva enn som vil skje fremover, så vil det være denne personen som tar sine egen valg. 

[plankeby]

Veien til rusmisbruk kan være så mye. Fraskrivelse av eget ansvar for sitt rusproblem, bagatellisering av rusmidler eller negativt syn på mye av samfunnet er store faresignaler.

Det er fort gjort å "unnskylde" rusmisbruk med problem i oppvekst. Da er det greit å minne om at de aller aller fleste med den mest forferdelige oppvekst (overgrep, vold og mishandling) blir IKKE rusmisbrukere.

Har jobbet mange år med rusmisbrukere, blitt truet med kniv og våpen fra dem. Måtte til slutt si opp jobben når en rusmisbruker angrep meg bakfra på fritiden, samt prøvde å ta livet av andre i familien. Kunne utdypet mye mer, men da kan man komme i klemme med taushetsplikt. Utgangspunktet var at personen fikk hjelp som ønsket, men så kanaliseres forvrengt virkelighetsbilde på den som da står når. Flere som jobber med tunge rusmisbrukere må selv velge å leve et liv sterkt annerledes. Den som kommer nærmest er også den som blir utsatt for rusmisbrukerens både ufarlige og hos noen meget livsfarlige frustrasjon.

Det er litt for tabu i samfunnet ennå det å fokusere på slike sider med rusmisbruk. Jo da de er hyggelige og utrolige mange ganger, med dype refleksjoner om livet. Men så kommer også "uhyret" fram, både med og uten rus i kroppen. 

Det viktige venner og familie kan gjøre er å si at man bryr seg og ønsker å stille opp. Samtidig være varsom så man selv ikke blir "oppspist" som pårørende.

Personen på god vei inn i rus oppfatter begrunnet bekymring slik:

Det blir som om du finner, eller har funnet, din drømmedame/mann og alt ser ut til å være perfekt. Så kommer noen å prater dritt om ham/henne og kaller deg idiot som er i forholdet.

Kanskje litt avsporing. Dette er ikke ment som å gi opp eller ikke bry seg. Som nevnt fra andre her, vis at man fortsatt ønsker å være en venn. Mimre om gode historier at man er glad i osv. Samtidig en viss ærlighet på at man ikke kan være med på veien inn i store rusproblemer. 

Å få inn proff hjelp samtidig med venner som bryr seg kan være en nøkkel. 

Masse lykke til. 

Endret 10. januar 2021 av plankeby