Skal vi bare akseptere at folk er tjukke?

[bojangles]

  

9 hours ago, Ratleto said:

Det synes, for det er MASSE info der som viser så til de grader at det ikke bare handler om det du tror.

Les hele tråden du. Så får du masse info om hvor komplisert det er. Eller er det for vanskelig?

Ja vi får håpe at @PTStine om hun faktisk er PT leser hele tråden. Hun bør kanskje gjøre et dypdykk i emnet. Mtp nicket så vil hun jo møte mennesker med utfordringer knyttet til kropp, vekt og kost. Og da bør hun jo ha belegg for å uttale seg, og ikke basere seg på ren synsing. Nå er vel PT blitt årsstudie? Da skulle en kanskje håpe at de hadde fått inn litt om kompleksiteten rundt overvekt med i pensum? 

[fokkeslasken]

On 5/21/2021 at 11:23 AM, knutinh said:

Å bruke gjennomsnitt er som du sier en potensiell feilkilde. Et annet moment som de nevnte var at vi har god kontroll på hvilke råvarer som blir produsert/importert (minus selvplukk av bær, privat fiske og sånt som i sum utgjør lite). Men vi vet mindre om hva som faktisk blir spist. Intuitivt skulle man kanskje tro at matsvinnet er større nå enn for riktig lenge siden - folk kjøper ferskere mat, og kaster mer når den blir muggen. Samtidig kan det tenkes at folk skar vekk fettranden på sylta på 90-tallet, men spiser den nå. Heller stekefettet fra egg og bacon over brødskiva heller enn å gjenbruke eller kaste det. Sånt sier ikke tallene.

Men det er et veldig interessant paradoks.

For min personlige del har jeg funnet at det ligger mye mer i hva man spiser enn hvor mye man spiser. For eksempel har jeg funnet produkter som tilsynelatende er like (fra innholdsfortegnelsen) men fra forskjellige leverandører, hvorpå den ene gir mageproblemer mens den andre gjør ikke det.
Til det skal være sagt at jeg har lagt veldig mye krefter i å fjerne varer fra min diett som gir noe som helst mageproblemer. Et eksperiment som etter egen mening var det som gjorde absolutt mest for at jeg klarte beholde vekten etter endt vektnedgang. Problemet for mange er selvfølgelig at de aldri har hatt en fornøyd mage så de vet ikke hva de skal se etter. Men med litt øvelse kan man begynne å forstå tegnene magen gir når det er for mye sukker, for mye fett, for store porsjoner, samt ingredienser som uroer systemet.
Om ikke annet vil slikt lære en å høre bedre på hva kroppen forteller, og uten det tror jeg et varig vekttap er meget vanskelig. Tenk på det som at du trener en hund men du får ikke se hunden noen gang. Litt tilbakemelding må man ha, og man må legge krefter i å forstå hva som blir kommunisert.

Quote

Det er selvsagt 100 måter å regne ut forskjeller på, men det du sier later ikke til å være generelt korrekt.

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/exk5g/er-du-lei-av-at-de-rikeste-blir-stadig-rikere-troest-det-har-vaert-stoe

Den lå bak betalingsmur og studien i seg selv var litt i overkant komplisert for hva jeg har tenkt å bruke tid på for dette bipoenget av en potensielt feilet analogi. Det er vel uansett på det rene at samfunnsforskjellene mellom nå og for 100/150/200 år siden er så store at direkte sammenligninger er meget vanskelig. Litt som at folk uten internett i dag sliter med å få gjort de mest banale oppgaver mens for 40 år siden var det lite problemer med de samme oppgavene, som jo vanskeliggjør en god direkte sammenligning.
...men nok om det

Endret 25. mai 2021 av fokkeslasken

[fokkeslasken]

On 5/21/2021 at 11:04 PM, bojangles said:

Det var altså det at du var så skråsikker på at det var en kunnskapsbrist hos de overvektige jeg reagerte på. For jeg tror virkelig ikke det. Tvert imot, så tror jeg mange som sliter med overvekt kan mer om kosthold enn gjennomsnittet fordi de kanskje har forsøkt ulike måter å få kontroll på vekten på. Alt fra slankeklubber og økt mosjon, til timer hos ernæringsfysiolog, eller de har kanskje lest tykke stabler av bøker om kosthold, slanking osv. Akkurat dette baserer jeg riktignok kun på samtaler jeg har hatt med personer som er overvektige, har null data på dette, og har heller ikke søkt etter forskning på området.

Jeg vil si meg litt enig med @PTStine, for etter egen erfaring dreier ernæring seg om så mye mer enn bare sukker/fett/fiber/karbohydrater + mengder. Det er så mye annet i maten vi spiser og det vil påvirke oss alle i en eller annen grad, og mange vil merke en typisk effekt på matlyst og tilhørende problematikk. Ting som kan forandres ved å velge litt anderledes i butikken.

[knutinh]

fokkeslasken skrev (25 minutter siden):

Den lå bak betalingsmur og studien i seg selv var litt i overkant komplisert for hva jeg har tenkt å bruke tid på for dette bipoenget av en potensielt feilet analogi. Det er vel uansett på det rene at samfunnsforskjellene mellom nå og for 100/150/200 år siden er så store at direkte sammenligninger er meget vanskelig.

Jeg tenker at det ikke er så vanskelig som du tror. På 1800-tallet så sultet fattig-folk. De måtte tigge og stjele for å overleve. Forfedrene mine fikk 10+ barn, og under halvparten levde til de ble kjønnsmodne. Fedrene jobba og slet (eller døde) på havet og på åkeren, mens mødrene tok strøjobber, passa fjøsen og oppdro barn.Min tante fortalte om hvordan lærerene gjorde forskjell på barna fra rike gårder, og barna fra fattige gårder. I dag så får arbeidsledige og underklassen tilbud om sosial-bolig, de får penger til mat og klær, og barna deres får gå på skole. Da som nå fantes det en overklasse, og disse kunne spise kalv eller østers, mens de fattige spiste sild, grøt og sirup.

Jeg sier ikke at det er lett å være fattig, men jeg vil mye heller ha vært blant de fattigste borgerne i Norge i dag enn for 150 år siden.

Det er den store trenden. Så er det svakere trender på toppen av det. Og forskjellene i Norge har økt siden 70-tallet. Vi har gått fra et tungt regulert industri-samfunn, i retning av et mer markeds-orientert kunnskaps-samfunn. Vi har gått fra et ekstremt homogent samfunn, til et noe mer diverst samfunn. Leder-lønninger har økt mer enn arbeider-lønninger.

-k

Endret 25. mai 2021 av knutinh

[knutinh]

fokkeslasken skrev (47 minutter siden):

Til det skal være sagt at jeg har lagt veldig mye krefter i å fjerne varer fra min diett som gir noe som helst mageproblemer. Et eksperiment som etter egen mening var det som gjorde absolutt mest for at jeg klarte beholde vekten etter endt vektnedgang.

Og det er flott. Problemet med et sample på 1 er at det er vanskelig å generalisere. Er det slik at «alles kropp er forskjellig» så vil lærdom fra fokkeslasken ha ukjent relevans for Ronny.

Er det slik at mennesker har felles utfordringer og respons på livsstil og helse, så vil man forvente at det er mulig å forske på grupper av 10, 100 eller 1000 personer og tallfeste ting.

Mitt inntrykk fra forskning er at «det er vanskelig», at man ikke forstår problemet, men at kostholdsrådene sammen med kontroll på matmengde og jevnlig fysisk aktivitet er det beste man kan foreslå akkurat nå?

Jeg tror at en generell erfaring med dietter er at «de funker». Kanskje fordi man blir mer bevisst på hva man spiser, kanskje fordi de mest restriktive diettene gjør at det er fære fristelser som er tillatt. Men så vender som regel folk tilbake til gamle mønstre. Veganisme er kanskje et eksempel på restriktiv diett som folk tenderer til å fortsette med. Kanskje fordi motivasjonen er noe annet enn vektnedgang. Kanskje fordi det er så synlig hvis man hopper av toget?

-k

Endret 25. mai 2021 av knutinh

[fokkeslasken]

2 hours ago, knutinh said:

Og det er flott. Problemet med et sample på 1 er at det er vanskelig å generalisere. Er det slik at «alles kropp er forskjellig» så vil lærdom fra fokkeslasken ha ukjent relevans for Ronny.

Er det slik at mennesker har felles utfordringer og respons på livsstil og helse, så vil man forvente at det er mulig å forske på grupper av 10, 100 eller 1000 personer og tallfeste ting.

Mitt inntrykk fra forskning er at «det er vanskelig», at man ikke forstår problemet, men at kostholdsrådene sammen med kontroll på matmengde og jevnlig fysisk aktivitet er det beste man kan foreslå akkurat nå?

Jeg tror at en generell erfaring med dietter er at «de funker». Kanskje fordi man blir mer bevisst på hva man spiser, kanskje fordi de mest restriktive diettene gjør at det er fære fristelser som er tillatt. Men så vender som regel folk tilbake til gamle mønstre. Veganisme er kanskje et eksempel på restriktiv diett som folk tenderer til å fortsette med. Kanskje fordi motivasjonen er noe annet enn vektnedgang. Kanskje fordi det er så synlig hvis man hopper av toget?

-k

Enig i dette. Et stort poeng med min diett er jo at jeg konstant er oppservant på hva jeg spiser. Det betyr ikke at jeg mener folk skal spise det jeg spiser fordi det funker på denne ene personen. Derimot mener jeg at dersom man sliter med vekten burde man lage seg vaner som gjør en oppmerksom på absolutt alt man spiser, og i det store og hele kan jo det innebære hva som helst. Jeg har mine regler for matinntak som fungerer for meg, og min basis for hva jeg velger er bare delvis fundert i kaloritall. En mye større del av det er for meg tilsetningsstoffer. Så kan man diskutere om det er nødvendig eller ikke, men faktum er at det hjelper med å holde fokus på maten. Noe som er absolutt nødvendig om man sliter med vekten.

Der mener jeg altså at dietter flest i hovedsak skyter på feil blink. Med minimale unntak virker de til å dreie seg om å kutte ut ting man liker og erstatte de med ting man ikke liker. Jeg husker godt da jeg fikk hjerteproblemer og fikk klar beskjed om å gjøre noe om jeg hadde planer om å bli eldre. Jeg var forøvrig et sted i sent 20- tidlig 30-årene da. Jeg fikk endel forslag for kosten selvfølgelig, og de var helt utelukkende om å fjerne det gode og erstatte det med noe vondt. Hjertesmart smør husker jeg var det værste. Det smakte høgg og gjorde bare at jeg etter en kort stund brukte vanlig smør i stedet. Et bedre valg ville vært å kutte smørbruken ned til det absolutt minimale, men på den tiden hadde jeg absolutt ingen kunnskap om ernæring så det ble som det ble.

I senere tid har jeg begynt å sammenligne matråd med alkoholisme hvor jeg overfører rådet til noe en hadde sagt til en alkoholiker. Tar man smør-rådet i lys av det stiller det i klasse med å fortelle at han må begynne å drikke alkoholfri vodka. Ren galskap og løser ingenting for vedkommende. For alkoholikere er det ganske åpenbart hvorfor det ikke vil fungere, og det er ingen grunn til at det skulle være noe anderledes for en med tilsvarende matproblemer.

[knutinh]

fokkeslasken skrev (11 minutter siden):

Derimot mener jeg at dersom man sliter med vekten burde man lage seg vaner som gjør en oppmerksom på absolutt alt man spiser, og i det store og hele kan jo det innebære hva som helst. 

Det tror jeg på.

Sitat

Der mener jeg altså at dietter flest i hovedsak skyter på feil blink. Med minimale unntak virker de til å dreie seg om å kutte ut ting man liker og erstatte de med ting man ikke liker. ... Hjertesmart smør husker jeg var det værste. Det smakte høgg og gjorde bare at jeg etter en kort stund brukte vanlig smør i stedet. Et bedre valg ville vært å kutte smørbruken ned til det absolutt minimale, men på den tiden hadde jeg absolutt ingen kunnskap om ernæring så det ble som det ble.

I senere tid har jeg begynt å sammenligne matråd med alkoholisme hvor jeg overfører rådet til noe en hadde sagt til en alkoholiker. Tar man smør-rådet i lys av det stiller det i klasse med å fortelle at han må begynne å drikke alkoholfri vodka. Ren galskap og løser ingenting for vedkommende. For alkoholikere er det ganske åpenbart hvorfor det ikke vil fungere, og det er ingen grunn til at det skulle være noe anderledes for en med tilsvarende matproblemer.

Jeg tror at veldig få alkoholikere greier å vende tilbake til et "moderat" forbruk. Enten må man kutte helt ut, eller leve (og dø) som alkoholiker? Noen har sagt at det å fikse fedme (i alle fall på en måte) er "vanskeligere" enn å fikse alkoholisme: alkoholikere slipper å måtte drikke "litt" alkohol hver dag for å overleve. De kan kutte helt ut, og kanskje skifte miljø til ett hvor alkohol aldri er et tema (hvor vanskelig det enn er). Ingen som sliter med fedme kan slutte helt og spise, eller få seg venner som aldri spiser. De må lære seg å dosere fristelsen hver dag.

-k

[bojangles]

On 5/25/2021 at 2:17 PM, knutinh said:

Noen har sagt at det å fikse fedme (i alle fall på en måte) er "vanskeligere" enn å fikse alkoholisme: alkoholikere slipper å måtte drikke "litt" alkohol hver dag for å overleve. De kan kutte helt ut, og kanskje skifte miljø til ett hvor alkohol aldri er et tema (hvor vanskelig det enn er). Ingen som sliter med fedme kan slutte helt og spise, eller få seg venner som aldri spiser. De må lære seg å dosere fristelsen hver dag.

Hm. Kloke ord. Aldri tenkt på det på den måten. Men om noen har kommet dit at de misbruker mat, feks for å regulere følelser, fortrenge angst eller traumer eller få en mental opptur så er det kanskje ikke helt ulikt det rusmisbrukere jakter på når de søker rus? 

Såvidt jeg kan huske så skaper belønningssenteret i hjernen en cocktail av kjemiske godsaker i enkelte situasjoner, og da er det kanskje noe av det samme som skjer i hjernen hos en som misbruker rus og en som misbruker mat? Om det er tilfellet, så har jo rusmisbrukeren en "fordel" om man kan si det slik. For bytte av miljø, og niks mer rus vil sikkert gjøre avholdslivet enklere?

En overvektig matmisbruker vil jo starte hver dag med mat som du sier. Og der en hører tørrlagte alkoholikere snakke om at det kan være utfordrende sosialt når de blir nyktre fordi alkohol er et sosialt glidemiddel som brukes å så mange settinger at de må kjempe mot fristelsen titt og ofte. Men de kan jo fortsatt velge å ikke gå i selskap, forlate et bryllup før folk blir beruset eller gå hjem rett etter middagen på julebordet. En som er overvektig kan jo ikke velge bort settinger med mat. For settinger med mat møter vi jo daglig. 

Endret 26. mai 2021 av bojangles

[fokkeslasken]

9 hours ago, bojangles said:

Hm. Kloke ord. Aldri tenkt på det på den måten. Men om noen har kommet dit at de misbruker mat, feks for å regulere følelser, fortrenge angst eller traumer eller få en mental opptur så er det kanskje ikke helt ulikt det rusmisbrukere jakter på når de søker rus? 

Såvidt jeg kan huske så skaper belønningssenteret i hjernen en cocktail av kjemiske godsaker i enkelte situasjoner, og da er det kanskje noe av det samme som skjer i hjernen hos en som misbruker rus og en som misbruker mat? Om det er tilfellet, så har jo rusmisbrukeren en "fordel" om man kan si det slik. For bytte av miljø, og niks mer rus vil sikkert gjøre avholdslivet enklere?

En overvekt matmisbruker vil jo starte hver dag med mat. Og der en hører tørrlagte alkoholikere snakke om at det kan være utfordrende sosialt når de blir nyktre fordi alkohol er et sosialt glidemiddel som brukes å så mange settinger at de må kjempe mot fristelsen titt og ofte. Men de kan jo fortsatt velge å ikke gå i selskap, forlate et bryllup før folk blir beruset eller gå hjem rett etter middagen på julebordet. En som er overvektig kan jo ikke velge bort settinger med mat. For settinger med mat møter vi jo daglig. 

Igjen så skal jeg ikke snakke for alle andre, men vil likevel legge til min egen opplevelse med begge disse tingene. Selv sluttet jeg altså med både alkohol og mat samtidig den 31. Mars i fjor. Alkohol (som jeg drakk i mengder hver dag) har jeg ikke smakt siden den dagen og mat kuttet jeg ut så langt det var mulig i godt over et halvt år. En ernæringsekspert vil si at det er galskap å slutte og spise, men er alternativet egentlig noe mindre galskap? For meg ga det en sjanse til å rive ned de gamle rutinene og vanene for å bygge nye, mer holdbare vaner. Jeg sluttet selvfølgelig ikke helt og spise, men jeg fjernet alt som kunne minne om gamle spisemønstre. For eksempel sluttet jeg å spise middag sammen med barna. Jeg satt ved bordet sammen med dem med en kopp te (av og til med en søtpaprika eller et kokt egg) mens de spise maten jeg hadde laget til dem, og alle slike situasjoner ble møtt uten nevneverdig spising. Hovedpoenget var å venne meg selv til at spising var noe jeg var ferdig med - akkurat som alkoholen.

Det er klart man blir sulten av slikt og der var det ingenting annet å gjøre enn å tvinge kroppen til å finne seg i det. En stor spisedag for meg var 500kcal mens normalen lå på 300kcal ned mot 200 på en drøy dag. Bare akkurat nok til å komme meg gjennom dagen altså. Kjøleskapene (jeg har to) og godteskuffen ble tomme bortsett fra mat til barna som selvfølgelig fortsatt spiste normalt.
Det gikk med veldig mye te som rent vomfyll og det var alltid en gjeng kokte egg i kjøleskapdøren, og søtpaprika, sopp og frosne grønnsaker hadde jeg nesten alltid. De tre øllene jeg hadde igjen da jeg sluttet har jeg enda.

Jeg kjøpte meg en bra app for å følge vekten og motivasjonen kom med stormskritt da jeg kunne registrere merkbar nedgang hver eneste dag med et daglig gjennomsnitt på 200g per dag over tid. Så begynte det å merkes på beltehullene og til slutt klarte barna ta rundt meg for første gang i sitt liv. Først da jeg kjøpte nye bukser størrelse 32 for første gang på kanskje 25 år begynte jeg spise litt mer hver dag, men regner meg fortsatt som avhengig og er fryktelig oppmerksom på tegn til at jeg prøver overtale meg selv med "hva for skade kan vel én boks is gjøre" eller "et halvt brød med syltetøy gjør da ingenting".
Da husker jeg tilbake til forrige gang jeg sluttet å drikke som holdt i halvannet år. Følte jeg hadde god kontroll så jeg tok en øl. Så en til, og en til og en til. Det fortsatte slik daglig i nesten fire år.

Så, nei, man vil aldri ha god kontroll på det man har problemer med og det er kanskje den første erkjennelsen man må ha før man skal varig ned i vekt også. hvertfall er det hva som hjalp for meg.

[XRHOR38K]

Millennium-Blå skrev (På 16.8.2020 den 14.05):

Det ser visst ut til at mange overvektige mennesker vil at alle skal akseptere vekten deres. Spørsmålet er: Skal vi bare akseptere at de er tjukke? Jieg svarer nei, men hva mener du? Mener du at vi bare skal akseptere at Norge holder på å bli som USA? Skal vi bare akseptere at folk er tjukke?

https://www.pbs.org/wgbh/nova/article/being-a-little-overweight-might-be-good-for-your-health/

Overvekt gir 6% høyere overlevelse viser en metastudie. Den viser også at overvekt følger alder og er langt mer kompleks enn det man før trodde. Alvorlig overvekt gir høy risiko for følgesykdommer og tidligere død, ofte pga følgesykdommene. Belastningsskader etc. 

Skal man følge vitenskapens dynamiske endringer til problemet, så er altså svært tynne mennesker også i høyeste grad i risikosonen. Underernæring, lav bentetthet, følgesykdommer, psykiske årsaker osv. osv. 

Jeg tror nok du starter i feil ende her. Årsakene til over, under eller feilernæring (du kan ha "riktig vekt" og være feilernært) er for vanskelige og sammensatte til at man kan ha en felles holdning til det i samfunnet. Du kan kontrollere ditt liv og gjøre så godt du kan. Ligge unna alkohol, narkotika, røyk og snus, trene passelig mengde og unngå belastningssykdommer, ikke ligge i sola osv. 

[knutinh]

bojangles skrev (11 timer siden):

Men om noen har kommet dit at de misbruker mat, feks for å regulere følelser, fortrenge angst eller traumer eller få en mental opptur så er det kanskje ikke helt ulikt det rusmisbrukere jakter på når de søker rus? 

Hvis man spiser slik at det går ut over helsa eller forårsaker død så er det vel rimelig å kalle det matmisbruk?

Sitat

Såvidt jeg kan huske så skaper belønningssenteret i hjernen en cocktail av kjemiske godsaker i enkelte situasjoner, og da er det kanskje noe av det samme som skjer i hjernen hos en som misbruker rus og en som misbruker mat? 

Jeg er ikke kompetent til å svare på om avhengigheten og belønningen som reptil-hjernen gir til seg selv og bevisstheten er direkte sammenlignbar for overspisere, alkoholikere, narkomane, birken-fantaster eller andre. Sånn ufaglig høres det "plausibelt" ut. Men noen sier at det finnes narkotika som de fleste blir fysisk avhengig av etter første forsøk, mens jeg måtte drikke øl mange ganger før jeg kunne kjenne noe som helst slags sug 🙂

Vi er en art hvis forfedre har vunnet over konkuransen ved å (bl.a.) spise, slåss og forplante seg. Når genene våre har funnet en suksess-oppskrift så virker det naivt å stole på det flakkende intellektet i bevisstheten vår. Langt mer sikkert å rigge en "trojansk hest" som sier "sjarmer den dama der" ved å skille ut signalstoffer som den bevisste delen av hjernen vår har vanskelig for å motstå?

Jeg har fått meg korona-hund. En rase som har notorisk lyst på mat (og tilsvarende utsatt for fedme, leddsmerter og tidlig død). På hvalpekurs så slår det meg at mange andre hunder er passe sedat og etter litt venting gjør sånn ca det som eieren ber om og får en liten påskjønnelse. Hunden min er villig til å gå igjennom vann og ild for en liten flis av noe tørket kjøtt-aktig, og prøver stadig å forbedre seg (eller "knekke koden" for hva det er han sjefen vil ha av meg nå) i håp om litt mer snop. Det gjør det antagelig veldig mye enklere å trene min hund.

-k

Endret 26. mai 2021 av knutinh

[fokkeslasken]

2 hours ago, XRHOR38K said:

https://www.pbs.org/wgbh/nova/article/being-a-little-overweight-might-be-good-for-your-health/

Overvekt gir 6% høyere overlevelse viser en metastudie. Den viser også at overvekt følger alder og er langt mer kompleks enn det man før trodde. Alvorlig overvekt gir høy risiko for følgesykdommer og tidligere død, ofte pga følgesykdommene. Belastningsskader etc. 

Skal man følge vitenskapens dynamiske endringer til problemet, så er altså svært tynne mennesker også i høyeste grad i risikosonen. Underernæring, lav bentetthet, følgesykdommer, psykiske årsaker osv. osv. 

Jeg tror nok du starter i feil ende her. Årsakene til over, under eller feilernæring (du kan ha "riktig vekt" og være feilernært) er for vanskelige og sammensatte til at man kan ha en felles holdning til det i samfunnet. Du kan kontrollere ditt liv og gjøre så godt du kan. Ligge unna alkohol, narkotika, røyk og snus, trene passelig mengde og unngå belastningssykdommer, ikke ligge i sola osv. 

Dette har jeg også hørt. Altså at de som ikke legger på seg ikke tenker på hva de spiser og kan gjerne ha skyhøyt kolesterol og en haug andre greier.

[The Avatar]

bojangles skrev (På 19.5.2021 den 13.50):

Jeg forsøkte å se for meg praktiske løsninger på dette problemet. Feks egne treningstider i basseng for overvektige. Slik at det kanskje blir enklere for de overvektige å klare å fungere i garderoben, dusjen og under selve svømmingen. 

Føler det blir litt merkelig å bli beskyldt for å fokusere på det negative når jeg brukte mer plass på å tenke kreativt på hvordan problemene rundt kroppsskam kan løses. 

Eg trur det vil være hensiktmessig å i alle fall vurdere å gjere tiltak som senker terskelen for å trene. Om det vil fungere med egne treningstider for overvektige er eg litt usikker på men ein burde i alle fall vurdere muligheita.

Eg tenker også at ein burde vurdere tilsvarande tiltak på treningssentera som i dag har stort kroppsfokus. Mange treningssenter har i dag kleskode for å redusere unødvendig kroppsfokus. Andre tiltak som burde vurderast for å gjere det lettare for kven som helst å kjenne seg heime i eit treningssenter er å fokusere meir på enklare treningsapparat som kan brukast utan å måtte sett seg veldig tungt inn i bruken, kanskje det burde være færre speil slik at dei som vil kan trene utan å sjå seg sjølv, kanskje meir oppdeling av lokalet slik at ein kan trene utan å være på utstilling, osv kan være aktuelt å vurdere.
Dette er ikkje berre eit hinder for overvektige som kjenner på kroppsskam, men også andre grupper som f.eks. eldre vil kunne ha nytte av at det blir lettare å oppsøke eit treningssenter utan å være "ekspert" på trening. 

[bojangles]

8 hours ago, The Avatar said:

Dette er ikkje berre eit hinder for overvektige som kjenner på kroppsskam, men også andre grupper som f.eks. eldre vil kunne ha nytte av at det blir lettare å oppsøke eit treningssenter utan å være "ekspert" på trening. 

Det er nok veldig mange som som ikke er overvektige som kjenner på kroppsskam på treningssenter. Noen er litt for tynn, eller de føler seg for tynne, andre er tynnfeite, med tynne svake armer og ben, noen er for korte og andre for lange. Det skal vel nesten litt til for å føle seg helt hjemme på treningssenter? 

Når jeg tenkte egne tider for overvektige så tenkte jeg vel først og fremst på de aller tyngste, eller de som plages aller mest av kroppsskam. At dersom de trener sammen med andre som sliter med det samme så kanskje terskelen for å forholde seg naturlig til kropp, dusjing, skifting og trening lavere? 

For da er det ingen som stikker seg ut på en måte. Alle på treningen kan være stolte av at de tar grep om egen fremtid og helse, og kan fokusere på å få en best mulig trening, svømme litt lengre enn sist trening, litt raskere over til andre siden. Og samtidig som de slipper unna noe av presset rundt kropp, dusjing, skifting, og pesing under trening så forbedrer de både oksygenopptak, hjertefunksjon, kondisjon og bygger både utholdenhet og styrke i stort sett hele kroppen. Alt uten å slite på ledd, sener, hofter og knær. Og kanskje vil de etterhvert få et mer avslappet forhold til egen kropp, fordi de mestrer både det å møte opp til trening, de tar utfordringen med å skifte i plenum, dusje i plenum og svømme til de peser som hvaler sammen med andre. 

Jeg tror det kan komme mye godt ut av noe slikt. Det må jo ikke være svømmetrening, men det var nå svømming jeg tenkte på som den mest skånsomme treningsformen for de som lider av fedme. Samtidig er det en effektiv treningsform, der en får kjørt hele kroppen, bygger styrke, øker muskelmassen og får veldig bra utholdenhet og kondisjon. Også evt. psykologiske gevinster selvsagt. 

[fokkeslasken]

27 minutes ago, bojangles said:

Det er nok veldig mange som som ikke er overvektige som kjenner på kroppsskam på treningssenter. Noen er litt for tynn, eller de føler seg for tynne, andre er tynnfeite, med tynne svake armer og ben, noen er for korte og andre for lange. Det skal vel nesten litt til for å føle seg helt hjemme på treningssenter? 

Når jeg tenkte egne tider for overvektige så tenkte jeg vel først og fremst på de aller tyngste, eller de som plages aller mest av kroppsskam. At dersom de trener sammen med andre som sliter med det samme så kanskje terskelen for å forholde seg naturlig til kropp, dusjing, skifting og trening lavere? 

For da er det ingen som stikker seg ut på en måte. Alle på treningen kan være stolte av at de tar grep om egen fremtid og helse, og kan fokusere på å få en best mulig trening, svømme litt lengre enn sist trening, litt raskere over til andre siden. Og samtidig som de slipper unna noe av presset rundt kropp, dusjing, skifting, og pesing under trening så forbedrer de både oksygenopptak, hjertefunksjon, kondisjon og bygger både utholdenhet og styrke i stort sett hele kroppen. Alt uten å slite på ledd, sener, hofter og knær. Og kanskje vil de etterhvert få et mer avslappet forhold til egen kropp, fordi de mestrer både det å møte opp til trening, de tar utfordringen med å skifte i plenum, dusje i plenum og svømme til de peser som hvaler sammen med andre. 

Jeg tror det kan komme mye godt ut av noe slikt. Det må jo ikke være svømmetrening, men det var nå svømming jeg tenkte på som den mest skånsomme treningsformen for de som lider av fedme. Samtidig er det en effektiv treningsform, der en får kjørt hele kroppen, bygger styrke, øker muskelmassen og får veldig bra utholdenhet og kondisjon. Også evt. psykologiske gevinster selvsagt. 

Jeg er enig i dette, men det er vel rent praktisk opp til ethvert treningssted hvordan de legger opp tidene. Man kan vel ikke instruere dem til å kaste ut de bedre trente for et par-tre timer hver dag.

Med det sagt så vil jeg også legge til at noe slikt ville vært et fantastisk tiltak om man klarer sette det opp så det fungerer etter hensikten.

[fokkeslasken]

 

 

[Budeia]

bojangles skrev (På 25.5.2021 den 22.29):

En som er overvektig kan jo ikke velge bort settinger med mat. For settinger med mat møter vi jo daglig. 

Tradisjonelt var det de rike som hadde mulighet til å legge på seg. Det er nok mange i historien som har hatt venner og medarbeidere som spiste hovedsakelig bygg-graut og som arbeidet mye fysisk. Men nå i dag har kaloririk mat blitt lettere tilgjengelig (som vi har sagt hundre ganger før). 

Gikk tom for sjokolade for 1-2 dager siden, har pleid å spise ca. 1 rute til dagen i lengre tid. Og det var en følelse av panikk, da jeg heller ikke har sukker til å bake kake av. Kanskje jeg nå kan slutte med denne daglige konsumeringen av luksusvarer. Har vokst opp med en fast tro på at trening skal være utendørs, trening skal bestå av turmarsjer eller fysisk arbeid. Med frisk luft. Ikke trening innendørs, og i tillegg legge ut dyre penger for innendørs trening. Men det er klart at helsestudio kan være den eneste løsningen for mange. 

[bojangles]

On 5/25/2021 at 10:06 AM, knutinh said:

Jeg sier ikke at det er lett å være fattig, men jeg vil mye heller ha vært blant de fattigste borgerne i Norge i dag enn for 150 år siden.

Skal vi nå først tvelge så velger nå jeg å ikke være fattig, hverken idag eller eller for 100 + år siden. 😁

Ja vi har fått et viss sikkerhetsnett, vi har NAV som skal sikre "livsopphold". Men hva er egentlig livsopphold? Slik våre myndigheter har definert livsopphold så bidrar det vel mest til å opprettholde fattigdommen heller enn å hjelpe folk ut av fattigdommen? Da tenker jeg spesielt på de som faller mellom 2 stoler av ulike årsaker og de som kommer ut med laveste satser, som er så lave at de per definisjon er fattige. 

Noen ble feks ikke ferdig utredet helsemessig når det kom endringer i AAP, det var ikke deres feil. Det var en systemfeil, for lange ventelister hos spesialister og for tråkt maskineri hos nav. Brått ble folk som var for syke til arbeide helt uten inntekt. Nærmest over natten. Fra og hatt en på papiret sikker AAP inntekt i minst 4 år, så mistet mange inntekten, fordi legene og spesialistene ikke var ferdige med å sende skjema, foreta tester og utredninger. Disse ble nødt å søke hos nav om det nav kalte livsopphold. Hver eneste måned. De gikk ned i levestandard. Så tok det kanskje ennå flere år før de ble ferdig utredet. Kanskje endte de som uføre. Og fordi de hadde havnet i et tungrodd system som tok flere år å sette korrekte diagnoser, eller få tatt eller tester og prøver så fikk flere av disse personene mange år nesten uten inntekt. Disse inntektstallene påvirket størrelsen på feks uføretrygden om de var uten mulighet til å jobbe pga helsen sin. Dette bidrar til et alvorlig klasseskille, vi skaper for store ulikheter, og disse ulikhetene har dessverre økt markant de siste 8 årene. 

Så feks alle disse som lever på minstesats som uføre de er fattige. De er ikke bare fattige utifra hva du og jeg tenker om fattigdom. De er fattige utifra hva feks de sier i Brüssel. Og de har en helse som ikke duger til jobb. De får ikke feriepenger og må leve resten av livet som en minstepensjonist. Kanskje avskåret fra boligmarkedet, dermed kan de heller ikke ta del i en evt. opptur i boligmarkedet slik vanlige arbeidere kan. De blir gående som fattige fordi de er blitt så syke at de ikke kan arbeide. Og den fattigdommen rammer kanskje ikke bare dem. Hva om de har barn? Og hva gjør det med mennesker over tid når de alltid må si nei til alt pga økonomi? 

Alle vi som har en levelig økonomi trenger ikke vurdere veldig nøye før vi foreslår en tur ut å spise, kino eller cafebesøk. Men en som er blitt fattig har kanskje ikke råd til noe slikt. Ikke kan de reise på ferie, for pengene strekker aldri til, de har så lav inntekt at de ikke kan spare opp til ferie, for kontoen er tom før neste utbetaling. Barna trenger nye sko, en vinterjakke eller skal på turnering, korpstur, eller i bursdager. 

Jeg så statistikk for en tid tilbake som sa at ca 100 000 barn i norge lever i fattigdom. Om forelder eller foreldre har ramlet mellom 2 stoler så vil sikkert barna vokse opp som fattige helt til de selv er myndige. Vil de da klare å løfte seg ut av fattigdommen eller følger de i sine foreldres fotspor? Statistisk så vet at fattigdom har en lei tendens til å gå i arv. Hvor mye av den arven kunne blitt fjernet fra barnas skuldre om vi kunne funnet en måte å løfte opp de som har minst i samfunnet? Det vil bli en balanseøvelse. Jeg skjønner jo at vi ikke ønsker at folk skal ha det så fett på trygd at folk velger trygd. Men for veldig mange så er ikke trygd et valg, det er en konsekvens. En konsekvens av sviktende helse, fysisk eller psykisk. De valgte ikke å bi fattige, de valgte ikke å leve som fattige, men de kommer seg heller ikke ut av fattigdommen. Fattigdommen kommer for enkelte kun av uflaks med helsen. Og det er ganske skremmende. For det kan ramme deg eller meg eller noen vi er glade i. 

Det eneste jeg kan tenke meg er at minstesatsene må økes såpass at det blir mulig for de som har aller minst idag å spare penger hver måned. Da kan de kanskje spare seg ut av elendigheten. Kanskje kjøpe egen bolig, delta mer i samfunnet, slippe å måtte nekte barna å delta på trening, eller fritidsaktiviteter. For slik systemet er for de svakeste idag, så tror jeg vi dessverre skaper tapere, og fattige som aldri klarer å komme seg ut av fattigdommen. Det er en temmelig brutal livstidsdom å gi til noen som har blitt så syk at de måtte forlate arbeidslivet. 

Endret 27. mai 2021 av bojangles

[bojangles]

18 hours ago, fokkeslasken said:

Jeg er enig i dette, men det er vel rent praktisk opp til ethvert treningssted hvordan de legger opp tidene. Man kan vel ikke instruere dem til å kaste ut de bedre trente for et par-tre timer hver dag.

Med det sagt så vil jeg også legge til at noe slikt ville vært et fantastisk tiltak om man klarer sette det opp så det fungerer etter hensikten.

 

For sentrene så handler det jo om økonomi. Dersom en gruppe leide feks vektrommet på et bestemt klokkeslett så tenker jeg sentrene ville akseptert det, i det minste i de byene med størst konkurranse.  Men det er kanskje enklere å få til når det gjelder svømming. For kommunene drifter jo mange basseng. Selv om endel står tørre pga trang kommuneøkonomi. Men kanskje kan feks kommunale bad skape et tilbud til overvektige i sin kommune? Nå kjenner jeg jo absolutt ikke til hvordan belegget er i en svømmehall. Om det i det hele tatt finnes ledige timer å dele ut. Men er det fult etter dagens åpningstider, så kunne kanskje kommunene forsøkt seg med utvidet åpningstid for å skape et reelt treningstilbud for overvektige? Det er kanskje ikke helt enkelt mtp på økonomi, men hva koster det at folk ramler ut av arbeidslivet fordi de blir sykelig overvektig? 

Om kommunene klarer å se på dette med langsiktige briller på, så vil de kanskje se at det vil betale seg med et spesialtilpasset treningstilbud for overvektige. Både som forebyggende aktivitet, men også som et verktøy for å få overvektige som har falt ut arbeidslivet tilbakeført og restituert slik at de kan gå tilbake til lønnet arbeid. Regnestykket kommunene må gjøre, er å se på hva et slikt spesialtilbud til overvektige vil koste, målt opp mot hvor mange de trenger å få tilbakeført til så god helse at de kan trå inn igjen i arbeidslivet. Her blir det komplisert, for vi vet at folk som faller ut av arbeidslivet har større sjanse for å få psykiske lidelser. Kanskje kan en langsiktig tankegang på forebygging og tilbakeføring gjøre at færre overvektige blir psykisk syke i tillegg til sine fysiske problemer? Og hva kan det spare kommunen for over mange år? 

[Kikert]

Problemet er jo å få de feiteste som virkelig trenger det til å delta. Det er ikke nevneverdig dyrt å holde seg noenlunde frisk og bare være en aning tykk. Når folk først har blitt så overvektige at det går på helsa løs så er terskelen for å ta tak i seg selv og problemet ganske høy.

På mange måter er det da nesten bedre å ha høyt kroppsfokus fra ung alder så ingen nye havner i fella, ikke det at å regelrett ha statsstøttet mobbing av veldig overvektige unger er så veldig moralsk å gjøre.