Skal vi bare akseptere at folk er tjukke?

[knutinh]

Budeia skrev (9 timer siden):

Det blir sagt i serien når de går opp en trapp, at de måtte gått opp denne trappa flere ganger for å forbrenne kaloriene i en banan. Og dette skal altså være en hvilepute for dem som ikke liker å trene. Men en kan selv se forskjellen på den personlige treneren Tommy som er med i serien, og på dem som ikke trener. 

Det er gode grunner til å være i fysisk aktivitet. 

Hvis du bare bryr deg om vekta så synes det å være stor enighet om at det du spiser betyr mer enn hvor mye du trener - et betydelig kaloriunderskudd ved trening betyr tid og belastning på kroppen som den jevne dvasking vil slite med. Et kaloriunderskudd ved å spise mindre er mulig.

Siden ingen forstår dette fullt ut og det kanskje er individuelle forskjeller... hvis du liker å trene så er det uansett bra for deg.

-k

Endret 14. mai 2021 av knutinh

[Budeia]

knutinh skrev (12 minutter siden):

Hvis du bare bryr deg om vekta så synes det å være stor enighet om at det du spiser betyr mer enn hvor mye du trener.

Dersom du klarer å spise sunt og lite nok, er du nok ikke avhengig av å jogge opp og ned trapper, o.l. 

Men selve situasjonen tyder på at en ikke klarer å spise sunt og lite nok. Og da kan trening være en vei ut av situasjonen. Husker et TV-program om en amerikaner som var så tung og deprimert, at han vurderte å gå ut i ørkenen og tenne fyr på seg selv. For bare på den måten kunne alt fettet forsvinne. (Jeg har kanskje skrevet om ham før). Og så dukket det opp en kamerat i hans liv, en som likte å løpe opp og ned trapper med tunge ting i hendene, mange ganger om dagen. Og denne kameraten fortsatte å være til stede også etter at vektmålet var nådd. Så da hadde denne personen på en måte en gratis personlig trener, og kunne holde vekten. Dermed ble han ikke sendt hjem fra noen slankeleir og overlatt til seg selv. 

[bojangles]

On 5/14/2021 at 2:57 AM, Budeia said:

Såpass, ja. Implanterte celler fra andre personer kan føre til nye interesser. For eksempel skal en person som fikk hjerte fra en donor, ha begynt å like kylling og motorsykler. Og dette var hovedinteressene til organdonoren. Så du vet ikke om donoren var født med disse tarmcellene, eller om de utviklet seg på grunn av interesse for mat. 

 

Skal forklare hva jeg mente. Du sa PT Tommy var slank og fin. Jeg poengterte at det kan ha mange årsaker. Inkludert hans livsstil og livsførsel samt gener og bakteriekulturen i magen. Om noen av dette ikke var på plass så hadde kanskje både Tommy, livsvalgene hans og kanskje også utseendet hans sett annerledes ut. Eller så har han vinnergener og ville ikke est ut uansett hva han gjør.  

Jeg skal ikke engang forsøke å tenke på hva som er årsaken til at det blir endringer når det tilføres en ny bakteriekultur i magen til folk. Men noe skjer, og det virker som bakteriene faktisk påvirker hjernen vår og kanskje også beslutningsprosseser. Heldigvis er dette noe forskere jobber med, og de har langt større hjernekapasitet og kunnskap enn meg, så jeg overlater det til dem. Spennende felt er det, og kanskje kan det også forklare hvorfor noen blir tilnærmet viljeløs i omgang med mat, søtsaker, kaker og søte leskedrikker. 

 

Endret 15. mai 2021 av bojangles

[bojangles]

10 hours ago, Budeia said:

Dersom du klarer å spise sunt og lite nok, er du nok ikke avhengig av å jogge opp og ned trapper, o.l. 

Men selve situasjonen tyder på at en ikke klarer å spise sunt og lite nok. Og da kan trening være en vei ut av situasjonen. Husker et TV-program om en amerikaner som var så tung og deprimert, at han vurderte å gå ut i ørkenen og tenne fyr på seg selv. For bare på den måten kunne alt fettet forsvinne. (Jeg har kanskje skrevet om ham før). Og så dukket det opp en kamerat i hans liv, en som likte å løpe opp og ned trapper med tunge ting i hendene, mange ganger om dagen. Og denne kameraten fortsatte å være til stede også etter at vektmålet var nådd. Så da hadde denne personen på en måte en gratis personlig trener, og kunne holde vekten. Dermed ble han ikke sendt hjem fra noen slankeleir og overlatt til seg selv. 

Ja der snakker vi ettervern. Leste tidligere i uken at det finnes en form for døgnbehandling for overvektige der de via kosthold og trening skal ned i vekt. Endel lykkes. Men mange eser ut når de skrives ut og reiser hjem. Til tross for at det eksisterer et slags ettervern. Men det var noe begrenset. Ett treff per år i fem år eller noe slikt. Tenk om de som ble skrevet ut hadde hatt et slags ettervern, noe som de kunne lene seg litt på når de kommer hjem. Noen som bidrar til treningsglede og noen å "stå til ansvar for". Jeg vet ikke veldig mye om dette men fra det jeg leste så virker det som opplegget i seg under behandlingen er godt nok, men at det er lite hjelp for å opprettholde nedgangen og aktiviteten når de kommer hjem. 

Heldig han fyren som fikk både en god venn og en gratis PT. Trappeløp på fast basis må være utrolig tungt, kanskje belaste ledd men det må virkelig forbrenne kalorier og gi enormt god kondisjon? Om en er litt sent ute og småløper opp trappen feks 4 etasjer så kjennes det faktisk godt i både bena og pusten. Og alt en har å bære på er en mobil eller kanskje en laptop. 

Endret 14. mai 2021 av bojangles

[Thor.]

La meg få komme med min erfaring. Erfaringen om å være for stor. Utfordringene, og den lange veien til en bedre helse. Historien er full av hull, jeg skriver vanligvis ikke om meg selv på denne måten, eller skriver så lange innlegg. Men jeg håper dette bidrar til at folk forstår hvorfor det er så vanskelig å ta kontroll over egen vekt og helse. Kanskje flere slutter å si "det er bare kalorier inn og ut", for selv om det kanskje er litt sannhet i det så er det så mange flere systemer i kropp og hjerne som setter kjepper i hjulene. Det blir som å si at du tråkker bare ned gasspedalen så kommer du dit du vil. Du må fremdeles gire, svinge, bremse og navigere deg dit.

Det startet som liten, jeg ble vel litt chubby årene før jeg var tenåring. Jeg var ikke særlig populær i klassen, og var mye på sidelinjen. I dag er jeg han på jobben som folk kommer til for råd i faget som jeg er utdannet i. Jeg har jobbet 100% stilling i alle år jeg ikke studerte, så ikke noe NAV inne i bildet. Mye velstand i familie, økonomisk sterk. Siste 10 årene så har jeg vært økonomisk selvstendig, siste 5 har jeg eid egen bolig og bil. Har veldig få venner, og de få jeg har, har jeg hatt i mange år. Jeg blir 32 senere i år.

I alle år som jeg husker så har særlig mor pushet meg til å gå ned i vekt. Jeg ble sittende mye inne. Det ble vel slik fordi jeg ikke var så populær. Jeg lærte meg å bruke en PC, og etter hvert å bygge selv. Dette ble hobbyen min som liten, og hobbyen jeg har tatt med meg i dag, og er min flukt fra virkeligheten når jeg trenger å koble av. Jeg ble ganske så introvert som liten, og er det fortsatt.

=========================================

Jeg var selv på et 10 ukers kurs i 2011-2012, fordelt på perioder på 4+2+2+2 uker sammen med 11 andre personer. Dette var delvis dekket av staten, og var omtalt som et livsstils-kurs. Hovedmålet er ikke vekttap, men en sunnere livsstil, der vekttap kan være en del av målet for mange.

Det å være på kurs over noen dager/uker også ta med seg dette hjem og praktisere det selv er ikke enkelt, det er to forskjellige bobler og settinger. Hjemme har du ikke en person i ryggen som pusher deg til å være aktiv, eller lage sunne måltider i passe mengde til riktig tid. Jeg hadde i hvert fall ikke det. Du får ikke så mye tilbakemeldinger på hva du gjør riktig og feil. Og da sitter du der.

Kanskje hadde det hjulpet på om de som driver slike kurs aktivt kom med måltidsplan, oppskrifter og en slags hjemmelekse for fysisk aktivitet når personene er hjemme. Men dette krever jo mye mer av kursansvarlige. For noen er det enklere å trene, og andre er det enklere å lage riktig mat. Og noen er så heldige at de klarer begge deler, og oppnår den livsstils endringen de ønsket.

Utfordringen hjemme er å presse seg selv til å bryte grenser og barrierer. Komme seg over dørstokk-mila, få til en sunn variasjon i kosten. Dette er ting ikke alle klarer å gjøre på egenhånd uten drahjelp.

Det er så mange fristelser og fallgruver en må kjøre slalom imellom. Butikker går aktivt imot en med fristelser plassert strategisk, varer som tilsynelatende er sunne er egentlig det verste du kan få i deg, du blir klistret til TV/PC/Mobil, hjernen sier nei til trening, og kroppen sender signal til hjernen om at den er sulten konstant. Du går og åpner kjøleskapet flere ganger om dagen i håp om at det er noe godt å finne, de sunne valgene blir skyvet til siden, det er bare søtsaker og snacks på radaren. En må selv lære seg å lese kroppens signaler, og finne en måte å beherske disse på.

Jeg kan mye av det jeg trenger, jeg har fått mange gode verktøy fra dette kurset, men jeg har ikke greid å gjøre noe med det. Jeg får ikke brukt verktøyene aktivt i hverdagen... For to år siden tok jeg kontakt med frisklivssentralen her jeg bor, fikk meg kontaktperson der. Hadde mange samtaler bare jeg og kontaktperson, fikk greidd ut mange floker, endret tankesett.

Kontaktpersonen tok meg med ut på enkle fotturer, fikk meg til å starte på treningssenter igjen, som satt langt inne for meg, for det å være stor gjør ofte at en sliter med selvbilde. Føler at alle stirrer på deg osv.. Samme gjelder ute på turstier, jeg sleit med blikkontakt når jeg møtte andre ute. I starten så gikk jeg med solbriller selv om det var overskyet for å gjøre det enklere for meg. Du føler deg mindreverdig, tenker hele tiden på hva den andre personen du går forbi tenker om deg. Du unngår å vise at kroppen er anstrengt, holder pusten til du har passert andre turgåere. Og for all del, ikke sett deg ned på en benk, for da viser du andre at du har tapt. Slike negative tanker krever det mye å mestre. Du må lære deg å ignorere disse tankene.

Sommeren i fjord så gikk jeg ned noen kilo for første gang på 5 år. Ting løsnet endelig. Så kom vinteren, og et nytt sett med utfordringer satte lokk på fremgangen. Primært energinivå, og det at jeg ikke går på glatta for faller jeg så kan beinbrudd bli en realitet. Vekten gikk opp igjen til en ny "all time high".

I januar så leste jeg meg opp på medikamenter som har hjulpet andre med vekt. Medisiner som siste par årene har blitt godkjent av staten. Jeg leste meg opp på kriterier, fant ut hva jeg kunne forvente av slike tabletter, og hva som kreves av meg som bruker av slike tabletter, bivirkninger etc..

Jeg dro til legen, spurte om å få resept. Og det fikk jeg samme dag. I 4 måneder har jeg nå gått på Mysimba.

Tablettene gjør meg mindre sulten, det er enklere å velge riktig, gå forbi de dårlige matvarene i butikken, og hjernen blir ikke like kraftig belønnet av sukker som før. Bare så dere vet, for enkelte så kan sukker være like avhengighetsskapende som dop.

Siden midten av januar når jeg startet på Mysimba og frem til i dag har jeg tapt 8 kilo. Jeg har aldri gått ned i vekt på denne tiden av året før. Det vet jeg for jeg har logget vekten i over 8 år nå, en vekt som er tilkoblet med Wifi, som gir meg graf med utviklingen min. Jeg ser endelig lyset i tunellen. Jeg har kontrollen over min egen kropp nå. Det er en lang vei som gjenstår. Men de første virkelig store stegene mot bedringens vei har begynt.

Det er mange som ikke skjønner utfordringene som kommer med å være stor.

Ikke trekk konklusjoner basert på det jeg skriver. Dette er bare historien til en av flere millioner individer som sliter med vekten. Alle har sine egne sett med utfordringer, sin egen historie.

Det er helt sikkert flere andre store som meg som leser i denne tråden uten å skrive noe. De (og jeg) føler oss ikke bedre av de overfladiske og tilsynelatende enkle løsningene og negative holdningene enkelte i denne tråden har. Det er aldri så enkelt som dere vil ha oss til å tro.

Når du passerer en sværing som meg ute på en sti som sliter med vekta, smil, si hei og vis med kroppen at du synes det er positivt det han/hun holder på med. Ikke stopp for å slå en prat, men bare vis at du ser oss, en form for annerkjennelse for at vi jobber med helsa. Det betyr så mye. Det kan være den lille dytten vi trenger for å fortsette, å ikke gi opp.

Takk for at du tok deg tiden til å lese dette. Håper flere forstår utfordringene vi står over etter å ha lest dette.

[bojangles]

Fint at du delte. Glad for at du har funnet noe som hjelper, og som gjør at du ikke trenger brenne av så mye viljestyrke på små valg nå som du tar medisiner. Må være forferdelig slitsomt å ha det slik du beskriver, og som du påpeker, kjøpmenn de utnytter slikt grovt. De vet hvor da skal plassere mersalg varene. Samtidig, de gjør jo bare jobben sin. Maksimerer salget. 

Kudos for at du kjemper og mtp på veien du alt har gått, de beviste valgene du har tatt så tenker jeg at fremtiden ser lysere ut for allerede. Du er igang, ser jeg deg i marka skal jeg nikke og smile. 

Ps. Når jeg ser personer som er XXL eller mer på gymmen, syklende til jobb, eller på spasertur i marka så tenker jeg kun positive tanker. Tror det som slår meg er at dette må være en sterk person. På alle måter. For noen år tilbake hjalp jeg til med å fikse opp en fjellhytte. Ovnen var i dårlige stand og eier ville ikke skifte ut. Bar den på en hjelperamme på ryggen ned til varebilen. En tur som tar ca 2 timer. Pga vekten av ovnen samt regn og vind som gjorde underlaget sleipt gikk det nesten 7 timer. Det var så tungt å slepe seg ned med den ovnen på ryggen. Og der det var glatt så ble liksom hele balansen feil pga vekten av ovnen. Utrolig vanskelig å holde seg på bena. Jeg holdt seriøst på å slenge den ovnen til skogs flere ganger før jeg kom frem. Og jeg måtte ta 2 lange pauser  og mange korte pauser for bena ble som gele og det kjentes som brystkassen stod i klem slik at lungene ble flate og ikke kunne holde luft. Utrolig hvordan ekstra vekt gjør alt mulig tyngre. Det var forventet at det ville bli tyngre å bevege seg, men jeg hadde ikke trodd at det skulle gruse kondisjonen, eller at totalvekten min skulle spille inn mtp grep, balanse og bare det å være i bevegelse. Alt ble sykt tungt. 

Den turen tenker jeg alltid på når jeg ser xxl folk som tar grep. De er knallharde. Både fysisk og psykisk. For det er utrolig krevende å bevege kropper med stor vekt, både kondisjon, samt hvordan vekten belaster musklene på en helt annen måte enn vi normalvektige kjenner til. Dere som er store og som tar grep, dere bør være stolte av, dere har ingen grunn til å føle på flauhet om dere trenger en pust i bakken, må hvile litt på en benk eller går så svetten spruter og pusten høres ut som en blåsebelg eller hvalblåst. Dere er kjempetøffe. 

Endret 17. mai 2021 av bojangles

[Budeia]

Det er ingen som sier det er lett å være aktiv når en ikke trenger å hente vann i brønnen. Men det kan oppleves som mestring å kunne gå litt lenger enn forrige gang. Problemer kan selvsagt være flauhet, gnagsår, belastning på beina, ydmykelse hvis en føler seg nødt til å endre rute på grunn av dyr eller mennesker som virker slitsomme. Det går an å variere med å løfte ting med armene neste dag, eller svømme. Så blir det ikke alltid disse slitne beina og opp-psykingen for å gå lange turer ute. 

Det er bra hvis flere kan unngå slankeoperasjon. Etter et raskt søk virker det som Mysimba kan gi uheldige bivirkninger, men veldig bra hvis det virker som det skal. 

bojangles, det er ikke alle tunge ting som bør bæres på ryggen, da det kan gi permanente skader i ryggen å bære veldig tung stein, o.l. Og en vil få en lutende holdning (som kan sees hos noen bønder som har slitt tungt). Men du gjorde naturligvis en stor innsats for å få ned ovnen. Noen ganger bør ting slepes, men det er naturligvis ikke lett å få til på en fjellsti. Det beste hadde nok vært å frakte blytunge ting på slede på vinterføre. Her noen som har utviklet en lutende holdning:

 

[bojangles]

Hehe heldigvis gikk turen ned fra fjellet uten permanente skader. Kjipt om jeg hadde blitt gående i vinkel pga den turen. 

I retrospekt burde vi nok kommet opp med andre metoder for å få ned ovnen, men vi var jo der, og hadde tenkt gjennom jobben og hadde nødvendig utstyr og trodde det skulle gå lettere enn det viste seg. At den turen tok så lang tid, var nok en kombinasjon av at jeg er uvant med å bære så tung bør, samt at det ble nedbør og sleipt og glatt. Det var helt overraskende for meg at bena såpass raskt ble til overkokte spagetti fordi ovnen var tung. Jeg er tross alt vant til å gå i marka og på fjellet. Men stort sett kortere turer, og uten mye i sekken. 

Men, jeg valgte å ta ovnen på ryggen. Men turen ned var så tung og slitsom at jeg tror den ga meg noe innsikt i noe av de fysiske problemene overvektige har, som hvor krevende det er å bevege seg, og belastningen den ekstra vekta gir på både muskler, sener og ledd. Jeg slet tros alt bare i noen timer, og likevel følte jeg svevde med begge bena i lufta når jeg endelig tok av hjelperammen/meisen og ble kvitt dødvekten. Bokstavelig talt. Det er en helt underlig følelse i kroppen når en har gått langt med svært tung bør på ryggen. Nesten som om underlaget blir til en trampoline, og en svever i en vertikal vindturbin. Hver gang en trår på bakken så kjennes det som kroppen svever opp, det føles som om tyngdekraften nesten er i dvale. 

De som er i kategorien fedme eller alvorlig fedme de har minst den samme børen å bære, og overvektige må bære den hver eneste dag. Bare å reise seg fra en stol eller sofaen vil sikkert merkes. Turen til fots til butikken og hjem med handleposer kjennes kanskje mer ut som sirkeltrening enn en handletur. Og det og ta trappen heller enn heisen kan kanskje ødelegge ledd over tid?

Jeg tror likevel det er en faktor som er minst like ille om ikke mer belastende enn å dra på ekstra vekt i forhold til muskler og ledd. Og det er hvordan samfunnet møter mennesker som sliter med vekten. Nedlatende holdninger, at vi tillegger dem egenskaper kun basert på det visuelle, tenker på lat/dum/fråtser/manglende selvkontroll. Jeg tror den psykiske slitasjen ved overvekt er det som er mest komplisert. Og vanskeligst å gjøre noe med. For det skjer hele tiden. Hver eneste dag. Mobbing, netthets, krenkende kommentarer, stadige tips og råd, snakke til dem som om de er 7 år gamle eller har lærevansker. 

Jeg håper i det minste at jeg vil møte mennesker uten å dømme de basert på kroppsfasong eller andre uviktige ting. Og kanskje andre også endrer seg om de leser hele tråden. 

Endret 17. mai 2021 av bojangles

[knutinh]

bojangles skrev (9 timer siden):

Jeg håper i det minste at jeg vil møte mennesker uten å dømme de basert på kroppsfasong eller andre uviktige ting. Og kanskje andre også endrer seg om de leser hele tråden. 

Jeg tror at eldre er utsatt for noen lignende stigmaer. Jeg mener, ingen tenker at en gammel mann har blitt gammel pga dårlig viljestyrke, men vi tenker lett at de har mindre oppi toppen, at de er «enkle» og at de passer inn i en stereotyp med kamferdrops og vente på å dø.

Det er akseptert å sparke noen bare fordi de er gammel, eller å unngå å ansette en 50-åring fordi han «sikkert er utdatert» uten å ta hensyn til deres faktiske kompetanse og resultater.

-k

Endret 16. mai 2021 av knutinh

[Budeia]

bojangles skrev (4 timer siden):

De som er i kategorien fedme eller alvorlig fedme de har minst den samme børen og må bære den hver dag. Bare å reise seg fra en stol eller sofaen vil sikkert merkes. Og det og ta trappen heller enn heisen kan kanskje ødelegge ledd over tid?

Det må naturligvis være en sakte progresjon i treningen, eller trening på måter som ikke belaster beina i begynnelsen. Dersom en står på med svømming, og "gå-bevegelser" i liggende stilling, o.a. kan det blir endringer i løpet av få uker som gjør en i stand til å gå mer. Problemet er selvsagt å få dette gjort, og ikke minst at det kan komme tilbakefall senere, hvis en ikke har en slags barnepike som fungerer som personlig trener. 

Skremmende at eldre folk kan bli utsatt for bemerkninger. En eldre mann som hadde skrevet bøker om kosthold, sa i et intervju at han noen ganger opplevde at ungdommer sa: "Se på han gamle dusten der!" for eksempel når han stod i kø et sted. Og enda verre, de gamle regnes som lettere bytte når det er snakk om ran eller veskenapping. 

[bojangles]

@knutinh Generalisering er en uting, og det er jo egentlig veldig merkelig å disse de som er eldre enn oss. Men det er vel litt det som er problemet og som kommer godt frem i tråden. Det er veldig lett å bli en mobber, en som generaliserer eller slenger rundt seg med dritt og dårlig stemning. Hva er det som gjør at så mange hopper på straks det er noe som lukter av litt negativitet og krenkelser? Er det en frykt for å selv kunne blir rammet, så bedre å være en del av mobben? Eller at det "naturens gang", "flokkens hakkekylling", at noen må stå lavest og de kan alle forulempe uten sosial indre justis eller negative konsekvenser for de som mobber? Er det kanskje bare så inderlig deilig å virkelig kunne gruse andre mennesker for å få ut all oppdemmet agg selv om det ikke har noe som helst å gjøre med den som angripes? Hvilke mekanismer ligger til grunn når endel folk hopper på kollektiv mobbing? 

@Budeia Ja svømming er nok en veldig fin form for trening, også for overvektige og folk med fedme og sikkert også for de med sykelig fedme. Veldig skånsomme bevegelser i vann. Myke bevegelser med jevn motstand. Uten belastning på ledd og sener der en flyter i vannet. Synd at så mange basseng står tomme rundt om i landet. 

Hva tenker overvektige om svømming som treningsform? Er det problematisk å vise seg i badeshorts eller badedrakt i basseng eller garderober? Mener at det var en som skrev noe om skam i forhold til badestrand i denne tråden. Veldig mange mennesker er jo utrygge på egen kropp. Og kanskje er det ekstra vanskelig med svømming for en som er overvektig? Ville det blitt enklere å benytte trening i basseng og svømming om bassenget hadde egne tidspunkt for svømming for overvektige? Husker det var utrente romslige folk som hadde felles turer i marka for noen år tilbake, iirc så kalte de seg for tjukkasgjengen. At de var flere i samme situasjon tok bort litt av stigma og skam. Som en av de som deltok sa så var alle like slitne, like tomme for luft og like svette og røde i ansiktet. Så de trengte ikke skamme seg. Kunne det fungert for bassengtrening? Her ser jeg for meg mange positive effekter. Skånsom trening, trening av alle store og mange mindre muskelgrupper, økt kondisjon, og kanskje også en for økt aksept av egen kropp og litt mindre kroppsskam? 

Det over er spesielt til der som er overvektige, dere vet hvor skoen trykker. Og det er varierer sikkert mye fra person til person. 

Ei dame jeg var sammen slet med sosial angst. Løsningen for henne kalte de for sosial trening. Hun slet med enkle ting, gå i butikk, cafè, plasser med mange mennesker osv. Før hun fikk hjelp isolerte hun seg fordi hun ikke taklet angsten. Hun ville jo ikke bli isolert, men ble det fordi å gå ut blant folk var så vanskelig. Med små skritt og støtte fra fagfolk trente hun på å takle sosiale settinger og overvant sin sosiale angst. Mestring, det å merke at det var mulig gjorde at det ble mindre og mindre skremmende og til slutt var det ikke et problem. Angsten forsvant kanskje ikke helt, men den var håndterbar og til å leve med og begrenset henne ikke. 

En som skammer seg over kroppen sin og trekker seg fra basseng, svømming osv bidrar da kanskje til å øke skamfølelsen? Mens dersom det var mulig å finne en løsning som var mulig å gjennomføre over tid så ville kanskje også skammen over egen kropp bli mindre? Har du svømt i basseng sammen med andre et par ganger i uken, stått i garderobe og dusj med andre så blir det kanskje mindre skremmende etterhvert?

Endret 16. mai 2021 av bojangles

[fokkeslasken]

@Thor. Får jeg først si at jeg ønsker deg lykke til med den vanskelige jobben. Det er helt klart vanskelig, og for mange nærmest en umulig oppgave da vi alle er så veldig forskjellige med hva vi har som motarbeider oss.

Det jeg bare vil rette opp i er der du peker ut kommentarene om kalorier inn og ut som en negativ ting sagt i tråden. Jeg tror nok ingen sier det er "bare kalorier inn og ut" som om det er den letteste ting i verden. Snarere er det en kommentar på mekanikken bak. Altså ikke at det er så fryktelig lett, men snarere at det er ingen som har genetikk/kroppstype som legger på seg to kilo av å spise en kilo - for å si det litt drøyt.

"Artig" var også din beskrivelse av å gå i kjøleskapet for å se om det er noe godt der. Jeg kjente meg selv igjen veldig godt der da jeg gjør dette selv hver eneste dag og har gjort det siden jeg selv ble kvitt en høvelig mengde kilo. Jeg kjente også meg selv godt igjen med handleturen. Nesten hver eneste gang jeg er i butikken bruker jeg lange minutter hvor jeg står og stirrer ned i isdisken mens jeg veier for og imot å kjøpe en 900ml boks som jeg setter til livs med en gang jeg kommer hjem dersom jeg kjøper den. Jeg sprekker av og til på dette.

Til sist vil jeg nevne dette med å møte overvektige ute på tur. Det er mulig mange kunne se positivt på en oppmerksomhet, men mange vil nok ikke se det veldig positivt. Jeg tar ikke den sjansen noe mer enn jeg ville tatt sjansen på å gi en (positiv) oppmerksomhet til en mørkhudet i bunad. Til eksempel viste en overvektig meg fingeren på butikken en gang fordi jeg så etter noe på hylla i den retningen vedkommende sto. Hun trodde nok jeg stirret på henne, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg bare så i "feil" retning. At hun sto ved samme hylle som jeg skulle handle noe var ikke noe jeg kunne gjøre noe med.
Tilsvarende var jeg en gang på en homsebar med en dame (jeg er mann) for lenge siden og måtte selvfølgelig på do i løpet av kvelden. Doen var full av folk og jeg spurte de som sto der om de alle sto i kø. Da snudde en dame seg mot meg og sa med høy, sint stemme "Jeg er lesbisk!" Jeg gikk på den andre doen.
Folk kan være fryktelig nærtagne, og mange med rette selvfølgelig.

[Budeia]

bojangles skrev (11 timer siden):

Og kanskje er det ekstra vanskelig med svømming for en som er overvektig?

Du mener det sikkert godt, men det virker som du fokuserer på alt mulig negativt ved trening for å ikke være en som "shamer" overvektige. 

Kjenner også godt igjen den der mekanismen med å gå til kjøleskapet. Selv etter at en har tenkt at det må være siste gangen i kveld, legger en planer for hva mer som kan spises. Derfor kan det være en løsning å trene litt ekstra. Og det kan rett og slett være at det er for mye i kjøleskapet! Det som ikke er innkjøpt kan ikke spises. Noe som også er vanskelig, siden det virker lurt å ha litt ekstra dersom det skulle oppstå matmangel. Eller hvis en skulle bli syk. 

[fokkeslasken]

10 hours ago, Budeia said:

Du mener det sikkert godt, men det virker som du fokuserer på alt mulig negativt ved trening for å ikke være en som "shamer" overvektige. 

Kjenner også godt igjen den der mekanismen med å gå til kjøleskapet. Selv etter at en har tenkt at det må være siste gangen i kveld, legger en planer for hva mer som kan spises. Derfor kan det være en løsning å trene litt ekstra. Og det kan rett og slett være at det er for mye i kjøleskapet! Det som ikke er innkjøpt kan ikke spises. Noe som også er vanskelig, siden det virker lurt å ha litt ekstra dersom det skulle oppstå matmangel. Eller hvis en skulle bli syk. 

Det er en kunst å handle når man skal ned i vekt. Selv la jeg veldig mye krefter i handleturene, og for meg var nok det avgjørende for å ha noe sjans i det hele tatt.

[Budeia]

fokkeslasken skrev (8 timer siden):

for meg var nok det avgjørende for å ha noe sjans i det hele tatt.

Ja, og de som bor i USA og er 600 lb (ca. 300 kg), livnærer seg ofte på hurtigmat som kommer på døra, eller venner som kommer med mat. Hvordan er det å bo sammen med andre og ha en felles snopeskuff? En hel skuff full av godteri som egentlig skal deles på alle. Den som slanker seg kan bli nødt til å ha sitt eget skap, og late som snopeskuffa ikke eksisterer. Sånn sett kan det være enklere å venne seg til gode vaner allerede tidlig i livet. 

[bojangles]

On 5/16/2021 at 10:58 PM, Budeia said:

Du mener det sikkert godt, men det virker som du fokuserer på alt mulig negativt ved trening for å ikke være en som "shamer" overvektige. 

Kjenner også godt igjen den der mekanismen med å gå til kjøleskapet. Selv etter at en har tenkt at det må være siste gangen i kveld, legger en planer for hva mer som kan spises. Derfor kan det være en løsning å trene litt ekstra. Og det kan rett og slett være at det er for mye i kjøleskapet! Det som ikke er innkjøpt kan ikke spises. Noe som også er vanskelig, siden det virker lurt å ha litt ekstra dersom det skulle oppstå matmangel. Eller hvis en skulle bli syk. 

??? Det er jo ikke selve svømmingen jeg tenker kan bli problematisk, for jeg sier jo andre innlegg at svømming er en skånsom treniing, uten belastning på ledd og slikt. Det jeg skrev der du quota var jo de psykiske sperrene, skammen av å gå i badebukse/badedrakt eller dusje naken i plenum. Det BLE faktisk skrevet i tråden at å det kunne være vanskelig å vise frem kroppen sin som overvektig. Når du skal svømme så er det jo faktisk to runder der en står naken eller nesten naken og kanskje også sårbar foran andre. Både garderobe/skifting og garderobe/dusjing er kanskje da vanskelig?  Jeg forsøkte virkelig ikke å fokusere negativt på svømmingen, jeg forsøkte å sette meg inn i mange av fedmens problemstillinger,  skam over å vise frem kroppen sin. 

Jeg forsøkte å se for meg praktiske løsninger på dette problemet. Feks egne treningstider i basseng for overvektige. Slik at det kanskje blir enklere for de overvektige å klare å fungere i garderoben, dusjen og under selve svømmingen. 

Føler det blir litt merkelig å bli beskyldt for å fokusere på det negative når jeg brukte mer plass på å tenke kreativt på hvordan problemene rundt kroppsskam kan løses. 

[Budeia]

bojangles skrev (32 minutter siden):

Det BLE faktisk skrevet i tråden at å det kunne være vanskelig å vise frem kroppen sin som overvektig.

Ja, det er det faktisk. Men hvis noen virkelig trener, vil det ikke gå lang tid før kroppen forandrer seg. Om sommeren er det også mulig å svømme ute. Men selv på en øde strand kan det føles kjipt å skulle skifte fra badetøy til tørt tøy. Ja, livet byr på mange utfordringer. Ta på en svær badekåpe, og skiftingen kan gjøres enklere. 

Og dette rådet kom jo fordi du klagde på at det ble for stor belastning for beina å gå i trapper. Å flytte forbrenner mye energi, å pakke ting ned i kasser og bære dem vekk. Så går det an å lage en trening som inneholder disse elementene. 

Ungdom kan være veldige på å "shame", for eksempel at de skynder seg vekk i redsel når en lubben person skal hoppe i vannet. I realiteten veier personen bare 10 kg mer enn dem selv, men likevel får de panikk og skriker. Og russ som skriver at de ikke vil ha jenter som veier mer enn 60 kg inn i bussen. Sistnevnte ble påtalt, men det er nok en utbredt holdning. 

Så det er langt fra lett, men det er heller ikke lett å være truet av alvorlige helseplager som følger med fedme. I serien om Ronny ble han jo fortalt at han led av alvorlig fedme, og han følte seg nødt til å gå ned 13 kg for å komme ned til fedme. Det ble opplyst at han brukte maske om natta på grunn av søvnapné.  Du er vel enig i at det var lurt av ham å gå ned i vekt, selv om han ikke var som deltakerne i "My 600 lb life". 

 

[knutinh]

Budeia skrev (36 minutter siden):

Du er vel enig i at det var lurt av ham å gå ned i vekt, selv om han ikke var som deltakerne i "My 600 lb life". 

"researchers looked at data from more than 10.6 million participants from 239 large studies, conducted between 1970 and 2015, in 32 countries. A combined 1.6 million deaths were recorded across these studies, in which participants were followed for an average of 14 years.

...

The results showed that participants with BMI of 22.5-<25 kg/m2 (considered a healthy weight range) had the lowest mortality risk during the time they were followed. The risk of mortality increased significantly throughout the overweight range: a BMI of 25-<27.5 kg/m2 was associated with a 7% higher risk of mortality; a BMI of 27.5-<30 kg/m2 was associated with a 20% higher risk; a BMI of 30.0-<35.0 kg/m2was associated with a 45% higher risk; a BMI of 35.0-<40.0 kg/m2 was associated with a 94% higher risk; and a BMI of 40.0-<60.0 kg/m2 was associated with a nearly three-fold risk. Every 5 units higher BMI above 25 kg/m2 was associated with about 31% higher risk of premature death. Participants who were underweight also had a higher mortality risk."

https://www.hsph.harvard.edu/news/press-releases/overweight-obesity-mortality-risk/

Det hadde kanskje vært greiere å få vite hvor mange "levde år" BMI over 25 tar fra deg, heller en hvor mye sjansen øker for "prematur død". Hvis sjansen min for å dø i dette tiåret øker fra 0.1% til 0.15% ved å "leve livet" så er det en voldsom relativ økning, men det er tross alt en ganske usannsynlig hendelse. Hvis overvekt gjør at jeg heller enn 80 år kan forvente å bli 70 år, eller (enda verre) de siste 10 årene av livet mitt med vesentlig større sannsynlighet blir med dialyse, leddsmerter eller væskende sår så er det betydelig mer motiverende.

BMI er lett å måle, og det sier "noe". Derfor greier man å inkludere så mange mennesker i en undersøkelse, og finner korrelasjon mellom bmi og dødsfall. Hvis det hadde vært praktisk mulig å måle fettprosent så ville man sikkert finne at noen (en liten andel) av deltakerne hadde stor BMI med mest muskler (e.g. bodybuildere), og disse ikke har de typiske livsstilssykdommene som man forbinder med bmi-en deres (men kanskje andre lidelser, av andre årsaker).

Dette tilsier uansett at man bør holde magemålet i sjakk.

-k

Endret 19. mai 2021 av knutinh

[PTStine]

Stort sett handler fedme om mangel på kunnskap om mat

[Budeia]

knutinh skrev (På 19.5.2021 den 15.13):

Hvis overvekt gjør at jeg heller enn 80 år kan forvente å bli 70 år, eller (enda verre) de siste 10 årene av livet mitt med vesentlig større sannsynlighet blir med dialyse, leddsmerter eller væskende sår så er det betydelig mer motiverende.

Ja, det er faktisk en risiko. Jeg kan fortsatt gå tur uten å bli ledd av, men har egentlig fått en del kommentarer opp igjennom årene om vekt. "Du ser godt ut. (førstedelen av kommentaren var positiv) Du spiser og koser deg". Den siste delen av kommentaren var noe irriterende. Burde ha svart: "Og du er over 80 år og lider av muskelsvinn. Så det er ikke rart at du kommer inn i en bunad i str 36". Men en kan liksom ikke svare slikt...

Og dessverre har nok personen rett i at jeg koser meg for mye med mat. Andre kommentarer: "Du er ikke direkte smal over ryggen", "Du har ansiktet, men ikkje kroppen", "Du har blitt så brei over ræva". "Du svelget den sjokoladen på få sekunder". Så vet hvordan det er å få slike kommentarer. I tillegg har Bergenskomikere kommentert, Dagfinn Lyngbø sier i et show at han kjenner ei jente som veier over 70 kg. Ylvis sier i et program at de møtte ei jente som veide over 70 kg.