Hvordan rettferdiggjør man å gå mot egen famliie?

[Taurean]

Har foreldre som også har hatt en vanskelig oppvekst, og som ikke har hatt så mye å gi. De har en spesiell måte å gi på, de tar mer enn de gir, for å si det sånn. De har forsåvidt prøvd sitt beste, far har jobba 100% hele voksenlivet, mor har jobba ca 50% og vært en del syk. De skilte seg da vi barna ble voksne (jeg yngst og 18+ år). Fars nye samboer er like ille som han selv og har også sagt mye sårende.

Det er mange situasjoner jeg kunne ha kuttet kontakten med dem for godt. Aldri fått noe genuint positivt av han for noe bra jeg har gjort for meg selv i livet. Mor har gitt noe positivt, men det har liksom ikke føltes helt genuint. Det har vært mer rutine. Og ho har aldri brydd seg særlig mye om seg selv. Men igjen, ho har også hatt en vanskelig oppvekst med lite ettergivende foreldre, som far også har hatt. I alt dette, har det vært mange sitiasjoner hvor jeg har tatt mange svært urettferdige verbale kuler for å holde familiefreden. Kuttet kontakten med far i nesten to år i en periode, og har nesten alltid ønsket å aldri besøke mor selv om jeg har gjort det jevnlig, for det er bare prat om problemer hele tiden. Ho reiser aldri på ferie, får aldri besøk eller gjør noe annet sosialt for seg selv, bortsett fra jobb.

Jeg rettferdiggjorde det (kutt av kontakt) med at han begynte å bli altfor pågående og skulle vite om alt jeg gjorde.

Men jeg lurer på hvordan andre rettferdiggjør hvis de setter ultimatum mot foreldre eller andre slektninger?

Min filosofi har alltid vært at, foreldre bruker gjerne ordtaket at man har satt barna til verden, så barna skylder dem lojalitet for at de har blitt satt til livet. Men min "motfilosofi" mot dette har vært at, hvis jeg hadde visst jeg ble satt til verden bare for å være en slave for foreldrene, så hadde jeg valgt å ikke bli født. Dermed veier dette opp mot hverandre. Likevel føles det feil å tenke sånn. Er dette et resultat av emosjonell manipulasjon hele livet, eller er det bare meg som er en egoistisk utakknemlig drittsekk? Har alltid stilt opp og hjulpet til ved kriser, aldri bevisst prøvd å skape splid, alltid lytta til foreldres problemer. Men aldri følt jeg har blitt hørt.

Egentlig er jeg på nivået nå hvor jeg er klar til å skrive brev til dem (foreldre) hvor jeg nevner alt som har vært sårende i alle år, hvorpå til slutt kan skrive at jeg kan fortsette videre kontakt hvis det er 100% likesidig respekt, og hvis jeg opplever ett eneste forsøk på overtramp, maktforsøk, manipulasjon eller disrespekt, så vil jeg kutte kontakt for godt.

Jeg vil gjerne ha empati for dem, for de har hatt et vanskelig liv, og jobba hardt. Likevel, dét er det jo mange andre som har gjort også, uten å bli så vanskelige og dominerende mot barna. Det føles veldig selvdestruktivt å drive å være så ekstremt ettergivende hele tiden, og føle at all kontakt er så overfladisk og lite genuint. At jeg ikke får noen genuinitet og respekt tilbake.

Men de begynner jo å dra på med åra også. Men igjen, et paradoks i dette, er at særlig far, jo eldre han blir, blir -mer og mer- pågående og slitsom, så og si. Prøver mer og mer å disiplinere og være streng, i stedet for det motsatte. Så dilemmaet for meg blir bare større og større, i en periode jeg egentlig prøver å bryte ut og få meg et eget liv mer og mer (noe jeg kommer til å fortsette med uansett). Mor har sagt ting som at "når jeg blir gammal og dement, kommer jeg til å bli den vanskeligste pasienten noensinne!" og sånne ting. Da prøver jeg bare å le og ta det med humor, selv om ho virker dødsens seriøs på det.

I alt dette lurer jeg igjen på om det bare er jeg som er en egoistisk og utakknemlig drittunge. Vet ikke om dette er et resultat av manipulasjon eller om det faktisk er sånn det er. Hvis noen vil ha eksempler, kan jeg skrive det.

Beklager lengden, bare lurer på om andre har vært igjennom lignende før og trengte å skrive det.

[ClarkGable]

Jeg har iallefall flyttet inn med min mors nye ektemann, og bodde der fra jeg var 15-17, da jeg flyttet pga skolegang. Hadde dette også som hjem i ferier o.l frem til skillsmisse, da jeg var 20.

Selv om det var en del ting som forandret seg positivt, for eksempel økonomi, så har dette altid vært en del av livet mitt som er definert som en vond tid. Det ble sagt en del sårende ting, som jeg følte var unødvendig, selv om jeg også stod for en del sprell på den tiden.

Min mor forandrett seg veldig, etter å ha vært alenemor med meg og søsknene, fra jeg var ca. 2 år. Det faktum at hun hadde en slitsom hverdag med å endene til å møtes, satte vel sine spor i henne som person. Å at hun hadde brukt godt og vel 20 år av voksenlivet som alenemor, hadde vel også gjort at hun tydligvis satt med en del behov/ønsker som var blitt neglisjert. som foreksempel alkohol/menn/ferie/fyll. 

Hun var også veldig underdannig i forhold til sin ektemann, på mange områder, bla.a språkbruk/sjargong, forhold til alkohol. Men sånn jeg følte det, tilbøyelig til å ha en ekstra negativ hodning til meg i enkelte situasjoner, som følge av en påvirkning av ektemannen.  

Dette kulminerte da i at jeg flyttet ut, først på hybel i 3 år fra 17-20, å et påfølgende år i militæret. dette året ble det da også skilsmisse for min mor. Hun flyttet tilbake til sitt hus, som hun hadde leid ut i ekteslapets løp. Da følte jeg en stor forandring i hennes væremåte, å vårt personlige forhold bedret. 

Men alikevel så har jeg hatt behov for å regulere mengen med tid jeg har orket å tilbringe sammen med henne. Det har vel gått på en del dypereliggende følelser fra tenårene, som jeg ikke har klart å bli kvitt, tross i det forbedrete forholdet.

Hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg ikke det er alle mennesker det går an å prøve å komme med den type “kritikk” som du nevner. Men hvis du fortsatt bor hjemme, å havner i situasjoner med kritikk som er veldig urettferdig motatt, kan det være greit å si det der og da, at det føles urimelig. Men som sagt, dette er noe som kommer an på hvilken person du har med å gjøre. for enkelte mennesker er ikke motagelige, selv ikke fra familiemedlemer. 

 du vil i hverfall oppleve en stor forandring/forbedring når du kommer til punktet hvor du skal flytte for deg selv. Da står du jo mye friere til å regulere forholdet. 

 

 

Endret 16. august 2020 av ClarkGable

[Taurean]

ClarkGable skrev (På 16.8.2020 den 6.15):

Jeg har iallefall flyttet inn med min mors nye ektemann, og bodde der fra jeg var 15-17, da jeg flyttet pga skolegang. Hadde dette også som hjem i ferier o.l frem til skillsmisse, da jeg var 20.

Selv om det var en del ting som forandret seg positivt, for eksempel økonomi, så har dette altid vært en del av livet mitt som er definert som en vond tid. Det ble sagt en del sårende ting, som jeg følte var unødvendig, selv om jeg også stod for en del sprell på den tiden.

Min mor forandrett seg veldig, etter å ha vært alenemor med meg og søsknene, fra jeg var ca. 2 år. Det faktum at hun hadde en slitsom hverdag med å endene til å møtes, satte vel sine spor i henne som person. Å at hun hadde brukt godt og vel 20 år av voksenlivet som alenemor, hadde vel også gjort at hun tydligvis satt med en del behov/ønsker som var blitt neglisjert. som foreksempel alkohol/menn/ferie/fyll. 

Hun var også veldig underdannig i forhold til sin ektemann, på mange områder, bla.a språkbruk/sjargong, forhold til alkohol. Men sånn jeg følte det, tilbøyelig til å ha en ekstra negativ hodning til meg i enkelte situasjoner, som følge av en påvirkning av ektemannen.  

Dette kulminerte da i at jeg flyttet ut, først på hybel i 3 år fra 17-20, å et påfølgende år i militæret. dette året ble det da også skilsmisse for min mor. Hun flyttet tilbake til sitt hus, som hun hadde leid ut i ekteslapets løp. Da følte jeg en stor forandring i hennes væremåte, å vårt personlige forhold bedret. 

Men alikevel så har jeg hatt behov for å regulere mengen med tid jeg har orket å tilbringe sammen med henne. Det har vel gått på en del dypereliggende følelser fra tenårene, som jeg ikke har klart å bli kvitt, tross i det forbedrete forholdet.

Hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg ikke det er alle mennesker det går an å prøve å komme med den type “kritikk” som du nevner. Men hvis du fortsatt bor hjemme, å havner i situasjoner med kritikk som er veldig urettferdig motatt, kan det være greit å si det der og da, at det føles urimelig. Men som sagt, dette er noe som kommer an på hvilken person du har med å gjøre. for enkelte mennesker er ikke motagelige, selv ikke fra familiemedlemer. 

 du vil i hverfall oppleve en stor forandring/forbedring når du kommer til punktet hvor du skal flytte for deg selv. Da står du jo mye friere til å regulere forholdet.

Mange takk for svar.

Jeg bor for meg selv. Har flytta rundt i omtrent 7 forskjellige leiligheter i voksenlivet, hatt 4-5 forskjellige jobber.

Problemet er at jeg bor i samme byen som far bor i. Og selv om mor bor i en by som er 1 times biltur unna, så føles det som at de bor helt på meg.

Det er bare så slitsomt å leve med. De gir ikke rom og frihet til å leve, de -skal- være med å bestemme.

Sånn som det er nå, siden sist uke jeg skrev dette, så har jeg 70% sikkert gjort opp et valg om at jeg skal prøve å selge mesteparten av skrotet jeg har og flytte. Jeg vet ikke hvor .. men livet mitt kaller på at jeg må få til en total forvandling/forandring.

Dette har vært så ekstremt slitsomt å leve med. Det har sugt 70-80% av kreftene mine hver eneste dag hele livet mitt.

Å flytte langt unna hadde føltes som en total befrielse, som å starte på nytt. Jeg håper jeg har kreftene.

[nightowl]

Taurean skrev (55 minutter siden):

Problemet er at jeg bor i samme byen som far bor i. Og selv om mor bor i en by som er 1 times biltur unna, så føles det som at de bor helt på meg.

Siden du bor for deg selv må forklaringen være at du slipper de helt innpå deg. Dvs. du er altfor tilgjengelig når de prøver å få kontakt.

Taurean skrev (55 minutter siden):

Det er bare så slitsomt å leve med. De gir ikke rom og frihet til å leve, de -skal- være med å bestemme.

Feil. Det er du som har gitt dem tillatelse til å bestemme over deg.

Hvis du fra nå av ønsker å bestemme selv så gi f*** da vel.

[Taurean]

nightowl skrev (20 minutter siden):

Siden du bor for deg selv må forklaringen være at du slipper de helt innpå deg. Dvs. du er altfor tilgjengelig når de prøver å få kontakt.

Feil. Det er du som har gitt dem tillatelse til å bestemme over deg.

Hvis du fra nå av ønsker å bestemme selv så gi f*** da vel.

Takker for svar, men det er ikke så forbasket lett. Det er ekstremt vanskelig.

[nightowl]

Taurean skrev (Akkurat nå):

Takker for svar, men det er ikke så forbasket lett. Det er ekstremt vanskelig.

Hva er det som er vanskelig med å la være å ta telefonen hver gang de ringer for å gnåle om ting du er uenig i?

[Taurean]

nightowl skrev (18 minutter siden):

Hva er det som er vanskelig med å la være å ta telefonen hver gang de ringer for å gnåle om ting du er uenig i?

Jeg vet ikke.

Eller.. du vet ikke hva det dreier seg om. Sånn som det føles nå, så føles jeg som en levende død.

Det er ingen genuinitet. Det er bare kulde og ingen forståelse. Det skal detaljstyres. Man skal på innsiden av hodet hele tiden, og det er veldig slitsomt å leve med. Selv når vi ikke har kontakt, føles det sånn. Vi er bare forskjellige. Jeg prøver å være tillitsfull og solid, men det er liksom aldri bra nok. Har aldri vært bra nok.

Og de er manipulative. Hvis jeg tillater meg å ta igjen, så er -jeg- urettferdig. Det er psykopatisk.

Likevel ønsker og prøver jeg å være snill. Men det spiser meg opp konstant, når jeg aldri får det samme tilbake.

 

Det er bare tre løsninger:

1) Fortsette å jobbe med å utvikle nye hobbyer og løsrive meg, bygge nye nettverk.

2) Kutte kontakt fullstendig og la ting bli som de blir.

3) Fortsette å la meg undertrykke til de dør naturlig og dermed bygge livet på ny. Hvor enn destruktivt det virker.

 

Endret 23. august 2020 av Taurean

[nightowl]

Taurean skrev (På 23.8.2020 den 5.11):

Det er ingen genuinitet. Det er bare kulde og ingen forståelse. Det skal detaljstyres. Man skal på innsiden av hodet hele tiden, og det er veldig slitsomt å leve med. Selv når vi ikke har kontakt, føles det sånn. Vi er bare forskjellige. Jeg prøver å være tillitsfull og solid, men det er liksom aldri bra nok. Har aldri vært bra nok.

Og de er manipulative. Hvis jeg tillater meg å ta igjen, så er -jeg- urettferdig. Det er psykopatisk.

Likevel ønsker og prøver jeg å være snill. Men det spiser meg opp konstant, når jeg aldri får det samme tilbake.

Jeg så ikke ditt redigerte svar før nå. Men virker ikke som det er så mye mer å lure på.

Giftige voksne mennesker vil ikke plutselig klare å fikse seg selv, bare du gir de nok tid. Det er et dødfødt prosjekt. Og i mellomtiden går det bare utover din mentale helse.

Ta til deg følgende: Noen personer begynner å råtne-, og -er- råtne på innsiden, lenge før de faktisk fysisk dør ... Og det er ingen verdens ting du kan gjøre med det.

Så ikke kast bort mer tid og energi på folk som ikke vil deg vel. Finn noen andre å vær glad i. Det er faktisk så enkelt.

[Enmannpaa27]

Er du adoptert?

[Mentos2]

Jeg synes du skal bryte kontakten for en stund, og se om du savner å ha kontakt med dem. Du bør flytte lenger unna når  du føler at du bor for nær dem. Flytter du 10 mil unna, så er det  litt mer ork å reise dit, hvis ikke det er noe spesielt.

Husk at man bestemmer ikke hva slags foreldre eller søsken man får,man må bare ta det man får. Er forhold til foreldre/søsken veldig dårlig, så er det best å kutte ut for å redde seg selv. 

Jeg kutta ut min far i tenårene og det gikk noen år før vi tok opp kontakten igjen, og da var det han som gjorde det, og vi fikk et bedre forhold da enn vi hadde hatt tidligere. Stort sett var det den nye kona hans som var problemet.

 

I voksen alder har jeg kutta ut brødrene mine, den ene bare masa om penger og han bodde langt unna,så det ble litt ute av syne ute av sinn, for min del.

Den andre kutta jeg ut etter flere år med mye ugreie, men vi måtte tåle hverandre fordi vi hadde en syk mor som trengte oss. Da hun gikk bort, så overlot begge brødrene alt ansvar til meg, de gadd ikke å bli med på å rydde ut av boet, de gadd heller ikke å være med på å bestemme hvordan min mors gravstein skulle være, osv.  De masa bare om at de ville ha arven sin, som om jeg bare kunne ordne det dagen etter begravelsen ! Da fikk jeg rett og slett nok, og jeg savner dem egentlig ikke. 

Det er bedre at man har mennesker inni livet sitt som man er glad for å ha der... som man kan gjøre lystbetonte ting sammen med, som man kan prate med alt om, og som man kan stole på.Noen man er glad i og som man blir glad for å ha i livet sitt.

 

Du skal ikke sette livet ditt på vent til foreldrene dine dør, du skal starte voksenlivet ditt på nytt nå. Ha /få en hobby ? Få nye eller flere venner ? En kjæreste ? Et kjæledyr som du kan bruke mye tid på (da bør du ha stabil bosituasjon og inntekt) ?

Hvis du bare føler deg som hakkekylling og/eller klagemur, så hold deg unna og bygg opp ditt eget liv. Skyldfølelse må du bare skyve unna. Du skylder dem ingenting hvis ikke de setter pris på deg som sønn og viser det.Du må selv finne ut om det er verdt å bruke tid på dem.Jeg hadde ikke giddi å vært hakkekylling og/eller klagemur i årevis.

Håper du finner ut hva som føles riktig for deg. 

 

 

 

Endret 16. september 2021 av Mentos2