Er jeg utbrent? Deprimert? Eller bare lat?

[Gjest 52a45...02a]

De siste månedene, kanskje det siste halve året, det er litt flytende når jeg begynte å kjenne på det første gang, så har jeg følt at jeg har vært inne i en "downer". Jeg jobber som utvikler, og programmering og "fikling" med ting på PC har vært hobbyen min i 30 år, og det har vært noe jeg alltid har trivdes med, og å få jobbe med det har vært helt topp. Men den siste tiden har det vært et stort tiltak å sette seg ned med jobben - som i tillegg er på hjemmekontor akkurat nå. Det er ikke noe problem å jobbe hjemmefra, men siden det allerede er et tiltak å komme i gang så har det blitt mye enklere å "jobbe" enn å jobbe fra hjemmekontor. Jeg hadde det samme problemet når vi jobbet i landskap også, men man blir ganske flink til å "fake" jobbing etter hvert. Jeg ender opp med å sitte og stirre i skjermen uten å komme i gang med arbeidet. Og hvis jeg først kommer i gang, så skal det veldig lite motgang til før jeg gir opp.

Det hele kunne kanskje vært oppsummert med lite engasjerende arbeidsoppgaver og kanskje jeg skulle byttet prosjekt (jeg er konsulent), men jeg har samme opplevelse når det gjelder hobbyprosjektene mine. Jeg har et par programmeringsprosjekter jeg pusler med på hobbybasis, og sikkert et titalls prosjekter som surrer rundt i hodet mitt. Men hele den gleden jeg har følt når jeg har drevet med programmering før, er helt borte.

I tillegg kommer da dårlig samvittighet krypende fordi jeg ikke får gjort det jeg egentlig burde gjøre på jobb, noe som gjør at jeg føler meg mer tom, og det blir enda vanskeligere å komme i gang med arbeidet... noe som fører til mer dårlig samvittighet ... "og sånn går no dagan".

I tillegg til dette kommer en generell følelse av nedstemthet og overfølsomhet. Jeg har aldri hatt problemer med å vise følelser, men nå griner jeg til alt. Dyr på tv, lydboka jeg hører på, at dattera hadde lyst å komme hjem fra miniferie til besteforeldrene... Og konstant sliten. Ikke nødvendigvis kroppslig, men sliten i hodet...

 

Beklager hvis dette høres ut som et usammenhengende oppgulp, men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal sette ord på det, og i mitt eget hode så driver jeg å sier til meg selv at "ta deg sammen, det holder det"... Og som den stereotypiske mannen så har jeg overhodet ingen formening om hvordan jeg evt skal ta opp dette med fastlegen min. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Noe av problemet er sannsynligvis at han er rundt min alder, og vi har alltid holdt en relativt humoristisk tone de gangene jeg har vært der. Det er flaut, jeg føler at jeg sier at jeg gidder ikke jobbe fordi det er ikke gøy... Og jeg vet jo at jobben ikke alltid er gøy, men det skal da ikke være sånn hele tiden...

 

Men nå er det nok... Jeg må prøve å jobbe litt, ironisk nok... 

"Chris"

Anonymous poster hash: 52a45...02a

[Skavold]

Har du hatt ferie i sommer?

[Corp Por]

Er det noe som har skjedd hjemme? Jeg kjenner på mye av det samme, men jeg har veldig mye stress på privaten som påvirker hele min adferd. Spesielt når jeg jobber har jeg forferdelig vanskelig for å fokusere. Alt blir half-assed og jeg går med en konstant dårlig samvittighet som forverrer situasjonen.

For min del tenker jeg at en sykemelding antagelig ville vært både fornuftig og nødvendig, men for meg er ikke det mulig slik situasjonen er på jobb.

[Gjest 52a45...02a]

Har hatt tre uker ferie. Det var herlig, klarte å koble helt ut, men når mandagen kom så var det rett tilbake i gamle trøyter... Har også blitt vant med 2-3 ukers sydenferie de siste mange årene, så med 1 ukes bilferie i Norge så sitter jeg litt igjen med at det var mer "ferie" enn ferie. Ferie for meg er å reise helt bort.

Ikke noe spesielt som skjer hjemme, men uten å identifisere meg selv veldig mye så er det aktiv demens på gang i familien, og partner til den demente håndterer det ikke særlig godt og ender fort opp med å bruke meg som "skriftestol". Noe jeg selvfølgelig ikke har noe i mot, men jeg mistenker at det ligger og gnager i bakhodet det også.

Og når det gjelder sykemelding, kanskje det, men ikke vet jeg hvordan jeg skal spørre om det uten å virke lat og arbeidssky. Og ikke vet jeg om det vil hjelpe noe særlig ref at ferien funket kun mens den varte ?

Anonymous poster hash: 52a45...02a

[Gjest Slettet-fsaSP0zV]

Det høres ut til at du har programmering/IT som både jobb og hobby, slik at du gjør det samme både når du er på jobb og har fri. Hvis det er tilfelle, forstår jeg at man kan gå i "metning" etter noen år. Helt fra jeg valgte utdannelse, og senere jobb, hadde jeg fokus på at det jeg jobbet med ikke skulle være det samme som mine fritidsinteresser, slik at jeg fikk variasjon i hverdagen. Da gjør jeg noe på jobben som jeg liker og er meningsfylt (og gir grei inntekt), og bruker fritiden til noe helt annet (som jeg virkelig har lyst til og interesse for).

Dersom du tenker å fortsette med samme type jobb som du har i dag, anbefaler jeg å legge bort alt som minner om jobben når arbeidsdagen er over, og finne deg en hobby som er noe helt annet. Da kan du finne motivasjon til å yte optimalt både i jobb og i fritiden.

Endret 3. august 2020 av Slettet-fsaSP0zV

[aomt]

Du kan spare litt opp og ta ulønnet ferie i 2-3 månad. Er du utbrent, så tar det ganske lang tid å henta alt inn igjen.

 

Det som også hjelper meg er trening. Gym/jogging. Første månad er det slitsomt, men så får du meir og meir overskudd av energi

 

Endret 3. august 2020 av aomt

[RaptorStrike]

Jeg tror dette kan relateres til corona, altså hjemmekontor. Det er noe med å velge å ha hjemmekontor selv kontra å bli pålagt det. Når du i tillegg har det du jobber med som hobby kan det bli i det meste laget.

Dette kommer fler og fler til å merke. Det kommer til å ha en stor kostnad for samfunnet, så å låse det ned på denne måten har vært lite gjennomtenkt for å redde mennesker som er i pensjonsalder.

[Flin]

Du høres litt utbrent ut, men jeg er ikke en ekspert på slikt. Kanskje du burde vurdere å snakke med en profesjonell om dette? Det hjelper for mange.

[Taurean]

Du trenger ferie. Lang ferie.

Endret 3. august 2020 av Taurean

[Gjest 2034a...271]

Jeg kjenner meg litt igjen, dog i en annen bransje. Jeg tror problemet for min del er at jeg ikke blir utfordret og det stilles lave krav til det jeg gjør. Selv om jeg jobber for halv maskin er det alltid mer enn godt nok for ledelsen, og hvor skal da motivasjonen komme fra dersom det ikke er mer som skal til.

Mitt tips (og som jeg selv har planer om) er å sørge for variasjon og utfordringer på en eller annen måte. Dette kan være ved å bytte jobb, alternativt å få mer eller annet ansvar i jobben du allerede har. For eksempel kan dette være å ta et utfordrende kurs, få seg en lederstilling, mer kunde- eller salgsansvar også videre. 

Dersom du alvorlig mistenker at dette skyldes utbrenthet, må du imidlertid se helt bort fra disse rådene, og i stedet ta det en tur til legen. 

Anonymous poster hash: 2034a...271

[discostu]

Kan nesten høres ut som du har en snikende depresjon på gang?

[Atib Azzad]

Jeg skal ikke spekulere i noen eventuell diagnose, men peke på noe annet som kanskje er nyttig.

Slik jeg leser teksten virker det som om du skammer deg over å ha det slik, du nevner også at du bruker ordvalg som 'ta deg sammen' i din indre dialog, samt at du ikke vet hvordan du skal legge dette frem for fastlegen.

Er det mulig at du er litt forknytt?
At du i for stor grad har latt samfunnets formaninger, og dogmer, ta bolig i deg, uten å ha tatt tilsvarende hensyn til egne synspunkt, og idéer?
Jeg tror det kan være svært drepende for engasjement, inspirasjon, og kreativitet, å oppdage at man har blitt en stereotypisk mann, (som du sier) uten at man egentlig har valgt det selv.
Når du merker disse symptomene så konkret, uten å være i stand til å beskrive dem for en lege, fordi dere har et eller annet forhold (kanskje også lite kontakt med følelseslivet ditt?) høres det ut som om du kanskje er tilbøyelig til å skyve egen velvære til side, for å bevare tingene slik du er blitt (indirekte) fortalt/vist at de skal være.

Om det er noen trøst, er det imidlertid svært vanlig (for menn) å ha det slik, at man ikke kan nå følelseslivet sitt i tilstrekkelig grad til å gjøre seg opp en mening om hvorvidt man er deprimert eller lat, man sliter kanskje fremdeles med spøkelser fra den tiden hvor man ble fortalt at gutter ikke kunne gråte osv, altså manglende bevisstgjøring, opplæring, og direkte beskjeder om å ikke lytte til eget følelsesliv.

[Pallehysa]

Gjest 52a45...02a skrev (4 timer siden):

I tillegg til dette kommer en generell følelse av nedstemthet og overfølsomhet. Jeg har aldri hatt problemer med å vise følelser, men nå griner jeg til alt. Dyr på tv, lydboka jeg hører på, at dattera hadde lyst å komme hjem fra miniferie til besteforeldrene... Og konstant sliten. Ikke nødvendigvis kroppslig, men sliten i hodet...

Er ein heilt kurant ting å sei til ein lege.. Det kan være underliggende medisinske årsaker, og om det ikkje skulle være det, vil legen kunne veilede deg videre. 

Endret 3. august 2020 av Pallehysa

[Gjest 13439...788]

Du beskriver motløshet, mangel på entusiasme, mer sliten enn fysiske belastninger skulle tilsi og dårlig samvittighet. Du nevner overfølsomhet og at noen i familien din går gjennom en vanskelig og/eller avsluttende livsfase.

Jeg gjetter på at ferie bare virker når du tenker på andre ting enn det som plager deg, og permisjon vil gjøre deg mer sliten, ikke mindre. 

Jeg tror at du er deprimert.

Anonymous poster hash: 13439...788

[Gjest 255ab...17c]

Gjest 52a45...02a skrev (På 3.8.2020 den 11.49):

De siste månedene, kanskje det siste halve året, det er litt flytende når jeg begynte å kjenne på det første gang, så har jeg følt at jeg har vært inne i en "downer". Jeg jobber som utvikler, og programmering og "fikling" med ting på PC har vært hobbyen min i 30 år, og det har vært noe jeg alltid har trivdes med, og å få jobbe med det har vært helt topp. Men den siste tiden har det vært et stort tiltak å sette seg ned med jobben - som i tillegg er på hjemmekontor akkurat nå. Det er ikke noe problem å jobbe hjemmefra, men siden det allerede er et tiltak å komme i gang så har det blitt mye enklere å "jobbe" enn å jobbe fra hjemmekontor. Jeg hadde det samme problemet når vi jobbet i landskap også, men man blir ganske flink til å "fake" jobbing etter hvert. Jeg ender opp med å sitte og stirre i skjermen uten å komme i gang med arbeidet. Og hvis jeg først kommer i gang, så skal det veldig lite motgang til før jeg gir opp.

Det hele kunne kanskje vært oppsummert med lite engasjerende arbeidsoppgaver og kanskje jeg skulle byttet prosjekt (jeg er konsulent), men jeg har samme opplevelse når det gjelder hobbyprosjektene mine. Jeg har et par programmeringsprosjekter jeg pusler med på hobbybasis, og sikkert et titalls prosjekter som surrer rundt i hodet mitt. Men hele den gleden jeg har følt når jeg har drevet med programmering før, er helt borte.

I tillegg kommer da dårlig samvittighet krypende fordi jeg ikke får gjort det jeg egentlig burde gjøre på jobb, noe som gjør at jeg føler meg mer tom, og det blir enda vanskeligere å komme i gang med arbeidet... noe som fører til mer dårlig samvittighet ... "og sånn går no dagan".

I tillegg til dette kommer en generell følelse av nedstemthet og overfølsomhet. Jeg har aldri hatt problemer med å vise følelser, men nå griner jeg til alt. Dyr på tv, lydboka jeg hører på, at dattera hadde lyst å komme hjem fra miniferie til besteforeldrene... Og konstant sliten. Ikke nødvendigvis kroppslig, men sliten i hodet...

 

Beklager hvis dette høres ut som et usammenhengende oppgulp, men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal sette ord på det, og i mitt eget hode så driver jeg å sier til meg selv at "ta deg sammen, det holder det"... Og som den stereotypiske mannen så har jeg overhodet ingen formening om hvordan jeg evt skal ta opp dette med fastlegen min. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne. Noe av problemet er sannsynligvis at han er rundt min alder, og vi har alltid holdt en relativt humoristisk tone de gangene jeg har vært der. Det er flaut, jeg føler at jeg sier at jeg gidder ikke jobbe fordi det er ikke gøy... Og jeg vet jo at jobben ikke alltid er gøy, men det skal da ikke være sånn hele tiden...

 

Men nå er det nok... Jeg må prøve å jobbe litt, ironisk nok... 

"Chris"

Anonymous poster hash: 52a45...02a

Hei

 

Jeg sitter i nærmest samme situasjon som deg. Føler meg egentlig nedfor hele tiden. Et sabla ork å stå opp om morraen og håper egentlig på at jeg kan får en forkjølelse eller no slik at jeg slipper jobben. Vil bare snu meg rundt og sove videre. Gleder med kun til å legge hode på puta når kvelden kommer. Har jobbet med det samme i mange år og som deg med IT. Synes livet er rett og slett tomt og meningsløst. Mine barn er voksne og jeg bor alene. Så hvorfor gidder jeg egentlig dette her? Kan også nevne at jeg har gamle og sjuke foreldre som henger over meg hele tiden og et forhold som knaker i sammenføyningene. Sikkert mye fordi jeg har nada overskudd og deppa. Lurer også på om det er lurt å ta en tur til legen.

Anonymous poster hash: 255ab...17c

[Gjest 13439...788]

Det er definitivt lurt å snakke med legen. Det kan være lurt å ta en telefon/sende en app-melding før du drar til legen, slik at han er forberedt. 

Anonymous poster hash: 13439...788