Ta til takke med det jeg har fått tilbudt? Råd/hjelp/innspill

[Snöwö]

Beklager lang tekst

Hei, jeg vil studere dataingeniør, jeg har slitt mye med motivasjon, evnen til å jobbe effektivt med fag og vært nødt til å jobbe meg gjennom en mørk og depressiv periode i livet mitt og jobber fortsatt med min mentale helse. Har forsøkt allerede i to år å ta opp R1 og R2, og endelig i år så klarte jeg å jobbe mot mine mål, være motivert, gjennomføre og bestå. jeg har endelig fått vitnemål (strøk i R2 på vgs).

Yes, da var jeg kvalifisert! Og med nokså god margin over poenggrensen fra i fjor! Min drøm er å ta en bra utdannelse på en bra skole jeg kan føle meg stolt av, i et studie som interreserer meg. Jeg vil utveksle og flytte hjemmefra og prøve å leve et mere selvstendig og forhåpentligvis mere sosialt liv. Jeg har ofte en følelse av å sitte fast i hjembyen.

Derimot hadde jeg endelig en god følelse om at jeg har begynt å få kontroll over mitt eget liv og jeg er motivert og gleder meg til å studere. Dette har jeg jobbet hardt for. jeg søkte meg inn til dataingeniør studier ved NTNU Ålesund og Gjøvik, og OsloMet, også et lokalt universitet i sykkelavstand bare sånn i tilfelle (USN),men jeg hadde ingen intensjoner om å faktisk studere der.

Da var det bare å vente! Jeg har kjøpt meg studie pc, jeg har askjetter og glass som venter på å få flyttet inn i nytt hjem. Sommerfugler i magen!

Så kom Covid, så kom rekorder i antall søkere, så økte poenggrensen og jeg endte opp på ventelistenummer 2 på NTNU Ålesund, og har ligget på nr 2 siden hovedopptaket. I følge poenggrensen så ligger jeg 0.1 poeng under... Men jeg har fått tilbud et annet sted da, det lokale, selvfølgelig.

Hadde jeg klart å få vitnemål og søke meg inn i fjor så hadde det ikke vært spørsmål om jeg kom inn på Gjøvik eller Ålesund. Vil poenggrensene gå ned til neste år?

Så, her er problemet mitt. Jeg blir 22 i år, foreldrene mine vil at jeg skal ta imot tilbudet jeg har fått hos det lokale universitetet og ta bacheloren der. Fortsette å bo på det samme rommet i den samme byen i 3 år til, tanken på det gjør meg nesten litt dårlig, og jeg føler veldig lite motivasjon for å studere her.

Jeg føler at mange vil se på meg som egoistisk og utakknemlig, og jeg innser at jeg er i en priviligert posisjon ved å ha disse problemene i det hele tatt. Jeg har veldig mye press på meg fra mange kanter og føler at de mener jeg har dårlig tid osv. Men jeg har jobbet hardt og jeg er stolt over meg selv og når det endelig ser lyst ut så kjøres det i grøfta av noe jeg ikke kan kontrollere.

Jeg ber egentlig bare om råd og hva dere mener dere hadde gjort?

Vente et år til og jobbe eller noe lignende og prøve igjen, ta opp et annet fag? Da vil jeg også ha fått alderspoeng.

Starte på USN og ta ett år der, for så å avbryte og søke meg inn på bachelor et annet sted?

Ta til takke med det jeg har blitt tilbudt?

Foreløpig så gjør jeg ikke noe særlig mere om dagene enn å sjekke ventelistenummer minst en gang hver halvtime.

Noen andre råd/innspill? Tusen, tusen takk for svar!

Endret 31. juli 2020 av Snöwö

[C_Buk]

Snöwö skrev (9 minutter siden):

Beklager lang tekst

Hei, jeg vil studere dataingeniør, jeg har slitt mye med motivasjon, evnen til å jobbe effektivt med fag og vært nødt til å jobbe meg gjennom en mørk og depressiv periode i livet mitt og jobber fortsatt med min mentale helse. Har forsøkt allerede i to år å ta opp R1 og R2, og endelig i år så klarte jeg å jobbe mot mine mål, være motivert, gjennomføre og bestå. jeg har endelig fått vitnemål (strøk i R2 på vgs).

Yes, da var jeg kvalifisert! Og med nokså god margin over poenggrensen fra i fjor! Min drøm er å ta en bra utdannelse på en bra skole jeg kan føle meg stolt av, i et studie som interreserer meg. Jeg vil utveksle og flytte hjemmefra og prøve å leve et mere selvstendig og forhåpentligvis mere sosialt liv. Jeg har ofte en følelse av å sitte fast i hjembyen.

Derimot hadde jeg endelig en god følelse om at jeg har begynt å få kontroll over mitt eget liv og jeg er motivert og gleder meg til å studere. Dette har jeg jobbet hardt for. jeg søkte meg inn til dataingeniør studier ved NTNU Ålesund og Gjøvik, og OsloMet, også et lokalt universitet i sykkelavstand bare sånn i tilfelle (USN),men jeg hadde ingen intensjoner om å faktisk studere der.

Da var det bare å vente! Jeg har kjøpt meg studie pc, jeg har askjetter og glass som venter på å få flyttet inn i nytt hjem. Sommerfugler i magen!

Så kom Covid, så kom rekorder i antall søkere, så økte poenggrensen og jeg endte opp på ventelistenummer 2 på NTNU Ålesund, og har ligget på nr 2 siden hovedopptaket. I følge poenggrensen så ligger jeg 0.1 poeng under... Men jeg har fått tilbud et annet sted da, det lokale, selvfølgelig.

Hadde jeg klart å få vitnemål og søke meg inn i fjor så hadde det ikke vært spørsmål om jeg kom inn på Gjøvik eller Ålesund. Vil poenggrensene gå ned til neste år?

Så, her er problemet mitt. Jeg blir 22 i år, foreldrene mine vil at jeg skal ta imot tilbudet jeg har fått hos det lokale universitetet og ta bacheloren der. Fortsette å bo på det samme rommet i den samme byen i 3 år til, tanken på det gjør meg nesten litt dårlig, og jeg føler veldig lite motivasjon for å studere her.

Jeg føler at mange vil se på meg som egoistisk og utakknemlig, og jeg innser at jeg er i en priviligert posisjon ved å ha disse problemene i det hele tatt. Jeg har veldig mye press på meg fra mange kanter og føler at de mener jeg har dårlig tid osv. Men jeg har jobbet hardt og jeg er stolt over meg selv og når det endelig ser lyst ut så kjøres det i grøfta av noe jeg ikke kan kontrollere.

Jeg ber egentlig bare om råd og hva dere mener dere hadde gjort?

Vente et år til og jobbe eller noe lignende og prøve igjen, ta opp et annet fag? Da vil jeg også ha fått alderspoeng.

Starte på USN og ta ett år der, for så å avbryte og søke meg inn på bachelor et annet sted?

Ta til takke med det jeg har blitt tilbudt?

Foreløpig så gjør jeg ikke noe særlig mere om dagene enn å sjekke ventelistenummer minst en gang hver halvtime.

Noen andre råd/innspill? Tusen, tusen takk for svar!

Hei, først og fremst synes jeg det er veldig imponerende hva du har gjort og jeg synes det virker som om du har lagt en fornuftig plan. 

Jeg hadde ikke under noen omstendigheter godtatt tilbudet på det lokale universitetet. Ingenting av det du skriver tyder på at du vil trives i den situasjonen. Personlig hadde jeg nok krysset fingrene og håpet på plass på et av de andre universitetene. Det høres ut som om du kanskje vil ut og oppleve litt nytt. Kanskje det er en god idé å flytte til en av byene du kunne tenke deg å studere i. Du kan få deg en jobb, etablere deg i byen du (forhåpentligvis) skal studere og jeg tror det kan bli et godt år. Har en kompis som gjorde det samme. Flyttet til Oslo, jobbet i 2 år og tok opp fag for å kunne komme inn på et studie han ønsket. Fikk seg et godt vennenettverk, og gikk ned i stillingsprosent (så da var deltidsjobb ved siden av studiene også i boks). 

Forstår at det virker som en skikkelig smell at ting ikke gikk som planlagt, men uflaks skjer desverre iblant. Synes du skal fortsette å gjøre de tingene som gjør deg motivert og ikke nøye deg med et alternativ som gir deg en dårlig følelse. Høres ut som om du har kapasitet og disiplin nok til å takle dette fint.

[aomt]

Snöwö skrev (27 minutter siden):

Beklager lang tekst

Hei, jeg vil studere dataingeniør, jeg har slitt mye med motivasjon, evnen til å jobbe effektivt med fag og vært nødt til å jobbe meg gjennom en mørk og depressiv periode i livet mitt og jobber fortsatt med min mentale helse. Har forsøkt allerede i to år å ta opp R1 og R2, og endelig i år så klarte jeg å jobbe mot mine mål, være motivert, gjennomføre og bestå. jeg har endelig fått vitnemål (strøk i R2 på vgs).

Yes, da var jeg kvalifisert! Og med nokså god margin over poenggrensen fra i fjor! Min drøm er å ta en bra utdannelse på en bra skole jeg kan føle meg stolt av, i et studie som interreserer meg. Jeg vil utveksle og flytte hjemmefra og prøve å leve et mere selvstendig og forhåpentligvis mere sosialt liv. Jeg har ofte en følelse av å sitte fast i hjembyen.

Derimot hadde jeg endelig en god følelse om at jeg har begynt å få kontroll over mitt eget liv og jeg er motivert og gleder meg til å studere. Dette har jeg jobbet hardt for. jeg søkte meg inn til dataingeniør studier ved NTNU Ålesund og Gjøvik, og OsloMet, også et lokalt universitet i sykkelavstand bare sånn i tilfelle (USN),men jeg hadde ingen intensjoner om å faktisk studere der.

Da var det bare å vente! Jeg har kjøpt meg studie pc, jeg har askjetter og glass som venter på å få flyttet inn i nytt hjem. Sommerfugler i magen!

Så kom Covid, så kom rekorder i antall søkere, så økte poenggrensen og jeg endte opp på ventelistenummer 2 på NTNU Ålesund, og har ligget på nr 2 siden hovedopptaket. I følge poenggrensen så ligger jeg 0.1 poeng under... Men jeg har fått tilbud et annet sted da, det lokale, selvfølgelig.

Hadde jeg klart å få vitnemål og søke meg inn i fjor så hadde det ikke vært spørsmål om jeg kom inn på Gjøvik eller Ålesund. Vil poenggrensene gå ned til neste år?

Så, her er problemet mitt. Jeg blir 22 i år, foreldrene mine vil at jeg skal ta imot tilbudet jeg har fått hos det lokale universitetet og ta bacheloren der. Fortsette å bo på det samme rommet i den samme byen i 3 år til, tanken på det gjør meg nesten litt dårlig, og jeg føler veldig lite motivasjon for å studere her.

Jeg føler at mange vil se på meg som egoistisk og utakknemlig, og jeg innser at jeg er i en priviligert posisjon ved å ha disse problemene i det hele tatt. Jeg har veldig mye press på meg fra mange kanter og føler at de mener jeg har dårlig tid osv. Men jeg har jobbet hardt og jeg er stolt over meg selv og når det endelig ser lyst ut så kjøres det i grøfta av noe jeg ikke kan kontrollere.

Jeg ber egentlig bare om råd og hva dere mener dere hadde gjort?

Vente et år til og jobbe eller noe lignende og prøve igjen, ta opp et annet fag? Da vil jeg også ha fått alderspoeng.

Starte på USN og ta ett år der, for så å avbryte og søke meg inn på bachelor et annet sted?

Ta til takke med det jeg har blitt tilbudt?

Foreløpig så gjør jeg ikke noe særlig mere om dagene enn å sjekke ventelistenummer minst en gang hver halvtime.

Noen andre råd/innspill? Tusen, tusen takk for svar!

Å bo heime kan være smart mtp det å spare penger. Sett av pengene du ville brukt på hybel (kjøpe aksjer/fond). Så i løpet av 3 år har du plutselig 300.000kr i aksjer + utdanning. Er ikkje så dumt!
Du kan selvfølgelig begynne på USN og søke på NTNU neste år. Spørsmålet er om de godkjenner heile året eller ikkje?

Å bo hjemme/jobbe 1 år, spare penger, søkje på NTNU er også mulegheit. Evt ta nettstudie/årsenhet eit eller anna plass, søke på NTNU.

Altså, du har hav av mulegheiter. Kva er rett for deg må du neste finne ut selv. Skriv ned alternativene. Skriv + og -. Skriv dine langsiktige mål og korleis du oppnår de.
Er det viktig for deg å få top jobb? Vil NTNU gi deg meir prestisje/betre utdanning? Er målet ditt å utdanne deg raskast mulig?