Potensielt/nærstående samlivsbrudd

[Gjest 3b834...50f]

Har egentlig bestemt meg, men velger å lufte hodet i forkant, kanskje det kommer noen gode innspill, kanskje det hjelper generelt.

Jeg (mann) er samboer med ei dame. Vi har vært sammen i straks 10 år. Mye har skjedd i løpet av den tid. Hun var/er min første seriøse.  Historikken min før henne har vært såkalte "flings", ikke noe mer. Så selv er jeg ganske uerfaren i begrepet samboer m. hus. Hun har vært samboer tidligere, startet forholdsvis ungt, type videregående. 

Vi har ett barn sammen på 7 år, "hun" har to hunder. Felles katt.

Vi hadde det flott helt i starten, som et forelsket par typisk vil jeg si. Vi startet med å leie et sted sammen ganske tidlig, etter ca. 6mnder fra vi ble sammen. Forelskelsesfølelsen, ihvertfall for meg, var fortsatt gjeldende. Nærhet og sexlysten hennes dalte ganske fort da vi flyttet inn sammen der vi leide. Jeg tolket det dithen at det kunne ha mye med sorg å gjøre da faren døde rett før vi flyttet sammen.

Vi endte med å kjøpe hus sammen etter ganske kort tid som leietakere. Hovedgrunnen var at "hvorfor hjelpe en fyr betale på huslånet sitt når vi klarer å betale på vårt eget"? Fortsatt labert i "nærhetsavdelingen". Både når det kommer til kommunikasjon verbalt og fysisk (dette forblir egentlig ganske likt gjennom hele forholdet fra hennes side). Jeg er en som "trenger" nærhet på en slik måte, type kose sammen på sofaen. Med henne føler jeg at jeg påtrenger meg henne. Får henne til å gjøre ting hun ikke vil når det kommer til slikt. Og det har gjort meg kvalm, så jeg har rett og slett sluttet å "invitere" til det. Hun har selv ytret at hun er en som ikke trenger nærhet på samme måte, selv om det var akkurat slik helt frem til vi flyttet sammen. "Unnskyldningen" fra hennes  side da var at da var hun forelsket. Hun viser ingen ønsker om å ha noen form for nærhet, ikke gjort på mange mange år.

Hun har ved flere anledninger prøvd å gjøre slutt på forholdet vårt, både før og etter felles barn. Jeg er nok ikke alt hva hun trenger i en samboer. Rollemodellen hennes, faren hennes, var et praktisk arbeidsjern uten like. Bipolar lidelse. Hennes mor/far forhold, av hva jeg har erfart/hørt, har vært rent praktisk. De sov på hvert sitt soverom, delte regninger, jobbet. Det er sånn hun har vokst opp (forkortet versjon). Hun har selv sagt at det var "lite kjærlighet" i huset hennes. 

Min historie er en del annerledes når det kommer til oppvekst. Alenemor som ga meg mye tid og kjærlighet. Annenhver helg med pappa unge, om jeg ville pga. stemor som ikke var all verdens i mine øyne. Samt at far likte å drikke en del, aldri slem! Men det bidro også til at jeg var sjeldnere der. Opp og ned perioder.

Sist gang hun prøvde å gjøre det slutt sa jeg egentlig ok. Jeg hadde brukket armen, hadde smertestillende på resept innabords i påvente av operasjon, men jeg visste hva jeg sa. Jeg kunne kjenne reaksjonen hennes på "ok"et fra meg. Hvor hun, perpleks, foreslo etterhvert at vi kunne gå til parterapi. Jeg godtok dette, men ønsket sterkt at vi gikk til en fysisk person. Slik at man føler seg forpliktet til å følge opp også, i tillegg tenker jeg det er mer dyamisk og tilpasningsvennlig til å finne ut av våre utfordringer. Dette nektet hun plent. Hun hadde sett at det gikk an på internet. Med personlighettstest, videoer og øvelser. Jeg gikk med på det, men ikke uten å, forgjeves, prøve å få gjennomslag å dra til en "ekte" person.

Hun har en del historie fra tidligere forhold, og på et sted mener jeg hun har regelrett vært utsatt for voldtekt av en kjæreste. Hun har slitt veldig med sosial angst, dette har vært gjeldende hele livet. Jobber hardt for at "fremmede" skal like henne, eller ihvertfall ikke tenke "negativt" om henne. Det har blitt smått bedre senere tid, men jeg ser hun har utfordringer med det enda. Spesielt når det kommer til det jeg kaller "normale" folkemengder i butikk, plasser, selskaper etc. Min lekmannsutdannede indre psykolog føler det er *mye* ubearbeidet inni henne. Erfaringer ingen menneske skulle trenge å ha, men dessverre har hun det. Hun har ikke troa på psykiatrien, mye pga. faren aldri ble bedre.

Jeg bærer nok preg av å være en "pleaser". Tøyer meg langt følelsesmessig (føler jeg) og lager unnskyldninger på vegne av henne når jeg føler meg oversett og ikke hørt hva forholdet angår. Men jeg har tidligere i år fortalt henne hva jeg føler angående forholdet. Har nok holdt ut en del pga. barnet. Under samtalen vi hadde da så fortalte hun rett ut at hun har det helt ok slik vi har det nå. Slik vi har det nå er slik hennes foreldre hadde det. Ingen nærhet, kun tryggheten økonomisk og at klær blir vansket-type forhold. Er det egoistisk av meg å ønske mer?

Jeg sa til meg selv i barndommen min at jeg ikke skal bli som min egen far og det er den frykten som har gjort at jeg ikke har villet ta det skrittet hvor jeg initierer at vi går fra hverandre. Men jeg har, i utgangspunktet, kommet til den konklusjonen at annenhver uke er noe som faktisk kan fungere.

Hun har aldri hatt et ønske om at vi kunne dra på f.eks. fester sammen. Et eksempel var at jeg fant ut via. en kollega om en fest/samling hvor min samboer skulle på ifbm. verv i jobben hvor det var invitasjon også med "bedre halvdel" med hotellopphold m.m. Dette hadde ikke min samboer nevnt for meg i det hele tatt. Og da jeg tok det opp med henne kom det unnskyldninger om hvor vanskelig det ville være med barne- og hundepass og derfor istedenfor å prøve, valgte å ikke fortelle noe om det. Dette var en fest/samling som hun visste om lang tid i forveien så i mine øyne ville det ihvertfall vært et forsøk verdt.

Et annet eksempel kom i år, ifbm. sommerferie. Vi har felles arbeidsgiver, men jobber forskjellige steder, som tildeler ferieperioder. Vi fikk tildelt tilnærmet lik periode (+/- 1 uke) som var tidlig i fellesferien. Hun synes det var for tidlig så hun valgte å si fra seg hele ferien. Dessuten skulle vi vel ikke reise noe sted?... Merker den sitter ganske dypt i meg.

Det er flere slike hendelser hvor jeg får følelsen av å være "i veien" og egentlig til "sjenanse" for henne. Og det sårer meg ganske dypt. 

Hverdagen går med det jeg vil si en normal tone. Jeg merker at jeg selv senere tid har "lagret" såpass mye at jeg sliter med å holde igjen ovenfor henne. Men jeg har klart å gjøre det, mest pga. guttungen. Men jeg er kommet dit hvor jeg ikke lenger orker å sette andres følelser foran mine egne. Jeg har pratet med noen underveis, og alle de får jo bare min side av saken. Det er vanskelig å tale hennes side, men jeg ønsker å ha reflektert i det minste.

Min samvittighet er fri, holdt meg for god til å holde på med andre jenter. Jeg har et ønske om å kunne stå med rak rygg. Men jeg må innrømme at følelsesmessig så har man blitt betatt, men aldri agert på det på noe som helst vis. Har klart å holde avstand da det har skjedd.

Anonymous poster hash: 3b834...50f

[C_Buk]

Synes det høres ut som dere har hatt noe som tidvis var fint sammen, men at dere kanskje ikke er dem dere ser etter hos en partner. Det betyr ikke ikke at hun på noen som helst måte er slem eller er skurken i forholdet, men det høres ut som dere ønsker forskjellige ting i livet. For min del betyr det mye at partneren er en person som får fram det beste i meg, og er en person jeg får styrke av å omgås. Det at du føler deg litt oversett og i veien er ingen god følelse. 

Er selv i et 10(+) år langt samboerskap, og selv om man ikke alltid er like forelsket eller at alt alltid går på skinner så betyr det verden for meg at hun får meg til å føle meg som verdens midtpunkt hver dag. Vi deler ikke så mange interesser, og mange ville nok sagt at vi kanskje ikke passer perfekt sammen, men hver av oss er en langt bedre person i forholdet vårt og vi utfyller hverandre godt.

Selv om det er jævlig vondt å gjøre, så høres det ut som at dere er ved veis ende. Men dette må du tenke godt over. Føler du det slik nå på grunn av en kjip periode, eller er dette følelser som er relativt konstante? Å føle seg ignorert og innpåsliten er ikke følelser et forhold skal medbringe. Jeg synes ikke du er egoistisk i det hele tatt. Du er villig til å prøve å jobbe med forholdet, men fungerer det ikke så fortjener du å være lykkelig du også. Min teori er at barn har bedre av å vokse opp med to lykkelige foreldre som er skilt, enn med to ulykkelige foreldre som er gift. 

[Gjest Slettet+6132]

Du vet hva du har, ikke hva du får

Takler du et liv som singel, med delt foreldreansvar?

Bør du få deg en elskerinne/innlede et nytt forhold på si? Kanskje dette kan føre til at din nåværende skjønner hun må endre seg når det sakte siver inn at hun står i fare for å miste deg?

[Pallehysa]

Det er faktisk greit å sei til vedkommende at du har andre "nødvendigheiter" enn det ho har. Om ho ikkje er på samme ark, og ikkje er villig til å strekke seg litt, går det an å finne seg nåken andre. 

Det kan umulig være sunt å leve i eit forhold, med ein person som ikkje vil innlede følelsemessige aktiviteter. 

Eg stusser veldig på at ho vil dra på fest uten deg.. Og held slik info sjult i tillegg. Kva vil ho ha ut av festen ho ikkje får med deg ved sin side?

[Gjest 79b4a...e5b]

TS her.

Takk for et godt svar C_Buk.

Og det er også her jeg føler min samboer kommer til kort.

Jeg driver bl.a. med konkurransesport, som hobby. Startet bare for noen år siden, men kjenner jeg koser meg masse med det. Såpass at jeg ønsket å konkurrere amatørmessig. Hun var forsåvidt med på de to første turneringene i starten, men etter det så ble det et problem igjen. Dessuten, så bare taper jeg uansett forklarte hun.

Er helt innenforstått med at forelskelse går over, varer maks et par år. Men om man ikke er aktiv med forholdet så går det muligens ikke over til den dypere fasen mange beskriver det som. Og det tror jeg har skjedd her. Et at punktene jeg har tenkt over litt er at hun gikk rett fra det forrige forholdet til meg, type dumpet han da hun møtte meg. Jeg visste ingenting om det før senere.

Følelsene har vært relativt konstante fra min side nå siden nyttår, det er deilig med tanken om å bare være med guttungen. 

Jeg føler at vi har levd et "formalforhold" i mange år, at det kun er praktisk.

Anonymous poster hash: 79b4a...e5b

[Gjest 3b834...50f]

Nidar2 skrev (7 timer siden):

Du vet hva du har, ikke hva du får

Takler du et liv som singel, med delt foreldreansvar?

Bør du få deg en elskerinne/innlede et nytt forhold på si? Kanskje dette kan føre til at din nåværende skjønner hun må endre seg når det sakte siver inn at hun står i fare for å miste deg?

Absolutt. Jeg føler at det er en befriende tanke å kun være guttungen og meg. Det har vært sånn en stund nå.

Har ikke lyst å starte med ei på si, og kjenner jeg minm samboer rett så vil ikke det gjøre noe for at hun kommer til å endre seg. Føler jeg har ganske grei oversikt over reaksjonsmønsterert hennes og det er eksplosivt i tilfeller som handler om følelser.

Pallehysa skrev (6 timer siden):

Det er faktisk greit å sei til vedkommende at du har andre "nødvendigheiter" enn det ho har. Om ho ikkje er på samme ark, og ikkje er villig til å strekke seg litt, går det an å finne seg nåken andre. 

Det kan umulig være sunt å leve i eit forhold, med ein person som ikkje vil innlede følelsemessige aktiviteter. 

Eg stusser veldig på at ho vil dra på fest uten deg.. Og held slik info sjult i tillegg. Kva vil ho ha ut av festen ho ikkje får med deg ved sin side?

Takk.

Ankepunktet er ikke nødvendigvis kun fest, det er liksom sosialt med venner. Familie går greit, der stiller hun seg helt ufårståelig til om jeg f.eks. ikke har mulighet til å være med henne til moren hennes om jeg har hatt andre planer fra før av.

Anonymous poster hash: 3b834...50f

[Taurean]

Ut fra hva du skriver, så virker det som at ho har hatt en mer kald og vanskelig oppvekst enn det du har hatt. Så det kan være mer vanskelig for å være åpen når det kommer til intimitet og nærhet.  Å leve med sånne polare personligheter kan vise seg å være enkelt.

Ho har jo vært ærlig da, uansett hvor hardt det må ha vært. At ho sier ho var forelska i begynnelsen og det var lettere å være åpen og intim da. Men at dette har "gått over" og da har personligheten kommet tilbake og gjort det mer vanskelig å være intim igjen.

Du skriver åpent og ærlig, og da blir det egentlig ganske lett å se hva som skjer her. Uansett hvor trist det er, så tror jeg det er ganske vanlig med slike situasjoner som dere er i her. At man er forelska i starten, de aller fleste lengter jo etter noe sånt .. så vil man ikke snakke om det som er ubehagelig og kan komme som problemer 5-10-15 år i fremtiden. Men igjen i de aller fleste tilfeller, så kommer dette til overflaten av seg selv uansett. Og da spørs det om man har nok tid og ressurser til å jobbe det ut sammen. For dét er stikkordet: Jobb.

Ho vil antageligvis kreve mye mer tid for å få åpnet seg opp enn du gjør. Du krever mer åpenhet og intimitet enn ho på dette tidspunkt er kapabel til å gi. Har du nok disiplin til å eventuelt jobbe de årene som kreves for å møte ho der ho er, til ho -kanskje- åpner seg mer opp? For dét er hva som vil kreves. Og det er ingen garanti for at ho vil åpne seg så mye som du ønsker.

Det er trist at ho har tatt initiativ til å avslutte forholdet. Men samtidig virker det som at ho ikke er helt sikker. Så det som teller da er at -du- må bestemme deg.

Synes egentlig du går frem riktig. Spørsmålet er om du er villig til å fortsette å prøve å jobbe med dette i all fremtid. Som skrevet, det er ganske vanlig at man finner ut av hverandres forskjeller når tiden går i et forhold. Så er det nyanser igjen: Før i tiden var det så sterk sosial stigmatisering at mange følte seg tilnærmet tvunget til å være sammen uansett hvor store forskjellene var. Men igjen, så kan dette ha ført til at mange jobbet ut problemene og fant livslang kjærlighet. Men igjen, mange kan ha levd i vanskelige forhold hele livet og hatt en miserabel eksistens. Dette er jo noe vi ikke lever like sterkt med i dag. Men som igjen har nyanser: Hvis dere jobber med det lenge nok, kan det føre til et veldig sterkt forhold: Ho får åpnet seg nok til å tørre å leve med noen som bryr seg på et intimt nivå, og du har hjulpet ho til å være så åpen. Men samtidig er det ingen garanti for at dette skjer. Det kan hende det blir verre og du lever mange år med rigiditet og kaldhet i forholdet. Noe som igjen er urettferdig både for deg og ho. Kanskje ho ville vært mer fornøyd med en mer kald og rigid partner?

Så her kommer vi ned til personlighetenes natur, og da er jeg interessert i astrologien og stjernetegnene (studert i over 15 år). Hvis du vil fortelle meg ditt og hennes tegn, så kan jeg fortelle hvordan det -kan- være at dere har harmoniserende eller motstridende naturer og om jobben vil lønne seg eller bare gjøre alt verre. Men dette er alternativt, så det er så klart helt valgfritt og noe du ikke trenger å ta hensyn til. Det kan være at ho har en tilbøyelighet og "natur" til å leve en mer rigid livsstil, selv på det intime nivået, og trives mer med det, selv om vi ser bort fra oppveksten.

[Uderzo]

Innlegg fra en duplikat-tråd er flettet inn i denne.
Tilbakemeldinger tas på PM eller i tilbakemeldinger-kategorien. Dette innlegget skal ikke kommenteres.

[Gjest 30a98...478]

Taurean skrev (4 timer siden):

da er jeg interessert i astrologien og stjernetegnene (studert i over 15 år). Hvis du vil fortelle meg ditt og hennes tegn, så kan jeg fortelle hvordan det -kan- være at dere har harmoniserende eller motstridende naturer og om jobben vil lønne seg eller bare gjøre alt verre.

Skjerp deg, hvorfor bringe inn tåpelig overtro her?

Anonymous poster hash: 30a98...478

[Taurean]

Gjest 30a98...478 skrev (4 minutter siden):

Skjerp deg, hvorfor bringe inn tåpelig overtro her?

Anonymous poster hash: 30a98...478

"skjerp dig" selv ^^ Dette er et diskusjonsforum, jeg skrev det er alternativt og frivillig å svare på det, så jeg oppfører meg ikke som en religiøs fanatiker.

[Corp Por]

Gå til krisesenteret først som sist.  Viktig at du går der før henne. Trenger ikke være sant. Bare få dokumentert noe før hun gjør det. Du er på vei inn på en sti som er heftig i hennes favør.

[Gjest 3b834...50f]

TS her!

Ville bare takke for alle svar og engasjement!

Vi har hatt en god prat og velger å avslutte forholdet. Som venner og uten vondt blod.

Begge ønsker å samarbeide på en konstruktiv måte på vegne av sønnen vår.

Takk igjen for engasjement!

Anonymous poster hash: 3b834...50f