Hvordan best gå frem ovenfor pedofil styreleder i barnehage?

[Gjest 27a0e...023]

Jeg ble seksuellt misbrukt som barn av en særs pervers person som et par år senere fikk seg utdanning på høyskole som "barnehageonkel". Er naturligvis bekymret for om han utnytter den tilgangen har har til barn, til å gjøre lignende ting som ovenfor meg selv. En psykiater uttalte seg nylig ovenfor meg, at han mente jeg kunne få det bedre med meg selv, om jeg gjorde noe for å forhindre denne personen å ha noe å gjøre med barn. Har ved hjelp av Google funnet ut at han er styreleder i et titalls barnehager, antageligvis har en svært god inntekt, og har bygget opp en persona som feilfri samfunnsborger som åpenbart virker veldig overbevisende på folk. Selv har jeg gått gjennom et liv med alvorlige psykiske vansker og mistet omsorgsretten til mitt eneste barn pga disse psykiske vanskene, etter jeg slo opp med samboeren og hun flyttet til andre siden av landet og så fikk problemer med barnevernet, etter dette ble jeg enda mer syk og fikk også problemer med rusmisbruk. Men ovenfornevnte individ har åpenbart hatt et liv han trives med og virker i høy grad å fungere og har 3 barn, som inkluderer de jeg er bekymret for.

Jeg er imidlertid usikker på hvordan jeg skal gå frem, og er redd for å ikke bli trodd, for jeg er vant til at folk tråkker på meg for å føle seg litt bedre med seg selv, at folk ser at de kan projisere hva som helst negativt på meg og fremstille meg som en negativ personlighet, baksnakke meg, true meg og utøve vold ovenfor meg, nettop fordi jeg er så sårbar og, og jeg tenker at hvis resultatet blir at jeg ikke blir tatt seriøst, at han da blir oppmuntret til å potensiellt leve ut perverse tendenser helt uten frykt for konsekvenser.

Så hvis det er noen som har gode råd, så setter jeg stor pris på det.

Anonymous poster hash: 27a0e...023

[Dubious]

"Seksuelt missbrukt"
Hva var det han egentlig gjorde, og ble han dømt for dette?

En psykiater ville aldri ha sagt det, og om du sier det til noen så vil psykiateren miste jobben

[Nedward]

Dubious skrev (3 minutter siden):

En psykiater ville aldri ha sagt det, og om du sier det til noen så vil psykiateren miste jobben

Det kommer vel helt an på hva som faktisk har blitt sagt. Å oppfordre til å anmelde saken er ikke noe som man mister jobben for.

Så lenge foreldesesfristen ikke har blitt passert vil det bli opprettet sak hos politiet om det anmeldes.

Å være redd for å ikke bli trodd er jo en reell problemstilling. Personlig tror jeg ikke at du vil bli stemplet som en løgner av politiet. Det er mange som anmelder denne type sak mange år etter faktum, og en del av dem ender med dom også. Det som kan være en utfordring er å bevise at det har skjedd. 

[Taurean]

Først og fremst: Skriv alt du husker ned på papir eller notisblokk på pc. Få det i kronologisk riktig perspektiv. Kan hende du har prata mye om det med psykiater/psykolog, men hvis du får til dette, så er det en solid måte å begynne på. Da kan du bygge opp hendelsesforløp og detaljer rundt så bra som mulig over tid. For hvis du husker ting som gjør at denne personen må  forklare seg, så kan det du husker av detaljer være det som er med på å felle han i en eventuell rettssak. Det kan også nemlig være andre han har angrepet, som kanskje går frem på samme måte, og da begynner nettet å snøre seg sammen.

Når du har fått det ned på papir og diskutert det med psykiateren, ville jeg vurdert å ta en prat med politiet for å høre hvordan man går frem. Har ikke gått gjennom en sånn prosess selv, så vet ikke mye om det. Men vil vel tro at med litt søking vil det finnes instanser som hjelper med sånne saker.

[cuadro]

Gjest 27a0e...023 skrev (15 timer siden):

Jeg ble seksuellt misbrukt som barn av en særs pervers person som et par år senere fikk seg utdanning på høyskole som "barnehageonkel".

Gjest 27a0e...023 skrev (15 timer siden):

Jeg er imidlertid usikker på hvordan jeg skal gå frem, og er redd for å ikke bli trodd

Hvis så er tilfelle, så er det forhåpentligvis noe evidens som støtter opp om anklagene dine. Da prøver du saken først hos politiet.

Det er den eneste måten å gå frem. Alt annet er feil.

Hvis anklagen din er sann, så har du ikke tid eller råd til å være redd for å ikke bli trodd, det er små barn du er bekymret for. Da står du opp for det du tror på.

Det er sikkert ikke lett, men det er veldig enkelt.

[Gjest 27a0e...023]

14 hours ago, Dubious said:

"Seksuelt missbrukt"
Hva var det han egentlig gjorde, og ble han dømt for dette?

En psykiater ville aldri ha sagt det, og om du sier det til noen så vil psykiateren miste jobben

Han lokket meg med donald duck tegnefilmer når jeg var 8-10 år gammel, så jeg ble med han hjem. Der kledde han seg naken, og ville at jeg skulle ta av meg klærne også, men det var noe jeg ikke ville. Så fikk jeg beskjed om å binde han fast til et dørhåndtak til soveromsdøren, og at jeg skulle piske han på rumpen med en teppebanker, men han ble irritert fordi jeg fniste og var for voldsom. Etterpå satte han seg på kne fremfor sengen med en samling pornoblader og onanerte og stønnet høylytt. Jeg husker ikke noe før eller etter dette, og vet bare at jeg var redd, ikke skjønte hva det var han gjorde på og syntes det så rart ut med hvordan en voksen kropp med hår på så ut. Siden jeg ikke ble voldtatt, og siden jeg ikke vet nøyaktig hvor gammel jeg eller han var, så har jeg ofte tenkt at det ikke var "skikkelig" seksuelt misbruk, men det er vel absolutt ikke tendenser som er ønsket i folk som jobber med barn.

Andre gutter på min alder kalte han for "kattepuleren" og jeg hørte historier om at han hadde brukt kulepenn og andre gjenstander for å penetrere katten sin. Og det var også mye fnising ovenfor at han bæsjet i bleier og kastet disse ut baderomsvinduet i skogen utenfor. Så jeg tenker at det er lite sannsynlig at det som skjedde med meg var et engangstilfelle, men at han hadde særs perverse impulser som han levde ut med små gutter.

Han ble aldri dømt for noe. Jeg selv nevnte bare en gang når jeg var på besøk hos en venn som hadde en eldre bror som samtidig hadde ovenfornevnte person på besøk, og det glapp ut av meg at han hadde onanert, bare at jeg ikke visste ordet men bare etterlignet bevegelsene. Og jeg husker at han ble svært ille berørt og veldig flau, så jeg følte meg veldig dum og at jeg hadde sagt noe jeg ikke skulle sagt, og skammet meg veldig over dette.

Hvorfor mener du at en psykiater aldri ville sagt at jeg burde si noe om dette? Han sa rett ut at det var jo krav om politiattest for å arbeide med barn, og at kanskje jeg selv ville bli sterkere og få en bedre selvtillit og ikke lenger ha den samme tendensen til å være så nådeløs ovenfor meg selv som jeg er, med hvor sterkt jeg fordømmer meg selv for feil jeg har gjort i livet og aldri klarer å tilgi meg selv for noe som helst, men er svært prinsippfast i å ikke dømme andre for noe og tilgir alle for det de måtte ha gjort av feil mot meg selv. At hvis jeg gjorde noe for å forhindre at denne personen kan fortsette i en posisjon der han nok har stor tillit og tilgang til barn, så kunne jeg finne mening.

13 hours ago, Nedward said:

Det kommer vel helt an på hva som faktisk har blitt sagt. Å oppfordre til å anmelde saken er ikke noe som man mister jobben for.

Så lenge foreldesesfristen ikke har blitt passert vil det bli opprettet sak hos politiet om det anmeldes.

Å være redd for å ikke bli trodd er jo en reell problemstilling. Personlig tror jeg ikke at du vil bli stemplet som en løgner av politiet. Det er mange som anmelder denne type sak mange år etter faktum, og en del av dem ender med dom også. Det som kan være en utfordring er å bevise at det har skjedd. 

Hva er foreldelsesfristen på en sak som dette? Det er snakk om 30+ år siden det skjedde.

Jeg er ikke så bekymret hva politiet måtte mene, men heller at det vil bli mye drama med familien. Han er nemlig en slektning, og f.eks. på Facebook er han ikke bare på vennelisten til min bror og konen hans, men nå har han også kommet seg inn på vennelisten til sønnen min, og særlig dette har fått det til å koke helt over for meg og jeg er mildt sagt provosert. Etter jeg fikk rusproblemer og bestefaren min fant ut av dette, så har han ikke lenger ønsket å treffe meg, men ovenfornevnte person er ekstrem på å smigre og spanderer turer til "syden", så bestefar er svært glad i han. Jeg er liksom det sorte fåret i familien, og så ironiske situasjoner har skjedd at f.eks. faren min inviterte hele familien på ferietur til utlandet, men så sa til meg at jeg ikke kunne bli med likevel, fordi "de måtte jo tenke på barna". 

Men angående å bevise at dette har skjedd, så kan jeg jo muligens henvende meg til barndomsvenner, og høre om de husker noe, av det jeg nevner ovenfor, angående bleier og sadisme ovenfor katter. Jeg kan nevne navn til politiet, og vil de da innkalle til avhør av disse? Eller vil de si at dette ikke er noe sak, fordi det har gått så lang tid?

6 hours ago, Taurean said:

Først og fremst: Skriv alt du husker ned på papir eller notisblokk på pc. Få det i kronologisk riktig perspektiv. Kan hende du har prata mye om det med psykiater/psykolog, men hvis du får til dette, så er det en solid måte å begynne på. Da kan du bygge opp hendelsesforløp og detaljer rundt så bra som mulig over tid. For hvis du husker ting som gjør at denne personen må  forklare seg, så kan det du husker av detaljer være det som er med på å felle han i en eventuell rettssak. Det kan også nemlig være andre han har angrepet, som kanskje går frem på samme måte, og da begynner nettet å snøre seg sammen.

Når du har fått det ned på papir og diskutert det med psykiateren, ville jeg vurdert å ta en prat med politiet for å høre hvordan man går frem. Har ikke gått gjennom en sånn prosess selv, så vet ikke mye om det. Men vil vel tro at med litt søking vil det finnes instanser som hjelper med sånne saker.

Takk for tips angående å skrive det ned. For jeg har problemer med hukommelsen, og som jeg nevner ovenfor så har jeg vansker med å plassere dette i et bestemt årstall og husker ikke engang nøyaktig hvordan ting startet eller sluttet. Jeg husker bare korte "scener" som er stemplet inn i hukommelsen.

Kanskje jeg kan få med meg noen fra psykiatrien som kan hjelpe meg å beskrive situasjonen. F.eks. avdeling psykisk helse. En kontaktperson av noe slag, for jeg kan ikke si annet enn at jeg gruer meg enormt til å ta tak i dette, men tanken på at barn kan ha blitt eller blir utsatt for opplevelser som ikke barn burde oppleve, er noe som virkelig piner meg innvendig.

5 hours ago, cuadro said:

Hvis så er tilfelle, så er det forhåpentligvis noe evidens som støtter opp om anklagene dine. Da prøver du saken først hos politiet.

Det er den eneste måten å gå frem. Alt annet er feil.

Hvis anklagen din er sann, så har du ikke tid eller råd til å være redd for å ikke bli trodd, det er små barn du er bekymret for. Da står du opp for det du tror på.

Det er sikkert ikke lett, men det er veldig enkelt.

Takk for klar tale. Jeg var ikke sikker på hvor eller hvem jeg skulle kontakte, men det synes som det er enighet om at politiet er det rette stedet å begynne.

Anonymous poster hash: 27a0e...023

[Taurean]

Dét å skrive alt ned er ment som et prosjekt som skal ta så lang tid som det må ta. For jeg skjønner hva du mener, dette er noe som psyken blokker ut og detaljer kan komme av og til. Da er det viktig både for sakens del og for sin psyken del å få det ut av hodet og ned på papir. Og etter hvert blir alt mye lettere.

Skriv så klart ned sted og tidspunkt så nøyaktig som du husker. Alt du kan huske av detaljer blir viktig for etterforskningen. Hvem som kalte han de navnene og så videre. For det kan hende andre også vet om kritisk viktige detaljer hvis det blir en granskningsprosess.

Det er bra gjort av deg å ta tak i det her. Og så lenge du går frem på riktig måte, så skal det mye til før du er den som blir anklaget. Du må bare være 100% ærlig og korrekt med detaljer. Derfor må dette få ta den tiden det skal ta.

Endret 28. juli 2020 av Taurean

[The Avatar]

Om denne saka er forelda kjem litt ann på detaljane.
Foreldingsfristen er basert på strafferamma for lovbruddet. Foreldelsesfristen startar å gå frå den datoen lovbruddet opphørte, ved lovbrudd mot mindreårige startar foreldingsfristen når den mindreårige har fylt 18 år (fordi dette regnes som fyrste dagen ein mindreårig reelt sett kan ta stilling til om saka skal anmeldast).
Den lengste foreldingsfristen er 25 år som då gjeld for saker som har strafferamme på 21 år. Det er i tillegg fire lovbrudd som aldri blir forelda; drap, voldtekt, voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.
Dersom forholdet faller inn under straffelovens § 299 om voldtekt av barn under 14 år så blir ikkje saka forelda. Eg trur at din sak faller inn under denne paragrafen, når det gjeld barn så er det tilstrekkeleg at gjerningspersonen foretar kvalifisert seksuell handling ovanfor ein mindreårig.
Men det er også mulig at dette forholdet "berre" er seksuell handling med barn under 16 år, det har då strafferamme på 3 år og betyr då at foreldelsesfristen er 5 år (rekna frå då handlinga sist skjedde eller den mindreårige fylte 18 år).

 

Ettersom du alt går til psykiater og du alt prater om dette der så vil eg i fyrste omgang anbefale at søker hjelp hos psykiateren.
Psykiateren din kjenner både deg og langt fleire detaljar enn kva du bør legge ut her, og vil derfor være den nærmaste å spørre om hjelp til å vurdere saka kva du eigentleg har blitt utsatt for, og som kan hjelpe deg til å utarbeide ein anmeldelse. Då vil du blant anna kunne få hjelp til å vurdere din truverdigheit og kva du eventuelt må forklare meir detaljert.

Når du har fått hjelp til å sortere tankane dine og til å få skriftleggjort det du husker så er neste steg å avtale time hos politiet for å levere eller vurdere anmeldelse. Til slike typar anmeldelsar vil du få gratis advokatbistand slik at du kan diskutere og få saka vurdert. Då vil du blant anna få ei vurdering på om dette er ei sak som aldri blir forelda eller om saka er forelda. Deretter kan du ta stilling til kva du vil gjere, sjølv om saka er forelda så kan du levere anmeldelse men då vil forholdet berre bli registrert og henlagt. Du kan også velge å ikkje anmelde i det heile tatt etter å ha snakka med advokaten.

 

Det er alltid ekstra vanskelig når det er snakk om famile der det er usikkert om familien vil støtte deg eller ikkje, men det er også ein del av vurderinga du må ta før du anmelder.