Kjærlighetssorg i voksen alder

[Gjest 818f9...348]

For 35 år siden traff jeg en kvinne jeg aldri har kunnet glemme. La oss kalle henne K. Vi var sammen nesten ett år, og hadde et sterkt forhold. Så ble hun gravid, og vi valgte å ta abort. Etter det ble forholdet aldri det samme, og vi gled til slutt fra hverandre.
Etter hvert traff jeg annen kvinne, og vi fikk ett barn (hun hadde et barn fra et tidligere forhold). Forholdet vårt har imidlertid aldri vært det beste (men ikke fordi jeg lengtet etter K), og jeg har med årene følt en større og større avstand, men jeg har aldri tatt konsekvensen av det og flyttet. Jeg har blitt værende, og kjent på en stadig større tomhet, og en lengsel etter å leve i forhold som gir og ikke bare tar. Gjennom de siste årene har minnene om K blitt stadig sterkere, som en erstatning for alt det som mangler i mitt nåværende samliv. Det vi hadde det korte året var det vakreste jeg har opplevd. Jeg vet at hun giftet seg, og at hun frem til nå har vært gift. For jeg har registrert at mannen ikke lenger står oppført på samme adresse (kall det gjerne stalking, men jeg har ikke gjort annet enn med jevne mellomrom søke henne opp i telefonkatalogen).
Så da tok jeg motet til meg og sendte henne en sms, blant for å høre om hun fortsatt hadde jobb (siden hun jobber i en utsatt bransje i disse korona-tider). Jeg fikk fort svar, og hun sa blant annet at sms-en varmet. Vi utvekslet en tre fire sms-er, så ble det ikke flere. Det var jeg som sendte den siste, for et par dager siden, men uten å få svar. 
Nå sitter jeg igjen med den vondeste følelsen jeg har hatt på lenge, som om det var kjærlighetssorg. Jeg tenker, at dette skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle ikke ha utsatt meg for den risikoen det var å ta kontakt. Jeg vet jo ingen ting om hvor hun er i livet, kanskje er hun fortsatt gift, eller har truffet en ny (og derfor hadde mannen flyttet ut). Jeg kjenner meg helt tom. Hun var virkelig min store kjærlighet, og nå føler jeg bare et uendelig savn.

Anonymous poster hash: 818f9...348

[Taurean]

Jeg vil ikke si du gjorde noe galt. Det er naturlig å veie opp ting for å prøve å finne ut av det, også over lang tid. Det er også vanlig å ha kjærlighetssorg som du skriver om her. Er nok mer vanlig enn du tror. Men prøver ikke å trivialisere din situasjon.

Jeg mener nok at det beste her, er for deg å prøve å få sendt én siste melding til K. Få et oppgjør med det én gang for alle. Spør om ho ville vært med på et møte for å se hvordan kjemien var. Kanskje dere trengte den tiden fra hverandre som en del av en utviklingsprosess, og dere nå er klare for å prøve å se om det er noe der igjen? Hvis det er det, så er jo det et sterkt tegn på at dere bør prøve igjen.

Spesielt når du skriver du er så ulykkelig i forholdet som du er i nå.

Men poenget mitt er at ingen av situasjonene du skriver om er ideelle. Å tåle et ulykkelig forhold, eller lengte etter en gammel flamme, er ikke sunt å leve med. Du må rydde opp i det, ta et oppgjør, få en løsning!

Du bør også prøve å tenke på hva du ville gjort om du var helt aleine i livet, for dét kan også skje hvis du skal gjøre noe med denne situasjonen. Eller, du kan forestille deg om du var aleine, og hvis du hadde valget mellom disse to kvinnene, hvem ville du valgt naturlig?

Nå skriver jeg også 100% ut fra din situasjon, uten å kjenne til noen av de to andre, så jeg stoler på at du ikke tar det jeg skriver ut av kontekst og tilveier noen mer enn noen andre.

[Corp Por]

Gresset er alltid grønnere på andre siden og vi er veldig flinke til å glemme de negative ting.

Gode forhold tar som regel ikke slutt.

[Skandinav]

Du er opp i en liten "klassiker" der. Majoriteten av befolkningen som har hatt mer enn et kjærlighetsforhold, vil aldri glemme den ene kjærligheten. Den sitter tett i hukommelsen som noe fint og hjernen har en merkelig evne til å alltid hente frem de minnene med jevne mellomrom. Dette er mer vanlig hos personer i 40-60 år som opplever samlivskriser, men vil forekomme helt frem til vi dør. Dybdeintervjuer av eldre personer vil mange ganger avsløre at de har en kjærlighet fra ungdommen de aldri vil glemme, selv om de har hatt et godt liv ellers.

Din situasjon med K, er åpenbart et forhold du ikke har fått endelig avsluttet. Det skal en del selvdisiplin til for å overbevise seg selv til å undertrykke noe som man ubevisst plutselig husker, spesielt når det henter frem varme følelser og bringer tankene til et behagelig sted.

Du må helt enkelt bestemme deg for hva du vil nå.