Er det ingenting jeg selv har å si når det gjelder medisinering mot alvorlig angst?

[Alv_V]

Har holdt på i minst 10 år eller noe og ikke følt jeg har hatt noe annet valg enn benzodiazepiner (Valium-lignende preparater) som det eneste som kan gi meg litt lindring for en kronisk angst som bare har grodd seg værre siden jeg var et barn. Har prøvd å trappe ned sikkert 15 ganger i samarbeid med lege, og jeg klarer å trappe ned på veldig lave doser, men når jeg kommer på 0 så begynner helvete opp igjen. Mister helt kontroll over virkelighetsoppfatningen og har gått rundt med alle mulige super-fæle vrangforestillinger om meg selv. F.eks. gikk jeg fra jeg var vet ikke hvor gammel til jeg var 17 før jeg turde å si at jeg hadde dødd langsomt av kreft hele livet, men jeg hadde ikke noe kreft. Siste totale stoppen jeg hadde på beroligende medisiner var etter opphold på institusjon og var en psykolog som brukte flere uker på å gruble over meg, og kom frem til at jeg har Kompleks PTSL, så fikk jeg omsider utskrevet medisiner igjen et par år, men så flyttet jeg til en annen bydel og hele apparatet jeg hadde bygd opp rundt meg forsvant. Så tok de fra meg 25 av 100mg sobril, så tok de bare plutselig 75mg uten nedtrapping. Og nå får jeg ingen som helst hjelp uansett hvor jeg snur meg, ikke engang anti-depressiva, som jeg fant ut jeg ville prøve å slutte på for et par år siden, men jeg er super-deprimert og tenker at det hadde vært praktisk om hjernen bare kunne skrudd seg av. Har prøvd å forklare saken både til fylkesmannen og pasientombudet.

Men det virker som ingen skjønner det at jeg blir bare mer og mer syk, stresset er sånn at jeg begymrer meg seriøst over hjerteinfarkt, kjenner ofte det stikker til. Og når jeg bare blir stresset nok, så får jeg ikke til noe som helst, bare hjemme meg innendørs,  til og med nå er det sånn at jeg ikke orker å se på noe skumle filmer eller noe, men bare disney greier og tegnefilmer/animasjoner.

Hva med f.eks. privatlege, eller reise til utlandet og få resept der? Er så lei av at de tror jeg er en skummel pille-narkoman som bare vil ruse meg, når alt jeg vil er å bare ha et normalt liv, men jeg klarer  ikke å late som om jeg ikke vet hva som venter på meg når angsten blir til sjefen.

[Skandinav]

Hvordan tror du din familie eller venner ville beskrive deg, hvis det ble bedt om det?
Hva tror du de ville de ha sagt hvis de ble forsikret om at du ikke fikk vite hva de har sagt?

Jeg sier ikke at du er hypokonder, men kan du lære noe her: https://www.nettavisen.no/livsstil/i-26-ar-har-ingvard-wilhelmsen-behandlet-hypokondere--noen-ender-opp-med-a-bruke-livet-sitt-pa-a-ikke-do/3423960948.html

[Alv_V]

On 7/17/2020 at 8:57 AM, Skandinav said:

Hvordan tror du din familie eller venner ville beskrive deg, hvis det ble bedt om det?
Hva tror du de ville de ha sagt hvis de ble forsikret om at du ikke fikk vite hva de har sagt?

Jeg sier ikke at du er hypokonder, men kan du lære noe her: https://www.nettavisen.no/livsstil/i-26-ar-har-ingvard-wilhelmsen-behandlet-hypokondere--noen-ender-opp-med-a-bruke-livet-sitt-pa-a-ikke-do/3423960948.html

Jeg antar de fleste ville sagt at jeg har problem både med rus- og psykiske problemer. At de er veldig fortvilet og ofte bekymret, og ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe. At jeg sitter for mye for meg selv og burde gå ut og treffe andre mennesker, få meg aktiviteter å drive med osv. At jeg tenker for negativt. At jeg antageligvis  kommer til å ta mitt eget liv.

Tror ikke det er så uvanlig å få psykiske problemer for de som blir utsatt for seksuelle overgrep som små barn. Heller ikke er det uvanlig å miste helt motet, særlig ikke når man allerede sliter psykisk, for de som mister omsorgsretten til barna sine.

Er morfinist og får LAR-behandling med metadon. Problemet er ikke at jeg er hypokonder, eller at det ikke blir annerkjent at jeg har alvorlige psykiske problemer, men at det er regler som er særlig strenge når det gjelder LAR-brukere, der leger forstår at mange rusmisbrukere bruker de medisinene jeg trenger, bare i så store doser at det gir rus-effekt.  Så selv om erfaringen min, og legers erfaring er at jeg blir nærmest pleie-trengende hvis jeg ikke blir medisinert i det hele tatt, så er det ikke noe klart reglement om hva man skal gjøre med de som har slitt med rus og samtidig har en kronisk psykiatrisk lidelse. Så overbeviser de seg selv om at jeg bare er rusmisbruker, og at om jeg bare går gjennom avrusing, så blir  nok alt bedre, og hvis jeg ikke er enig så er jeg vanskelig eller ikke villig til å ta imot hjelp osv. Men har allerede gått gjennom dette så mange ganger at jeg vet av erfaring at jeg klarer det, men jeg vil ikke  ha noe liv som er annet enn ren lidelse i etterkant.

[Taurean]

Er det ingen i psykiatrien som virkelig har hørt på deg og gitt deg emosjonell støtte? Har du bare fått medisiner? Jeg mener det viktigste er å virkelig bli lyttet til og føle seg forstått, og dermed få riktig livsvisdom og veiledning. Helthetlig lederskap. Ikke ansvarsfraskrivelse, som jeg mener medisinering sånn fort kan bli.

Du har jo egentlig alle valg og muligheter åpne for deg. Problemet er bare at du sliter med tanker som henter deg inn, og dette trenger du å få prata ut om og få litt empati og støtte. Så lenge som det er nødvendig til du kan fungere som du skal i samfunnet, på egen hånd.

[Cipher Panda]

Alv_V skrev (På 21.7.2020 den 13.13):

-snip-

Hmm, oppfordrer deg til å snakke med de fra DPS og/eller skaffe en talsmann/tredjepart for å støtte deg i samtalene.

[Alv_V]

On 7/21/2020 at 4:22 PM, Taurean said:

Er det ingen i psykiatrien som virkelig har hørt på deg og gitt deg emosjonell støtte? Har du bare fått medisiner? Jeg mener det viktigste er å virkelig bli lyttet til og føle seg forstått, og dermed få riktig livsvisdom og veiledning. Helthetlig lederskap. Ikke ansvarsfraskrivelse, som jeg mener medisinering sånn fort kan bli.

Du har jo egentlig alle valg og muligheter åpne for deg. Problemet er bare at du sliter med tanker som henter deg inn, og dette trenger du å få prata ut om og få litt empati og støtte. Så lenge som det er nødvendig til du kan fungere som du skal i samfunnet, på egen hånd.

On 7/22/2020 at 8:41 PM, Cipher Panda said:

Hmm, oppfordrer deg til å snakke med de fra DPS og/eller skaffe en talsmann/tredjepart for å støtte deg i samtalene.

Den eneste jeg føler har vist ekte empati og forstått hvordan jeg har det er en såkalt Erfaringskonsulent, altså en person med erfaring fra hvordan det er å leve med rusproblem og psykiske lidelser, men han har ikke noe makt til å faktisk gjøre noe med situasjonen min, men bare si hva han mener til psykologer, overleger o.l. som skal avgjøre ting, og han har gitt klar beskjed om at han er helt uenig i hvordan de gjør ting, og at de har samme holdning som LAR, altså at DPS har gitt klar beskjed at de foretrekker at jeg tyr til kriminalitet og må på gaten og illegalt kjøpe medikamenter som har angst-dempende virkning, og da er bare de aller sterkeste typene mulig å få tak i, for det meste A-preparat som Xanor or Rohypnol, istedenfor å skrive ut de mildeste typene B-preparat. Heller ikke når jeg sier jeg er overbevist om at enkelte typer medikamenter er forfalskninger, kanskje kan inneholde skadelige stoffer, fordi jeg merker at de  har en annen virkning enn ting jeg kan identifisere som faktiske medisiner, dette gjør heller ikke at de reagerer. Og selv om jeg har gitt beskjed i flere måneder om at jeg virkelig trenger hjelp, at jeg har gått fra å tenke på selvmord til å få klare impulser der jeg virkelig planlegger å gjøre ende på livet, og advarer om at jeg er redd for å bli en fare for meg selv og/eller andre, så har ingenting blitt gjort. Har spurt om en kort innleggelse på en åpen psykiatrisk klinikk, for å ha folk rundt meg som gjør at jeg føler meg trygg og få hjelp til å tenke mer positivt enn det jeg er i stand til når jeg sitter isolert hjemme, men ingen har løftet en finger for å hjelpe.

Det eneste tilfellet der jeg fikk noen form for hjelp var etter jeg hadde sittet i flere uker med en angst som til slutt gjorde at det helt tippet over for meg, og jeg kom inn i en psykose der jeg ikke visste hvem jeg var, hvor jeg var, hvilket årstall det var, hvordan jeg skulle bruke mobiltelefon eller datamaskin, og jeg var overbevist om at jeg hadde forstått fysikk til en sånn grad at jeg skjønte at universet snart kom til å bryte sammen, men det var noe jeg holdt for meg selv siden jeg forstod at hvis folk skjønte det samme som meg, så ville det bli massepanikk. Da ble jeg kjørt til legevakten der jeg fikk en seng over natten på Rusakutten, der de gav meg en Valium, og så ble jeg sendt hjem dagen etter.

Så sånn jeg forstår ting, så er det håpløst å spørre om å få hjelp, og det vil ikke være noe hjelp å få, så sant det ikke rabler helt for meg, bokstavelig talt. Og det er ikke så oppmuntrende å sitte å vente på galskap.

 

[Shifu77]

Er du sikker på at dette er noe psykisk??

Sist jeg sjekket så er det nok ikke det som er problemet ditt.

Uavhengig av hva som er galt med deg så kommer man alltid tilbake til en ting - nemlig fysiske smerter/ubehag som igjen tapper en for energi, gjør deg sliten og "deprimert" og "stresset".

Så har du vondt noe sted? Er du stiv og øm i musklene dine?

Du har nok ett fysisk problem, tankene du har kommer når du er i ubehag, det er ikke slik at du først tenker på ting også blir du syk, det er alltid motsatt. Først blir du syk, så tenker du slik som du beskriver.

Så jeg ville anbefalt deg å søke fysisk, så løse dette også blir alt så mye bedre. Tøying av muskler og generell styrketrening er å anbefal uansett, spesielt tøying av musklene, yoga er spesielt populært. Kan også slenge på det å faste - også veldig populært for tiden 🐵