Jeg trenger noen å prate med

[Fievel]

Hei. Jeg ønsker å chatte/skrive med noen som har fått hjertet sitt knust fra klar himmel. Tenker da samlivsbrudd. Jeg har ikke et støtteapparat å lene meg på  mtp venner men har brukt familie så godt jeg kan. Vil slå av en prat med en som har vært igjennom det samme, og som nå har lært seg å klare seg godt alene.

 

[Taurean]

Er ikke så god på å skrive direktemeldinger sånn, men kan godt prøve å backe deg opp litt. Og kan godt holde en dialog gående i tråden her. Det er en del empatiske folk på forumet her også.

Det er ikke til å komme rundt at et samlivsbrudd er harde saker. Man lever med noen man har svært høy tillit til og deler intime følelser med på regulær basis .. i hvert fall i de fleste forhold. Når dette blir brutt, så er det jo mange rutiner og mye nærhet som plutselig forsvinner.

Måten jeg har klart å komme litt over det på, er å tenke at jeg var heldig som hadde de årene sammen. Man kan ta lærdom fra tiden man hadde sammen. Og aller helst for sin egen del. I et forhold, så prøver man hardt på å være uselvisk. Men når det nå engang er et brudd, så er tiden inne for å bli litt egoistisk. Husk at selv om man var i et forhold, enten man vil eller ikke, så var man egentlig på en personlig utviklingsproses. Du har hele tiden hatt din egen reise, med dine egne avveininger og prosesser. Denne prosessen går videre uansett. Så ikke tenk at livet er over selv om det er brudd. Du har fremdeles deg selv, og uten deg selv kan det ikke bli noe mer forhold. Det finnes flere fisk i havet.

Jeg har levd mye aleine, dog jeg har en god venn, så jeg er veldig heldig der. Det har antageligvis redda livet mitt, ellers hadde jeg drukket meg ihjel eller begynt med stoffer. Men likevel har jeg vært en del aleine. Det er det mange grunner til. Men jeg begynner nå i en alder av 36 år, så begyner jeg å se verdien i å ha hobbyer og sosiale kontakter og nettverk. Nå er jeg uføretrygdet, har jobbet i ca 10-12 av mine voksne år. Og i alle disse årene har jeg vært 100% fokusert på jobb og familie. Jeg har ikke viet noen tid til å prøve å få meg hobbyer og andre sosiale nettverk.. det som kalles venner og vennskap. Hvorfor det har blitt sånn, er det også grunner til.

Men nå har jeg begynt å prøve å ta opp dette igjen. Én hobby jeg har skaffet meg er å hogge ved, gratis, for de som har trestammer og slikt liggende på eiendommen. Det gjør jeg kun for treningens skyld, for frivillig arbeid. Ble kjent med noen gjennom en gruppe på facebook. Har holdt på med det nå i ca 4-5 måneder. Vil vel ikke si at vi har blitt verdens beste venner, men det er en veldig hyggelig bekjentskap, vi slår av en prat, jeg får gjort noe nyttig og konstruktivt. Det er sunt for psyken på alle måter. Ble inspirert av en video på youtube, og har alltid hatt en lyst til å prøve å bruke vedhogging som trening. Bruker da kun øks, ikke noe annet.

Det var bare et eksemepl. Hvis man har for eksempel mellom 5 og 10 forskjellige sånne hobbyer, så er det mye lettere å takle nedgang. Noen blir man bedre kjent med enn andre. Og kanskje noen av dem kan være fine å prate med hvis man trenger det. Og det er ofte gjennom slike hobbyer at man finner noen å gå i et forhold med. Da har man noe felles også.

Nå bruker jeg også internett en del til sosialisering så og si .. men det er begrenset hva man kan få ut av det. Det er ikke så nyttig og konstruktivt. Man prøver å finne visdom, men det er ikke alltid det blir sånn. Men jeg har fått mye fint ut av det også da. Det er en trygg arena å utfolde seg på.

Bare skriv hva enn du vil, så kan jeg prøve å svare igjen. Det er som skrevet flere empatiske folk på forumet her og du blir ikke latterliggjort.

[Fievel]

Tusen takk for svar. Jeg flytta 4 mil til hennes by for jeg var hundre prosent sikker på at denne dama her skal jeg få det til sammen med. Vi skal leve resten av livene våre sammen. Men det som gjør at det så ekstra vondt er at hun har holdt problemene sine skjult for meg.. Hun sliter med å vise vonde følelser, og sjokket var som et lyn fra klar himmel da hun sa at det er over.. Sorgprosessen hennes har hun holdt fullstendig skjult så jeg har ikke visst noenting. Jeg sa til hun at jeg syns det er dårlig gjort at hun ikke sa noe tidligere for da hadde vi hatt muligheten til å fikse det, det vet jeg vi hadde klart, men hun ville ikke si noe. 

I tillegg er hun deprimert og en av tingene depresjon gjør med deg er jo at du mister følelsene til de som står deg nærmest, så jeg bønnfalte hun til å hvertfall vente med å rive ut hjertet mitt til hun er ferdig med timene hos dps, så hun ikke gjør noe hun kanskje kommer til å angre på når skylappene er borte, men selv ikke det ville hun høre på. 

Etter hun kjørte kniven inn i brystet mitt så sa jeg så mye og jeg fikk lira av meg vær så snill å gi det en sjanse til.. Hun sa hun skulle tenke på det og jeg brast i gråt mens jeg sa tusen takk, tusen takk, tusen takk gråtkvalt. Etter dette gikk det 4 uker og jeg spurte henne hva hun tenkte, men svaret var ikke fullt av kjærlighet.. Må legge til at ila disse ukene tilbringte hun mesteparten av tiden sin ute med venner mens jeg satt hjemme med egne tanker og prøvde å få i meg næring uten å kaste opp. Etter det så sa jeg at "du har virkelig bestemt deg" og da begynte jeg å innse at det er håpløst.

I tiden før bruddet så har jeg fått vite i ettertid at hun har snakket med venner om forholdet vårt istedenfor med meg, som har sittet på sidelinjen fullstendig uvitende.. Hver gang hun har gått ut før dette begynte så kyssa hun meg alltid hade og utvekslet "jeg elsker deg" ordene, så når jeg skjønte tingenes virkelige tilstand så stupte selvtillit, glede og alt det greiene der rett til bunns..

Ekstra ille er det at jeg trodde hun var like knyttet til meg som jeg var til hun. Hun har gitt uttrykk for at hun vil at jeg skal ta en pause fra å være hjemme hele tida for hun vil ha alenetid, noe jeg på død og liv aldri kommer til å skjønne, for jeg ville helst tilbringe hvert sekund med hun.. Har stikki til en fetter og selv om jeg ikke vil innrømme det så kan jeg ha prøvd å fått hun til å få dårlig samvittighet for det siden jeg har sagt at jeg drar ikke fordi jeg vil, jeg drar fordi jeg føler jeg må. På de 5 årene vi har vært sammen så har vi hatt oppturer og nedturer som i alle forhold, men jeg trodde vi alltid skulle komme oss igjennom ting, for vi har gjort det tidligere.

Prøver å ikke sitte for mye i leiligheten aleine, men det er ikke lett å gjøre annet enn å sitte her med tlf i handa og tven på. Hver krik åogkrok i leiligheten jeg ser på er full av gode minner som jeg ikke greier å la vær å tenke på, filmkvelder, koselige frokoster ved bordet, en røyk hver under vifta ved komfyren mens det var 20 kuldegrader etter vi flytta inn bare fordi leiligheten var vår og vi bestemte at vi fikk lov til det bare at det ikke skal skje til vanlig.

Jeg må ut av tankemønsteret jeg har kommet inn i.