Lojalitet til jobben eller jage etter lønn?

[Kajac]

comadore skrev (26 minutter siden):

Jag lønn, 99% av alle arbeidsgivere gir blanke faen i deg, dine ambisjoner eller dine ønsker. Du er der for å tjene penger for arbeidsgiver, på samme måte som arbeidsgiver er der for å gi deg lønn.

 

Visum skrev (2 minutter siden):

Dette er så sant, som det kan bli

Da har dere vært uheldige med arbeidsgiverne deres vil jeg påstå. Det er mer nyansert en som så, i hvertfall i de fleste seriøse bedrifter. 

[Gjest Slettet+9817234]

Trives du veldig godt i nåværende jobb? Da er det tøft å slutte. Men 100k over natten? Da har nåværende arbeidsgiver spekulert hardt i å slippe å betale deg. Staten er en veldig trygg arbeidsgiver, verdt å ta med seg i disse pandemitider. 

Jeg behandler mine arbeidsgivere med respekt, omtaler dem pent og er ryddig i min omgang med dem. Men lojaliteten min, den er til meg. 

[comadore]

Kajac skrev (26 minutter siden):

 

Da har dere vært uheldige med arbeidsgiverne deres vil jeg påstå. Det er mer nyansert en som så, i hvertfall i de fleste seriøse bedrifter. 

 

 

Som jeg skrev 99/100 arbeidsgivere er nok trolig slik. Samtlige bedrifter jeg har vært innom har vært seriøse/store aktører på enten regionalt eller nasjonalt nivå og alle har hatt samme mål: Dra mest mulig penger ut av meg som ansatt og gitt 0 tilbake desverre. Her snakker jeg selvfølgelig kun av egen erfaring og jeg håper virkelig jeg vil oppleve en bedrift hvor de ansattes verdier, ambisjoner og mål også blir ivaretatt fremover økonomi og lederønn(sjefslønn)!

(hittil har jeg ikke opplevd dette med 10år i arbeidslivet, desverre!)

 

 

[Kajac]

comadore skrev (13 timer siden):

Som jeg skrev 99/100 arbeidsgivere er nok trolig slik. Samtlige bedrifter jeg har vært innom har vært seriøse/store aktører på enten regionalt eller nasjonalt nivå og alle har hatt samme mål: Dra mest mulig penger ut av meg som ansatt og gitt 0 tilbake desverre. Her snakker jeg selvfølgelig kun av egen erfaring og jeg håper virkelig jeg vil oppleve en bedrift hvor de ansattes verdier, ambisjoner og mål også blir ivaretatt fremover økonomi og lederønn(sjefslønn)!

(hittil har jeg ikke opplevd dette med 10år i arbeidslivet, desverre!)

Jeg tror du har vært litt uheldig. Selvfølgelig er arbeidsplassen interessert i å tjene penger på ditt arbeid, det er jo slik det fungerer. Men jeg vil si at de fleste ordentlige bedrifter (trenger ikke å være store) er interessert i at den ansatte trives og blir i jobben. Selvfølgelig er ingen uerstattelige, men fra et økonomisk perspektiv lønner det seg sjelden å bytte ut ansatte hele tiden. En ansatt er en langtids-investering, og spesielt i min bransje (IT-utvikling) er det kamp om arbeidskraften, ikke om jobbene. Da strekker bedrifter seg ofte litt lenger for å beholde de ansatte. I tillegg til lønn har jo bedrifter ofte andre goder også (pensjon, forsikringer, eierskap, bonuser, etc). Om det var slik du sa ville jo ingen bedrifter tilbudt ansatte fordeler utover lønnen. Det du beskriver føler jeg i all hovedsak gjelder "entry-level"-jobber, type bensinstasjon, dagligvarebutikk, etc, der det er lett å erstatte ansatte.

[Vest]

Spartapus skrev (På 16.6.2020 den 10.15):

Det gir ingen mening å være lojal til en arbeidsgiver da dette er et forhold som kun er basert på penger.....

 

Gjest 1b8e2...76e skrev (På 21.6.2020 den 23.19):

Lønn er viktigst!

Anonymous poster hash: 1b8e2...76e

 

comadore skrev (15 timer siden):

Jag lønn, 99% av alle arbeidsgivere gir blanke faen i deg, dine ambisjoner eller dine ønsker. Du er der for å tjene penger for arbeidsgiver, på samme måte som arbeidsgiver er der for å gi deg lønn.

 

Visum skrev (15 timer siden):

Dette er så sant, som det kan bli

Må si jeg blir trist på andres vegne av å lese slikt, men samtidig stiller jeg også spørsmålet. Kan dette være en konsekvens av EGNE valg og at man lenge før sin første faste stilling er fokusert på “what’s in this business for ME” og gir bæng i den andre parten? Gjør man det må man også regne med å bli tiltrukekt av arbeidsgivere som tenker presist likt og som ser på ansatte som slit ut-og-sleng-vare. Så går det litt tid og man jager lønn over til arbeidsgiver og kanskje C før man selv oppdager at man ble arbeidsgivers slit-og-sleng fordi man hadde 14 dagers sykefravær hvoer arbeidsgiver fant noen som ble foretrukket fremfor en selv... 

Det er noen tiår siden jeg var student på annet kurs enn livslang læring, men da jeg selv skulle ut i arbeid etterpå valgte jeg etter helt andre kritierier: Hvor finner jeg en arbeidsgiver som a) kan og vil betale nok til et FORSVARLIG liv, b) kan tilby meg å arbeide med noe jeg har brennende LYST til å arbeide med og c) står for de verdiene i livet jeg selv står for. Jeg begynte tidlig å lete, men tross det gikk så lang tid før jeg fant den rette og hadde forhandlet ferdig der at det ble 12-13 uker lang ufrivillig ferie på meg etter studiene før arbeidsgiver mente seg seg rede til å ta mot meg. I den tiden overlevde jeg på høsting av apler/pærer, potetsortering (som den gang skjedde med enkle hjelpemidler og mye rugbrødmotorbruk), hønsehusrengjøring (noen som vet hvor ille hønsehevd lukte og hvordan det tar på øynene?) etc - respektablet og nyttig nok arbeid, men ikke akkurat arbeid jeg hadde brukt mange år med dype studier og høye kostnader for å lære. Etter det fikk jeg over 10 år sammen med et firma som absolutt krevde innsats og resultater (særlig av de unge, men også av de grå hår) og jeg lærte og utviklet meg like mye som i min skolegang, men helt riktig: 

Jeg VAR minst 10 og godt mulig 20 % underbetalt i forhold til om jeg hadde jaget lønn. Det var jeg fullstendig klar over og det gjorde meg ingenting, for jeg hadde nok - etterhvert mer enn nok - til et forsvarlig liv. Lkeså hadde jeg en arbeidsgiver som nok forlangte innsats, men hvor jeg også husker min nærmeste overordnede mens jeg ennå var junior fikk tak i meg via husvertets telefon i en søndag ettermiddag: “Du, jeg beklager SÅ mye at jeg må bry både din husvert og deg en søndag hvor du som alle andre fortjener å ha fri, men jeg MÅ be deg komme på arbeid et par timer så raskt du kan . Vi har et iloppdrag fra en kunde som ALDRI sier noe haster uten at det brenner under gulvet hos dem selv. og jeg klarer ikke å ferdig alene”. Joda, det var en helt annen holdning der enn visse som jaget etter lønn opplevde: “Du har å møte innen en time ellers blir det avskjed ordrenekt i morgen.” 

Etter mellom 10 og 20 år skiltes våre veier, og grunnen var OK nok: Jeg ønsket å involvere med på felt X som jeg mente det var fremtid i og prøvde å få arbeidsgiver til det samme. Det fikk jeg ikke, og som min leder forklarte meg: JEG tror også felt X har fremtiden for seg, men et firma som vårt (stort så det holder, 4 av 5 hadde kjent det igjen om dere visste litt mer enn bare navnet, som er litt anonymt) KAN bare ikke involvere seg i alt som er interessant og har fremtiden for seg, for da sprer vi kreftene for mye. Jeg valgte da å starte egen virksomhet (og ble ønsket lykke til av både min leder og min leders leder, som “beklaget min av gjørelse for firmaets del, men også kunne forstå den”) men har fremdeles utmerket kontakt med firmaet, bruker hva det kan levere og brukes selv som firma når det trenger noe min egen virksomhet kan levere (og i nok mengde til å dekke firmaets behov, det er absolutt ikke automatisk når man selv liten nok til at et slikt firma kunne jafset mitt (hoved)firma i seg med hud og hår) 

Så jo, i mellom 10 og 20 år jaget jeg ikke lønn. Jeg hadde “fair” lønn hele tiden (og mer enn fair da jeg var blodfersk når jeg i dag ser på hvor lite jeg egentlig kunne tross god eksamen), men innrømmet: Kunne uten problem hatt minst 10 % mer livsinntekt samlet etter de årene om jeg systematisk hadde jaget lønn + forutsetter jeg ikke var litt kastet som utlsitt og oppbrukt i perioder underveis. Jeg ser i dag på det “tapet” som vel anvendte penger! 

Viktigere,  og særlig i denne forbindelse. Hadde jeg hatt selve innstillingen “jag lønn” fra starten hadde jeg aldri tenkt på denne arbeidsgiveren, som helt bevisst aldri var (eller er) lønnledende (fordi man der bare ansetter dem som tar arbeidet for oppgavenes del og ikke for lønnens del) Bare luktes det her under et intervju aller svakeste lukt av at den potensielle har slike holdninger parkeres man omgående på sidelinjen i videre søkadsbehandling, noe man aldri vil få offiselt bekreftet for samtalen vil bli fullført helt som vanlig, men også så raskt vanlig høflighet tilsier: En av policyene er nemlig at den som ikke har selvinnsikt til å finne ut av hvorfor de ikke selv fikk en stilling vil aldri få den årsaken oppgitt. Man får gjerne vite hva som ble vektlagt ved den som fikk stillingen, men aldri noe som helst vedrrøende hva som gjorde man selv ikke fikk den. 

[Kajac]

Vest skrev (32 minutter siden):

Må si jeg blir trist på andres vegne av å lese slikt, men samtidig stiller jeg også spørsmålet. Kan dette være en konsekvens av EGNE valg og at man lenge før sin første faste stilling er fokusert på “what’s in this business for ME” og gir bæng i den andre parten? Gjør man det må man også regne med å bli tiltrukekt av arbeidsgivere som tenker presist likt og som ser på ansatte som slit ut-og-sleng-vare. Så går det litt tid og man jager lønn over til arbeidsgiver og kanskje C før man selv oppdager at man ble arbeidsgivers slit-og-sleng fordi man hadde 14 dagers sykefravær hvoer arbeidsgiver fant noen som ble foretrukket fremfor en selv... 

Jeg tror du treffer spikeren så til de grader på hodet her!

[Leiferen]

Det skader ikke å funne ut hva du ev. kan få i lønn et annet sted, er jo ikke noe nåværende arbeidsgiver trenger å få vite noe om, med mindre du faktisk slutter.

[comadore]

Vest skrev (5 timer siden):

 

 

Quote Vest: Orker ikke ta med din fulle tekst.

Siden du siterte meg, så skal jeg fortelle hvorfor jeg mener jag lønn/drit i arbeidsgiver siden de driter i deg(det gjør meg også vondt at du hinter til at enkelte av oss jager lønn fra starten av, noe jeg aldri har gjort og jeg setter kunder og arbeidsgiver 100% før mine egne interesser).

Jeg har jobbet hos 3 forskjellige arbeidsgivere siden 2009. Alle innenfor 3 forskjellige bransjer, men ALLE med sterkt kundefokus og kundeservice(prosjektledelse/koordinering, logistikk og kundeservice). Jeg gir 10/10 kundeservice, kunder påpeker det, jeg er et ja menneske, jobber alltid overtid om det er behov. Jeg er brannslukker, kriseløsningen dersom det trengs å " ta tak" i andre avdelinger etc etc. Jeg har jobbet flere hundre overtidstimer hvor det er gratis arbeid uten noen form for påskjønnelse, overtidsmat, avspasering eller lønn. Dette har blitt pålagt av arbeidsgiver og når det ble påpekt at det ikke er ok trues det med andre ting. Jeg ønsker selvfølgelig å lykkes i min stilling og jeg vil hjelpe min arbeidsgiver med måloppnåelse og at prosjekter etc skal gå bra(stolthet for arbeidet mitt og ikke minst samvittighet).

Jeg har desverre, alltid blitt sett på som en "pengemaskin" og "Potet" i det format at jeg øker verdien i bedriften, men jeg har aldri fått noe tilbake(heller tvert imot). Har totalt sett fått en(1) lønnsøkning siste 4årene som ble brukt "Imot" meg senere. Jeg tjener langt under gjennomsnittet i Norge, jeg jobber livet av meg og har så langt fått 0 tilbake fra mine arbeidsgivere bortsett fra vanlig lønn(selvfølgelig).

Så derfor: jag lønn, for arbeidsgiver gir blanke F*** i deg.

 

Kajac skrev (6 timer siden):

Jeg tror du har vært litt uheldig. Selvfølgelig er arbeidsplassen interessert i å tjene penger på ditt arbeid, det er jo slik det fungerer. Men jeg vil si at de fleste ordentlige bedrifter (trenger ikke å være store) er interessert i at den ansatte trives og blir i jobben. Selvfølgelig er ingen uerstattelige, men fra et økonomisk perspektiv lønner det seg sjelden å bytte ut ansatte hele tiden. En ansatt er en langtids-investering, og spesielt i min bransje (IT-utvikling) er det kamp om arbeidskraften, ikke om jobbene. Da strekker bedrifter seg ofte litt lenger for å beholde de ansatte. I tillegg til lønn har jo bedrifter ofte andre goder også (pensjon, forsikringer, eierskap, bonuser, etc). Om det var slik du sa ville jo ingen bedrifter tilbudt ansatte fordeler utover lønnen. Det du beskriver føler jeg i all hovedsak gjelder "entry-level"-jobber, type bensinstasjon, dagligvarebutikk, etc, der det er lett å erstatte ansatte.

 

Det er godt mulig det er slik ja For min del er jeg nok veldig uheldig med en kombinasjon av bachelor i økonomi og administrasjon og ingen mulighet for å få 100% relevant jobb. Har jobbet med prosjektledelse, salg og kundeservice siden 2009. Arbeidsmarkedet er ødelagt for min del.

 

 

Endret 29. juni 2020 av comadore

[Leiferen]

comadore skrev (49 minutter siden):

 

Quote Vest: Orker ikke ta med din fulle tekst.

Siden du siterte meg, så skal jeg fortelle hvorfor jeg mener jag lønn/drit i arbeidsgiver siden de driter i deg(det gjør meg også vondt at du hinter til at enkelte av oss jager lønn fra starten av, noe jeg aldri har gjort og jeg setter kunder og arbeidsgiver 100% før mine egne interesser).

Jeg har jobbet hos 3 forskjellige arbeidsgivere siden 2009. Alle innenfor 3 forskjellige bransjer, men ALLE med sterkt kundefokus og kundeservice(prosjektledelse/koordinering, logistikk og kundeservice). Jeg gir 10/10 kundeservice, kunder påpeker det, jeg er et ja menneske, jobber alltid overtid om det er behov. Jeg er brannslukker, kriseløsningen dersom det trengs å " ta tak" i andre avdelinger etc etc. Jeg har jobbet flere hundre overtidstimer hvor det er gratis arbeid uten noen form for påskjønnelse, overtidsmat, avspasering eller lønn. Dette har blitt pålagt av arbeidsgiver og når det ble påpekt at det ikke er ok trues det med andre ting. Jeg ønsker selvfølgelig å lykkes i min stilling og jeg vil hjelpe min arbeidsgiver med måloppnåelse og at prosjekter etc skal gå bra(stolthet for arbeidet mitt og ikke minst samvittighet).

Jeg har desverre, alltid blitt sett på som en "pengemaskin" og "Potet" i det format at jeg øker verdien i bedriften, men jeg har aldri fått noe tilbake(heller tvert imot). Har totalt sett fått en(1) lønnsøkning siste 4årene som ble brukt "Imot" meg senere. Jeg tjener langt under gjennomsnittet i Norge, jeg jobber livet av meg og har så langt fått 0 tilbake fra mine arbeidsgivere bortsett fra vanlig lønn(selvfølgelig).

Så derfor: jag lønn, for arbeidsgiver gir blanke F*** i deg.
 

Det er godt mulig det er slik ja For min del er jeg nok veldig uheldig med en kombinasjon av bachelor i økonomi og administrasjon og ingen mulighet for å få 100% relevant jobb. Har jobbet med prosjektledelse, salg og kundeservice siden 2009. Arbeidsmarkedet er ødelagt for min del.

Hvorfor i all verden har du holdt på med dette i over ti år? Virkelig ingen muligheter for å skaffe en bedre betalt jobb?

[Vest]

comadore skrev (1 time siden):

 

Quote Vest: Orker ikke ta med din fulle tekst.

Siden du siterte meg, så skal jeg fortelle hvorfor jeg mener jag lønn/drit i arbeidsgiver siden de driter i deg(det gjør meg også vondt at du hinter til at enkelte av oss jager lønn fra starten av, noe jeg aldri har gjort og jeg setter kunder og arbeidsgiver 100% før mine egne interesser).

Jeg har jobbet hos 3 forskjellige arbeidsgivere siden 2009. Alle innenfor 3 forskjellige bransjer, men ALLE med sterkt kundefokus og kundeservice(prosjektledelse/koordinering, logistikk og kundeservice). Jeg gir 10/10 kundeservice, kunder påpeker det, jeg er et ja menneske, jobber alltid overtid om det er behov. Jeg er brannslukker, kriseløsningen dersom det trengs å " ta tak" i andre avdelinger etc etc. Jeg har jobbet flere hundre overtidstimer hvor det er gratis arbeid uten noen form for påskjønnelse, overtidsmat, avspasering eller lønn. Dette har blitt pålagt av arbeidsgiver og når det ble påpekt at det ikke er ok trues det med andre ting. Jeg ønsker selvfølgelig å lykkes i min stilling og jeg vil hjelpe min arbeidsgiver med måloppnåelse og at prosjekter etc skal gå bra(stolthet for arbeidet mitt og ikke minst samvittighet).

Jeg har desverre, alltid blitt sett på som en "pengemaskin" og "Potet" i det format at jeg øker verdien i bedriften, men jeg har aldri fått noe tilbake(heller tvert imot). Har totalt sett fått en(1) lønnsøkning siste 4årene som ble brukt "Imot" meg senere. Jeg tjener langt under gjennomsnittet i Norge, jeg jobber livet av meg og har så langt fått 0 tilbake fra mine arbeidsgivere bortsett fra vanlig lønn(selvfølgelig).

Så derfor: jag lønn, for arbeidsgiver gir blanke F*** i deg.

 

 

Det er godt mulig det er slik ja For min del er jeg nok veldig uheldig med en kombinasjon av bachelor i økonomi og administrasjon og ingen mulighet for å få 100% relevant jobb. Har jobbet med prosjektledelse, salg og kundeservice siden 2009. Arbeidsmarkedet er ødelagt for min del.

Gjennomsnittslønnen i Norge var i 2019 iflg min kilde (SSB) 42835 kr/mnd FØR skatte- og pensjonstrekk. Langt under vil si minst 20 % under, (ellers vil jeg nok påstå du misbrker det norske språk), altså en lønn 42835x(1-0,2) = 34268 kr/mnd eller 411216 kr brutto for 2019. Dersom du virkelig innehar de kvalitetene du påberoper deg her og tre ganger har valgt å slå dine pjalter i hop med en arbeidsgiver som behandler deg som du her nevner vil jeg nok si din evne har vært svært så dårlig på i hvert fall ett punkt: Finne frem til  en arbeidsgiver som som deler dine verdier, eller bare din ene  verdi “fair lønn for god innsats”. 

At man en gang velger en dårlig forlovelsespartner økonomiske sett kan skje hvem som helst, at man intet lærer av det og tre ganger på 11 år gjør like dårlige valg mht å finne en forlovelsespartner på området som deler egne verdier mener jeg forteller om dårlig evne/lav vilje til å ta viktige valg i livet. Du har aldri reflektert rundt om det kan være grunnen til din situasjon, om denne er som du beskriver? I så fall er nemlig skylden like lite din arbeidsgiver som at  de mindre pene på spinnesiden er skylden til at Jokke i “Pondus” stadig havner i knestående sammen med disse. Det er alltid den som gjør valget som er ansvarlig for at resultatet av det,blir tilfredsstillende og det er alltid den som fortsetter å gjrøe samme valg som er ansvarlig for at den ikke-ønskede situasjonen fortsetter. 

Som den amerikanske essayisten Elbert Hubbard skriver i “A message to Garcia”, en novelle på knapt 2 1/2 side som glitrende tar opp forskjellen mellom den seriøse arbeidsgivers perfekte ansatte og samme rbeidsgivers andre ansatte (les http://lftf.org/assets/a-message-to-garcia.pdf , fra side 2, side 1 er forfatterens senere kommentar til sin novelle): “Anything such a man asks shall be granted. He is wanted in every city, town and village- in every office, shop, store, and factory.”  Jeg istemmer så gjerne dette. Kanskje burde Hubbard presisert “anyting reasonable such a man asks”, men formodentlig er Hubbart - selv arbeidsgiver en periode av sitt liv - veldig klar over at en slik person bare vil spørre om det er som “reasonable”, ellers mister han sine kvaliteter. Leverer en  mann  - eller kvinne - denne standarden på sin arbeidsplass skal det svært mye til før en arbeidsgiver overlater vedkommende til en konkurrent uten sverdslag, for arbeidsgiveren vet godt hva han da mister. Selv om det er potensielle ansatte nok å velge mellom for en arbeidsgiver er det langt mellom ansatte med slike kvaliteter og disse blir derfor alltid behandlet ordentlig - om de da selv VIL bli behandlet ordentlig og gjør det nødvendige i livet for å sikre dette, nemlig finne seg en forlovelespartner blant arbeidsgivere som verdsetter slike i stedet for "billigst mulig" på lønningslisten. 

[comadore]

Leiferen skrev (1 time siden):

Hvorfor i all verden har du holdt på med dette i over ti år? Virkelig ingen muligheter for å skaffe en bedre betalt jobb?

Over 300 søknader og still counting(og ja jeg har både fått hjelp til cv og søknadsskriving). Siste året ca 100 søknader, 6 intervjuer, 2 av de hvor jeg har vært med i finalerunde. Kombinasjon av økonomisk bachelor(KUN bachelor) og "kun" kundeservice/prosjekt/mellomleder innenfor kundeservice gjør arbeidsmarkedet svært tungt.


 

 

Vest skrev (32 minutter siden):

Gjennomsnittslønnen i Norge var i 2019 iflg min kilde (SSB) 42835 kr/mnd FØR skatte- og pensjonstrekk. Langt under vil si minst 20 % under, (ellers vil jeg nok påstå du misbrker det norske språk), altså en lønn 42835x(1-0,2) = 34268 kr/mnd eller 411216 kr brutto for 2019. Dersom du virkelig innehar de kvalitetene du påberoper deg her og tre ganger har valgt å slå dine pjalter i hop med en arbeidsgiver som behandler deg som du her nevner vil jeg nok si din evne har vært svært så dårlig på i hvert fall ett punkt: Finne frem til  en arbeidsgiver som som deler dine verdier, eller bare din ene  verdi “fair lønn for god innsats”. 

At man en gang velger en dårlig forlovelsespartner økonomiske sett kan skje hvem som helst, at man intet lærer av det og tre ganger på 11 år gjør like dårlige valg mht å finne en forlovelsespartner på området som deler egne verdier mener jeg forteller om dårlig evne/lav vilje til å ta viktige valg i livet. Du har aldri reflektert rundt om det kan være grunnen til din situasjon, om denne er som du beskriver? I så fall er nemlig skylden like lite din arbeidsgiver som at  de mindre pene på spinnesiden er skylden til at Jokke i “Pondus” stadig havner i knestående sammen med disse. Det er alltid den som gjør valget som er ansvarlig for at resultatet av det,blir tilfredsstillende og det er alltid den som fortsetter å gjrøe samme valg som er ansvarlig for at den ikke-ønskede situasjonen fortsetter. 

Som den amerikanske essayisten Elbert Hubbard skriver i “A message to Garcia”, en novelle på knapt 2 1/2 side som glitrende tar opp forskjellen mellom den seriøse arbeidsgivers perfekte ansatte og samme rbeidsgivers andre ansatte (les http://lftf.org/assets/a-message-to-garcia.pdf , fra side 2, side 1 er forfatterens senere kommentar til sin novelle): “Anything such a man asks shall be granted. He is wanted in every city, town and village- in every office, shop, store, and factory.”  Jeg istemmer så gjerne dette. Kanskje burde Hubbard presisert “anyting reasonable such a man asks”, men formodentlig er Hubbart - selv arbeidsgiver en periode av sitt liv - veldig klar over at en slik person bare vil spørre om det er som “reasonable”, ellers mister han sine kvaliteter. Leverer en  mann  - eller kvinne - denne standarden på sin arbeidsplass skal det svært mye til før en arbeidsgiver overlater vedkommende til en konkurrent uten sverdslag, for arbeidsgiveren vet godt hva han da mister. Selv om det er potensielle ansatte nok å velge mellom for en arbeidsgiver er det langt mellom ansatte med slike kvaliteter og disse blir derfor alltid behandlet ordentlig - om de da selv VIL bli behandlet ordentlig og gjør det nødvendige i livet for å sikre dette, nemlig finne seg en forlovelespartner blant arbeidsgivere som verdsetter slike i stedet for "billigst mulig" på lønningslisten. 

1. ssb viser sum alle sektorer:  47290kr per mnd gjennomsnittslig månedslønn. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/lonnansatt/aar

Og jeg er uansett fortsatt langt under dine 42835.

2. Hvis du tror det bare er å "finne seg en arbeidsgiver", så synes jeg du har hatt det veldig flott i livet. Du er veldig flink til å skrive her, men hvis du tror dette er realiteten har nok du truffet 100% med din utdanning, eller du er MYE eldre enn meg(1991) og har lettere jobbet deg igjennom systemer som ikke krever masterutdanning etc.

3. Og hvis du tror at en arbeidstaker vet ALT om en fremtidig arbeidsgiver, deres ledelse og nærmeste leder. Så tror jeg du lever i en drømmeverden. Synes rett og slett du er litt EKKEL når du påpeker at en arbeidstaker er selv skyld i hvordan sin fremtidige arbeidsgiver vil behandle en. Det at DU finner en arbeidsgiver som gir deg det DU ønsker, betyr ikke at resten gjør dette.

Du startet så bra og du resonnerer helt ok, men nå lirer du faktisk av deg unødvendige uttalelser om at det er "min" feil som har valgt "feil arbeidsgiver".

Men, nå synes jeg vi sporer litt vel langt ut fra TOPIC, så jeg ber om at vi snur oss innover igjen trådstarter er sannsynligvis i en helt annen situasjon både når det gjelder utdanning, jobb og arbeidsgiver.

 

[Vest]

comadore skrev (11 timer siden):

Over 300 søknader og still counting(og ja jeg har både fått hjelp til cv og søknadsskriving). Siste året ca 100 søknader, 6 intervjuer, 2 av de hvor jeg har vært med i finalerunde. Kombinasjon av økonomisk bachelor(KUN bachelor) og "kun" kundeservice/prosjekt/mellomleder innenfor kundeservice gjør arbeidsmarkedet svært tungt.


 

 

1. ssb viser sum alle sektorer:  47290kr per mnd gjennomsnittslig månedslønn. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/lonnansatt/aar

Og jeg er uansett fortsatt langt under dine 42835.

2. Hvis du tror det bare er å "finne seg en arbeidsgiver", så synes jeg du har hatt det veldig flott i livet. Du er veldig flink til å skrive her, men hvis du tror dette er realiteten har nok du truffet 100% med din utdanning, eller du er MYE eldre enn meg(1991) og har lettere jobbet deg igjennom systemer som ikke krever masterutdanning etc.

3. Og hvis du tror at en arbeidstaker vet ALT om en fremtidig arbeidsgiver, deres ledelse og nærmeste leder. Så tror jeg du lever i en drømmeverden. Synes rett og slett du er litt EKKEL når du påpeker at en arbeidstaker er selv skyld i hvordan sin fremtidige arbeidsgiver vil behandle en. Det at DU finner en arbeidsgiver som gir deg det DU ønsker, betyr ikke at resten gjør dette.

Du startet så bra og du resonnerer helt ok, men nå lirer du faktisk av deg unødvendige uttalelser om at det er "min" feil som har valgt "feil arbeidsgiver".

Men, nå synes jeg vi sporer litt vel langt ut fra TOPIC, så jeg ber om at vi snur oss innover igjen trådstarter er sannsynligvis i en helt annen situasjon både når det gjelder utdanning, jobb og arbeidsgiver.

Aller først til din siste setning: TS har jeg svart og har ikke mer å si vedrørende foreløpig, ditt svar har jeg derimot litt å si om - og jeg utelukker ikke det kan interessere TS også. 

1, Nå sammenligner du ikke lønn, men alt arbeidsvederlag, altså også tillegg og frynsegoder. Gjerne for meg, men det var ikke det som var utgangspunktet mitt når du spesifikt sa lønn og tydelig forklarte du ikkke hadde tilleggsgoder. Dessuten er “langt under dine 42835 (kr)” fremdeles 20 % under, slik at om din bruttolønn for 2019 iiflt LT-oppgaven var mer enn 411216 kr (som lønn, ikke tilleggsgoder) blir påstanden din fremdels ikke riktig. 

2- 3. Å finne seg en arbeidsgiver er “bare”, men forutsetningen er da at man har tenkt å ta et hvilket som helst arbeid hos en hvilken som helst arbeidsgiver på hvilke som helst vilkår,. Slikt er jeg så definitvt ikke talsmann for før den svarte nøden krever det.  (Har man selv da problemer med å bare finne seg en arbeidsgiver bør man definitvit studee seg selv!) Å finne seg en arbeidsgiver som tilfredsstiller de tre kravene jeg selv hadde (tilby oppgaver jeg brant for, evne/vilje til en forsvarlig lønn og vikitige verdier felles) er absolutt IKKE “bare”, og jeg gjorde da også klart for min egen del: Selv om jeg begynte tidligere enn de fleste hadde jeg IKKE match som stod klar til eksamen var tatt, slik at jeg først - ikke planlagt og ikke med min vilje - fikk meg tre måneder med arbeid som var respektabelt nok, men som jeg ikke behøvde annet enn folkeskolen for og derfor opplevde temmelig bortkastet å ha brukt mange studieår for å ha. 

Traff med utdanningen? Nja, ved start var den så bredspektret det ville være vanskelig ikke å treffe noe dersom man da ikke var så forvirret mht kurs og retning at man tok barnepleierutdanning med mål å bli baker. Spesialiseringen kom underveis i den (selv om jeg hadde mine formeninger fra start). Spesialiserte selvfølgelig i områder jeg brant for og valgte arbeidsgiver ut fra de samme kriterier, for jeg skulle jo sysle med noenlunde dette i mange tiår. 

Arbeidsoppgavene mine var ikke skreddersydd innertier fra scratch, men jeg så de kunne bli det over litt tid om jeg manøvrerte skuten rett . Jeg aksepterte derfor villig midlertidig en del oppgaver jeg ikke ønsket (men i ettertid fant ut var nyttige å ha prøvd i praksis). 

Hvis 1991 er ditt fødselsår - noe som ikke helt stemmer overens med 14 år i arbeid som krever bachelor siden du da må ha tatt graden i alder 15, hvilket er rimelig uvanlig - er jeg nok en del eldre enn deg ja: Jeg var i så fall rimelig godt etablert i arbeidslivet mens du lå i vuggen og formodentlig fikk melk av mors bryst. Du må imidlertid utdype hvorfor du mener det var lettere å få arbeid da jeg etablerte meg i arbeid enn da du gjorde det samme. 

Selvfølgelig vet man ikke alt om en fremtidig arbeidsgiver, presis like lite som man vet alt om en fremtidig ektefelle. I første tilfellet har man imidlertid noe som heter prøvetid og gjorde man hjemmeleksene før man startet er det er forbausende hvor mye man vet etter denne, man trenger ikke bli værende i årevis for oppdage det negative. Og selvfølgelig vil en seriøs ansatt før han setter navnet sitt på den stiplede linjen også gjøre sitt beste for granske hjerte og nyrer på sin arbeidsgiver, ledelse og nærmeste overordnede (kolleger også for den del) , noe som for øvrig er vel så lett i dag som da. Hvorfor skulle han ikke? Arbeidgivere gjør jo presis det samme, åpent og tydelig, og en arbeidssamtale/intervju er et sted der begge parter skal finne ut av om de later til å ha nok felles til å satse på et arbeidsforhold. Jeg stilte nok selv to-tre spørsmål som var litt på grensen til “god tone” den gang da (i dag ville de være kurante nok) ,men “vannari” som man sier i Stavanger:Skulle de spørsmålene vise seg å være for ømtåelig vare i arbeidssamtalen hadde den andre slik jeg så det trykket på et par alarmklokker allerede. I så fall var det bare å avskrive de felles verdier, melde man ikke var fortsatt interessert og lete videre...  

Jeg minner også om at jeg ikke har påpekt at en arbeidstaker selv er skyld i hvordan en arbeidsgiver vil behandle ham, jeg har påpekt at en arbeidstake selv har skylden når han igjen, igjen og igjen velger en arbeidsgiver han ikke deler verdier med og likevel blir der i årevis. Det man da viser er ansvarsfraskrivelse for sitt eget liv, og er det noe en seriøs arbeidsgiver frykter som svartedauden selv er det ansatte med slike holdninger! Den som ikke tar ansvar for sitt eget liv og sine egne valg, men melder seg inn i akk og ve-klubben og stadig prøver å skylde på ytre omstendigheter utenfor egen kontroll vil nemlig gjøre akkurat det samme i arbeidslivet også - og da er vi RETT inne i den novellen jeg linket til. 

Og en siste bemerkning til hva du skriver @Leiferen: Med 100 søknader og 6 intervjuer er min påstand at man enten ikke vet hva man vil eller vil hva man ikke evner. Skriver man ikke søknader så målrettet at minst hver femte søknad fører en til avsluttende runde har man enten ikke de rette kvaliteter å tilby i søknadene sine eller forholder seg til firmaer som ikke vet hvilke mål de har for en ansettelse og derfor spiller bingo med søknadene - lite akktrative arbeidsgivere altså slik jeg ser det, for da spilles det sannsynligvis bingo rundt mye annet der også. Jeg har selv vært i situasjonen hvor jeg var nødt til å lese gjennom 200-300 søknader, men bare seks-åtte-ti ble tatt såpass seriøst at det ble brukt mer enn et minutt på dem. Samtlige andre gikk rett i permen “er nok ikke vår kanditat”. Av de seks-åtte-ti var det to-tre som gikk i bunken “disse satser vi på” , resten gikk i bunken” disse har vi i reserve”. Det var bare disse som ble vurdert som aktuelle, resten kunne spart seg selv skrivearbeidet og oss lesearbeidet. Så i stedet for å skrive deg til ømme skuldre: Lever noen få søknader som er SÅ “riktige” at arbeidsgiveren etter 30 sek lesning sitter med følelsen “et tilbud vi sannsynligvis bare ikke kan si nei til” og legger dem i riktig bunke med det samme. Lever så i samtalen/samtalene litt MER enn det arbeidsgiver alt har store forventinger om (ingen god selger legger alle kortene sine på bordet i første runde!) , så blir det rask vei til finalen. Man må selvfølgelig alltid være forberedt på at andre har gjort leksene like godt som en selv, slik at arbeidsgiver omtrent må trekke lodd mellom kalvestek med karamellpudding og kokt villaks med jordbær og fløte siden økonomi og/elelr fordøyelse ikke tillater svaret “ja takk, begge deler”, men min erfaring: I en søknadsbunke er det sjelden mer enn en slik kandidat pr 100 søknader. 

[Leiferen]

comadore skrev (12 timer siden):

Over 300 søknader og still counting(og ja jeg har både fått hjelp til cv og søknadsskriving). Siste året ca 100 søknader, 6 intervjuer, 2 av de hvor jeg har vært med i finalerunde. Kombinasjon av økonomisk bachelor(KUN bachelor) og "kun" kundeservice/prosjekt/mellomleder innenfor kundeservice gjør arbeidsmarkedet svært tungt.

 

1. ssb viser sum alle sektorer:  47290kr per mnd gjennomsnittslig månedslønn. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/lonnansatt/aar

Og jeg er uansett fortsatt langt under dine 42835.

2. Hvis du tror det bare er å "finne seg en arbeidsgiver", så synes jeg du har hatt det veldig flott i livet. Du er veldig flink til å skrive her, men hvis du tror dette er realiteten har nok du truffet 100% med din utdanning, eller du er MYE eldre enn meg(1991) og har lettere jobbet deg igjennom systemer som ikke krever masterutdanning etc.

3. Og hvis du tror at en arbeidstaker vet ALT om en fremtidig arbeidsgiver, deres ledelse og nærmeste leder. Så tror jeg du lever i en drømmeverden. Synes rett og slett du er litt EKKEL når du påpeker at en arbeidstaker er selv skyld i hvordan sin fremtidige arbeidsgiver vil behandle en. Det at DU finner en arbeidsgiver som gir deg det DU ønsker, betyr ikke at resten gjør dette.

Du startet så bra og du resonnerer helt ok, men nå lirer du faktisk av deg unødvendige uttalelser om at det er "min" feil som har valgt "feil arbeidsgiver".

Men, nå synes jeg vi sporer litt vel langt ut fra TOPIC, så jeg ber om at vi snur oss innover igjen trådstarter er sannsynligvis i en helt annen situasjon både når det gjelder utdanning, jobb og arbeidsgiver.

 

Inntekten din, slik du beskriver det, samt den labre interessen fra alle de du sender søknader til samsvarer svært dårlig med det bildet du har av hva du selv er verdt. Om du er en "pengemaskin", så er det jo rart at ingen andre ser det. Dessverre er det arbeidsgiver eller andre potensielle arbeidsgivere sin mening som teller. Nettverk er alltid en fordel, men selv uten det bør dyktige folk greie å karre til seg en anstendig lønn. Mulig du bør ta deg en master på deltid ved siden av jobben for å ha mer faglig tyngde, formelt sett, eller så må du bare godta den markedsverdien du har.

[NoTrace]

I mange år slet jeg med å synliggjøre den verdien jeg hadde for firmaet. Selv var jeg klar over at jeg var en "pengemaskin" (som nevnes her) i form av store inntekter til firmaet, men lav til middelmådig lønn.

Firmaet var selvfølgelig fullstendig klar over dette, men det var ikke før jeg selv kunne synliggjøre denne verdien (både relatert til inntekter til firma, kunnskap, personlige egenskaper osv.) at jeg fikk en lønn deretter. Dette gjorde meg også generelt mer attraktiv i arbeidsmarkedet, og således økte markedsverdien i tillegg.

[Gjest 30dfe...b97]

Spartapus skrev (På 16.6.2020 den 10.15):

Det gir ingen mening å være lojal til en arbeidsgiver da dette er et forhold som kun er basert på penger. I det øyeblikket du ikke er lønnsom og budsjettet skranter så ryker du ut, og alt pratet fra teambuilding-seminaret om lojalitet og bedriften som en familie er plutselig glemt.

Kort sagt så ville jeg byttet og gått etter pengene.

 

Vest skrev (På 29.6.2020 den 13.13):

Må si jeg blir trist på andres vegne av å lese slikt, men samtidig stiller jeg også spørsmålet. Kan dette være en konsekvens av EGNE valg og at man lenge før sin første faste stilling er fokusert på “what’s in this business for ME” og gir bæng i den andre parten? 

 

Må dessverre si meg delvis enig med Spartapus her. Med en viss fare for at dette oppfattes som selvskryt meg vil jeg kunne påstå at jeg er en drømmearbeidstaker ettersom jeg alltid har vært opptatt av å gjøre en god jobb. Møter opp tidlig og har i praksis ikke sykefravær. Tar i et tak og jobber (mye) overtid når det behøves. Tilegner meg kunnskap og gjerne også på fritiden.  Dette har med min personlighetstype og ære å gjøre, men jeg har også gjort det i den tro at det skal lønne seg. 

Dessverre har dette aldri lønt seg for meg økonomisk og det var et slag i ansiktet når tidligere arbeidsgiver tilsynelatende ikke verdsatte min merinnsats utover å møte opp - noe som kom til uttrykk under lønnsforhandlinger. Om jeg fant en stor merverdi i selve jobben utover det økonomiske - for eksempel høy trivsel med jobben, sosialt miljø eller i det minste stor takknemlighet for innsatsen, så hadde lønnen vært mindre viktig. Men i fravær av det er dessverre lønn viktig. 

Den dagen jeg sa opp var det imidlertid plutselig aktuelt å betale meg og da var det plutselig nok penger i kassen å ta av. Det er jo det samme trådstarter opplever nå. Synd at det er slik selv om det til en viss grad er forståelig, men for arbeidsgviver er det business og de ønsker å betale minst mulig, men akkurat nok til at du blir værende.

Du virker være heldig i det at du fant og hadde en jobb du trivdes veldig godt med og som gjorde at lønn ikke var det viktigste.  

Anonymous poster hash: 30dfe...b97

[Kajac]

Gjest 30dfe...b97 skrev (17 minutter siden):

 

 

Må dessverre si meg delvis enig med Spartapus her. Med en viss fare for at dette oppfattes som selvskryt meg vil jeg kunne påstå at jeg er en drømmearbeidstaker ettersom jeg alltid har vært opptatt av å gjøre en god jobb. Møter opp tidlig og har i praksis ikke sykefravær. Tar i et tak og jobber (mye) overtid når det behøves. Tilegner meg kunnskap og gjerne også på fritiden.  Dette har med min personlighetstype og ære å gjøre, men jeg har også gjort det i den tro at det skal lønne seg. 

Dessverre har dette aldri lønt seg for meg økonomisk og det var et slag i ansiktet når tidligere arbeidsgiver tilsynelatende ikke verdsatte min merinnsats utover å møte opp - noe som kom til uttrykk under lønnsforhandlinger. Om jeg fant en stor merverdi i selve jobben utover det økonomiske - for eksempel høy trivsel med jobben, sosialt miljø eller i det minste stor takknemlighet for innsatsen, så hadde lønnen vært mindre viktig. Men i fravær av det er dessverre lønn viktig. 

Den dagen jeg sa opp var det imidlertid plutselig aktuelt å betale meg og da var det plutselig nok penger i kassen å ta av. Det er jo det samme trådstarter opplever nå. Synd at det er slik selv om det til en viss grad er forståelig, men for arbeidsgviver er det business og de ønsker å betale minst mulig, men akkurat nok til at du blir værende.

Du virker være heldig i det at du fant og hadde en jobb du trivdes veldig godt med og som gjorde at lønn ikke var det viktigste.  

Anonymous poster hash: 30dfe...b97

Jeg tror tabben du har gjort er å alltid gi mer enn 100 %. Slik venner bedriften seg til at det er sånn du alltid er, og derfor ser ikke de på din ekstra innsats som ekstra innsats (hvis du skjønner). Du bør aldri gi mer enn 100 % til vanlig, og heller være velvillig når de ber om at du jobber overtid, eller frivillig stille opp når det trengs. På den måten blir det tydelig at du er villig til å stille opp ekstra. Om du gjør det hele tiden antar de det bare er sånn du er som arbeider. Det høres kanskje litt bakvendt ut, men det er sånn din ekstra innsats blir lagt merke til.

 

[Gjest 30dfe...b97]

Kajac skrev (1 time siden):

Jeg tror tabben du har gjort er å alltid gi mer enn 100 %. Slik venner bedriften seg til at det er sånn du alltid er, og derfor ser ikke de på din ekstra innsats som ekstra innsats (hvis du skjønner). Du bør aldri gi mer enn 100 % til vanlig, og heller være velvillig når de ber om at du jobber overtid, eller frivillig stille opp når det trengs. På den måten blir det tydelig at du er villig til å stille opp ekstra. Om du gjør det hele tiden antar de det bare er sånn du er som arbeider. Det høres kanskje litt bakvendt ut, men det er sånn din ekstra innsats blir lagt merke til.

Trist, men det er nok mulig du har helt rett her. Når jeg sa opp forrige jobb fikk jeg tilbud om 30 % mer lønn for å bli værende lenger, så innsatsen ble satt pris på når alt kom til alt. Synd det ikke viste seg før det var for sent og man måtte tigge om noen ekstra kroner ved vanlig lønnsoppgjør.

 

Anonymous poster hash: 30dfe...b97

[Spartapus]

Gjest 30dfe...b97 skrev (På 2.7.2020 den 18.22):

Må dessverre si meg delvis enig med Spartapus her. Med en viss fare for at dette oppfattes som selvskryt meg vil jeg kunne påstå at jeg er en drømmearbeidstaker ettersom jeg alltid har vært opptatt av å gjøre en god jobb. Møter opp tidlig og har i praksis ikke sykefravær. Tar i et tak og jobber (mye) overtid når det behøves. Tilegner meg kunnskap og gjerne også på fritiden.  Dette har med min personlighetstype og ære å gjøre, men jeg har også gjort det i den tro at det skal lønne seg. 

Dessverre har dette aldri lønt seg for meg økonomisk og det var et slag i ansiktet når tidligere arbeidsgiver tilsynelatende ikke verdsatte min merinnsats utover å møte opp - noe som kom til uttrykk under lønnsforhandlinger. Om jeg fant en stor merverdi i selve jobben utover det økonomiske - for eksempel høy trivsel med jobben, sosialt miljø eller i det minste stor takknemlighet for innsatsen, så hadde lønnen vært mindre viktig. Men i fravær av det er dessverre lønn viktig. 

Den dagen jeg sa opp var det imidlertid plutselig aktuelt å betale meg og da var det plutselig nok penger i kassen å ta av. Det er jo det samme trådstarter opplever nå. Synd at det er slik selv om det til en viss grad er forståelig, men for arbeidsgviver er det business og de ønsker å betale minst mulig, men akkurat nok til at du blir værende.

Du virker være heldig i det at du fant og hadde en jobb du trivdes veldig godt med og som gjorde at lønn ikke var det viktigste.  

Anonymous poster hash: 30dfe...b97

Dette med sykefraværet kan du egentlig bare glemme. I min erfaring så er arbeidsgiver totalt uinteressert i om du har 0 sykefravær i forhold til lønnsforhandlinger. Det blir kun et tema om du har uvanlig mye sykefravær. Jeg hadde 0 sykefravær i flere år men da jeg tok det opp på en medarbeidersamtale hadde ikke arbeidsgiver engang lagt merke til det før jeg nevnte det selv. Siden da har terskelen min for å ta noen sykedager sunket betraktelig. Hvis det ikke betyr noe om du bruker noen sykedager betyr det at man er en idiot om man drar seg på jobb når man føler seg redusert.

Det skal sies at sykefravær har enorm betydning i små bedrifter, men det er ikke min situasjon.

 

[Gjest 30dfe...b97]

Spartapus skrev (22 timer siden):

Dette med sykefraværet kan du egentlig bare glemme. I min erfaring så er arbeidsgiver totalt uinteressert i om du har 0 sykefravær i forhold til lønnsforhandlinger. Det blir kun et tema om du har uvanlig mye sykefravær. Jeg hadde 0 sykefravær i flere år men da jeg tok det opp på en medarbeidersamtale hadde ikke arbeidsgiver engang lagt merke til det før jeg nevnte det selv. Siden da har terskelen min for å ta noen sykedager sunket betraktelig. Hvis det ikke betyr noe om du bruker noen sykedager betyr det at man er en idiot om man drar seg på jobb når man føler seg redusert.

Det skal sies at sykefravær har enorm betydning i små bedrifter, men det er ikke min situasjon.

Stemmer nok dette. Nå jobbet jeg i en liten bedrift, så det burde ha en betydning. Satt litt på spissen satt jeg til slutt igjen med en følelse av at å gjøre noe ekstra utover forventet (minimums)innsats hadde mer eller mindre null betydning. Sånt er ikke spesielt motiverende. 

Anonymous poster hash: 30dfe...b97

[The Avatar]

Spartapus skrev (På 4.7.2020 den 14.59):

Hvis det ikke betyr noe om du bruker noen sykedager betyr det at man er en idiot om man drar seg på jobb når man føler seg redusert.

Vil legge til at dette er eit av dei utfordrande områda når det gjeld eigenmeldingsdagar. Ein skal helst ha lavt sjukefråvær, samtidig så skal ein bruke eigenmeldingsdagane når ein er sjuk og smittsom som eit førebyggande tiltak. 

Så det å ha 0 sjukedagar kan også bli oppfatta negativt ettersom arbeidsgiver kan tenke at du er ein person som møter sjuk på jobb og smitter kollegane dine (som kanskje har veldig lav terskel for å bruke eigenmeldingsdagar). 

Det som betyr mest lønnsmessig er å vise til produksjon og måloppnåing. For mange av oss er det slik at om vi er sjuke eller avspasserer så er det ikkje nokon andre som kjem inn for å gjere jobben, så sjukdom betyr ofte berre at det blir travlare dagar i ei periode.