Psykisk vold?

[MissO2020]

Skrevet 5 minutter siden

Jeg har to flotte barn med min eks som jeg hadde et turbulent forhold til siden jeg fant ut at han hadde rus og voldsproblemer. Vi gjorde det slutt når barna var 3 og 2 år. Av den grunn har jeg de mer eller mindre 100%.

Jeg møtte en fantastisk fyr like etter og vi ble gravide - vi har hatt det kjempe fint og nesten perfekt. han har en sønn fra før av men tok også vare på mine barn som sine egne.

pga min eks rusproblem har jeg vært tilsynsperson når faren har møtt barna i begynnelsen. 

en helg mens han var hos sønnen dro vi på en tur med danskebåten uten at jeg sa i fra til han. vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det men ser nå at det var dumt. det skjedde ikke noe og vi hadde hver vår lugar. gjorde dette for barna og vi er helt ferdige med hverandre siden han sviktet meg gang på gang.

samboeren fant ut dette og klikket. det er nå 2 år siden.

han leier en leilighet et annet sted der datteren bor også og nekter å flytte i mitt hus som jeg eier.. Han bærer nag ti ldet jeg gjorde og mener det var utroskap. jeg har lagt meg flat og beklaget.jeg er lei meg og skjønner at jeg burte sagt i fra at vi dro. jeg prøver alt i min makt for å vise han tillitt og det har jeg også gjort men..

følgende skjer:

- han behandler sine to barn mildt og vennlig og det skal ikke noe til for han kjefter på mine
_ han skriker til meg hardt om han blir sint på meg så jeg blir redd og barna gråter
- jeg eier et hus og det kjøpte jeg ut eksen min fra. han påpeker hele tiden hvor mye han hater det pga det er mitt og eksen sitt
- han er sint om han må støvsuge eller klippe plenen for da mener han at han er her for å være vaktmester for oss- han sier han skal hjem og da er det den leide leiligheten han bor i når han har sønnen (4 dager i mnd)
- han sier han ikke orker å ha sex med meg for da tenker han på at jeg dro på dansketuren uten å si i fra
han betaler ikke noe her og jeg står for alle utgiftene (han betaler toppen halvparten av maten)
- han åpner aldri brevene sine nesten - engang åpnet jeg de selv og da fant jeg ut at han har flere lønnstrekk på sikkert 12.000 kroner over ting som har gått til inkasso
- han ringte å truet eksen min i fylla klokken tre på natta om han skulle holde seg unna oss
- han har dratt "hjem" flere ganger når han er sint på meg og sier at det er min skyld at han ikke får sett vår unge selv om han har dratt selv
- han vil ikke snakke med meg når vi er rolige, da unngår han å snakke om ting som er følsomt og jeg tør ikke å snakke med han i frykt for at han skal skrike til meg
- i dag var ene ungen min syk og da ba jeg han kjære de to andre barna i bhg - da klikket han siden jeg spurte frekt, skreik og kalte meg ei jævla fitte

Han sier ofte ikke hei når vi sees, over ser meg og ser en annen vei..dette er sårende og gjør meg sint. har sagt i fra så mange ganger om dette men han tar det ikke til seg..det skaper mye uro

 

hva skal jeg gjøre.. jeg er så lei meg og vil ha en samlet familie..

hilsen forvilet

[Taurean]

Kommer opp tre punkter i hodet mitt.

1) Det er tydelig at han ikke kommer til å forandre seg, har allerede flytta ut i egen leilighet og oppfører seg dypt såret. Det er tydelig at han ikke er særlig tillitsfull, i hvert fall på dette punktet, siden han ikke vil engang prøve å høre på at du ikke gjorde noe med ex'en på den turen. Virker ikke som det er mye rom for forsoning. I tillegg til at han ikke bryr seg om barnas nærvær når han mister hodet, forteller meg at det beste for deg og barna er å komme dere videre fra han .. selv om jeg forstår det er veldig tungt og leit. Men stabilitet er viktig. Dette dramaet kan føre til verre konsekvenser, rus- og alkoholmisbruk, selvneglekt, det kan gå verre utover barna.

2) Det er bra at du ønsker å holde familien samlet. Men noen ganger krysser hva vi slåss hardt for og hva som faktisk er reellt skadelig, både på kort og lang sikt, kryssende og ikke forsonelig. Jo fortere man innsér hva realiteten er, jo fortere kan man ta klare og bærekraftige avgjørelser.

3) Men til sist, rent strategisk, hvis vi skal tenke på barna... Hvis du virkelig ønsker å fortsette å prøve. Så må du prøve å skaffe deg noe psykisk hjelp. Psykolog, en samtalepartner, hva enn. Du kan godt bruke denne tråden og fortsette å be om psykologisk støtte her, det er mange flinke og empatiske folk her som gjerne svarer hvis du er lei og har opplevd noe vondt. Da vil du få litt empatisk påfyll så du kanskje klarer å holde ut med disse psykiske voldsepisodene, som er nettopp dét det er. Da er grunntanken min selvsagt barna her. Og kanskje deres forhold. Det kan jo hende han endrer seg over tid. For å sette det på spissen: Hvis du hadde hatt 20 kjempegode venner som bare støtta deg, lytta til deg, og var positive med deg, så hadde du takla dette forholdet mye bedre, så lenge du ønsket å fortsette det til tross for de ekstreme utbruddene han har og den brutte tilliten han føler.

Altså, sannheten er jo, så langt du forteller, at det ikke -har- skjedd noe utroskap. Du dro på den danskebåtturen med ex'en for barnas skyld, såvidt jeg forstod. Dét er sannheten. Så lenge du ønsker å fortsette forholdet og prøve å holde familien sammen, så kan du ikke gjøre annet enn å fortsette å si det som er sant og håpe han tror på deg etter hvert. Du viser deg sikkert som tillitsfull på andre områder, henger og flørter ikke med andre gutter osv. Da bør han klare å se dette etter hvert. Hvis han ikke gjør det, så øker sikkert misnøyen for deg også .. og da må du bare ta dine valg over tid.

[MissO2020]

Taurean skrev (3 timer siden):

Kommer opp tre punkter i hodet mitt.

1) Det er tydelig at han ikke kommer til å forandre seg, har allerede flytta ut i egen leilighet og oppfører seg dypt såret. Det er tydelig at han ikke er særlig tillitsfull, i hvert fall på dette punktet, siden han ikke vil engang prøve å høre på at du ikke gjorde noe med ex'en på den turen. Virker ikke som det er mye rom for forsoning. I tillegg til at han ikke bryr seg om barnas nærvær når han mister hodet, forteller meg at det beste for deg og barna er å komme dere videre fra han .. selv om jeg forstår det er veldig tungt og leit. Men stabilitet er viktig. Dette dramaet kan føre til verre konsekvenser, rus- og alkoholmisbruk, selvneglekt, det kan gå verre utover barna.

2) Det er bra at du ønsker å holde familien samlet. Men noen ganger krysser hva vi slåss hardt for og hva som faktisk er reellt skadelig, både på kort og lang sikt, kryssende og ikke forsonelig. Jo fortere man innsér hva realiteten er, jo fortere kan man ta klare og bærekraftige avgjørelser.

3) Men til sist, rent strategisk, hvis vi skal tenke på barna... Hvis du virkelig ønsker å fortsette å prøve. Så må du prøve å skaffe deg noe psykisk hjelp. Psykolog, en samtalepartner, hva enn. Du kan godt bruke denne tråden og fortsette å be om psykologisk støtte her, det er mange flinke og empatiske folk her som gjerne svarer hvis du er lei og har opplevd noe vondt. Da vil du få litt empatisk påfyll så du kanskje klarer å holde ut med disse psykiske voldsepisodene, som er nettopp dét det er. Da er grunntanken min selvsagt barna her. Og kanskje deres forhold. Det kan jo hende han endrer seg over tid. For å sette det på spissen: Hvis du hadde hatt 20 kjempegode venner som bare støtta deg, lytta til deg, og var positive med deg, så hadde du takla dette forholdet mye bedre, så lenge du ønsket å fortsette det til tross for de ekstreme utbruddene han har og den brutte tilliten han føler.

Altså, sannheten er jo, så langt du forteller, at det ikke -har- skjedd noe utroskap. Du dro på den danskebåtturen med ex'en for barnas skyld, såvidt jeg forstod. Dét er sannheten. Så lenge du ønsker å fortsette forholdet og prøve å holde familien sammen, så kan du ikke gjøre annet enn å fortsette å si det som er sant og håpe han tror på deg etter hvert. Du viser deg sikkert som tillitsfull på andre områder, henger og flørter ikke med andre gutter osv. Da bør han klare å se dette etter hvert. Hvis han ikke gjør det, så øker sikkert misnøyen for deg også .. og da må du bare ta dine valg over tid.

tusen takk for svar!!

 

1. Ja det er det jeg tenker også. At barna fortjener ikek det. Men de er også veldige glade i han og ser på han som sin stefar.. er vondt for alle at familien skal gå i oppløsning også

 

2. Ja, det er jeg enig i! Det er derfor jeg desperat prøver å få innspill for å se situasjonen fra andres øyne

 

3. Jeg er desperat nå for å få støtte og hjelp. Jeg snakker med pappa og ei god venninne. Også skriver jeg her for å prøve å få en slags oversikt over situasjonen..

[Gjest Slettet+981234]

Hei

Du skal ikke finne deg i å bli behandlet på denne måten. Han skal ikke behandle deg slik, etter mitt syn. Det er godt at du har din far og venner i nærheten, som du kan ta kontakt med når du trenger det. 
Jeg hadde nok vurdert et brudd, om han samboeren din ikke skjerper seg noen hakk.