Hva lytter du til for tiden?

[Hitherto]

Forresten morsomt å se litt NIN diskusjon her. Satte nylig på min evige favoritt for å høre om den holdt standard 23 år etter at den introduserte meg for bandet. Kjøpte soundtracket til Lost Highway fordi Smashing Pumpkins hadde en låt der. Var totalt uforberedt da denne kom.

 

Trent selv er visst ingen fan av låta. Mener han nevnte noe om at den flørtet for mye med nittitalls elektronikk og breakbeat-estetikk. Synes flere burde gjort det egentlig...

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (1 time siden):

Kjøpte soundtracket til Lost Highway fordi Smashing Pumpkins hadde en låt der. Var totalt uforberedt da denne kom.

Forsøkte meg på den og Mulholland Drive i fjor, og fant vel greit ut at jeg fikk langt mer igjen av filmens soundtrack og artister som medvirket enn hva som foregikk i filmene, og liker godt ei dose David Lynch, men de ble, vel ikke noe jeg kommer til å gidde å kaste bort tid på, men musikken derimot, de sto seg godt igjen og vurderes om man ikke skal få kjøpt dem inn.

Eye av Smashing Pumpkins var en som sto seg godt igjen fra ei CD samler man plukka opp for snart 20 år siden, og likte retningen bandet gikk mot, selv om det muligens var mer Billy Corgan solo-show enn tidligere, men et eller annet med akkurat den låta dro meg rett inn og slapp aldri taket.

Angående NIN fikk jeg gått gjennom The Downward Spiral for ente gang den siste uka, og tror jeg per dags dato ligger å vipper mellom ei sterk femmer og en svak sekser, type 8,5/10 - 9/10 rating. Enkelte av sporene (Piggy og et par andre) er ikke nødvendigvis svake/dårlige, men de vil liksom ikke helt krype like tett innpå som de andre, men de beste øyeblikkene er virkelig heftige og mektig musikk, og skal forsøke å bryne meg på dobbel-skiva The Fragile om ikke lenge. 

Av de jeg kanskje setter aller høyest fra den skiva er nok trioen:

Men det er vanskelig å egentlig plukke ut kun et par, av så mange sterke kandidater, og får heller trøste meg med at Johnny Cash coveren av Hurt har heldigvis ikke "ødelagt" mitt forhold til originalen, om noe er det at den førstnevnte har blitt såpass mye spilt og covret de siste 10-15 årene av utallige artister, (da i mer lignende type stil som Cash sin versjon) kun med i å gjøre at NIN versjonen står igjen enda mektigere og storslagen enn noengang.

Ellers interessant å lese at Adrian Belew (King Crimson) medvirker her, og det er jo intet minus, og usikker på hvor mye og mange låter han jo bidrar på, men gitarene er jo riv røskende og sinnsvakt tøffe, så kult å se gamle prog-helter få dratt nytte av sine talenter for ei ny generasjon musikere og lyttere. 

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (På 23.7.2020 den 23.01):

og skal forsøke å bryne meg på dobbel-skiva The Fragile om ikke lenge. 

Vel, jeg får heller bare godta at eks antall forsøk over de siste 2-3 dagene, og der man møter ei massiv 100-110 minutter med musikk, fordel på to skiver, og vel, jeg må være ærlig å si at dette ble heller skuffende, spesielt etter å ha fulgt opp etter det suksessfulle gjenhøret med mektige The Downward Spiral. 

Joda, flere gode og meget tøffe enkeltspor, men også (som dessverre litt for mange dobbelt-skiver) masse fyllkalk der ligger godt strødd mellom høydepunktene, og slikt greier jeg bare ikke å ignorere. Føler man ender kun med å stange hue i veggen om en skal forsøke noe mer lytting fremover, for står bomfast, og nei, produksjonen/lydkvalitet osv er det lite å si på, men som sagt låtene for mye av og på for min del, så kanskje ei som er mer et NIN album fansen forstår seg bedre på, men greier aldri å bli like begeistra som for det der møtte meg på forgjengeren. 

Blant høydepunktene som falt godt i smak:

Tror det blir ei pause fra NIN og ikke fordi det er "fælt", men har såpass mange album igjen man skal forsøke å gå gjennom, at kan ikke bli værende for lenge, selv om det er sikkert og visst at det blir ikke det siste besøke med Trent og hans musikk, men blir nok en stund til The Fragile vil spilles igjen i sin helhet.

[Hitherto]

Frank.N.Steen skrev (På 27.7.2020 den 0.46):

Føler man ender kun med å stange hue i veggen om en skal forsøke noe mer lytting fremover, for står bomfast, og nei, produksjonen/lydkvalitet osv er det lite å si på, men som sagt låtene for mye av og på for min del, så kanskje ei som er mer et NIN album fansen forstår seg bedre på, men greier aldri å bli like begeistra som for det der møtte meg på forgjengeren. 

Min overlegne favoritt blant NIN's albumer, men det tok litt tid før den oppnådde den statusen.

Jeg var ganske overveldet første gang jeg hørte albumet (08.10.1999 - den hysteriske fyren bak kassa var blodfan og stod og gaulet om alle favorittlåtene sine og sendte forventningene til himmels!). Etter å ha spilt plata halvt i hjel en tid begynte jeg å savne den iskalde og maskinaktige nihilistismen fra Downward Spiral. Husker at selv at den kaotiske og støyende remixplata Things Falling Apart som kom året efter falt mer i smak for en stund.

Det var først da jeg fikk den litt på avstand at den virkelig festet seg. At plata ikke var like voldsom var ikke lengre et problem da det slo meg at selv de roligere låtene var minst like foruroligende. Det også på denne tiden eg synes han fikk dreis på den elektroniske siden av musikken. Slår meg at knapt nok noen andre band (og jeg hører på alt som er av industrirock/metal) mestrer denne hybriden mellom rock og elektronikk.

Den korte interluden "The Frail" har alt jeg liker med bandet; en tender pianomelodi som som gradvis forsvinner inn i et foruroligende støyteppe. Den blir nærmest deskriptiv for konseptet som plata visstnok tar for seg: Selv om ting synes behagelig og tilværelsen forholder seg stabil vil nedturen ALLTID åpenbare seg, og du vil føle at den kommer. Trent er sjelden talentfull til å få fram dette.

 

Reznor selv skal ha vært rimelig langt nede under innspillingen. Enig i at "La Mer" er en av de som utmerker seg. Under en konsert i 2009 hadde han følgende å si rett før han spilte låta:

"Can you hear me? About 10 years ago or so I locked myself away in a house on the ocean, and I tried to… I said I was trying to write music. Some of which wound up on The Fragile. But what I was really doing was trying to kill myself. And the whole time I was away by myself, I managed to write one song, which is this song. So when I play it I feel pretty weird about it, because it takes me back to a pretty dark and awful time in my life. It's weird to think how different things are now: I'm still alive, I haven't died yet. And I'm afraid to go back to that place because it feels kind of haunted to me, but I'm going to go back. I'm going to get married there."

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (På 28.7.2020 den 1.40):

fikk den litt på avstand at den virkelig festet seg.

Dette er nok hvordan jeg skal forsøke å "angripe" den på, når man eventuelt forsøker seg på ny, og har jo vært ei viss suksess med andre album som bare ikke ville sitte, uansett hvor mange ganger jeg gjøv løs på dem, men der fungerte gradvis bedre og bedre etter en stund. 

Hater når slikt hender, særlig med album en har kanskje litt for mye forventninger til på forhånd, for man vil så gjerne, men får det bare ikke til å stemme, og hjelper ikke om man hører den 20 ganger om dagen, for vil det ikke skje noen forandring/forbedring, så blir det til slutt bare et eneste stort irritasjonsmoment, og man begynner å bli raskt lei og sint.

En god del skiver vil bare aldri sitte overens med en egen smak/forventninger, uansett hva, men som nevnt, andre som tar litt tid og hvor en lar tålmodigheten få jobbe for seg og ikke mot, kan med tid bli de helt spesielle som var verdt alt "slitet" og frustrasjonen.

Angående The Frail, denne skulle jeg så gjerne hørt flere minutter mer av, mens en del andre spor som ikke helt gikk hele veien hjem, kunne godt ha vært nedjustert flere minutter. Men, vi får se, nesten gang kan jo inntrykket være totalt motsatt.

[Frank.N.Steen]

Fields of the Nephilim - Mourning Sun (2005)

Etter det mer eller mindre suksessfulle og meget hyggelige gjenhøret og gjennomgangen av de tre første studio platene fra tidligere i år, samt da det mektige live albumet Earth Inferno, så innså jeg et par måneder i ettertid at man også hadde jo den "nyere" utgivelsen Mourning Sun liggende i filmboden.

Denne hadde jeg ikke hørt siden, vel, den ble handlet inn i 2005-06, og var ikke klar over at de allerede hadde utgitt ei annen skive et par år tidligere. Men joda, umulig å ikke gjenkjenne det åpenbare teatralske og stemningsfulle lydbildet, men for min del slutter dessverre "likhetene" der og da. 
Låtene på denne skiva er rett og slett ikke i samme klasse som nevnte albumtrio, og produksjonen virker noe "brautende" og som et små-desperat forsøk i å dekke over det faktum at albumet aldri er i stand til å backe opp med nok sterke spor til å bryte gjennom.

Et annet stort minus er jo at låtene varer altfor lenge, oppimot 7-10 minutter, og dette var ikke noe problem med tidligere album, da det var jo masser av stemning og mektige oppbygninger, men her er det knapt nok med "krutt" til å holde på interessen mer enn 1 eller 2 minutter, og så blir det rett og slett for mye død tid, og slik bidrar til at denne skiva mest sannsynlig aldri vil få bli stående ved siden av den nevnte albumtrioen, med live skiva inkludert.

Ikke dårlig, men mangler energien, melodiene og stemningen fra hva jeg helst ønsker å forbinde med bandet. Men klart, sikkert et som var til stor glede for fansen, og greit, da har man gitt det et par runder, men får altså fint lite i retur selv.

Produksjonen virker også noe halvveis, tidvis nevnt brautende og pompøs (ikke noe galt i dette) men så rett over i ei mer flat og små-tam stemning, der ikke hjelper særlig godt på.

Skuffede blir litt feil, for er ganske sikker på at den gikk raskt i glemmeboka når den ble hørt i sin helhet et par ganger tilbake i tid, og, nei, ikke noe jeg gidder å samle videre på. 

4/10 

[Frank.N.Steen]

Kyuss - Wretch (1991)

Et band jeg aldri har vært borti tidligere, vel, minus det at man jo en gang i tiden handlet inn 3-4 album grunnet massevis av skryt (tonnevis) fra en bekjent, samt at Josh Homme (og var det en til?) fra Queens of the Stone Age medvirket, dette i en tid hvor man var nærmest besatt av skiva Songs for the Deaf (2002) i vår/sommer 2003, og når en så kom over flere rå-billige CDer av Kyuss, vel, da bare røska man de med seg, og ferdig her.

Men de ble aldri lyttet til, jeg var langt inni grunge-alternative rocken perioden min (noe forsinket men sånn går det) og tiden og interessen strakk seg aldri til, så det bare ble slik, ei elendig "unnskyldning", men det er nok forklaringen.

Tenkte at man like greit kunne starte opp med den første, eller tidligste av de 3-4 studio skivene man fant i boden, og Wretch pangåpner med den heftige og råe (Beginning of What's About to Happen) / Hwy 74 før den flyr rett over i den minst like fartsfylte Love Has Passed Me By, og dette er ganske så langt unna hva jeg forbinder med "ørken-rock", mer heavy-metal i mine ører, og slettes ikke gærent heller, må jo sies.

Tross det ekstreme tempoet og ferdighetene, så er begge låtene litt "av og på", tøffe, men kanskje ikke noe som går hele veien opp og setter seg godt til rette som potensielle favoritter.

Son of a Bitch er langt mer seig og tung i lydbildet, og kanskje den beste av de tre første. Får litt tidlig Soundgarden vibber av denne, og slikt er jo intet minus. Her varieres det også mer i tempo og rytmer.

Deretter "forsvinner" skiva litt bort i et par for mange tamme-halvveis knapt nok det låter på rekke og rad, der ja, ikke akkurat bidrar til at man blir spesielt overbegeistret.

Men, så smelles det til igjen, spor 7 og skivas klart lengste låt, The Law sørger for at man får tilbake litt av godfølelsen fra tidligere av, dessverre som store deler av albumet, for mye av og på, aldri noe der greier å sette seg helt til rette og nesten 8 minutter er altfor lang tid denne gangen. 

Pluss igjen for variasjon og en del tøffe detaljer/riff, men innser at denne skiva vil ikke bli noen keeper i samlingen, det er sikkert og visst.

Til sist, mye "rar" pipelyder på denne plata, minner meg om høreapparatet til farfar, mulig noe som var ment å være "tøft" men blir kjapt små-irriterende effekt gjør at jeg må skru ned volumet, og nei, aldri dårlig, bare under middels og hjelpes ikke mer av den amatøraktige produksjonen, der lyd og volum er konstant opp og ned på flere av låtene, meget frustrerende. 

Positive var at man likte de fleste av  de lengre og tyngre låtene, de kortere bare for av gårde forbi ørene mine, og ble ikke bedre ved et par forsøk senere.

Sikkert et must for die hard delen av tilhengerne til bandet, men for en som har null kjennskap med dem, så, vel, det var en start, som jeg håper vil forbedre seg mange hakk oppover på de neste platene. 

4/10

Endret 29. juli 2020 av Frank.N.Steen

[:utakt]

De herlige, gale tullebukkene i Finntroll slipper nytt album 18. september, og det gledes.  

Ormfolk er første singel ut. Det hører jeg på!

 

[Frank.N.Steen]

Simple Minds - Glittering Prize 81/92 (1992)

Var innom flesteparten av Simple Minds 80-talls (samt et par 90-talls) utgivelser tidligere i vinter, og kom vel greit frem til at her var det mye variert og dessverre ingen av de tidligere eller senere albumene som var i nærheten av å matche den fantastiske plata New Gold Dream (1982), der ruvet over de andre og fremhevet alt jeg elsker med den type tidlig 80-talls britisk pop-rock. 

Et band som virket å ha funnet akkurat den rette balansen mellom kreativitet og det kommersielle, og det fungerte som bare pokker. Vakker, fengende og utsøkt musikk som de forlot til fordel for pompøs, brautende stadion-rock, der jo bød opp til flere sterke enkeltlåter, men albumene var ingen match for New Gold Dream, og føltes som de satset tungt på å bryte gjennom i statene, og de lyktes med enorm suksess, takket være John Hughes og ei viss monsterhit som medvirket, men jeg tror ikke var skrevet av dem, men for dem.

Uansett, de senere 80-talls platene fremsto dessverre mest som et trist og uinspirert forsøk i melke på å gjøre stadig mer tynn og uinspirert U2/Peter Gabriel-politisk preikende wannabe pop-rock suppe, og der i enkelte tilfeller fortsatt maktet å pumpe på med litt svære produksjoner, men hvor mangelen på catchy melodier og stemningen fra første halvdel av 80-tallet, nå virket å være ei saga blott.

Det lille man hørte fra 90-talls skivene deres, vitnet om at de fortsatt var i stand til å kunne levere ei sterk hit eller to, men tiden som et spennende og interessant albumband var nok over og ut.

Denne samleren virker å fokusere soleklart mest på deres svære 80-talls hits, med svær produksjon, svære trommer, og ja, det er nok ei fin introduksjon for de som aldri har hørt mer enn et par hiter fra bandet, men noe trist at det blir såpass klønete lagt opp, da med litt for mye hulter til bulter låt utvalg, som gjør at man får plutselig innhopp av tidligere og mer "upolerte" spor, dyttet inn mellom deres senere dølle og "tryggere" verdens-pop musikk, likevel, det er såpass med kvalitet her, med tanke på hits at det er jo absolutt ei godkjent CD-samler.

Likevel, savner nå litt mer av deres tidligere singler, men som et greit utgangspunkt for å bli bedre kjent med bandet, foruten Don't You (Forget About Me) eller Alive and Kicking, type 80-talls radioslagere, så er jo dette som sagt et meget godkjent best of album, men sjansen for at man sitter å ni lytter gjentatte ganger etter hverandre, den er nok heller sjelden, og vil tippe dette er mer egnet til bakgrunnsmusikk på fester og lignende.

Alt i alt, ei tidvis imponerende (med tanke på hvor mange hits bandet kom opp med på 80-tallet) samler, og kanskje ikke et must i samlingen for de mer seriøse albumlyttere/samlere, men for de som foretrekker samlere og store hits, fremfor studioalbum, så er dette sikkert ei fin reise.

I mine ører vil nok New Gold Dream forbli det ultimate Simple Minds albumet som jeg helst ønsker å huske/påminnes om hvilket fantastisk band de engang var, og nei, blir så med ei snill: 

Rating: 7/10

Høydepunkter: Waterfront, Don't You (Forget About Me), Alive and Kicking, Love Song, Someone, Somewhere in Summertime, All the Things She Said, Promised You a Miracle og Glittering Prize

[Frank.N.Steen]

Simple Minds - Sparkle in the Rain (1984)

Et album jeg "gikk glipp av" etter ei større gjennomgang av div studioalbum fra skottene i vinters, og har jo vært innom det i ny og ne fra tidligere av, men et som dessverre aldri har helt greid å imponere meg noe særlig.

Joda, bandet smeller til (skikkelig her) med et ekstremt lydnivå på produksjonen, hvor alt skal høres og gjøres større og STØRRE, men uheldigvis hadde de utgitt kanskje et av de beste og mest elegante pop-rock skivene fra tidlig 80-tallet, da med New Gold Dream (1982) i forkant, og selv om de hadde flere hits og solide salgstall i Europa, antar jeg at de sultet etter å bryte gjennom i statene, og for meg virker det mest som at de bestemte seg for å "dumme" ned lydbildet sitt, for da å tekkes mest mulig interesse fra det amerikanske MTV hungrige publikumet.

Klart, det ble jo ei stor suksess, men ikke før John Hughes og ei viss tenårings-drama film ankom og noen skrev ei låt med Simple Minds i bakhodet, og vips, så var de nå svære popstjerner som solgte ut monsterstadioner over hele verden, og da antar jeg de følte at dette måtte jo backes opp med et enda større og mer rett-frem pop-dominert lydbilde å gå med.

Synd, for skiva har absolutt potensiale, men produksjonen fremstår som et gyselig slag i ansiktet fra første stund av, der det nydelige, romantiske og drømmeaktige fra forgjengeren virker å være så langt bort en kan komme, her på Sparke in the Rain som er ei brautende og irriterende skive med et band som kanskje hadde blitt litt vel høye på pæra, eller andre ting underveis, og det høres ikke spesielt bra ut, dessverre.

Alt er likevel ikke helt håpløst, den heftige og pulserende Waterfront er ei klassiker og spor som Speed Your Love To Me, Up On the Catwalk, White Hot Day og Book of Brilliant Things er også tidvis godkjente stadion-rockere, men føler få av dem matcher storheten til Waterfront.

Men det er også masser av fyllmasse her, og slikt er dårlig nytt (for min del) og der enkelte bare er direkte dårlige/irriterende og gir meg null og niks, annet enn frustrasjon.

Når man var innom Once Upon A Time (1985) følte jeg vel at den lyktes noe bedre i å kombinere et noe fyldigere og tilbakelent lydbilde da i hop med de mer massive stadion-rockerne, og dersom de hadde kombinert de aller beste sporene fra det albumet i hop med de få fra forgjengeren, vel, det ville nok tvilsomt blitt toppkarakter, men helt klart et mye sterkere sluttresultat en to små-skuffende pop-rock album med for mye fyllekalk liggende mellom de bedre øyeblikkene.

Full forståelse for at mange fans anser disse to senere Simple Minds platene som store favoritter, men greier bare ikke å falle for den utgaven, og heller nok helt klart i retning av hva de gjorde i årene i forkant.

Slettes ikke et "fryktelig" album, men skuffende, spesielt når dette er hva som møter deg etter forgjengeren, og altfor få låter som i grunn sitter igjen i øregangene, og den slags medfører til ei ganske så avholden lyst til å høre det i sin helhet for ofte, og blir til slutt så med ei:

Rating: 5/10

Høydepunkter: Book of Brilliant Things, Waterfront, White Hot Day og Shake Off the Ghosts

[Frank.N.Steen]

Hall and Oates - The Very Best of Daryl Hall & John Oates (2001)

Alltid vært svak for denne amerikanske duoen, helt siden man først hørte den heftige Out of Touch fra Vice City soundtracket tilbake i 2002-03, så var lysten til å sjekke ut mer av dem, født. Få artister oppsummerer vel egentlig 80-tallet i image og sound mer enn karer som Daryll Hall og John Oates, som jo ser mer ut som to undercover agenter fra ei Miami Vice lignende tv-serie i samtlige av sine musikkvideoer, enn store popstjerner. 

Men på 80-tallet herjet dem i Statene, da med ei gullrekke av hits, men av en eller annen grunn finner man dem ofte slengt under "One-hit-wonder" kategorien her til lands, men tviler på at de er så veldig bekymret over hva Ola Dunk måtte mene.

Har, eller hadde 4-5 studio album, de fleste fra første halvdel av åttitallet, og var innom 3 av de i vinter og vår, der inntrykket var at gutta hadde stort sett perfeksjonert det å være ei hit-fabrikk, men slet med å backe de bedre låtene opp med lignende kvalitet på studioskivene, der det ble mye av og på og fyllmasse, samt tidvis gyselig og fæl produksjon, der ikke hjalp stort på.

Av 70-talls utgivelser har jeg kun en skive, men ei meget gjennomført og flott sådan, Abandoned Luncheonette fra 1973 bød opp på ei utrolig stemningsfull, variert og imponerende reise inn soul, r & b, rock, neddempet jazz og streitere pop musikk, og følte at kunne de makte å lage ei så god skive, så kanskje de har greid å gjenta den bragden flere ganger? Vel, jeg vil forsøke å sjekke opp mer av duoen, men innså at man hadde nesten helt glemt at man en gang i tiden handlet inn ei Best Of samler, og denne fra 2001 virker (som de andre man har sett liggende i div musikksjapper) å stort sett fokusere på 80-talls hitene, og ikke at det er noe galt, men synes det er rart at fantastiske singler som She's Gone  og When the Morning Comes er fullstendig ignorert, da dette er jo overlegent noe av det aller ypperste de skrev, og hvor det ikke er kun Hall som shower i vei med sin vokalprakt, men også Oates viser at han henger fullt med i svingene.

Litt synd, for store deler av det man har hørt og sett av 80-talls verkene deres, virker mest å være et eneste stort Daryll Hall ego-trip, og der Oates står mer i bakgrunnen, som blir litt feil, da han virket å være fullt på høyde i låt skriving og bidraget på Abandoned Luncheonette er minst like mye hans innsats som Hall, men antar at MTV perioden likte å fremheve Hall mest, og kommer tydelig frem i de fleste av hitene deres på den tiden.

Også denne samleren virker å favorisere Hall, så tja, mulig han sang oftest og mest, men kanskje derfor 1973 utgaven falt såpass i smak, da det er flere "lag" i musikken.

Vel, man får ei grei blanding av store hits, mindre hits, cover-versjoner og tidligere uutgitte låter, og i motsetning til Simple Minds samleren nevnt tidligere, er det litt mer orden i sakene, der de tidligere 70-talls låtene åpner opp, og ferden går videre mot 80-tallet og MTV eraen.

Gutta gjør masser av smooth og fengende pop-musikk, men de var nok helt klart best når musikken og harmoniene sto i fokus, og ikke for mye roting med nye "leketøy" i 80-talls produksjonene, som kan bli noe mer svulstig og irriterende.

Likevel, 80-talls soundet har definitivt sin sjarm, og umulig å ikke trekke på smilet av den sleske men fengende saksen, der stadig vekk lurer seg inn i låtene, og enkelte ganger stjeler saksofonisten nærmest hele showet i videoene fra Hall og Oates.

Det er heldigvis flust av flotte låter her, men også en del lettglemte og ikke fullt så gode, men som ei samle-skive gjør nok denne ei grei jobb dersom en skulle trenger en CD plate å dytte inn i anlegget på lengre bilturer, men tvilsomt noe jeg kommer til å beholde videre, da den helt store trangen til å høre igjen samtlige låter er ikke tilstede, og vil heller forsøke å gjenoppta 70-talls lyttingen med studioalbumene deres.

Rating: 5,5/10

Høydepunkter: Sara Smile, I Can't Go for That (No Can Do), One on One, Family Man, Out of Touch og Adult Education

[Frank.N.Steen]

Duran Duran - Rio (1982)

Forsøkte meg tidligere i vinter på to andre Duran Duran skiver, debuten som var ei ganske så middels affære og den lite imponerende Big Thing fra tampen av åttitallet. Veien mot Rio har vært lang og heller skuffende, og av en eller annen grunn har man ikke hørt denne skiva i sin helhet (noen gang?) men kjenner jo godt til hitene her, og den flotte innpakningen samt de eksotiske James Bond/Indiana Jones MTV videoene, som sørget for å være en meget suksessfull oppskrift for gruppa. Men som albumband må jeg nok dessverre si at en sitter igjen med ei ganske så skuffende oppfatning. 

Inntrykket etter et par gjennomganger er vel mer et greit eksempel på et svært og meget populært pop-rock album, som jo ved første øyekast ser imponerende ut, men åpenbart var grundig bygd rundt de store singlene, men hvor de fleste av albumsporene imellom, er for meg mest forglemmelig fyllmasse, som totalt mangler de like sterke og gode melodiene, refrengene og selv om flere av dem innehar ei fyldig og tidvis fantastisk funky bruk av bass, samt ganske så stilige gitarer og futuristiske synther, så blir det sjeldent noe som henger igjen i ettertid.

Et album man virkelig ønsket å like, men det vil bare ikke stemme overens med ens kanskje litt for høye forventninger, og kan ikke forsøke å late som jeg elsker noe som aldri er i nærheten av en toppkarakter, som så mange virker å ha gitt denne skiva.

Likevel, når bandet treffer, så gjør de det meget bra, men det hender ikke ofte nok, og mulig de gjør seg langt bedre som et singelband enn albumband (i mine ører), og tja, Rio vil nok beholdes, men tvilsomt et som kommer til å bli dratt frem eller bli spilt i sin helhet, særlig ofte, slik langt mer givende og elegante av de tidlig britiske pop-rock album med ei romantisk lydbilde har gitt meg: (Roxy Music - Avalon, Simple Minds - New Gold Dream osv). 

Edit:

Vel, forsøkte å gi et eller to spor som ikke ville helt sitte, ei ny runde, og joda, det hjalp noe på. Utgjør kanskje ikke enorme forbedringer, men såpass at ratingen blir bumpet opp et veldig snillt hakk til ei:

Rating: 6/10 

Høydepunkter: Rio, Hungry Like the Wolf, New Religion, Last Chance On The Stairway og Save a Prayer

Endret 2. august 2020 av Frank.N.Steen

[:utakt]

Jeg kom plutselig til å tenke på britiske Anathema, mer spesifikt plata "Weather Systems" fra 2012. 

Åpningslåta "Untouchable", i to deler, er en slik som setter seg i kroppen lang tid etter at du skrur av musikken. Så deilig når hele bandet  kommer inn i første del og låta ruller av gårde. Når vokalen går over i duett i del to er det full gåsehud. De smører bare litt tykt på med strykere og massive akkorder og alt. Helt herlig. 

 

 

Endret 2. august 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

Vangelis - Blade Runner (1994)

Majestetisk er vel ei fin og nok så passende beskrivelse av all den mektige og nydelige musikken Vangelis sto bakom i anledning Ridley Scotts 1982 sci-fi mesterverk, og det har vel gått ei lang tid siden sist albumet ble spilt i sin helhet. Hadde jo nå ei periode i sommer 2006 hvor filmen, men kanskje viktigere musikken, ble sett og hørt, nærmest daglig. Og har vel sjeldent blitt så opphengt i en filmverden, som den en møter på i Los Angeles by, 2019. 

Falt fullstendig pladask for bruken av de enorme men også varme og meget romantiske synthesizerne, som gikk så utrolig godt overrens med det stadig dystre, regntunge og neonfylte fremtids scenarioet, skapt gjennom Scotts og ikke minst Phil K. Dicks visjon.

Å sitte å lytte til dette på dagtid, vel, gjør seg kanskje best med noe kald og god drikke og mørkere kvelder, men uansett, ikke verre enn å bare lukka øya og lene seg tilbake, for dette er musikk som tar deg med steder, og som aldri helt forlater deg. 

Et sånt sjeldent soundtrack, der bare må høres i sin helhet, da hvert bidige stykke spor er jo som et lite kunstverk å regne, der gradvis bygger seg opp, og en trenger ikke å ha sett filmen for å la seg imponere, men klart, det hjelper jo meget godt på, og tar en vekk Vangelis sitt bidrag, tja, da er jo halve filmen (eller mer) av magien borte vekk. 

Ler alltid godt av luringene som mente (på det gamle IMDb forumet) at musikken var det svakeste med filmen (mange som stadig hater synthesizere og 80-tallet), og hvor ord og uttrykk som "utdatert", "cheesy" og "pompøst" gikk igjen, og der et par stykk brukere mente at hva ville ikke være bedre enn å bare erstatte Vangelis, da med ei solid dose med brautende heavy metal (eller var det black metal?), for det ville visstnok ikke høres det dugg pompøst eller datert ut, og ja, different strokes for different folks og alt det der, men nei, sånt får meg alltid til å glise bredt.

Om noe, så har vel Vanglis og Blade Runner soundtracket endt opp med å stå igjen som et av de aller beste eksemplene på filmmusikk, og som da har tålt tidens tann, og bare høres enda bedre og mer imponerende ut med årene, og kanskje viktigere, det høres ut som lyden av en levende by, kanskje ikke en som har gått helt i den "riktige" retningen, men det er så mye stemning og følelser i sving her at dersom det er noe å "pirke" på, så må det vel være at jeg ville betalt VELDIG MYE for et helt komplett Blade Runner soundtrack.

Vel, det og kunne få hørt gjennom hele soundtracket i ei mørk kinosal, helt alene.

Tenker da på typen Esper Edition, der innehar over 2 timer med musikk, og regnes vel for å være det mest komplette soundtracket om eksisterer, og dette som ble utgitt i 1994 på CD (visstnok for første gangen), er jo knapt 1/3 av musikken fra filmen, så jeg håper virkelig at før eller siden, så vil resten også få ei offisiell utgivelse, da den noe små-skuffende trippel CDen fra 2007 var jo kun 1994 CDen gjenutgitt, med to ganske dølle bonus skiver, som jeg (og sikkert veldig mange) hadde håpet på, skulle være Esper Edition sitt fulle og hele bidrag.

Men, nok om det. 1994 CDen er likevel så gjennomført og nydelig, uten et eneste svakt øyeblikk, og nei, dette er nok blant tidenes aller beste filmmusikk bidrag, og kan ikke gjøre annet enn å rate det med samme score som filmen fikk (The Directors Cut fra 1992, vel å merke seg) og ender så med ei fullt fortjent, og meget sjelden:   

Rating: 10/10

Høydepunkter: Hele skiva er et eneste stort høydepunkt!

Endret 2. august 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Steely Dan - Can't Buy a Thrill (1972)

Et band man ofte (veldig sådan) har funnet dratt frem gjentatte ganger, i utallige musikkdiskusjoner, anmeldelser og da ofte som referanse/innflytelse på egne favoritter, men har vel aldri tatt seg tid til å få sjekket dem ut. Men de siste 2 årene har man jo handlet inn totalt 4 album, og innser vel at her burde man nok kommet seg i gang, og tja, bedre sent enn aldri.

Fra nevnte diskusjoner og omtaler omkring bandet, har man jo lagt merke til at ord og uttrykk som såkalt "Yacht-rock" eller flinkis orkester er noen av de populære måtene folk beskriver (på godt eller kanskje) bandets sound og stil, men det nærmeste man kom Steely Dan var tidligere i år, da via soloskiva til Donald Fagan, The Nightfly, som jo hadde et meget behagelig lydbilde
gående, men kanskje litt vel mye av det samme, og hvor ytterst få av sporene greide å gjøre såpass med positivt utslag at man greide å plukke ut mer enn ei favoritt, og knapt nok det. Det endte vel på ei midt på treet rating.

Tilbake til Steely Dan, og startet like greit opp med debuten, Can't Buy a Thrill som åpner i meget tropiske og behagelige rytmer.
Men plata har langt bedre og mer tempofylte spor å by på, der den fantastiske Reelin' in the Years raskt grept godt tak i meg og det svinger rikelig av, (får faktisk litt Thin Lizzy vibber av denne) fra første stund, og står seg igjen som soleklart den beste låta fra albumet, og der byr opp til heftige gitarer, melodier og skulle så gjerne hørt langt mer av denne typen musikk.

Med det blir dessverre litt som med Fagan skiva i vinters, der flere av låtene er jo meget behagelig musikk, og gutta kan så absolutt spille, men det blir litt for ofte pen og små-funky "bakgrunnsmusikk", der ender mest med at en frustrerer seg over hva er det man overser her?  
Jeg antar at det er av typen musikk/album man enten "tar eller ikke", og tross noen meget solide og flott enkeltlåter, så har man ikke tid eller interesse av å gi skiva mer oppmerksomhet enn det jeg har brukt de siste 2-3 døgnene, og har enda tilgode 3 andre album fra samme band, så håper virkelig at de rocker litt hardere fra seg på de senere utgivelsene, for det var slik man gjerne ønsket å høre mye mer av, og ikke fullt så mye av den koselige "yacht-rocken".  

Rating: 6/10
Høydepunkter: Do It Again, Midnight Cruiser, Reelin' in the Years, Brooklyn (Owes the Charmer Under Me) og Change of the Guard 

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (På 29.7.2020 den 16.07):

som jeg håper vil forbedre seg mange hakk oppover på de neste platene. 

Kyuss - Blues for the Red Sun (1992)

Joda, ingen tvil om at store ting har skjedd siden forrige skive, og denne falt langt mer i smak, men må vel bare innse at den små-stressa/"tøffe" vokalen er en av de få tingene som, tja, man bare får slite "litt" videre og forsøke å komme overens med.

Mulig ei vanesak osv, men vi får se an, men det er kanskje ingen rein "tilfeldighet" at samtlige av mine favoritter fra dette albumet er de instrumentale eller mindre vokale bidragene.

Bare så synd knapt nok noen av disse kortere låtene ikke varer mer enn et par minutter, og så er moroa over.

Vel, det gjelder heldigvis ikke alle, der det mektige albumhøydepunktet kommer helt klart (for min del) gjennom Apothecaries' Weight.

Liker som sagt musikken og stemningen veldig godt, men vokalen, ikke så mye, og kjenner at tålmodighetsgrensa mi, den blir dratt og tøyd i, så mulig ei "billig" unnskyldning, men denne skiva og dens heftige musikk passer meg nok aller best når vokalisten holder kjeft og lar bandet jamme i vei så det svinger for fullt.

Men, når det gjelder vokalbidrag må det sies at den slags gjør seg aller best på det elleville sporet Mondo Generator, helst ei hel skive av den slags ville nok sørget for ei gedigen oppjustering i karakter/sluttsu. Kan jo håpe at noe lignende finner sted på de senere albumene deres?

Ville så gjerne mer, men akkurat nå sitter jeg med to skiver til fra samme band, og etter 4-5 gjenhør får det holde for i dag, og ender så med ei rating som kan om ikke umulig, med tiden øke, men tvilsomt gå motsatt vei, det er helt sikkert.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Thumb, Molten Universe, 50 Million Year Trip (Downside Up), Apothecaries' Weight, Freedom Run og Mondo Generator

[Frank.N.Steen]

Genesis - Turn It On Again - The Hits (1999)

Kunne vel like greit ha vært gitt navnet: Genesis - The Phil Collins Years, og der samtlige spor er åpenbart fokusert på musikk der like gjerne kunne ha vært hentet fra en av Collins mange soloutgivelser, som de svære og stadig mer pop drevne skivene med Genesis på 80-tallet og tidlig 90-tallet. Men som ei Best Of samler, der jo oppsummerer "det beste" Genesis gjorde med sitt stadig mer maskindrevne radio-vennlige sound, så er jo dette ei nær utmerket bil-CD/bensinstasjon utgivelse, og da typen samlealbum man ofte ville finne liggende i dæsjbordet hos små stressa foreldre som skulle kjøre ungene til fotballtreninger, speidersamlinger og andre fritidsaktiviteter på 90-tallet.

Flere av disse hitene bringer med seg den følelsen av nostalgi og barndomsminner om stressa bilturer med venner til og fra fotballkamper, speidermøter og andre ting og tang, og hvor mor eller far i panikk ville forsøke å "roe" stemningen ned med ei random CD samler og Turn It On Again sender meg tilbake til første halvdel av 90-tallet.

Likevel, jeg har nå alltid vært svak for Phil Collins Genesis eraen, der fortsatte jo i prog-sporene til Peter Gabriel tiden, men brøt etterhvert stadig ut i mer pop-dominerte skiver, med kortere låter og større hits, og ikke noe galt i det, men følte vel at denne etterhvert meget suksessfulle formelen ble litt vel over benyttet i perioder, og der savnet av bandets mest slagferdige prog-sound ble for mye byttet ut med stadig mer mekaniske og kjølige rytmer, der jo fungerte på enkelte singler og låter, meget bra sådan, men til slutt ble det kanskje litt vel mye av den slags.

Denne samleren er litt hulter til bulter i låtvalg, men egentlig ikke noe som er noe minus, og det er såpass mange kjente og svære hits her, at en må jo gi kred til gutta, de var nok også lei av å konstant bli sammenlignet med tidligere Peter Gabriel prog-perioden, og når det så begynte å lage store hits, hvorfor ikke melke i vei og se hvor det bar hen, enn å fortsette å lage den samme musikken igjen og igjen.

18 spor og nesten 80 minutter med musikk, vel, det kan bli noe vel i overkant lenge, selv om skiva imponerende nok greier å nesten fylle seg opp med kjente og kjære låter, så er ikke alle like sterke eller gode, og synes de hvert fall kunne ha inkludert et eller to flere Peter Gabriel bidrag, selv om de kanskje ikke var noen klassisk singelband under hans tid som frontmann og vokalist, men de har nå hvert fall gitt plass til den fantastiske I Know What I Like (In Your Wardrobe) og The Carpet Crawlers.

Congo er vel ei som ble til med senere Genesis 90-talls utgaven, den uten Phil Collins, og har i grunn aldri hørt før, så vel, ingen dårlig låt, men heller ingen stand-out låt.

De fleste av bidragene her er såpass melodiøse og catchy, at det er nesten den "perfekte" radio-pop samleren, og viser hvilken dyktig gjeng Genesis var i å lage den type musikk, og selv om det ikke er musikk som spilles for mye, så er det noe betryggende og koselig med flere av sangene og stemningen, ikke minst da den nostalgiske effekten de har på meg.

Skal man kun ha ei Genesis samler, og der tar for seg perioden 1980-1991 (mer eller mindre) så er vel denne kanskje et utmerket valg, hvert fall om en er glad i 80-tallet og Phil Collins, men heller man mer i retning prog-årene med Peter Gabriel, vel, da er det nok best å styre unna.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Turn It On Again, Invisible Touch, Mama, Land of Confusion, I Know What I Like (In Your Wardrobe), No Son of Mine, Tonight Tonight Tonight, In Too Deep, Jesus He Knows Me og Misunderstanding

[Frank.N.Steen]

Iron Butterfly - In-A-Gadda-Da-Vida (1968)

Wow, kanskje på tide å gi denne ei sjanse? Ligget i samlingen siden høsten 2006, og ble vel først og fremst handlet inn, ene og alene grunnet det massive tittelkuttet der jo tar opp hele side 2 og hvor In the Garden of Eden het visstnok låta til å begynne med, men etter mye om og men (sikkert en god del mer også der ble dytta inn i systemet) så endte den altså opp med å bli: In-A-Gadda-Da-Vida.

Denne har jo dukket opp, jevnt og trutt via utallige tv-episoder (herlig parodiert i The Simpsons og benyttet som "skummel" sci-fi musikk i ei episode av Tim Allens snekker/sitcom show Home Improvement, hvor han og kona lurer ungene sine med romvesen og invasjon og Iron Butterfly spilles i bakgrunnen), filmer og reklamer, men for min del vil jeg nok alltid forbinde den med Michael Manns kjølige og gufne krim-thriller Manhunter (1986), som tok i bruk dens hypnotiske og hardtslående kombinasjon av psykedelisk rock og tidlig hard rock, og hvor Manhunters versjon var ei tungt redigert utgave, og ikke så rart, da originalen varer omtrent i 20 minutter, mens soundtrack versjonen varer i knappe 8-9 minutter. Men klart, den fanger nå likevel opp den fantastiske energien, oppbygningen og ikke minst eksplosjonen, den nær 20 minutter lange sporet innehar så masser av.

Jeg falt fullstendig pladask for det unike stemningen og musikken fra filmen til Mann, og til min store skuffelse så fantes ikke noe offisielt soundtrack utgitt i CD format, (ikke før i 2010) og bestemte meg raskt for å forsøke å spore opp og handle inn div album av artister som medvirket (Iron Butterfly, Klaus Schulze osv) og heller da søke opp/laste ned de mindre kjente artistene/komponistene og deres instrumentale bidrag, for deretter å lage min egen Manhunter soundtrack CD, så best det lot seg gjøre.

Det fungerte faktisk meget bra, og foretrekker denne fremfor den noe "tynnere" 2010 CD versjonen, som mangler flere av de beste og stemningsfulle instrumentalene, så vel, slik kan det gå.

Uansett, Iron Butterfly skiva er jo slettes ikke verst, og skjønner at fokuset er for folk flest på tittelkuttet, og ikke så rart, da den ble vel ei kjempehit og er vel også blant syre-rockens mest kjente verker.

Likevel, første halvdelen og dens langt kortere låter er ikke så gærent, det er noe smått sjarmerende og fengende over flere av disse flower-power og litt naive låtene/tekstene, kanskje "uskyldig" men de viser jo også langt mer slagkraftig og mørkere sider av sitt sound, og skulle helst hørt langt mer av dette, fremfor blomster og "bier". 

Usikker på hvilken innflytelse de hadde, men må jo ha vært mange der hørte dem og tenkte at "Om vi bare kuttet ned ei 10-12 minutter eller mer, og fokuserte på de hardere og tyngre delen, så har vi kanskje noe på gang her!" for husker de ble bragt opp i en eller annen musikkdokumentar omkring utviklingen av tidlig metall og hard rock, som referanser, så de hadde nok noe på gang, men nå har man jo kun hørt denne ene skiva fra bandet, og intet mer.

Mye av denne plata er vel også mer lyden av Summer of love type feel-good stemning, og ikke så mye av krigens fæle realiteter, men ei som helt klart skal beholdes, ene og alene grunnet tittelsporet, men også fordi et par av de kortere sporene er slettes ikke så gærne.

Ellers artig å se CD coveret, der har ei kul hypnotisk sommerfugl som blinker/glitrer om en snur og vender litt på albumcoveret. Sikkert det som medførte at den kosta litt "ekstra", for huskes som ei dyr affære i sin tid, men måtte liksom bare ha den, der og da.

Vipper mellom ei sterk firer og en svak femmer, og med ei spilletid på knappe 36 minutter går det fort unna, men få av side 1 sine låt bidrag er av lignende kvalitet og selv om de har sin sjarm og fleste er sånn halvveis fengende pop-psykedelisk rock stil, så handler det meste som nevnt om side 2 sin enorme klassiker, og ender så med ei snill: 

Rating 6,5/10

Høydepunkter: Most Anything You Want, Are You Happy og In-A-Gadda-Da-Vida

Endret 4. august 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Grace Jones - Island Life (1985)

Ei flott dame man først ble kjent med, da som ei ekstremt fysisk og ikke minst psykisk sterk Bond-skurken Mayday i 80-talls filmen A View To a Kill (1985), og der også dukket opp i blant andre Conan the Destroyer (1984) og skrekk-komedien Vamp (1986), der hun i alle tre virket å spille godt på ei slags små-skummel/sexy blanding og i hop med danske Bridgette Nielsen fremsto som to av datidens "amazon-kvinner" der virket i ei tid å ha en spennende fremtid foran seg på filmlerretet. 

Men musikken hennes har jeg i grunn sjeldent vært innom, klart, man tok jo til slutt veien mot det 80-talls Trevor Horn produserte Slave to the Rhythm (1985) tidligere i vinter, og fant vel kjapt ut at produksjonen var det ingenting å si på, men kanskje litt for mye gjenbruk av den ene svære albumhiten, og klart, var nok også meningen, men ble for min del en sånn halvveis okei, men ikke lenger musikkopplevelse.

Denne albumsamleren kom jo også ut i 1985, og tviler på at det var noen "tilfeldighet", da nettopp Slave to the Rhytm og hennes James Bond filmbidrag også dukket opp dette året, så her skulle det nok melkes i vei, og ble jo også en stor suksess for Jones, så må ha vært et meget innholdsrikt år, både som modell, artist og skuespiller. 

Jeg synes denne samleren er slettes ikke verst, og i perioder også interessant (ikke så rart, langt større variasjon og bredde, fordelt over hennes karriere fra 70-tallet og utover 80-tallet) og selv om en godt kunne vært spart de mer energiske og cheesy disco-låtene, så er det de mer tilbakelente og flotte sangene der passer Jones behagelige stemme aller best.

Klart, har ikke noe imot at hun klemmer til litt ekstra, men musikken blir litt vel raskt "hyperaktiv".

Samleren virker å være spekket med coverlåter, der flere høres meget kjente ut. 

Likevel, hun gjør enkelte av coverlåtene såpass bra, at jeg ender med å foretrekke et par av hennes versjon fremfor originalene (et godt eksempel er The Pretenders låta, Private Life). Ellers er det jo de man har hørt før, men da mer i rap/hip-hop genren som antageligvis har samplet/"lånt" heftig av frøken Jones musikk, men originalen er helt klart flere hakk over i kvalitet der ja.

Synes denne var noe vassere enn det ene studioalbumet man har hørt tidligere, og selv om det tvilsomt er noe jeg gidder å beholde videre, så er jo enkelte av sangene her av ei såpass høy kvalitet, at en kanskje må revurdere dette senere.

Rating: 6/10

Høydepunkter: La Vie En Rose, Private Life, Love Is a Drug, Pull Up to the Bumper og Slave to the Rhythm

[Frank.N.Steen]

The Celtic Circle 2 - More Legendary Music From A Mystic World (2003)

Husker denne og forgjengeren kom ut i 2003, og der første CD samleren virket å melke godt på suksessen filmbransjen hadde med eventyr og fantasi filmer som Ringenes Herre og Harry Potter filmene, og selv om det begynner å bli en langt tid tilbake siden man sist hørte gjennom den første skiva, så huskes den for flere flotte og stemningsfulle låter og instrumentaler. 

Denne oppfølgeren ble kjøpt inn for over 3 år siden, men ikke før nå har man greid å bla seg frem til den, og innså vel tidlig ut at dette impulskjøpet kommer nok ikke til å beholdes, nei. 

Til det kan det nå bli litt vel mye fele og blokkfløyte gnikking, samt de evigvarende gitar-runke soloene som aldri tar slutt, munke-koring og ja, sikkert kjempegøy for de som liker den slags, men i for massive doser så blir det bare total overdose i mine ører.

Alt er ikke helt "elendig", det er en god del behagelige og fine låter her, men med over 30 spor, der hver disk innehar totalt 16 låter, og nei, den blir altfor mye fyll, og veldig få stand-out bidrag.

Type CD samler der gjør seg best til "venteværelse" bakgrunnsmusikk, og savner at de kanskje kunne trått til litt mer, med tempo, rytmer og ja, energi, fremfor nesten 2 timer (eller lenger) med intetsigende og søvndyssende musikk, og eventuelt hatt ei skive med rolige låter, og en med mer fartsfylte sanger på den andre skiva.

Nei, det ble nok litt vel mye av "new age/world music" og altfor lite musikk med litt ekstra trøkk i, og greier ikke å bli for positivt overbegeistra av den slags.

Holder å høre gjennom en gang, og knapt nok det, og så er vi ferdig med denne.

Rating: 4/10