Hva lytter du til for tiden?

[BOBAH1]

Rammstein - Puppe
 

[Enceladus]

For en sinnsykt kul låt av Grimes!

Nå er det ganske lenge siden jeg hadde en aktiv musikkinteresse så var helt tilfeldig at jeg kom over denne nå. Dette var rått!

[Frank.N.Steen]

Har tråla meg litt frem og tilbake mellom Tori Amos album fra 90-tallet, og der både debuten (Little Earthquakes) og oppfølgeren (Under the Pink) har bydd på mye god musikk, så ble det heller ei, tja, noe skuffende gjenhør av Boys for Pele, der min CD utgave hadde sørget for å gjøre ting unødvendig knotete, da ved å stappe inn flere overlange og irriterende remixer/versjoner av enkeltlåter, og dette gikk dessverre negativt ut over helhets inntrykket. Joda, enkelte meget gode låter, men for mange som aldri gjøre noe særlig av seg, og bare "drukner" bort i alt sammen. 

Likevel, de siste to-tre dagene er det nå skiva From the Choirgirl Hotel som ser ut til å bli den åpenbare "vinneren" hos meg, og en der gror seg sterkere for hver gjennomlytting, og innehar langt flere imponerende og minneverdige enkeltspor attpåtil.

Et par av de som virkelig har sett sitt preg, er disse:

 

[Puro]

"Hva lytter du til for tiden"

Jeg satser på at det er ment som et spørsmål så du bør sette inn ett spørsmålstegn.

Elvis, SOAD, Ozzy, Andrea Bocelli og litt Pink Floyd, bra miks.:D

[MultiGamerClub]

/

 

[Frank.N.Steen]

Puro skrev (24 minutter siden):

Jeg satser på at det er ment som et spørsmål så du bør sette inn ett spørsmålstegn.

Det gikk nok litt for kjapt i svingene her når tråden først ble startet opp. Men burde jo selvsagt ha fanget det opp siden. Uansett, godt at folk følger med, så da får jeg jo se å slenge inn et ? på tampen av trådtittelen.

[Frank.N.Steen]

Fått ryddet og gått gjennom et par overflødige CDer siste tiden, der ei nokså skuffende og misledende "best of" av The Art Of Noise fra 1992, oppsummerer greit hvorfor dette en gang så interessante og eksperimentale musikkprosjektet burde ha tatt kvelden når Trevor Horn og Paul Morley forlot på midten av 80-tallet, og der resterende bandmedlemmene bare fortsatt å gjøre stadig mer irriterende og lite kreative forsøk i å melke ei kombinasjon av "artig" sampling, gamle tv-theme slagere og cover-låter fra kjente artister, men klart, i en periode fungerte det jo utmerket økonomisk. Bare så synd de aldri helt greide å matche sine beste stunder fra 1983-1985, som fortsatt høres langt mer friskt og imponerende ut,  enn det meste de ga ut i ettertid.

Denne best of plata innehar et par direkte fæle bidrag, der The Prodigy har ei gyselig rave-techno remix, og er vel et slags "takk for at vi fikk sample deres 80-talls musikk, og vi bidrar så med ei kjip remix, gjort på en-to-tre). 

Kanskje like greit at ingen av de beste Art Of Noise låtene er med her, da dette er ikke noe jeg forbinder med tidlig Art of Noise, bare ei utvannet og stadig mindre "spennende" versjon, der den grufulle Dragnet themet (kul film, men fryktelig musikk) eller Kiss med Tom Jones (igjen, filmen My Stepmoter is an Alien er tøff) men musikken, uff.

Nei, når de ikke gang finner rom til den vakre Camilla (1986) så går nok denne "samleren" rett i søpla. Har første skiva og samleren Daft (1986) og etter det virker det som man kun burde gå i retning av enkelte perler, som nevnte Camilla, der føles som ei naturlig fortsettelse fra klassikeren Moments in Love.

 

[Frank.N.Steen]

Etter å ha sett drama-thrilleren White Water Summer (1987), der jo benyttet seg av en del Bruce Hornsby and the Range låter, så kom jeg på at man hadde jo kjøpt inn deres 3 første studio album for en tid tilbake, og må si at spesielt de to første falt godt i smak. Fengende og flott pop-musikk med et fyldig sound, og disse gutta kunne virkelig spille, og det svinger bra av flere av live-versjonene som ligger ute på nettet. 

Mulig de vil forbli husket som ei "one-hit-wonder" grunnet den flotte 80-talls hiten The Way It Is, men denne gjengen hadde jo flust av solide låter, og får se om jeg ikke kan få sjekket ut noe av solo-greiene til Bruce, for liker det jeg har vært innom til nå.

Ekstra pluss for gruppas nydelig bidrag til den tøffe krim-thrilleren Backdraft (1991), og virker å være et band som ofte ble benyttet godt i mange ei film.

 

Endret 12. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Vært ei del hit og miss siste døgnet, prøvde meg på no Nine Inch Nails, og der EPen Broken (1992) ble tatt frem, og ei jeg ikke var klar over at man hadde liggende, men sikkert kjøpt inn for evigheter under ei større impulshandel, og så ble den glemt bort.

Liker jo deler av skiver som Pretty Hate Machine og The Downward Spiral, som tidvis passer utmerket som "sinna musikk" for dager man trenger den slags, men sjeldent noe som frister til stadige gjenhør, vel, annet enn enkeltlåter her og der.

Broken er jo ikke så langt unna den velkjente angstfulle og tidvis så fengende suksessfull formelen Trent Reznor ville bruke for fullt i sin industrielle rock suksess et par år senere, og får meg jo straks til å tenke i retning av 90-talls skytespill, type Quake og lignende, der ofte ville ha lignende sinna-musikk der fungerte utmerket i hop med spillenes stemning og tempo.

Men må jo bare dra på smilet av enkelte av låt titlene: 

Help Me I Am In Hell, Happiness in Slavery, Gave Up og Suck, joda, masser av positive vibber å spore der ja.

Dro også frem ei The Prodigy skive, fra 2004 og var jo den skuffende "comeback" plata Always Outnumbered, Never Outgunned, eller noe slikt. Burde jo tatt hintet i sommer 2002, da bandet ikke greide å leve opp til forventningene med den kommende singelen My Babys Got A Temper, som hørtes ut som noe billig left-overs fra Fat of the Land tiden, men 5 år senere, og dette var alt de greide å mekke i hop? 

Comeback skiva var jo hypet stort opp i vinter 2000, og mange trodde den ville komme i våren det samme året, men det gjorde den jo ikke, i stedet fikk jo Maxim ei hit med Skin som jeg har glemt navnet på, men Carmen eller Carmin Easy et eller annet.

Uansett, få virkelige stand-out høydepunkter fra 2004 skiva til Prodigy, og går nok samme vei som Broken til NIN, ut og vekk fra musikksamlingen. NINs EP noe bedre, men igjen, de irriterende "bonus sporene" der varer knappe 4 sekunder, og nesten 100 av lignende typen som såkalte "hidden tracks" senere, og så kommer man endelig til de to siste lengre låtene, og nei. Sikkert mye humor for de som gjorde den jobben, men som lytter blir det bare håpløst og meget irriterende, da anlegget skipper og små-fryser da den sliter åpenbart med å lese av alle de lynkjappe 4 sekunderne med ingenting. 

[Frank.N.Steen]

Prince og skiva The Gold Experience (1995) har fått kjørt seg siste døgnet. Enda ei som ble handlet inn (tilbake i tampen av 2016) og kun hørt den flotte balladen The Most Beautiful Girl In The World, men resten av materialet var nokså ukjent for mine ører. Tja, på denne tiden gikk vel egentlig Prince under navnet The Love Symbol (eller noe slik) grunnet ei (var det en lengre feide?) med sitt tidligere plateselskap, og tror han var også i en periode under navnet The Artist Formerly Known As Prince.

Uansett, var spent på om denne ville leve opp til "nostalgien", vel, for min del skyldes nok mest nevnte hit-singel der ble spilt ekstremt mye i 1995-96, både på radio og tv, mens CD coveret var å se i samtlige musikksjapper, ofte gjennom store postere hengende foran kassa. 

Den åpner jo meget lovende, hvor den heftig spaca og funky P-Control (Pussy Control) blir kjapt fulgt opp av minst like tøffe og rocka Endorphinmachine samt ei sexy og forførende Shhh, men man blir dessverre også raskt påminnet om at det er en del unødvendig "fyllmasse" der ligger mellom samtlige av sporene, og tenker selvsagt på alle disse NPG (Operator) delene, som går igjen, hvor enkelte kun varer i et par sekunder, mens andre drar det ut i nesten 1 minutt med unødvendig "pjatt" og futuristiske "lyder". 

Slikt bidrar dessverre til å ødelegge mye av rytmen og tempoet, og når en attpåtil får flere overproduserte, brautende, og til de klart svakere og irriterende spor, ala: We March, Dolphin, Now, 319 og Billy Jack Bitch liggende oppå der igjen, så, vel, med nesten 70 minutter musikk, det blir ganske enkelt for mye til "overs" og alt er ikke like gjennomført eller fengende.

Hadde egentlig tenkt å starte med 80-talls skivene til Prince, vært innom et par av dem tidligere men må bare fortsette å forsøke å få orden og system i samlingen, og "luke ut" de jeg ikke finner verdige eller gode nok til å bli værende, da plassen i musikkhyllene må reduseres, og før det blir noe mer større innkjøp av musikk, må man bare bli strengere og mer nådeløs i hvilke som får bli værende og de som skal ut. 

The Gold Experience er slettes ingen dårlig plate, og sikkert et must for fansen, men etter å ha vært innom den en 5-6 runder nå, stopper jeg på ei meget snill terningkast 4, eller ei rating av 6/10 som betyr ei grei skive, da med flere topppunkter, men i sin helhet blir det altfor store avstander, fra gull til for mye "tull", og som nevnt, flere av de overproduserte "kule" 90-talls hip-hop inspirerte sporene er mest i veien, og hadde man fjernet disse, samt et par av de mer middelmådige og disse irriterende NPG (Operator) greiene, vel, da ville nok albumet stått sterkere, kanskje ei svak femmer (type 7/10) men klart, en ville ikke sittet igjen med oppunder 60-70 minutter med musikk i retur.

Albumets absolutt høydepunkt for min del, vel, det er umulig å ikke nevne vakre og fengende The Most Beautiful Girl In The World, der virker å ha hentet en god del inspirasjon av melodi/refreng fra ei eldre Whitesnake hit (glemt navnet) på tampen av 80-tallet. Men det er null stress, da jeg fortrekker helt klart Prince låta og nei, masser av nostalgi og spenningen rundt det å komme hjem fra skolen, sette på MTV og aldri få vite hva man ville få i retur, vel, annet enn muligheten for nok ei favoritt låt/video. 

Fortsatt en av de mest populære videoene/låtene til Prince på VH1-Classic, der den spilles flere ganger daglig (eller så virker det som). 

Andre høydepunkter er jo: P Control, Endorphinmachine, Shhh, Shy, Eye Hate U og selvfølgelig tittelkuttet.

Men, nei, et album som man har forsøkt seg på, men der tvilsomt blir noen keeper i samlingen. Klart, de nevnte høydepunktene er av slik kvalitet at man kan jo re-vurdere situasjonen når neste haug med CDer skal ut av heimen, og pleier alltid å legge til side de som man er litt i tvil om, og dessuten er jeg spent på hvordan det går når en drar frem 80-talls Prince platene (har ei 4-5 av de liggende på vent) og nei, kanskje greit å ikke ta for raske beslutninger, men inntil videre blir det altså ei snill:

6/10 

Endret 19. juli 2020 av Frank.N.Steen

[MrMarbles]

Frank.N.Steen skrev (På 13.7.2020 den 16.11):

Vært ei del hit og miss siste døgnet, prøvde meg på no Nine Inch Nails, og der EPen Broken (1992) ble tatt frem, og ei jeg ikke var klar over at man hadde liggende, men sikkert kjøpt inn for evigheter under ei større impulshandel, og så ble den glemt bort.

Liker jo deler av skiver som Pretty Hate Machine og The Downward Spiral, som tidvis passer utmerket som "sinna musikk" for dager man trenger den slags, men sjeldent noe som frister til stadige gjenhør, vel, annet enn enkeltlåter her og der.

Broken er jo ikke så langt unna den velkjente angstfulle og tidvis så fengende suksessfull formelen Trent Reznor ville bruke for fullt i sin industrielle rock suksess et par år senere, og får meg jo straks til å tenke i retning av 90-talls skytespill, type Quake og lignende, der ofte ville ha lignende sinna-musikk der fungerte utmerket i hop med spillenes stemning og tempo.

Men må jo bare dra på smilet av enkelte av låt titlene: 

Help Me I Am In Hell, Happiness in Slavery, Gave Up og Suck, joda, masser av positive vibber å spore der ja.

Dro også frem ei The Prodigy skive, fra 2004 og var jo den skuffende "comeback" plata Always Outnumbered, Never Outgunned, eller noe slikt. Burde jo tatt hintet i sommer 2002, da bandet ikke greide å leve opp til forventningene med den kommende singelen My Babys Got A Temper, som hørtes ut som noe billig left-overs fra Fat of the Land tiden, men 5 år senere, og dette var alt de greide å mekke i hop? 

Comeback skiva var jo hypet stort opp i vinter 2000, og mange trodde den ville komme i våren det samme året, men det gjorde den jo ikke, i stedet fikk jo Maxim ei hit med Skin som jeg har glemt navnet på, men Carmen eller Carmin Easy et eller annet.

Uansett, få virkelige stand-out høydepunkter fra 2004 skiva til Prodigy, og går nok samme vei som Broken til NIN, ut og vekk fra musikksamlingen. NINs EP noe bedre, men igjen, de irriterende "bonus sporene" der varer knappe 4 sekunder, og nesten 100 av lignende typen som såkalte "hidden tracks" senere, og så kommer man endelig til de to siste lengre låtene, og nei. Sikkert mye humor for de som gjorde den jobben, men som lytter blir det bare håpløst og meget irriterende, da anlegget skipper og små-fryser da den sliter åpenbart med å lese av alle de lynkjappe 4 sekunderne med ingenting. 

Broken EPen er jo magisk (men skjønner at ikke alle synes det). Den markerte overgangen fra mer elektronisk sound til den virkelige industrielle sounden som Trent kommersialiserte, der typ Skinny Puppy o.l. var mer underground. De to siste låtene, Physical og Suck er vel coverlåter. De er helt greie, men anser de ikke som en del av selve EPen. Trentern fikk forøvrig lagd en serie med musikkvideoer til hele EPen som man ikke fikk kjøpt, men bare ble distribuert via bootleg VHS. Noe som fikk ryktet på seg for å være en snuff film. Husker da jeg fikk kopiert en kopi rundt '97 og på det tidspunktet, så var dette noe av det drøyeste jeg hadde sett av musikkvideoer noen gang. Jeg kjøpte ikke hele snuff-greia, men syntes det var unektelig kult at andre folk gikk 5 på.

https://en.wikipedia.org/wiki/Broken_(1993_film)

Skal også sies at jeg er stor fan av NIN og Trentern. Har fortsatt årlige gjenhør med The Downward Spiral, PHM, The Fragile og Broken, i tillegg til 2013-albumet Hesitation Marks. I tillegg bruker jeg å høre på en del av soundtrackene han har laget for bl.a. The Girl with the Dragon Tattoo som bakgrunnsmusikk når jeg leser typ krim/thrillere på Kindlen. Veldig atmosfærisk. 

[Frank.N.Steen]

MrMarbles skrev (4 minutter siden):

Broken EPen er jo magisk (men skjønner at ikke alle synes det)

Vurderer å gi den ei en ny sjanse, og har blitt lagt til side inntil videre, da jeg ble rimelig fed up av alle disse "bonus sporene" som jo kun endte med å hakke og "fryse" anlegget mitt, og nei, kanskje ikke beste stedet å ta opp igjen NIN lyttingen, men jeg har derimot hatt langt mer suksess med The Downward Spiral (1994), som nok ligger an til å bli ei meget positiv rating (ikke helt "ferdig" med den enda) og selvsagt spent på gjenhøret med Pretty Hate Machine (1989) og fant jo dessuten ut at at jeg hadde The Fragile (1999) også fra et av mine mange CD innkjøp, så blir interessant å se an hvordan det går seg til de neste dagene/ukene.

MrMarbles skrev (8 minutter siden):

Den markerte overgangen fra mer elektronisk sound til den virkelige industrielle sounden som Trent kommersialiserte, der typ Skinny Puppy o.l. var mer underground. De to siste låtene, Physical og Suck er vel coverlåter.

Ja, jeg burde vel egentlig ha like greit begynt med debuten, da overgangen fra Pretty Hate Machine og videre til Broken var vel ei ganske så stor forandring. Synes det var noe kjent med navnet til låtskriveren på en av de to siste låtene (var det Adam Ant?) men liker det at Trent virket å ha hentet mye innflytelse fra den tidlige britiske new-wave, post-punk og synth pregede perioden på tampen av 70 og tidlig 80-tallet. 

Også veldig moro å se at han har formet et såpass godt vennskap med Gary Numan, (som er ei stor favoritt hos meg), og der musikken til NIN virker å ha inspirert (inspiratoren) kanskje desto mer, hvert fall da av de senere 90 og 00-talls utgivelser for Numans del, og der fremstår litt i samme goth-industriell stil i både image og lydbilde, men synes det passer synth-legenden meget bra, og kult at karer som Trent Reznor tok Numan i forsvar i en tid der briten hadde vel i årevis blitt avfeid og forsøkt latterliggjort av musikkpressen.

MrMarbles skrev (22 minutter siden):

Trentern fikk forøvrig lagd en serie med musikkvideoer til hele EPen som man ikke fikk kjøpt, men bare ble distribuert via bootleg VHS. Noe som fikk ryktet på seg for å være en snuff film. Husker da jeg fikk kopiert en kopi rundt '97 og på det tidspunktet, så var dette noe av det drøyeste jeg hadde sett av musikkvideoer noen gang. Jeg kjøpte ikke hele snuff-greia, men syntes det var unektelig kult at andre folk gikk 5 på.

Har kun lest om den notoriske videoen (tror ikke jeg kommer til å se den nei) og ble ikke FBI eller noe slik koblet inn også? Sikkert ikke dårlig pr for Trent det, og økte vel bare etterspørselen rundt videoen/låta hans.

MrMarbles skrev (28 minutter siden):

Har fortsatt årlige gjenhør med The Downward Spiral, PHM, The Fragile og Broken, i tillegg til 2013-albumet Hesitation Marks. I tillegg bruker jeg å høre på en del av soundtrackene han har laget for bl.a. The Girl with the Dragon Tattoo som bakgrunnsmusikk når jeg leser typ krim/thrillere på Kindlen. Veldig atmosfærisk. 

Har også sett at navnet hans virket å gå igjen på filmfronten, og intet minus, da både filmene og musikken/soundtrackene har vært meget godt gjennomførte.

Forsøkte meg tidligere denne uka på den siste "nyeste" NIN plata jeg handlet inn (tilbake i 2005) With Teeth, som tja, var ei nokså middel opplevelse (for meg), og noen solide enkeltspor men også en del ikke fullt så imponerende.

Får se om jeg sjekke ut noen av hans senere verker, da de ofte har ligget i div bruktsjapper, men ikke gjort noen større innkjøp på den fronten siden i vinter, og kjenner jeg savner å handle inn musikkalbum, selv om man jo burde kutte ned, for må fortsette å redusere samlingen, for å få plass til potensielle nye favoritter. Ikke så lett, når en rasker med seg 20-30 plater på ei uke, og de skal jo før eller siden forsøkes å lyttes gjennom, men nei, et positivt problem kan en vel kalle slikt.

[MrMarbles]

Frank.N.Steen skrev (5 minutter siden):

Vurderer å gi den ei en ny sjanse, og har blitt lagt til side inntil videre, da jeg ble rimelig fed up av alle disse "bonus sporene" som jo kun endte med å hakke og "fryse" anlegget mitt, og nei, kanskje ikke beste stedet å ta opp igjen NIN lyttingen, men jeg har derimot hatt langt mer suksess med The Downward Spiral (1994), som nok ligger an til å bli ei meget positiv rating (ikke helt "ferdig" med den enda) og selvsagt spent på gjenhøret med Pretty Hate Machine (1989) og fant jo dessuten ut at at jeg hadde The Fragile (1999) også fra et av mine mange CD innkjøp, så blir interessant å se an hvordan det går seg til de neste dagene/ukene.

Ja, jeg burde vel egentlig ha like greit begynt med debuten, da overgangen fra Pretty Hate Machine og videre til Broken var vel ei ganske så stor forandring. Synes det var noe kjent med navnet til låtskriveren på en av de to siste låtene (var det Adam Ant?) men liker det at Trent virket å ha hentet mye innflytelse fra den tidlige britiske new-wave, post-punk og synth pregede perioden på tampen av 70 og tidlig 80-tallet. 

Også veldig moro å se at han har formet et såpass godt vennskap med Gary Numan, (som er ei stor favoritt hos meg), og der musikken til NIN virker å ha inspirert (inspiratoren) kanskje desto mer, hvert fall da av de senere 90 og 00-talls utgivelser for Numans del, og der fremstår litt i samme goth-industriell stil i både image og lydbilde, men synes det passer synth-legenden meget bra, og kult at karer som Trent Reznor tok Numan i forsvar i en tid der briten hadde vel i årevis blitt avfeid og forsøkt latterliggjort av musikkpressen.

Har kun lest om den notoriske videoen (tror ikke jeg kommer til å se den nei) og ble ikke FBI eller noe slik koblet inn også? Sikkert ikke dårlig pr for Trent det, og økte vel bare etterspørselen rundt videoen/låta hans.

Har også sett at navnet hans virket å gå igjen på filmfronten, og intet minus, da både filmene og musikken/soundtrackene har vært meget godt gjennomførte.

Forsøkte meg tidligere denne uka på den siste "nyeste" NIN plata jeg handlet inn (tilbake i 2005) With Teeth, som tja, var ei nokså middel opplevelse (for meg), og noen solide enkeltspor men også en del ikke fullt så imponerende.

Får se om jeg sjekke ut noen av hans senere verker, da de ofte har ligget i div bruktsjapper, men ikke gjort noen større innkjøp på den fronten siden i vinter, og kjenner jeg savner å handle inn musikkalbum, selv om man jo burde kutte ned, for må fortsette å redusere samlingen, for å få plass til potensielle nye favoritter. Ikke så lett, når en rasker med seg 20-30 plater på ei uke, og de skal jo før eller siden forsøkes å lyttes gjennom, men nei, et positivt problem kan en vel kalle slikt.

Gary Numan var av og til innom på live opptredener med NIN. F.eks. her: 

og her: 

 

Forøvrig finner du også Broken EPene i 5 forskjellige videoer:

 

 

 

 Der de to siste var de som i hvert fall jeg syntes var drøyest. Klart, har jo skjedd litt siden 1992/93, så ikke alt som er like heftig lengre

 Til slutt kan jeg jo nevne at Trentern startet å bli introdusert til filmverdenen allerede i 1994 ved å sette sammen soundtracket til Natural Born Killers. Videre gjorde han samme greia til Lost Highway fra 1997. Men det var først i 2009 at han virkelig satset på film og TV-serier. Fikk forøvrig Oscar for filmmusikken til The Social Network.

[Frank.N.Steen]

MrMarbles skrev (10 minutter siden):

Gary Numan var av og til innom på live opptredener med NIN. F.eks. her: 

Tøft! ? 

Utrolig hvor mektig og hardt disse gamle synth-slagerne fortsatt høres ut, og ikke minst hvordan de jo stadig biter fra seg, da godt hjulpet i hop med tunge gitarer samt et heftig "backing band". Men klart, originalen og ikke minst skiva den er hentet fra, The Pleasure Principle (1979) er jo et av de synth albumene som jeg synes har tålt tidens tann aller best, og høres jo fortsatt helt unik ut.

Digger det kalde, men likevel funky og futuristiske preget Numan hadde på musikken sin i 1979-1980, og ikke minst hvor produktiv han jo var i så ung alder, knapt 19-20 år. Og i stedet for å forsøke å "henge seg på" eller klamre seg fast til ei tredje-fjerde eller femte bølge med små-desperate britiske punk-posører/Sex Pistols wannabes, så gikk han jo kjapt over til å ditche gitarene og gå fullt ut for synth, bass og trommer og det ble jo ei jo et ganske bra valg til slutt.   

Men det hektiske arbeidsforholdet ble vel dessverre også noe av grunnen til at han forlot musikkscenen for ei stund, som jo viste seg å være et katastrofalt valg for hans del, og litt synd at han forlot dette soundet så altfor tidlig. Men det han gjorde på den tiden la jo et godt grunnlag, og da ikke bare for det mer kommersielle men også videreføringen av moderne synth-pop.

Selv om jeg nok foretrekker synth-popen til Numan (og andre) uten for mye bruk av gitarer, må det jo nevnes at hans tidligere og mer rå gitar-punk drevne materiale gjorde seg meget godt på live-skivene Living Ornaments (1979), og tror han var ganske så tungt inni tidlig Ultravox (John Foxx) perioden, som jo også virket å kombinere punkens råere energiske driv med Kraftwerks kjøligere og mer elegant sound. Dessverre for den tidlige Ultravox utgaven ble det ingen kommersiell suksess, men de virket å ha noe meget bra på gang via de første 3 skivene, men hjelper vel lite, dersom ingen kjøpte platene deres, foruten da typer som Gary Numan som hørte øyeblikkelig potensialet, men det hjalp dessverre ikke Ultravox der og da. 

Kult at Billy Currie senere gjorde flere vellykkede innhopp på Numans album og live opptredener, samt at John Foxx og Numan har vel gjort nyere musikk sammen. 

Uansett, trist at ikke flere forsøkte å kombinere punk og synth så tidlig ut,for det ga ofte meget positive utslag:

MrMarbles skrev (1 time siden):

Til slutt kan jeg jo nevne at Trentern startet å bli introdusert til filmverdenen allerede i 1994 ved å sette sammen soundtracket til Natural Born Killers. Videre gjorde han samme greia til Lost Highway fra 1997. Men det var først i 2009 at han virkelig satset på film og TV-serier. Fikk forøvrig Oscar for filmmusikken til The Social Network.

Var ikke klar over at han startet såpass tidlig ut, men likte bidraget hans i (var det Gone Girl?) og har tilgode å se den amerikanske utgaven av The Girl With The Dragon Tattoo, selv om filmen er i boden min, enn så lenge. 

Takker for interessante tips og info,  får jo noe å jobbe med fremover, for skal definitivt ta flere besøk hos Trent og NIN i løpet av nærmere fremtid.

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (På 19.7.2020 den 13.20):

selvsagt spent på gjenhøret med Pretty Hate Machine (1989)

Vel, det ble nok litt sånn som fra tidligere besøk, et par fantastiske enkeltspor og et par som ligger å vipper litt mellom bra og veldig bra, mens resten aldri helt slår seg til ro i øregangene mine, og tja, The Downward Spiral er nok et som er flere hakk over i kvalitet.

Pretty Hate Machine er ei type sterk firer eller 6,5/10 album. Muligens en som fansen kanskje trykker enda høyere til brystet, men jeg sliter med å få den til å sitte som noen stor "klassiker", men verdt å ha i samlingen grunnet flere av dens minneverdige og sikkert ganske så viktige for genren og Trent innflytelse og ferd videre. Er vel nesten 10-15 år siden forrige besøk, så greit å få hørt igjen.

Enkelte av tekstene blir kanskje noe vel, hm, ikke helt min greie, men så har jo heldigvis melodi, rytmer, stemning osv vært det som jeg oftest legger mest vekt på, og ikke tekst, som jeg jo vet man burde forsøke å bli noe mer grundig/flinkere i å gjøre, men gamle vaner er vonde å vende. 

Av favoritter er nok de mer åpenbare: Head Like a Hole, Terrible Lie, Something I Can Never Have men ved nærmere gjenhør har jo spor som That's What I Get falt godt i smak, og en man hadde jo helt glemt. Men den som har vokst mest på meg er nok den funky og bass-dominerte:

Kan jo hende skiva vil stige opp til ei svak femmer - 7/10 en gang i fremtiden, men akkurat nå føler jeg at avstanden opp til nevnte Downward Spiral er ganske så stor, og blir kanskje noe tåpelig "unnskyldning" men deler av produksjonen blir litt av og på for min del, og klart, dette var jo et meget lovende startskudd/debut, men likevel ei som da skal helt klart få bli værende videre i musikkhylla mi.

Endret 20. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Melissa Auf der Maur (2004)

Enda et album som ble "hastekjøpt", sikkert grunnet hypen omkring det, og da mest sannsynlig alle de kjente rockerne som gjestet skiva (store deler av supergruppa fra rundt 2001-02 av Queens of the Stone Age deltar visstnok her) og det at dama selv bidro jo i to av 90-talls alternative rockens kanskje mest selgende eller kjente band (Hole og Smashing Pumpkins) gjorde nok sitt til at mange ble (meg inkludert) noe blendet av alle de positive omtalene og nostalgien. 

Melissa er nok ingen dårlig musiker, men stemmen hennes drukner oftest i gyselig produksjon/lyd miks, der gitarer og trommer er skrudd opp til absolutt maks (i samtlige spor) og vokalen blir mest anonym/liggende godt baki det hele, og kanskje ei grunn til, da hennes vokal er ganske så anonym og "spinkel" i forhold til musikken/låtene.

Forventet kanskje litt hardere/mer trøkk i albumet, klart, det åpner slik, men selv da blir det fort noe "ensformig" og med få stand-out spor, så bikker det raskt feil vei for min del. 

Gitt det 2-3 gjenhør (ikke hørt siden sommer 2004) og innså at de samme 2-3 låtene man husket albumet og dama for, er fortsatt de som såvidt greie å skille seg noenlunde ut, og resten er allerede gått rett i den store glemmeboka.

4,5/10

Vel, det positive var vel at hun ikke lempa ut ei like fæl og irriterende "sinna dame" skive som det tidligere Hole kollega Courtney Love gjorde, samme året, for det var virkelig ikke noe å juble over. 

[Zeven]

Ahh Hole og Courtney Love. Det liker jeg. Uansett i det siste har jeg hørt mye på Silja Sol og Lightning Dust. Og ikke minst Siste album til FKA twigs

[Frank.N.Steen]

Har kun 2 skiver fra Hole/Love (Live Through This og Celebrity Skin), og der den første er nok den beste  (av de to man har hørt), men oppfølgeren scorer litt ekstra på nostalgi og har jo også en del gode enkeltlåter,  da mulig et mer radio vennlig sound (ikke nødvendigvis noe minus), men alltid vært interessert i å få sjekka ut deres tidligere utgivelser. 

Usikker på om de noengang utga noe særlig mer etter tampen av 90-tallet, men Courtney satset jo tungt den tiden på filmverdenen, og virket for ei periode å lykkes ganske så godt med nettopp da, da både med innhopp i den med Woody Harrelson (glemt tittelen) og Man on the Moon (med Jim Carrey). Men mulig hun ble litt vel gira (på litt av vært) og utover 00-tallet var det mye av og på feider med alt og alle, spesielt tidligere Nirvana kollegene Dave Grohl og Krist Novoselic, (kanskje mest Grohl), samt eksen hennes Billy Corgan. 

Angående nostalgi, hadde jeg et, vel, små-hyggelig gjenhør med et par sen 90/tidlig 00-talls dance aktører fra Norge, som jo åpenbart forsøkte å henge seg trance-bølgen som virket å herje i 1999-2001, men kanskje mer trance-light eller trance-pop er hva man fikk i retur. Uansett, noe små komisk men tja, man likte jo den slags, og kan ikke si de var det absolutt "verste" av hva Norge hadde å by på opp til av kommers dance musikk:

Pacific Blue - Hurricane (1999)

Usikker på om navnet ble tatt/inspirert av hvor populær tv-serien (med samme navn) var her til lands, spesielt under sommeren, men Pacific Blue virket å være en av de som herjet bra på radio og div albumsamlere i vår/sommer 1999 og holdt det gående et stykke ut i vinter 2000. 

Ble satset ganske "tungt" på denne karen, og der tv-reklamene omtalte debuten hans for å være: "Årets trance album!"

Selv kjøpte jeg kun inn singelen (tror det faktisk var den fjerde tatt fra skiva hans) og siste som ble utgitt i vinter 2000 og het Amore, Men husker helt klart best hiten Hurricane, der ble spilt mye på ungdomsfester og gir meg et fint nostalgisk kick, og er kanskje den av singlene jeg synes har holdt seg best. Tror Pacific Blue kun utga ei skive, men ble flere innhopp på VG-Lista Topp 20, og har vel også gjort noen senere nostalgi konserter/opptredener på type Back to the 90s eller We Love the 90s show. 

Infinity - Making Out (1998)

Denne ble vel aldri like stor eller ofte spilt som deres vår/sommer slager (fra samme året) Happy, men Making Out sender meg rett tilbake til sen høsten 1998 og tror også samme sang dukket opp på Absolute Music 25. 

Mulig mer euro-dance/pop stil, og mer i samme stil som Solid Base og lignende artister. De har sikkert også dukket opp, jevnt og trutt i retro-show opp gjennom årenes løp, men forbinder de nok mest med andre halvdel av 1998 og mange gode ungdomsminner.

Il Caesar - Silencio (2000)

Enda ei norsk dance gruppe som hadde ei viss suksess med et mer "eksotisk" lydbilde enn sine norske kolleger, og husker godt den første singelen La Musica (Electronica), og hadde aldri trodd de var norske, men Calma og Silencio ble jo senere utgitt, og innså at de ikke var italienske likevel. 

Voodoobeats - Bring Me Closer (1999)

Kvalitetsmessig er nok denne en god del hakk (og vel så det) over de andre norske trance/dance bidragene nevnt hittils, og igjen, hadde aldri trodd de var norske når man først hørte denne på radio og fester. Usikker på om de noengang greide å følge opp denne hiten, men uansett fortsatt ei meget flott og fengende låt.

Vel, svenskene var nok en del hakk over oss når det kom til denne type musikk, spesielt på 90-tallet. Enkelte CD samlere var jo nærmest en overflod av svenske artister, og der minst halvparten var euro-dance. 

E-Type var jo nærmest overalt i en periode, og virket å ha en hyggelig tendens til å dytte inn en god del 80-talls skrekkfilm referanser i musikkvideoene sine (Friday the 13th og Poltergeist, blant andre).

Vel, jeg tror jeg stopper 90-talls nostalgien for denne gang.

[Frank.N.Steen]

Fortsetter dykket ned i album man handlet inn på tidlig 00-tallet, og der har stort sett bare liggi i filmboden min og samlet opp støv, og siste dagene har man forsøkt å ta opp igjen/gi ei fair sjanse til et par av dem, og innser vel greit at, joda, en god del fine enkeltlåter, men helheten på skivene blir raskt noe, hm, ikke helt hva jeg hadde håpet på, og tviler sterkt på at de vil bli værende, og kanskje en eller to blir lagt til side for ei senere visitt, men skal man holde på slik, blir jeg jo aldri ferdig med opprydningen.

Svenske Kent var/er vel stadig et av de største/mest populære rocke banda i Skandinavia, men kjøpte kun inn Vapen och Ammunition (2002) tilbake i sin tid, og et kjapt gjenhør avdekker at, joda, du har de svære radiohitene som fortsatt blir spilt fra tid til annen, men fint lite av albumsporene gjør særlig utslag, annet enn å fylle opp resterende spilletid med noen "ballader" og lett glemte pop-låter. Likevel, skivas soleklart beste (i mine ører) er nok helt klart:

Nesten så man får re-vurdere å beholde den, kun for da enkeltlåtene.

Fant også de to første til Coldplay, og igjen, de store radiohitene var ikke til å glemme, men etter et par gjennomganger synes jeg Parachutes (2000) er hakket vassere enn A Rush of Blood to the Head (2002), men skal gi de ei runde eller to til, men blir nok aldri noen "die-hard" fan av gruppa, men skulle ønske de kunne trå til litt "røffere", for synes de kler det, enn bare enda ei halv søvnig piano-låt. 

[Hitherto]

Fikk den triste nyheten om at Tim Smith døde i går, bare 59 år gammel. Fyren ledet Cardiacs fra tidlig 80-tall. Det var et band jeg ikke oppdaget før en 4-5 år siden. Da fikk jeg følelsen av å ha gjort tidenes funn. Rent ubegripelig hvordan bandet konsekvent unngikk komersiell suksess og oppmerksomhet, men de var nok litt for kaotiske, bråkete og proggressive da mer åpenbar og enkel "britpop" stod for døren på 90-tallet. Band som Supergrass og Blur var åpne om inspirasjonen, og jeg kan egentlig høre det.

Gruppas magnum opus - Sing to God (1996) - har vært et personlig midtsommer-album de siste fire år. Spinner det igjen nå.