Hva lytter du til for tiden?

[Frank.N.Steen]

Mer tidlig 00-talls skandinavisk retro-rock, hvor svenskene mulig gjorde det bedre med The Sounds og hiten:

De turnerte (om jeg ikke husker feil) med Dave Grohl og Foo Fighters, og han skrøt fælt av hun vokalisten/frontdama og mente at damer som snuste var det beste og mest sexy på moder jord, i ett aller annet intervju tilbake i 2002 og forbindelse med deres egen plate One by One. Tror han også forsøkte å promotere svenskene i et par av Foo Fighters musikkvideoer, da gjennom t-skjorter og gensere.

Her til lands hadde vi vel Surferosa som hadde et kanskje enda mer sen 70 og tidlig 80-talls new wave retro preg i musikk og stil, og de fikk vel også en del oppmerksomhet over i statene, men husker kun debuten, eller albumet som kom ut i 2002-03.

 

[:utakt]

Vi må bli litt mer moderne. Norske Leprous kommer stadig med nye skiver, kritikken og musikken blir bare bedre og bedre for hver gang. For en gjeng. 

"Dare You" er fra debutskiva. Hele introen er sånn deilig erting "nå skjer det snart! Nå smeller det! Bare vent! Snart!" før taket endelig løfter seg på 1:17. Men i typisk prog rock stil så skiftes det taktart oftere enn man bytter partner på swingersklubb, så rockefoten får vente. 

Det er bare å lukke øya og nyte i stedet. 

 

 

[Frank.N.Steen]

:utakt skrev (6 minutter siden):

Vi må bli litt mer moderne.

Jeg tror nok det toget er gått for min del, hvert fall når det gjelder musikk. 

Men innser at man knapt har sett eller hatt noe særlig interesse av nyere film/tv/musikk i ei årrekke nå. Selvsagt ikke ment som at alt nytt er dermed sagt = dårlig, men klarer ikke å henge med lenger i hva som foregår i nåtid, verken tid eller motivasjon er tilstede, og er så utrolig mye uhørt/usett musikk og film fra tidligere tiår, som jeg jo gjerne vil sjekke ut, og nei, et umulig prosjekt å fullføre, men klart, ting forandrer seg, og plutselig en dag hører man ei låt, eller ser en ny film og vips, så har man blitt litt mer "oppdatert" enn på veldig lenge.

 

Endret 18. juni 2020 av Frank.N.Steen

[:utakt]

Steven Wilson. 

Her tenkte jeg at jeg ikke trengte å skrive mer, men så er det kanskje ikke alle som er opptatt av progrock. ?

Et unikum av en fyr, mest kjent fra Porcupine Tree men i de siste årene som soloartist. Når han ikke lager egne låter så livnærer han seg på å mikse ting for andre. 

En ting er at alt han tar i låter så forbaska bra. Han kan skru lyd. En annen ting er at han er over snittet god på å skrive låter også. Det må jo bli suksess, det. 

Denne heter Significant Other, og kom på første soloalbumet "Insurgentes" for noen år siden nå (kanskje mer enn noen, jeg begynner å bli gammel...) 

Bygger så pent, så deilige harmonier og det gjør godt å høre på. Så kommer full gåsehud når backingvokalen drar på opp i stratosfæren. Denne fortjener å spilles høyt altså. 

Nytt album er på trappene, men corona (umulig å turnere = ingen release). Takk Kina. Det blir vel lansert etterhvert... 

 

 

Endret 19. juni 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

Siste døgnet har man endelig kommet såvidt i gang med 4 Nick Cave and the Bad Seeds skiver, man handlet inn for et par år siden, alle i meget godt/pent brukt, nesten splitter nye CD utgaver, og kjøpt i div bruktsjapper til den "enorme" prisen av 15-20 kroner for alle sammen. Platekompen skulle til sammenligning ha nesten 700 kroner for samme bunke med album, så de har jeg ikke giddet å kaste bort tid og penger på å besøke når det gjelder større og impulsive platekjøp, på veldig lenge nå. 

Startet like greit med skivene Murder Ballads (1996) og Boatmans Call (1997) og kanskje ikke så rart, da grunnet at de jo inneholdt de to mest kjente og få låtene en har hørt av Nick Cave, den 1995 hiten med Kylie Minogue og flotte Into My Arms, men foruten de, innså man kjapt at de kanskje ikke var helt hva en "forventet", og trenger nok langt mer tid enn et par gjennomhør her og der, så i dag virket det som Let Love In (1992) var ei der har større potensiale til å sitte, nesten alle sporene virket meget lovende og interessante, og likte nok mer det sinte lydbildet fremfor det mer "tilbakelente" blues/folk rock pregede fra de senere. 

Men jeg gir meg ikke, og vil nå rette fokus på The Good Son (1990) og nevnte Let Love In, og deretter se an de senere 90-talls utgivelsene igjen ved senere anledning.

[Frank.N.Steen]

Lenge sia jeg besøkte eller stakk innom NewRetroWave, men innså jo ved forrige besøk (flere år siden nå) at de mest interessante låtene, var de som hadde ofte de deiligste 80-talls damene i videoene sine. Og selv om Kim Cattrall og Traci Lords er to meget flotte damer å lene øya på, så må jo musikken nevnes.

Deilig og avslappende melodier, stemning og en passende vokal/tekster, der virkelig fremhever mye av 80-talls retro lyden en så gjerne ønsker å forbinde med det tiåret, da til det maksimale, men uten at det blir "trashy" eller "billig", men høres elegant ut, og som noe der kunne blitt til på åttitallet.

 

Endret 19. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Roger Gunvaldsen]

Nå er det you tube som står på..Frankie laine med rawhide! og der kom jammen meg uriah heep med easy living. Gamle minner strømmer på.

[Frank.N.Steen]

Roger Gunvaldsen skrev (6 minutter siden):

rawhide!

Får meg til å komme på at, dæven, nå er det virkelig på høy tid å få sett igjen The Blues Brothers (1980), for det er blitt altfor lenge siden sist gang.

Endret 20. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (23 minutter siden):

Får meg til å komme på at, dæven, nå er det virkelig på høy tid å få sett igjen The Blues Brothers (1980), for det er blitt altfor lenge siden sist gang.

Tror ikke den er sett i dette årtusenet for min del..Jeg kjøpte  og så første sesong av rawhide, muligens andre sesong også og der var jo sangen kjenningsmelodien.

[J.Lomax]

Hører på mye ulikt. Stort spenn. 

Siste dagene har det vært mye ELO, Hank Williams sr og 80-talls rock. 

[Frank.N.Steen]

J.Lomax skrev (5 timer siden):

Hører på mye ulikt. Stort spenn. 

Ikke så dumt det, nei. Skulle ønske jeg var langt mer "altetende" når det gjelder musikk og film, men blir jo oftest til at man går for de litt "tryggere" beitemarkene. 

Men, forsøker jo fra tid til annen og "utfordre" min smak i ny og ne, mye bom og forglemmelige saker, men en gang i blant blir det suksess, og slikt er jo viktig grunn til å aldri gi opp.

 

[:utakt]

Coverversjon av en gammel klassiker. Digg. Gitarsoloen mot slutten er fullstendig overkill, men moro lell.

Bonuspoeng for å ha Hulk Hogan på bass (nei, det er ikke han)

 

Endret 21. juni 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

Våkna med dotter i øregangene på lørdag, og der ene øret hadde mye av samme følelsen som når en får vann eller noe i det, men vil liksom ikke forsvinne med et første. Heldigvis blitt noe bedre i dag, men øresusen virker å være trigga på det ene øret, og sånt går dessverre utover lytteropplevelsen og gleden, og innser at da er det bedre å la den mer hardere/sinte musikken ligge et par dager, og heller forsøke å gå for noe mer avslappende og behagelig i stedet.

Hadde ei eldre spilleliste for den slags, mest instrumental og deilig musikk fra div film og tv-serier, men borte vekk blei den. Heldigvis funnet igjen flere av videoene, og en av de jeg oftest kommer tilbake til, er det nydelige themet fra Charles Bronson actionfilmen Murphy's Law (1986) og der jeg satt nærmest forundret første gang, og lurte på hvor i huleste kom dette vakre og beroligende Arabella's Theme fra?

Eller som en artig kommentar fra Youtube videoen skriver:

"Who knew a song so beautiful could come from a Charles Bronson movie?"

Filmen er jo en blanding av buddy-cop og sleazy seriemorder thriller, og nei, et nydelig theme der raskt ble ei stor favoritt. 

Liker hvordan det gradvis bygger seg opp, med gitarer og forskjellige instrumenter, men beholder likevel den fine følelsen hele veien ut, og kunne godt tenkt meg en extended versjon på mange timer. 

Minner meg litt om det flotte og stemningsfulle themet/soundtracket til Michael Franks og Chuck Norris filmen Code of Silence (1985). 

Igjen, bygger seg rolig opp, og legger på flere lag med vakre og flotte detaljer/melodier, og igjen, ei meget positivt opplevelse der jeg ikke hørte komme første gangen man så filmen, for evigheter siden. Kanskje også en viktig grunn til at den står igjen som min favoritt film av Chuck Norris. Han sparker godt fra seg, men føler den gritty storbyjungelen var et fint og positivt skifte fra den nokså oppbrukte Vietnam jungelen i de mange b-filmene hans, og hjalp jo godt på at Andrew Davis sto bakom regien, samt store deler av folka der jo ikke lenge etterpå, også ville gjøre blant annet Steven Seagals debut, Above the Law (1988).

Men Code of Silence var ei tøff og meget god action-krim film, og synd det ikke ble noen oppfølger.

 

[MrMarbles]

Frank.N.Steen skrev (På 19.6.2020 den 13.35):

Siste døgnet har man endelig kommet såvidt i gang med 4 Nick Cave and the Bad Seeds skiver, man handlet inn for et par år siden, alle i meget godt/pent brukt, nesten splitter nye CD utgaver, og kjøpt i div bruktsjapper til den "enorme" prisen av 15-20 kroner for alle sammen. Platekompen skulle til sammenligning ha nesten 700 kroner for samme bunke med album, så de har jeg ikke giddet å kaste bort tid og penger på å besøke når det gjelder større og impulsive platekjøp, på veldig lenge nå. 

Startet like greit med skivene Murder Ballads (1996) og Boatmans Call (1997) og kanskje ikke så rart, da grunnet at de jo inneholdt de to mest kjente og få låtene en har hørt av Nick Cave, den 1995 hiten med Kylie Minogue og flotte Into My Arms, men foruten de, innså man kjapt at de kanskje ikke var helt hva en "forventet", og trenger nok langt mer tid enn et par gjennomhør her og der, så i dag virket det som Let Love In (1992) var ei der har større potensiale til å sitte, nesten alle sporene virket meget lovende og interessante, og likte nok mer det sinte lydbildet fremfor det mer "tilbakelente" blues/folk rock pregede fra de senere. 

Men jeg gir meg ikke, og vil nå rette fokus på The Good Son (1990) og nevnte Let Love In, og deretter se an de senere 90-talls utgivelsene igjen ved senere anledning.

De par siste Nick Cave skivene var veldig gode også (Push the Sky Away og Skeleton Tree). Det kom filmer rundt begge skivene i tillegg, "20000 days on Earth" og "One More Time with Feeling", hvor man får et ganske bra innblikk i Nick Caves liv rundt tida Push the Sky Away kom ut og turneen, innspillinga av albumet m.m, og om Nick Cave og hva som skjedde rett før den aller siste plata kom ut (Skeleton Tree). Digger begge platene, og liker også begge filmene. Man må ikke være superfan for å kose seg her.

Endret 22. juni 2020 av MrMarbles
typo

[Frank.N.Steen]

MrMarbles skrev (2 minutter siden):

Man må ikke være superfan for å kose seg her.

Takker for spennende tips,  og har vel såvidt vært innom ei bitteliten del av hans musikalske verden siste tiden, men kjenner jo at skiva Let Love In (1994) virker å dra seg stadig mer positivt frem.

Har kun de 4 nevnte albumene, men ikke umulig at man for forsøke seg på mer fra Cave og the Bad Seeds senere utover sommer/høst.

[Frank.N.Steen]

Får dra frem noen fine musikkvideoer/låter til minne om en av mine favoritt filmer av Joel Schumacher, The Lost Boys (1987). Kiefer Sutherland ville jo samarbeide med Joel ved senere anledninger, deriblant i Flatliners (1990), men gjør en solid jobb som bad guy i denne MTV inspirerte (føles nesten som ei lang musikkvideo, eller hvert fall en god del) vampyr-skrekk filmen. 

Og, tja, kanskje ikke ei like god film som den ovenfor, men musikken i den var rimelig heftig og tror at Joel Schumacher også sto for musikkvideoen til The Smashing Pumpkins og låta The End is the Beginning (1997) der senere ble benyttet med stor suksess i traileren til Watchmen (2009).

 

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (På 19.6.2020 den 13.35):

likte nok mer det sinte lydbildet fremfor det mer "tilbakelente" blues/folk rock pregede fra de senere. 

Vel, sånn kan det gå. Jeg liker godt Let Love In, men tror faktisk Murder Ballads vil gå forbi som ny favoritt, og greier jeg å få O'Malley's Bar til å "sitte", er den kanskje oppom ei 9/10 rating, så nei, får bare gi den et par sjanser til, for alt med måte og det der, og det som ikke nødvendigvis fungerte forrige uke, har altså fått ei skikkelig oppsving i mine ører uka etter.

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (På 22.6.2020 den 15.03):

Hadde ei eldre spilleliste for den slags, mest instrumental og deilig musikk fra div film og tv-serier, men borte vekk blei den.

Plukka med meg ei japansk anime-film for et par år siden under navnet A.D. Police Files (1990) og der åpenbart var rettet mot et voksent publikum, for her fikk man noen mildt sagt interessante historier og karakterer (3 forskjellige) og der animasjonen og stilen virket strekt inspirert av Blade Runner (1982) og RoboCop (1987), mens også diverse italienske giallo skrekkfilmer. 

Den som sto best igjen i minnet var:

Del 2 handlet om ei gal kjerring som hadde bytta ut mesteparten av underlivet sitt, grunnet en jobb hun mistet til fordel for et manne svin, i en jobbsammenheng, og som resultat går hun rundt og dreper (på meget brutalt vis) unge kvinnelige prostituerte på skitne t-bane vogner i de sene nattetimer. Denne likte jeg langt bedre. Herlig snuskete og vill voksen-anime med en setting/historie som karer ala Lucio Fulci ville vært stolt over, synd det da er over på knappe 20-22 minutter.

Ellers digget jeg musikkbruken, og i dagene etter, gikk jeg inn på Youtube og fikk mekka i hop ei mindre spilleliste med nyere favoritter, og der en ble ekstra godt likt, der var både behagelig, nostalgisk og innehadde noen meget heftige gitarpartier/soloer:

Får se om jeg ikke kan få ta ei nærmere titt på tv-serien Bubble Gum Crisis (tror jeg den heter), ser jo at Platekompen har ei liggende til 800 kroner, men synes det virker noe stivt i pris, så mulig andre har den til litt rimeligere utgave.

[Frank.N.Steen]

Var vel i grunn ei ganske så logisk vei, eller ferd videre, da fra Nick Cave og hans Murder Ballads, og rett over til Polly Jean Harvey, der To Bring You My Love (1995) var kanskje ei litt "hit and miss", tross av flere kremlåter, men dessverre også et par som bare ikke vil sitte helt, men så fant man kjapt ut at jeg hadde jo også skiva Stories From The City, Stories From The Sea (2000) liggende på lur, og den har gått, vel, ofte i anlegget det siste døgnet. 

Synes det er litt større "spennvidde" på låtene, og ligger an til å overgå inntrykket man satt igjen med fra To Bring You My Love, der spesielt spor som: A Place Called Home, Beautiful Feeling, The Whores Hustle and the Hustlers Whore, You Said Something og Kamikaze, men de virkelige høydepunktene, som jo gjør at skiva lett fyker opp til ei 8,5/10, er disse to:

 

[:utakt]

Svenskene er så bortskjemte med dyktige låtskrivere. De dukker opp som ugress, du tror du har kontroll på dem også popper det opp en til. 

Tomas Andersson Wij var et helt ukjent navn for meg inntil i fjor sommer, da denne låta kom inn på en av Spotify-anbefalingene mine. Jeg tror jeg begynner å bli en gammel, myk mann, som liker sånn sippemusikk.  

Finn frem kleenexen før du kommer til refrenget.