Hva lytter du til for tiden?

[Medlem]

 

Endret 27. juni 2023 av Medlem

[Frank.N.Steen]

Fikk meg et meget vellykket gjenhør med et par King Crimson album, spesielt det litt glemte Islands (1971), med dens lavmælte og behagelige lydbilde, som er som natt og dag til forskjell fra det tidvis voldsomme drønnet som kom gjennom Larks Tongues in Aspic (1973). 

[oOF]

 

[Woff]

Ingen nyanskaffelser (er det stille på plate-fronten?)
Men koser meg med boksen Let it be!
Herlig Atmos-innspilling som vinylfolka bare kan drømme om.. 🙂 

 

[Woff]

Kanskje ikke unormalt å spille litt mer Beatles i dag.. Følger opp med The White Album, Super Deluxe Box-set.. Dette for å NYYYTE 5.1 lydmix'en.. Aldeles herlig!

 

[Frank.N.Steen]

Innom King Crimson og Starless and Bible Black (1974), som jo innehar noen av bandets kanskje mest fartsfylte og støyende spor, og nesten litt synd de ikke gjorde langt flere av disse kortere bidragene, da det passet dem så utrolig bra, hvert fall gjennom den besetningen.

Men hvor kombinasjonen av korte og sinte i hop med lange og litt for improviserte instrumentale, gjør at det aldri helt vil sitte i mine ører. Slettes ikke noe dårlig album, men hjelper kanskje ikke på at det ble litt fastklemt mellom to absolutte prog rock bautaer, og hvor det kommende ville jo ta støynivået til nye høyder.

[Frank.N.Steen]

King Crimson - Red (1974)

Albumets tittel, og ikke minst platecoverets bakside, da med et speedometer som står i blodrødt, er i grunn ei utmerket beskrivelse på hva lytteren har i vente.
For der tidligere album ofte besto av en langt større spennvidde, masse improvisasjon og variasjon mellom de rolige og deretter plutselige utbruddene, så fremstår lydbildet på Red som et langt mer "strømlinjeformet", der det er rett på sak og ikke noe tid for "bullshit" innimellom.

Spilletiden er på knappe 39 minutter, noe som gjør det til det korteste albumet deres, hvert fall opp til den tid, og her har ingen ting gått til spille.
Tittelkuttet bryter øyeblikkelig ut i et ondskapsfullt og truende gitardrønn, og hvor det føles mer ut som lyden av hva sikkert mange unge og fremtidige metalmusikere hadde gledelig solgt sjela si for å ha skrevet, da enn ei "avdanka" tidligere 70-talls prog-kjempe, som virket å synge på det siste verset.

For selv om King Crimson hadde nå blitt redusert til en trio (Fripp, Wetton og Bruford), ville jo tidligere bandmedlemmer som Ian McDonald, Mel Collins og David Cross returnere, samt at hjelp fra gjestemusikere i Robin Miller og Marc Charig, medvirket i å fylle igjen der det eventuelt behøvdes.

Likevel, tross uenigheter innad så er ikke Red lyden av ei døende kjempe, men av et band som omsider virket å mestre overgangen fra hvilket monster de må ha vært å få høre og oppleve live, da over i albumformat.
Legger man til hvilken fantastisk gjennomgående flyt det er fra start til slutt, har man mye av grunnen til at deres 1974 album lett står igjen som et av disse få man ville hatt få problemer med gi ei 11/11 på skalaen med, for så bra er det faktisk.

Tekstene i hop med musikken er hele tiden i varselrødt, hvor tragedier, mareritt, ulykker, død og dommedag virker aldri særlig langt unna, og en kan undre seg over hvor mye lenger denne King Crimson utgaven kunne ha gått, om de holdt ut litt til.

Nå ble jo bandet gjenopplivet av Fripp med ei mer eller mindre ny line-up på tidlig 80-tallet, pluss Bruford alt mens John Wetton nøt stor suksess med Asia og andre tidligere progrock helter.

Det som er morsomt med senere gjenhør, er hvordan enkelte spor man ikke helt fikk taket på tidligere, plutselig nå er blant favorittene.
Det er jo kun 5 å velge blant, men der den mest åpenbare var nok Providence, som visstnok var ei improvisert liveopptreden henta inn i siste liten, og føles ut som noe der kunne delvis vært hentet fra forgjengeren Starless and Bible Black (1974).
Denne burde jo ha vært utmerket i en eller annen psykologisk mørk thriller, der dens tidvis vakre men også urovekkende intro blir brått røska opp når John Wettons enorme bass setter i gang ei mer og mer kaotisk og intens jam, før det så tar fullstendig av, og nei, en utmerket oppvarming til bandets enorme "svanesang" Starless.

Kanskje ikke det albumet absolutt alle vil forbinde best med King Crimson eller prog, men er man glad i både prog, jazz og metal, så får man tvilsomt en bedre match.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Red, Fallen Angel, One More Red Nightmare, Providence og Starless

 

 

[:utakt]

Dream Theater - Octavarium (2005)

Amerikanske Dream Theater har aldri vært redde for å tenke stort. Etter at de foregående platene (Six Degrees of Inner Turbulence (2002) og Train of Thought (2004)) hadde kjørt seg litt fast i en greie med at plata startet slik den forrige sluttet, kom de opp med dette kunststykket av et konseptalbum for å lukke det kapittelet og gå videre. 

Definisjonen på "konseptalbum" kan vel være så mangt. Oftest brukes det når tekst og musikk forteller en gjennomgående historie. Det er ikke tilfelle her, men det er en rød tråd i det hele likevel. Det overordnede konseptet for albumet er nok "oktav", som i "skala". Albumet har åtte låter. Symboliserer de åtte hvite tangentene på en oktav på pianoet. I mellom noen av låtene er det satt inn fem korte "soundscapes" (fuglekvitter osv). Symboliserer de svarte tangentene i oktaven. Toneartene for låtene er i rekkefølgen av en oktav. Åpningslåta "The Root of All Evil" inneholder ordet "root" (= grunntone). Den siste låta, "Octavarium", inneholder referanse til ordet "octave" ( = oktav). 

Så er det også et mylder av referanser til tallene 5 og 8 i dette. Oktaven har åtte heltoner og fem halvtoner, men graver du deg helt ned i materien her finner du at bandet har fem medlemmer, dette var det åttende albumet deres, innlegget i coveret har åtte sider, en av låtene går i 5/8 takt ... lista over slike ting er nesten uendelig. Man kan jo bare lure på hvor gøy de hadde det når de laget alt dette her.  

The root of all evil has been running my whole life

En enslig finger på en dyp tangent (jepp, samme tone som avsluttet forrige album "Train of Thought") setter i gang "The Root of all Evil". Dette er tredje låt i trommis Mike Portnoys vei til avrusing. På denne tiden drev han med et tolvtrinnsprogram i regi av Anonyme Alkoholikere, og som del av terapien skrev han låter om de ulike trinnene. I god, gammel Dream Theatersk ånd er dette tung metal krydret med instrumentale utskeielser. Da de turnerte for dette albumet åpnet de konsertene med denne - det fikk fart på salen.

I can feel my body breaking
I can feel my body breaking
I'm ready to let it all go
I can feel my body shaking
Right down to the foundation
The root of it all

Når de verste alkoholabstinensene har gitt seg toner låta ut med litt piano, og albumet går videre til balladen "The Answer Lies Within". En pen og rolig sak, men denne er det nok ikke mange som husker i dag. Neste låt, "These Walls", har nok straks flere fans. En låt mer på den eksperimentelle siden. Spesielt trommis Mike Portnoy spiller utrolig smakfullt på denne, refrenget sitter som et skudd, og gitarist John Petrucci får vist frem en følelsesladd solo. 

Låta "I Walk Beside You" følger de en sti utallige rockeband har tråkket opp før dem, ledet an av U2, men det er noe med det. Når det er godt håndtverk funker det selv om du har hørt det før. "Panic Attack" beskriver et panikkanfall, både i tekst og musikk. I noe kontroversielle "Never Enough" tar Portnoy et oppgjør med kravstor fans. 

"Sacrificed Sons" handler om angrepene 11. september 2001. Bandet er fra New York, dette traff dem nok hardt, og konsertopptak av at de spiller denne på "hjemmebane" i New York har følelsene tjukt utapå både band og publikum. 

Who would wish this
On our people?
And proclaim
That His will be done
Scriptures they heed have misled them
All praise their sacrificed sons

Marsipangrisen i denne rosinpølsa av et album er likevel det siste sporet, "Octavarium". Når albumet i seg selv inneholder mange hint og lurerier, så er denne låta stappet med referanser til de andre låtene på albumet, andre artister og band. En 24 minutter lang hyllest til alt som heter progrock. "Trapped inside this Octavarium!" skriker vokalist James LaBrie i et klimaks mot slutten av låta, før vi får en forløsning med strykere og et deilig soloparti fra John Petrucci. 

"This story ends where it began" synger LaBrie til slutt, musikken fader ut, og låta avsluttes med den samme tonen som innledet åpningslåta "The Root of All Evil". 

Ringen er sluttet. 

10/10

 

 

[Gouldfan]

Jeg anbefaler Ana Vidovic som spiller klassisk gitar.

Her gratis konsert på Youtube..

Octave records fra PS audio har vist spilt inn en konsert, var Paul McGowan som anbefalte henne, hun er allerede verdensberømt.

 

[Gouldfan]

Ana Vidovic-Concierto de Aranjuez Capricco Diabolico

[Woff]

Fortsetter Beatles gjenhøret. Nå går Abbey Road på anlegget her i ATMOS...

 

[Gouldfan]

Woff skrev (27 minutter siden):

Fortsetter Beatles gjenhøret. Nå går Abbey Road på anlegget her i ATMOS...

 

Du har littegrann bedre setup enn han i videoen da... 😉

[Woff]

Og litt mer godlyd fra denne herlige boksen:  (Riktignok KUN i 5.1 da)

Endret 6. juli 2023 av Woff

[Apathy]

[Tabris]

Jeg er i en periode hvor jeg gjenoppdager Jon Bon Jovis første soloalbum "Destination Anywhere". Her fikk han anledning til å være litt med nedtonet og seriøs enn i Bon Jovi, noe som gir mye bra musikk.

Denne har gått mye på repeat de siste ukene:
 

 

[Woff]

JEG har satt av et par dager til gode gamle Dr. Hook! Beklageligvis kun i stereo da, men absolutt gøy å høre musikk som jeg vokste opp til!

 

[Apathy]

[Deechon]

 

[oOF]

 

[Yakamaru]

Er vel egentlig bare denna ukas "Discover Weekly" på Spotify.