Hva lytter du til for tiden?

[Woff]

Fikk TO plater i posten i dag:  
Gilbert O'Sullivan – Driven på blu-ray. (Dette er en produksjon med Atmos lyd!)
og
TransAtlantic - KaLIVEoscope Deluxe Edition, Limited Edition, Slipcase Set  2 x DVD, DVD-Video
Blu-ray!
Har hørt igjennom Driven og nå spilles  KaLIVEoscope på DTS HD med Dolby surround (For å få 13.1 lyd)!
Så alt i alt en helt fantastisk lyd-kveld her i hula! 

Endret 2. mars 2023 av Woff

[Deechon]

Har hørt mye på Lil Dusty G i dag. En av mine nyeste favorittartister.

 

 

[Crooked Cracker]

Rett og slett hyggelig.

 

[Gouldfan]

Keiserkonserten Emperor Beethoven på Tidal via Sennheiser HD 560s

Helene Grimaud antar det er soloist pianist.

Jurowski dirigent

Den beste versjonen jeg fant, om jeg minnes så skrev Beethoven denne til Napoleon, men Beethoven endret synspunkter etterhvert som krigen turet frem... Altså til anti-Napoleon.

Men nydelig stykke, et av mine absolutte favoritter av Beethoven.

[Frank.N.Steen]

Fått hørt meg gjennom noen meget ålreite skiver siste tiden:

Suicide - Suicide (1977)

Ghost Rider motorcycle hero
Hey, baby, baby, baby he's screamin' the truth
America, America's killin' its youth

På høy tid man tok et skikkelig gjenhør med denne spenstige New York duoen, hvor debuten deres ble kjøpt inn på rein impuls, grunnet at et eller annen musikkmagasin inkluderte dem i en lengre Punk og New Wave spesialbilag fra tampen av 70-tallet. Men skjønte vel ganske tidlig ut at det Alan Vega og Martin Rev holdt på med, var kanskje ikke helt i samme gate som det som foregikk over i Storbritannias punkeksplosjon.

Og det er kanskje også noe av grunnen til at en likte det så inderlig godt, for i stedet for nok ei runde med sint rølpete tregreps rock, får man ikke langt unna dens totale motpart, via hypnotiske, pulserende og massive vegger bestående av minimalistiske synther og Vegas "Elvis" stønn og snøft, ispedd noen uforglemmelige primalskrik.
Skiva og dens innhold kombinerer ei unik blanding av smånaive, drømmende og romantiske tenåringsfantasier i hop med den brutale overgangen til voksenlivets mange urovekkende og fæle skjebner, der få makter å fremstå som større kontraster enn den varme og søte balladen Keep Your Dreams og det Amerikanske marerittet, i den over 10 minutter lange Frankie Teardrop.

Skiva man eier, er ei 2 CD disk utgave, der kommer med et lengre intervju i bookleten, to ulike live konserter, en fra legendariske CBGB og deretter kanskje den mest interessante av de to, nemlig 23 Minutes Over Brussels, hvor Suicide maktet å hisse opp et lite hav av forvirra punkere som tvilsomt var særlig forberedt på hva de hadde i vente, og som et resultat brøt det ut et helvetes spetakkel.

Alt i alt ei meget sterk debut, og der fortsatt holder seg utrolig godt og som er vanskelig å få rista av seg når den først har fått satt seg i systemet.
Ei sånn skive en kan lett forestille seg som utmerket bakgrunnsmusikk, alt mens en vandrer rundt i nattetid mot de utallige sleazy og neonopplyste kinosalene og pornobulene ved 42nd Street i New York, på tampen av 70 og tidlig 80-tallet.

Rating: 9/10

Høydepunkter: Ghost Rider, Rocket USA, Cheree, Girl, Frankie Teardrop, Che, I Remember og Keep Your Dreams

 

Yabba-Dabba-Dance! 3 (1995)

Ny runde med samleskivenostalgi, og ei som ble spilt jevnt og hyppig i vinter 1995.
Innholdet lever jo i grunn greit opp til albumets tittel, der euro dancen stadig holdt stand, og pangåpnes med en av årets største landeplager i Scatman John og I'm a Scatman, før det går over i DJ Bobo og Love Is All Around, og rart hvordan musikk kan sørge for at så mye fine barndomsminner returnerer for fullt.

Visste det var ei grunn til at denne har blitt værende i filmboden, for masse godstemning, minneverdige hits og kom jo i en periode hvor en for alvor begynte å samle CD plater, og selv om en aldri handlet inn noe mer fra Yabba-Dabba Dance serien så er nå denne verdt å beholde videre.

I likhet med de utallige nederlandske Arcade CDene, kommer denne også i ørten forskjellige utgaver, med forskjellige låter/artister og ettersom en ikke fant den norske versjonen liggende på Rateyourmusic, får jeg bare gå for den som minner mest om den en eier.

Alt er selvsagt ikke gull, men nevnte nostalgi, godstemning og fengende melodier, svære hits, bidrar i at denne går i pluss og er jo også noen fantastiske enkeltlåter, der Baby D - Let Me Be Your Fantasy er nok albumets beste spor, og ble vel utgitt 2 eller 3 år tidligere, men sikker gjenutgitt ørten ganger.
Scooter dukket også opp for første gang i mine ører, ble tidlig avfeid av mange som ei døgnflue, men ja, de holder det gående enda, og tviler på at særlig mange andre av artister som bidro her, maktet å overleve særlig lenge, mens tyskerne viste seg å være langt mer hardføre og vanskelige å bli kvitt.

Nei, skulle en gått for ei av de mange innkjøpte CD samlerne der mest oppsummerer midten av 90-tallet, så er nok Absolute Music 12 og Yabba-Dabba-Dance 3 vanskelige å komme unna for min del. Sistnevnte har kanskje ikke like mange svære artister og hits, men den gjennomgående fine flyten og denne musikalske tidsmaskinen bidrar i at det må bli ei meget godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Scatman - I'm a Scatman (Ski Ba Bop B Dop Bop), DJ Bobo - Love Is All Around, The First - Love Religion, Baby D - Let Me Be Your Fantasy, Ice Mc - I's a Rainy Day, Jaki Graham - You Can Count On Me (For Love), Newton - Skyhigh, Twenty 4 Seven - Oh Baby, Semper - Forever, Cabballero - Hymn, N-Trance - Set You Free, Scooter - Hyper Hyper, Zong!! - Tangoa og I'm a Kamikazi - Here Comes the Hotstepper

Michael Jackson - Thriller (1982)

En av de aller viktigste albumene der nådde mine unge ører i barndommen, og fikk denne klassikeren som gave i kassett på tidlig 90-tallet, og i forbindelse med juleaften hos farmor og farfar. Det å så få tredd nedpå øretelefonene og sette på albumet, og bli øyeblikkelig møtt av fyrverkeriet av ei åpningslåt i Wanna Be Startin' Somethin', det er ikke lett å gjenbeskrive.

Men jeg tror ikke en satt stille et eneste sekund, og den type musikk som virkelig ga utslag i mye kroppslige "spastiske" bevegelser utover den kvelden.
Må ha sett ut som en der har blitt besatt av ei hyperaktiv demon eller noe lignende.

Usikker på hvor ofte den skiva ble spilt ukentlig, men må ha slitt ut nærmest 2-3 av disse Thriller kassettene, ettersom bånd-salat alltids ble utslagsgivende, og til slutt fikk mamma og pappa nok, og når en omsider fikk oppgradert til en CD spiller (med kassett), ja, da var Thriller en av de 3 første CD platene man handlet inn (i hop med The Lion King soundtracket og Absolute Music 12).

Det jeg forbinder Thriller først og fremst med, er ikke kun den fantastiske produksjonen, de uhyre fengende melodiene eller svære hitene, men hvor mye moro en hadde med å leke med Turtles figurer, bygge LEGO borger eller lese tegneserier og bøker om dinosaurer, alt mens musikken gikk i bakgrunnen og ga ei utmerket "soundtrack" der løftet fantasien frem mange hakk.

Mulig alle disse herlige minnene bidrar i å løfte albumet frem noe mer, men har jo fra tidligere vært innom samtlige Jackson skiver, og svært få har imponert noe, foruten enkeltlåter, men helheten blir alltids trukket ned av for mye forglemmelige stunder.
Thriller er kanskje ikke perfekt den heller, men selv enkelte av sporene som blir ofte omtalt som "fillers", er overlegne i mine ører, flere av de store hitene hans fra andre utgivelser.

Og mens noen er kanskje litt i overkant utspilt, så er nå dette absolutt ei plate jeg kan kose meg med en gang i blant, og nei, blir så med en velfortjent:

Rating: 8/10

Høydepunkter: Wanna Be Startin' Somethin', Thriller, Beat It, Billie Jean, Human Nature, P. Y. T. (Pretty Young Thing) og The Lady in My Life

Gustav Lorentzen - Mine beste for barn (2006)

Ei nedstøvet samleskive bestående av ulike spor fra Ludvigsens soloalbum, og mulig det var den fine men stadig såre Ikke slå, der sørget for at den ble med hjem under ei av mange impulsive handleturer, i ulike musikksjapper.

Sikkert hørt noen av de andre av de totalt 20 sporene fra barndommen, men tenkte å gi den en runde eller to, når ei først hadde fått "gravd" den frem.

Til å være ei barneplate er dette slettes ikke verst, og sammen med Maj Britt Andersens Folk er rare album fra tampen av 80-tallet, er det umulig å overse hvor mye musikken hennes og Knutsen & Ludvigsen sikkert betydde for både barn og vokse, og der på ingen måte undervurderte sine lyttere, og kom med tekster og temaer som jo stadig er like aktuelle i dag. Noen kanskje enda mer, dessverre.

Lite å si på variasjonen, der det er innom alt fra country, reggae, folkemusikk, pop og rock, og selv om det tvilsomt blir et album man drar frem for ofte og spiller i sin helhet, er likevel noen av høydepunktene såpass fine og fengende, at det blir nok værende inntil videre.

Rating: 6/10

Høydepunkter: En mamma er en mamma, Ikke slå, Opp med halen, Det er sommeren som teller, Du er hva du har spist, Barn har rett, Ingen er glad i meg, Meg om 100 år, Amadeus turner i trusa, Dame som viser frem rompen sin og Kyss en elefant før du dør og Ha det på badet

Gustav Lorentzen - Bli Blid! (1990)

Følte for å gi det et forsøk, men fikk nå heldigvis fatt i ei pent brukt CD utgave av Lorentzen (eller Ludvigsens) Bli Blid! album, og til ei meget hyggelig pris.
Var spent på om den fine ferden fra de mange godlåtene fra hans 2006 samlealbum tidligere denne uka, ville fungere like bra over ei hel studioskive, og joda, det fungerte som bare pokker.

Denne skiva er full av liv, variasjon og nydelige varme og morsomme låter, men også fokus på de med noe mer alvorstynget innhold.
Så fullt mulig et av de beste norske barnealbumene en har vært innom, og veldig fornøyd med at det nå er på plass i min heller lille norske musikksamling.

Får virkelig håpe at noen omsider (kanskje Christer Falck og hans Norske Klassiker utgivelser med fokus på album der ikke har vært utgitt på evigheter i CD format) vil snart gjenutgi disse litt bortglemte norske albumperlene fra 70, 80 og tidlig 90-tallet på ny, for de fortjener ei ny sjanse til å nå både ut til nye og eldre lyttere.

Rating: 8/10

Høydepunkter: Ingen er glad i meg, Bli Blid, Ikke slå, Det er sommeren som teller, Dame som viser frem rompen sin, Anne Marie og broren, TV, Vil du kjøpe min gitar!, Verdens dummeste mann, Moteshow og Barn har rett

The Feelies - Only Life (1988)

Fortsetter i grunn der forgjengeren The Good Earth (1986) slapp, da med mer tilbakelente, varme og fengende gitarmusikk, og av typen skive og band som vokser seg litt for hvert besøk.

Kanskje ikke helt der oppe med den tidvis enorme debuten Crazy Rhythms fra 1980, men mye hadde jo skjedd både i retning lydbilde, og da ikke minst innad, med tanke på utskiftninger av bandmedlemmer siden den tid. Så nei, mye herlige, snertne og søte melodier, gitarsoloer og outroer, som gjøre at alt bare ruller fint av sted, og låt for låt, så synes jeg faktisk at Only Life er ei sterkere utgivelse enn andre skiva, og føler en har funnet greit frem til hva slags type 80-talls skrangle-rock man helst foretrekker, eller vil ha mer av, gjennom band som The Feelies og australske The Church, som innehar en del likheter i gitar og lydbildet sitt, samt dette med å kombinere sjarmerende og tidvis små sære låter melodier, til å ende opp å bli storslagen musikk.

Nesten litt vanskelig å komme seg gjennom hele albumet, tross ei spilletid på knappe 40 minutter, da en blir bare sittende og tracke seg tilbake til start, og når en tror man har funnet ei ny favoritt, så jaggu meg kommer en like god eller fengende låt, like etter. Og den slags har man dessverre ikke fått oppleve for mye, siste tiden.

Alt i alt, låt for låt, er det nærmest en umulig oppgave å kun plukke en og annen, av så mange knallsterke spor, men Deep Fascination, tittelkuttet og Too Far Gone er nok en trio som blir spilt ekstra mye på anlegget fremover.

Rating: 9/10

Høydepunkter: It's Only Life, Too Much, Deep Fascination, Higher Ground, The Undertow, For Awhile, The Final Word, Too Far Gone og What Goes On

The Fixx - Reach the Beach (1983)

Kjøpt inn nylig, ene og alene, grunnet den uimotståelig fengende One Thing Leads To Another, der medvirket i GTA: Vice City (2002), men av en eller annen grunn, var blant de få låtene som aldri dukket opp på det offisielle CD soundtracket.

I likhet med andre britiske New Wave og synthpop band fra tidlig 80-tallet, er lydbildet deres ofte innom ei rekke ulike stilarter, men ettersom dette er bandets andre fullengder, er det nok kanskje litt tightere og gjennomført levert enn debuten.
Nevnte 80-talls hit, åpner opp, da med ei funky og meget dansevennlig preg, der følges kjapt opp av The Sign of Fire, der sikkert også var ei singel fra albumet, men kanskje ikke like øyeblikkelig gjennomtrengende som sin forgjenger.

Deretter og ut, blir det aldri ei like stødig ferd, hvor enkelte er mest forglemmelige, til små irriterende, men de har ei tendens til å gjenvinne seg her og der, før albumet avsluttes med den soleklart beste sangen, Outside, der ble kjapt ei favoritt, og alltids litt synd når en så god sak, havner på en plate der dessverre har så få som makter å matche dens kvalitet.

Alt i alt, produksjonen er veldig av og på, der på det beste, er det fantastisk, elegant og mektige saker, men havner dessverre også litt for mye nedi tidvis gyselig leking med studioeffekter og overbruk av litt for brautende synther, og mangler et par virkelig gode spor ekstra, samt flyten, før den ville ha vært oppe med de beste New Wave utgivelsene fra 80årene, men skal definitivt sjekke opp mer fra The Fixx, og albumet beholdes, ene og alene grunnet topplåtene.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: One Thing Leads to Another, The Sign of Fire, Saved by Zero, Opinions, Changing og Outside

Book of Love - Book of Love (1986)

Impulskjøp, gjort nylig, mest grunnet den stemningsfulle og varme Modigliani (Lost In Your Eyes), der vil for alltids bli forbundet med John Candy og Steve Martin klassikeren Planes, Trains and Automobiles (1987).
Ikke lett å få tak i, mest sannsynlig ute av produksjon, og kosta nok litt for mye, men lenge vært på ønskelista, så håper jo at den har mer å by opp til, en kun nevnte 80-talls spor.

Nevnte låt, er alt en elsker ved 80-talls synth, der den byr opp til ei blanding av varm, romantisk, klirrende og søt melodisk "suppe" med nostalgisk godstemning, men av typen som ikke blir for overflødig eller irriterende i det lengste.
I grunn, får man litt av samme følelsen angående forførende kvinnelig vokal og pulserende synthmusikk, da som ei annen midten av 80-talls amerikansk artist i SSQ, men hvor dessverre sistnevnte og skiva Playback, ikke er så lett å få tak i, den heller.

Alt i alt, ei tidvis fin synthpop skive, der en kanskje 1 eller 2 store låter unna, å være ei meget sterk 80-talls skive, men langt mer enn kun den ene låta, som en på forhånd kjente dem gjennom.

Som ei bonus, er det inkludert en rekke remixer og forlengende versjoner av singlene, der spesielt nevnte Modigliani (Lost In Your Eyes) går igjen 2 ganger, og hvor Requiem Mass fremstår som den nærmest benyttet i Planes, Trains and Automobiles, minus vokalbiten.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Modigliani (Lost In Your Eyes), You Make Me Feel So Good, Still Angry, White Lies, Late Show, I Touch Roses og Book of Love

Endret 4. mars 2023 av Frank.N.Steen

[Tomeito]

Aaaaah, The Feelies. Enig i at de aldri har nådd opp til Crazy Rythms, men begge platene de har gitt ut siden 2010 har vært absolutt hørverdige saker. 

[Medlem]

 

[oOF]

Mye bedre med et bra par med hodetelefoner.

 

[Gouldfan]

Medlem skrev (På 6.3.2023 den 20.48):

 

Hopes and Fears er geniale både låter og innspilling.

Perfect Symmetri er fæl synes jeg, tydelig for meg at låtskrivere har forlatt jobben/bandet.

Edit jeg kjøpte skiva og følte meg lurt, Synt og tråkige melodier.

Endret 7. mars 2023 av Gouldfan

[Medlem]

Gouldfan skrev (8 minutter siden):

Hopes and Fears er geniale både låter og innspilling.

Perfect Symmetri er fæl synes jeg, tydelig for meg at låtskrivere har forlatt jobben/bandet

He he, smaken er jo som baken. Perf.sym er en av favorittene mine. Ellers har Keane veldig mye bra

 

[chrisvandeguyt]

Låta "JUST LIE STILL" av artisten ISE 🙌🙌🙌 

[chrisvandeguyt]

DENNE!!!! Den beste!!!!

[Apathy]

[Deechon]

 

[Gjest Slettet-Lk8eL7iw]

 

[Apathy]

[oOF]

 

[Apathy]

[Krig og fred]

 

[Woff]

Denne perla går nok noen runder i dag ja! ELSKER Atmos-miksen på plata og den er jo en fryd for øyet også!