Hva lytter du til for tiden?

[Gjest Slettet-Lk8eL7iw]

 

[Apathy]

[Frank.N.Steen]

Vanskelig å ikke komme i godt humør av høre igjen noen gamle Roy Orbison klassikere, spesielt fra tidlig 60-tallet Monument perioden:

 

[Woff]

Blir litt fra denne plata i dag:

 

[Woff]

Må innrømme at det spilles MYE Gustav Mahler nå for tiden, den blu-ray boksen jeg kjøpte har jo ganske så mye innhold som må lyttes til! (Og selvsagt også sees!)
https://www.amazon.com/Mahler-Symphonies-Royal-Concertgebouw-Orchestra/dp/B000VXLHWG
 

[Apathy]

[Frank.N.Steen]

Rainbow - Rising (1976)

I det skivas åpningsspor Tarot Woman ankommer, innledes man rett inn i ei flytende og tidvis behagelig synth-prog intro, og tenker at joa, dette var jo fint, men får da inderlig håpe at det snart skjer saker og ting. Og når gitaren kommer buldrende i gang, oppunder 90-100 sekunder ut, ja da er det full guffe hele veien ut.

Ei mektig og knallsterk måte å start det på, og fullstendig overlegen alt forgjengeren hadde å by på.

Run With the Wolf har et noe seigere blues preg over seg, kanskje ikke like øyeblikkelig sterk låt, men av typen som jeg føler vokser seg litt innpå, for hver gjennomgang.
Starstruck derimot, den sitter som et skudd, og selv om Do You Close Your Eyes blir en litt "forhasta" mellomdistanse før de to største låtene avslutter det hele, så nei, lite å klage over på denne, for i perioder nærmest snakk om natt og dag i forhold til den ikke direkte "fæle", men smått ujamne og litt tilbakeholdende debuten, året i forkant.

Alt fra tittel, albumomslag til musikk og tekster, skriker jo om at svære ting har skjedd siden sist, og ikke bare for Rainbow, men det samme året kom jo Judas Priest med Sad Wings of Destiny, og det må nok ha vært litt av ei opplevelse, å få den slags i øregangene, og deretter undre seg over,hvor bærer ferden videre?

Angående albumcoveret, det er jo grisetøft, og der debuten ville en nok kjapt tatt for å være kun enda ei dvask og forglemmelig prog rock utgivelse, plassert i feil kategori, om en ikke da kjente til hvilken musikk bandet på forhånd lagde.
Men Rising hinter jo greit om at stor forandring i landskapet, der knyttneven som ankommer fra havets dyp, er ute etter å dra med seg det snillere og mer fargerike "luftslottet" fra et år tidligere, så bærer det rett ned til mørket igjen, og det er slettes ikke så verst der nede, må en jo få si.

Prøver alltids å bruke Issue Details koden eller nummeret, når en skal logge nylig hørte skiver hos Rate Your Music, men også for å finne riktig CD utgivelse, og enkelte ganger blir det litt mye knot, for her står den jo oppført 2 ganger, begge utgitt i CD rundt 1987, ene remastret, den andre, tja, vet ikke, men på innsiden av bookleten står det jo at denne versjonen er remastret, og det kan høres, for total overlegen lydkvalitet enn det spinkle man fikk høre i går og via førsteskiva deres.

Alt i alt, ei sånn skive man er rimelig sikker vil bykse opp, kanskje et hakk fremover, men som nevnt i andre innlegg, liker jeg å ha noe å sammenligne med, og blir nok mer Rainbow plater på meg fremover, selv om det skal nok litt å toppe denne.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Tarot Woman, Starstruck, Do You Close Your Eyes, Stargazer og Light in the Black

 

Paul Westerberg - 14 Songs (1993)

Enda ei skive som har rukla og gått en stund, men føler at nå får en heller ta ei pause, og gi andre muligheten til å komme litt frem.
Og tross av ei fantastisk åpning, med noen utrolig fine og tøffe knallspor ala Knocking On Mine, First Glimmer, World Class Fad, Runaway Wind og Dice Behind Your Shades.

Så mister jeg litt taket på skiva, og finner dessverre aldri tilbake igjen til den gode stemninga, tross av et par høydare, her og der.
Ganske frustrerende, men okei, beholdes videre, og det lille en har hørt av The Replacements to siste utgivelser, så føles denne solo skiva noe vassere og friskere ut, og der har spor som er fullt på høyde med bandets beste stunder, men mangler nok helheten og flyten til å holde det gående hele veien ut, slik Let It Be og Tim maktet så utrolig godt å gjøre.

Rating: 6/10

Høydepunkter: Knocking On Mine, First Glimmer, World Class Fad, Runaway Wind, Dice Behind Your Shades, Silver Naked Ladies og Something Is Me

 

[Apathy]

[Apathy]

[Woff]

Åååå.. Herlig musikk!
Denne som går her nå altså!

 

[Woff]

Nå starta denne dobbel dvd'en her:

 

[Apathy]

[Woff]

AveMORphine skrev (14 minutter siden):

Hva er det der for noe da? 🙂 

[Apathy]

10 minutes ago, Woff said:

Hva er det der for noe da? 🙂 

U2 - Achtung Baby 

[Woff]

Okidokk! Takk for info!
Her går det i Zappa akkurat nå:
Frank Zappa – An Evening With Frank Zappa During Which...The Torture Never Stops

 

[Gouldfan]

Woff skrev (12 minutter siden):

Hva er det der for noe da? 🙂 

Hmmm

Det er jo U2 det vet du, en av de mest berømte av de.. Bra musikk. En av de bedre.

Jeg tror ikke jeg har den selv, men har en samleskive.

Achtung Baby - Wikipedia

Jeg streamer Tidal idag på Sony 1AM2, hørte på Sennheiser 560s igår, vi har fint besøk av vårt beste vennepar fra Norge, den bedre halvdelen som det heter, de ser på nye Lindsay filmen på Netflix mens kokene putrer. Den filmen ble anbefalt enten av Lydogbilde eller Hemmabio. Litt avsporing men det er en morsom julefilm som damene i huset falt for.

Jeg lurer på hva jeg skal streame på Tidal idag, var innom Brian Enos nye skive igår. Takknemmlig for kule Tidal spor, om det er i MQA så er det et pluss, nå jeg har Ifi på. Men alt bra er velkommen.

Tror jeg skal høre gjennom favorittlisten min samt Tool sin siste.

Endret 12. november 2022 av Gouldfan

[Apathy]

Pink Floyd - Wish you were here.

[Woff]

AveMORphine skrev (17 minutter siden):

Pink Floyd - Wish you were here.

En av de beste den der! Har de kjempeboksene (Immersive edition?) med Dark Side, Wish You OG The Wall..

Endret 12. november 2022 av Woff

[Frank.N.Steen]

Kraftwerk - Tour de France Soundtracks (2003)

Aldri hørt i sin helhet, men kjærligheten til sykling for Ralph Hutter og Florian Schneider, var vel med i at den originale besetningen gradvis skilte veier mellom mesterverket Computer World (1981) og den heller skuffende oppfølgeren, Electric Cafe (1986).
Men det virker ikke som at ferden på sykkelsete stoppet der, for midtveis kom det vel ei singel ved navn Tour de France utgitt rundt 1983.

Husker godt at Kraftwerk var en av hovedgrunnen til at man satt oppe langt til natt i November 2003 og fikk med seg hele MTV showet EMA Awards, der foregikk i Skottland og hvor flotte Kylie Minogue presenterte legendene, som dukket opp i noe superhelt aktige drakter med 3D mønster, og godt skjult bakom computerne sine, alt mens den pumpende minimalistiske-futuristiske Aero Dynamik, ble spilt til stor forvirring og tilsynelatende forargelse for enkelte av de skotske publikummerne, som deretter utbrøt høylytt sin misnøye:

"MTV, WHAT THE FOOOK IS THIS?"

Og ja, Kraftwerk maktet fortsatt å skille seg ut av mengden, samt fremprovosere med sin sjarmerende og "stive" humor og live sett.

Uansett, alltids vært litt spent på om denne var verdt å skaffe seg, eller ikke.

Det som åpenbart er greit og tydelig fra start til slutt, er jo hvor elegant og varmt lydbilde fremstår, og selvsagt gjengangeren med å gjøre konseptalbum om å være i konstant bevegelse, enten via bil på Autobahn, eller med tog gjennom Europa, til ja, å sitte på sykkelsete i vakre omgivelser, Frankrike rundt.
Skiva innehar flust med fengende og ganske så fine spor, selv om det også etter en viss tid, kan bli noe ja, ensformig, og bruken av robotstemmen var nok banebrytende og små creepy på 70 og tidlig 80-tallet, men her blir den ofte litt i veien for musikken.
Men som med tidligere album, vet en jo at gir man dem litt tid, kommer ofte de deilige og søte melodiene frem, litt etter litt, og gjør at ting har en hyggelig tendens i å bikke litt oppover for hver gjennomgang.

Ikke så lett å plukke ut enkeltlåter, da de ofte flyter litt inn i hverandre, men Vitamin er stor musikk, og føles kanskje mest i slekt med hva de gjorde på tampen av 70 og tidlig 80-tallet, så nei, absolutt ei skive man vil beholde, selv om ikke alt klaffer like bra hele veien ut, og kunne kanskje vært nedjustert med en 10-15 minutter.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Tour de France (Etape 2), Tour de France (Etape 3), Vitamin, Aéro dynamik, Elektro kardiogramm og Tour de France

Talk Talk - Laughing Stock (1991)

Rart hvordan ferden mot Talk Talk og Mark Hollis ankom, først via GTA: Vice City (2002) soundtrack og spill, til en tv-reklame for ei Best Of skive der en kan banne på, også dukka opp i sommer-høst 1997, men ble gjenutgitt i 2003, og ja, ikke lenge etter gikk jo veien til studio skivene, hvor av en eller annen grunn, var det Spirit of Eden (1988) som nådde øregangene først, og det var kjærlighet ved første lytt.
The Color of Spring (1986) tok det litt lengre tid med, som er jo rart, da i ettertid fremstår den nok som ei mye mer "streit" utgivelse, enn deres to neste.
Men når Laughing Stock ble forsøkt tatt frem, den var nok litt tøffere å bryne seg på, selv om lydbildet var ikke for langt unna forgjengeren, så ja, det tok en stund før "distansen" ble redusert, og når den først så virkelig fikk komme innpå deg, da satt den, og lenge hatt lyst til å høre igjen, men når den lå til en tier i ei bruktsjappe, og selv om en allerede har akkurat samme kopi fra før, hadde man ikke hjerte til å la den bli værende igjen, med Morten Abel, Britney Spears, U2 , Justin Timberlake og Robbie Williams, og nei, noen skiver og band er så spesielle, at det like greit med ei fin "back up".

Laughing Stock åpnes i nærmest total stillhet med den utrolig vakre og stemningsfulle Myrrhman, før det så rundt 20 sekunder inn, hintes om at det er liv i plata, og at det er ikke ørene eller anlegget det er noe galt med.

Den tidvis småhviskende vokalen til Hollis, i hop med improvisert jazz-rock og et varmt bakteppe med masser av stemning, er nok av typen som fansen gjerne skulle ønsket å sett bli fremført live. Men tror det kom greit frem i boka om bandet for et par år tilbake, at noe slikt var nærmest utenkelig, ettersom innspillingene av Spirit of Eden og Laughing Stock foregikk oftest i totale mørke, inni en eldre kirke, og med fokus på nettopp improvisasjon, stemning og sikkert utallige timer med oppvarming for å finne rette lyden. Å gjenskape noe slikt hver kveld foran et større publikum, det var nok aldri i tankene til Hollis den gang.

Albumet ble jo bandets siste studio utgivelse, og en verdig måte å avslutte en utrolig spennende og innholds ferd, da fra litt små naiv britisk synthpop, til et mer voksent new wave pop-rock lydbilde, og deretter over i å gjøre noe helt annet, selv om de mulig mistet mange lyttere og fans, samt forsøkt saksøkt av eget plateselskap for å lage "musikk som ikke var kommersielt salgbar", til å nærmest forsvinne i total stillhet.

Heldigvis har jo bandet og skiva funnet seg meget godt til rette, en god del år senere. Der mange virker å omtale det som "fødselen" til Post-rocken, men de lagde jo lignende musikk, allerede tilbake på midten av 80-tallet, bare at ja, ikke alle den gang, var så veldig glad i den slags, og ville har mer hits og mindre eksperimentelle saker, så da ble mye lagt på vent, som b-sider og uutgitt musikk, som igjen heldigvis har blitt utgitt i ulike samlere siden.

Nei, lite mer å tilføye, evigheter siden forrige besøk, alltids ligget og vippet mellom 9,5/10 og 10/10, så mulig en må være helt i rette humør, men i dag falt liksom de bortkomne bitene mer på plass, og spent på om Spirit of Eden og ikke minst solo skiva til Mark Hollis, vil makte å leve opp til de suksessfulle gjenhørene av Color of Spring og Laughing Stock.

Det å plukke ut kun enkeltlåter, av så mye godmusikk, er ikke lett. Men favorittøyeblikket må nok være overgangen fra den kaotiske men storslagne avslutningen av Ascension Day, rett inn i After the Flood, og som er nok skivas definitive høydare, særlig når de virkelig trår til midtveis, med lyden av hva som minner litt om når tannlegen tar frem den elektroniske "pirkeren" for å fjerne plakk mellom tenna, og lyden er jo øredøvende.
På den annen side, er jo den oppløftende og nydelige New Grass vanskelig å utelate, så nei, et mektig, vakkert og spesielt band og skive, som det var på høy tid å ta frem igjen.

Er det noe å utsette på, er nok det at man tvilsomt vil få et like nært og kjært forhold til det, som det man har gjennom The Color of Spring, der en kan høre gjentatte ganger, aldri gå lei, og mulig også den fine variasjonen mellom fengende feel-good låter og mer stemningsfulle og eksperimentelle, gjør at det er å foretrekke.

Rating: 10/10

Høydepunkter: Myrrhman, Ascension Day, After the Flood, Taphead, New Grass og Runeii

 

Endret 13. november 2022 av Frank.N.Steen

[Apathy]

Noen dager er Lennon din orginale "key" den som treffer mest. Andre dager er det denne som treffer best. 

 

Endret 13. november 2022 av AveMORphine