Hva lytter du til for tiden?

[Woff]

AveMORphine skrev (5 minutter siden):

Glad jeg kjøpte min da den kom for 1300,- (som var mye for en 14åring i 92...).

Gratulerer med flott samling!
Den gikk meg hus forbi da den kom da jeg ikke var veldig glad i cd-samlinger.. NÅ har jeg vel det meste på forskjellige media da.. 🙂 

[Apathy]

Kveldens 2 siste 

 

Endret 2. november 2022 av AveMORphine

[Woff]

Blir mye herlig musikk her nå!
Akkurat nå spilles STYX!

 

Endret 2. november 2022 av Woff

[Frank.N.Steen]

Diverse album man har vært gjennom siste tiden:

Ozzy Osbourne - Bark at the Moon (1983)

Nylig kjøpt inn, og usikker på om også denne (2002) remasteren har blitt tukla med, for var jo bråk rundt forgjengerne og noe om at bass/trommer var blitt spilt inn på ny, i forbindelse med Epics 2002 utgivelsene, mens 2011 (de man har av Blizzard og Diary) skal være originalene.

Uansett, lyden er meget solid og skiva har blitt spilt en del siste 4-5 dagene, kjenner selvsagt tittelkuttet, mye grunnet at det var inkludert på V-Rock og GTA: Vice City (2002) spill/soundtracket, men først senere årene at man har omsider plukka med seg Ozzys tidligere soloskiver, og falt vel aldri helt for de første, tross noen knallsterke enkeltlåter.

Hørt mye negativt om Bark skiva, mer poppete, for mye synther og ballader og klart, dødsfallet til Randy Rhoads blir også nevnt av fans som noe der drar tredjeskiva ned. Men for min del, ble nettopp denne langt mer givende, låt for låt, der de eneste som ikke ville sitte skikkelig, var den dølle So Tired og forglemmelige Slow Down, mens resten var utmerket tidlig 80-talls rock og lite å si på gitarist Jake E. Lees bidrag, visstnok også låtskriver på flere av sporene, men nei, liker variasjonen fra mer tempofylte spor, til de mer neddempa og stemningsfulle ala You're No Different, og flere av disse fant veien til ei Best Of og ble på mange måter ei fin innledning, men foretrekker nå låtene i albumformat.

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Bark at the Moon, You're No Different, Now You See It (Now You Don't), Rock 'n' Roll Rebel, Centre of Eternity og Waiting for Darkness

The Pogues - If I Should Fall From Grace With God (1988)

Burde vel kjørt gjennom denne for lengst, men følte vel at den kunne være lur å ha liggende på si, til litt senere.
Men ja, vinter 2020 og det tok en stund, men definitivt et album som vokser bra, for hver lytt.
Det mangler ikke på spilleglede, variasjon og i perioder nærmest rene fyrverkeriet av stemning og melodier, og så utrolig mye flotte og fengende låter, som da ikke bare er fullt på høyde med kanskje "tidenes beste" julelåt, men her det jo de som kanskje også overgår den, og nei, ikke umulig et av de siste åras bedre 10 kroners bruktsjappe CD kjøp.

Lite å si på den fantastiske rekka med perler på snor, men om jeg absolutt må velge kun en av mange, så er nok den nydelige men triste Thousands Are Sailing en bitteliten ekstra favoritt her.

Nei, en blir så og si sittende å godstampe i takt med alt sammen, fra start til slutt, og er jo veldig, veldig nære å dele ut ei full pott, men mulig en holder igjen noe, for har ei følelse av at forgjengeren kan også være meget interessant. Men blir klart flere besøk med denne gledessprederen, og inntil da, blir det med en noe små "streng":

Rating: 9/10

Høydepunkter: If I Should Fall From Grace With God, Turkish Song of the Damned, Bottle of Smoke, Fairytale of New York, Metropolis, Thousands Are Sailing, South Australia, Fiesta, Medley, Streets of Sorrow / Birmingham Six, Lullaby of London, The Battle March Medley og Sit Down by the Fire

James Horner - Commando Original Motion Picture Soundtrack (2011)

På 80-tallet og spesielt actionbiten, så gikk det ikke bare tung rivalisering blant Arnie og Sly, i det å drepe flest bad guys, på mest kreative og brutale måter, men du måtte jo ha et minst like brautende og over-the-top macho-soundtrack, til å løfte alt det vanvittige, enda høyere opp på cheese skalaen.
Mulig Rambo themet er langt mer ikonisk, men få kan matche Horners latterlig tøffe bruk av eksotiske ståltrommer, bombastiske pulserende synther og den gjennomført sleazy porno-saksen der stadig popper opp, jevnt og trutt.

En kommer ikke unna med, at denne nyutgaven fra den tidligere 2003 CD utgivelsen, kan bli litt vel i det lengste laget, for her det tillagt oppunder 20 minutter med musikk, og veldig mye av de samme melodiene går igjen, og burde blitt lagt til bonus spor delen.

Men er man fan av filmen og denne type musikk, er jo soundtracket et must. Mye av denne lyden var jo erke typisk for 80-talls action, og ikke minst James Horner, der hadde en slags gjenbruk av synther, saksofoner og ståltrommer, også i 48 Hrs., Red Heat og Gorky Park, og sikkert enda flere, men få er så gjennomført tighte og catchy som Commando, og ler flere steder ut, for kjenner jo øyeblikkelig igjen hva som skjer i filmen, når en hører de ulike lydene, melodiene osv.

Der kommer Bennett trippende med middelalderbrynjen, det klirrende hundekjedet og det latterlige ansiktsuttrykket, eller nå bankes Cook gjennom ei motelldør, og dama med de gigantiske puppene stønner høylytt, til Sullys kaotiske flukt fra et fullstappet kjøpesenter, og nei, store deler av filmen flyr gjennom huet på meg, når en hører musikken igjen.

Kan ikke gå særlig lenger enn en meget godkjent rating, for ja, det kan bli litt vel ensformig etter hvert, men elsker filmen, så ender da med en velfortjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Main Title, Run to the Shed and Chase, Don’t Disturb My Friend, Don’t Move, Sully Starts to Run, Drive Away From Pier, Matrix Climbs Up Bank, Soldier Gets Pitchfork / Matrix Runs Up Steps, Arius Crashes Through Window og The Power Station - Someday, Somehow, Someone’s Gotta Pay

Kate Bush - The Dreaming (1982)

Nesten to år siden en sist var innom de første 4 skivene til Kate, og synes ingen av dem imponerte for mye, tross store enkeltlåter, så manglet helheten man synes hun lyktes så langt bedre med, utover 80-tallet. Og på høy tid å dra frem hennes musikk igjen, da er jo utmerket til sene høstkvelder og gåturer i skog og mark.
The Dreaming har jo ofte blitt omtalt som hennes "gale" album, men ser ingenting galt i å ta full kreativ kontroll over sin egen karriere, og fokusere på å lage akkurat den type musikk som Bush åpenbart ønsket.

Der skiva mangler de klassiske og velkjente hitene, så er det nevnte helhet og flyt som gjør The Dreaming såpass givende, med en fin blanding av det teatralske, dramatiske, lekne og ikke minst stemningsfulle, makter hun å levere ei fantastisk rekke med varierte låter, der går fra fengende og bombastiske Sat In Your Lap til den mer såre og vonde Pull Out the Pin, hvor David Gilmour bidrar, og så over i det ganske så annerledes, med Get Out Of My House.

Kates vokal er kanskje hit og miss for mange, men måten hun så til de grader trøkker i vei her, er jo som en følelsesmessig tur innom berg og dalbanen. I det ene øyeblikk får man servert eselskriking og sauebreking, til plutselig er rett ned i det hviskende og forførende, og nei, fra tidligere besøk, så var en jo nærmest skrå sikker på at 10ern blank, den ville ikke komme først med neste utgivelse, da i klassikeren Hounds of Love (1985).
Men dæven, The Dreaming har virkelig vokst siden sist, og tror den lå på ei 8,5/10 for ørten år siden, så håpet liksom på ei 9/10.

Så ja, slikt er sjeldent og meget hyggelig, for her må en faktisk gå hele veien til topps, og med det blir en nesten litt "urolig", for vil nevnte Hounds of Love leve opp til forventningene?

Rating: 10/10

Høydepunkter: Sat in Your Lap, There Goes a Tenner, Pull Out the Pin, Suspended in Gaffa, Leave It Open, The Dreaming, Night of the Swallow, All the Love, Houdini og Get Out of My House

Led Zeppelin - In Through the Out Door (1979)

Valgte å la Physical Graffiti ligge på vent, da det å gyve løs på et dobbeltalbum etter skuffelsen med Houses of the Holy, frista ikke.
Men allerede knapt 1 minutt ut i det den generiske og gjennomført dølle (høres mer ut som sen 80-talls jappe-rock) In the Evening ankommer, så starter en å angre på den avgjørelsen, for dette er jo bare fælt, nesten på nippet til det parodiske.

Får kjapt bilder av bandets nitriste opptreden under Live Aid, der mange valgte å klandre Phil Collins, men var jo åpenbart at Page ikke hang på greip, og nei, bedre blir ikke denne skiva, når minst like fæle South Bound Saurez tett fulgt av Fool in the Rain følger an, og huff, fryktelig åpning, og skal denne faktisk greie å "toppe" makkverket Coda (1982)?

Hot Dog, og nei, nå har piffen gått fullstendig ut av meg, og skal denne faktisk ligge an til å toppe nevnte Coda, og det skulle jo ikke være mulig, for den huskes som en virkelig elendig plate, så dårlig at det skal ikke gå an.

Smått utrolig, er det faktisk den meget kaotiske "New wave" inspirerte Carouselambra, på over 10 minutter, der tross av noen gyselige synther, innehar likevel en viss sjarm over alt kaoset, samt ei slettes ikke fæl outro, og er vel til nå, det nærmeste skiva har maktet å kommet et halvveis gjennomført "høydepunkt".

All My Love er nok et spor der føles mer ut som noe der hører mer hjemme, utover 80-tallet enn 70-tallet, og kanskje av typen som ville funka på en av bandmedlemmenes soloutgivelser.
Nei, finner i grunn veldig lite positivt her, alt i alt, det er nok ikke deres verste, for de gjorde nok en langt "bedre" jobb med neste utgivelse, men definitivt et album som en må være die hard fan (alt er 10/10, uansett) for å få noe igjen her, og "reddes" kun av noen småtøffe stunder i nevnte 10 minutter pluss med New wave karusellamabra et eller annet, resten er bare å glemme:

Rating: 2,5/10

Høydepunkter: INGEN!

Led Zeppelin - Physical Graffiti (1975)

Siste Zeppelin skiva en begir seg utpå, for denne gang, og den man har følt var kanskje ikke så dum å ha liggende på vent, helt til sist. Og har vært innom flere runder, siste døgnet, ettersom dobbeltskiver trenger ofte litt mer tid, enn de mer vanlige skivene, og har jo en hyggelig tendens til å vokse litt for hver gjennomgang, hvert fall de beste.
Uansett, disk 1 åpnes med et drønn i de knalltøffe Custard Pie, og den enorme The Rover ankommer øyeblikkelig.
Det mer lekne In My Time of Dying tar litt mer tid før ting tar av, men likevel ei solid låt, tross at den kanskje kunne ha vært nedjustert noe i spilletid.

Trampled Under Foot har definitivt noe Stevie Wonder funky over seg, men vanskelig å ikke trampe i takt med musikken..

Kashmir er vel ikke så mye annet å omtale som ei klassiker, og en man ble gjort kjent med, via ei noe nyere versjon, gjennom Jimmy Pages samarbeid med Puff Daddy, i forbindelse med theme låt til Godzilla (1998), men ja, fant vel ut av originalen var "litt" bedre.

Disk 2 åpnes i mer indisk inspirerte In the Light, der bygges seg sakte opp, før godstemninga virkelig setter seg og forblir værende utover.
Ikke umulig en av de man liker aller mest, mens den varme og fine Bron-Yr-Aur, godt kunne ha vart et minutt eller mer.

Den små skranglete Down by the Seaside, får meg til å tenke innledningsvis litt på Lucky Luke, ridende inn i solnedgangen på hesteryggen, og virker som side 2 mangler definitivt ikke noe på variasjon.

Man kommer nok ikke unna med at som med de fleste dobbeltalbum, er kanskje ikke alt "gull", og disk 1 er nok den jeg følte tidlig ut, var mest givende. Men tror nok at ved senere besøk, vil nok disk 2 forsterkes, grunnet større variasjon og ja, ikke umulig et album som kan gå hele veien til topps, når den tid finner sted.

Kikket litt gjennom bookleten, og ikke før da, man oppdaget at samtlige av låtene, er jo skrevet flere år tidligere, og slik sett, fremstår jo denne nærmest som ei slags "samler", av både nytt og tidligere uutgitt materiale.

10ern blank, er den nok ikke (i mine ører da), men låt for låt, synes jeg denne er mer spennende, variert og tøff enn noe annet Zeppelin album man har brynt seg på siste ukene, og da må en nesten ende opp med en meget velfortjent:

Rating: 9/10

Høydepunkter: Custard Pie, The Rover, In My Time of Dying, Houses of the Holy, Trampled Under Foot, Kashmir, In the Light, Bron-Yr-Aur, Down by the Seaside, Ten Years Gone, The Wanton Song, Boogie With Stu, Black Country Woman og Sick Again

The Replacements - Let It Be (1984)

Et band og skive, man hørte mye om på det gamle musikkforumet, og når en eller annen random Platekompanisjappe, hadde det liggende til under femtilappen, så tenkte man at det var like greit å bare hoppe uti det, og se om det fenga eller ei. Heldigvis ble det suksess, kanskje ikke av typen hvor alt satt som et skudd, tidlig ut, men Let It Be vokste jo seg større og større, for hver bidige lytt, og deretter ble Tim (1985), Pleased To Meet Me (1987) og Stink (1982), kjapt handlet inn, før man omsider ga etter og gikk for ei 2015 CD bokssett, med alle av bandets studioalbum pluss nevnte EPn Stink.

Ikke hørt 1984 skiva i sin helhet, siden høst 2016, og den gang så hadde man liksom gått "videre" og falt pladask for Tim, som ikke var like lett å få til å sitte, som forgjengeren, men sjeldent at en treffer på to soleklare 10ere fra ett og samme band.

Etter å ha starta opp ferden fra deres tidligere og mer kaotiske punk-rock utgivelser, var en jo spent i om Let It Be ville leve opp til der man forlot den, for snart 6 år siden, og man sitter allerede med et stor smil, i det den deilige og gyngende I Will Dare ankommer høyttalerne, og kombinasjonen av sjarm, vittighet og disse herlige små spesielle stundene/soloene, gjør at en får godfølelsen om at heldigvis er det enkelte ting, der aldri forandrer seg, og godt er nå det.

Deretter og ut, bare kommer godlåtene på rekke og rad, det er variert, energisk, lekent, fengende, rølpete, knalltøft og likevel masser av rom til de langt mer sårbare og seriøse stunder, og nei, denne fortjener virkelig all den positive omtalen den har fått, og savner å treffe oftere på slike album/artister, der man går inn med en viss grad av forventninger, og så jommen meg makter det til de grader å leve opp til dem, og så mye mer.

Alt i alt, en bombesikker 10er og føler man har lagt litt ekstra "press" på seg selv, for Tim er jo neste ut av Replacements skivene, og den følte man var minst like solid, om ikke hakket vassere, så ja, da har en noe å se frem til utover høsten.

Det å plukke ut kun et par favoritter, blir ikke lett, for det er så mye å velge blant, men We're Comin' Out, med sin voldsomme innledning, før det så roes ned, tas et lite "ladegrep" og går så rett i taket igjen, det er det høy klasse over, mens de mer nedstemte men vakre Androgynous, Unsatisfied og Sixteen Blue, er det jo vanskelig å ikke bli litt ekstra emosjonell over, og nei, så har man Seen Your Video eller Answering Machine.

Let It Be CDen man dro frem igjen, er ei fantastisk 2008 remaster, inkludert bonus spor, outtakes, b-sider og cover låter, og nesten på nippet til at en må gå etter ei Spinal Tap lignende måte å rate det på, for er jo nærmest ei 11/11 CD utgave, men tja, lander nå likevel på ei meget godkjent:

Rating: 10/10

Høydepunkter: I Will Dare, Favorite Thing, We're Comin' Out, Tommy Gets His Tonsils Out, Androgynous, Black Diamond, Unsatisfied, Seen Your Video, Gary's Got a Boner, Sixteen Blue og Answering Machine

Roy Orbison - In Dreams (1963)

Med den legendariske "A candy-colored clown they call the sandman" er det umulig å ikke øyeblikkelig sende tankene i retning av David Lynch Blue Velvet (1986) og karakteren Frank Booth (Dennis Hopper). Da kombinasjonen av denne nydelige Roy Orbison klassikeren, i hop med en såpass ufyselig drittsekk, er en av de viktige ingrediensene der bidrar i at Blue Velvet fungerer så utmerket.
Man har alt det visuelt vakre, uskyldige og drømmeaktige flytende på overflaten, men så fort man kun i et lite øyeblikk tar en litt nærmere kikk på hva som foregår under alt det idylliske, ja da treffer en på alt det en helst ikke ønsker å vite noe om, og som sjeldent kommer frem i dagslyset.

På denne skiva har Roy Orbison maktet å ta disse knappe 2 minutters drømmeaktige, lengtende men likevel dramatiske historiene enda lenger, og der forrige skive fremsto dessverre litt for typisk av sin tid, der albumformatet sjeldent ble satset for tungt på, innen pop-rock, men på In Dreams er det heldigvis flere kremlåter enn kun singlene, selv om kanskje ingen er så sterke som tittelkuttet, men der likevel bidrar i at denne Orbison plata går opp flere hakk enn de andre man har vært innom.

Om det er noe som frustrerer litt her, så må det være at Orbisons kraftfulle vokal, kunne dratt langt mer nytte av å få prøvd seg på flere tempofylte spor ala Sunset. Eller litt kjipt at to av denne 2006 CD remasterens aller beste stunder (Falling og Mean Woman Blues), har av en eller annen grunn blitt lagt over som bonus spor.
Må jo også nevne at lydkvaliteten er toppers, og det er virkelig blitt gjort en fantastisk innsats bakom disse remastrene, og sørger for at albumet tar et stort steg opp mot en meget godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: In Dreams, Shahdaroba, Sunset, House Without Windows, Blue Bayou, (They Call You) Gigolette,
All I Have to Do Is Dream, Beautiful Dreamer og My Prayer

[Frank.N.Steen]

Thomas Dolby - Aliens Ate My Buick (1988)

Utgitt 4 år etter hans forrige studioalbum The Flath Earth (1984), og siden den tid, hadde jo Thomas forlatt hjemlandet til fordel for Amerika og Hollywood, hvor han hadde jobbet som produsent og filmkomponist.
Tross av ei artig tittel samt dens minneverdig plateomslag, er dessverre innholdet alt annet enn imponerende.

Enkelte låter er jo direkte fæle, og lite oppsummerer den brå og brutale overgangen, da fra den varme og elegante forgjengeren, og så bærer det rett ut i ei irriterende røre av ulyder, gyselig koring og nei, The Key To Her Ferrari setter så absolutt ikke "godstemninga" tidlig ut.
Den funky Airhead derimot, er noe mer godkjent, og kunne vært ei b-side til Hyperactive, men ikke særlig mer enn det.

Rundt 1985 hadde Dolby blitt kompis med en rekke amerikanske musikere, og når han fikk mulighet til å spille med en av sine store idoler (George Clinton), resulterte det i at gutta fant tonen under ei fisketur i Miami, og hvor Clinton senere skrev låta Hot Sauce til briten, og tja, også den lider av mye grufull sen 80-talls produksjon, men fullt mulig den beste av de 3 første.

Den funk-seige Pulp Culture står igjen som side 1 soleklart beste stund, uten at det sier for mye, men hinter om at kanskje ting vil fortsette videre over på side 2.

Dessverre blir resten av skiva, litt for ujamn, og fremstår som at Thomas Dolby har "kastet" bort mye av sin tid og talent, i å skrive og lage langt bedre musikk for andre artister, men det lille som eventuelt ble raska sammen og stappet inn på hans tredje soloskive, er altfor lite til å bygge videre på, og føles som left overs fra langt bedre låter.

Likevel, den fine Budapest by Blimp er nå grunn til at skiva ikke faller lenger bakom, selv om den jo da er nærmest som ei forlengelse av Desire As fra Prefab Sprouts Steve McQueen (1985), som igjen ikke er noe sjokk, ettersom Dolby var produsent og medmusiker på albumet, og visstnok tungt involvert i nevnte låt.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Hot Sauce, Pulp Culture og Budapest by Blimp

OMD - The Pacific Age (1986)

Huff, ny gyselig og kjip påminnelse om hvor nitrist overgangen for tidligere synthpop helter fra England endte, når de omsider slo gjennom over i Statene.
OMD var visstnok under ei kjip og kostbar platekontrakt, der ikke ble spesielt mindre når det mer eksperimentelle Dazzle Ships (1983) floppet, og selv om de i likhet med andre britiske synthband, maktet å trekke opp en og annen slager fra "tryllehatten", i midten av 80-tallet, så ble platene deres stadig verre og mer overprodusert, sikkert for å tekke det amerikanske publikummet, som kjente dem kanskje best gjennom hiten If You Leave (Pretty in Pink) og ikke fullt så mye av bandets tidligere utgivelser.

Hjalp vel ikke på, at nevnte slager ikke en gang er inkludert her, og da sitter man ikke igjen med mye, annet enn et knippe direkte fæle/flaue forsøk på å blande kommersiell synthpop, med forhasta, brautende og uinspirert arena rock, der mangler så og si alt en elsket med Architecture & Morality og nevnte oppfølger.

Albumet er muligens ikke så fælt som ratingen tilsier, men dæven for en nedtur.

Likevel, om en skal absolutt forsøke å nevne ei låt, som hvert fall minner noe om bandets glansdager, er (Forever) Live and Die antageligvis det nærmeste, men også her har de nesten greid å kødde til med noe fæle ulyder, som plutselig ankommer sent ut, og holder på å ødelegge det som kunne ha vært ei liten perle.

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: (Forever) Live and Die

[Woff]

Denne er jo bare fantastisk!

 

[Apathy]

[Gouldfan]

Woff skrev (18 timer siden):

Denne er jo bare fantastisk!

 

En av favorittene mine, særlig i en god stereo eller hodetelefoner.

[Sentinelle]

 

[Frank.N.Steen]

Går en del i The Jam og skiva Setting Sons (1979), og ofte vurdert å sjekke ut bandet, men først nylig en plukka med seg en av platene deres, impulsivt til en billig pæng. Kanskje ikke beste stedet å starte, men etter en to-tre gjennomganger, vokser den nå litt for hver runde, og trenger nok litt mer tid før alt sitter.

[Frank.N.Steen]

Ellers ei fin måte å starte opp lørdagen med:

 

Endret 5. november 2022 av Frank.N.Steen

[Woff]

Etter et GODT kjøpe-tips her på forumet så blir det ofte noen timer med Mahler.
Så også i dag, er smått herlig å sitte i sentrum og bare NYTE!
https://www.platekompaniet.no/blu-ray/royal-concertgebouw-orchestra-mahler/

 

[Gjest Slettet-Lk8eL7iw]

 

[Woff]

Nok klassisk i dag, nå er det denne som spilles:

 

 

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Har ikke lyttet på Midnights enda så da måtte jeg gjøre det nå som jeg følte for å høre på musikk. Veldig glad i Taylor Swift. 

Er generelt elendig på å følge med på tekstene og bare lytter for å slappe av. Men synes generelt hun har veldig fine tekster, kanskje litt mye drama men hvem har ikke litt drama i livet? 

Er det andre som liker Taylor her? Jeg ble i grunnen fan av henne etter jeg hørte "Blank Space" for første gang. Men vil si de siste albumene er mine favoritter da spesielt evermore. Det albumet kom i en tid da vi alle hadde det vanskelig. Det gjorde det litt ekstra spesielt for min del. 

 

Endret 5. november 2022 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Nautica]

Opplevd 70/80 tallet sin musisk er det mye snacks å velge imellom, men litt glade toner er greit nå som vi nærmer oss mandag.

 

Hva jeg ikke lytter til for alltid

 

Endret 5. november 2022 av Nautica

[Apathy]

[Nautica]

Må bare 😛

Gått igjennom gamle "slagere" i kveld med et par øl og denne er en som jeg definitivt skulle ønske jeg var tilstede på live.

Anbefaler mørk omgivelse/øya lukket og volum på 11

Volum 11 betyr

Spoiler

Beyond the maximum possible threshold

 

 

Endret 6. november 2022 av Nautica

[Apathy]

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Nautica skrev (12 timer siden):

Må bare 😛

Gått igjennom gamle "slagere" i kveld med et par øl og denne er en som jeg definitivt skulle ønske jeg var tilstede på live.

Anbefaler mørk omgivelse/øya lukket og volum på 11

Volum 11 betyr

  Vis skjult innhold

Beyond the maximum possible threshold

 

 

Jeg hadde faktisk billetter til konserten han hadde sist i Bergen men gikk ikke. Angrer bittert på det i dag. 

Phil Collins er nok min favoritt artist uten tvil selv om jeg ikke hører så mye på han til tider. 

Han er virkelig en legende.