Hva lytter du til for tiden?

[Frank.N.Steen]

Yes - Drama (1980)

Tror jeg var innom denne tilbake i høsten 2016, men mulig at fokuset lå mest på Going for the One, Tormato og 90125, men fikk lyst til å dra Drama frem igjen. Nevnte Tormato var ei fint lite imponerende gjennomgang, ikke så horribelt som det man fryktet, men likevel en solid nedtur etter den langt bedre og sterkere Going for the One. Uansett, i overgangen fra 70 og 80-tallet sto de plutselig uten Jon Anderson og Rick Wakeman, men hvor The Buggles gutta Trevor Horn og Geoff Downes ankom, og skulle jo sørge for å gi en sovende prog kjempe ei viktig vitamininnsprøytning.

Synes dette er ei absolutt godkjent utgivelse, Horn synger slettes ikke dårlig og synth-pop og prog virket å gå bra i hop for denne Yes utgaven, der spesielt Steve Howe og Chris Squire leverer noen herlige stunder, og selv om det føles litt vel "trygt" i perioder, så er dette et stort løft opp fra den mildt sagt lite imponerende Tormato.

6/10 

 

Endret 5. november 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

The Vines - Highly Evolved (2002)

Enda et av "rockens" mange hypa opp "redningsmenn" fra den verste retro-rock perioden på tidlig 00-tallet, og hvor man så vidt rakk å henge med, før 10 nye ble utpekt som de nye: Nirvana, The Beatles, The Stooges, Oasis, Blur og Sex Pistols av hippe musikkblekker. The Vines gjorde derimot positivt utslag på meg, da husker godt tv opptredenen hvor de var satt opp mot svenske The Hives under MTV Music Awards (2002), som kanskje huskes "best" for en grusom avslutning hvor jeg satt og ventet i spenning på at Axl Rose med sitt nye Guns N' Roses skulle blåse alle av scenen, men endte med å være av en rimelig lei og trist opplevelse. 

Uansett, The Vines fremsto som tøffe og kule karer, med et energisk og melodiøst sound, men følte vel i ettertid at The Hives vant "duellen", der visstnok også The Strokes ble forsøkt dytta inn, men de ønsket visst ikke å ha noe med MTV å gjøre på den tiden. 

Gikk et halvt år, og Highly Evolved ble til slutt kjøpt inn, og dessverre på det tidspunktet hadde jeg for lengst falt for Nirvana og da ble liksom de "tøffe" skrikene og utbruddene til Craig Nicholls (tror faktisk han ble i etterkant diagnosert med Aspergers) en nedtur. Likevel, debuten til australierne er ikke så fæl, men gikk vel raskt i glemmeboka, tror man håpet eller forventet mer av de drivende og lynkjappe rockerne, og i stedet ble det mer av og på, med mer avdempede og tilbakelente spor, og i ettertid er jo kanskje disse mye av grunnen til at skiva bikker så vidt i pluss. 

Tror jeg faktisk handlet inn oppfølgeren Winning Days (2004), men den gikk knapt en runde i anlegget, og så endte den opp med å samle støv de neste 10 årene, før det bare ut av heimen for godt.

Kanskje ikke skivas beste spor, men alltid vært en jeg kommer tilbake til, om ikke for å høre igjen hele skiva, så er den av typen der er verdt å beholde inntil videre, bare for å få igjen den gode høstfølelsen anno 2003:

5,5/10

 

Endret 6. november 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Madonna - True Blue (1986)

Tredje skiva til Madonna, og der debuten fremsto som ei overraskende jamn og danseglad affære, så bød oppfølgeren Like a Virgin opp til et forhastet og generisk sound, der kun blir husket for de i hjelspilte hitene og fint lite annet. På True Blue er det en noe mer moden dame, som jo ønsker mer enn kun å danse, flørte og ha det moro på kveldstid, men dessverre klarer ikke produsentene og låtskriverne å komme opp med nok klassespor til å backe opp den fantastiske Live To Tell, og foruten et par andre sterke eller minneverdige singler som Open Your Heart, La Isla Bonita og Papa Don't Preach, så går det kjapt ned i kjelleren med de litt vel oversukra og svulstige popsporene, der ikke bidrar med særlig annet enn å være forglemmelig fyllkalk.

Innser at det lureste er nok å beholde The Immaculate Collection (1990) og ditche disse lite imponerende studioplatene, for tar man bort hitene (mer eller mindre), så sitter man ikke igjen med mye annet enn gyselig pop-musikk av den verste sorten.

Denne CDen innehar 2 bonusspor, og er vel i grunn kun remixer av tittelkuttet og La Isla Bonita, og disse gidder jeg ikke kaste bort mer tid på å høre igjen.

5/10

Endret 16. november 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Genesis Live: The Way We Walk Volume One: The Shorts (1992)

Kjøpt inn her forleden, mest av ren impuls, men er jo glad i bandet, både Peter Gabriel og Phil Collins utgavene, så tenkte at man kunne jo like greit gi den ei sjanse. 

Nå har jeg aldri vært innom noen tidligere live CDer, men har jo fått med flust av konsertklipp fra diverse låter og perioder fra 70 og 80-tallet, og det man blir bydd opp til med The Way We Walk, er meget tamme og skuffende saker. 

Dette er lyden av et band som virker å gå på auto-pilot, og knapt nok det. Ingen innlevelse, spilleglede eller ønske i å piffe opp ting, utenom noen flaue forsøk i å få litt allsang med publikum, og selv det blir bare, nei, denne holder med et forsøk, og så er takk for besøket.

Ser at Volume 2 av denne Live skiva, visstnok er mer progga, men hjelper nok lite, dersom det fortsetter i samme musikalske stil som det man fikk igjen her.

Studioutgavene av låtene fra livealbumet fremstår jo som et fyrverkeri i motsetning til det man sitter igjen med, og må i så fall være for det aller mest trofaste tilhengerne, som bare MÅ ha eller eie alt Genesis utga på CD.

3/10

[Frank.N.Steen]

INXS - X (1990)

Forgjengeren Kick (1987) ble jo ei kjempesuksess, mye takket være et stadig mer MTV stadion-rock dominert lydbilde, men også kanskje viktigst var jo at den inneholdt noen av bandets kanskje mest kjente og kjære stunder (Devil Inside, Need You Tonight, Mystify og Never Tear Us Apart) men dessverre (for min del) holdt ikke det, da mye av skiva også var dominert av et gyselig og cheesy overprodusert lydbilde, samt en rekke irriterende fillers, som sørget for å ødelegge mye av rytmen og helheten. 

X derimot vitner om et band som har beveget seg mot et mer "voksent" og fyldigere/levende lydbilde, borte er den horrible overbruken av billig synther og trommemaskiner, og vokalen til Michael Hutchence er i senter på samtlige av sporene. Joda, X har muligens ikke like svære hits og melodiøse bidrag som forgjengeren, men jeg synes nå den vinner frem på å være mer jamn og ikke fullt så høyt og lavt.

Har fortsatt en 2-3 INXS skiver på vent, men sitter med en følelse av at jeg tvilsomt vil bli noen stor fan av bandet, men greit å få kjørt gjennom dem, hvert fall en gang.

5,5/10

[Gouldfan]

Jeg har hørt mye på Exit soundtracket på Spotify.

Imponert spesielt av Steve Wynn..

 

 

 https://link.tospotify.com/ELw3O6Izsbb

Endret 16. november 2020 av Gouldfan

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (På 24.10.2020 den 17.47):

Det er en herlig følelse, når man en sjelden gang faller så fullstendig pladask for ei låt, at man sitter igjen med noe av den samme søte og fine "sommerfugler i magen" type forelskelsesrusen, og har ikke opplevd dette på, vel, en veldig god stund.

Cocteau Twins - Heaven or Las Vegas (1990)

Joda, det er da enda godt at dette usedvanlig vakre albumet gir meg håp om at man faktisk ikke har kun gjort dårlige impulskjøp de siste årenes løp, og tok ei liten pause fra skiva siste tiden. Men ikke fordi man var "lei", men mer grunnet den fine følelsen av at en hadde noe helt spesielt i vente, og slike stunder har det blitt såpass sjeldent av, at når de først inntreffer, skal de virkelig nytes med god samvittighet og inntas i et annet tempo enn de som kun flyr forbi, og blir glemt like fort.

Albumet sparer ikke på noe, med knappe 36 minutter spilletid, og hvor det fra første sekund av, blir man dratt rett inn i et suggerende, romantisk og drømmeaktig lydbilde, som aldri gir slipp når det først har fått huket tak i øregangene dine. Den buldrende bassen, de gitar-synth lignende melodiene og selvfølgelig Elizabeth Frasers utrolig vakre stemmeprakt, er jo virkelig himmelsk, selv om jeg knapt kan forstå hva det synges/snakkes om, og kanskje like greit. Da det kunne ha vært de styggeste og mest forferdelige ting/setningene, men det høres/fremstår likevel som noe så rent og uskyldig ut, som nyfallen snø, der har til gode å bli besudlet av eksos og forsøpling. 

Låtene er varierte, melodiøse og utrolig vanedannende. Alt bare flyter av gårde i helt riktig retning, fullstendig uten noen unødvendige eller irriterende avbrytelser. Og under sist besøk så var det den hypnotiske og utrolig flotte Fifty Fifty Clown som sto seg klart igjen, men nå sliter en faktisk med å velge ut ei soleklar favoritt, ettersom sangene bare glir elegant over i hverandre, da i en utsøkt og imponerende rekkefølge, og hele innpakningen, fra albumcover/tittelen Heaven or Las Vegas er av typen ekstremt sjeldne skiver, der virker å henge lenge igjen i etterkant, og hvor produksjonen er såpass fint oversukret (ikke av den kvalmende typen) med følelser som settes i sving, at nei, dette er hva man helst skulle fått igjen så langt oftere, fremfor utallige ræva/middelmådige skiver en dessverre har kastet bort timevis av livet på å lide seg gjennom. 

Definitivt ikke mitt siste Cocteau Twins album, og et perfekt sted (mener nå jeg) å starte reisen på, selv om en har jo et par andre i samlingen (Garlands blant annet), og et av ytterst sjeldent tidligere uhørte album (vel, 10ern var nærmest gitt for en måned siden) som går hele veien på ratingstigen, og blir så med et velfortjent:

10/10      

Om jeg absolutt må plukke frem noen utvalgte øyeblikk, så kommer man nok ikke utenom: Cherry-Coloured Funk , Fifty-Fifty Clown (denne skulle jeg så gjerne hørt ei 10 timers forlenget utgave av), Iceblink Luck, Heaven or Las Vegas, Fotzepolitic, Wolf in the Breast, og tja, kan vel egentlig bare si at hele skiva er et eneste stort høydepunkt, for vanskelig å utelukke noen av låtene.

Okei, Fifty-Fifty Clown henger fortsatt litt ekstra igjen, men så gjør jo også den minst like imponerende og romantiske:

Får virkelig håpe at det kommer noen fristende og gode Black Friday tilbud på musikkfronten, om ikke lenge. Da jeg vet at skotsk drømmepop står meget høyt på lista over hva en gjerne vil ha langt mer av i samlingen. Men med kvalitet som det en får ovenfor, ville jeg nok ha "overlevd" å måtte betale full pris, men skal nok forsøke å kikke litt ekstra nærme an, om man ikke kan få unnagjort et par kloke innkjøp fremover.

[Frank.N.Steen]

I forbindelse med at man har bikka over i desember, og mulig noe forhastet sådan, men har nå hatt lyst til å kjøre i gang ei slags "oppramsing" eller julekalender, dag for dag (blir noe impulsiv i år) av den julemusikken/sangene som har gitt meg mest glede. Innser at flesteparten vil nok være filmrelaterte, som ikke er noe sjokk, mens andre innslag skyldes nostalgi, gode minner og noe en gjerne forbinder med positive ting, fremfor stress, mas og negative opplevelser.

🎄01 Desember: Mavis Staples - Christmas Vacation - Christmas Vacation (1989)🎅

En stor favoritt, både filmen og åpningslåten. Og der har blitt vanligdags at man ser i senga, natt til juleaften, og ender jo som oftest med at en sovner halvveis, ikke fordi filmen blir kjedelig, men er noe med feel-good stemningen, varm dyne og ender jo ofte med å bli langt utpå nattetid, så ser resten av filmen på morgenkvisten med noe god julefrokost.

Husker ikke når eller hvor gammel jeg var, første gang filmen ble sett, men av en eller annen grunn har nevnte theme låt hengt igjen, særlig den animasjonsbiten, og vil tippe at man knapt var 6-7 år, og usikker på om den gikk på tven, eller om man så den hos onkel og tante (onkelen min var en enorm filmentusiast, og hadde alltids det siste av nye titler på VHS), men joda, nostalgien står sterkt hos meg, angående Christmas Vacation.

Likevel, så ble filmen litt satt på "vent", der Hjemme Alene 1 og 2 overtok, fullstendig, i hop med Tim Allens Santa Clause (1994), når en ble litt eldre, og hadde vel også noe med at disse hadde mer fokus mot et yngre publikum, og var vel først når en kom i slutten av tenårene, at Christmas Vacation virkelig falt i god jord, det og at mye av humoren ble mer, tja, en kunne kjenne seg litt mer igjen i scenarioet med stress og mas, hvor alt skal være "perfekt" og det blir ofte det totalt motsatte, men den tok helt klart innersvingen på nevnte barndomsfavoritter (Home Alone og Santa Clause), og står igjen som en av de soleklare julefilm favorittene, den dag i dag. 

Nå blir jo Hjelp det er Juleferie, sendt minst 1-2 ganger i året på norsk tv, men låta ovenfor, den kan jeg faktisk aldri huske å ha hørt spilt på norsk radio, selv ikke de som pumper på med kun julemusikk, døgnet rundt i oppunder 2 måneder. Men kanskje like greit, at den ikke har blitt fullstendig ihjelspilt her til lands. 

Uansett, ei som alltid får meg i godt humør, og da av type musikk som en helst ønsker å forbinde julen med.

Endret 1. desember 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

🎄02 Desember: Darlene Love - Christmas (Please Baby Come Home) - Gremlins (1984)🎅

Nok ei klassisk 80-talls julefilm, og igjen en fantastisk måte å åpne showet på, kom gjennom Darlene Love og hennes Christmas (Baby Please Come Home), der ble til på Phil Spectors julealbum, A Christmas Gift To You (1963), der er et av de beste julealbumene i historien. 

Sprøtt å tenke seg hvor mye bråk det ble da man så filmen for første gang, i et bursdagsselskap som guttunge, og der sinte foreldre ringte, rasende inn, fordi barna deres hadde sett Gremlins og noen unger ble så skremt, at de ikke fikk sove, og ja, det ble mye kjedelig barnefilm i kommende selskaper, men heldigvis fikk man tatt opp filmen på VHS, og den i hop med oppfølgeren ble sett utallige ganger på 90-tallet.

Kombinasjonen julefilm og julemusikk, da med litt mer r&b og soul preg, gjerne litt trøkk, fremfor de søvndyssende sakene, er nok noe som alltid har truffet meg ekstra godt. Vil alltid forbinde denne flotte julelåta med Gremlins, selv om enkelte nyere norske TV reklamer, til min frustrasjon har forsøkt så godt de kan å ødelegge det forholdet, da ved å gjøre at man ender opp med å forbinde noe en er glad i, men noe man virkelig hater. 

[Hitherto]

Frank.N.Steen skrev (På 23.11.2020 den 6.37):

Cocteau Twins - Heaven or Las Vegas (1990)

Dette var introduksjonsplata for meg for et halvt liv siden. "Fifty-Fifty Clown" er faktisk det første jeg tenker på når CT blir hentet fram, og den er fortsatt en favoritt fra denne plata.

Det er nok ingen populær opinion, men Heaven or Las Vegas har alltid fremstått merkelig overvurdert for meg, selv om jeg gladelig anser bandet som ett av de 1 beste i verden. Den er god, men ikke SÅ god. Antar populariteten har å gjøre med at den ble deres amerikanske gjennombrudd som introduserte bandet for et større publikum.

Frank.N.Steen skrev (På 23.11.2020 den 6.37):

Elizabeth Frasers utrolig vakre stemmeprakt, er jo virkelig himmelsk, selv om jeg knapt kan forstå hva det synges/snakkes om, og kanskje like greit. Da det kunne ha vært de styggeste og mest forferdelige ting/setningene, men det høres/fremstår likevel som noe så rent og uskyldig ut, som nyfallen snø, der har til gode å bli besudlet av eksos og forsøpling. 

Mysteriet rundt hva Liz babler om er noe av det som gir bandet et ekstra løft, heh. Ikke det at jeg hører det i "tekstene", men plata skal ha vært sterkt inspirert av at hun ble mor for første gang under innspillingen. Jeg antar CT var en innflytelse for Sigur Ros og senere band som eksperimenterte med denne typen fantasy-vokal.

Selv er jeg svak for deres første 3-4 år. Synes de trivdes bedre med den eteriske post-punken deres som er noe av det mest unike jeg kjenner til. Vesentlig tyngre (bandet var blytungt for sin tid) og mer gotisk, uten at det ble Sisters of Mercy drama ut av det. Finnes ikke makan.

I tillegg til gode album har de en av de beste rekkene av ep-er i historien. Ubegripelig hvor produktive de var første halvdel av 80-tallet. Selv julesanger ble det tid til. 

 

[:utakt]

Basert på alt det andre jeg hører på til vanlig så "burde" jeg like Devin Townsend. Jeg har gitt denne gærne kanadagåsa sikkert et tresifret antall forsøk, men det har aldri blitt helt innertier.

Bortsett fra når denne låta kom på i dag. Gjør seg best med volumbryteren helt til høyre.

Devin Townsend & Anneke van Giersbergen Bend It Like Bender! Live - YouTube

 

Endret 10. desember 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

Vel, så gikk det ikke helt etter "planen" med julekalender-musikk opplegget. Ble litt for impulsivt, og innså at man slet med å finne potensielt 24 favoritter, så da bare droppa jeg fint det. 

Siste har man vært innom Depeche Mode og skiva Playing the Angel (2005), som jeg likte godt når den kom ut den høsten, men tror nok det var kanskje det at en ble litt "overbevist", av sterkere enkeltspor, enn selve helheten. For ved nyere gjenhør, og dæven, dette var dølle og forglemmelige greier. Gyselig og brautende produksjons-støy, og ytterst få høydepunkter (knapt nok det), gjør at så og si alt etter Violator (1990) har vært mer eller mindre bomturer/skuffelser for min del, selv om jeg kanskje burde gitt Songs of Faith and Devotion (1993) et par runder til, så føler jeg meg i grunn ferdig med Playing the Angel, minus kanskje Suffer Well og Precious, der fortsatt er en ørliten grunn til at albumet stadig er i samlingen min.

4,5/10 

[Kroat]

 

[Gavekort]

Har vært i et dypdykk i 80-talls rock fra Sovjetunionen. Her har dere en av mine favorittartister.

https://open.spotify.com/track/7nzMU6ive8Zpv6Puqid46W?si=_v4uGru4TWCgIo9gP0X6rg

https://open.spotify.com/track/0c58luGUfo3kkYLwkAQfxO?si=wqqXvB6GTTCmYnwpmiFjyQ

 

[Tyggen]

Hørte denne på Radio Paradise for en uke siden eller to, syns både musikken og videoen er bra.

 

Endret 12. februar 2021 av Tyggen

[Woff]

Akkurat nå? https://www.youtube.com/watch?v=FAApccf11hs

 

[Tyggen]

En litt for flott dame med stemmen til Paul er vel ikke helt min greie, ikke noe i mot hverken Paul, Billene eller damer forøvrig.

 

[Tyggen]

Fikk en innspilt cd med denne karen av en kamerat av far, de er begge gått til de evige jaktmarker nå men musikken har jeg med meg fortsatt.

 

[Tyggen]

Denne liker jeg spesielt godt, litt som med gammel Pink Floyd - det blir liksom aldri utdatert.

 

[Tyggen]

Noen som blir minnet om den gamle NRK påske reklamen for "grav deg ned i tide" med Severin Suveren, eller Portishead når du hører den der? Det er nok ikke uten grunn... mange referanser som går tilbake til det improviserte mesterverket.

Endret 12. februar 2021 av Tyggen