Hva lytter du til for tiden?

[Frank.N.Steen]

Prince - 1999 (1982)

Nok ei runde med Prince, og der man hvert fall gikk inn med en visshet om skuffelse i andre enden med det tidvis gyselige Batman bidraget hans, så lå jo forventningene mye høyere angående 1999, som mange virker å lovprise som et av tidenes beste album, og dæven for en nedtur det her var. Tynn suppe av Devo lignende og forglemmelig synth-funk, og enkelte bare varer og varer og varer, og tar jo aldri slutt. Skiva pangåpner med to svære hits, og den små-irriterende Delirous huskes grunnet ei middelmådig John Candy film, mens resten er aldri i nærheten. 

Mulig jeg aldri blir noen Prince fan, og det kan fint leve videre med. Sikkert en fantastisk entertainer, låtskriver og musiker, men dersom 1999 er ment å fremheve dette, så blir det dessverre full stopp i mine ører. Har fortsatt til gode å høre Sign of the Times og Purple Rain, men kjenner at lysten til mer Prince fremover, den er liten.

4/10  

[Frank.N.Steen]

The Thrills - So Much for the City (2003)

Nok ei tidlig 00-talls retro-rock skive, fra et annet av de mange "The" banda som ble hypet godt opp, men dessverre i fleste tilfeller forsvant nesten like fort. The Thrills sin debut ble handlet inn, ene og alene grunnet den fantastiske feel-good sommerlåta Big Sure, og en av de godlåtene jeg vil alltid forbinde sommeren 2003 med. Skiva ble spilt, men ikke så altfor mye og ofte, det kom rett og slett ut litt for mye interessant og plateinnkjøpene gjorde at man stadig "dytta" andre bakover, og tror faktisk ikke jeg har gitt The Thrills ei sjanse siden 2003, så moro å høre igjen, og det at det var jo ikke et fullstendig "bomkjøp".

For om jeg ikke husker feil, så var jo The Thrills et irsk rockeband, der endte opp med å gjøre veldig kalifornisk kyst-rock, og tja, jeg synes det fortsatt låter meget fint, sjarmerende og melodisk. Enkelte av sporene forsvinner kanskje noe, men helheten er stort sett veldig godt gjennomført og langt mer enn kun de tre flotte åpningslåtene, som ble også alle mindre hits i sin tid.

Kommer nok til å bli værende i samlingen videre, om ikke for hele skiva, så hvert fall for både noen meget fine singler, og albumspor og ender med en:

6,5/10 

 

Endret 7. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Gouldfan]

Hører en av de nyeste albumet mine.

Miles Davis Tutu, måtte gå over fra CD i anlegget til hodetelefoner med Spotify fordi barnet ville se på Dragetreneren..

Men jeg digger Tutu, og jeg er ikke særlig fan av 80 årenes musikk... Men når det er så kreativt som her så er det morsomt... Dette er funky, jazzy og veldig bra lyd, mye 80 talls synthesizere men det passer musikken bra.

Så Prince var nevnt, Tutu var faktisk ment å være samarbeids-album med Prince, men han måtte trekke seg av årsaker jeg ikke husker.

 

 

 

 

Endret 7. oktober 2020 av Gouldfan

[BioDex]

 

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (19 timer siden):

Men jeg digger Tutu, og jeg er ikke særlig fan av 80 årenes musikk... Men når det er så kreativt som her så er det morsomt... Dette er funky, jazzy og veldig bra lyd, mye 80 talls synthesizere men det passer musikken bra

Denne har jeg faktisk, men enda til gode å høre, og vet jo at Davis virket å ha ei greie med å gjøre fine coverversjoner av 80-talls slagere som Human Nature og Time After Time, derimot er jeg nå veldig spent på om den herlige The Perfect Way og britiske Scritti Politti får ei lignende flott behandling. 

[Gouldfan]

Time after Time med Davis er bra den ja.  Har den på en samleskive. Men Jeg synes Tutu er mye kulere...

Jeg har bare to album nå av Davis og en dobbeltskive "best of" av Davis...

Kind of Blue er nok favoritten min, men Tutu er veldig kul den også...

 

Endret 25. oktober 2020 av Gouldfan

[Woff]

Denne kom i kassa i dag: 
https://platekompaniet.no/cd/gimme-some-truth---the-best-of-john-lennon/

For de av dere som liker Lennon bør denne vurderes, den har forøvrig et Atmos-spor..

[Tomeito]

I dag og resten av helga kommer til å gå med til å høre ganske mye på den nye plata til Touché Amoré: "Lament". Etter to gjennomhøringer i dag, merker jeg at bandet stadig beveger seg bort fra sine hardcorerøtter, men at de ikke er like post rockete som på forrige plate (Stage Four, et av 2010-tallets beste plater. Uten tvil.). 

 

[Kroat]

Det her var bra

 

[Gouldfan]

Nevnte jeg Ole Paus og Motorpsychos siste skive?

Så nær, så nær

Her er Blonde Beist, en sang om nett-troll og rasisme.

 

[Frank.N.Steen]

Bruce Hornsby and the Range - The Way It Is (1986)

Fin musikk å starte opp dagen med. Fengende, varm og melodiøs piano voksen-pop rock, og der skiva meget mulig er da mest kjent grunnet 80-talls slageren The Way It Is, men hvor man også får sterke og minneverdige singler som Mandolin Rain og Every Little Kiss. Av andre positive bidrag, er jo den flotte albumåpneren On the Western Skyline, The River Runs Low og The Red Plains verdt å dra frem. 

Langt fra noen mesterverk, et par noe små-forglemmelige fillers blir raskt en kjip motvekt mot høydepunktene, men likevel er albumet såpass spekket med fine takter og stemning, og var jo et greit bevis på at Hornsby og Ranges debut, med sitt lekende og koselige sound, hadde jo mer å stille opp med en kun ei hit singel.

6,5/10

 

Endret 23. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[TheDarkSycamore - SCM]

Jeg lytter på Islandske sanger på Islandsk radio. 😘😘

[Gouldfan]

Jeg hører CD av nye S&M2 fra Metallica.

Den har faktisk litt dynamikk? Bortsett fra det gamle så er det nesten best å samle konserter og Blu-rays.

Through the Never var også glimrende lyd.

[Woff]

Gouldfan skrev (3 timer siden):

Jeg hører CD av nye S&M2 fra Metallica.

Den har faktisk litt dynamikk? Bortsett fra det gamle så er det nesten best å samle konserter og Blu-rays.

Through the Never var også glimrende lyd.

For å være sikker på lyden kjøpte jeg den som blu-ray.. Ikke mye feil der

Through the Never har jeg nå på to stk blu-ray, den ENE av de har Atmos lyd! 🙂
Bra plater det der!

 

Endret 23. oktober 2020 av Woff

[Frank.N.Steen]

Det er en herlig følelse, når man en sjelden gang faller så fullstendig pladask for ei låt, at man sitter igjen med noe av den samme søte og fine "sommerfugler i magen" type forelskelsesrusen, og har ikke opplevd dette på, vel, en veldig god stund.

Det er ikke ofte, eller særlig mange artister og band som har greid å fylle øregangene mine med så søt og fin musikk, men de som har nettopp gjort slik, har så og si alltid endt opp senere, som gedigne favoritter i samlingen. Og smått utrolig, har man altså eid 3 album av Cocteau Twins (i en årrekke) men kun vært innom Garlands (for minst 10 år siden), og først nylig drar man så frem Heaven or Las Vegas (1990), og plutselig får man ei skjønnhet som Fifty-Fifty Clown i retur, og blir øyeblikkelig hekta, og må vel ha hørt snart 15-20 ganger siste dagene, og nesten litt mye av det gode, for denne er så vakker og behagelig at den har nærmest tatt litt vel overhånd, og skiller seg så til de grader ut i motsetning til resten av albumets spor, som definitivt ikke er "dårlige", men veldig få har greid å gi slikt positivt utslag.  

Likevel, hører jo tidlig ut at skiva/bandet har absolutt potensiale, så ei jeg kommer til å gå gjennom, litt etter litt og ikke forhaste meg for mye.  

Inntrykket man sitter igjen med, er som sagt ikke langt unna hva en del andre favoritter har gitt meg i massevis, der det er drømmende, flytende, romantisk, noe "stygg-vakkert" og nei, meget spennende saker, og skal definitivt rette mer oppmerksomhet mot Cocteau Twins fremover.

 

[Gouldfan]

Hører Steven Wilson Ancestral på Audio Pro T3 via Sony Xperia 5 som vel må kalles en audio fokusert mobil😁 festlig.

[Frank.N.Steen]

Frank Zappa - Cheap Thrills (1998) og Son of Cheep Thrills (1999)

I en periode hadde man sikkert godt oppunder 30-40 Zappa skiver i hyllene, men der flesteparten var impulskjøp, grunnet at et par musikksjapper nærmest "ga bort" CDene, og var så billig at jeg greide ikke å ignorere dem. I etterkant har man vel innsett at her kan en nok greit luke bort minst 2/3 av dem, og har gradvis gyvd løs og selvfølgelig hørt meg gjennom flere, kaster jo ikke musikk man ikke gir minst en sjanse. 

Uansett, Cheap Thrills platene, er jo mest to typiske dusinvare samlere (om en ikke må ha absolutt alt med Zappa navnet i samlingen), der melket i vei. I motsetning til flere av de skuffende og tamme Zappa best of utgivelsene man har vært borti, hadde faktisk disse to 1998-99 skivene ikke vært noen dårlig innledning til Frank Zappas musikalske univers, da man får jo en i perioder meget vid utgave hans mer "kommersielle" og kjente låter, mer over-jazza instrumentaler og et par live spor, samt litt uutgitt fyllkalk her og der.

Men to skiver, vel det blir litt vel mye og hadde man samlet i hop de beste sporene fra hver og en, da ville det nok ha blitt langt bedre saker av det. 

5/10 til begge

[:utakt]

For snaut 20 år siden var jeg en røver til å spille i korps. Brassband. Jeg sluttet da jeg innså at alle brassband for "voksne" spiller for å delta i konkurranser og gjøre det bra, jeg var ikke så interessert i det prestasjonsjaget. Ville bare ha det gøy på øving, liksom. 

Men, jeg var jo med på noen konkurranser før jeg ga meg, og vi spilte jo en del kule stykker. Kan ikke komme unna det. Noen av dem hører jeg på enda. Sitter du på laptop så høres nok denne ganske slapt ut, men om du har litt bedre utstyr ... jeg elsker det her. Eneste ankepunktet mitt er at all brassbandmusikk har et sånt rolig, "klangparti" i midten der det skal være så pent og svulstig og ... det varer alltid altfor lenge. Her også. Det er sånt man har spoleknapp til.

Advarsel: korpsmusikk følger

 

Endret 29. oktober 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

Caravan - In the Land of Grey and Pink (1971)

Britisk prog rock, der lever så til de grader opp til det Ringenes Herre/Tolkien lignende albumcoveret, og byr opp til et lekent og meget sjarmerende lydbilde, og er kanskje ikke like "prangende" og pompøse som flere av de svære britiske banda fra samme periode, men de viser nå til at de så absolutt kan matche selv de beste når det gjelder å gjøre lange og episke verker, der side 2 domineres av det mektige Nine Feet Underground, der består av nesten 23 minutter med nydelig prog magi. 

De kortere fra side 1 er noe blanda drops, og hvor den artige Golf Girl er fin mens Winter Wine har alltid vært ei stor favoritt. Dessverre blir Love to Love You (And Tonight Pigs Will Fly) en der aldri helt vil sitte like godt i øregangene, aldri dårlig men noe små-irriterende over dens litt vel lystige toner, og trekker dessverre noe ned, men joda, alt i alt ei tidvis meget fin skive, som får meg i godt humør og der passer jo utmerket på denne tiden av året til å kose seg med, og har jo flere Caravan skiver liggende i samlingen, men tror faktisk jeg ikke har vært innom et par av dem, så spent på om de er i samme stil.

8/10

 

Endret 3. november 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Nirvana - Nirvana (2002)

Ei tidvis imponerende oppsamling av både kjente og svære hits, og de ikke fullt så store, men likevel sterke og varierte Nirvana låter, der i hop med albumklassikeren Nevermind (1991) skulle bli en viktig innflytelse i hvilken retning min musikalske reise gikk mot, i høst/vinter 2002.

Skiva åpner med den tidligere uutgitte You Know You're Right, der visstnok ble til i tidlig 1993, men da under ulike navn før den så ble utgitt på radio tidligere i høst 2002. En fin måte å åpne albumet med, men husker jo at den dessverre "druknet" noe i massiv drittslenging og krangel mellom to forskjellige Nirvana-leire, der Dave Grohl og Krist Novoselic, Kurts tidligere bandkompiser og kolleger og enken og rockestjerna Courtney Love var i konstant krigsmodus, og husker ikke helt hvem som egentlig kom "best" ut av det, men fansen var nok bare glad til, for det ble jo utgitt mange Nirvana og Kurt Cobain relaterte skiver, bøker og annet i perioden 2002-04. 

Så noen må jo ha smidd bra mens jernet var varmt.

Lenge siden (nesten 18 år) man har vært innom denne Best of Cden, der ble tatt frem mye i starten, og liker oppsettet av låtutvalg, selv om det er nok lett i etterkant å tenke seg at den godt kunne ha inneholdt flere, eller stokket om litt på andre bidrag, men som en introduksjon til Nirvana og Kurt Cobains korte men kreative og kaotiske tid som rockens "redningsmenn", gjør den jo så absolutt jobben, da den fikk meg til å gå ut og handle inn de fleste skivene og utgivelsene deres, og ble jo raskt en helfrelst fanboy i en større periode mellom 2002-04 og ender så med ei sterk:

8/10