Hva lytter du til for tiden?

[Slaps]

80-tall thrash metal i 2019? Ja takk!

 

[Frank.N.Steen]

:utakt skrev (13 minutter siden):

Åttitallet var ikke helt håpløst. Vi fikk jo denne perlen.

80-tallet var jo i grunn ei fantastisk tid for musikk og film. Spekket med utallige og banebrytende ideer og måter å dytte grensene videre på, og da ikke minst fødselen til mange nye og viktige musikalske genrer, som stadig tredde frem etter punkens korte men viktige utblåsning, og et tiår som fortjener å huskes som noe mer enn "tidenes verste" og var så langt mer enn kun MTV, skulderputer, høyt hår og fargerike klær.

Prefab Sprout og skiva Steve McQueen (1985) er et nydelig stykke pop-kunst, og de aller beste 60 kronene jeg har brukt på et impulskjøp, noensinne. Aldri hørt før, men fra Faron Young og utover ble jeg raskt overbevist om at dette kanskje må være et av tidenes best produserte og vakre albumutgivelser, og ble jo ikke mindre positiv, når det viste seg at selveste Thomas Dolby sto bakom og styrte bandet i riktig retning (tror han valgte ut 10-11 sanger ut av nærmere 100), og Bonny er jo i hop med Desire As mine to absolutte favorittlåter fra det albumet, og kanskje ikke så rart, da de virket å ligge nærmest Dolbys hjerte, og hans innflytelse er ikke til å ta feil av.

Selv om de slet litt med å matche Steve McQueen på de følgende skivene, og kanskje aldri kom med å utgivelse med såpass mange fantastiske enkeltspor, har jeg med årene endt opp med å favorisere Jordan: The Comeback (1990), der jo igjen er produsert av Dolby og innehar nesten dobbelt så mange låter, og selv om få av dem er like sterke som de beste fra andre skiva deres, så er det noe med den fantastiske stemningen som utgjør helheten og ei skive jeg bare alltid må spille hele veien, fra start til slutt, ingen snarveier. Men om jeg må plukke ut ei ekstra stor favoritt, må det være den sensuelle og flørtende Wild Horses, hvor vakre Jenny Agutter har lånt bort stemmen sin:

 

 

[Frank.N.Steen]

Gary Numan & Tubeway Army - Premier Hits (1996)

Første skiva jeg raskt handlet inn, da skuffelsen over at den fantastiske Cars ikke var inkludert på noen av GTA: Vice City Cdene, og når jeg fant denne samleren til 50-lappen, var det ikke så mye å lure på. Joda, den spiller åpenbart på nevnte kjempehit, der starter og avslutter showet, først med ei noe oppdatert utgave, og til sist, den originale klassikeren.

Gary Numan er absolutt en interessant fyr og som virket jo å ta hele bransjen med stor overraskelse tilbake i 1979, når han smalt til med ikke en, men to svære monsterhits i  Are 'Friends' Electric? og Cars, der sørget for å gjøre synth pop om til "allemannseie" og medførte til at en eks-punker slo flere seriøse synth aktører, deriblant Ultravox, John Foxx, Japan og The Human League på målstreken i å bli de første med ei elektronisk hit singel, da til sistnevntes store ergelse.

Dessverre gikk nok kanskje noe av suksessen han raskt til hodet, og kanskje ikke så rart, da Numan var vel knapt 19 år og bodde stadig på gutterommet sitt, og når han knapt 2 år senere, etter flere hits og albumutgivelser, valgte å holde en rekke svære avslutningskonserter i forbindelse med Telekon (1980) innså han at det ville tross fullstendig utsolgte konserter og massiv etterspørsel etter flere, likevel gå minus i regnskapet, og da med et svært smell. For konsertene og showene ble stadig mer prangende og for å gå i pluss, måtte Numan ha holdt det gående ei lang periode, over flere måneder, ikke bare et par netter og så gi seg på "topp" og leve som en konge resten av livet.

Et annet minus var jo at hans lynkjappe "comeback", knappe 6-7 måneder senere, hadde i mellomtiden sørget for et mindre vakum, som bransjen snart ville fylle igjen og vel så det, der synth popen eksploderte, og ferske navn som Depeche Mode, Soft Cell, Duran Duran osv hadde "stjålet" klærne og soundet til Numan, og solgte nå enda mer skiver enn det han gjorde.

Nok ei tabbe kom i det Numan trodde han kunne ta en "Bowie" og i stedet tok det for gitt at fansen ikke ville svikte ham, selv om han forsøkte å spille kreativ kameleon, og forlot sin klassiske og futuristiske synth-funk stil til fordel for å hoppe fra skive til skive over i en all slags ulik og nærmest parodisk sådan, musikalske genrer, og det virket mer panisk enn kreativt, og han ble vel dessverre mer kjent i mediene for sine politiske meninger og eksentriske livsstil, men skulle jo til slutt le sist og best, når han utover 90-tallet ble igjen et navn der gikk igjen blant rockere, rappere og gothere og hvor fokuset ikke lå på hans utseende, image eller personlighet, men på det viktigste, musikken som nå hadde blitt gjenoppdaget og bidro i å gi Numan selv ei helt ny start som artist og musiker.

Uansett, denne 1996 samleren kom i en tid hvor synth legenden plutselig fikk ei helt ny vår, og borte vekk var latterliggjøring og fornærmelser, nå ble han omtalt som en pioner og en der spilte ei viktig rolle i å påvirke noen av 90-tallets største band og artister.

Her får man ei tidvis solid bevis på hva han og Tubeway Army fikk til i en kort periode fra tampen av 70 og tidlig 80-tallet, der det svevende og futuristiske lydbildet, kombinert med punkens tøffe og fyldige sound ga dem et helt unikt preg, i motsetning til det oftere tynne og bleke fra så mange andre synthband og navn fra samme tid. 

Likevel, mye av det som ble til i perioden 1981 og utover 80-tallet høres direkte "fælt" ut, og små-desperat, men selv her viser Numan at bassen og synthen var ei meget sterkt våpen som få gjorde bedre enn nettopp ham, men melodiene og riffene var dessverre ikke like slående lenger, og hans konstant skifte-ny-hud image endte opp som litt vel Spinal Tap aktig, og han var nok ikke alene om den slags, Human League og andre synth band slet med å finne seg til rette når bransjen begynte å miste interessen for synth og new wave, og så seg om etter nye gullkalver å melke.

Med nesten 80 minutter musikk, kan det bli noe vel mye, særlig de mindre imponerende og mer forglemmelige sporene, men kvaliteten på de beste er av en såpass høy standard og viser jo greit til hvor bra skiver som The Pleasure Principle (1979) har holdt seg, og gjør at man blir litt vel gavmild med tanke på den totale raten. 

Ikke et must, men kanskje ei fin innledning i musikken hans, men for meg tror jeg nok det holder mer enn nok med trioen Replicas (1979), Pleasure Principle (1979) og Telekon (1980), men live skivene Living Ornaments '79 og  Living Ornaments '80 er også verdt å høre, om hans tidligere verk skulle falle i smak.

6/10

 

[Frank.N.Steen]

David Bowie - Let's Dance (1983)

Evigheter siden jeg var innom denne, men kan den være så fæl som det mange kritikere og Bowie-fans skal ha den til? Aldri helt forstått all slakten den skiva fikk, for det kom da langt verre (mye verre) ting fra Bowie utover 80 og 90-tallet, men mulig at det var vondt for dem å se helten deres kledt opp som streit popstjerne,  som nå ble godtatt av alle og der jappe-rock preget som er å finne over hele Let's Dance produksjonen ble tungt å svelge, særlig etter hans stadig mer eksperimentelle og bunnsolide rekke av klassiske utgivelser fra midten av 70-tallet og til og med Scary Monsters and Super Creeps (1980). 

Joda, Modern Love oser av gigantiske og brautende lyder, som skapt for et nytt tiår (særlig trommene kan bli noe vel over-the-top) men det er da også mye flott og stemningsfull pop musikk å finne her, der spesielt China Girl, tittelkuttet og ikke minst Cat People (Putting Out the Fire) er alle klassikere i mine øreganger. Bowie synger fantastisk, og selv om skiva aldri er i nærheten av å matche forgjengeren, så er ikke "jappe-rocken" han byr opp til så fæl som mange ønsker å fremheve, faktisk er dette kanskje det siste virkelig gode albumet Bowie gjorde på nesten to tiår, og ja, man har vært så uheldig å lide seg innom gyselige og nær marerittaktige makkverk som Tonight (1984), Never Let Me Down (1987), Black Tie White Noise (1993), 1. Outside (1995) og Earthling (1997) siste årene (har en kjip følelse av at Hours fra 1999 også vil føye seg inn i rekken av nedturer), og der alle er så fæle at nei, selv diehard kjernen av Bowie fans må jo slite hardt med å overbevise seg selv om at mannen faktisk ikke kun utga "gull", og da har jeg ikke engang giddet å dratt frem bunnpunktet som kom med Tin Machine skivene han også rota seg borti, antageligvis i et desperat forsøk i å holde seg relevant blant de hippe alternative sinna-rockerne på tidlig 90-tallet, men disse når ikke engang lilletåa til den rasende og kontrollerte "galskapen" som ble til med Fripp og co på Scary Monsters.

Ser man borti fra de nevnte hitene, så er faktisk ikke albumspor som Without You, Ricochet og Criminal World så fæle, de makter kanskje ikke å matche de beste, men viser at albumet faktisk har mer å komme med enn singlene, og bidrar i at den så vidt går i pluss, og tvilsomt ei man vil spille for ofte, men håper nå for min egen del at ting bedret seg utover tidlig 00-tallet, for det Bowie senere bød opp til gjennom 80 og store deler av 90-tallet, det vil jeg nå helst bare viske ut av minnet.

6/10

 

Endret 29. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Joy Division - Permanent (1995)

Kjøpt ene og alene grunnet den fantastiske Love Will Tear Us Apart og Atmosphere, der av ukjente grunner aldri fikk innpass på andre og siste skiva Closer (1980). Jeg hadde vel gått den naturlige veien, fra New Order og bakover til begynnelsen, og kun hørt den enorme Ceremony (av de som antageligvis ble til helt på tampen av Joy Division sin eksistens) men et eller annet bare satt som et skudd, og hvor særlig det monotone, dystre men likevel tidvis vakre lydbildet på Closer gjorde meg raskt til en stor fan, og der så og si alt der hadde med eller omkring bandet ble kjøpt inn i vinter/vår 2005.

Permanent er jo ei tidvis fenomenal måte å bli bedre kjent med gruppas sound på, og buldrer rett i vei med oppløftende og meget fengende toner, enkelte med tydelig preg av punk rock (kanskje ikke noe sjokk) men hvor det også blir klart tidlig ut, at bandet har større ambisjoner, og fikk jo etter hvert ei stor kjærlighet for tysk kraut-rock, og spesielt Kraftwerk, hvor "robot-klangen" deres går igjen flere steder utover, og alltid undret på om retningen New Order tok, da med mer dansevennlig og synth-dominert musikk, kanskje ikke var så langt unna hva Joy Division kunne ha gjort, om Ian Curtis fortsatt var i live og bandet holdt sammen videre.

Uansett, her får man nærmest ei eneste stor gullrekke bestående av klassikere, med Love Will Tear Us Apart, Transmission,  She's Lost Control, Shadow Play, Day of the Lords, Isolation, Passover, osv...

Det eneste minuset jeg kan komme på, må være irritasjonen over at de to samlerne jeg har (andre heter Substance) har overlegent bedre lydkvalitet enn noen av studio skivene til Joy Division, og klart, nå har muligens de blitt gjenutgitt i remastrede versjoner, så får se om jeg kan forsøke å oppdatere mine eldre CDer.

Hører ofte folk omtale og skrive at Division sin musikk er deprimerende og trist, men for meg er det tvert om det motsatte, da jeg blir i godt humør og bildene som kommer frem i huet mitt er ikke av død og fordervelse, men hyggelige ting. Som gode minner om mennesker og steder jeg har truffet og opplevd som guttunge, eller steder jeg kunne godt tenke meg å besøke senere i livet.

Der tidlig The Cure og Public Image Ltd. skivene man var innom tidligere denne måneden ga meg så og si null og niks (av lignende tidlig britisk post-punk), og følte de nærmest tømte meg for "krefter" og nei, om noe, så ble jeg mest sint og oppgitt over at man "lurte" seg selv til å høre på dem, litt for mange ganger. Og innser vel at den slags tvilsomt biter på meg, og noe som bare støtet en bort, lenger og lenger. Joy Division derimot, trekker meg innover og ikke motsatt vei, slik musikk jeg er glad i pleier å gjøre, hvis ikke er det sjeldent noen vits. Kaste bort tid på ting man ikke får noe særlig utbytte av, nei det er ikke min greie (hvert fall når det gjelder musikk) .

Eneste grunnen til at jeg ikke går høyere på ratingen, skyldes vel at jeg må få hørt gjennom studioskivene og så har man også Substance liggende på vent, og denne fra 1995 er vel kanskje mest ei kvikk cash and grab type utgivelse, der mesteparten av låtene allerede hadde blitt utgitt opptil flere ganger før, og denne samleren har jo åpenbart lagt tungt fokus på Love Will Tear Us Apart, der ikke kommer med en, men 2 versjoner.

Likevel, ei fin måte å bli kjent med bandet på, men kunne kanskje hatt fokus på b-sider og live-spor fremfor 2 stykk av samme låta, men nå var det jo også bandets kanskje mest kjente singel.

8/10

 

Endret 29. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Kate Bush - Lionheart (1978)

Ny runde med frøken Bush, og det andre albumet hun utga i 1978, og første albumet jeg handlet inn, kanskje mest grunnet at man på forhånd kjente godt til den flotte Wow (fra GTA: Vice City soundtracket) men også fordi det var noe nokså velkjent med albumets cover, hvert fall baksiden, der har et nærbilde av Kate og hennes "løvemanke", og husker at av en eller annen grunn, så dukket den opp på svære plakater i flere 80-talls grøssere, kanskje mest kjent fra døra til hovedkarakteren i Nightmare on Elm Stree Part 2: Freddy's Revenge (1985). 

Har vel aldri hørt særlig på denne skiva, etter 2003-04, men huskes som ei mindre "nedtur", sammenlignet med de andre albumene hennes, minus da The Red Shoes (1993), som var, ja, ei meget skuffende svak.

2 album på knapt et år, da fra ei meget ung men målbevisst og talentfull dame, og kommer nok frem at kanskje det gikk litt vel raskt i svingene, for tar man bort høydepunktene (In Search of Peter Pan, Wow, Don't Push Your Foot on the Heartbrake og Hammer Horror), så sitter man igjen med en del, ikke direkte fæle låter, men det blir noe vel mye piano-rolig musikk, stemningsfullt, men mangler nok litt mye av trøkket og de sterkere melodiene som nevnte låter har tidligere ut, og blir dessverre et sånn halvveis okei album, verdt å ha grunnet enkeltspor, men ikke noe jeg gidder å høre på for ofte.

5/10

 

Endret 29. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

The Psychedelic Furs - Forever Now (1982)

Oppdaget gruppa (gjentar meg selv i det uendelige her) på GTA: Vice City soundtracket, og hvor spesielt den fengende new wave slageren Love My Way falt godt i smak, og husker Platekompen kjørte ei 3 for prisen av 2 på en haug av CDer, og fant meg frem til de 3 første studio skivene til The Furs, og "logisk" nok begynte man selvsagt bakerst, da med tredjeskiva Forever Now, som er produsert av ingen ringere enn Todd Rundgren, som jo kom til å stå bakom et av de aller flotteste pop-albumene fra åttitallet, og igjen via et noe hektisk samarbeid med et annet britisk band, XTC. 

Lydbildet på Forever Now, vitner om ei gruppe som ønsker å nå toppen av listene, og ikke bare da i hjemlandet, de vil følge Simple Minds/U2 og gå hele veien. Tittelkuttet åpner showet, da med svære og buldrende synther, gitarer og bass, og vokalist Richard Butlers små-hese stemme er ikke til å ta feil av, Amerika skal erobres!

Skiva jeg har følger visst ikke helt og fullt den originale LP versjonen, de samme 10 kuttene, men låtene virker å ligge litt annerledes utover, og muligens at dette er den amerikanske versjonen? Ikke uvanlig at de ville forandre på låtene, slik at de åpenbare hitene startet opp platene, men unsett, det gir albumet ei fin og lovende start, og setter jo ei effektiv stemning på bandets mer poppa-stadion preg.

Dessverre er det som følger de to første sporene, vel, milevis unna. Joa noe mer i samme stil som tidligere album, men melodiene og riffene er alt annet enn imponerende, og hvor selv ikke Rundgrens bidrag kan gi de noe ekstra "tyngde", og typen som lett trekker ned helheten på et album, og begynner å innse tidlig at her snakker man nok et "klassisk" 1 svær hit, og mye fyllkalk type utgivelse.

Først med den tøffe President Gas får man igjen litt sterkt trengende trøkk, og soleklart den beste låta i hop med de to første sporene. Midtre partiet, der Rundgren krydrer i vei med litt herlig produsent-magi og tempoet skifter retning, vel, det er bare synd det som følger bare drukner i middelmådighet og nei, skuffende album, men visste jo i grunn at Forever Now ikke matchet helt bandets to første, som var langt mer jamnere.

Tja, i det man var i ferd med å gi helt opp, så dukker det opp et fjerde og siste knallbra albumspor, via den tilbakelente No Easy Street.

Rundgren gjorde nok så godt han kunne, men låtmaterialet var aldri sterkt nok til å fylle ei hel skive, og likevel fikk de nå kverna ut 3-4 klassiske sanger, og fikk jo etter hvert sin kanskje største suksess, 3-4 år senere. Da via en fornyet og mer pop-vennlig versjon av hiten Pretty in Pink (1986) som jo også ble navnet på den kjente tenåringsfilmen til John Hughes. 

5,5/10

 

Endret 30. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Pink Floyd - The Piper at the Gates of Dawn (1967)

Ikke hørt siden høst 2005, og vel på høy tid med et gjenhør. Mesteparten av fokuset lå vel mest på senere og mer klassisk Pink Floyd utgivelser, særlig de fra tidlig 70 og frem mot tampen av 70-tallet, og der Wish You Were Here og Animals ble spilt unna oftest. Likevel, jeg har på ingen måter glemt debuten, den bare "forsvant" litt i alt det andre, og vet jeg burde ha dratt den frem mye før.

England i 1966-67 må jo ha vært ei mildt sagt interessant tid og sted å leve i, og denne tidvis så fantastiske albumdebuten til Pink Floyd vitner jo om at her bobler det nærmest over av ideer, og hvor grensene for hvor langt ferden kan gå, blir raskt visket vekk. Her bys man opp til psykedeliske lyder, lekne og barnslige melodier, neddempede jazz-spor og tidlige forsøk på tyngre prog rockere. 

For meg er de lekne og sprø innfallene via de kortere låtene slettes ikke verst, sjarmerende jo, og det er noe erke-britisk over det hele, men jeg foretrekker nok helst bandets lengre og mer episke space-rockere, der spesielt albumåpneren og Interstellar Overdrive gir meg langt mer igjen, enn skrikelyder og andekvekking.

Alt i alt, ei tidvis heftig musikalsk opplevelse, som øyeblikkelig røsker tak i øregangene og sender deg ut mot det ytre rom, i det tonene av Astronomy Domine ankommer, og derfra og ut er det jo ingen vei tilbake. Klassisk album, uten tvil, men jeg vil nok sitte litt på "gjerdet" og heller avvente, da med tanke på noen eventuell høyere rating, da man jo får se å ta seg ei større og lengre gjenhør med det som fulgte av Pink Floyd utgivelser.

8/10

[Taurean]

 

[Elgen.]

Hører på Vai Sex & Religion (1993) Mye rart her -men har hatt albumet siden 93-94 så litt nostalgi spiller inn her. 
Liker alle de merkelige tingene som er i mellom hvert spor/sang.
Steve Vai er ikke noen favoritt akkurat men dette albumet liker jeg.

[Frank.N.Steen]

dengelgen skrev (27 minutter siden):

Mye rart her -men har hatt albumet siden 93-94 så litt nostalgi spiller inn her.

Ja, slike ting kan jo hjelpe på, og har selv dratt frem mye rart siste månedene fra filmboden, men av og til kan det være noe der faktisk er interessante saker, som man hadde helt glemt ble en gang i tiden kjøpt inn. 

Sitter nå å "fordyper" meg i gangstah-rap, fra Ice-T og undrer på hvordan i huleste heiteste denne skiva (Orginal Gangster) ble med meg hjem, må jo ha vært en eller annen gang i min korte men "intense" rap-sæggebukse periode, og fant vel ut at det ikke var helt min greie. Men kan jo også ha skjedd mye seinere, for jeg liker skuespilleren Ice-T, hvert fall mye av de han bød opp til på 90-tallet, innen action, krim og thriller genren.

Musikken, eller tekstene derimot, sier meg fint lite, 40 sekunder med sampling av skyting, sirener og banneord, litt sex-prat og ikke en gang halvveis ferdig,  og nærmere 10-12 "låter" igjen, og mulig jeg får gi den en ny sjanse en annen dag, for akkurat nå har jeg mista helt lysten på særlig mer albumlytting for denne dagen.

Hm, dæven, vel, der ser man, litt tålmodig og plutselig spratt det ei godsak som Body Count opp, og Icern leverer jo vanvittig tøff heavy-metal/rock, og interessen kom litt tilbake, og mulig dette kun er ei enkelt one-time begivenhet? men er nok til å gjøre meg nysgjerrig på hva annet som kan ligge på lur her.

Endret 30. september 2020 av Frank.N.Steen

[:utakt]

"Hver gang vi møtes" har jo surret og gått på tv noen sesonger nå. Jeg smilte litt da jeg hørte at Floor Jansen skulle være med på den nederlandske varianten, og tenkte at det måtte jeg prøve å få med meg. 

Hun vant mange fans på de programmene, det er jeg helt trygg på. 

Her er hun i duett med Henk Poort, skuespiller og musikalartist. Phantom of the opera. Masterclass. 

 

 

Når det gjelder Floor er jeg egentlig der at hun kunne sunget telefonkatalogen for Rogaland og jeg hadde likt det...

[Frank.N.Steen]

Kraftwerk - Electric Café (1986) 

Ei meget skuffende (og nærmest parodisk sådan) skive, der høres alt annet enn imponerende ut, hvert fall til sammenligning med den fantastiske trioen Trans-Europe Express, Man Machine og Computer World. Men mulig 5 lange år, og hvor visstnok flere av dem ble benyttet mer til sykling og annet, enn musikk, gjorde vel at tyskerne ikke lenger hang helt med i tiden, og der nå synth pop for lengst hadde blitt allemannseie, og bandet høres ikke særlig motiverte ut, og knapt nok ei låt jeg ville giddet å hørt igjen med det første.

Fra den fantastiske, lekne og heftige robot-technoen de gjorde på forgjengeren, står den elektroniske cafeen igjen som tynn og kjedelig bakgrunnsmusikk, der mangler rytmen, melodiene og sjarmen, og vil muligens beholdes, ene og alene fordi det er Krafwerk, og det at jeg er jo veldig glad i dem, men dette albumet er definitivt ikke noe å juble over. 

4/10

[Frank.N.Steen]

Rush - Hemispheres (1978)

En av Rush sine absolutte beste skiver, og kanskje mest progga-stunder, likevel når den ikke helt opp til de jeg liker best, og skyldes kanskje at de kortere sporene ikke helt "matcher" de lengste, noe som virker å være ei gjenganger for min del, når det kommer til ikke bare Rush, men flere prog-kjemper fra 70-tallet. Heldigvis lykkes jo trioen langt bedre utover 80-tallet (til manges ergelse) å gjøre langt bedre og kortere låter, men klart, det betød også at de lengre og mer progressive etter hvert måtte bikke hen. 

Uansett, har til gode å høre igjen A Farewell to Kings (1977) og selvsagt 2112 (1976), men sistnevnte er jeg vel rimelig sikker på vil lande et stort hakk over det som fulgte, hvert fall frem til Moving Pictures (1981), som mest sannsynlig vil forbli den svære Rush favoritten i mine ører.

8,5/10

 

Endret 3. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Roy Orbison - Mystery Girl (1989)

Orbisons aller siste studio album, utgitt dessverre ikke lenge etter hans død, men hvor han likevel fikk rukket å få oppleve igjen stor suksess, da som solo artist, gjeste musiker og ikke minst som medlem av Traveling Wilburys på tampen av åttitallet. Her får han god hjelp av sine Wilbury brødre (Tom Petty, George Harrison og Jeff Lynne) samt et mindre stjernelag av musikere og artister som bidrar til at skiva Mystery Girl har langt mer å by på enn "kun" den store hiten You Got It. 

Selv har jeg et nostalgisk forhold til denne skiva, mest fordi pappa hadde den i bilen på kassett, og ble spilt ofte under lengre eller kortere bilturer. Men innser jo at av og til kan gode minner fra barndommen, tja, bli noe overskygget av enkeltspor, og det er jo både et pluss men også et minus når en hører igjen skiva i sin helhet. For det er en del "fyllkalk" her, og selv om Roy selv på slutten av livet, sang som en engel, er kvalitet på flere av bidragene her, ganske tamme, av typen som dessverre trekker helheten ned, og det er jo i grunn leit, men heldigvis får man jo også noen absolutte perler her, der spesielt She's a Mystery to Me (visstnok skrevet til Roy av Bono etter at han hadde en drøm, eller noe lignende om Orbison og en hans klassiske 60-talls hits) står igjen som kanskje, ikke bare skivas fineste stunder, men noe av det beste Roy har noen gang gjort.

(All I Can Do Is) Dream You er en annen sterk låt, der innehar et heftig og fint rocke-tempo, og litt synd at skiva fokuserer litt for mye på det mer dramatiske og ballade-aktige (selvsagt ikke noe nytt med tanke på Orbison) men hans stemme skriker jo etter noe som kan matche den, og skulle så gjerne hatt mer av disse oppløftende og tøffe rockerne, fremfor de litt for anonyme søvnpillene.

Nei, jeg er veldig glad i Roy, men umulig å overse at skiva kanskje spiller litt for "safe" i større perioder, og skulle likt at Jeff Lynnes tunge pop sound fikk ta en pause, og heller overraske lytterne med litt røffere saker, men alt i alt ei absolutt godkjent skive, men ville så gjerne at den skulle gå litt høyere på ratingstigen, og ender så med:

6/10

 

Endret 5. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Soundtrack From Twin Peaks - Angelo Badalamenti (1990)

På høy tid å ta et gjenhør med den herlige og stemningsfulle lyden av David Lynchs klassiske tv-mesterverk, og der de første tonene av seriens kjente theme, gir meg øyeblikkelig frysninger, og innser at man må nok få sett igjen serien utover høsten, men blir liksom litt knotete nå for tiden, da med all skrekkfilm kikkingen, og blir jeg først huka på Twin Peaks, så går det fort en 4-5 episoder per dag, og nei, enkelte ting er verdt å vente litt på.

Musikken her er fullstendig spekket av nostalgi, mystikk, romantikk og hvor følelsene svinger i hop, nærmest som ei konstant såpe-opera der utspiller seg (som serien var vel opprinnelig ment å parodiere). Og i mine ører er dette meget nære å gå hele veien. Likevel, jeg burde få sjekka ut serien, og hørt gjennom Julee Cruise sitt debutalbum, samt More Music From Twin Peaks, men inntil da, blir det med en knallsterk:

9/10 

[Frank.N.Steen]

The Darkness - Permission to Land (2003)

Ikke hørt i sin helhet siden tampen av 2003 tidlig 04, og mulig den gikk litt vel mye i en periode, og så holdt det liksom for en "stund". Bestemte meg for å dra den frem igjen i dag, full av støv men ikke vanskelig å gjenkjenne den nakne og flotte berta på flystripa og ufoen svevende over henne. Det var jo ei svær hype omkring gruppa i høsten 2003, og hadde vel hørt et par av singlene deres tidligere samme året på norsk radio, men det var nok helt klart den herlige låta/musikkvideoen til I Believe in a Thing Called Love som gjorde at man til slutt bare måtte gå til innkjøp av skiva. 

Joda, den gang var en nok ikke fullt så fordypet i rockens historie, og tok nok ikke de mange referansene og hintene, som en nå mye senere har få problemer med, og da via de mange åpenbare riffene, parodiene og hyllesten i retning 70 og tidlig 80-tallets store hard rock helter, men også rom for de langt mykere radio-rocke banda. Uansett, det er ikke rart bandet med sin heftige retro-rock (kanskje og en stor dose Spinal Tap) ble såpass godt likt, for hitene kommer jo på rekke og rad, og det er nok sjarm, melodier og tøffe gitar riff/soloer til å holde albumet oppe og i gang, så og si hele veien fra start til slutt.

Klart, Justin Hawkins balle-i-klem vokal kan muligens bli litt vel lyst opp i perioder, men alt i alt, et meget hyggelig gjenhør med ei favoritt fra en tid hvor retro-rocken helst skulle være "blodig alvor" og kult, (The Strokes, The Hives, The Sounds, The Vines, The Thrills osv, osv), men der få lykkes så godt med å gjøre glad og feel-good aktig party rock som det The Darkness gutta fikk til med sin tidvis sterke debut.

7/10

[Frank.N.Steen]

Sting - ...Nothing Like the Sun (1987)

Etter den skuffende og tidvis slappe debuten, er lyden av hans oppfølger, langt mer givende og leken. Voksen pop-jazzen er mer fremtredende og fengende, noe som aldri er noe minus, og det hjelpes selvsagt godt på at skiva også innehar et par solide og velkjente hits, som jeg fortsatt ikke er gått lei, uansett hvor mange ganger man har hørt dem tidligere.

Dessverre begynner det å ebbe ut i litt av det samme som trakk debuten nedover, men heldigvis ikke såpass mye at det går i minus, og i stedet havner man så vidt i pluss:

6/10

[Frank.N.Steen]

The Psychedelic Furs - Talk Talk Talk (1981)

Furs sin debut gikk man gjennom her forleden. Langt bedre enn tredje skiva, men likevel noe skuffende, da den åpner jo fantastisk men virker å miste litt av de gode og sterke låtene utover, og greier aldri helt å finne tilbake til hva en gjerne skulle hørt mer av. Heldigvis har de funnet seg mer til rette på oppfølgeren, som buldrer av gårde med et heftig og småsleskt lydbilde, der fremhever det meste av jeg ønsker å forbinde med lyden av The Psychedelic Furs, svære gitarer, bass og ikke minst saksofon og Butlers raspende vokal oppå det hele. 

Klart, også her holder det dessverre ikke hele veien inn, et par låter går raskt i glemmeboka, mest fyllmasse mellom de større og tøffere sporene men den nydelige Pretty in Pink (foretrekker helt klart denne originale albumversjonen frem den senere 1986 utgaven til filmen med samme navn) samt albumets flotte avslutningsnummer She Is Mine. 

Bandet treffer midt i blink med kvikke og tempfylte rockere som Mr. Jones, Into You Like a Train og It Goes On, men gjør kanskje sitt aller sterkeste bidrag med den fantastiske All of This and Nothing.

Helt klart gruppas sterkeste, hvert fall av deres tre første skiver, og gir den ei velfortjent:

8/10

 

Endret 6. oktober 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

U96 - Best of 1991-2001 (2000)

Hm, rart å utgi ei samler fra 1991 og opptil 2001, men der skiva ble utgitt i 2000 (faktisk minst et halvt år før man bikker over i et nytt år), men muligens litt "kulere" med 1991-2001 enn 1991-00. Uansett, en dance artist som virket å dukke opp i tide og utide gjennom store deler av 90-tallet. Men denne Best of CDen ble nok først og fremst kjøpt inn grunnet den flotte Club Bizarre, og håpet muligens på mer av det samme. 

U96 er vel og forblir nok mest kjent for hiten Das Boot, som av en eller annen grunn er uteblitt her, mens den små-dølle og oppdaterte versjonen er ikke i nærheten, og slikt var dessverre ikke helt uvanlig med dance og eurodance artister og samleskiver utgitt i år 2000, hvor også Dune smalt til med en helt unødvendig nyversjon av Hardcore Vibes, og hørtes mest ut som et små-desperat forsøk i å melke suksessen til Boomfunk MCs, med tanke på lydbildet.

Uansett, lyden av U96 er mest oppløftende eurodance/trance med kvinnelig vokal og melodier man kan banne på en har hørt før, mest sannsynlig flere 80-talls hits der har blitt "samplet" inn her og der, men enkelte av låtene lykkes faktisk ganske så bra, mens andre dessverre høres bare fryktelig cheesy (på den gærne måten) ut. Et greit eksempel er nok den litt for hyperaktive Heaven, som har bygd mesteparten av refrenget på Cyndi Laupers klassiske Time After Time, men der stopper "likheten".

Nevnte Club Bizarre er lyden av nostalgi med stor N og trumfer så og si alt annet på denne plata, ei nydelig og meget stemningsfull dance-trance klassiker, som jeg ikke ante var ei U96 låt, men som ble spilt utallige ganger på norsk radio, men aldri et ord om hvilken artist som sto bakom, og slikt ble frustrerende. Men fikk nå heldigvis funnet det ut til slutt, og den er av såpass høy kvalitet av midten av 90-talls dance, at samleren sikkert vil ene og alene beholdes (tvilsomt spilles i sin helhet) ene og alene grunnet ei låt.

Av andre spor som ikke er så gærne og muligens må fremheves, så er jo Love Religion (rimelig sikker på at denne benytter seg tungt av ei Ultravox klassiker fra 80-tallet) men hørt flere forskjellige eurodance versjoner, og U96 sin, er nok den som står igjen som en av de bedre.

Nei, dette er svake greier, og like greit å få unnagjort og gått videre. Ville sikkert digget mye av musikken på midten av 90-tallet, men fjerner man Club Bizarre, sitter man igjen med stort sett døll og tam eurodance, der får selv noen av Scooters middelmådige 90-talls hits til å virke som reine fyrverkeriet i forhold.

3,5/10