Hva lytter du til for tiden?

[Gouldfan]

Ingrid Olavas tolkninger. Hun tolker som en gudinne...

 

 

[Frank.N.Steen]

Huff, de stakkars, stakkars øra mine har fått mye juling siste dagene, med ene nedturen etter den andre.

Vel, har nå hvert fall fått lempa ut ei mindre haug med skit, under middels skuffelser og annet man aldri vil verken høre eller se igjen i samlingen, noengang.

Ferdig, finito og done med den slags, og måtte bare innse at det gjaldt flere man faktisk var litt spent på om kom til å leve opp til forventningene, men der flere av de større aktørene bare gikk helt feil vei, AC/DC, Alice Cooper, Motley Crue, W.A.S.P., Def Leppard, Prince (Batman soundtracket) samt det små-søte men etterhvert litt vel sukra pop-punk bandet Shonen Knife er alle tydelig bevis på hvor større impulskjøp fra 00-tallet har gitt meg finte lite igjen, annet enn ei lettere lommebok og nå nesten 20 år senere, ei noe lettere platehylle, men sistnevnte er vel egentlig bare positivt.

Tviholder videre på den gjennomført glætte party-rockeren til Def Leppard (Hysteria) mens Pyromania var definitivt ikke mye å samle videre på, og knapt ei låt som falt i smak, og etter mer enn 3 forsøk på rappen tok man endelig hintet og innså at det jo gikk bare motsatt vei på ratingen desto mer man lyttet til den. Hysteria derimot har nå hvert fall et par mer godlåter å by på, men også en man godt kan vente 20 år til neste gang man får lyst til å dra frem, så aldri noen potensiell "favoritt", nei.

Shonen Knife, nevnte man som søtt og koselig, men helst i minimale mengder, derimot et par meget gode enkeltspor, men nesten 20 låter med "sjarmerende" pop-punk, det går meg raskt på nervene. 

AC/DC skivene (For Those About To Rock, Fly on the Wall og Blow Up Your Video) står igjen som type album man knapt orket å gå gjennom 1 runde av, og det holdt i grunn mer enn nok. 

Motley Crue og Dr. Feelgood (1 fantastisk låt, 2 halvgode) og resten er mest av typen som går i glemmeboka like raskt som hjernecellene forsvinner, dersom en først tar seg tid i å lese eller virkelig høre gjennom tekstene deres. 

Alice Cooper derimot, fra tidvis den fantastiske Billion Dollar Babies man var innom tidligere denne uken, og rett over til meget skuffende Schools Out, og den, tja, tror faktisk jeg foretrekker Goes To Hell fremfor Welcome to my Nightmare, den hadde flere minneverdige enkeltsport, Nightmare var, vel, veldig langt unna hva man hadde håpet på, beholdes men kommer ikke til å bli spilt med det første.

Prince og Batman Soundtracket hans er jo i perioder fryktelig, knapt 2-3 okei funk-rockere, 1 tidvis stemningsfull ballade (Scandalous) og deretter et mindre tonn med skit, må vel være noe av det aller verste han gjorde på 80 og 90-tallet.

Heldigvis var Danny Elfmans bidrag på et helt annet plan.

Etter så mye kjip og fæl musikk, må jeg få sett å vaska øregangene reine igjen, da med litt real kvalitetmusikk, og føler at nå er tiden inne for å sette på en man har vært innom litt av og på, de siste ukene:

Motorpsycho - Demon Box (1993)

På høy tid med et lite "sceneskifte", der dette er jo et band/album som har ligget i samlingen i minst 3 år (eller lenger), også et "impulskjøp", men husket at det ofte ble dratt frem på VGD og burde vel gitt det en gjennomgang eller to for lenge siden. Uansett, man har siste ukene gitt det en lytt her og der, og joda, her følte man tidlig ut at noe helt spesielt lå i vente, men tålmodighet og som Hitherto nevnte i NIN diskusjonen, ha det litt på avstand, og deretter se an videre.

Den første skiva man har hørt av bandet, og føler jo at når man har vært innom hjemlige artister og band, så benyttes jo ofte begreper som "godt til norsk å være" osv, men i dette tilfelle synes jeg ikke slikt egner seg, for dette er virkelig noe helt annet enn hva man har vært innom av norsk musikk fra tidligere av. Dette er fullt på høyde med noe av det bedre man har hørt, vel, på veldig, veldig lenge.

Det var ikke et sånt album som øyeblikkelig bare "satt seg godt til rette", men hvor man fant kjapt et par meget sterke og flotte låter, og ved neste runde så plutselig satt et par til, der kanskje ikke helt ville "fungere" ved forrige visitt, osv. 

Det som derimot ga tidlig positivt utslag var jo hvilken spennende og imponerende variasjon det var å finne her. Alt fra den lekne og litt små "barnslige" åpneren Waiting for the One og rett over i den seige og tunge Nothing to Say og så rett inn i den total villskapen der er Feedtime.

Og med slags åpnings trio, så fikk man vel tidlig ut ei grei hint om at: 

"Her kan det ligge noe interessant i vente".  

Vakkert er vel kanskje ikke den helt rette beskrivelsen, men kanskje mer stygg-vakkert er mer passende? Og det er jo da ikke ment som noe negativt, tvert i mot. Demon Box er vel ei ganske så massiv og utfordrende skive, men av og til er det godt å få brynet seg på noe man føler gir deg noe igjen for alt "slitet", men kanskje viktigst, den følelsen man får, hvor man innser at dette her er jo virkelig interessante saker, og kanskje det var i grunn helt ålreit å bare starte opp med denne, totalt uforberedt på hva man ville få i retur, og så se hvor det tar meg videre.   

Variasjon er jo nevnt, for her er det virkelig noe for enhver og alle, da fra rølpete grønsj (litt Afghan Whigs vibber over et par av sporene, som jo er meget kult) til de mer deilig og avslappende type space-rock ala Hawkwind bidragene, og så er det plutselig rett ned i det aller dypeste og marerittaktige mørket, da gjennom kjølig og klaustrofobisk industriell musikk, og deretter får man plutselig noe feel-good musikk som får meg til å tenke på senere 90-talls teen-sex komedier og nei, etter å ha blitt så til de grader demotivert og oppgitt over de mange musikalske bomturene den siste tiden, så er det virkelig godt at man enda kan få oppleve noe så storslagent og flott som det Motorpsycho og Demon Box leverte, og samtidig da opprettholde motivasjonen til å fortsette å jobbe meg stadig fremover i haugen av uhørte artister og album, selv om det sikkert blir mange, mange timer med smerte og frustrasjon i vente, så kanskje det ligger en og annen ny favoritt på lur, og da vil det meste negative være glemt, for denne gang.

Fristelsen er stor til å gå hele veien til topps på ratingstigen, men siden man er en kjip gnier med den slags (hvert fall når det gjelder musikk) og veldig, veldig sjeldent at man treffer på ei plate man aldri har hørt før, og vips så er det fullscore, men Demon Box er farlig nær å gjøre nettopp den slags inntrykk. Men så vil man jo så gjerne ha noe å sette den opp mot, og hva er vel ikke bedre enn å gjøre så mot et annet album fra samme artist, og der Timothy's Monster (1994) nylig ble handlet inn, og føler at det kan lønne seg å gi den noen gjennomganger, og eventuelt re-vurdere ting og tang senere. 

Men inntil da så kan jeg vel trygt konkludere med at demon boksen til Motorpsycho er nok mest sannsynlig den aller beste skiva man har vært borti av norsk musikk, til nå da. 

Det er mulig man er noe "snill", for lett å bli det, etter tja, etter såpass mye nedtur og kjip musikk som en har fått erfare av ulike skiver og artister før da denne meget positive opplevelsen, men inntrykket er at de fleste skivene man har gitt høyere enn ei 8/10 - 8,5/10, de går så og si aldri bakover på ratingstigen, men oftest kun en vei, oppover. Derfor er de såpass sjeldne, og helt spesielle. Noe som jo føles å være ei grei beskrivelse av nettopp Demon Box.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Nothing to Say, Feedtime, Tuesday Morning, Demon Box, Junior, Plan #1 og The One Who Went Away

[Gouldfan]

Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

Huff, de stakkars, stakkars øra mine har fått mye juling siste dagene, med ene nedturen etter den andre.

Vel, har nå hvert fall fått lempa ut ei mindre haug med skit, under middels skuffelser og annet man aldri vil verken høre eller se igjen i samlingen, noengang.

Ferdig, finito og done med den slags, og måtte bare innse at det gjaldt flere man faktisk var litt spent på om kom til å leve opp til forventningene, men der flere av de større aktørene bare gikk helt feil vei, AC/DC, Alice Cooper, Motley Crue, W.A.S.P., Def Leppard, Prince (Batman soundtracket) samt det små-søte men etterhvert litt vel sukra pop-punk bandet Shonen Knife er alle tydelig bevis på hvor større impulskjøp fra 00-tallet har gitt meg finte lite igjen, annet enn ei lettere lommebok og nå nesten 20 år senere, ei noe lettere platehylle, men sistnevnte er vel egentlig bare positivt.

Tviholder videre på den gjennomført glætte party-rockeren til Def Leppard (Hysteria) mens Pyromania var definitivt ikke mye å samle videre på, og knapt ei låt som falt i smak, og etter mer enn 3 forsøk på rappen tok man endelig hintet og innså at det jo gikk bare motsatt vei på ratingen desto mer man lyttet til den. Hysteria derimot har nå hvert fall et par mer godlåter å by på, men også en man godt kan vente 20 år til neste gang man får lyst til å dra frem, så aldri noen potensiell "favoritt", nei.

Shonen Knife, nevnte man som søtt og koselig, men helst i minimale mengder, derimot et par meget gode enkeltspor, men nesten 20 låter med "sjarmerende" pop-punk, det går meg raskt på nervene. 

AC/DC skivene (For Those About To Rock, Fly on the Wall og Blow Up Your Video) står igjen som type album man knapt orket å gå gjennom 1 runde av, og det holdt i grunn mer enn nok. 

Motley Crue og Dr. Feelgood (1 fantastisk låt, 2 halvgode) og resten er mest av typen som går i glemmeboka like raskt som hjernecellene forsvinner, dersom en først tar seg tid i å lese eller virkelig høre gjennom tekstene deres. 

Alice Cooper derimot, fra tidvis den fantastiske Billion Dollar Babies man var innom tidligere denne uken, og rett over til meget skuffende Schools Out, og den, tja, tror faktisk jeg foretrekker Goes To Hell fremfor Welcome to my Nightmare, den hadde flere minneverdige enkeltsport, Nightmare var, vel, veldig langt unna hva man hadde håpet på, beholdes men kommer ikke til å bli spilt med det første.

Prince og Batman Soundtracket hans er jo i perioder fryktelig, knapt 2-3 okei funk-rockere, 1 tidvis stemningsfull ballade (Scandalous) og deretter et mindre tonn med skit, må vel være noe av det aller verste han gjorde på 80 og 90-tallet.

Heldigvis var Danny Elfmans bidrag på et helt annet plan.

Etter så mye kjip og fæl musikk, må jeg få sett å vaska øregangene reine igjen, da med litt real kvalitetmusikk, og føler at nå er tiden inne for å sette på en man har vært innom litt av og på, de siste ukene:

Motorpsycho - Demon Box (1993)

På høy tid med et lite "sceneskifte", der dette er jo et band/album som har ligget i samlingen i minst 3 år (eller lenger), også et "impulskjøp", men husket at det ofte ble dratt frem på VGD og burde vel gitt det en gjennomgang eller to for lenge siden. Uansett, man har siste ukene gitt det en lytt her og der, og joda, her følte man tidlig ut at noe helt spesielt lå i vente, men tålmodighet og som Hitherto nevnte i NIN diskusjonen, ha det litt på avstand, og deretter se an videre.

Den første skiva man har hørt av bandet, og føler jo at når man har vært innom hjemlige artister og band, så benyttes jo ofte begreper som "godt til norsk å være" osv, men i dette tilfelle synes jeg ikke slikt egner seg, for dette er virkelig noe helt annet enn hva man har vært innom av norsk musikk fra tidligere av. Dette er fullt på høyde med noe av det bedre man har hørt, vel, på veldig, veldig lenge.

Det var ikke et sånt album som øyeblikkelig bare "satt seg godt til rette", men hvor man fant kjapt et par meget sterke og flotte låter, og ved neste runde så plutselig satt et par til, der kanskje ikke helt ville "fungere" ved forrige visitt, osv. 

Det som derimot ga tidlig positivt utslag var jo hvilken spennende og imponerende variasjon det var å finne her. Alt fra den lekne og litt små "barnslige" åpneren Waiting for the One og rett over i den seige og tunge Nothing to Say og så rett inn i den total villskapen der er Feedtime.

Og med slags åpnings trio, så fikk man vel tidlig ut ei grei hint om at: 

"Her kan det ligge noe interessant i vente".  

Vakkert er vel kanskje ikke den helt rette beskrivelsen, men kanskje mer stygg-vakkert er mer passende? Og det er jo da ikke ment som noe negativt, tvert i mot. Demon Box er vel ei ganske så massiv og utfordrende skive, men av og til er det godt å få brynet seg på noe man føler gir deg noe igjen for alt "slitet", men kanskje viktigst, den følelsen man får, hvor man innser at dette her er jo virkelig interessante saker, og kanskje det var i grunn helt ålreit å bare starte opp med denne, totalt uforberedt på hva man ville få i retur, og så se hvor det tar meg videre.   

Variasjon er jo nevnt, for her er det virkelig noe for enhver og alle, da fra rølpete grønsj (litt Afghan Whigs vibber over et par av sporene, som jo er meget kult) til de mer deilig og avslappende type space-rock ala Hawkwind bidragene, og så er det plutselig rett ned i det aller dypeste og marerittaktige mørket, da gjennom kjølig og klaustrofobisk industriell musikk, og deretter får man plutselig noe feel-good musikk som får meg til å tenke på senere 90-talls teen-sex komedier og nei, etter å ha blitt så til de grader demotivert og oppgitt over de mange musikalske bomturene den siste tiden, så er det virkelig godt at man enda kan få oppleve noe så storslagent og flott som det Motorpsycho og Demon Box leverte, og samtidig da opprettholde motivasjonen til å fortsette å jobbe meg stadig fremover i haugen av uhørte artister og album, selv om det sikkert blir mange, mange timer med smerte og frustrasjon i vente, så kanskje det ligger en og annen ny favoritt på lur, og da vil det meste negative være glemt, for denne gang.

Fristelsen er stor til å gå hele veien til topps på ratingstigen, men siden man er en kjip gnier med den slags (hvert fall når det gjelder musikk) og veldig, veldig sjeldent at man treffer på ei plate man aldri har hørt før, og vips så er det fullscore, men Demon Box er farlig nær å gjøre nettopp den slags inntrykk. Men så vil man jo så gjerne ha noe å sette den opp mot, og hva er vel ikke bedre enn å gjøre så mot et annet album fra samme artist, og der Timothy's Monster (1994) nylig ble handlet inn, og føler at det kan lønne seg å gi den noen gjennomganger, og eventuelt re-vurdere ting og tang senere. 

Men inntil da så kan jeg vel trygt konkludere med at demon boksen til Motorpsycho er nok mest sannsynlig den aller beste skiva man har vært borti av norsk musikk, til nå da. 

Det er mulig man er noe "snill", for lett å bli det, etter tja, etter såpass mye nedtur og kjip musikk som en har fått erfare av ulike skiver og artister før da denne meget positive opplevelsen, men inntrykket er at de fleste skivene man har gitt høyere enn ei 8/10 - 8,5/10, de går så og si aldri bakover på ratingstigen, men oftest kun en vei, oppover. Derfor er de såpass sjeldne, og helt spesielle. Noe som jo føles å være ei grei beskrivelse av nettopp Demon Box.

Rating: 9,5/10

Høydepunkter: Nothing to Say, Feedtime, Tuesday Morning, Demon Box, Junior, Plan #1 og The One Who Went Away

Åhh Demon Box har jeg hørt mye på JBL 40000kr i ungdomstiden, i tillegg til Seigmen, Hole og Nirvana og The Crow soundtracket, og Pearl Jam Ten samt Alice in Chain Dirt......

Naboene på 90 takket når mor mi leverte nøklene når jeg dro i militæret... Takk istedenfor de militære.. når jeg kom inn hadde jeg lilla!! Hår.

-Artig når folk finner tilbake gamle store album som Motorpsycho Demon Box.

Siste jeg hørte fra de er Ole Paus-Så Nær så nær. Musikk med Motorpsycho alt over det hele, utrolig musikalsk rocka vise skive.

 

Anbefaler den absolutt.

Endret 23. august 2020 av Gouldfan

[:utakt]

Når vi snakker om å gi ørene juling ... dette er dog av den deilige sorten.

Rammstein – Paris (live)

Dessverre er Rammstein notorisk kjipe på å plukke ned alle konsertvideoer fra YouTube. De vil vel at folk skal kjøpe materialet.. kan vel ikke klandre dem for det. Jeg har en DVD av dem; det sceneshowet ... reine sirkuset. 

Inntil de kommer på andre tanker får vi klare oss med lyd i denne tråden. Det røsker godt!

 

 

Endret 25. august 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (På 23.8.2020 den 19.51):

Seigmen, Hole og Nirvana og The Crow soundtracket, og Pearl Jam Ten samt Alice in Chain Dirt......

Seigmen og skiva Total har jeg faktisk liggende på vent, da i hop med gjenhør av samtlige grunge/alternative rock band nevnt etter det norske bandet, minus The Crow soundtracket, som jeg lenge har ønsket å få tak i.

Akkurat nå er jeg i ferd med gyve løs på det massive GTA: Vice City (2002) soundtracket/komplette CD boksen, og pleier som regel å kose meg med tv-spillet utover høstkveldene, men soundtracket er og blir noe av det aller beste man har vært borti av spillmusikk, og starter like gjerne opp med den funky og meget fengende Volume 6, der er dedikert til Vice Citys egen DJ Oliver "Ladykiller" Biscuit, og kanalen Fever 105.

"Remember, music is the food of love, but so is food." - Oliver "Ladykiller" Biscuit

For Oliver "Ladykiller" Biscuit, only two things in life really matter - eating food and seducing women. Weighing in at 300 pounds and seducing an avarage of 35 women a week (not including twins), he's been the man in charge of Fever 105 for a few years and has worn more velour suits, and sat in more jacuzzis than you've had hot dinners. Doughnuts, foxes, a little disco soul, 15 hot dogs, a big ole party, Oliver Cheatham, too many needles in too many grooves, these are the things dreams are made of.

"Put this on the hi-fi system. If you don't get lucky after that, you're one ugly brother." - Oliver "Ladykiller" Biscuit

Ei utmerket plate å starte moroa med, og der tar greit tempen på byens mer utsvevende natteliv, fylt med oppløftende, forførende og dansevennlig musikk og pangstarter like greit med ei kjapp intro av damemagneten DJ Oliver, før det så smeller løs med Michael Jackson og Wanna Be Startin' Somethin'.

Totalt 13 spor, et par innhopp av Ladykillern samt noen urkomiske reklameinnslag med blant andre Salivex og det kommende buddy-cop tv-showet: Yuppie and the Alien!

Alltid likt denne skiva, men innser at den fungerer nok litt bedre i hop med spillet, enn på egen hånd. Et par spor varer litt vel lenge, andre blir mest små-anonyme, men likevel ei fin og variert blanding av funk, soul, disco og r&b til å holde interessen i gang, og blir med ei snill:

7/10

 

Endret 25. august 2020 av Frank.N.Steen

[:utakt]

Det er natt og jeg dyrker favorittinteressen min. Mørkt rom, hodetelefoner på, øynene lukket, press play. 

Opeth slo seg opp som progressive dødsmetallere, men for noen utgivelser siden gikk primus motor Mikael Åkerfeldt lei av hele metallen og styrte skuta enda lenger inn i progfarvannet. "In Cauda Venenum" kom i fjor og er, etter min mening, den mest vellykkede etter stilskiftet. Opeth har alltid handlet om melodi, metal eller ei, og her treffer de bedre enn på lenge. Plusspoeng for at de turde å gi ut skiva på svensk (engelsk utgave er også tilgjengelig). 

Men er det lov å si at jeg savner kontrastene fra de eldre utgivelsene? For jeg gjør det. Hører du, Mikael?! 

7/10

 

 

[Gouldfan]

Jeg vil anbefale en gammel skive.

Nico-Chelsea Girl

Om du liker The Velvet underground så kommer du nok til å like denne.

 

Endret 29. august 2020 av Gouldfan

[Frank.N.Steen]

Stevie Nicks - Timespace: The Best of Stevie Nicks (1991)

Enda ei impuls-samler, handlet inn grunnet at man jo er glad i Fleetwood Mac, og har jo ofte endt opp med å favorisere bidragene til frøken Nicks. Som soloartist kjenner vel i grunn kun til Edge of Seventeen, der i sin tid fikk jo ei oppsving når Destinys Child samplet den på tidlig 00-tallet, tror også Stevie dukka opp i musikkvideoen.

Resten av låtene er totalt ukjent for meg, og dersom denne samleren er ment å lede meg videre til å få lyst i å kjøpe inn mer musikk av henne, så blir det nok dessverre ingen av den slags. 3-4 sterke enkeltlåter, en del halvgode men relativt forglemmelige spor, og et par som bare er direkte fæle.

Foruten Edge of Seventeen og Desert Angel, så falt jeg greit for denne, og nesten, bare nesten så man får revurdere å gi samleren ei sjanse til:

Gikk også gjennom GTA: Vice City Vol. 5 - Wildstyle Pirate (2002) der dessverre ble en mindre nedtur, sammenlignet med Fever 105. Joda, kanskje mer elektro-funk enn hip-hop og rap, og det er noen fantastiske enkeltspor å finne her, der fungerer utmerket i hop med tv-spillets stemning og atmosfære, men når samtlige ligger å bikker oppom 7-8 minutter, og da forsvinner raskt mye av interessen for de svakere eller mindre melodiøse låtene. 

Derimot var det en stort suksess å gyve løs på GTA: Vice City Vol. 1 - V-Rock (2002), der jo fokuserer mer på hard rock, heavy metal, hår-metall og hvor spesielt DJen Lazlow er en meget komisk type, og knapt et svakt eller middelmådig låt bidrag å finne. Til og med reklamene er gull, der Rambo/Commando/Missing In Action osv parodien Exploder er like morsom nå, som når man først hørte den.  

Endret 30. august 2020 av Frank.N.Steen

[Gouldfan]

Har krasja mye rundt i Edge of Seventeen i GTA ja kul låt det.

Oppdaget litt mye musikk i slike spill. Oppdaget Mala Rodriguez i Scarface også.

Synes nesten den var litt morsommere, Tony Montana fikk bonus rage krefter når han tok av..

Endret 30. august 2020 av Gouldfan

[Frank.N.Steen]

Grand Theft Auto: Vice City, Vol. 2 - Wave 103 (2002)

Så var det duket for det som mest sannsynlig står igjen som favoritt radiokanalen fra GTA: Vice City, nemlig Wave 103, og tross av at fantastiske spor og artister som Gary Numan - Cars og ABC - Poison Arrow har noe skuffende uteblitt fra denne CD utgaven, så er samtlige av bidragene der har funnet veien til dette offisielle soundtracket av ei såpass høy kvalitet, at den slags skuffelse blir raskt glemt.

DJen Adam First er kanskje ikke like energisk eller fargerik i sitt språk eller væremåte, da som andre radio Djer, men hans selvgode, kjølige og arrogante stil passer utmerket i hop med de herlige reklame innslagene om forvirrede menn som bruker undertøyet sitt utenpå klærne, og går med mer sminke og hår produkter enn kvinner:

"Where the boys wear more make-up than the giiiiirls!"

Her er det åpenbart New Wave, synth pop og goth som blir parodiert til det hele og fulle, men gjøres på en meget morsom måte, og der samtidig gjorde at man ble oppmerksom på samtlige av artistene når en først begynte å bli godt kjent med tv-spillet, og hvilke kanaler som falt best i smak. 

Tross av et imponerende spekter av forskjellige og meget ulike artister og band, så kan en undre på hvorfor The Cure, Joy Division, New Order, The Police, Duran Duran eller Depeche Mode aldri fikk innpass her, da disse ville nok ha raskt medført til at soundtracket kunne ha nådd nye høyder, men vil tro det skyldes rettigheter og den slags, men likevel, vanskelig å finne noe særlig å klage over av de som til slutt endte opp her. 

Likevel, Aneka og hennes Japanese Boy skjærer langt inn i øregangene mine, og alltid mislikt den låta, og føler den ville ha gjort seg "bedre" på den mer poppete radiokanalen Flash FM, fremfor Wave 103. The Human League og deres (Keep Feeling) Fascination er også en som føles litt for "goofy" i lydbildet, hvert fall med tanke på hvor mye bedre låter og materiale de hadde gjort i årene i forkant, men på en annen måte er man jo blitt såpass godt vant til den låta i spillet, så kanskje like greit, men milevis unna å være blant de bedre Human League sangene. Seconds eller Darkness ville ha vært helt klart langt mer passende låter, synes jeg da.

Side 1 er nær perfeksjon, og om ikke for nevnte Human League låt, så kanskje den beste side 1 av noen av GTA soundtrack CDene, hvor en får ei fantastisk hitrekke bestående av:

Frankie Goes To Hollywood - Two Tribes

Tears For Fears - Pale Shelter

Kim Wilde - Kids In America

Blondie - Atomic

A Flock Of Seagulls - I Ran (So Far Away)

Disse setter øyeblikkelig ei herlig og meget stemningsfull setting, både i spillet og på stereoen, og flere av dem var som skapt for å cruise rundt i Vice City og meie ned gjengmedlemmer og halliker i hopetalls.

Side 2 er noe lengre, og uten den gyselige Japanese Boy ville den ha vært hakket nære å matche Side 1, men som sagt, nevnte låt er såpass svak og irriterende at slikt ødelegger mye, men man får gull som:

Nena - 99 Luftballons

The Psychedelic Furs - Love My Way

Spandau Ballet - Gold

Thomas Dolby - Hyperactive

Romeo Void - Never Say Never

Corey Heart - Sunglasses At Night

og nei, denne er nok et hakk over V-Rock kanalen og tar en med de latterlige reklameinnslagene som Synth and Son blir det bare enda et pluss i boka. 

9/10

 

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (19 timer siden):

Scarface også.

Synes nesten den var litt morsommere, Tony Montana fikk bonus rage krefter når han tok av..

Likte det spillet godt, men har ikke vært innom det siden vår/sommer 2007, men huskes som et fartsfylt og eksplosivt eventyr, og med mye god musikk og deilig åttitalls stemning. 

Synd at ikke Miami Vice fikk et like bra tv-spill som Scarface, der 2004 PS2 utgaven med et ganske så lovende spill-cover viste seg å bli et av de mest frustrerende og irriterende spillopplevelsene jeg kan huske å ha rota meg borti. Musikken var fæl, grafikken var elendig og styringen helt ubrukelig, nei, det måtte bare gå en vei, til helvete og hjem med et solid brak, knuste jeg spillet i gulvet og ble ikke desto bedre av at man nettopp innså at man hadde kasta bort nesten 500 kroner på et av de aller verste tv-spillene noensinne, hvert fall utgitt på PS2 da.

Vice City og Scarface derimot, de var på et helt annet nivå.

Endret 31. august 2020 av Frank.N.Steen

[ummagumma]

Ummagumma - hva ellers...

[Frank.N.Steen]

Grand Theft Auto: Vice City, Vol. 3 - Emotion 98.3 (2002)

"You see, love is like a rollercoaster: you pay a lot of money to be tossed around and before you know it the ride is over and you are covered in vomit."

Jeg var jo nærmest "bombesikker" på at Wave 103 kom til å stå igjen som den beste av de totalt 7 GTA Vice City CD soundtrackene, men den gang ei. Der Vice City DJen Adam First fremsto som ei skråsikker men likefullt forvirret skapning, og musikken han spilte var i følge musikkguruen: "lyden av fremtiden", så er nå DJ Fernando Martinez og hans kjære Emotion 98.3 den rake motsetning.

Her skal det føles, MASSE og Fernando byr gjerne på seg selv, og sine mange hysteriske tips om hvordan usikre menn kan lykkes i å sjekke opp det motsatte kjønn, samt de mange nærmere tilbakeblikk på Martinez tidligere ekteskap og ikke fullt så romantiske forsøkene i å snakke seg ut av alle problemene som oppstår grunnet sitt medfødte talent i å være ei konstant damemagnet.     

"Stay with me stay with Fernando. Por Favor, Mi amor, sialito, It's like Fernando say to his ex-wife. I love you please don't leave. It is not   what you think, I was bitten by a snake and the nice lady, she came to suck out the poison. The story you see no work very well."

Musikken og kanalen oppsummeres i grunn perfekt som:

"Whatever crusing means to you, here's music to cruise to, Emotion."

Og lite er vel i grunn mer passende enn å cruise rundt i båt, på motorsykkel, helikopter eller i bil til lyden av Emotion 98.3, og spesielt på nattetid. Det hjelper ekstra godt på at samtlige av låtene og artistene som medvirker og er plukket ut har ei deilig, avslappende og drømmeaktig stemning og melodi gående, og tross av at flere sikkert blir spilt daglig på norsk radio, er de av typen som er i mine ører meget slitesterke og det er noe med helheten av det å kombinere disse super cheesy power ballader i hop med mer tropiske og oppløftende rytmer og så er det plutselig rett ned i det mystiske og små triste.

En annen stor grunn til at denne kanalen faller så godt i smak, er jo at flere av bidragene (Jan Hammer ganske åpenbart) dukket opp i de tidligere sesongene av Miami Vice og har masser av denne varme, romantiske og nostalgiske preget over seg, men hinter også om fare på fære, så igjen de som har laget og valgt ut musikk og artister har nok gjort ei fenomenal research på forhånd, og vil tippe mange timer har gått med i å se gamle Miami Vice episoder og hente inspirasjon derfra.

Det er vanskelig å velge hvilken av Side 1 eller 2 som er best, men når man åpner opp med ei gullrekke bestående av:

Toto - Africa

Jan Hammer - Crockett's Theme

John Waite - Missing You

Cutting Crew - (I Just) Died in Your Arms

Foreigner - Waiting for a Girl Like You

Mr. Mister - Broken Wings

da er liksom standarden satt og selv om Side 2 innehar noen fantastiske og langt bedre enkeltlåter, så er det noe med hvor godt de 6 første låtene bare glir rett over i hverandre og nei, dette blir nok mest sannsynlig den GTA Vice City skiva som scorer høyest på ratingstigen. 

En del herlig mørk humor også i spillet, la ofte merke til at når man skulle ut og slakte gjengmedlemmer i et av helikopter oppdragene, så var alltid radiokanalen stilt inn på forhånd til Emotion 98.3 og hvor særlig R.E.O. Speedwagon og Keep On Loving You hadde ei tendens til å dukke opp i det man nærmet seg åstedet og kunne begynne å plaffe løs på alt og alle. Det var overraskende hvor godt den type musikk fungerte fremfor de mer stressende og sinte låtene fra V-Rock eller de mer dansevennlige fra Flash FM osv, men rolig klinemusikk var hvert fall for meg utsøkt bakgrunnsmusikk til å myrde mest mulig avskum på kortest mulig tid. 

Reklameinnslagene er også artige, særlig den åpenbare slasher/skrekkfilm parodien: Knife After Dark (Rated R For Retarded) eller Petstuffers der også snart kan tilby å bringe tilbake bestefar og bestemor i utstoppede utgaver.

9,5/10  

 

Endret 1. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Grand Theft Auto: Vice City, Vol. 7 - Radio Espantoso (2002)

Dette er nok den radiostasjonen man har vært minst innom under mine utallige besøk i Vice City, og der jeg tidlig ut skjønte at dette var bare ikke er helt min greie.

For dette ble veldig tidlig ut ei raskt stressende og tidvis slitsom affære for ørene mine, og joda det er masser av spicy og levende rytmer og stemning, men det er ytterst få av låtene som kommer under huden på meg, og selv da føler jeg at det holder i grunn med en lytt og dett var dett.

De lengre låtene som ligger oppom 6-7 minutter derimot er ofte av typen som føles ut som det aldri skal ta slutt, tenker improviserende jazz-fusion der møter hyperaktiv salsa eller mamba eller hva pokker det måtte være, og huff, nei, grusomt, selv i kortere perioder. 

Likevel, om noe, så må en jo bare bejuble alle folka som bidro med musikk og alt det flotte og varierte utvalget av artister og sanger i tv-spillet, for det er jo nettopp variasjonen og de så mange ulike genrene og radio kanalene som er med å bidrar til å sørge for at Vice City føltes ut som en levende storby, da med tanke på lyder, stemning og stil som kom sammen i ei svær smeltedeig. 

Og musikken fra Radio Espantoso fungerer nok langt bedre når en cruiser rundt i byen, enn da å høre det i sin helhet på stereoanlegget for seg selv, vel, om en da ikke elsker denne type musikk fra før av.

For min del skulle jeg nok heller gjerne ha byttet ut denne slitsomme og til tider irriterende musikken, da med den hysteriske prate-kanalen i spillet, for kommer mest sannsynlig aldri til å bli bitt av den latinske musikkfeberen som virker å komme og gå med jevne mellomrom, og den man får her på CD 7 eller Vol. 7 er noe som dessverre drar ned total raten for den komplette CD boksen med mesteparten av musikken utgitt fra GTA Vice City ned et stort hakk, og slikt kan ikke ignoreres, dette var bare, nei, ikke min type musikk.

4/10

Nesten så jeg revurderer å bumpe raten opp til 4,5/10 ene og alene grunnet de komiske reklameinnslagene 

Think Your Way to Success og Fernando's Medallion Ad. Burde nesten ha vært ei egen CD kun for den slags humoristiske bidrag.

Endret 2. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Grand Theft Auto: Vice City, Vol. 4 - Flash FM (2002)

"The World Is our Ashtray." - Toni

Flash FM byr opp til ei heftig og melodiøs blanding av voksen pop, rock, synth pop og new wave musikk, og hvor flere av bidragene her kunne like gjerne ha vært dyttet over til kanalene Wave 103 eller Emotion 98,3 uten at det ville bli noe skurring på stemningen i verken spillet eller CD utgavene. 

Radio DJen Toni er den eneste kvinnelige radio vertinnen i Vice City, og om jeg ikke husker helt feil så fikk man vel ei slags forklaring om hennes forhistorie i GTA: Vice City Stories (2007), der en annen og eldre kvinnelig DJ (glemt navnet) var stjernen i showet, men det ble mange catfights mellom Toni og hennes kollega, og siden det spillet forgikk i 1984 og Vice City i 1986, virker det nå som at  Toni kom "seirende" ut av den duellen. 

Uansett, fra albumcoveret og til de mange dype og gjennomtenkte observasjonene, så lever Toni så absolutt opp til å være ei festglad jente og er vel mest sannsynlig ei parodi på San Fernando Valley fenomenet Valley girls, og hvor Val-speak uttrykk som:

"Gag me with a spoon" eller "Barf me out!" osv går igjen, men musikken her er definitivt veldig fengende og fungerer utmerket både på CD format og som herlig bakgrunnsmusikk i tv-spillet, hvor enkelte er soleklare cruise-på-nattetid favoritter.

Likevel, et band føles veldig "missplassert" her, og det er selvsagt Talk Talk og den mektige Life's What You Make It, der var jo en stor hit for bandet, men har aldri tenkt på den som noen typisk party-låt, og en der nok ville ha gjort seg bedre på Wave 103, men er selvsagt glad til for at den er inkludert, for ei låt som virkelig gjorde meg interessert i det britiske bandet og blant de aller beste sporene i spillet, men et som har fint lite med hvordan kanalen forsøker å parodiere de mer "hjernedøde" pop-låtene og Talk Talk anno 1986 kunne vel ikke vært lenger unna enn den slags.

Reklamene innslagene er halvveis suksess, men Just the Five Of Us er alltid en vinner, men savner nå den smittende Giggle Cream:

"Wah-wah that's the sound I love!"

Alt i alt, ei stort sett meget gjennomført og fin mengde med artist og låter, selv om I Wanna Be A Cowboy er den jeg aldri helt har fått taket på, og skulle så gjerne sett den bli fjernet til fordel for den overlegen bedre Steppin Out av Joe Jackson.

Alt i alt, den fjerde beste radiostasjonen.

8/10

 

Endret 3. september 2020 av Frank.N.Steen

[Gouldfan]

Jeg fikk nettopp Rolling Stones nye på Spotify..

Digger det

Goats Head Soup

[Raspeball]

Frank.N.Steen skrev (På 23.8.2020 den 16.53):

Tviholder videre på den gjennomført glætte party-rockeren til Def Leppard (Hysteria) mens Pyromania var definitivt ikke mye å samle videre på, og knapt ei låt som falt i smak, og etter mer enn 3 forsøk på rappen tok man endelig hintet og innså at det jo gikk bare motsatt vei på ratingen desto mer man lyttet til den. Hysteria derimot har nå hvert fall et par mer godlåter å by på, men også en man godt kan vente 20 år til neste gang man får lyst til å dra frem, så aldri noen potensiell "favoritt", nei.

"Hysteria" er i en annen klasse ja, men jeg vil fortsatt slå et slag for "Pyromania". "Photograph" er et spor som mer eller mindre viser hva som kommer på "Hysteria". I tillegg så digger jeg "Stagefright" og ikke minst "Comin' under Fire".

Uansett, for tiden - akkurat nå faktisk - går det en del i RSP & Thomax, i anledning at de har tilgjengeliggjort hele katalogen via Bandcamp. Fantastisk med litt nordnorsk trøkk, og gode samples. Tar meg litt tilbake til Tungtvann-tiden, men RSP har alltid fenget mer. Det er mange solide låter å skulle trekke fram, men fikk høre "Brøytebil" fra "Dykkersyke EP" live, og den har blitt en gjenganger.

 

[Frank.N.Steen]

Raspeball skrev (15 timer siden):

"Hysteria" er i en annen klasse ja, men jeg vil fortsatt slå et slag for "Pyromania". "Photograph" er et spor som mer eller mindre viser hva som kommer på "Hysteria". I tillegg så digger jeg "Stagefright" og ikke minst "Comin' under Fire".

Har enda ikke hatt hjerte til å kvitte meg med Pyromania, enda. Men lagt den i bunken over skiver som kanskje får ei sjanse til, når den tid skjer, men tviler på at man plutselig blir hodestups forelska i den, men kanskje en eller to spor man kan ha oversett vil plutselig gi seg bedre til kjenne. 

Angående Def Leppard, husker jeg at det gikk ei interessant film om bandet og da fra suksessen med Pyromania og en heller trøblete vei mot Hysteria, der personlige tragedier og krangler til slutt medførte i en av det tiårets største platesuksesser. 

Glemt navnet på filmen, men sikkert ikke vanskelig å finne igjen. 

For tiden går det unna i opprydningen og det å høre gjennom album, forsøker meg på 2-4 skiver om dagen, og hele 3-4 gjennomganger av hver plate regelen man pleide å ha, vel, den slags har jeg ikke tid eller "krefter" til å fortsette med, dersom en skal noengang klare å få luka ut "ugresset" fra hyllene og gjøre plass til nye potensielle favoritter som er verdt å samle videre på.

Ikke gjør man jobben særlig enklere når en ga etter og handlet med seg et lass med bruktskiver til under hundrelappen, og sitter med blant annet et par tidligere uhørte Genesis 70-talls plater, mest med Phil Collins på vokal, og må si jeg er rimelig "sjokka" over hvor høyt ratet enkelte av de tidlige utgivelsene uten Gabriel virker å være, og hvor A Trick of the Tail (1976) har tydeligvis et eller annet "fantastisk" over seg, da som mine ører aldri er i stand til å fange opp. Knapt nok et eneste spor der henger igjen, og nå er jeg på fjerde forsøket på rad, og kjenner irritasjonen har tatt fullstendig overhånd. Dette gidder jeg ikke lenger, ferdig og vekk med det.

Smaken og baken, osv, men denne gir jeg fullstendig opp, for dette ble bare dørgende kjedelige saker, kun delvis åpningssporet Dance on a Volcano og enkelte partier av Los Endos som fikk det til å rykke sånn noenlunde i foten, men plata ville aldri i min villeste fantasi ha vært i nærheten av noen topp 5 av Genesis sine album, og ser ingen vits i å beholde videre, eller tvinge meg gjennom flere gjenhør, og gir meg på en meget, meget snill:

5/10

Av mer hyggelige men også nokså varierte gjenhør, så dro man frem igjen blant andre Guns n' Roses - Appetite for Destruction (1987) som ikke hadde blitt hørt siden høst 2002 (tror jeg da) og foruten et par ikke fullt så imponerende og kanskje noe "ihjelspilte" spor, så har skiva fortsatt et heftig og energisk driv over seg, selv om Rose sine vokaler godt kunne ha tatt seg en pause i ny og ne, men ga den ei sterk 8/10.

Like "hyggelig" ble ikke gjenhørene av de skuffende The Spaghetti Incident (1993) og Lies (1988), der er ei blanding coverlåter, live bidrag og tidligere uutgitte sanger, mest sannsynlig ment som ei "filler" i vente på ei ny studioskive, men der Lies ble jo fulgt opp av ikke ett, men to album, så kom det jo aldri noe mer etter Spagetti røra, om en da ikke regner Axls soloskive fra 2008 som ei fullverdig Guns album. 

Lies har Patience, men selv den er ikke god nok til å dekke over at det er for mye ræl og uinteressante greier dytta inn her, og Spaghetti Incident kan ikke lenger skjule seg bak nostalgi (albumcoveret huskes godt fra barndommen, da en av brødrene til en i klassen hadde ei monstrøs poster klistra oppetter døra si) og kan ikke fatte at de har vært i samlingen i snart to tiår.

Kjøpt inn i en periode hvor man bare røska med seg alt av Guns relaterte saker, men hvor fint lite levde opp til nevnte Appetite debuten, og litt spent på om noen av Use Your Illusion platene kan matche den, men det tar jeg heller en annen gang.

[Frank.N.Steen]

Sist man var innom Yes, var vel tilbake i høsten 2016, og har egentlig aldri gitt debuten deres særlig med oppmerksomhet, så like greit 
å gjøre noe med det. Uansett, albumet pangåpner med ei skikkelig fet rocker i Beyond and Before, hvor spesielt Chris Squires heftige bass, stjeler fullstendig showet.
Den mer "svevende" og varierende I See You blir kanskje ei noe mindre "nedtur", da sånn rett etterpå, men er jo slettes ingen dårlig låt, bare noe litt vel overlang med sine nær 7 minutter, med av og på musikk.

Yesterday and Today er ei behagelig og avslappende låt, der vokalist Jon Anderson får fremhevet sin lett gjenkjennelige stemmeprakt, og er skivas korteste bidrag, men av typen der godt kunne ha latt den fine outroen gått ei 30-60 sekunder, eller mer til.
På Looking Around får man vel ei grei pekepinn på mye av det senere klassiske prog-soundet , og det svinger meget bra, og blir igjen imponert over hvor godt bandet spiller i hop, da såpass tidlig ut.

Ingen tvil om at denne samspilte og talentfulle gjengen skulle gå steder i årene som kom.
Det er noe lekende, drivende og optimistisk over hele skiva, og selv om ikke alle spor er av like sterk, eller god kvalitet (cover låtene ble, tja, mest så som så i mine ører), så er jo dette et absolutt godkjent debut og startpunkt, og kommer nok til å bli værende i samlingen videre, og selv om ikke for den totale helheten, så hvert fall for flere fine og meget fengende enkeltspor som man gjerne vil høre igjen.

6/10

Forrige Genesis plate uten Peter Gabriel, ga meg i grunn fint lite, og tidlig ut (nesten med en gang) på oppfølgeren Wind & Wuthering (1976) sitter man heller ikke igjen med særlig til "lovende" takter.
For her bare fortsettes det å pumpe i vei med de stadig mer utstrakte og irriterende synthene, og hvor det bare blir mest liggende i bakgrunnen og aldri noe der kommer en særlig nært. 

Innser jo at der Yes var helt i startfasen, fulle av kreativitet, sult og spillglede, så fremsto nok Genesis på midten av 70-tallet som et band der slet med å finne ut hvilken retning de skulle ta, ikke minst da etter å ha mistet sin vokalist og frontmann, men skulle jo snart også miste enda ei viktig medlem i Steve Hackett om ikke lenge. Phil var vel også mer energisk i sin tromming med jazz-rock bandet Brand X på denne tiden, og denne skiva kunne så absolutt trengt langt mer av den slags spilling, men slik ble det altså ei.

Er nesten noe "sprøtt" å høre på enkelte låter, da hvor likt Collins høres eller minner om Gabriel, så kan jo ikke klandre den biten, men musikken derimot sliter jeg med å få grep i, og igjen er samtlige bidrag ulidelige lange, gjerne 8-10 minutter, og selv med 3-4 minutter ville jeg nok ha mistet interessen tidlig ut, for det lille man for igjen av melodier som da forsøker å nå gjennom de evinnelige mengdene av synthesizere, er aldri noe som henger igjen i ørene særlig lenge, og nok ei Genesis skive jeg fint kan klare meg uten i samlingen.

Om noe, så må jo albumet cover få litt skryt, faktisk et av de flotteste platecoverne jeg kan huske å ha sett fra Genesis etter Gabriels tid, og tror noe av grunnen til at den vekker slik interesse, skyldes nok mest at det ensomme treet og fuglene minner meg om Talk Talk og skivene Spirit of Eden og Laughing Stock, men der stopper helt klart den "sammenligningen".

Dette ble dessverre nok ei nedtur, da med ufattelig søvndyssende og intetsigende musikk, og gi meg heller den oppløftende, melodiøse radio-jappe pop-rocken de skulle perfeksjonere på senere 80 og tidlig 90-tallet, anyday, anytime da fremfor enda mer av Tony Banks endeløse synth-runking, som selv på korte låter som den "artige" Wot Gorilla? føles ut som det jo aldri skal ta slutt, og tålmodigheten min går fullstendig til grunne i det han jaggu meg greier å ødelegge for hva som virket for ei kort tid å ha litt potensiale om ei noe "røffere" prog-rocker i 'Unquiet slumbers for the sleepers... og deretter og ut er interessen for hva som følger mest på et såpass lavt nivå, at jeg kjenner lyden av vaskemaskinen på badet er mer givende enn det meste som kommer fra denne plata, og nei, holder mer enn nok med kun ei gjennomgang, ikke noe mer. Og dermed ender det så opp med ei skuffende og veldig "snill":

4/10

Men klart, hadde man gitt den noe mer tid, så kanskje, bare kanskje ville den steget ett halvt hakk opp, men har absolutt ingen interesse eller tid i å kaste bort på slikt, og nei, over til ei ny skive og håper at man kan få noe langt mer givende i retur.

Endret 8. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Probot (2004)

Ble hasteinnkjøpt i vinter 2004, da i en tid hvor man i forkant (2002-03) hadde jo vært ganske så oppslukt av grunge og alternative 90-talls rock, så det eneste man på forhånd visste om denne skiva var jo at Dave Grohl sto bakom det hele. Hva slags musikk man kom til å få i retur, vel, det var nok noe man heller var helt uforberedt på, og kanskje egentlig like greit.

Grohl virket jo å være eller dukke opp i nesten alt som kunne røre på seg av rocke relaterte utgivelser på tidlig 00-tallet, enten som musiker, vokalist, gjestemusiker og der Foo Fighters, Tenacious D, Queens of the Stone Age og tidligere uutgitt Nirvana materiale kom til overflaten i et voldsomt tempo, men Probot var vel heller et mer personlig stykke arbeid som dreide seg mest om hvilke band og artister en langt yngre Dave Grohl vokste opp med og elsket. Det dreide seg vel også mer om musikk som var langt mer innom metall genren enn punk og alternative rock, så foruten Lemmy var alle de andre gjestevokalistene her, totalt ukjente for meg, hvert fall i 2004.

Inntrykket man satt igjen med i 2004 var jo en, tja, viss skuffelse. Som sagt, totalt uforberedt (mer eller mindre) på hva man fikk høre, og var vel i grunn kun den steintøffe og meget fengende Lemmy bidraget Shake Your Blood og Dictatosaurus (med Snake) der fenget meg, og skiva ble vel lagt til side i, vel maaange år og støvet godt ned i boden.

Var litt usikker på om jeg fortsatt hadde behold skiva, eller ei men den lå altså fortsatt i boden, full av støv og følte vel at den fortjener ei eller to gjenhør før man vurderer dens "skjebne" videre. Og det var nok ikke så dumt, nei.

Denne gang er man mer forberedt og musikksmaken har helt klart nytt godt av å ta seg en større reise utenom grunge og alternative rock, selv om metall er noe man stadig er på et nærmest "nybegynner" nivå å regne, så er navnene som dukker opp her langt fra like ukjente som i 2004.

Skiva rocker bra den, ingen tvil om det og hvor særlig trioen:

Centuries of Sin

Red War

Shake Your Blood

er knallsterk, så blir det noe "hakk" i maskineriet der den irriterende og heldigvis lyn kvikke Access Babylon gir meg null og niks.

Men Silent Spring og den blytunge og seige Ice Cold Man (meget mulig skivas absolutte høydepunkt) retter opp den forrige blemma. 

Deretter og ut er det heller ei noe ujamn ferd videre, 

Hadde vært interessant med ei Probot II men kommer nok til å holde på denne fan-hyllesten fra Dave, hvert fall for en stund til, og selv om det tvilsomt blir noe en kommer tilbake til, for ofte, så er jo metall samlingen min såpass liten, så kanskje greit å la den få innpass der, inntil videre. 

Ellers er jo det kanskje mest positive her, at en får jo lyst til å sjekke ut mer musikk fra vokalistene der bidro med de låtene en likte aller mest, og sånn sett er jo denne samleren slettes ikke gæren, så går i pluss og blir med en:

6/10