Hva lytter du til for tiden?

[Frank.N.Steen]

ABC - The Lexicon of Love (1982)

Nå var jeg jo innom dette britiske bandet tidligere i år, og da via det fint lite "imponerende" albumet: How to Be a...Zillionaire! (1985) der fremsto som enda et av utallige offer for fæl åttitalls produksjon, i hop med svakt låt utvalg, og gikk rett i søpla etter et par runder for mange i anlegget. 

Sikkert handlet inn i forbindelse med at How to Be a Millionaire singelen dukket opp på GTA: Vice City Stories (2007) men det ble bomtur ja.

Men, det var jo et annet GTA: Vice City (2002) spill som introduserte meg for ABC og gjorde vel at skiva The Lexicon of Love ble handlet inn, og det var jo den flotte og elegante poplåta Poison Arrow. 

Det lille man har hørt og lest om bandet, hinter vel i grunn om at dette er klassisk tidlig britisk synth pop, men da tett innpakket i langt mer oppløftende og varme i toner og stemning, enn de mer kjølige og futuristiske synth kollegene,  som i ABC sitt tilfelle også kom fra Sheffield by. Der blant andre The Human League, Heaven 17 og Cabaret Voltaire ofte virket å gå for et mer blekt, dystert og mekanisk eller minimalistisk lydbilde på tidlig 80-tallet, selv om hvert fall da både Human League og Heaven 17 etterhvert begynte å svinge seg gradvis lenger og lenger ut på disco gulvet etter et par utgivelser.

Trevor Horn er vel en som virkelig kom godt ut av det å produsere og skape den utrolig elegante og spennende stemningen som blir satt på dette ABC albumet, og hvor allerede et par sekunder ut i åpningslåta Show Me, så får man jo nærmest slengt hele spekteret til Horns massive "orkester" i fleisen, og der senere kom til å bli hetende The Art Of Noise (Anne Dudley, J.J. Jeczalik og Gary Langan).

Men BASSEN, den er jo helt rå! 

Fra den utrolig vakre introen og så rett inn i ei funky pop-rocker, og stemningen blir med det greit satt for veien videre. Dette er dansevennlig, fengende og meget romantisk pop-musikk, der har ei vanvittig imponerende innpakning av alt Trevor Horn senere ville bli kjent for, og selv om ikke alle låtene matcher de aller beste, så greier den tighte produksjonen å tette igjen "sprekkene" og enkelte steder blir man bare sittende å "måpe", for om bare flere britiske pop-band hadde fått tak i ei Trevor Horn til å hjelpe seg ut, kanskje deres fryktelig tynne og fæle album ville fått et kjempeløft i kvalitet, men nå gikk det jo ikke så mange av den type produsenter i det tiåret.

Skivas store hit, nevnte Poison Arrow følger kjapt opp, og det er så gjennomført flott og fengende at de små cheesy tekstene og vokalen til Martin Fry er noe jeg lar bare fly lett forbi, og nyter heller den totale summen av det hele, og dette er førsteklasses 80-talls musikk.

Ålreit, alt er som sagt ikke gull, allerede ut i låt nummer 3 får man jo et lite hint om hva man har i vente. Der den noe mer tilbakelente Many Happy Returns mangler den sterke melodien forgjengerne innehadde så mye av, men er nå slettes ingen dårlig sang og hvor spillgleden og energien er det intet å si på. 

Deretter får man ei noe kjip nedtur av små-hyperaktive og ikke fullt så imponerende spor, men den spenstige disco-poppen i The Look of Love løfter skiva øyeblikkelig opp igjen, og her vil jeg tippe at ei ung Madonna fulgte nøye med, der året etter virket å hatt ei viss innflytelse med hennes egen Holiday.

Side 2 fortsetter så moroa med den saftig seige og funky Date Stamp før den vakre (kanskje skivas absolutte høydare) All Of My Heart viser til hvor bra bandet og produksjonen går i hop. 

Av tidligere Horn-produserte 80 og 90-talls skiver man har vært innom (tidligere i år), så må det sies at dette er nok den jeg føler kommer seg best ut, der de andre (type Frankie Goes To Hollywood, Grace Jones, Seal osv) manglet for mye gode låter, fordelt utover skiva, og hvor for min del, så var det produksjonen som alltid stjal showet og "reddet" skivene fra svakere ratings. En kan jo si at produksjonen igjen er den åpenbare favoritten, også her, men nå er det også langt større utvalg av låter å by opp til, og ender så opp med ei snill:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Show Me, Poison Arrow, The Look of Love (Part One), Date Stamp og All of My Heart

[Frank.N.Steen]

ZZ Top - Eliminator (1983)

Var jo innom Afterburner (1985) i vinter, og der de hårete Texas gutta hadde kanskje gått litt vel langt i bruken av synthesizere og trommemaskiner, og tross av at albumet var muligens ei ørliten overdose av lett glemte og ikke fullt så sterke låter, var det nå likevel akkurat passe med gode og fengende sanger til at det ble ei midt på treet, okey fest-rock skive.

Kan vel egentlig ikke klandre gjengen for å melke maksimalt på den enorme og sikkert ganske så overraskende suksessen fra forgjengeren, men antar at det stadig mer radio vennlige og glætte MTV soundet ble ei som kanskje ikke falt så godt i smak hos den eldre tilhengerskaren, men nå var jo ikke disse skivene rettet mot dem eller kritikerne, men i å nå flest mulig platekjøpere, noe de lyktes godt med å fullføre.

Foruten å ha et av de tøffeste albumtitlene, må jo det vanvittig tøffe coveret også dras frem, og får meg til å tenke litt i retning av skrekk-thrilleren Christine som også kom ut i det samme året, og nei, helt klart ei topp 10-15 over åttitallets beste albumcover.

Men nok om det, albumet går øyeblikkelig til verks, da med monsterhiten Gimme All Your Lovin, der jeg aldri blir (eller vil komme til å gå) lei av. Og det var jo en genistrek, det i å kombinere disse hårete karene, med sitt uimotståelige fengende og energiske sound, og kanskje litt små-harry sådan, med MTV og musikkvideoer spekket til randen av stilige, raske biler og ikke minst deilige 80-talls babes, som ble jo raskt en garantert vinner i å anskaffe dem ei helt ny og stadig større og ikke minst yngre publikum.

Det drivende og lekende soundet, bare fosser rett fremover og videre i den minst like kule Got Me Under Pressure og ingen tvil om at produksjonen og musikken har her et langt større, fyldigere og mer improvisert lydbilde enn det som gikk igjen på Afterburner.

Sharp Dressed Man byr på ingen store overraskelser, da med tanke på musikk og tempo, og føles nesten ut som at hver bidige låt man hører, var opprinnelig tiltenkt singelformatet, og sikkert enda ei grunn til dens massive salgstall.

Det er likevel at når gutta roer ned tempoet, et par hakk, at man får servert et av skivas absolutte høydepunkt, da gjennom den seige I Need You Tonight. 

Legs er rett tilbake i party-fokus og ei låt man husker godt fra en av de beste episodene fra Miami Vice, et show som visste (hvert fall i starten) å ta godt i bruk musikk i tv-serien, og ofte der passet utmerket inn med stemning, handling og karakterer.

Thug høres ut som noe der kunne ha vært gjort i hop med John Carpenter på synth (får litt Escape from New York vibber av låta, som er jo ei kjempebonus i mine ører), der den heftig tøffe bassen bare slæpper i vei og den kjølige synthen ligger godt oppunder, og nei, kanskje den største favoritten fra albumet. 

Eneste minuset er at outroen ikke varer ei 2-3 minutter lenger, men en kan ikke få alt her i livet.

Ålreit, et mesterverk, type 10/10 er det nok ikke (men ytterst få faller nå under den kategorien), og har vel hørt altfor lite av deres tidligste skiver til å uttale meg om hvem som er best osv, men at denne er en 80-talls klassiker, vel, det er jeg nå absolutt enig i. Og da ikke kun grunnet enorme salgstall, MTV videoer og svære hits, men det at albumet er jo fylt til randen med fengende og tøffe låter, der innehar minimalt av "fillers" og får i stedet mang flere killers.

Dessverre er det ikke til å komme utenom at den små-dølle TV Dinners er umulig å overse, samt et par halvveis ok tempo-rockere, men kanskje ikke nok til at ratingen blir av den slags sterkt redusert, men skulle helst vært foruten TV Dinners bidrag her. 

Tvilsomt et man kommer til å få noe nært og personlig forhold til, men heller dra frem en gang i blant når man er i det rette humør eller ønsker seg en større dose med feel-good party 80-talls pop-rock, og ZZ Top skuffer sjeldent på det området.

Nå var jeg rimelig lysten på ei hyggelig og positiv musikkreise, og men rett skal være rett, magefølelsen er som oftest grei måte å avgjøre hvor det bærer av sted, og dette albumet ligger å vipper mellom ei sterk og svak femmer, men må være i rette humør og stemning osv, og enkelte spor blir liksom, tja, ikke så imponerende og ender så med ei noe streng:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Gimme All Your Lovin, Got Me Under Pressure, Sharp Dressed Man, I Need You Tonight, Legs og Thug

[Frank.N.Steen]

Chris Isaak - Wicked Game (1991)

Ei nokså åpenbar melking av kjempehiten denne samleren er oppkalt etter, og for å fremheve nettopp dette, så får man ikke en, men 2 utgaver av Wicked Game fordelt godt mellom 10 andre, totalt intetsigende og meget kjedelige spor, og der første utgave er singelen, og åpner samleren, den andre utgaven er ei instrumental versjon som avslutter det hele. 

Ikke nok med det, men på innsiden av bookleten får men ei helside dedikert til teksten til Wicked Game, og tja, et klassisk impulskjøp handlet inn i tro om at mannen hadde et par andre perler, men 2 gjenhør med skiva og ikke en eneste av de andre sporene er i nærheten av kvalitet, melodi og stemning som tittelkuttet, og mannen kan synge, uten tvil, men blir nok tvilsomt til at man "fristes" i å sjekke ut mer av hva han gjorde på 80 og tidlig 90-tallet, for dette var tynn suppe, kokt i hop.

Tiden der jeg beholder et album, ene og alene for en fantastisk låt, den er helt klar forbi. Mulig jeg burde ha prøvd ut et av hans soloalbum, men siden knapt noen av de andre sporene er av særlig interesse her, tviler jeg på at det ville blitt noe særlig suksess for min del. 

Synd, for ønsket så gjerne å like musikken, men det er ikke nok.

4/10

[Gouldfan]

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Chris Isaak - Wicked Game (1991)

Ei nokså åpenbar melking av kjempehiten denne samleren er oppkalt etter, og for å fremheve nettopp dette, så får man ikke en, men 2 utgaver av Wicked Game fordelt godt mellom 10 andre, totalt intetsigende og meget kjedelige spor, og der første utgave er singelen, og åpner samleren, den andre utgaven er ei instrumental versjon som avslutter det hele. 

Ikke nok med det, men på innsiden av bookleten får men ei helside dedikert til teksten til Wicked Game, og tja, et klassisk impulskjøp handlet inn i tro om at mannen hadde et par andre perler, men 2 gjenhør med skiva og ikke en eneste av de andre sporene er i nærheten av kvalitet, melodi og stemning som tittelkuttet, og mannen kan synge, uten tvil, men blir nok tvilsomt til at man "fristes" i å sjekke ut mer av hva han gjorde på 80 og tidlig 90-tallet, for dette var tynn suppe, kokt i hop.

Tiden der jeg beholder et album, ene og alene for en fantastisk låt, den er helt klar forbi. Mulig jeg burde ha prøvd ut et av hans soloalbum, men siden knapt noen av de andre sporene er av særlig interesse her, tviler jeg på at det ville blitt noe særlig suksess for min del. 

Synd, for ønsket så gjerne å like musikken, men det er ikke nok.

4/10

Tull alle låtene på Wicked Game er døds ubercoole. Om man ikke er kjent med Crooning som Roy Orbison så ser jeg issued.

Chris med boksenesa er en av de beste og Wicked Game skiva er nok hans storhetstid. Blue hotel, dødsbra, you owe me some kind of love., Heart shaped world, dancing, funeral in the rain, blue Spanish sky.

Hele skiva er full av hits, og undervurdert av folk som ikke kan musikk.

Eneste som gjorde at han ble kjent etter boksekarriere var at han lagde musikk til Twin Peaks og hadde en rolle.

 

 

Endret 15. august 2020 av Gouldfan

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (38 minutter siden):

Tull alle låtene på Wicked Game er døds ubercoole. Om man ikke er kjent med Crooning som Roy Orbison så ser jeg issued

Roy Orbison er jeg veldig glad i, har samtlige utgivelser av legenden i samlingen, så har ingen "problemer" der, men hva som gjør materialet på denne tidvis tamme og lite givende samleren "uberkult", er meg egentlig fullstendig likegyldig. Det funka ikke for meg, og hva skal man gjøre? Gi albumet høyere rating enn hva en selv fikk i retur?

Finner man et soloalbum av mannen, og da til ei meget billig/rimelig pris, så kanskje jeg velger å gi han ei ny runde, men inntil da står jeg på mitt, dette var ikke noe å samle videre på.

Roy Orbison derimot, vil alltid være kul.

Gouldfan skrev (38 minutter siden):

Eneste som gjorde at han ble kjent etter boksekarriere var at han lagde musikk til Twin Peaks og hadde en rolle.

Kan vel ikke akkurat glemme bidraget til ei viss ung og meget heit Helena Christensen, samt en vanvittig populær video/låt, og en der selv flere tiår senere spilles jo utallige ganger om dagen på radio og VH1 classic (sikkert andre musikkkanaler også). 

Endret 15. august 2020 av Frank.N.Steen

[Gouldfan]

Frank.N.Steen skrev (50 minutter siden):

Roy Orbison er jeg veldig glad i, har samtlige utgivelser av legenden i samlingen, så har ingen "problemer" der, men hva som gjør materialet på denne tidvis tamme og lite givende samleren "uberkult", er meg egentlig fullstendig likegyldig. Det funka ikke for meg, og hva skal man gjøre? Gi albumet høyere rating enn hva en selv fikk i retur?

Finner man et soloalbum av mannen, og da til ei meget billig/rimelig pris, så kanskje jeg velger å gi han ei ny runde, men inntil da står jeg på mitt, dette var ikke noe å samle videre på.

Roy Orbison derimot, vil alltid være kul.

Kan vel ikke akkurat glemme bidraget til ei viss ung og meget heit Helena Christensen, samt en vanvittig populær video/låt, og en der selv flere tiår senere spilles jo utallige ganger om dagen på radio og VH1 classic (sikkert andre musikkkanaler også). 

Wicked game låta er helt ok poplåt, men den er ikke skivas beste. Blue Spanish sky er min favoritt, genial depressiv låt...

 

Jeg liker Orbison men Wicked Game skiva er bedre enn noe av det  Orbison lagde, men sef Orbison hadde mer kred og kontakter og var bedre likt populær...

Endret 15. august 2020 av Gouldfan

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (44 minutter siden):

Jeg liker Orbison men Wicked Game skiva er bedre enn noe av det  Orbison lagde, men sef Orbison hadde mer kred og kontakter og var bedre likt populær...

Godt man kan være såpass ulike. 

Orbison var vel kanskje aldri noen typisk "albumartist" eller "kredartist" å regne, hvert fall ikke av hva man selv har hørt og lest om. 

Han så jo ut som alt annet enn ei "typisk" rockestjerne, og det var mange stygge ting der ble sagt om hans utseende, enkelte var skeptiske til å la folk se han, for dette var jo i radioens storhetstid, og hvor man hadde med en meget nervøs og sjenert ung mann, som for mange så kanskje ganske "keitete" og "veik" ut, med sin heller stillestående opptredener, da i sterk kontrast til typer som Elvis Presley. Men alt dette ble jo kjapt glemt når denne noe "nerdete" og små-nervøse mannen begynte å synge, og som en av hans gode venner fra (Travelin Strawberries) en gang uttalte seg: 

"Når Roy åpner munnen i studioet, da holder vi andre helt kjeft!"

Mulig at noe av disse "kred" greiene skyldes at musikken hans plutselig fikk et kjempeløft på 80-tallet, med blant annet med David Lynch og filmen Blue Velvet, samt medvirkning i super-gruppa Travelin Strawberries (med sine gode kompiser George Harrison, Jeff Lynne, Tom Petty og Bob Dylan) og ikke minst hva som hadde gradvis bygd seg opp gjennom flere tiår med ei større og langt yngre fanbase, fulle av beundring og fra musikere og artister i alle slags genrer, som jo endte opp med å skriv låter og musikk for hans siste studio album (Mystery Girl) (Bono, Springsteen, Elvis Costello osv). 

Det at han fikk oppleve sitt kanskje største og mest jamne platesuksess-periode, og da både som solo-artist, bandmedlem, gjeste artist og live artist, hvor alt skjedde i løpet av hans siste leveår. Det var ei verdig og flott måte for en så stor musiker og sanger å gå ut på, nemlig på topp.

Når det gjelder albumene hans, så er de vel ganske godt og blandet, mye fillers og typiske "hasteprodukter" som ble mest bygd rundt en eller to svære hits, men de kom vel ofte i en tid hvor platebransjen enda ikke hadde helt begynt å omfavne eller fatte hvor stort studioalbumene kom til å bli, enda. 

Det at han hadde kontakter, vil vel heller si at det hjalp godt på å ha såpass mange gode og nære venner, som stilte opp i tykt og tynt, og hjalp ham, for mannen hadde jo mange triste og tragiske deler av sitt privatliv, og hvor den synkende platesuksessen på listene, var nok det siste han bekymret seg over. Men derfor var jo det at han fikk ei så fin og sterk avslutning på karrieren, en velfortjent avslutning. 

Uansett, jeg tror nok at Orbison og Isaak kunne ha vært ei spennende duo på et album i hop, for virket som de satte god pris på hverandres musikk og stemmeprakt, og mange kritikere/anmeldere forsøkte vel å omtale/selge Chris som ei slags arvtager etter Roy, som sikkert var flatterende, men kanskje ikke det Isaak hadde planer om å livnære seg på. 

Favoritten, både på plate og DVD format, må være konserten Black and White Night, som ble vel til ikke så altfor lenge før Orbison døde, og ei imponerende innsats, da med tanke på hans helsesituasjon (hjerteproblemer) hvor sterk og mektig stemmen hans fortsatt var på den tiden, og selv om han virket å "slite" litt tidlig ut i konserten, så bare stiger kvaliteten og stemmen hans utover, og får stadig frysninger når han virkelig begynner å klemme til, og alt sitter.

 

 

Endret 15. august 2020 av Frank.N.Steen

[Gouldfan]

Nei!!! De het Travelling Wilburys..

 

Travelling Strawberrys er en norsk trønder julekalender gruppe som sang its hard to be a nissemann og The støveldans. Episk gruppe det også..

 

Men Wilburys var jo mega gigantiske stjernegruppe....

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (14 minutter siden):

Nei!!! De het Travelling Wilburys..

Fryktelig tabbe av meg, men til mitt "forsvar", så gikk det nok litt for kjapt i svingene, og da hender det fra tid til annen at man kan blande ihop navnene (ikke musikken).  

Ser først nå at man greide tabben med å skrive feil bandnavn, 2 ganger. 

Fint den slags ble oppdaget, men liker nå begge band.

Wilburys var svære, og har ei 2-3 CD pluss ei DVD i en bokssamler, men kun hørt første skiva deres, som er attpåtil mye godt musikk.

Trøndergjengen har sin sjarm, og har både serien og musikken i samlingen, men ble vel som sikkert en del andre barn på 90-tallet, noe småskuffet når man oppdaget senere, at både Olsenbanden og The Julekalender var dansk, men aldri sett verken den danske The Julekaldender eller Olsenbanden, så vet ikke helt hva jeg har eventuelt gått glipp av. 

De svenske utgavene, Jønssonligan derimot har vært mest et nitrist syn, tross flere likandes skuespillere.

Endret 15. august 2020 av Frank.N.Steen

[Gouldfan]

Frank.N.Steen skrev (7 minutter siden):

Fryktelig tabbe av meg, men til mitt "forsvar", så gikk det nok litt for kjapt i svingene, og da hender det fra tid til annen at man kan blande ihop navnene (ikke musikken).  

Ser først nå at man greide tabben med å skrive feil bandnavn, 2 ganger. 

Fint den slags ble oppdaget, men liker nå begge band.

Wilburys var svære, og har ei 2-3 CD pluss ei DVD i en bokssamler, men kun hørt første skiva deres, som er attpåtil mye godt musikk.

Trøndergjengen har sin sjarm, og har både serien og musikken i samlingen, men ble vel som sikkert en del andre barn på 90-tallet, noe småskuffet når man oppdaget senere, at både Olsenbanden og The Julekalender var dansk, men aldri sett verken den danske The Julekaldender eller Olsenbanden, så vet ikke helt hva jeg har eventuelt gått glipp av. 

De svenske utgavene, Jønssonligan derimot har vært mest et nitrist syn, tross flere likandes skuespillere.

Det er no bærre lækkert. ?

Endret 15. august 2020 av Gouldfan

[Frank.N.Steen]

 "Bob, bob, bob...ikke sant!"

Lurer på hvor ofte og mye  disse ordene og uttrykkende ble uttalt i etterkant av den massive suksessen på midten av 90-tallet, hvor så og si alle gikk rundt og pratet norsk-english, eller var det engelsk-norwegian? 

Antageligvis litt for mye, husker historier om fulle voksne menn fra julebord, som ble slått ned grunnet ei The Julekalender spøk, som ikke falt i god jord hos en annen deltager, og vips så var media på plass.

Selv om nisse-språket var ikke helt min greie, så var jeg derimot en kløpper i støvel-dancing, og fikk til og med delt førsteplass (i en smal men ganske så seriøs konkurranse) hvor vi danset med gummistøvler og nisseluer i flere timer, helt til man ikke orket lenger, og alt til lyden av julemusikk. 

Vant ei svær marsipangris, en julebrus og et jule-tegneseriehefte som førstepris. Minuset var at jeg måtte dele med en annen, men han likte ikke marsipan, så han fikk brusen og heftet, jeg fikk beholde grisen, som aldri ble spist opp, for svær og mektig.

[Frank.N.Steen]

Bestemte meg for å ta ei runde til med skiva til Chris Isaak (Wicked Game), for ønsket jo å like musikken, og joda, kanskje man var noe streng tidligere, men foretrekker nå helt klart de litt mer tempofylte låtene til Isaak, fremfor de roligere, selv om et par av den typen også steg litt mer ved et nytt gjenhør. 
You Owe Me Some Kind of Love og Lie To Me sto seg derimot MYE bedre frem denne gang, og mulig ei type musikk som gjør seg bedre utpå kveldinga/natta, fremfor midt på dagen type musikk, der man ofte blir litt "passiv" og foretrekker nå i grunn å se film og lytte til musikk utpå kvelden, men klart, det varierer jo veldig utifra hva en får i retur også.

Likevel, sliter litt med å "skille" låtene fra hverandre og det er få som virkelig får godt feste i øregangene.
Var jo opprinnelig ute etter Heart Shaped World, som virker å være godt likt av fansen, men kanskje ikke det beste stedet å starte med?

Bumper det opp til ei snill 5/10 for denne gang. 

Fikk lyst til å høre igjen noe av Twin Peaks musikken, mest for den deilige stemningen, og har jo både Julee Cruise, Twin Peaks og Blue Velvet soundtrackene i hylla, klare. 
Føler disse passer utmerket i hop, da som ei liten "trio" med masser av stemningsfull, drømmeaktig og små sær nattmusikk.

[Gouldfan]

Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

Bestemte meg for å ta ei runde til med skiva til Chris Isaak (Wicked Game), for ønsket jo å like musikken, og joda, kanskje man var noe streng tidligere, men foretrekker nå helt klart de litt mer tempofylte låtene til Isaak, fremfor de roligere, selv om et par av den typen også steg litt mer ved et nytt gjenhør. 
You Owe Me Some Kind of Love og Lie To Me sto seg derimot MYE bedre frem denne gang, og mulig ei type musikk som gjør seg bedre utpå kveldinga/natta, fremfor midt på dagen type musikk, der man ofte blir litt "passiv" og foretrekker nå i grunn å se film og lytte til musikk utpå kvelden, men klart, det varierer jo veldig utifra hva en får i retur også.

Likevel, sliter litt med å "skille" låtene fra hverandre og det er få som virkelig får godt feste i øregangene.
Var jo opprinnelig ute etter Heart Shaped World, som virker å være godt likt av fansen, men kanskje ikke det beste stedet å starte med?

Bumper det opp til ei snill 5/10 for denne gang. 

Fikk lyst til å høre igjen noe av Twin Peaks musikken, mest for den deilige stemningen, og har jo både Julee Cruise, Twin Peaks og Blue Velvet soundtrackene i hylla, klare. 
Føler disse passer utmerket i hop, da som ei liten "trio" med masser av stemningsfull, drømmeaktig og små sær nattmusikk.

Falling er kul, må få den på spillelista..

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (1 time siden):

Falling er kul, må få den på spillelista..

Pleide å lage hjemmelagde spillelister/plater til å sove inn til, da øresusen min var på det verste, og tross av mye beroligende og flott musikk fra Julee Cruise, Angelo Badalamenti og David Lynch, så hendte det at man glemte jo fullstendig at et par av de roligere sporene fra Into the Night og Twin Peaks soundtracket ville komme med noen rimelig høylytte "overraskelser", som plutselig gikk fra det helt avslappende og drømmeaktige, og så rett over i det totale "kaos". 

Rundt 3 minutter og 30 sekunder i Into the Night oppsummerer vel greit den slags "avbrudd" fra resten av låta. 

[Frank.N.Steen]

Thomas Dolby - The Golden Age of Wireless (1983)

Har jo vært innom denne skiva utallige ganger tidligere, men da gjennom den overlegent bedre (i lydkvalitet og ikke minst hvordan rekkefølgen av låter er lagt opp) 2009 remasteren, mens denne tyske CD utgaven fra 1984 fant jeg liggende i ei bruktsjappe til en tier, og måtte da nesten bare bringe den med meg hjem. 

Her er det nokså åpenbart at fokuset er på hitsingelen She Blinded Me With Science, som ikke ble gitt plass på den originale albumutgaven, men grunnet den plutselige kjempesuksessen Dolby opplevde over i statene, så medførte det muligens til at samtlige CD utgaver ble raskt forandret, for å melke øyeblikket mest mulig.

Uansett, foruten nevnte hit, så finner man også den flotte One Of Our Submarines her, som heller ikke fikk plass på den originale albumutgaven, men siden den ble ei minimal hit i hjemlandet (England) så er den også inkludert.

Selv foretrekker jeg nok at de ble skjøvet tilside, da som fantastiske bonusspor i hop med et par andre sterke b-sider og tidligere uutgitte låter på 2009 utgaven, da man er såpass godt vant med oppsettet og låt utvalget til nevnte remaster.

Likevel, kvaliteten på så og si alle sporene her er jo av ei såpass imponerende grad, da både i stemning, variasjon, melodier, og selv om denne CDen kanskje ikke kommer helt opp mot den mye senere, så blir det ei nesten like god rating som 2009 remasteren, men jeg må likevel være ærlig, 1984 CDen får et lite hakk i minus, grunnet dens noe tynne lyd, og det at man sliter litt med å takle hvordan de har stokket såpass mye om på låtene, det fungerer bare ikke for meg.

Alt i alt, Dolbys debut er uansett ei vaskekte synth pop klassiker, der ble vel unnagjort i 1979-1981 men siden han ikke hadde mulighet til å utgi den, grunnet økonomiske problemer, så måtte den holdes på vent i nesten 2 år. Likevel, dette kan ha gjort både han og skiva ei stor tjeneste, da i sterk motsetning til flere av sine britiske kolleger får man jo her et mye mer varmt og fyldig sound, og er langt unna det mer kjølige og minimalistiske preget, som mange i synth genren fokuserte mye mer på.

Det, og at han også hadde ei stor kjærlighet til  funk-musikk, gjør jo at albumet blir et meget "annerledes" tidlig britisk synth-album, og står igjen som noe av det beste genren hadde å by opp til på den perioden, og fortjener å huskes for mer enn kun She Blinded Me With Science, som på ingen måte er noen særlig god måte å bruke som "beskrivelse" med tanke på lyden av The Golden Age of Wireless.

Nei, et heftig, fengende og vakkert album, der Dolby antageligvis aldri greide å toppe, selv om han virket å ha noe på gang med sin oppfølger The Flat Earth (1984), med det ble grunnet den overraskende suksessen over i Amerika, avbrutt under innspillingen av sin andre skive, og fikk ei "once in a lifetime" mulighet til å bli popstjerne (for ei kort stund) når She Blinded Me With Science hadde gått inn på topp 10 i Billboard lista.

Rating: 8,5/10

 

[Frank.N.Steen]

Dirty Dancing - Film Soundtrack (1987)

Joda, denne har vel ligget godt og vel lenge på "vent", og tok meg "kun" nesten 20 år før man kom frem til denne absolutte cheesy men tidvis så uimotståelig fengende skiva, der ble handlet inn i en periode der man slukte så og si alt av 80-talls relatert musikk, enten det var album, soundtrack, film eller tv-serier. 

Har aldri sett filmen, vet ikke om det blir noe av det med det første heller, ikke, synes Swayze passet langt mer inn som barsk og sjarmerende tøffing i actionfilmer (Next of Kin, Steel Dawn, Road House osv) enn disse romantiske eventyrene, men skjønner jo at mange forbinder han med den slags, så noe for enhver.

Uansett, musikken her er jo ei blanding av kjente hits fra  60 og ikke minst 80-tallet, som igjen sørger for ei tidvis så fin og variert lydbilde. 

Fra Phil Spectors klassiske "Wall of Sound" med den fantastiske Be My Baby av The Ronettes, og rett over i det super-cheesy men likefullt fengende (som bare pokker) feel-good hiten Time of My Life av Bill Medley og Jennifer Warnes, til ei overraskende fin og behagelig power-ballade av den godeste Patrick Swayze, da gjennom She's Like the Wind og ikke minst Eric Carmens Hungry Eyes, så er jo dette litt av en åpning.

4 absolutte flotte og sterke pop-spor på rekke og rad, som tross av å ha blitt hørt utallige ganger opp gjennom årenes løp, likevel fremstår stadig positivt slitesterke, og sitter jo nesten klar med ei sterk rating allerede her, men så blir det litt for mye ujamnt og ikke fullt så imponerende materiale der dukker opp, og de lynkjappe 60-talls låtene går plutselig ikke lenger så godt i hop med oppløftende og positiv 80-talls pop, mens andre igjen bare er direkte fæle bidrag som trekker totalraten ned minst ett hakk.

Definitivt ingen keeper, nei. 

5/10

Endret 17. august 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Manhunter - Film Soundtrack (2010)

Michael Manns fantastiske og intense krim-thriller, har jo ofte blitt et "offer" for mye billig kritikk, spesielt da i retning av dens fokus på stil, farger og ikke minst bruken av musikk, som jo blir benyttet til det fulle og hele. Kan jo til ei viss grad forstå at enkelte av sangene kanskje ikke faller i god jord hos alt og alle, men virker som mange nærmest automatisk bare avfeier hele filmen, ene og alene fordi de selv misliker eller har et eller annet problem med et helt tiår, grunnet moter, trender og, tja, synd for de som sitter igjen med det inntrykket. Men for meg var det jo nettopp kombinasjonen av Manns og Dante Spinottes utrolig vakre bilder, farger, design, lokaler og ikke minst all den varierte musikken, av alt fra de avslappende og drømmeaktige rett over til de mer bombastiske og oppløftende, der jo sørget for å gi Manhunter ei helt unik stemning, og var bare enda en grunn til at den falt såpass godt i smak.

I flere år (etter at man først falt pladask for både filmen og musikken) var jeg på desperat utkikk etter ei CD utgave av soundtracket, men inntrykket var at de fleste man fant igjen, var mest brutalt overprisa "fan-made" versjoner, der kom med et heller tvilsomt rykte på seg, og bestemte meg heller for å lage mitt eget, da ved å spore opp forskjellige artister og band som medvirket, samt laste ned komponistene The Reds og Michel Ribuini sine spor, og resultatet ble et, tja, ganske så bra album, men jeg ville ha det real deal, ikke ei brent CD utgave i samlingen. 

Årene gikk, og plutselig en dag (eldre Manhunter og Michael Mann forum) svippa man ved ei rein "tilfeldighet" innom et filmforum, og der fikk en jo slengt i fleisen, de fantastiske nyheten om at Intrada skulle endelig utgi denne skiva i sin "helhet" på CD, for aller første gang. 

Dette er nå ti år siden, og er evig takknemlig for at noen tok seg bryet med å blidgjøre fansen, etter så lang tid.

Dessverre må en jo også være litt pirkete her, og selv om man så gjerne ønsker å dele ut ei langt sterkere score, så er dette langt fra noen "perfekt" CD utgivelse, og noe som tidlig ut irriterte meg var jo volumet/miksen på denne ny utgaven, der en må skru opp anlegget maaaange hakk, da for å bare matche min rimelig utspilte og brente CD kopi. Men det mest frustrerende var vel i grunn at ingen av de stemningsfulle og vakre bidragene til Klaus Schulze (Freeze som blir spilt under scenen i den marerittaktige hvite fengselscella til Dr. Lecter) eller Kitaros nydelige Seuin, (der dukker opp under ei flytur og hvor Will Graham får roet seg litt ned og til mer hyggelig drømmer, som var et fint lite avbrekk til alt det ellers grufulle tankene og tiden hans gikk bort til) fikk plass her. 

Men, jeg tror faktisk de ble også unnlatt på de originale LP og kassett versjonene tilbake på 80-tallet, så tja, er jo i grunn bare glad til for at CDen omsider kom ut.

Det finnes jo flere "fan lagde" versjoner også utgitt i nyere tid, men der prisene og kvaliteten er kanskje grunn nok til å være meget skeptisk, og vil tippe at mye av det sikkert er å spore opp på nettet, gratis.

Nok om det, denne 2010 utgaven er definitivt ei som gjør kanskje beste på sene høstkvelder (alltid vært min favoritt tid å se filmen på) og musikken er intet unntak.

Albumet pangåpner med den fengende og flotte power-rockeren Strong (As I Am) av The Prime Movers, og det er jo umulig å ikke tenke på den mektige filmsekvensen, hvor Tom Noonans fortapte og tragiske, men åpenbart sinnsvake figur Francis Dolarhyde, kun i ei liten periode virker å endelig få tingene til å fungere i "hverdagen", men det varer altså ikke lenge, nei.

Scenen hvor han sitter alene i bilen og venter på sin utkårede utenfor hennes bolig, men så blir romantikken brutalt avbrutt av at en slesk kollega har kjørt henne hjem, og all optimismen og gleden går plutselig over i det totale mørke, og "sceneskiftet" er jo direkte skremmende og fantastisk utført av Noonan, og da ikke minst filmet.

Deretter følger den nydelig instrumentalen Coelocanth av britiske Shriekback, der også medvirker med 2 andre spor. Denne gruppa har kanskje 2 av filmens aller mest imponerende kombinasjoner av film og musikk, og hvor Coelocanth er benyttet til perfeksjon gjennom den vakre tigerscenen, der Dolarhyde bringer med seg sin blinde date til ei nokså spesiell opplevelse hos en dyrelege, og hun får seg så litt av en overraskelse i retur.

Deretter følger enda ei Shrieback låt opp, den mer sensuelle og drivende The Big Hush, og igjen et utmerket låt valg med tanke på filmscene og hvor godt de passer ihop.

Michael Mann var visstnok sterkt involvert i valgene av artister og låter, og ikke siste gangen at britene dukket opp i en film der Mann medvirket bakom kamera. 

Michel Rubinis Graham's Theme dukker opp i utallige utgaver og versjoner i filmen, og umulig å ikke tenke på Pink Floyd og Comfertably Numb, der visstnok var ei som Mann opprinnelig ønsket å ta i bruk, men antageligvis aldri fikk muligheten til å benytte i filmen. 

Denne instrumentaler er rett og slett noe av de beste fra det tiåret, og fullt på høyde med Crockett's Theme, der den gradvis bygger seg opp, med kjølige og tunge synther, og etterhvert avdekker ei stadig mer gitardreven og oppløftende melodi, og ei man skulle så gjerne hørt i en mye lenger utgave av. 

I filmen er det flere scener hvor musikken er mest fokusert på de mer avslappende og rolige delene, men den beste benytter seg av albumversjonen, og nei, igjen en utrolig stemningsfull og vakker instrumental/theme som er blant mine all time favoritter fra film og tv-serier.

Shriekback returner igjen, for tredje og siste gang, da med de vakre rytmene til Evaporation, og hvor Will lusker rundt i hagen til en av familiene som var så uheldige å få "besøk" av Francis Dolarhyde og den røde drage i de sene nattetimer.

Red 7 følger så opp, med ei ny oppløftende 80-talls power-rock ballade i Heartbeat, der jeg tror (eller er ganske sikker) ble benyttet minst en gang ut i Miami Vice, som selvsagt ikke var noen "tilfeldighet", for Michael Mann var jo tungt involvert også der, både i seriens ikoniske stil og musikkbruk. 

Denne låta er jo den som får avslutte filmen, og joda, kanskje litt vel tung "feel-good" musikk, da etter alt det ikke fullt så "hyggelige" som har funnet sted gjennom handlingen, men hvorfor ikke? Nydelig sluttscene, og musikken er så deilig 80-talls, at jeg greier ikke å la slikt irritere meg.

Så får man 3 stykk The Reds (ikke Red 7) instrumentaler på rappen, der de klaustrofobiske tonene til Lector's Cell er lite hyggelige, og hvor Jogger's Stakeout går i noe mer "oppløftende" tempo, men så er det rett ned i kjelleren igjen, da med det urovekkende Leed's House, der iskalde synther, og gitarer sørger for å skape ei dyster og ekkel atmosfære i hop med Grahams inntrykk av alt det grusomme som har funnet sted på et mord åstedet, etter at The Tooth Fairy har gjort seg ferdig med nok en uheldig barnefamilie.

Det pyskedeliske rockebandet Iron Butterfly får æren av å avslutte skiva, med et nedjustert og visstnok noe redigert In-a-gadda-da-vida (for å passe filmens klimaks mellom etterforsker Graham og Francis Dolarhyde), og selv om da nærmere ti minutter er fjernet, så er det fortsatt heftige og meget tøffe saker en får i retur, og går kanskje litt kjappere i svingene, og hele det miderste "do-pause" partiet er altså nå borte vekk, vel, en rekker nok stadig en kjapp tur på do, men noe lenger, og en vil gå glipp av mye bra musikk.

Den varierte musikken og forskjellige artistene sørger for et utrolig spennende og fengende musikkalbum, der stemningen vipper mellom nærmest det hjemsøkende, gufne og til det mer oppløftende og hvor det ytterst få av bidragene som jeg har i grunn noe å utsette på, annet enn at kanskje et eller to av The Reds kortere bidrag kunne fint vært byttet ut med nevnte Kitaro eller Klaus Schulze, og denne skiva ville vært meget nære full pott fra meg da.

En annen ting, foruten musikken, er jo at Intradas CD utgave kommer med ei interessant og detaljrik booklet, hvor man får lære seg at Dino De Laurentiis opprinnelig ønsket å hente inn David Lynch (visstnok før han gjorde sin egen Blue Velvet samme året) men endte til slutt opp med Michael Mann, og takk høyere makter for det, da man ikke fikk en, men to fantastiske og meget mørke krim-thrillere det samme året.

Rating: 8,5/10

 

Endret 17. august 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Begynt så smått å dra frem og gå gjennom et par Pink Floyd skiver/utgivelser som man sjeldent eller aldri har gitt særlig til oppmerksomhet, da alt av tid oftest rettet seg mot de større og mer kjente platene deres.

Relics (1971) gjentutgitt i 1994 prøvde man ut i går, og tja, samler vel greit opp en blanding av kjente og mindre kjente albumspor og singler (som ikke fikk plass på studioalbumene) men der endte opp som ei, tja, såvidt i overkant ok samler, men ikke noe jeg gidder å samle videre på. Sikkert et must for die-hard fansen, men de sporene man likte eller fikk mest utbytte av, de har jeg jo på albumene deres fra før av.

Obscured by Clouds (1972) er visst ei soundtrack til en eller annen film (fransk?) men aldri hørt i sin helhet før. Liker nok mer de instrumentale sporene, særlig det drivende og "elektriske" tittelkuttet, samt det mer rocka og påfølgende jammen, der dessverre kun varer i knappe 2 minutter, så er moroa over. Så følger det en mer tilbakelente og "søvnige" låt, der ikke nødvendigvis er dårlig, men etter ei slik lovende og oppløftende start kjenner jeg at interessen raskt bikker hen, mens The Gold It's in the... bringer litt av energien tilbake, men høres mest ut som ei ganske så uinspirert soft-rock 70-talls låt der ikke gjør så mye ut av seg.

Så er det rett tilbake til desto mer søvndyssende takter med Wots... Uh the Deal, der uheldigvis (for meg) er skivas (til nå) lengste låt, og noen stor musikkopplevelse kommer nok dette ikke til å bli, nei. Men, det er kanskje like greit, ei "time-out" utgivelse, der ble unnfanget mellom to overlegent sterkere og viktigere album, og tviler på at jeg gidder å beholde denne lite imponerende skiva særlig lenger. 

Igjen et album som virker å bli ofte dratt frem som et av bandets beste og mest undervurderte (tja, så forskjellig kan man være) av folk man har diskutert Pink Floyd med, og ganske åpenbart at mine ører er sterkt uenig her, men nå har jeg ikke vært spesielt "besatt" av musikken deres, hvert fall på minst ei 13-14 år, eller mer. Og dengang var man jo også dypt inne i hele den psykedeliske og prog-rocken på tampen av 60 og utover 70-tallet, men føler at jeg kan ikke fortsette å beholde absolutt alt av slike impulskjøp (kun fordi det står Pink Floyd på skiva), og nei, nok ei CD der tar veien ut av heimen.

[Frank.N.Steen]

Har begynt å dra frem litt av Alice Cooper (solo og band) skivene igjen, og var vel på høy tid, for sist gang var vel tilbake i høsten 2016, og hvor man dessverre fikk seg flere meget stygge smeller og skuffelser, på rekke og rad. Der det gikk kanskje hardest utover (terningkast/rating) de tidvis grufulle Lace and Whiskey (1977), den lett glemte Muscle of Love (1973) men den aller VERSTE kom gjennom Raise Your Fist and Yell (1987), og selv om de ikke fullt så fæle og mer pop-heavy dominerte rockerne Poison (1989) og Hey Stoopid (1991) kom langt ned på ratingstigen, så inneholdt nå de aller fleste av disse svake/dårlige skivene et par meget sterke enkeltlåter, der bidro til at man såvidt ga dem noe mer "hyggelige" ratings, men med Raise Your Fist var, alt bare, nei, prøvde, faktisk flere ganger, såpass mye frustrasjon og sinne kom over meg til slutt at jeg knuste den i bordkanten i raseri, så det sprutet CDplate over hele stua, og tror faktisk man endte opp med å finne rester av makkverket flere år senere.

En av ytterst få album som har fått "æren" av ei velfortjent 1/10, og nei, helt feil vei måte å starte Cooper reisen på. Burde tatt hintet tidlig ut, men om noe positivt kom ut av det, så var det jo ei grei måte å få ryddet litt plass i samlingen på, for dæven, jeg hadde åpenbart handlet i totalt blinde, da gjennom dyre og lite givende impulshandler.

Den første Alice skiva man hørte og kjøpte inn var Goes To Hell (1976), og det var noe med humoren, de sterkere enkeltlåtene og lydbildet med variasjon fra disco, soft-rock, hard rock, glam, prog og nærmest "country" som gjorde at man fikk kanskje tidlig ut et inntrykk av at den var ei klassiker å regne, men i ettertid blir jeg alltid litt "overrasket" over hvor mye negativ pryl den virker å få fra fansen. 

Nå har jeg tilgode å sjekke ut forgjengeren Welcome to my Nightmare (1975), så mulig man har med et album som var uheldig å følge opp et større og kanskje mye bedre stykke musikk, men synes nå likevel at Goes To Hell var absolutt hørbart, selv om det ved nærmere gjenhør (i går) slo meg tidlig ut at det kanskje var også et par mange unødvendige fillers og noen direkte irriterende spor å finne igjen, men ble likevel med ei svak terningkast 4, som er godkjent, men kanskje ikke noen klassiker å regne.

Ellers slo det meg at albumets coverbilde av en "grønnmalt" Alice har man jo sett tidligere, men hvor, joda på innsiden av bookleten til Billion Dollar Babies sitter han med et djevelsk glis (usminket og ikke noe grønn maske heller) mens han holder en liten baby i armene, som attpåtil er sminket opp med den mye senere og kjente Hank Von Helvete Turboneger make-upen rundt øya.

Billion Dollar Babies (1973) var nok det mest "logiske" stedet å begynne reisen på, denne skiva er helt klart på et helt annet nivå enn de tidligere Cooper skivene man har hørt eller vært innom, og knapt et eneste spor jeg ville vurdert å skippe meg forbi, selv om det litt vel (Paul McCartney?) aktige Mary Ann tester greit "tålmodigheten" min, så er det såpass med kvalitet, variasjon og fantastiske låter her, at slikt lar man gli greit forbi. Den er jo ikke "fæl", men etter Sick Things blir det litt nedtur å få i fleisen. Heldigvis gjør jo I Love the Dead opp for "bryet", like etter.

Av låter der falt best i smak, kan man vel nesten kjapt nevne 7 av 10 fra albumet, men den som utgjorde sterkest inntrykk, og av typen man bare må spille igjen flere ganger etter hverandre, kom gjennom den mørke og tunge Sick Things, og hvor muligens Generation Landslide tett fulgt opp av I Love The Dead henger seg godt på i kampen om topp 3 av de aller beste låtene her, mens Unfinished Sweet er tett på. 

Sistnevnte har forresten ei artig og fin liten James Bond lignende melodi halvveis ut, og nei, var fristende til å slå til med en øyeblikkelig 9/10 etter første og andre gjennomgang, men prøver å bli litt tilbakeholden med å være for "gavmild", da 9ere og høyere er sjelden kost (hos meg) og klarer ikke lure "magefølelsen", og skiver som går over 8/10 og høyere, de pleier å være helt spesielle, og vil først gå gjennom Welcome to my Nightmare, Killers og Schools Out skivene, og deretter se an senere om Billion Dollar virkelig er sterkere enn "røkla", og om den har det lille ekstra til å gå opp fra ei 8,5/10 og da til 9/10.  

En annen låt der øyeblikkelig "høres" eller kanskje minnes om ei annen 70-talls hit, var jo de første sekundene av No More Mr. Nice Guy og i retning senere kjempe disco-hit I Was Made For Loving You av Kiss, som sikkert hentet en del inspirasjon fra den godeste Cooper, da med tanke på shock-rock delen, men også musikken.

Uansett, ei meget hyggelig musikkopplevelse, og definitivt en skive som skal bli værende. 

 

[Frank.N.Steen]

Dumb and Dumber - Film Soundtrack (1997)

Nok et soundtrack, fra en av mine favoritt komedier Dumb and Dumber (1994), og selv om muligens humoren og karakterene i filmene til Farrelly brødrene kan bli noe vel "mye" for mange, så hadde det tidlig ut et hyggelig talent i å velge ut mye god og variert musikk, som passet utmerket i hop med hva som foregikk på skjermen. 

Når jeg hører Crash Test Dummies og MMMMMMM MMMMM og enda mer MMMM, så tenker man ikke på den rare musikkvideoen til bandet, men der hvor Harry og Lloyd har en "mindre" uoverensstemmelse, midt ut i ingenmannsland, og slike scener ville aldri vært de samme uten det musikalske bidraget. 

Dessverre, som med så utrolig mange lignende filmmusikk utgivelser, så mangler flere av filmens beste låter og melodier på denne skiva, og slikt er, tja, frustrerende, men ikke nødvendigvis helt nedtur.

Det er ei fin blanding av mer tidsriktig men også noe litt eldre pop-rock, brit-pop, new wave, alternative rock, reggae og ut av denne store miks-gryta med forskjellig musikk, får man igjen et tidvis så herlig og nostalgisk feel-good og ikke minst veldig "bevegelig" lydbilde, og er jo i grunn et meget bra biltur album, der bare mangler litt ekstra (av de utelatte sporene fra filmen) til å kanskje gå enda høyere til verks på ratingdelen.

Er man fan av filmen, så vil man nok like de fleste av låtene her. 

Blant høydepunkter er det helt klart at Deadeye Dick - New Age Girl, Echobelly - Insomniac, Pete Droge - If You Don't Love Me (I'll Kill Myself), The Primitives - Crash (The '95 Mix), The Sons - Too Much of a Good Thing og The Proclaimers - Get Ready verdt å nevne.

Selv om ikke den enorme landeplagen til Crash Test Dummies er inkludert, får man jo ei grei cover av XTC sin langt bedre The Ballad of Peter Pumpkinhead, der jeg tror den godeste Jeff Daniels også dukket opp i musikkvideoen til. 

Av utelatte låter og musikk, så skulle jeg så helst gjerne sett at de fant ei plass til Todd Rundgren og hans fine Can We Still Be Friends, men også de kortere men likefullt stemningsfulle og fine instrumentalene der virker å ha dukket opp i forskjellige utgaver og kvalitet på nettet, men tvilsomt noe der vil finne veien til ei offisiell CD utgave. 

Ellers ville jo også Roy Orbisons legendariske Pretty Woman nærmest automatisk løftet skiva til enda ei høyere terningkast, men igjen, den ble også ikke med her, og skyldes vel mest grunnet rettigheter og den slags. Kjipt, men vurderer nesten å heller lage mitt eget og mer personlige "ultimate" Dum og Dummere soundtrack, da jeg har jo fra før av de aller fleste låtene gjennom ulike studio album, og Todd Rundgrene bidragene er ikke så vanskelig å finne igjen de heller.

Klart, alt er jo ikke "gull" her, Whiney, Whiney (What Really Drives Me Crazy), Hurdy Gurdy Man og You Sexy Thing er type tortur i mine ører, og når gutta setter i gang å lage de mest irriterende og fæle lydene de kan komme på, under bilturen, til stor "glede" for sin medpassasjer (Mike Starr), tenker jeg at de lydene deres er å foretrekke fremfor nevnte låter. 

Likevel, blir med ei snill rating, og mye takket være at man er såpass glad i filmen og stemningen, der musikken hjelper godt på, men når såpass mye av de beste låtene er utelatt, da er det vanskelig å gå særlig høyere på ratingdelen, samt et par direkte gyselig og fæle bidrag attpåtil, som er umulig å ignorere:

6/10