Hva lytter du til for tiden?

[Frank.N.Steen]

Mike Oldfield - Five Miles Out (1982)

Huff, jeg burde nok ha påbegynt med de tidligere platene til Mike Oldfield, men dette var nå også den sist skiva man handlet (tilbake i 2012) og mest grunnet enkeltlåter, for de første 24-25 minuttene av Taurus II oppsummerer vel dessverre greit hvorfor prog-rocken fikk kjørt seg på tampen av 70-tallet, og var jo også selv skyld i sin undergang, men der dessverre likevel greide mange av genrens stabeiser å fortsette å spille og leve som om det var 1974 og ikke 1982, og med det bare pumpe ut med endeløse 20-30 minutter lange "låter", fylt til randen av latterlige og irriterende klisjeer på rekke og rad

Første sporet på denne skiva er jo et skrekkeksempel på hvor døll og intetsigende progen endte opp med, da nesten et tiår i forkant, og dette er vel kun et album som man handlet inn grunnet de kortere sporene. Og her går det i masser av "random" taktskifter, gitarsoloer, sekkepiper, robot-stemmer, søvndyssende kvinnevokal, cheesy synther og annen "sirkuslignende musikk", og det er absolutt ingenting å sette tenna i her, alt er jo bare det totale kaos av lyder, og allerede 5 minutter ut sleit jeg med å holde meg rolig gjennom åpningssporet, for sinnet bare steg i takt med elendigheten, og spesielt vissheten om at det gjensto hele 20 minutter var bare deprimerende.

Det som er synd er jo at det smeller til et par ganger her og der, og hadde en luket ut 2-3 minutter av alt sammen, så kanskje man ville sittet igjen med ei halvveis god låt, men her skulle det som vanlig over kompliseres eller rettere sagt bare fylle ut store deler av side 1.

Family Man er jo ei flott og meget fengende låt, total overlegen det elendige skvipet i forkant, og sliter litt med å velge mellom hvilken versjon en foretrekker, denne eller Hall and Oates cover-versjon. Uansett, synd at Oldfield ikke satset helt og fullt på kortere pop-rock spor, men mulig han rett og slett ikke greide å skille lag fra prog-rocken og bare måtte slenge inn 30-40 minutter med den slags, og ødelegge fullstendig rytmen de kortere og langt mer suksessfulle sporene innehar.

Og når man endelige tror at skiva har skjønt at bare la den søvndyssende progen ligge, og gå for litt liv og fart, så nei, da er det rett tilbake til elendigheten, og hvor selv om denne gang blir man "spart" med nesten 10 minutter av "musikk", så føles det nå likevel ut som at Orabidoo varer enda lenger enn førstesporet, som jo er en liten bragd i seg selv.

Robot-stemmer, pling-plong lyder og annet dørgende kjedelig skvip "bygger" seg opp mot absolutt ingenting! Og når man endelig tror det er over, nei da er det pån igjen med mer av det samme.

Disse to prog-bidragene tar altså opp nesten et helt album aleine, og en må være ei skikkelig blodfan av mannen for å få noe som helst ut av den slags, og innser at denne skiva er definitivt ikke vits i å samle videre på. Aldri i verden om jeg gidder å kaste bort mer tid på så mye søppel, kun for å komme meg frem til knapt 1 eller 2 gode enkeltlåter.

Family Man og tittelkuttet er vel knapt det eneste man sitter igjen som faktisk er noenlunde minneverdig og bra, resten var dessverre totalt det motsatte og nei, meget skuffende og frustrerende albumgjennomgang.

Rating: 3/10

Høydepunkter: Family Man og Five Miles Out

[superfastjellyfish]

Har fått litt dilla på Raleigh Ritchie (skuespilleren som spiller Grey Worm i Game of Thrones). Synes det er litt fascinerende med slike multitalenter som klarer å prestere så bra på flere områder, og gjerne kombinere talentene. Noen av tekstene er også veldig gode. Liker spesielt denne sangen:

Musikkvideoen stjeler litt mye fokus fra sangteksten i mine øyne, men ellers veldig bra utført. Spesielt klippingen i 1:50 er veldig kul. Det er et lyrisk vendepunkt i sangen i siste vers som gjør hele sangen for min del:

Sitat

I'm not defeated, I believe that I can turn this ship around
Destroy the status quo until I know I found a common ground
I'm not alone, I'm just focused in my zone, this is easy
I'm fine, I just need time to turn this into home, I'm good, believe me
Believe me when I say I'm gonna be:

Big explosions crack through thunderous mountains
Hearts exploding, minds, volcanoes pop and blow
I'm not alone, I'm not alone
Who am I kidding? I'm sad, no ideas coming
It's driving me mad and I'm fighting
It's turning me bad, I'm loaded, rage is taking me over
I just wanna be home with all my friends and family
Mum and dad, it's closing in on me, I need recovery, coming home
I'm coming home and I need closure, I need closure

 

[Kuhn Singhto]

akkurat nå;

hører på lekestue med Muddy Waters og Mick Jagger og Keith Richards - kult og mega bra altså

ellers mye nostalgi siste par dagene;

Alexis Korner, Mayall, Clapton, Stones, Led Zeppelin, Rod Stewart

fine greier dette

 

[Frank.N.Steen]

Marillion - Misplaced Childhood (1985)

Tja, første og eneste Marillion skiva man eier og har, og var vel i grunn på utkikk etter en annen utgivelse, som jo ble meget varmt omtalt på et eldre musikkforum, men den var ikke å finne i samtlige platesjapper når man lette forgjeves, og måtte nå heller "nøye" meg med Misplaced Childhood, men den gikk raskt i "glemmeboka" etter et par gjenhør. 

Siste tiden har man da fått igjen bryne seg på den, og sitter litt med det samme inntrykket som forrige gang, og der forventningene ikke vil stemme i hop med all skryten og omtalen, og sliter litt med å få den til å sette seg skikkelig, og der Mike Oldfield skiva fra forrige uke "oppsummerte" veldig mye av det jeg sterkt misliker med prog-rock, så kjenner jeg at man blir jo noe smått frustrert over Misplaced Childhood. For der Oldfield hadde 20-30 minutter brutalt overlange og intetsigende låter, som kunne (og burde) ha vært kuttet ned til 2-3 minutter (og knapt nok det), og likevel blitt gørrkjedelige, så byr Marillion opp til flere spor der knapt varer lenger enn 2 minutter av gangen, men er såpass gode og fylt med stemning og melodi, at en skulle så gjerne hørt en 5-10 minutter mer av den slags.

Og innser jo at dette er selvsagt et konseptalbum (intet sjokk i prog-kategorien), og det å høre gjennom hele skiva gir selvfølgelig mest vinning osv, men er nå alltid vært glad i å plukke ut enkeltlåter og høre dem igjen og igjen, og her blir det nok raskt litt for "oppstykket" og små-frustrerende, der man endelig har fått ei låt til å sitte, og så vips er det rett over i ei annen, og føler at ved enkelte tilfeller, så er de kortere sporene langt mer givende eller interessante enn de lengre. Og nei, et album som man så gjerne ville like, men greier ikke å finne det helt store mesterverket mange vil ha det til å være, denne gangen heller.

Det er mye fine melodier, stemning og enkeltspor å hente her, men helheten man sitter igjen med er dessverre ikke slik man kanskje hadde håpet på, og kanskje den vil gjøre seg bedre ved en senere anledning, eller se an om man ikke kan få hørt et par av deres andre studio album, og bli litt bedre kjent med hva annet bandet har lagd, men inntil da blir det med en noe små-skuffende:

Rating: 6,5/10 

Høydepunkter: Kayleigh, Bitter Suite, Heart of Lothian, Lords of the Backstage, Blind Curve og Childhoods End?

[Frank.N.Steen]

The Jesus and Mary Chain - Darklands (1987)

Tja, burde jo selvsagt startet opp med forgjengeren, Psychocandy som man knapt har vært innom, men har jo liggende på vent, og den huskes vel i grunn som ei noe små-skuffende affære, hvert fall utifra mitt tidligere besøk der i gården. 

Darklands derimot, var faktisk et jeg ble først nysgjerrig på etter å ha sett unna en Miami Vice episode der benyttet seg tungt av en, eller flere låter fra nevnte skive, og man likte godt hva man fikk i retur, så når Platekompen klinket til med et fint tilbud, gikk jeg raskt for den, fremfor debuten. 

Foruten Just Like Honey, så var det ikke så mye annet jeg satt igjen med fra forgjengeren, et par i lignende stil, og en del mer fartsfylte støy-rockere der sa meg fint lite, men klart, det ble knapt med tid å lære seg å kjenne den, så skal jo prøve meg igjen senere. Uansett, på Darklands føler man at støyen er mer eller mindre fullstendig visket vekk, lydbildet er ikke helt ulikt nettopp Just Like Honey, det er behagelig, avslappende og roligere, og selv om noe av den søte og varme melodiske tonen er kanskje ikke helt tilstede, på alt og alle av låter, så liker jeg godt flere av høydepunktene på dette oppfølgeralbumet.

Det er noe nostalgisk og fint over flere av sangene, og øre susen min savner definitivt ikke de mer massive og støyfulle veggene som møtte meg på Psychocandy, selv om en dose med slik stygg-vakker musikk er absolutt å like, men det må da gå greit overrens med øra mine, og forrige gang ville det nok ikke stemme helt, nei.

Mulig den kan stige litt til ved nærmere gjennomgang, men det for holde for i denne gang, og ender så opp med ei:

Rating: 7/10 

[Frank.N.Steen]

Japan - Quiet Life (1979)

Britisk new romantic band/skive som man har såvidt vært innom for ei veldig lang tid tilbake, men aldri helt fått tid til å høre nærmere på. Kjenner jo til et par utgivelser av frontmann/vokalist og senere solo artisten David Sylvians arbeid, og liker i grunn veldig godt flere av hans album, men tiden i forkant, da med Japan, burde jeg nok forsøke å sette av litt tid til.

Inntrykket via det pulserende og kjølige tittelkuttet, er jo at her må vel et ungt Duran Duran ha funnet nærmest sitt absolutte utgangspunkt, av hva de selv ville gjøre et par år senere, der den fyldige bassen, tilbakelente stemmen, hvinende gitaren, futuristiske synthen og ikke minst alt pakket godt inni det fargerike pop-imaget, som er jo nærmest identisk med hva en var innom forrige uke og den heller små-skuffende 80-talls skiva Rio.

Nå var vel Japan i hop med tidligere Ultravox! utgaven (med John Foxx) to av forgjengerne eller hvert fall blant de tidligste banda som gradvis gikk imot strømmen (punk og disco) og virkelig tok godt i bruk synthen og fortsatte hvor Kraftwerk, Roxy Music og David Bowie slapp taket, og det er noe friskt og spennende over mye av soundet som møter en på Quiet Life, der antageligvis skyldes den heftige bassen til Mick Karn, men også et par av de mer spenstige og melodiske synth-"punkerne". 

Om det er noe å pirke på tidlig ut, så må det være at vokalen til Sylvian kan bli etterhvert noe "forstyrrende" i perioder, og skulle ønske han kanskje ville tatt ei pause litt oftere, og heller latt musikken få gjøre sitt. En annen ting er at det kan bli noe monotont i lengden, ikke for mye variasjon blant låtene, og selv om man liker dette tidlige og elegante kjølige preget, så er det ikke for mange spor som virkelig står seg ut i mengden.. 

Det mer rolige og stemningsfulle spor som blant annet det nær "hjemsøkende" Despair, viser jo greit til denne genrens romantiske og flotte lydbilde, der man skulle helst hørt bli gjort i ei ren instrumental, ikke at David "ødelegger" men sender nå likevel tankene i retning av Yellow Magic Orcehstra og den utrolig vakre instrumentalen Castalia fra Solid State Survivor (1979), der jeg vil anta var til stor innflytelse for Japan og Sylvian. 

Bassen til Karn kommer nok en gang i fokus gjennom den småtøffe introen til In Vogue, men der dessverre mangler kanskje litt ekstra "tyngde" i melodi og refreng. Likevel, stemningen er det intet å si på.

All Tomorrow's Parties er kanskje skivas åpenbare midtpunkt. Ei drivende og svevende cover, der bygger og bygger i vei med saksen konstant luskende rundt i bakgrunnen og nei, ei som kanskje ville ha gjort seg best som albumets avsluttende spor. 

Den lekne bassingen til Karn utgjør ei solid ryggrad i Alien, men føles likevel som en liten nedtur etter forgjengeren.

Mulig jeg får gjøre om ønsket om alternativt avslutnings spor, for der den nydelige The Other Side of Life gjør nok den jobben absolutt mer enn godt nok, og vel så det. Her fremhever de et langt mer fyldig og improviserende lydbilde, der kanskje også hinter om hva som skal komme på neste utgivelse?

Alt i alt, ei tidvis fin og interessant plate, der lider kanskje noe av et par ikke fullt så sterke spor, intet direkte fælt men noe anonyme og slikt har alt å si på sluttsummen, men vil tro det kom bedre eller mer stabile saker fra bandet på de neste utgivelsene, og skal nok også høre igjen et par av de tidligere attpåtil.

CDen jeg besitter kommer med ei rekke bonus tracks, men disse gidder jeg ikke å bryne meg på akkurat nå, men bookleten er jo av ei viss interesse, hvor samtlige av bandbildene fra 1978-79 ser ut som et slags "all-time" skolefoto av samtlige kjente new romantic aktører i årene som kom, og ingen tvil om at Japan og Quiet Life hadde nok en tung betydning eller innflytelse på hva som skulle komme, selv om musikken i grunn kanskje ikke var direkte banebrytende, så la det nok et fint grunnlag for mang ei ung artist som søkte i retning av noe annet enn utvanna punk og disco.

Rating: 7/10

Høydepunkter: Quiet Life, Despair, In Vogue, All Tomorrow's Parties og The Other Side of Life

Endret 12. august 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Japan - Obscure Alternatives (1978)

Joda, var såpass godt i gang at man like gjerne kunne prøve ut forgjengeren til Quiet Life, og her trenger man ikke å se særlig nærmere enn til det hårete albumcoveret, der kunne like gjerne ha vært fra et av et dusin puddel-rock/hår-metal band fra midten av åttitallet, til glam-rockere fra 70-tallet, noe som kanskje er mer av hvor tidlig Japan lå musikalsk sett. 

Og det inntrykket hjelpes godt på i det det gitardrevne og mer tempofylte Automatic Gun slår i gang, og høres ikke helt ulikt ut som noe ei ung David Bowie kunne ha gjort en god del i forkant.

Fra glam-rock går man så rett inn i ei, tja, reggae inspirert sang ved navn ...Rhodesia der blander litt små-funky rytmer i hop med avslappende og kjølig synth. Men neste 7 minutter av den slags, nei, det blir nok litt for meget.

Den langt tyngre og seige Love Is Infectious sender meg i retning av tidlig John Foxx Ultravox!, og selvsagt intet minus det, men der sistnevnte hadde likevel ei viss talent i å skape fengende og melodiøse saker ut av midt på treet låter, så mangler Japan noe av det samme, og det blir mest små-interessant, men ikke så mye mer. 

Dette går dessverre etterhvert mye igjen på store deler av skiva, et-utvikle-seg type album, der sikkert hadde flust av ideer bak seg, men veldig få låter der greier å stikke seg frem i mengden og knapt nok det.

Likevel, alt er da ikke helt "håpløst", og tross av et par litt for tungt inspirerte Bowie stunder, så er nå heldigvis tittelkuttet og det mektige og skjøre The Tenant, av typen kvalitet som jo sørger for å hinte om langt bedre ting som skal komme. Men noen stor musikkopplevelse i sin helhet, det er nå dette albumet så absolutt ikke. Til det er det rett og slett for mye forglemmelig fyllmasse liggende godt til rette, og ingen tvil om at det er på side 2 hvor det tidvis virker å komme seg noenlunde i gang for bandet og deres utvikling, men ikke nok til at det går i pluss og i stedet bikker det mer i minus.

The Tenant er så flott at jeg er nesten, bare nesten, er fristet til å bli litt mykere i kantene om ratingen, men nei, det holder med ei gjennomgang av denne skiva for nå, og blir værende i samlingen videre, ene og alene kun for de to høydepunktene, resten kunne jeg klart meg fint uten.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Obscure Alternatives og The Tenant

[Frank.N.Steen]

Begynner å bli ei stund siden man først ble gradvis litt etter litt smått fascinert og sjarmert, for deretter bli helt oppslukt i denne retro 80-talls Synth eller RetroWave musikken på Youtube, og hvor enkelte kanaler er jo nesten umulig å forlate når en først har entret. 

Innser at det å forsøke å høre gjennom absolutt alt, det er nok ingen øyeblikkelig målsetning, men ser eller hører jo tydelig og klart hvilke typer artister og navn der virker å gå igjen, samt at når det gjelder musikk, så faller jeg nok helt pladask for de mer stemningsfulle, romantiske og roligere melodiene, gjerne med ganske så tydelig og dyktig mannlig/kvinnelig vokalist.

Enkelte treffer meg rett i hjertet fra første stund, andre trenger et par gjenhør men når de først sitter, så er det ingen vei tilbake. 

Siste man "snublet" over var den nydelige Genesis av Nightcrawler featuring Dana Jean Phoenix på vokal, og den har ei helt spesiell og beroligende stemning over seg, der passer så utrolig godt i hop med vokalen til Dana. Ekstra pluss er jo at man har ei utrolig flott 80-talls babe å lene øya på i samme slengen, tenkte først at det kunne dreie seg om ei ung Sharon Stone på gymmen, men tviler på at det stemmer. 

Uansett, i hop med artister La Cassette, så er nok disse artistene/vokalistene av typen som alltid går rett hjem, men enkelte spor/låter er virkelig spesielle og er bare glad jeg tok meg "bryet" med å gi oppunder 4 minutter av tiden min på en av de sjeldent flotte og treffende Youtube anbefalingene.

 

[:utakt]

Frank.N.Steen skrev (På 11.8.2020 den 14.15):

Marillion - Misplaced Childhood (1985)

 

Jeg har en magefølelse på at du ville likt Fugazi (1984) bedre. Jeg er litt enig med deg i at låtene på Misplaced ikke er så sterke isolert sett, de vokser først når du hører hele skiva. Og hvem har vel tid til det i dag (jeg har).

Marillion holder på fremdeles. Det er et helt annet uttrykk i dag enn det de gjorde på åttitallet, men mye fin musikk fortsatt.

Denne er fra Fugazi.

 

Her er en av nyere dato. Ikke nødvendigvis representativ for alt de gir ut nå, men en av mine absolutte favorittlåter så jeg måtte bare.

 

Endret 12. august 2020 av :utakt

[Frank.N.Steen]

:utakt skrev (1 time siden):

Jeg har en magefølelse på at du ville likt Fugazi (1984) bedre. Jeg er litt enig med deg i at låtene på Misplaced ikke er så sterke isolert sett, de vokser først når du hører hele skiva. Og hvem har vel tid til det i dag (jeg har).

Takker for interessante tips, og ikke umulig at Fugazi er skiva man opprinnelig var på utkikk etter, for det er noe velklingende over det navnet. Men nå har jeg faktisk hørt gjennom Misplaced et par ganger (5-6) så jeg liker eller foretrekker å høre meg fra start til slutt, men dessverre ble det liksom ingen øyeblikkelig suksess der, men kan jo være at man får heller prøve seg på noen av de tidligere Fish albumene, og se an hvor det bærer. 

Dette med tid og albumlytting, ja, ikke mange man kjenner som har lyst eller interesse i å høre et album helt ferdig lengre, og innser at i en tid hvor folk ofte virker å ha 5 milliarder forskjellige favoritt artister og låter på like mange forskjellige spillelister, hvor enkelte jeg kjenner spiller kun 30 sekunder (og knapt nok det) av ei låt, og så er det rett inn i en annen, og virker som det å ta seg litt tid og kose seg med musikken, det er ikke så veldig in hos mange.

Nei, jeg er bare glad til, kan jeg sette meg godt til rette i sofaen med anlegget klart, noe god drikke og et par favoritt album liggende på vent, da er jeg fornøyd. Kult å høre på musikk i hop med andre, men blir bare stressa med de som hele tiden skal forandre/bytte om på låter og artister og aldri greier å roe seg. Men når man spør de om favoritt artister/album får en jo ofte i retur "jeg hører og liker ALT" så da er det kanskje ikke så rart at de har såpass dårlig tid, for skal alt likes og høres på, da må en jo bare skynde seg videre, og aldri se seg tilbake.

Klart, når jeg selv hadde og benytte meg daglig av minidisc/mp3 spillere, så ble det jo oftest spilt enkeltlåter og hvor man da lagde foretrukne lister med musikk fra ulike artister og album, men der det sjeldent ble spilt album i sin helhet, så innser at dette med å ta med seg musikken ut av hjemmet og inn i en mer hektisk hverdag hvor man ikke akkurat kan alltids kose seg med 60-70 minutter med musikk fra en og samme plate/artist, og slikt har nok helt klart forandret folks lyttevaner de siste tiårene. 

Men vil jo tro og håpe at det alltid vil være plass til studioalbumene også.

[Frank.N.Steen]

Bon Jovi - Slippery When Wet (1986)

Nok ei impulshandel som har tatt opp plass og samlet støv siste 2-3 årene i boden min, og har vel egentlig kun kjennskap til bandets mange store 80 og 90-talls hits, men som albumband har man i grunn null peiling på hvilke skiver som er best å starte med, så gikk vel for det med de 3 hitene en har noenlunde greit forhold til.

Tja, kjapp gjennomgang (føler det holder mer enn nok med kun 1 lytting her) og foruten 3 svære og kjente arena-rockere, så blir det dessverre masser av tam og tidvis klein kline-rock, eller rettere sagt hår-ballader, og minuset er at ytterst få av disse og et par andre lite imponerende tempofylte rockere er noengang i nærheten av å matche energien, melodiene og drivet til de store hitene. Og før man vet ordet av det, så er man 1 eller 2 låter unna å være ferdig med skiva, og aldri direkte dårlig, og jeg liker en mindre dose med allsang 80-talls rock, men et helt album, hvor kun 3 står seg positivt ut, nei, det blir selvsagt ingen keeper videre i samlingen av slikt.

4/10

[Frank.N.Steen]

Aztec Camera - High Land, Hard Rain (1983)

Oppløftende og energisk gitarbasert "skrangle-rock", der man hadde helt glemt bort at fantes i samlingen, da et eller annet sted stappet inn mellom Prefab Sprout og Sade skivene mine. Hvorfor den havnet akkurat mellom de, tja, ikke godt å si men må vel være noe av hvordan en gang i tiden ble forsøkt anbefalt artisten etter en diskusjon omkring Sprout, og har vel kjapt hørt/vært innom skiva for evigheter siden, men etter en panisk og større opprydding i platesamling, og det å stykke inn artistene etter ulike genrer osv, så ble det altså til at Aztec Camera grunnet sitt tilsynelatende slektskap med "Sophisti-Pop" band, så antok jeg at det bare ble slik. Men musikken føles nå mer i lignende tråd med et langt lystigere og optimistisk (hvert fall musikkbiten) The Smiths, (men kanskje også litt hint av Elvis Costello?) enn de mer "sofistikerte" britiske pop-rock banda på 80-tallet.

Albumet pangåpner med to fantastiske og heftige pop-låter i den små-funky og eksotiske Oblivious, før den minst like gode The Boy Wonders følger kjapt opp. 

Greit, så alt er ikke helt på det samme imponerende låt nivået som de to første sporene, men det konstant positive og drivende tempoet og stemningen, bidrar nok muligens til å dekke over det at det kan bli etterhvert noe "tynnslitt" med samme oppskriften gående for mye etter ei stund, og når de helt store og minneverdige god låtene uteblir, så tja, ei i perioder fin skive, men veldig langtfra noe man kommer til å dra frem igjen for ofte, eller mulig beholde videre, og blir så med ei noe små-streng:

5,5/10

[Frank.N.Steen]

Frank.N.Steen skrev (42 minutter siden):

Prefab Sprout

Ja, så var "endelig" turen kommet til Andromeda Heights (1997), og her var ikke lenger Thomas Dolby sin utsøkte produksjon tilgjengelig, så mulig Paddy over tok styringen, som dessverre viser seg å bli veldig skuffende (for min del). Det er som alltids behagelig, når det kommer til Prefab Sprout, (nesten litt vel i overkant mye) og der den fantastiske forgjengeren Jordan: The Comeback (1990) kanskje ikke innehadde like mange sterke enkeltspor som klassikeren Steve McQueen (1985), så var det nå likevel stemningen, variasjon og selvsagt et solid knippe meget fine og fengende pop-låter som holdt den nesten 20 spor lange skiva interessant og spennende, hele veien ut.

Her, 7 år senere, er det dessverre fint lite av den slags, og ytterst få virkelige gode eller interessant stand-out spor å finne igjen, og knapt nok det. Helheten druknes for ofte og mye i rolig og søvndyssende "heismusikk" eller bakgrunnsmusikk, som sikkert er pent her og der, men sliter med å skille dem fra hverandre etter kort tid, og skiva kommer aldri i nærheten av den sjarmerende, fengende og skarpe tonen de tidligere var kjent for, og tvilsomt noe som frister til særlig mye gjenhør slik de maktet så utrolig godt, da i sin storhetstid på 80 og tidlig 90-tallet. 

Er nok mer ei for den hardere kjernen av fans, men for min del holder det i grunn i massevis med å ha fokus i deres tidligere studio album, som jo attpåtil er meget, meget gode og av typen man alltid kommer tilbake til. Andromeda Heights derimot er et som er milevis unna, og ser ingen vits i å kaste bort mer hylleplass på enda et middelmådig og forglemmelig album. Her må en være mer brutal og flinkere i å kvitte meg den slags, for hvis ikke blir man aldri ferdig med oppryddingen.

4,5/10 

[Frank.N.Steen]

Wang Chung - Points on the Curve (1983)

Og nedturen fortsetter, for dette var jo et band man har vært innom tidligere i år, og da via det noe ujamne men likevel fengende soundtracket til William Friedkins intense action-thriller To Love and Die in L.A. (1985), og var vel også der man fikk litt mer interesse til å sjekke ut det britiske bandet. Dessverre er de to beste og eneste grunnene til å høre gjennom Points on the Curve i grunn allerede med i nevnte film, og albumet åpner smart nok med to fantastiske flotte og sterke pop-låter i Dance Hall Days og Wait, men så er moroa definitivt over for denne gang. 

Videre utover går det rett ned i kjelleren, og hvor man blir bydd opp til noe av det mest gyselige og brautende av hva 80-talls produksjon, lyder og ellers "klassiske" klisjeer har å komme med, da for å tette igjen det faktum at skiva har kun to virkelig sterke spor, mens resten er mest generisk fyllmasse, som ikke er i nærheten av å matche de nevnte høydepunktene i melodi, stemning, kvalitet og tekst.

Wang Chung, Mr. Mister, Go West, Johnny Hates Jazz, Duran Duran, Feargal Sharkey, Whitesnake, Candy Dulfer, Robert Palmer, Spandau Ballet, ABC, Hall and Oates, Asia og sikkert et utallig andre 80-talls artister går greit inn her, men føler jeg har vært innom samme skive utallige ganger tidligere i år, bare ulike artister og band, og der det de hadde til felles var ei eller to sterke hits/album spor,  som jo var grunn til at man først kjøpte CDen og håpet vel nokså åpenbart naivt at det ville hvert fall være noe lignende fordelt utover av kvalitet på platene, men dessverre for mine stakkars ører, så lå jo resten så langt unna, at man knapt kunne tro at det var laget av de samme musikere som skrev den ene eller andre flotte låta/hiten til å begynne med. 

Men en kjapp titt på navna som går igjen, og innser vel at de aller færreste er vel typiske "albumband/artister" å regne som, men en håpet jo å bli motbevist en gang i blant, men neida det gikk seg dårlig til.

Positive er at man endelig har fått luka ut nesten alt av den slags skvip og vil bli MYE strengere med fremtidige platekjøp, det er det ingen tvil om.

3/10 

[:utakt]

Jeg fikk sansen for den britiske DJ'en Gareth Emery for et par år siden. Han kom med nytt album i sommer, "The Lasers", og jeg begynner å bli litt hekta. Han overrasket meg stort, det er mye akustisk her, og egentlig et ganske "dempet" uttrykk. Selvfølgelig er det noen skikkelig pumpende låter på skiva også, men i det store og hele er dette noe som fint kan gå i bakgrunnen en rolig kveld. 

8/10 dette, og jeg tror den kommer til å vokse enda litt. 

 

[Gouldfan]

Jeg hører mye på Dina for tiden, hun var bare 17 når denne trance skiva kom, og tekster og musikk er skrevet av Jahn Teigen.

 

[:utakt]

En tidligere bekjent var russ sammen med Dina. Fant henne visstnok søpledrita i en grøft. Ikke mye "bli hos meg" da, nei. 

[Gouldfan]

:utakt skrev (11 minutter siden):

En tidligere bekjent var russ sammen med Dina. Fant henne visstnok søpledrita i en grøft. Ikke mye "bli hos meg" da, nei. 

Er vel ganske normalt som ung sånt... Russ også..

(Dessuten var hun også 4 plass norgesmester i Tennis. )

Jeg har hørt ganske mye drøyere ting om kjendiser osv da jeg kjenner folk fra liv-vakt miljøet i Oslo.

Mye som ikke tåler trykkpressen..

Endret 13. august 2020 av Gouldfan

[:utakt]

Gouldfan skrev (5 minutter siden):

Er vel ganske normalt som ung sånt... Russ også..

(Dessuten var hun også 4 plass norgesmester i Tennis. )

Jeg har hørt ganske mye drøyere ting om kjendiser osv da jeg kjenner folk fra liv-vakt miljøet i Oslo.

Mye som ikke tåler trykkpressen..

Jada, det var ikke ment som noe voldsomt stygt. Bare en litt artig historie.

[Frank.N.Steen]

Gouldfan skrev (24 minutter siden):

tekster og musikk er skrevet av Jahn Teigen.

Interessant, var aldri klar over det. Mulig slikt gikk meg hus forbi, men husker da hvert fall låta, som ble jo en svær slager her til lands i vår/sommer 2002, og senere i hop med et par andre fra Dina.

Flere forsøkte vel også henge seg på med ung tenårings jente-vokal og fengende dance/trance musikk, kom vel ei eller to Kine, Tine eller lignende i etterkant, men Dina var vel et hakk over disse, og en av dem ble vel også ikke lenge etter avslørt med at det var ei annen som sang på vokal (tvilsomt noe sjokk i den genren), og at typen fikk henne frem i rampelyset, da han jobbet som DJ eller programleder i et populært musikkshow omkring 2003-04.