Den store "I can't believe this macho bullshit!" action-tråden

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (11 minutter siden):

6th Day og Collateral Damage er også gode.

6th Day var en av de aller første Arnold filmene jeg kjøpte selv på VHS, og synes han alltid leverte godt med det å blande Sci-fi/action, og selv om den fra 2000 ikke var helt på samme nivå som hva han hadde gjort tidligere, er Robert Duvall og filmens meget fartsfylte og underholdende tempo/handling godkjent, og for min del den siste Arnold filmen der har gått over 6,5/10 og ender alltid med 7/10. 

Huskes også godt for et par meget komiske scener:

det og at den jo skulle inspirere til en av de morsomste MADTV klippene:

 

[Frank.N.Steen]

Når det gjelder Collateral Damage, den ble vel omgjort (visstnok meget drastisk) som følge av niende september året før, og der tonen på filmen ble oppjustert til mer typisk Arnold action-over-the-top, og skulle ønsket at ei directors cut utgave kunne finne veien til Blu-ray, men det ser heller dårlig ut. 

Endret 9. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Mr_Spock]

Frank.N.Steen skrev (9 minutter siden):

6th Day var en av de aller første Arnold filmene jeg kjøpte selv på VHS, og synes han alltid leverte godt med det å blande Sci-fi/action, og selv om den fra 2000 ikke var helt på samme nivå som hva han hadde gjort tidligere, er Robert Duvall og filmens meget fartsfylte og underholdende tempo/handling godkjent, og for min del den siste Arnold filmen der har gått over 6,5/10 og ender alltid med 7/10. 

 

Jeg liker et par filmer godt med han etter 6th Day - Terminator Genisys - den er så morsom, de tuller fælt med figuren til Arnold - og The Last Stand - veldig god stemning i begge filmene. Ellers er det nok ganske tynt - ikke noen syvere i hvertfall.

[Frank.N.Steen]

Mr_Spock skrev (7 minutter siden):

Terminator Genisys - den er så morsom, de tuller fælt med figuren til Arnold - og The Last Stand - veldig god stemning i begge filmene.

Skulle ønske jeg kunne dele din oppfatning av Terminator Genisys, men, auuu, den var, nei, skjønte hvor det bar hen, når jeg så de første bildene av en gråhåra Terminator, og like etter en smilende Arnold med hue gjennom ei glassrute. Dessverre ble det ikke noe bedre når jeg så hele filmen. Tror jeg ga den en "snill" 3/10, og begynner vel å innse at Terminator: Salvation (2009) ikke var så fæl likevel, selv om de kødda til hele fremtidskrigen de fleste hadde gledet seg til via klippene fra  de to første filmene.

The Last Stand (2013) var ikke verst, men tror en selv og veldig mange var så sultne på ei ny Arnold film, at man kanskje gikk inn med litt for høye forventninger, men den var jo ikke gæren, og skal sees igjen utover sommeren. Tror det ble ei 6,5/10 til den, mens Sabotage kom ut året etter, nei, den var også ei jeg helst bare vil glemme.

Escape Plan (2013) var vel ingen direkte Arnold film, mer ei Sly film med Arnold i mindre gjesterolle, likevel også en som gikk i mellom 6,5 og 7/10. Synd med "oppfølgerne".

 

Endret 9. juni 2020 av Frank.N.Steen

["""]

 

 

 

En av de tøffeste, mest badass og absolutt mest macho filmen som er laget i mine øyne, og en stor, stor favoritt. Nå er jeg generelt langt over snittet glad i Sonny Chiba (topp 10 skuespiller uten et snev av tvil), og få er tøffere enn hva Sonny Chiba er i denne filmen. Skremmende hard type. Om jeg ikke tar helt feil fikk han beskjed om at han skulle spille en slemmere og villere versjon av Bruce Lee, noe han nailet som bare det. Perfekt film. 10/10

[Frank.N.Steen]

Reg2000 skrev (På 24.5.2020 den 22.55):

en av mine absolutte favorittfilmer fra 80-tallet, med et hopetall av minneverdige bad guys - Robocop

Orker ikke skrive ned ei lengre anmeldelse akkurat her og nå, men vil nok komme ei om ikke lenge. ?

Sitter akkurat nå og koser meg med filmmusikken til Basil Poledouris og fikk jo nesten litt lyst til å gyve løs på filmen enda ei gang i kveld, så bra underholdning er RoboCop, og ja, hva ville vel filmen ha vært uten skurkene?

 

 

[Gjest Slettet+9817324]

Syns redigeringa på T5 var rot , det ødela filmen.....likte også Last Stand , den var ålreit

[Frank.N.Steen]

Brutal stuff, og innser vel greit at det er på tide med ei oppgradering fra mine eldre VHS og DVD utgaver:

 

 

[Frank.N.Steen]

RoboCop (1987) av Paul Verhoeven

"Dead or alive, you're coming with me!"

I ei nær fremtid har Detroit by endt opp som den absolutte hovedstaten for kriminalitet i Amerika, der vold og kaos får herje i vei og hvor innbyggerne og politiet står nærmest hjelpeløse på sidelinjen, mens byen blir lagt i ruiner. Men bakom det hele, lusker ei langt større trussel, nemlig det enorme og hensynsløse selskapet OCP (Omni Consumer Products), der har store planer for ei ny og "bedre" Detroit by, da gjennom prosjekt Delta City, og for å komme på god kant med sine medborgere og ikke minst gutta i blått, bestemmer de seg for plutselig å steppe inn som "redningsmann", da for å hjelpe ut sitt lokale politi i deres kamp om ei krimfri by. Dessverre skal denne nye avtalen komme med ei nokså tung bakside, og hvor en uheldig betjent Alex J. Murphy (Peter Weller) blir OCPS nye prøvekanin etter sitt grusomme møte med den brutale gjenglederen Clarence Boddicker (Kurtwood Smith). Som et resultat, avdekker OCP deres nyeste produkt, en banebrytende cyborg ved navn RoboCop. En tilsynelatende ustoppelig kampenhet og politibetjent, der kun lever for 3 ting: "Serve the public trust, Protect the innocent, and Uphold the law".

Å få sett RoboCop for alle første gangen, (selv gjennom den kuttede utgaven) var virkelig noe for seg selv, og var jo ei knalltøff, nådeløs, meget fartsfylt og fullstendig uforglemmelige opplevelse, og der få action filmer har noengang greid å matche, verken før eller siden. Og ikke ulikt T2, Conan the Destroyer og Die Hard 2, tok det ei stund før man fikk brynt seg på første filmen (RoboCop), og i stedet stiftet man nærmere kjennskap med oppfølgerne (ikke at jeg sammenligner de middelmådige RoboCop 2 og 3 med mesterverk som T2 eller den knallgode Die Hard 2) men der hva som fulgte, ofte hadde ei mer "snillere" kommersiell (om en kan si det slik) tilnærmelse i stemning, skuespill og handling, mens førstefilmene The Terminator, Conan og Die Hard var, ja, så gjennomført bad ass og i tider meget voldsomme og brutale, faktisk skremmende sådan (Terminator), men hvor ingen av oppfølgerne kunne helt forberede deg på hvordan det hele startet opp, eller hva man hadde i vente.

Jeg mener, å gå fra RoboCop 3 til RobopCop, vel, det var ei ganske så stor forskjell (ekstrem vil jeg kalle det), og få dødsfall/innledningsvis har preget meg like mye, som det til stakkars Alex J. Murphy, da etter hans ublide møte med Boddicker og gjengen:

"See, I got this problem. Cops don't like me, so I don't like cops."

Som i de i fleste av Verhoevens filmer (kanskje enda mer under hans Hollywood era), er RoboCop spekket til randen av ekstrem voldbruk, og da av typen der sjeldent blir forsøkt fremhevet som noe "tøft eller kult" (hvert fall ikke hele tiden), men mer noe som er så gjennomført ondskapsfullt og ikke minst smertefullt levert, at du får bare vondt av mye av alt det grusomme som finner sted. Og klart, det hjelper jo på at ting snur seg senere, og skurkene får sitt, og vel så det, noe som jo senere gjør at det sjeldent har vært mer tilfredsstillende å få se rettferdighet og hevn utspille seg i en action film. 

For de er jo en meget viktig faktor her, da hovedkarakteren får sitt liv røsket vekk under beina sine, og blir bragt tilbake som ei lojal "nikkedukke" for et hensynløst selskap, men de glemmer at denne kostbare nye "tingen" fortsatt har beholdt noe av det menneskelige, og hvor enn de måtte prøve, så greier de ikke å viske ut de kjære minnene om en tilsynelatende tapt fortid, og dette blir så Murphys kanskje viktigste våpen og motivasjon til å stoppe OCP og Boddickers jerngrep om Detroit by.

I hovedrollen finner man Peter Weller, en kar som jeg alltid har tenkt på som ei der burde jo ha fått en langt større eller mer innholdsrik karriere som leading man, spesielt innen action og sci-fi (der jo virket å være hans sterkeste side, RoboCop filmene, Leviathan, Blue Jean Cop og Screamers, blant andre) men antar at det ville seg ikke slik, men rollen som Alex Murphy er likevel blant de store heroiske karakterene fra 80-åra, og må ha vært litt av ei jobb å spille med det tunge kostymet/drakten, der visstnok var tiltenkt langt større (i fysikk) menn, og hvor navn som Rutger Hauer var opprinnelig ment å ta på seg den legendariske drakten, men Weller skulle jo senere bli et utmerket valg.  

Foruten det å måtte lære å bevege seg som en maskin, blir jo også nesten hele ansiktet til Weller dekket av metall og plast, og der mange tidligere kunne spille videre på følelsene med øynene, så får jo ikke Peter særlig mulighet til dette heller, og da sitter man jo faktisk igjen kun med munnen og stemmen, og akkurat her klarer altså Weller å fremheve ei rekke meget imponerende måter å uttrykke følelser på.

For helten er jo tross alt noe langt mer enn kun ei iskald drapsmaskin med det samme ansiktsuttrykket, og viser tidlig ut at møtene med Boddickers nasty kompiser, bidrar til å vekke ei fullt tenkende og selvstendig person, som etterhvert innser at han ikke må finne seg i all slags møkka jobber og hvor søket etter rettferdighet og hevn peker mot sin egen arbeidsgiver og sjef, Dick Jones (Ronnie Cox).  

I rollen som Murphys kollega, finner vi den flotte Nancy Allen, der til stor forskjell fra de fleste filmer man har sett av henne, er her ei meget nevedyktig og tøff dame, fullt på høyde med sine mannlige kolleger og der fremstår som ei av de få virkelig vennene Murpy har i filmserien. 

Kurtwood Smith stjeler showet for min del, og hans innsats som Clarence Boddicker er jo allerede tatt opp flere ganger tidligere i tråden, en gjennomført nasty og ond jævel, der i dag er kanskje best kjent for å få folk til å le via karakteren Red fra That '70s Show, men for meg vil han alltid forbli værende en av 80-åras mest minneverdige og brutale bad guys.

Nei, føler at man kunne sikkert fortsatt i det uendelige, det skal jeg ikke, så, tja, ei fantastisk action og sci-fi film, der stadig holder seg like bra, og ble sittende å tenke litt over hvem av de to Verhoeven filmene jeg liker best av RoboCop eller Total Recall, og selv om begge er 10/10, så tror jeg faktisk RoboCop går av med ei knepen seier. Men sier (for meg) litt om hvor bra lagd og skrevet disse to var, og Paul kom vel egentlig aldri helt i nærheten av å gjøre lignende type kvalitet (de erotiske thrillerne var grei underholdning, men aldri i nærheten), og selv om Starship Troopers (1997) innehadde en del likhetstrekk, så er nok RoboCop den jeg fremhever som hans aller beste film fra 80 og 90-tallet.

[Gjest Slettet+9817324]

Veldig artig å se i Dallas hvor Rcop ble spilt inn , bl.a OCP (IRL holder byrådet til der) 

[Frank.N.Steen]

Radovan skrev (22 timer siden):

Veldig artig å se i Dallas hvor Rcop ble spilt inn

Satt nettopp og kikket meg gjennom flere av disse innspillingstedene, var vel klar over at mye filmen ble spilt inn i Dallas (andre steder enn Detroit), men at såpass mange av filmens kjente og minneverdige klipp/lokaler var fra Dallas, det var jo overraskende. 

Flere av bildene viser jo til at en del bygninger, lokaler, steder osv fortsatt ser nesten akkurat det samme ut, som for over 30 år siden. 

Den OCP bygningen var kanskje mest morsom å se, at faktisk var virkelig bygning, og ikke ei kulisse, som man ofte trodde grunnet dens futuristiske preg, men var nok også derfor så mye av Dallas by ble tatt i bruk til å begynne med.

[Frank.N.Steen]

Striking Distance (1993) av Rowdy Herrington

"Loyalty above all else... except honor."

Den tidligere politi detektiven Tom Hardy (Bruce Willis) blir raskt stemplet som ei angiver av sine kolleger i blått, da grunnet at han sto frem og vitnet mot sin psykotiske og voldelige fetter og partner Jimmy Detillo (Robert Pastorelli), og ting blir ikke noe bedre når politiet har hendene fulle med "arbeidet" til den notoriske seriemorderen Polish Hill strangler.

2 år senere, og takken for å ha stått helt alene, da gjennom ei storm av skit og anklager fra sine tidligere venner og medarbeidere, er så gjennom å bli forflyttet til politiets egne elvepatrulje, der ei fordrukken og utbrent Hardy forsøker så godt det lar seg gjøre, å roe ting ned. Dessverre for Hardy så er gamle vaner, vonde å vende, spesielt når noen virker å ta opp igjen Polish Hill stranglers drapsmetoder, da ved å lempe kroppene til avdøde kvinner, rundt omkring i byen, og der det skal snart vise seg å ha en sammenheng med Tom Hardy og hans tidligere privatliv. 

Alltid vært glad i denne action-thrilleren, der byr opp til litt av et fargerikt galleri av skuespiller, og foruten Bruce Willis i hovedrollen, finner man Dennis Farina, Tom Sizemore, Brion James, Tom Atkins, Sarah Jessica Parker, Robert Pastorelli, John Mahoney og Timothy Busfield. 

Denne virker å være blant Willis mindre likte utgivelser, og kanskje ei av flere som ikke helt levde opp til Die Hard filmene, men nå er jo denne som nevnt en thriller med action innslag, og synes den faktisk lykkes meget bra i jobben med å underholde, men klart, forventer en action-kvalitet ala Die Hard 1 og 2, så vil en nok muligens bli noe skuffet.

Klart, nå var jo serie-morder thrillere en big thing på tidlig 90-tallet, så ikke umulig at det ble gjort en del forandringer utover under innspillingen, og tja, virker som spesielt Willis ikke er så veldig glad i denne, men det for nå være hans problem.

Filmen har derimot ei tøff og hardstlående stil, regissør Rowdy Herrington var jo ikke helt ukjent med den slags, der han gjorde 80-talls macho-action kult-klassikeren Road House (1989) et par år tidligere. 

I Striking Distance tar han godt for seg sin egen hjemby, Pittsburg, der ligger mest som et bakteppe, og hvor handlingen først og fremst er lagt til elvebredden og jeg synes det gir filmen en ekstra god stemning og intensitet, der innehar flere tøffere bil og båt jakter, spesielt den første, der kommer helt i starten, og varer omkring 5-6 minutter, og kanskje ikke Bullitt kvalitet over det man får i retur, men likevel ei stilig og eksplosiv åpning.

Som jeg har nevnt tidligere (i et par andre tråder), jeg digger husbåten til Willis, ser hjemmekoselig ut, men klart, minuset er jo at litt for nysgjerrige og heller tvilsomme slektninger, stadig popper innom, uanmeldt, samt at tidligere eks-kjærester blir dumpet rundt omkring i byens elvebredder, og nei, ei kul og meget severdig natt-film, der jeg har sikkert sett altfor mange ganger, men alltid vært en liten favoritt av Brucerns "mindre" 90-talls utgivelser. Men selv de, er verdt sin vekt i gull, i sammenlignet med 99,9 prosent av DTV/VOD møkka han har bidratt med, de siste 10-15 årene, eller mer.

Robert Pastorelli er også et lite fyrverkeri her, overspiller totalt, men latterlig og meget underholdende:

"WHO'S DA BEST COP? HUH, WHO'S DA BEST COP? I LOVE THIS GAME!"

Sarah Jessica Parker så jo også meget fin ut, spesielt i den røde og tettsittende kjolen, der mulig var ei liten referanse til den stilige bruken av klassikeren:

der ble benyttet flere ganger ut i filmen, hver gang morderen var i ferd med å gjennomføre et nytt mord, eller bare plage stakkars Hardy med litt psykisk krigføring.

Skulle nå gjerne likt å sett mer av likandes karer som Tom Atkins og John Mahoney, der spesielt sistnevnte var jo i ferd med å få ei skikkelig suksess på tv-fronten, da i sitcomen Frasier, mens Aktins er jo kanskje best kjent for sine mange herlige bidrag i klassiske kult-skrekk og sci-fi filmer fra 80-tallet.

Brion James er som alltid en "sympatisk" og "sjarmerende" kar, og ja, alt i alt ei film jeg kan se flere ganger i året, og selv om den ikke er blant de beste filmene til Bruce Willis fra det tiåret, så vil den alltid forbli en av mine favoritter.

Til slutt, angående musikk, så er det Brad Fiedel (mest kjent fra sine samarbeid med James Cameron) der står for soundtracket, og litt synd at det er så vanskelig å finne videoer fra hans bidrag gjennom Striking Distance, da jeg liker godt det man får i retur.

Ekstra pluss for sleazy saksofon.

 

[Frank.N.Steen]

Raw Deal (1986) av John Irvin

 "Fuck justice!"

Etter at det eneste gjenlevende vitnet FBI hadde i sin tilsynelatende "trygge" forvaring blir brutalt likvidert, har de plutselig sluppet opp for et meget verdifullt våpen i kampen mot den italienske mafiaen, og de må nå se seg om etter et raskt alternativ. Og den lite fristende oppgaven havner plutselig rett i fanget på en tidligere FBI agent, nå ansett som ei rastløs småby Sheriff (Arnold Schwarzenegger), og som får i oppdrag å infiltrere mafiaen og gradvis jobbe seg oppover, for deretter å ta i bruk alle midler til å ødelegge den kriminelle organisasjonen, en gang for alle.

Inspirert av all praten om filmer der befinner seg godt under 7,0 på IMDb og der hvert fall jeg nå alltid har ment at Raw Deal har vært langt mer underholdende og bedre enn sitt heller slette ry vil ha det til, og hvor selv Arnold fansen ofte virker å avfeie den som en av hans "lesser" titler fra 80 og 90-tallet.

Inntrykket er at mange synes den virker som et heller billig og forhastet produkt, og det er jo i grunn forståelig, for med tanke på hvor Arnie var i sin film karriere, så fremstår jo nettopp Raw Deal som ei slags "pause" utgivelse, der han var mest sannsynlig mer på utkikk/vent etter bedre tilbud, enn hva han fikk, etter storfilmer som Conan the Barbarian (1982) og The Terminator (1984). Disse 80-talls klassikerne hadde solide folk både foran og bakom kameraet, og medvirket sterkt til å gjøre Schwarzenegger om til en seriøs trussel for den tids store Hollywood actionhelt, Sly Stallone. Men få trodde vel egentlig at muskelbunten fra Østerrike og hans heller "minimalistiske" maskin-drevne skuespill var nok til å utfordre den langt mer kritikerroste og publikumsvennlige Sly.

Minuset med rollen som den legendariske skurken i Terminator, var jo at Arnold gjorde en såpass imponerende og minneverdig innsats og han innså fort minuset med å gjøre den slags roller, for kombinert med sin massive fysikk og sjeldne hovedroller å gå på, så ble det mest til at tilbud som skurk, bølle, monster osv, var nettopp hva han gang på gang takket fint nei til, selv om flere visstnok kom med ganske så luksuriøse sider.

I stedet ønsket Arnold å gjøre seg ferdig med ei lengre filmavtale han gjorde i forbindelse med Dino De Laurentiis og Conan filmene, der opprinnelig skulle by på en hel serie av Conan filmer, men allerede etter den første, innså Arnie hvor det bar hen, da med billigere budsjett, dårligere regissører, utvannet vold, og i retning av mer barnefilm enn voksenfilm, og han ønsket ikke å kaste bort tiden på et dusin av stadig verre Conan eventyr, annethvert år. 

Og som et resultat, gjorde han ei aller siste vennetjeneste for Dino og hans selskap, da etter de heller skuffende Conan the Destroyer (1984) og Red Sonja (1985), og med det fikk man altså Raw Deal, som jo i grunn levde greit opp til sitt navn, der Dino hadde gitt Arnie en rå deal i forkant, og en som var ei viktig lærepenge i hvordan man gjør business i den bransjen, og ikke minst det å komme seg videre uten å gjøre for mye skade eller skaffe seg unødvendig mange uvenner.

I mellomtiden hadde jo Arnie gjort Commando (1985), og en som var ment å forsøke å selge ham som ei potensiell heltefigur fremfor en skurk, og den jobben ble jo til de grader gjennomført med stor suksess i det elleville action-eventyret men en hit er ingen garanti for at det vil vinne over publikum, og de måtte komme ofte og med stadig større budsjett, navn og action involvert. 

Den kanskje mest åpenbare faktoren med filmens poster, var jo at navnet Schwarzenegger (6 ganger etter hverandre) fremsto mer tydelig og prangende enn filmens tittel, og det var liksom ingen tvil om at her skulle folk (enten de vil eller ikke) lære seg at det var ei ny spiller med i action-gamet, og selv om en del bekymrede pengemenn tidligere hadde rådet Arnie til å finne seg et nytt og lettere etternavn, da hans opprinnelige ble raskt ansett som altfor knotete og uamerikansk, og Arnold Strong ble jo tidlig benyttet i blant annet Hercules i New York, men heldigvis sto Arnold på sitt, og det var nok til det beste.

Joda, ideen om at en muskelbunt med alt annet enn et italiensk utseende skal glatt tre inn i den kriminelle underverden og gradvis bli tatt inn i varmen av sine "landsmenn", det er jo selvsagt komisk, men samme kan en vel si om åpningscenen med Arnold som sør-stats Sheriff. Men, greier en å ignorere dette, så har man jo ei utrolig underholdende, actionfylt og morsom film i vente, der innehar masser av vellagd action og et par overraskende velspilte og mer dramatiske stunder attpåtil. 

Dette er jo action møter krim og det fungerer som bare pokker, spesielt hvor nådeløs og hardtslående enkelte scener fremstår, tenker da mest på massakren i begynnelsen, der et FBI vitne blir et lett offer for en gjeng hitmen, bestilt av mafiaen. 

Av de mer dramatiske er jo slutten nesten "Oscar" verdig, hvor to gode venner møtes igjen, og musikken og skuespillet (særlig fra sykesøsteren) er som tatt ut av en helt annen film.

Det er mange velkjente folk og ansikter å se igjen her, Robert Davi, Ed Lauter, Paul Shenar, Victor Argo, Sam Wanamaker, Darren McGavin og selvsagt Arnold kompisen Sven-Ole Thorsen. 

Actiondelen er selvsagt klint ekstra godt på, da for å markedsføre Arnold som ei ny action-helt og hva er vel ikke bedre enn å se ham slakte kriminelt avskum gjentatte ganger, først med musikk av The Rolling Stones, der han plaffer løs på bad guysa som faller som fluer og ikke før man har fått ristet av seg den fengende Satisfaction, er det rett inn i ei ny massakre, nesten som tatt ut av The Terminator, hvor helten stormer hovedbasen til skurkene, og slakter i vei alt og alle, før vi får kanskje en av de mest feel-good avslutningene i noen Arnold actionfilm, og alt er bare så gjennomført severdig og, nei, denne er milevis unna 5,6 ratingen IMDb har den liggende på, og selv om den ikke er i samme liga som Conan, The Terminator og Predator, eller er like underholdende som Commando, så føler jeg at Raw Deal er fullt på høyde i samme underholdnings grad som The Running Man, Red Heat og Twins, og ei som alltid vil bikke mellom 7,5/10 og 8/10.

Jeg lander nå oftest på sistnevnte, rett og slett grunnet feel-good faktoren den innehar, action delen, karakterene, one-linerne og en av de tøffeste action-theme låtene i historien.

Heller ei årlig gjensyn med "lesser" Arnie 80-talls film, enn å lide meg gjennom litt for mange tonnevis med generiske og lett glemt actionfilmer man har vært uheldig å sett de siste 10-15 årene. 

Kanskje ingen klassiker, men dæven jeg elsker denne type actionfilmer, og for et år det var, Raw Deal, Cobra, Big Trouble in Little China, Aliens, Highlander, The Delta Force, F/X: Murder by Illusion, The Hitcher, The Wraith er bare noen av godbitene actiongenren smalt til med. 

 Snakk om motpoler:

 

[Granca]

Frank.N.Steen skrev (2 timer siden):

F/X: Murder by Illusion

Flotte saker, indeed!

Bluey!

[Frank.N.Steen]

Ja, en litt oversett action-thriller perle, flotte skuespillere (Bryan Brown, Brian Dennehy, Diane Venora, Jerry Orbach, Tom Noonan osv) og for folk som er glad i film og spesial effekter, så er den jo et must. En slags MacGyver/tenkende manns actionhelt, der foretrekker å bruke hue, fremfor musklene eller pistolen, og Brown er meget god og sjarmerende som en anti-helt, som får slengt all mulig slags skit rett i fanget, men snur mot alle odds spillet til sin egen fordel, og liker hvordan han gradvis i hop med Dennehy setter opp all slags artige feller for skurkene, som ikke vet hvem eller hva de har rota seg borti.

Kom vel en oppfølger, et par år senere, men tross av at duoen (Bryan og Brian) var tilbake, så føltes det mer som ei b-film eller tv-film enn hva forgjengeren hadde å by opp til.

[Pallehysa]

Heil ok film. Synd dei ikkje klarte å levere bedre på oppfølgeren. Manglet jo Arnie, som er det beste med denne filmen.

[Frank.N.Steen]

Pallehysa skrev (7 minutter siden):

Synd dei ikkje klarte å levere bedre på oppfølgeren.

Kom det ikke enda ei til? Synes jeg har sett en tredje film ute også. Ingen øyeblikkelig planer om å se noen av dem, da de har grusomt dårlig ry, men originalen var jo ei hyggelig overraskelse i sin tid. 

Skulle likt å sett de to alfa-hannene i hop i en action-film til, og ikke da type Expendables opplegg, med å hive inn alt og alle av tidligere helter, kun for et par minutter her og der, men noe hvor Arnie og Sly har mer tid sammen. 

["""]

Escape Plan: The Extractors var faktisk en solid oppfølger til den grusomme Escape Plan 2: Hades. Ikke at Escape Plan: The Extractors er noe mesterverk eller noe, men ålreit underholdning og ekstremt mye bedre enn Escape Plan 2: Hades. 

[Frank.N.Steen]

Road House (1989) av Rowdy Herrington

"I want you to be nice until it's time to not be nice."

En legendarisk utkaster ved navn James Dalton (Patrick Swayze), blir hyret inn for å rydde opp og forhåpentligvis redde det som er igjen av ei lurvete og voldelig nattklubb. Men det blir etterhvert tydelig og klart at Dalton får langt mer å kjempe mot, da enn kun lokale og breiale sloss kjemper og fordrukne kunder. For i den lille byen Jasper, så er det kun en mann (Ben Gazzara) som bestemmer, og han har forlengst sett seg ut Double Deuce som enda et sted han kan fortsette å bedrive sin skitne business hos, og er villig til å ta i bruk alle virkemidler med å få full kontroll på enda et av byens stamsteder.

"Take the biggest guy in the world, shatter his knee and he'll drop like a stone."

Joda, den godeste Dalton er foruten å være ei total badass og storsjarmør, også litt av en filosof, som har mye gullkorn på lager og man lærer blant annet at det er ingen vinner i en sloss kamp, og selvfølgelig de 3 gylne reglene om å aldri undervurdere din motstander, forvent det uventede og alltid vært snill, vel, til til det er på tide å ikke være snill lenger.

Road House sparker RÆV, bokstavelig talt. En herlig og meget severdig action-western, der Patrick Swayze ankommer en liten by som blir fullstendig sugd opp av en kynisk og brutal riking, der styrer alt og alle, men Dalton er åpenbart en som han ikke har vært borti før, og de to kamphanene skal snart måle krefter, da på ulikt vis.

Swayze er helt rå i denne rollen, og du bare vet at man har mye moro og action i vente, spesielt når han tidlig ut tar tempen på Double Deuce, både kundene og de som jobber der, og han blir ikke særlig mer populær når han øyeblikkelig går i gang med en total renovering av ansatte. 

Sloss scenene er heftige, musikken er tøff, damene er raske og lette på trådene (pupper og rumper i massevis) og deilige Kelly Lynch som lokal lege, som selvsagt finner kjapt tonen med helten, og kjente henne nesten ikke igjen i fjor, da hun dukket opp i Drugstore Cowboy (1989) som også er ei fin film, men da med brunt hår. 

Når en har navn som Joel Silver som produsent, ja, da vet en jo nesten på forhånd at man vil få noe helt spesielt, og Rowdy Herrington leverer ei fartsfylt og meget underholdende underkant av 2 timer med action, komedie og ei dose med romantikk. 

Stort pluss er det jo at Ben Gazzara og Sam Elliott medvirker her, begge kom jo til å dukke opp et tiår senere i mindre men meget minneverdige roller, da i en annen kult-klassikeren, nemlig The Big Lebowski (1998).

Patrick Swayze taklet godt å gjøre action roller, og denne er nok en av hans aller beste og mest suksessfulle, men blir godt hjulpet av et solid rollegalleri og hvor den nasty skurken Jimmy (Marhsall Teague) står igjen som en verdig motstander, og den avsluttende fighten de to har gående, er helt klart i toppsiktet av final-fights fra 80-tallet, med masse heftig og latterlig dritt-slenging.

Her spruter blod og glasskår utover dansegulvet, og hvor strupehoder blir regelrett røska ut av halsen og bein, armer og neser brekker i hopetalls, alt i alt ei fantastisk film å se på en sen fredag eller lørdagskveld, og tja, det kom jo en slags "fortsettelse", men den er kun for de som må se alt, og er vel mer ei DTV type "kvalitet" å regne.

Originalen derimot, den er og forblir en real manne-mann kult-klassiker:

8,5/10

 

Endret 14. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Next of Kin (1989) av John Irvin

"I got three counties' worth of kin that expect a certain amount of justice for that death! I'm just trying to save both of us a lot of bloodletting."

Den hardtarbeidende politi og familiemannen Truman Gates (Patrick Swayze) har satset hardt på å skaffe seg og sine, et trygt og godt liv i storbyen, fremfor et uten særlig mål og fremtid utpå landsbygda. Han har alltid vært en som spiller kortene sine ærlig, men i det den tragiske nyheten om at hans yngste bror har blitt skutt og drept, da som følge av ei lokal feide med Chicago mafiaen. Da ser Truman rødt, og han er ikke alene, for i hop med sin eldre og langt mer ustabile og hevnlystne storebror (Liam Neeson), setter så Gates gutta ut på ei personlig og meget voldelig vendetta, hvor rettferdigheten og det å opprettholde deres falne bror og familiens ære, skal gjøres til rette for, koste hva det koste vil.

Enda ei sen 80-talls action film, hvor Patrick Swayze mest sannsynlig forsøkte å "melke" suksessen med Road House, og selv om Next of Kin ikke er helt der oppe med forgjengeren, så er det noe herlig og meget tilfredsstillende å se Swayze og Liam Neeson gå opp mot den Italienske mafiaen, og i stedet for øst møter vest type "buddy-cop" film, så får man altså en gjeng hevnlystne og skyteglade bondetamper mot mafiaen, og det ender opp med å bli ganske så god underholdning ut av alt sammen.

Filmens sterkeste bidrag er selvsagt Liam Neeson, da som den energiske krutttønna Briar, eldstebroren av Gates gutta, og det er litt synd at han ikke fikk mer tid i filmen, for Neeson som hevnfull hillbilly var virkelig en tøff rolle, og digger den lille broderlige disputten som tar sted i en lokal bar, og synes han og Swayze hadde en god kjemi i hop, men følte at når Neeson ble "skrevet ut", så ble de siste scenene heller noe, tja, forhastet og trakk dessverre litt av ratingen ned.

Klart, på denne tiden var jo Swayze ei stor filmstjerne, mens Neeson fortsatt var et par år unna å virkelig få sitt store internasjonale gjennombrudd, men viste jo her at han fint kunne takle action og spenning, og året etter ville han slå godt fra seg i Darkman (1990).

Bill Paxton har ei kort inntreden her, da som yngstemann Gates, men får likevel sparka og slått litt fra seg. 

I skurkerollene finner den alltids tøffe Adam Baldwin, da som slesk men ond italiensk gangster, der misliker sterkt at sjefens unge sønn (spilt av en meget ung Ben Stiller, som så mer ut som en konfirmant enn ei gangster) blir stadig favorisert og fremhevet av sin mektige far, og det blir etterhvert gnissinger de to i mellom, og Stillers karakter går ei brutal skjebne i vente som følge av dette.

Helen Hunt dukker også opp, som kona til Swayze, men får i grunn fint lite å jobbe med her, annet en støttende hustru.

I andre roller finner man blant annet Andreas Katsulas og Ted Levine, som jeg også gjerne skulle likt å ha sett i en større rolle, men alt i alt ei severdig og tidvis underholdende action-thriller, der både tittelen og stemningen i perioder føles ut som noe der kunne ha vært i samme gate som hva Steven Seagal og Chuck Norris hadde gjort i de urbane Chicago action filmene til regissør Andrew Davis på samme tid. 

7/10