Uutholdelig familiesituasjon - ett glemt barn - hvor er hjelpen?

[hvada]

Vi har en situasjon i familien som gradvis har utviklet seg til en uutholdelig situasjon over tid. 

Her er situasjonen:

Min tante har vært psykisk syk hele sitt voksne liv. Hun sliter med depresjon og angst, hun er dessuten ufør pga en annen sykdom. Hun har en sønn som bor hjemme hos seg som nå er 19 år, la oss kalle han "Erik". 

For 3 år siden når Erik skulle starte på videregående bestemte han seg for at skole var kjedelig, så han ble hjemme på gutterommet for å spille dataspill istedenfor. Der har han blitt siden. Hans mors reaksjon til dette var "Hvis du ikke vil gå på skole så skal du få sleppe. Bare bli hjemme du".

De siste 3 årene har Erik isolert seg mer og mer. Nå har det kommet til ett punkt hvor han ikke engang tør å gå på butikken pga angst for andre mennesker. Når man snakker med Erik merker man at noe er "off". Uansett hva man sier til han så svarer han på en 'avsluttende måte'. Sosiale antenner som skulle blitt utviklet de siste 3 årene har ikke blitt utviklet. Han sitter inne på rommet sitt hele dagen, uten kontakt med andre enn sin mor. Vennene han en gang hadde på ungdomskolen blir nå ferdig på videregående til våren. De har gått videre og han har egentlig ingen venner lenger. 

Min mor, min onkel og en annen tante. Alle søsken til min syke tante, har prøvd å hjelpe på forsjellige måter. De er alle oppegående folk med gode jobber og bra økonomi. Problemet er, med en gang man starter å blande seg så kaster hun døren på deg. Enhver form for konfrontasjon eller kritisk spørsmål blir sett på som ett angrep. Hun er livredd for konfrontasjoner og vil helst bare late som ingenting. Hun vil bare se på TV. Ingen skal komme inn i huset hennes å fortelle hva som er best verken for henne eller sønnen.  

Problem nr 2:

Min tante og Erik bor i kjellerleiligheten i huset til hennes foreldre, altså mine besteforeldre. Tante har veldig dårlig råd og en sønn i huset som verken jobber eller får penger fra det offentlige. Dette går "rundt" fordi mine besteforeldre basically lar tante bo der gratis. SÅnn at hun kan bruke opp pengene sine på tobakk og energidrikk. De vil ikke prate om hva som skjer i kjellerleiligheten. Bestefar og bestemor starter å bli gamle. Det er begrenset tid igjen hvor de kan la tante sleppe billig unna.

Når de går bort eller havner på gamlehjem kommer denne situasjonen til å bli veldig stygg. Her har vi en mor helt ute av stand til å ta helt enkle valg. En person som har gjemt seg vekk og unngått alt av problemer/konfrontasjoner de siste 15 åra. Nå lever hun på hennes foreldres nåde, som er gått oppi 80 åra og hun har en sønn som blir mer og mer psykisk ustabil, som kan finne på hva som helst om han blir jagd ut av hula si.

Erik er over 18 år så barnevernet kan ikke gjøre noe. NAV kan ikke blande seg med mindre Erik selv oppsøker NAV å vil prøve å få seg en jobb. Helsevesenet kan heller ikke blande seg med mindre han selv oppsøker hjelp. Erik mottar for øyeblikket ingen former for ytelser fra det offentlige. Han er basically blitt glemt. De siste 3 årene har ingen i barnevernet, fra skolen eller andre instanser kommet inn å prøve å gjøre noe med dette.

Hvordan kan en slik situasjon som dette løses? 

[Gjest Slettet+9817234]

Så her har vi en situasjon hvor moren bor hos foreldrene sine, og hun har en sønn som følger i samme fotspor og bor hjemme hos sin  mor i voksen alder, uten å gjøre en døyt. Klassisk familiemønster.

Hva kan gjøres? Hun er i en fortvilt livssituasjon, og det er sønnen hennes også, og begge vet det, men er maktesløse i sine egne liv. De vil reagere med avvisning inntil noen kommer med en plan som tenner et håp. Og det har dere sikkert erfart er veldig vanskelig, og det blir bare vanskeligere desto lenger ned de synker i sin håpløshet og selvmedlidenhet.

Det er umulig å gi konkrete råd uten å kjenne disse personene og miljøet rundt dem. Men generelt, en plan må være langsiktig og bestå av små steg som fremstår overkommelige. Kartlegg hva de egentlig kunne tenkt seg å fått ut av livet. Hvis de kunne endret noe, hvor hadde de vært i livet i dag? Det kan være vondt nok å tenke på. Men alle har hatt en drøm. For den som har mislyktes i livet og er på bunnen, kan det være en drøm bare å ha et vanlig liv. En langsiktig og realistisk plan for å komme dit, er en start. Dernest trenger de noen som kan motivere og gi tro på at det er mulig. Vi snakker ikke om uker eller måneder, dette kan være en jobb i flere år. Hvem har tid og utholdenhet til det? Uten profesjonell hjelp fra helsevesenet er det vanskelig for familien å få til dette, så planen bør involvere kontakt med fastlege/psykolog.

Endret 9. mai 2020 av Slettet+9817234

[Rasjonelt]

Dere kan også kontakte kommunens psykiske helsetjeneste, be om et møte.

[Gjest 5651c...ebb]

Dette er en veldig trist problemstilling og jeg forstår veldig godt hvor ille dette må være for alle dere som observerer dette fra sidelinjen.

Miri har et innsiktsfullt og reflekterende innlegg over meg, så jeg har ikke så mye å tillegge enn litt mer negativitet dessverre. Det Miri sier om en langsiktig plan som kan tenne håp er kjempebra, og den beste utveien. Men hvis dette er noe som de ikke ønsker å drøfte engang fordi de er så defensive som de er, så kan det faktisk hende at det aldri vil løse seg men bare bli verre.

Det finnes nesten alltid håp, og dere bør fortsette å prøve frem til besteforeldrene går bort, men det kan være lurt å begynne å gjøre seg klar for tanken på at det kanskje ikke vil løse seg noen gang. Jeg har selv erfart noe slikt, og vedkommende er nå mer eller mindre på gaten, og ønsker fortsatt ikke hjelp. Vi har prøvd alt mellom himmel og jord i navn av kjærlighet og omtanke men ingenting fungerer. Noen mennesker har en perfekt balansert blanding mellom selvdestruktivitet, angst og håpløshet dessverre.

Miri sitt forslag er det beste noen kan gi deg, men om ikke det fungerer, så tror jeg en siste utvei kunne vært om alle nære tramper inn døren og nekter å gå før man får pratet ordentlig gjennom det. Noe slikt kan ta en hel dag, kan sette fyr i masse kranger og forårsake masse personangrep (ingen liker å bli invadert i frisonen sin). Men det kan være verdt et forsøk på å vekke moren fra hennes tilstand av omsorgsvikt, apati og nærmest indoktrinerte tankegang om at alt er i orden.

Anonymous poster hash: 5651c...ebb

[Taurean]

Dette er sånn samfunnet kan bli. Det er faktisk ganske mye som avhenger av hvem vi kjenner, nettverket vårt. Situasjonen din tante har havnet i er sikker vanskelig for ho, ho føler seg nok innerst inne skamfull, usikker og lei seg. Ingen-ønsker- at ting skal ende opp så isolert og fastlåst. Alle ønsker å se sine nærmeste vokse og få til noe i livet sitt.

Så ho gjør nok det eneste ho føler ho har makt til, å beskytte sønnen.

Men jeg vil skrive én ting; Det kunne vært verre. Det kunne vært alkohol, rus og vold inne i bildet.

Når ting har kommet i en sånn situasjon, så kan det bli vanskelig å få løsnet det opp. Jeg kan skrive at hvis de har en venn i deg, så er det noe du bør vurdere å ikke risikere. De har nå en person som har kanaler ut mot samfunnet. Kanskje du kan ordne muligheter for dem? Kanskje du kan ringe NAV og høre hvilke muligheter som finnes?

Å konfrontere direkte bør være siste løsning. Og det bør gjøres med respekt og vennlighet, og forståelse for hele situasjonen.

Hvis man ikke kan tilby noe som kan bedre hele situasjonen, så er det ofte best å bare fortsette å være en perifér positiv innflytelse. Dette er sårbart og vanskelig for dem, og alle involverte. Men i det minste, ikke dramatisér og gjør det verre ved å kaste alkohol på bålet, så og si. Ta på et vennlig ansikt.

Jeg sier ikke at du skal ofte livet ditt heller, det er ikke rettferdig. Men for å si det sånn, du kan ofre det du føler du har overskudd og ressurser til. Om det er én dag i måneden med besøk, eller en melding eller telefonsamtale av og til, så er det bra nok.

Og utover det, hvis du kommer over muligheter dy kan tilby dem, så er dét den største ressursen du kan tilby. Bruke en time når du har det til å undersøke hva som kan gjøres for dem.

Du får ikke gjort så mye mer enn dette. Du kan jo bli steinrik og hjelpe dem økonomisk på den måten, men det er jo ikke bare bærekraftig. Men da hadde de fått tid til å løse konfliktene de lever med. De kunne fått psykologhjelp også.

Samfunnet er mangenyansert, det er alltid skjebner i mange retninger. Å være en generell støtte er ofte den beste ressursen.

Fortsett å ta kontakt med offentlige instanser og spør om det finnes muligheter.

[hvada]

Å gå gradvis med tante har vært prøvd flere ganger av alle hennes søsken. Det nytter ikke. Hun sier masse stygge ting tilbake, og kaster deg ut av huset og låser døra.

Å konfrontere henne tror jeg er siste mulighet. Jeg tror alle søskene hennes rett og slett må møte opp hos henne å si at "nå må det skje noe". Det kommer til å bli ett rabalder uten sidestykke, og noen må passe på tante i ettertid fordi det er risiko for selvskading og andre verre ting. 

Kommunens psykiske helsetjeneste har ikke vært kontaktet. Det skal undersøkes nærmere. 

 

[Taurean]

Hvis noen er presset til kanten, ikke vær  den som presser dem over kanten.

Søk hjelp fra riktige instanser. Det er veldig snilt av deg å gjøre det.

Men nå du skriver "gå gradvis", så håper jeg dette er gjort med vennlighet og godhet, ikke med stigmatiserende holdning og "kvasshet". Ho føler seg nok veldig pressa og lei, og opplever nesten alt som et angrep på hennes eksistens i samfunnet. Spør ho hva ho egentlig ønsker. Og blir ho lei da, ikke press mer. La det gå noen dager.

Endret 9. mai 2020 av Taurean

[hvada]

Takk for gode råd. Greit å få litt tips og råd. Vi prøver videre. ?

[Taurean]

Det er bra gjort av dere da, å bry dere!

Håper du oppdaterer når tiden er inne for det. Og hvis det passer seg.

Endret 10. mai 2020 av Taurean

[ilpostino]

Hadde Erik vært yngre kunne dere prøvd barnevernet men det kan bli vanskelig på grunn av alderen hans. 

[Professor Balthazar]

Jeg mener det er en stor feil å fore situasjonen med tilskudd av penger. Får du stoppet denne pengestrømmen så vil situasjonen bli verre og det vil framtvinge en egen indre motivasjon for endring. Da først er det mulig å få til en reell endring. Dere vil aldri klare å påtvinge dem en endring, motivasjonen må komme fra dem selv. Få stoppet pengestrømmen!