Drømmer om å få kjæreste, personlighetsforstyrrelse, vansker med å danne relasjoner, hjælp

[Gjest c7652...7fe]

Jeg er en kvinne på 26 år som tidligere har vært i to forhold. Mitt første forhold var jeg i fra jeg var 16 år til 22 år, det andre fra jeg var 23 år til nesten 25 år. Jeg har altså vært singel/enslig i ca. to år. Og helt ærlig, jeg trives ikke med det. 

Problemet mitt er at jeg har en personlighetsforstyrrelse. Jeg sliter med depresjon som kommer og går. Jeg har vært i terapi i mange år, men det har det blitt slutt på etter at min forrige psykolog slutta. Har ikke fått tildelt ny psykolog, og regner med jeg har blitt glemt/rota bort i systemet, jeg skulle egentlig få en ny. Jeg har kun fått terapi i form av symptomlindring og støtte de siste to årene, ettersom jeg er "for syk" til å kjøre på med behandling som skal gjøre meg "frisk". Skal sies at jeg ikke er ustabil, jeg skader ikke meg selv (jeg gjorde det i en del år og har arr etter dette, men det er mange år siden sist) og jeg er ikke en "selvmordskandidat". Jeg kan slite med selvmordstanker i tunge perioder og tungtveiende tanker om at INGEN liker meg og at ALLE hater meg. En eventuell kjæreste vil merke godt til dette, det har mine tidligere kjærester gjort; jeg har fryst dem ute og vært direkte slem mot dem. Beskyldt dem for å ikke elske meg og for å bruke meg for andre goder. Jeg har også i løpet av forholdene vært tvilende til deres følelser om meg. Jeg har tenkt at jeg bare er ei jente de tar til takke med og at de bare er med meg fordi de ikke tror de kan få bedre. De fleste som har slitt med depresjon og selvdestruktive tanker vet sikkert hva jeg snakker om. Jeg kunne også bli sint og kranglete om de prøvde å gi meg komplimenter. Om jeg plutselig fikk roser en dag mistenkte jeg at de hadde vært utro. Jeg hadde det bedre i mitt første forhold enn i mitt andre, "sykdommen" min eskalerte veldig fra jeg fylte 20. I det siste forholdet mitt var jeg mesteparten av tiden kald, jeg gikk fra å elske sex og å vise følelser til å ikke ville bli tatt på av kjæresten og til å nærmest hate han. Jeg fant ting jeg mislikte ved han og holdt ved dem frem til følelsene for han bare forsvant. Jeg mistenker at dette skjedde pga jeg hele tiden gikk med følelsen av at han var for god for meg (for kjekk, for ressurssterk, for bra, for snill, men spesielt for kjekk, han var way out of my league for å si det på den måten). 

Så, på 2 år så har jeg gått opp hele 35 kg. Jeg har mista meg selv helt. Jeg har gått ifra å være ei jente som bryr seg om meg selv, til å hate meg selv mer enn noe annet. Jeg har forfalt, så til de grader. Jeg har mistet store deler av personligheten min. Har gått ifra å være det jeg vil definere som ei bra dame til å bli rett og slett fæl. Jeg er livredd for å danne nye relasjoner og jeg har ikke hatt venner på flere år. Nå har jeg en jobb jeg elsker og gode kolleger, men jeg sliter tidvis med tanker om at kollegene mine ikke liker meg. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse bare sånn btw. 

Jeg savner å ha kjæreste. Noe så grusomt. Savner nærhet. Savner sex. Problemet er at jeg vet ikke om jeg hadde takla nærhet. Jeg har ikke blitt tatt på av en mann på 3 år (det siste året med forrige kjæreste innebar null fysisk kontakt). Jeg og han er fortsatt "venner" og når vi møtes så gir han meg en klem, men jeg hater det. Han respekterer det ikke og bare klemmer meg.... Syns det er fælt. Men jeg tror kanskje det hadde vært annerledes om jeg likte/var forelsket i mannen. Men samtidig tror jeg ikke at jeg er i stand til å få slike følelser for menn, med tanke på de stygge tankene jeg har om meg selv. 

Hva gjør jeg egentlig her? Jeg har planer om å gå ned i vekt før jeg slenger meg ut på datingmarkedet. Jeg tror jeg må styrke selvfølelsen min og få et bedre syn på meg selv før jeg prøver meg på en mann. Jeg tror egentlig ikke jeg har sjanse på noen, ettersom jeg både ser dårlig ut og har en dårlig personlighet, men jeg tror jeg bare må begynne å bygge meg selv opp igjen. Men aner ikke hvor jeg skal starte. Jeg vil så gjerne ha andre mennesker enn mamma og pappa i livet mitt, men så snart noen prøver å bli kjent med meg så kommer piggene ut. F.eks en kollega hadde lyst å gå fjelltur med meg for noen dager siden. Jeg avviste pent, og sa at jeg liker kun å gå alene, da for å unngå flere invitasjoner. Jeg er lei meg for å måtte avvise henne, og jeg skulle jo gjerne gått tur med noen andre. Men tenker da automatisk at hun ikke vil like å gå med meg og at det blir med èn tur fordi hun forstår hvor fæl jeg er osv. 

Jeg vet heller ikke om det er vits i å gå til fastlegen for å få psykolog nå. Har vurdert privat psykolog ettersom jeg har råd til det, men jeg har ikke funnet en potensiell psykolog her jeg bor. Noen som har erfaring med å gå til psykolog privat? 

Nå er jeg flau over å ha skrevet alt dette ettersom sjansene for at en mann vil være med meg er temmelig liten. Jeg har ikke mye å gi av meg selv, jeg er hverken pen eller en god person. Hadde jeg i det minste vært pen og hatt en bra kropp så kunne jeg brukt det som agn men dessverre... Men jeg vet at jeg innerst inne er veldig kjærlig, omsorgsfull, jeg bryr meg om andre og ønsker å hjelpe, jeg vil være der for en potensiell mann og jeg er egentlig raus på alle måter, men disse trekkene har jeg ikke sett til på flere år og jeg aner ikke om jeg fortsatt er slik. Nå ble det rotete her men håper dere skjønner hva jeg mener.... Jeg har vegger som jeg må bryte ned men aner ikke hvor jeg skal begynne, det er ikke vegger andre kan slå ned. De er altfor tykke og altfor høye. Og jeg er ikke på jakt etter en reddende engel.. 
 

Anonymous poster hash: c7652...7fe

[Gjest Slettet+9817234]

Finn ut hvem du ønsker å være.

Ta deg så god tid med kognitiv adferdsterapi. Endre en ting om gangen. Lag en slik plan med en dyktig psykolog som kan metoden.

Og så kan du gå til den kollegaen din og si at du angrer på at du takket nei. Si som sant er at du har lyst å gå den turen.

Når det kommer til kropp så ikke heng deg opp i vekt elle form men om du klarer å bruke den. Kan du jogge? Kan du ta noen armhevinger? Kan du gå med sekk? Det er det som er viktig, ikke hva du veier.

[Gjest c7652...7fe]

JØI skrev (14 minutter siden):

Finn ut hvem du ønsker å være.

Ta deg så god tid med kognitiv adferdsterapi. Endre en ting om gangen. Lag en slik plan med en dyktig psykolog som kan metoden.

Og så kan du gå til den kollegaen din og si at du angrer på at du takket nei. Si som sant er at du har lyst å gå den turen.

Når det kommer til kropp så ikke heng deg opp i vekt elle form men om du klarer å bruke den. Kan du jogge? Kan du ta noen armhevinger? Kan du gå med sekk? Det er det som er viktig, ikke hva du veier.

Takk for svar. Er enig i det du skriver. Jeg henger meg dessverre mye opp i hvordan jeg ser ut. Jeg klarer å bruke kroppen på mange måter, men hvordan den ser ut plager meg. Jeg har vært slank mesteparten av livet mitt, og det å plutselig være så overvektig, det er vondt. Det er snakk om store mengder fett, jeg har en fettprosent på hele 41%. Vekta må ned. 

Spørsmålet er når jeg skal begynne å involvere meg med menn. Jeg savner det å ha en mann i livet noe så sinnssykt. Trenger ikke være et forhold i den forstand, men en dypere relasjon enn bare det å være bekjente/"venner". 

Anonymous poster hash: c7652...7fe

[Gjest Slettet+9817234]

Gjest c7652...7fe skrev (6 timer siden):

Takk for svar. Er enig i det du skriver. Jeg henger meg dessverre mye opp i hvordan jeg ser ut. Jeg klarer å bruke kroppen på mange måter, men hvordan den ser ut plager meg. Jeg har vært slank mesteparten av livet mitt, og det å plutselig være så overvektig, det er vondt. Det er snakk om store mengder fett, jeg har en fettprosent på hele 41%. Vekta må ned. 

Spørsmålet er når jeg skal begynne å involvere meg med menn. Jeg savner det å ha en mann i livet noe så sinnssykt. Trenger ikke være et forhold i den forstand, men en dypere relasjon enn bare det å være bekjente/"venner". 

Anonymous poster hash: c7652...7fe

Begynn med kongnitiv adferdsterapi. Har du prøvd det før? His ikke finn en psykolog som har dette som spesiale. Husk at du må ha noen tanker om hvem du vil bli og du må ønske å slippe tak i ting fra fortiden din. 

[Skandinav]

Tricky-tricky..
Du reflekterer godt over din tilstand med personlighetsforstyrrelse og hva det betyr å ha det "dyret" innabords.
Dessverre har den globale forskningen enda ikke kommet frem til en universell behandling for personer med PF. Noen få do's & dont's vet vi, men resten er individuelt tilpasset behandling som krever engasjement og (jeg tør å si det), intelligente terapeuter.

Godt reflektert som du er, lurer jeg på om du noen gang har fått hjelp til å skille ut hva som er manifestasjoner av selve personlighetsforstyrrelsen(e), og hva som er siden tillært adferd i kjølvannet av den originale tilstanden. Årsaken til hvorfor det er viktig å ta tak i dette, er fordi det vil hjelpe deg å ikke bygge lag-på-lag av et siden uoverkommelig problem, som du opplever nå f.eks. Selv om du har en personlighetsforstyrrelse, betyr det ikke at du er immun mot å ta tak i den tillærte adferden.
Det er vanligvis slitsomt å måtte forholde seg til "kan du ikke bare ta deg sammen da", som er typiske kommentarer fra mennesker som ikke har fått muligheten til å sette seg inn i kjerneproblemet med PF. Men nettopp her vil jeg kanskje si "ta deg sammen", på de punktene du selv vet er tillært adferd. Du er jo godt igang med det overfladiske allerede, med tanke på f.eks overvekten.

En ting er i hvert fall sikkert. Du kan ikke ha en kjæreste som også er din terapeut. Det holder aldri. Men det finnes en for deg der ute, det er jeg ganske sikker på. Har du noen gang reflektert over at du kanskje er en av mange mennesker som er seriemonogame? Hvis de personer som er det, ville være klar over det, ville de ikke ha latt seg brytes ned av at de aldri fungerer i et forhold. Uten tvil er personer som opplever livslang kjærlighet, en minoritetgruppe.

[Gjest c7652...7fe]

JØI skrev (16 timer siden):

Begynn med kongnitiv adferdsterapi. Har du prøvd det før? His ikke finn en psykolog som har dette som spesiale. Husk at du må ha noen tanker om hvem du vil bli og du må ønske å slippe tak i ting fra fortiden din. 

Ja, begynte å gå til psykolog som 13 åring, har siden da vært i terapi frem til nå for en stund siden. Tror jeg skrev det i innlegget. 

Skandinav skrev (12 timer siden):

Tricky-tricky..
Du reflekterer godt over din tilstand med personlighetsforstyrrelse og hva det betyr å ha det "dyret" innabords.
Dessverre har den globale forskningen enda ikke kommet frem til en universell behandling for personer med PF. Noen få do's & dont's vet vi, men resten er individuelt tilpasset behandling som krever engasjement og (jeg tør å si det), intelligente terapeuter.

Godt reflektert som du er, lurer jeg på om du noen gang har fått hjelp til å skille ut hva som er manifestasjoner av selve personlighetsforstyrrelsen(e), og hva som er siden tillært adferd i kjølvannet av den originale tilstanden. Årsaken til hvorfor det er viktig å ta tak i dette, er fordi det vil hjelpe deg å ikke bygge lag-på-lag av et siden uoverkommelig problem, som du opplever nå f.eks. Selv om du har en personlighetsforstyrrelse, betyr det ikke at du er immun mot å ta tak i den tillærte adferden.
Det er vanligvis slitsomt å måtte forholde seg til "kan du ikke bare ta deg sammen da", som er typiske kommentarer fra mennesker som ikke har fått muligheten til å sette seg inn i kjerneproblemet med PF. Men nettopp her vil jeg kanskje si "ta deg sammen", på de punktene du selv vet er tillært adferd. Du er jo godt igang med det overfladiske allerede, med tanke på f.eks overvekten.

En ting er i hvert fall sikkert. Du kan ikke ha en kjæreste som også er din terapeut. Det holder aldri. Men det finnes en for deg der ute, det er jeg ganske sikker på. Har du noen gang reflektert over at du kanskje er en av mange mennesker som er seriemonogame? Hvis de personer som er det, ville være klar over det, ville de ikke ha latt seg brytes ned av at de aldri fungerer i et forhold. Uten tvil er personer som opplever livslang kjærlighet, en minoritetgruppe.

At jeg ikke kan ha en kjæreste som er terapeut er jo greit nok, problemet er; hvor går grensa om hva jeg forteller? Hvor mye skal en kjæreste vite? De jeg har vært med har alltid ville vite "alt", men så takler de det ikke når de får vite alt. Om jeg ønsker en trygg relasjon med en mann hvor vi kun møtes for kos og sex, hvor mye burde jeg fortelle da? Det kan jo ha litt innvirkninger på sexliv, f.eks at jeg ikke tør slå meg løs i starten. Igjen så elsker jeg sex og kunne gjerne tenkt meg et "netflix & chill" forhold med noen. Men det må være stødig og trygt, og jeg må vite at han kun ligger med meg, og at jeg ikke bare er en tøm og røm, men en han liker å være med. Men jeg tror jeg trenger hjelp til å bli trygg, av mannen, ettersom jeg sliter sånn med tillit til andre som jeg gjør. Og jeg tror ikke hvem som helst gidder å bruke tid på det. 

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er personlighet og hva som er sykdom noen ganger. Jeg har en pågående identitetskrise og den har vell vart i noen år nå. Får jo stadig høre at ingen vet hvem de er, men jo, jeg har visst hvem jeg var, en gang. Også mista jeg meg selv sånn helt plutselig. Det er vanskelig og sårt. 

Seriemonogam.... Betyr det at man ikke klarer å holde seg til en partner "hele livet", at man bytter litt? Jeg har ikke tro på livslang kjærlighet. Men jeg har tro på ekte kjærlighet mellom to mennesker, jeg har jo følt på det selv. Og det å være lykkelig forelsket er jo livets rus, det er jo bare helt nydelig. Men igjen, så er jeg redd jeg ikke kan nyte det pga hvordan jeg er ovenfor mennesker per nå. Jeg føler på en stor distanse med alle jeg møter og jeg sliter med å involvere meg (f.eks kollega som ville gå tur med meg). 

Anonymous poster hash: c7652...7fe

[Disorder]

Kjenner meg igjen, trådstarter. Jeg har ingen personlighetsforstyrrelse, men jeg har opplevd nesten alt du nevner i posten din. 

Kunne ha kommet med eksempler, men det blir litt mye å skrive på en mobilskjerm. Ville bare si at du ikke er den eneste! Håper du får det bedre snart

 

[Skandinav]

Gjest c7652...7fe skrev (På 10.5.2020 den 0.58):

...problemet er; hvor går grensa om hva jeg forteller?
Hvor mye skal en kjæreste vite?
...men så takler de det ikke når de får vite alt.
Om jeg ønsker en trygg relasjon med en mann hvor vi kun møtes for kos og sex, hvor mye burde jeg fortelle da?
...Men jeg tror jeg trenger hjelp til å bli trygg, av mannen, ettersom jeg sliter sånn med tillit til andre som jeg gjør. 

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er personlighet og hva som er sykdom noen ganger. Jeg har en pågående identitetskrise og den har vell vart i noen år nå. Får jo stadig høre at ingen vet hvem de er, men jo, jeg har visst hvem jeg var, en gang. Også mista jeg meg selv sånn helt plutselig. Det er vanskelig og sårt. 

Seriemonogam.... Betyr det at man ikke klarer å holde seg til en partner "hele livet", at man bytter litt?

Grensa går først og fremst der du bestemmer for å føle deg trygg og bekvem.
Med tiden vil en kjæreste som er noenlunde emosjonelt reflektert forstå at du har noe du bærer på. Da forteller du så mye som du føler trygg og bekvem med.
Hvis det ikke takler det, da var det ikke mannen for deg.
Det vil som regel by på problemer hvis man fullt ut forventer at andre skal sørge for den trygghet man har behov for som voksen. Det å "kreve" trygghet fra et annet menneske kan mange ganger ses på som et alt for stort vedlikeholdsbehov, spesielt for menn.

Det er ikke lett å finne ut av hva som er hva av sykdom eller personlighet. Noen PF er ervervet, altså ikke medfødt i den forstanden at den blomstrer fra fødselen av, men under rett (feil) oppvekstvilkår, vil en mulig predisponering slå ut. Et ikke uvanlig tema her, er de nervøse og engstelig personlighetsforstyrrelsene med tvang, unnvikende og avhengighet.
Her trenger man hjelp til å finne de rette verktøyene for hvordan man kan komme seg fremover i livet.

Ja, seriemonogam betyr at man bytter partnere gjennom hele livet.

[Gjest Slettet+9817234]

Gjest c7652...7fe skrev (På 9.5.2020 den 0.52):

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse bare sånn btw.

Unnvikende personlighetsforstyrrelse kan utvikles hos personer som ikke opplever at de blir elsket som barn. Enten på grunn av reell mangel på kjærlighet fra omsorgspersonene, eller fordi barnet har mangler i evnen til å oppfatte kjærlighet. Uansett er resultatet det samme: Barnet begynner å lete etter årsaker til at det ikke blir elsket, og prøver å korrigere disse for å bli verdig foreldrenes kjærlighet. Årsakene finner det hos seg selv; store og små feil og skavanker blir lagt for hat, for alt som gjør deg mindre enn perfekt, er til hinder for kjærligheten du lengter etter.

Men ekte kjærlighet er ubetinget, derfor kan du aldri gjøre deg fortjent til det. Vi er alle uverdige til å bli elsket. Men kjærlighetens forunderlige natur, er slik at du er verdig den kjærligheten du tar imot. Vi opplever oss verdifulle når vi blir elsket. Den som elsker deg gir deg verdi. Men det fordrer altså at du faktisk tar imot kjærligheten.

Ditt problem er at du fornekter andres kjærlighet. Du vil ikke ta imot, fordi du har ikke tillit til at noen kan elske en som deg. Ser du nå hva du gjør? Du opplevde aldri som barn at kjærlighet er ubetinget, derfor knytter du kjærlighet opp mot egenskaper ved deg selv. Hvordan kan noen elske en som deg?

Aksepter at du ER uverdig, og erkjenn at det nettopp er den kjærligheten du klarer å ta imot, som gjør deg verdig. Da vil du oppleve små øyeblikk av kjærlighet fra andre som gir deg verdi som menneske. Du KAN oppleve den gleden du alltid har lengtet etter.

Endret 18. mai 2020 av Slettet+9817234

[Gjest c7652...7fe]

Miri skrev (På 17.5.2020 den 13.37):

Unnvikende personlighetsforstyrrelse kan utvikles hos personer som ikke opplever at de blir elsket som barn. Enten på grunn av reell mangel på kjærlighet fra omsorgspersonene, eller fordi barnet har mangler i evnen til å oppfatte kjærlighet. Uansett er resultatet det samme: Barnet begynner å lete etter årsaker til at det ikke blir elsket, og prøver å korrigere disse for å bli verdig foreldrenes kjærlighet. Årsakene finner det hos seg selv; store og små feil og skavanker blir lagt for hat, for alt som gjør deg mindre enn perfekt, er til hinder for kjærligheten du lengter etter.

Men ekte kjærlighet er ubetinget, derfor kan du aldri gjøre deg fortjent til det. Vi er alle uverdige til å bli elsket. Men kjærlighetens forunderlige natur, er slik at du er verdig den kjærligheten du tar imot. Vi opplever oss verdifulle når vi blir elsket. Den som elsker deg gir deg verdi. Men det fordrer altså at du faktisk tar imot kjærligheten.

Ditt problem er at du fornekter andres kjærlighet. Du vil ikke ta imot, fordi du har ikke tillit til at noen kan elske en som deg. Ser du nå hva du gjør? Du opplevde aldri som barn at kjærlighet er ubetinget, derfor knytter du kjærlighet opp mot egenskaper ved deg selv. Hvordan kan noen elske en som deg?

Aksepter at du ER uverdig, og erkjenn at det nettopp er den kjærligheten du klarer å ta imot, som gjør deg verdig. Da vil du oppleve små øyeblikk av kjærlighet fra andre som gir deg verdi som menneske. Du KAN oppleve den gleden du alltid har lengtet etter.

Dette var et fint innlegg, jeg begynte å gråte. Takk. 

Anonymous poster hash: c7652...7fe

[Athos2011]

Gjest c7652...7fe skrev (På 9.5.2020 den 0.52):

Jeg har ikke mye å gi av meg selv, jeg er hverken pen eller en god person

Kanskje du skulle slutte å si disse tingen til deg selv? Alle har vel noe å gi av seg selv i en eller annen form, tenker jeg.

[tjavel]

On 5/10/2020 at 12:58 AM, Guest c7652...7fe said:

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er personlighet og hva som er sykdom noen ganger. Jeg har en pågående identitetskrise og den har vell vart i noen år nå. Får jo stadig høre at ingen vet hvem de er, men jo, jeg har visst hvem jeg var, en gang. Også mista jeg meg selv sånn helt plutselig. Det er vanskelig og sårt. 

Du er hva du gjør, om du gjør noe du liker så vil du like deg selv også, så finn ut hva du liker å bedrive tiden med. Du er i et av de flotteste landene i verden for fot-turer så benytt deg av det, forsøk å si ja til å bli med andre også når det passer og du ikke føler deg veldig ukomfortabel med det.

Om du ikke føler deg så pratsom men bare ønsker å gå sammen med noen så bare si fra om det, folk har forståelse. Virker som du egentlig bare tenker for mye på hva folk tror om deg. Kan virke som folk henger seg opp i all verden i moderne tider men det er bare for at en har få bekymringer så en skaper seg noe. Mennesker har egentlig ganske stor takhøyde og du trenger ikke være redd hva andre skal synes om deg.

Sett mål som passer for deg selv, du behøver ikke konkurrere med andre på facebook eller andre steder, du konkurrerer kun mot deg selv og skal være fornøyd når du når målene og ikke veie de opp mot hva andre gjør.

Om du er på tur litt avsides og det ikke er veldig mange så smil og si hei til folk du møter på stien så føler du deg mindre alene.

Om du ønsker å gjøre noe med vekta så prøv å sett som mål at du skal (trøste?)spise litt mindre enn forrige dagen. Tell brødskiver om nødvendig men ingen skippertak med å kutte halve dietten eller slikt. Noe nedgang i matinntak gir utslag over tid. Du er ung og trenger ikke stresse, for da trøstespiser du kanskje mer.

For all del ikke gå rundt og tenk på at du skulle hatt kjæreste og om du bare hadde noen til å være sammen med og så videre, det blir du bare nedbrutt av og vil være lengre unna det målet enn noensinne. "Om jeg bare hadde slik og slik så ville alt vært bra". Som regel ikke for det er din egen psyke og du må jobbe med den selv, en kjæreste får ikke ordnet det er jeg redd.

Etter en fot-tur eller hva du nå enn gjør så kan du gratulere deg med at du har prestert noe og føle deg glad og tilfreds, den følelsen er synlig og tiltrekkende på folk. Menn er ute etter en kjæreste som både er dame og en hyggelig kompis som tilfører de energi, så da må du også bygge opp energi selv som du kan dele.

[Gjest c7652...7fe]

Athos2011 skrev (11 timer siden):

Kanskje du skulle slutte å si disse tingen til deg selv? Alle har vel noe å gi av seg selv i en eller annen form, tenker jeg.

Kanskje, men jeg er ikke sånn. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at en mann skal velge meg foran andre jenter. Og om han gjør det så er det nok for å ta til takke med meg/at han har dårlig selvtillit og ikke tror han kan få bedre enn meg. 

tjavel skrev (21 minutter siden):

Du er hva du gjør, om du gjør noe du liker så vil du like deg selv også, så finn ut hva du liker å bedrive tiden med. Du er i et av de flotteste landene i verden for fot-turer så benytt deg av det, forsøk å si ja til å bli med andre også når det passer og du ikke føler deg veldig ukomfortabel med det.

Om du ikke føler deg så pratsom men bare ønsker å gå sammen med noen så bare si fra om det, folk har forståelse. Virker som du egentlig bare tenker for mye på hva folk tror om deg. Kan virke som folk henger seg opp i all verden i moderne tider men det er bare for at en har få bekymringer så en skaper seg noe. Mennesker har egentlig ganske stor takhøyde og du trenger ikke være redd hva andre skal synes om deg.

Sett mål som passer for deg selv, du behøver ikke konkurrere med andre på facebook eller andre steder, du konkurrerer kun mot deg selv og skal være fornøyd når du når målene og ikke veie de opp mot hva andre gjør.

Om du er på tur litt avsides og det ikke er veldig mange så smil og si hei til folk du møter på stien så føler du deg mindre alene.

Om du ønsker å gjøre noe med vekta så prøv å sett som mål at du skal (trøste?)spise litt mindre enn forrige dagen. Tell brødskiver om nødvendig men ingen skippertak med å kutte halve dietten eller slikt. Noe nedgang i matinntak gir utslag over tid. Du er ung og trenger ikke stresse, for da trøstespiser du kanskje mer.

For all del ikke gå rundt og tenk på at du skulle hatt kjæreste og om du bare hadde noen til å være sammen med og så videre, det blir du bare nedbrutt av og vil være lengre unna det målet enn noensinne. "Om jeg bare hadde slik og slik så ville alt vært bra". Som regel ikke for det er din egen psyke og du må jobbe med den selv, en kjæreste får ikke ordnet det er jeg redd.

Etter en fot-tur eller hva du nå enn gjør så kan du gratulere deg med at du har prestert noe og føle deg glad og tilfreds, den følelsen er synlig og tiltrekkende på folk. Menn er ute etter en kjæreste som både er dame og en hyggelig kompis som tilfører de energi, så da må du også bygge opp energi selv som du kan dele.

Takk for svar. Har ikke så mye å kommentere egentlig.. Prøver å være flink til å gå turer. 

Anonymous poster hash: c7652...7fe

[tjavel]

7 hours ago, Guest c7652...7fe said:

Kanskje, men jeg er ikke sånn. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at en mann skal velge meg foran andre jenter. Og om han gjør det så er det nok for å ta til takke med meg/at han har dårlig selvtillit og ikke tror han kan få bedre enn meg. 

Her er du litt ved det som er problemet ditt om du er unnvikende, du måler deg selv etter en skala som egentlig er bare en fiktiv greie du kommer opp med selv og får deg til å føle deg utilstrekkelig.

Fra ei låt fra svunne tider "fading from myself, feeling sorry for myself, feeding the pity inside, the pathetic feelings I should hide but I'm thriving on it"

EDIT: bra at du tør snakke om det på forum men i dagliglivet ellers bør du prøve fokusere på det positive.

Trikset er å bare skrote hele skalaen for når du har sparka den ut av hodet ditt så eksisterer den ikke lenger og du kan gjøre hva du vil, for ingen trenger bryr seg.

Som mann så er det et utall ting som kan tiltrekke meg med, bare et smil eller noe tøys eller at vi tilfeldigvis havna i en morsom situasjon som vi lo sammen av. Tenk Bridget Jones eller noe slik, selv om det ikke er helt som på film da vel.

De mennene som du kan ha noe bra av å være sammen med uansett, de sitter ikke å måler kvinner etter utseende. Men de møter du ikke på nærmste sjekkested.

Viktigste er å omstille deg i hodet, om du har bil så sett deg i bilen i sommer og kjør land og strand rundt og gå turer der det passer, ta med telt eller sov i bilen evt. Gå på turer hit og dit, stikk innom lokale sjappene og se hva de har, få så mange andre inntrykk inn i hodet som mulig. Om det ikke hadde vært for Corona så ville jeg oppfordret deg til å dra til et ikke vestlig annen land slik at du ble nødt å utfordre deg selv, slik som Costa Rica eller Kina eller Malaysia.

Endret 8. juni 2020 av tjavel

[Gjest Slettet+981234]

Det er vanskelig med parforhold når en har mistet helt troen på seg selv, og troen på at en eventuelt partner vil like deg. 
Jeg ville ha begynt med å styrke  «jeg-et», og ventet med parforhold til en har funnet tilbake troen på seg selv. Jeg vet at dette ikke er lett, men det er viktig å aldri gi opp. Lykke til. 

[Gjest c7652...7fe]

barnes12 skrev (6 timer siden):

Det er vanskelig med parforhold når en har mistet helt troen på seg selv, og troen på at en eventuelt partner vil like deg. 
Jeg ville ha begynt med å styrke  «jeg-et», og ventet med parforhold til en har funnet tilbake troen på seg selv. Jeg vet at dette ikke er lett, men det er viktig å aldri gi opp. Lykke til. 

Nei, det er virkelig ikke lett... Jeg kan sitte og dagdrømme om kjæreste, sex osv men så hører jeg min egen stemme fortelle meg at ingen mann vil noen gang ha meg og at slik som jeg ser ut og slik som jeg er, så vil jeg ikke få oppleve kjærlighet igjen. Får fysisk vondt i magen og det begynner å brenne i brystet fordi jeg skammer meg over å dagdrømme om noe som jeg aldri kommer til å oppleve. Noen ganger glimter håp til og jeg føler meg bra og tenker at nå skal jeg ta vare på meg selv og styrke selvbildet osv. Men så kommer mobberen i meg frem og jeg går to steg tilbake når jeg endelig har gått ett skritt frem... 

Får for tiden hjelp av ressurstjenesten i kommunen, men syns ikke opplegget passer meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har gått til psykolog i mange år og føler at jeg har blitt gitt opp. Samtidig føler jeg at det er SÅ mange der ute som har verre problemer enn meg og at jeg i ressurstjenesten tar opp plass. Mange rusmisbrukere osv som benytter seg av denne tjenesten, og jeg tar bare opp plass. 

Livet suger, fy faen. 

Anonymous poster hash: c7652...7fe

[ScandiFlick]

Finn deg selv:) så finner noen deg:) 

 

 

[Gjest 7eb19...884]

tjavel skrev (På 8.6.2020 den 0.16):

Her er du litt ved det som er problemet ditt om du er unnvikende, du måler deg selv etter en skala som egentlig er bare en fiktiv greie du kommer opp med selv og får deg til å føle deg utilstrekkelig.

Fra ei låt fra svunne tider "fading from myself, feeling sorry for myself, feeding the pity inside, the pathetic feelings I should hide but I'm thriving on it"

EDIT: bra at du tør snakke om det på forum men i dagliglivet ellers bør du prøve fokusere på det positive.

Trikset er å bare skrote hele skalaen for når du har sparka den ut av hodet ditt så eksisterer den ikke lenger og du kan gjøre hva du vil, for ingen trenger bryr seg.

Som mann så er det et utall ting som kan tiltrekke meg med, bare et smil eller noe tøys eller at vi tilfeldigvis havna i en morsom situasjon som vi lo sammen av. Tenk Bridget Jones eller noe slik, selv om det ikke er helt som på film da vel.

De mennene som du kan ha noe bra av å være sammen med uansett, de sitter ikke å måler kvinner etter utseende. Men de møter du ikke på nærmste sjekkested.

Viktigste er å omstille deg i hodet, om du har bil så sett deg i bilen i sommer og kjør land og strand rundt og gå turer der det passer, ta med telt eller sov i bilen evt. Gå på turer hit og dit, stikk innom lokale sjappene og se hva de har, få så mange andre inntrykk inn i hodet som mulig. Om det ikke hadde vært for Corona så ville jeg oppfordret deg til å dra til et ikke vestlig annen land slik at du ble nødt å utfordre deg selv, slik som Costa Rica eller Kina eller Malaysia.

Ja det er lett å tiltrekke seg dere menn, men det er utrolig enkelt å få dere uinteressert igjen også. Det er vanskelig å vite hvor man kan finne en mann som er trygg, trofast, stødig, ærlig, behandler en ordentlig og som er litt attraktiv i det minste. Sliter med det samme som TS, og hver gang jeg har funnet en mann jeg blir trygg på, så bare forsvinner han eller behandler meg dårlig. Når man gjentatte ganger opplever sånne ting så forer det problematikken. Man trenger gode relasjoner rundt seg for å hele og fungere igjen. Gjentatte konstante og dårlige opplevelser gjør så man er dømt til å mislykkes.

Anonymous poster hash: 7eb19...884