Skremt av meg selv: fikk et snav av sympati for mafiaen/kriminelle

[lada1]

Når jeg ser at mafiaer og kriminelle presser næringsdrivende og andre for penger i land der det offentlige ikke bryr seg om de fattige, så fikk jeg her om dagen litt sympati for dem (altså de kriminelle).  Det hender også at mafiaer deler ut mat/lommepenger til fattige som havner helt utafor.

Mafiaen tar seg til rette fordi de kan - men er det ikke slik for oss alle da? Noen innen mafiaen blir kjemperike og tråkker på andre - men er det noe spesielt?

Jeg tipper at grunnen til min snav av sympati for mafian/kriminelle er at samfunns-kontrakten presses flere steder i verden i disse koronatider. Kriminelle gjør noe i det minste for seg selv og kanskje litt for andre noen ganger. Denne følelsen av sympati finner jeg interessant. Er det flere som har fått slike fornemmelser?  I så fall litt alarmerende?

Endret 19. april 2020 av lada1

[Taurean]

Skjønner hvordan du tenker. Men du utelater jo viktige elementer. Spesielt dét at virkelige kriminelle, de lever av utpressing, trusler og vold.

Man kan godt si at hvitsnippforbrytere, altså de som lever av å omgå loven og "snike" til seg penger på den måten, er like ille, eller kanskje verre, fordi de erodérer og undergraver tilliten til loven, og dermed systemet. Og de verste av disse misbruker sikkert loven til sin fordél, kjører over hvem som helst med korrupte advokater som ikke har noen etisk sans.

Men det er virkelig to sider av samme sak. For å tale litt til din sak, så finnes det helt sikkert -nyanser- og grader av alle typer kriminelle. Kanskje til og med flinke Robin Hood-typer, som bare tar penger fra de som kanskje er verre kriminelle og deler med ærlige folk.

Og hvis jeg virkelig skal legge godvilje til og bruke psykologi - så kan man gå helt tilbake til starten av mafiaregimet. Noe jeg egentlig ikke har mye peiling på... men du er inne på kjernen av saken. Hvis de hadde følt de hadde statens støtte, så hadde de kanskje ikke følt noe behov for å begynne et kriminelt regime til å begynne med. Men jeg har jo ikke innsikt i psykologien rundt miljøet der dette oppstod.

For å si det sånn, nå er jo den kriminaliteten de fører så integrért, med flere titalls, om ikke hundretalls generasjoner med vold, smerte, død og pine. Å snu om på dét nå med psykologisk innsikt og godhet tenker jeg er vanskelig. Sopranos er jo morsomt på den måten da, prøver å belyse det. Men det er jo tv. I virkeligheten er det sikkert annerledes.

Det er jo medmenneskelig av deg, og veldig empatisk, å ha sympati. Jeg har også sympati. Men det ville ikke hjulpet hvis de plutselig dukket opp hvis du hadde en forretning, og truet med å drepe deg, familien og slekta di, hvis du ikke gav dem 10% av inntektene hver måned. 99% av alle ville gått med på den betalinga da. Ellers må man gå til krig, og da går man til krig mot noen som -lever- av det. De har våpen, de har korrupte politifolk i lomma, og sikkert noen politikere også, og advokater. De bøyer loven så godt de kan til sin fordél. Jeg kan lite om politiets jobb, men det er vel ikke langt å forestille seg at selv politifolk også lever under daglig press om korrupsjon fra kriminelle. De har ingen høy årslønn såvidt jeg vet, kanskje 500 000 før skatt. Så hvis man blir tilbudt 100 000 for å dele litt sensitiv informasjon, så kan det være vanselig å motstå. Så man må virkelig ha verdisettet sitt på plass før man søker politijobb. Du har jo helikopterranet i Sverige, der det såvidt jeg husker til og med stod i avisen at det var korrupte vektere som hadde beviselig gitt fra seg viktig informasjon. Ingen av de kriminelle ble tatt og ingen penger er funnet.

Så jeg kan ha sympati. Men så lenge kriminelle ikke en gang vurdérer å prøve å inneha en ærlig jobb og gjøre en god innsats for menneskeheten og samfunnet, så kan jeg ikke tilgi handlingene. Nå skal jeg ikke bruke meg selv som målestokk for andre. Jeg har ikke hatt kriminelle nettverk rundt meg, selv om jeg har vært borti noen typer jeg helst ikke vil møte igjen. Jeg har også vært inne på tanken om å bli kriminell, fordi livet mitt til tider har vært veldig vanskelig. Men da har jeg heller tenkt at det er en mye større styrke å motta hjelp fra staten, og leve et nøytralt og vanlig liv, uten å være en direkte last på samfunnet, enn å faktisk gjøre livet surt og legge kjepper i hjula for vanlige, hardtarbeidende mennesker. Da fortjener man liksom ikke livets rett. Men at jeg har "intelligens" eller sunn fornuft nok til å skjønne dette, er jo en gave i seg selv. Kriminelle som er født inn i de nettverkene, får aldri muligheten, tid, ressurser eller sjans til å klare å bli trygg nok på seg selv til å finne ut av dette. Fordi alt er fryktbasért hele tiden. Det er et utilgivelig miljø, hvor én feil betyr sterk vold. Sånt vil ikke jeg være en del av .. hvordan kan man med god samvittighet få seg dame og sette barn til verden vitende om at dette er realiteten en lever i? For meg er det helt umulig. Da ville jeg heller tatt selvmord.

Ved å tillate seg å motta hjelp fra staten, så opprettholder man også muligheten til å kanskje komme tilbake til arbeidslivet på en lettere måte enn hvis man skal gjøre det ut fra et liv av kriminalitet. Både psykologisk sett, fordi man har en renere psyke og mer overskudd, og sett fra statens og politets syn, man har mer tillit. Blir lettere å integrére seg på nytt.

 

For å gå litt dypere inn på det psykologiske. Det er jo kortsiktige verdier de lever etter. De unner seg sikkert mer enn det hardtarbeidende vanlige folk gjør, bruker penger på restauranter, luksus og slike ting. Men faktum er at dette med verdisett er dypt integrért hos de aller fleste. Dette betyr at over veldig lang tid, så vil kriminelle ikke få innpass hos de som er lovlydige og ærlige. Dette er noe som aldri vil forandre seg. Så egentlig, så er de dypt deprimerte, og kjenner ingen annen overlevelsesstrategi enn det de lever i. Å bryte dette mønsteret krever fokus og innsatsvilje. For meg, er måten å gjøre det på nettopp å forklare via samtaleterapi og psykologisk innsikt og håpe på den 1% sjansen at det -kanskje- når inn hos dem, sånn at de gir opp den livsstilen og velger å leve for gode verdier igjen. Det finnes jo de som -har- vendt ryggen til nettverkene sine og begynt ærlige liv også! Selv fra mafiaen finnes det jo avhoppere. Men hvorvidt de gjør det for å spille på begge sider, kan jo ikke noen vite.

Nei gitt, det er utrolig komplekst, og det dreier seg om psykologi. Dypt integrerte vaner, følelse av oppgitthet og at hvis man hopper av, så kommer det retalasjon i form av sterk vold og kanskje død for seg selv og de nærmeste. Noe som garantert har skjedd mange ganger. Voldtekt også.

Noe som er viktig for stat og samfunn er å tilby trygghet for de kriminelle som velger å bli ærlige og bryte med kriminelle nettverk. Hvor mange muligheter som finnes for dette, vet jeg ikke. Noe finnes sikkert. Men det er nok en høy risiko som kan komme med høy pris.

 

Så til sist, noen kan man kanskje ha mer sympati for enn andre. Som nevnt, "Robin Hood"-typer, som til og med kanskje stjeler fra halv-kriminelle og kanskje også harde kriminelle, og deler de verdiene med andre lignende typer. Litt av problemet med dette er at det likevel er blodpenger. Det riktige å gjøre hadde vært å levere dem til politiet, med et notat som forteller hvor penga kommer fra. Men det er jo selvsagt svært høy risiko .. prisen er sikkert sterk vold og sjans for døden.

Hvis du vil se en morsom film med sånne typer, er The Sting en passelig film ^^ Helt utrolig bra film.

Morsomt tema å diskutere. Hadde vært utrolig morsomt å jobba som detektiv. Men må vel ha nerver av stål og være villig til å møte retaliasjon fra kriminelle til enhver tid, selv om man har politibeskyttelse. Det er vel risikovurderinger hele veien. Men det hadde vært skikkelig moro å visst at man tok dél i å ta ned et skikkelig stort kriminelt nettverk, for eksempel .. som kanskje til og med muliggjorde for prostitusjon av yngre og sånne bestialske handlinger. Da kommer vi inn på andre områder i livet; Vil fengsel være en god nok straff? Vil de endre seg? 5-15 år i fengsel er en liten pris å betale for sånne psykopater. Jeg er delt i min tro på dødsstraff, for hvis man tar liv, så hever man bare terskelen for de kriminelle .. da blir de bare enda mer herdet i sin fanatisme. Så øker volden mot politi, de bruker skytevåpen, og så blir alt bare verre for alle. Igjen, blir tvungen psykologisk terapi det riktige. Håpe at man når inn til dem med godhet, intelligent samtale og ordet som skal stå høyest: Visdom.

Endret 19. april 2020 av Taurean

[lada1]

I en del land i verden spiller (organisert) kriminalitet en rolle for å fordele (eller kanskje rettere sagt *tilgjengelig-gjøre*) verdier i samfunnet.

Ran/tyverier, penge-utpressing, kidnapping og f.eks. smugling (prostitusjon?) er selvsagt en kostbar måte å "fordele" på. Ikke helt friksjons-løst liksom ?  Det medføre gjerne en tvilsom kultur/moral. Men ser man litt kynisk/"matematisk" på dette, så forstår man at i mange samfunn i verden er dette viktig for å sikre minimum velferd. Noe helt nødvendig så lenge det offentlige ikke fungerer - og kanskje en overklasse kriger mot  deg.

Husk at i Norge har vi noe som heter nødrett. F.eks. dette konseptet kan utvides til land der eiere av verdier motsetter seg å gi fra seg. Er du i riktig nød - så er det fritt fram å "stjele". En kan noen ganger (lovlig) bryte seg inn i hytter på fjellet etc. Motsetter eieren seg dette - så er det noen ganger bare å ta seg til rette med makt.  Du vil vel ikke fryse eller sulte i hel langt på fjellet forran en hytte full av mat? Og du er vel heller ikke så "lovlydig" at du ville dø av sult innestengt et år på en Rema 1000 ? ?

Endret 21. april 2020 av lada1